LG-2000-1877

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-02-08
Publisert:	LG-2000-01877
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sandnes herredsrett 99-972 A - Gulating lagmannsrett LG-2000-01877 A/02 og LG-2000-01878 A/02. Anke til Høyesterett i sak 00-01877 nektet fremmet, HR-2002-00520.
Parter:	I ankesak nr. 00-01877: Ankende part: If Skadeforsikring NUF (Prosessfullmektig: Advokat Tor Hermann Wathne, Kristiansand). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem, Stavanger). I ankesak nr. 00-01878: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem, Stavanger). Motpart: If Skadeforsikring NUF (Prosessfullmektig: Advokat Tor Hermann Wathne, Kristiansand).
Forfatter:	Lagdommer Stig Sjong. Ekstraordinær lagdommer Mads Grimstad. Tingrettsdommer Tine Odland. Fire meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Bilansvarslova (1961) §4, §7, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Sandnes herredsrett avsa 6. juli 2000 dom med slik domsslutning:

«1. If Skadeforsikring AS betaler erstatning til Gunn Eva Øverland med kr 1.007.000, enmillionsjutusen. Til fradrag går akontoutbetalinger inkl. renter kr 184.100 - etthundreogåttifiretusenetthundre. Beløp til utbetaling blir kr 822.900 - åttehundreogtjuetotusennihundre, med tillegg av 12% rente fra forfall og til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling to uker fra dommens forkynnelse.

2. If skadeforsikring AS dømmes til å betale kr 40.000 - førtitusen - av Gunn Eva Øverlands saksomkostninger. Beløpet forfaller til betaling to uker fra dommens forkynnelse.»

If skadeforsikring NUF (heretter oftest If) anket dommen til lagmannsretten ved ankeerklæring datert 6. august 2000. Anken gjelder erstatningsutmålingen og retter seg mot feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. A (heretter oftest A) har anket dommen til lagmannsretten ved ankeerklæring datert 9. august 2000. Anken gjelder den gjennomførte avkortning i erstatningsutmålingen. A har videre erklært aksessorisk motanke 14. august 2000. Den aksessoriske motanke gjelder erstatningsutmålingen. Det er hevdet å foreligge feil ved herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Ankeforhandling ble avholdt i Stavanger tinghus 28. - 30. november 2001. Retten mottok forklaring fra 12 vitner, herunder en sakkyndig uten oppnevning. Saken står i hovedsak i samme stilling som for herredsretten, dog slik at det er fremlagt enkelte nye dokumenter vedrørende erstatningsutmålingen. Det gjelder i hovedsak hjelpedokumenter med alternative erstatningsutmålinger basert på ulike forutsetninger.

Når det gjelder sakens bakgrunn vises til herredsrettens dom side 1-3.

Ankene sett i sammenheng refererer seg til hele herredsrettens dom. Partenes anførsler gjengis derfor under ett for hele ankesaken. Lagmannsretten vil i tilknytning til saksomkostningsavgjørelsen komme noe nærmere tilbake til betydningen av at det foreligger tre anker til behandling.

If Skadeforsikring NUF har i hovedtrekk anført følgende:

If har som utgangspunkt erkjent ansvar etter den objektive ansvarsregel i bilansvarsloven §4.

Partene er uenige om erstatningsutmålingen. Uenigheten knytter seg til spørsmålet om årsakssammenheng, skadelidtes plikt til å begrense sitt tap, omfanget av ménerstatningen, omfanget av dekningsmessige utgifter og til spørsmålet om avkortning.

Overlege Sverre Skeie som er spesialist i generell kirurgi og ortopedisk kirurgi har 5. november 1998 avgitt spesialisterklæring. Det fremgår av erklæringen at skadelidtes mén etter skaden er relativt minimalt og at det kan settes til 10%. Det ble bekreftet under ankeforhandlingen. Alle medisinske aspekter er vurdert. Et mén fastsatt til 10% gir ikke grunnlag for ménerstatning. Som et minimum kreves at ménet fastsettes til 15% i samsvar med gjeldende tabell. If har likevel akseptert å yte A ménerstatning basert på at ménet kan anses å ligge innenfor gruppe 1 (15-14%). If har således strukket seg meget langt. Uansett er det ikke grunnlag for ménerstatning basert på at ménet overstiger 24%. If har beregnet ménerstatningen til kr 75.000 og foretatt utbetaling etter avkortning med 30%. If aksepterer nå at avkortning skal skje med 25% og aksepterer således at det utbetalte beløp er noe for lavt.

Når det gjelder lidt tap er partene enige om faktisk inntekt t.o.m. 2001. Partene er uenige om hva A ville ha tjent uten skaden. Skadelidte hadde to stillinger før skaden som til sammen utgjorde en ordinær full stilling. Dersom en legger sammen inntekten fra arbeid hos Hennes & Mauritz og inntekten fra arbeid hos ISS Rengjøring ville A ha tjent kr 192.136 pr. år forutsatt at hun hadde arbeidet samtlige 52 uker hos ISS Rengjøring. Det er lite sannsynlig. Dersom det forutsettes at hun avviklet ferie fra sitt arbeid hos ISS Rengjøring ville den samlede inntekt ha blitt kr 187.864. For å eliminere all usikkerhet aksepterer If at erstatningsberegningen baseres på at A hadde hatt en inntekt på kr 205.000 pr. år i den aktuelle periode. Basert på det aksepterer If at A har lidt inntektstap med kr 248.453.

Når det gjelder tap i fremtidig inntekt må det legges avgjørende vekt på overlege Skeie sin spesialisterklæring. Den må sammenholdes med overlege Skeie sin rettslige forklaring. Overlege Skeie mener at A for lengst praktisk talt er helt restituert og at de smerter hun måtte ha med sikkerhet kan avhjelpes gjennom relativt ukomplisert medisinsk behandling. For det første kan A bli kvitt smertene ved injeksjonsbehandling. Hun må tåle den smerte selve injeksjonen medfører. Dersom slik behandling ikke virker vil A ifølge overlege Skeie bli kvitt den skaderelaterte smerte ved et lite operativt inngrep. Inngrepet kan visstnok ikke utføres poliklinisk, men skadelidte må akseptere 1-2 dager i sykehus for å bli helt kvitt sine skaderelaterte smerter.

Konsekvensen av at skadelidte ikke har gjennomført anbefalt behandling må være at hun ikke har oppfylt sin innretningsplikt. Hun har ikke begrenset sitt tap slik hun plikter. Hun har da ikke krav på erstatning på tap i fremtidig inntekt.

If ønsker å utvise romslighet og aksepterer at A nå må få tid til å underkaste seg relevant behandling. If aksepterer derfor å betale erstatning for inntektstap også i 2002 med kr 42.825 neddiskontert.

Om skadelidte ikke gjennomfører relevant medisinsk behandling har hun som nevnt ikke begrenset sitt tap slik hun plikter, og det kan da ikke anses å foreligge årsakssammenheng mellom trafikkulykken og hennes fremtidstap.

Atter subsidiært anføres at A i alle fall har en restervervsevne svarende til 1 gang grunnbeløpet pr. år, dvs. ca kr 50.000 pr. år. If bestrider således at A er 100% arbeidsufør.

If aksepterer ansvar for utgifter pådradd før stevning ble uttatt. Disse er dekket. If har kun ansvar for nødvendige og rimelige utgifter som er relatert til skaden. Det er ikke ført bevis for at A vil ha slike nødvendige og rimelige skaderelaterte utgifter i fremtiden. If aksepterer ikke å dekke utgifter til aromaterapi eller tilsvarende.

Ettersom If gjør gjeldende at A må gjennomføre anbefalt medisinsk behandling i 2002 aksepteres likevel ansvar for eventuelle egenandeler, drosjeregninger o.l. som vil påløpe i den forbindelse. Dette avsvaret må begrenses til kr 10.000.

Det aksepteres at det ved erstatningsberegningen benyttes 25% skatteulempe.

Diskonteringsrenten skal fastsettes til 5%. Den såkalte Ølberg-dommen inntatt i Rt-1993-1524 må være avgjørende. Skadelidte har ikke ført bevis for at det er grunnlag for å senke diskonteringsrenten. Det burde i tilfelle vært oppnevnt matematisk og/eller økonomisk sakkyndig.

Det må foretas avkortning i erstatningen i samsvar med bilansvarsloven §7 første ledd. Skadelidte og hennes venninne utviste kvalifisert uaktsomhet ved at de krysset veien utenfor gangfelt og uten å se seg for. Ingen vitner har observert dem i gangfeltet. Flere godt plasserte vitner har observert dem gående i veibanen et godt stykke unna gangfeltet. A og hennes venninne husker intet, og spekulasjonene omkring veivalg er verdiløse. Veivalget har dessuten ingen betydning. Såvel A som hennes venninne var påvirket av alkohol som kan ha påvirket deres handlemåte. Føreren at ulykkesbilen kan neppe sies å ha opptrådt uaktsomt. Hennes uaktsomhet må uansett anses å være minimal. Farten til ulykkesbilen må ha vært svært liten, sannsynligvis knappe 30 km i timen. A og hennes venninne utviste en betydelig større uaktsomhet enn bilføreren.

Herredsretten har foretatt avkortning med 25%. Prosentsatsen anses svært lav, men aksepteres.

Avkortning må foretas i et hvert beløp, dog ikke i eventuelle fremtidige utgifter.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. If Skadeforsikring NUF frifinnes mot å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

2. If Skadeforsikring NUF tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

A har i hovedtrekk anført følgende:

Saken er bedre opplyst for lagmannsretten enn den var for herredsretten. Det gjelder særlig forklaringen til føreren av ulykkesbilen. Basert på elementer i hennes forklaring må det legges til grunn at det var B som forårsaket at ruten på ulykkesbilen ble knust.

A har krav på full erstatning. If har bevisbyrden med hensyn til avkortning. Dersom lagmannsretten er i tvil skal det ikke skje avkortning.

Det må tas hensyn til at en rekke vitner har foretatt fornuftsmessige slutninger basert på det de har sett eller hørt. Vitnene har bearbeidet sine inntrykk. Vitnene var til dels unge og uten livserfaring. En må være meget skeptisk til disse vitneforklaringene.

Det var B som traff frontruten og ble kastet frem. Ulykkesbilen holdt for høy hastighet. Hastigheten må ha vært under 50 km/t. Ved 30 km/t blir kastlengden ca 10,5 meter. Dersom hastigheten var høyere må kastlengden ha vært lenger og ca 14-15 meter. Det sted B ble funnet viser at hun og A må ha vært i senter av fotgjengerfeltet da de ble truffet av ulykkesbilen.

Subsidiært gjøres det gjeldende at det er svært usannsynlig at A og B gikk plutselig ut i veien.

Atter subsidiært anføres at bilføreren opptrådte sterkt klanderverdig når hun ikke ble oppmerksom på at damene gikk langs veien og at det må utelukke avkortning.

Det bestrides at det skal foretas noen avkortning i erstatningen.

Når det gjelder ménerstatning er saken dårlig opplyst. Skadelidte har ikke bestridt herredsrettens vurdering. Skadelidte aksepterte herredsrettens dom og det er da ikke naturlig å be om ny sakkyndig vurdering. Uansett hadde A ikke økonomisk evne til å be å be om slik sakkyndig vurdering.

Lagmannsretten må utvise skjønn med hensyn til skadelidtes medisinske uførhet, livsutfoldelse m.v., og bør fastsette ménerstatning etter gruppe 2. Overlege Skeies rapport er helt utilfredsstillende.

Det poengteres at overlege Skeie ikke er rettsoppnevnt, og at Høyesterett ved flere anledninger har lagt vekt på om en sakkyndig er oppnevnt av retten eller ikke. Overlege Skeie minimaliserer den svært smertefulle skade A fortsatt har etter ulykken. Skadelidte har forsøkt å ta en slik sprøyte som anbefalt av Skeie, men mener selv den kun hadde en høyst midlertidig virkning. Det kan ikke være riktig at den aktuelle nerven ikke har betydning for menneskets funksjon slik Skeie har opplyst. En sensibilitetsnerve må jo ha en funksjon. Andre har utredet skadelidte. Det gjelder f.eks dr. Raugstad. Det ble i den forbindelse ikke tatt opp noe spørsmål om behandling av skadelidte i tråd med overlege Skeie sin anbefaling. Ifølge dr. Flåt kan smerten også stamme fra sener/muskler, og det er derfor ikke sikkert at smerten stammer fra den nerve overlege Skeie har vist til.

Skadelidte var en livsglad dame med stort pågangsmot og godt humør. Hun var svært arbeidssom og hadde flere jobber samtidig. Hun hadde andre plager tidligere, men disse var ordnet på skadetidspunktet. A har forsøkt seg i arbeidslivet etter ulykken. Hun har forsøkt å tilpasse seg arbeidslivet. Det ble for slitsomt for henne. Hun klarte ikke å fortsette i arbeid. Skadelidte må tas som hun er. Hun har i enhver henseende gjort det hun plikter. Det er ikke grunnlag for å hevde at hun ikke har begrenset sitt tap slik hun plikter eller at det nå ikke er årsakssammenheng mellom skaden og hennes tap i fremtidig inntekt.

Det må benyttes en diskonteringsrente på 3%. Slik rente er ikke i strid med Ølberg-dommen. Rentenivået har vært stabilt lavt de senere år. Norsk økonomi er svært sterk nå, bl.a med reserver i det såkalte «Oljefondet». Prisstigningen har de siste årene vært mellom 1,3 til 3,1%. Prisstigningen skal maksimalt bli 2,5% i henhold til politiske signaler. Bankrenten har sunket. Differansen mellom renten og prisstigningen utgjør realrenten. De senere år har den sunket drastisk og 5 års gjennomsnitt er nå under 2%. Domstolene må ta hensyn til utviklingen. Det vises til Ølberg-dommen siden 9. Videre vises til Ølberg-dommen sidene 16-17. Det er ikke aktuelt for A og andre i hennes situasjon å foreta investeringer i aksjefond, fast eiendom eller statsobligasjoner. Det er bankinnskudd som er det aktuelle.

I samsvar med ovenstående må diskonteringsrenten fastsettes til 3%. Når det gjelder påstanden kan det opplyses at slik diskonteringsrente er hensyntatt og effekten fordelt mellom tilkjent beløp av herredsretten og de beløp som kreves erstattet i samsvar med skadelidtes prinsipale påstand.

Når det gjelder påstanden må det være det mest hensiktsmessige dersom skadelidte ikke får medhold i sitt prinsipale syn at lagmannsretten avsier fastsettelsesdom i samsvar med den subsidiære påstand. Lagmannsretten kan trygt legge til grunn at partene basert på de premisser som i tilfelle blir fastsatt blir enige om detaljberegningen.

A krever ellers ménerstatning, lidt inntektstap, fremtidig inntektstap, pådradde utgifter og fremtidige utgifter i samsvar med fremlagt hjelpedokument basert på 3% diskonteringsrente. Subsidiært i samsvar med fremlagt hjelpedokument basert på 4% diskonteringsrente og atter subsidiært i samsvar med fremlagt hjelpedokument basert på 5% diskonteringsrente. Uansett kreves erstatning basert på If sine forutsetninger og 5% diskonteringsrente i samsvar med fremlagt hjelpedokument.

I anledning forutsetningene for erstatningsberegningen fremheves særskilt at A tjente mer enn gjennomsnittet for sin yrkesgruppe i 1996 og at det mest sannsynlige da er at hun ville tjent mer enn gjennomsnittet i fremtiden. Det må legges til grunn.

Det presiseres særskilt at A gjennom herredsrettens dom ikke har fått dekket alle lidte utgifter. Differansen kreves dekket nå.

Når det gjelder fremtidige utgifter kan det opplyses at det ikke gjenstår noen for 2001. A vil ha utgifter i årene fremover til medisiner, aromaterapi, ferieturer o.l. Det må foretas en skjønnsmessig fastsettelse.

Det ble nedlagt slik påstand:

«i anken fra If Skadeforsikring NUF, sak 00-01877

1. Sandnes herredsretts dom, punkt 1, stadfestes.

2. I Sandnes herredsretts dom, punkt 2, tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsretten med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

3. If Skadeforsikring NUF betaler saksomkostninger til A v/advokat Pål Mitsem for lagmannsretten med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

i anken fra A, sak 00-01878, prinsipalt

4. If Skadeforsikring NUF betaler erstatning til A i tillegg til det som er fastsatt i Sandnes herredsretts dom med

kr 137.600,- i ménerstatning

kr 297.700,- i erstatning for lidt inntektstap

kr 609.000,- i erstatning for fremtidig inntektstap

kr 63 500,- i erstatning for pådratte utgifter

kr 135.200,- i erstatning for fremtidige utgifter

til sammen kr 1 243.000,-, med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum av kr 1.173.184,- fra 14. desember 2001 til betaling skjer.

i anken fra A, sak 00-01878, subsidiært

5. If Skadeforsikring NUF betaler erstatning til A basert på de forutsetninger partene er enige om og ellers:

Medisinsk uførhet 30%.

Utgifter for året 1997 og fremover med kr 21.200,-, kr 26.200,-, kr 26.200,-, kr 19.533,-, kr 0,- og kr 5.000,- (ut statistisk levealder).

Inntekter med skaden i år 2002 og ut yrkesaktiv alder fastsettes til kr 170.000,-.

Inntekter uten skaden for året 1996 og fremover med kr 238.000,-, kr 243.000,-, kr 251.505,-, kr 260.308,-, kr 269.418,- og kr 278.848,- (ut yrkesaktiv alder).

Diskonteringsrente 3% og skatteulempe 25%.

i anken fra A, sak 00-01878, i alle tilfelle

6. If Skadeforsikring NUF betaler saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten til A v/advokat Pål Mitsem med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Utgangspunktet er at If på objektivt grunnlag er ansvarlig for det økonomiske tap A har lidt eller antas å måtte lide som følge av den aktuelle trafikkulykken, jf. bilansvarsloven §4.

Tvisten mellom partene knytter seg til flere spørsmål. To tvistepunkter fremstår som særlig sentrale og lagmannsretten finner det hensiktsmessig å behandle disse først. Det ene hovedspørsmålet er om A har oppfylt sin alminnelige plikt til å redusere skadens omfang.

Det andre hovedspørsmålet er om A må tåle avkortning i erstatningen. De øvrige punkter hvor partene er uenige vil bli behandlet i tilknytning til den konkrete utmåling av økonomisk tap og i tilknytning til utmåling av ménerstatning.

Lagmannsretten legger til grunn at A etter alminnelige erstatningsregler har plikt til å redusere skadens omfang og derved sitt økonomiske tap. Det er en grunnsetning i erstatningsretten at skadelidte må gjøre sitt til å redusere virkningen av skaden. Skadelidtes plikt til å avgrense sitt tap gjelder både utgiftstap og ervervstap. Lagmannsretten legger til grunn at skadelidte etter alminnelige erstatningsregler har plikt til å underkaste seg medisinsk behandling i form av operasjon forutsatt at utsiktene til bedring er gode og forutsatt at det ikke kan sies å være noen vesentlig risiko ved behandlingen/operasjonen og at denne ikke er for omfattende. Det følger av dette at lagmannsretten legger til grunn at en ikke kan stille særlig strenge krav her og at det avgjørende må være hva som med rimelighet kan ventes av skadelidte. Det vises til professor Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4. utgave sidene 102, 117 og 140. Videre vises det til professor Peter Lødrup, Lærerbok i erstatningsrett, 3. utgave sidene 373 og 375. Når det gjelder tap i inntekt og fremtidig erverv kan det vises til skadeserstatningsloven §3-1 annet ledd hvor det bl.a heter at slikt tap skal fastsettes «under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som rimelighet kan ventes av ham».

Overlege Sverre Skeie, som er spesialist i generell kirurgi og ortopedisk kirurgi, har avgitt spesialisterklæring datert 5. november 1998. Overlege Skeie konkluderer i spesialisterklæringen slik:

«pasienten har gjennomgått en betydelig traumatisk historie med brudd av bekken etter påkjørsel av bil. Hun er blitt behandlet utmerket ved ortopedisk kirurgisk avdeling. Det ser ut som om hun praktisk talt ikke har noen mén etter de bruddene hun pådro seg. Nå når hun har trent seg opp ett års tid etter utskrivningen har hun noe ubehag i bena, spesielt ve. side som i det vesentlige kan henføres til hennes meralgia parestetica I tillegg har hun en stølhet og et ubehag fra ryggen som vi skal forsøke å hjelpe ved hjelp av lumbosakralt støttekorsett. Pasientens behandling har restituert henne praktisk talt helt og hennes mén etter skaden er relativt minimalt og kan settes til 10%.»

Av spesialisterklæringen til overlege Skeie fremgår det videre bl.a at:

«Ved u.s. på sensibilitet angir hun en tydelig hypestesi i et håndflate stort område oppad mot lysken fortilateralt. ve. side. Hun sier hun har en del ubehag her og smerter som kanskje kan ligne litt på hoftesmerter og det stråler noe nedover i låret. Hun har mer ubehag fra ve. ben enn høyre. På hø. side kan jeg ikke finne noen sensibilitets forandringer. På ve. side er dette et typisk uttrykk for at pasienten må ha en meralgia parestetica og hun er også distingt øm svarende til denne nervens utløp ovenfor bekkenkanten. Hennes ryggbesvær har jeg inntrykk av er tretthet og «stølhet» som hun sier. Det er ikke noen betydelig smerte i ryggen og det er også rimelig da røntgenbildene viser praktisk talt en helt normal rygg mhp. skiver og virvel legemer.

I bekkenet har hun tre skruer som står gjennom iliosakral leddet. Dette er nok nå fiksert og jeg tror neppe hun har noe ubehag herfra.»

I spesialisterklæringen fra overlege Skeie heter det også at:

«For å få verifisert evt. hennes diagnose som meralgia parestetica satte jeg en sprøyte Marcain. svarende til nerven like overfor bekkenkanten fortil. Hun reagerte på sterke smerter der og følte en varmefornemmelse over i låret på ve. side, men litt etter hver så følte hun at smertene som hun hadde her var borte. Jeg går ut fra at hennes lidelse er en typisk meralgia parestetica og at vi kan hjelpe henne med noen sprøyter og fri henne fra dette besværet, hvis ikke kan vi også blottlegge nerven kirurgisk.

Mhp hennes rygg så har jeg anbefalt henne et lumbosakralt støttekorsett som sikkert kan hjelpe henne å gjøre livet litt lettere, slik at hun kan gå mer ute uten å føle tretthet og ubehag. Litt etter hvert vil nok dette rette på seg funksjonelt sett. Hun vil kunne klare seg utmerket også uten korsett.»

Overlege Sverre Skeie bekreftet under ankeforhandlingen det syn som fremgår av spesialisterklæringen. Ifølge overlege Skeie ser bekkenet i dag helt normalt ut. Han anså resultatet av operasjonen som optimalt. Han opplyste videre bl.a at den smerte A fortsatt gir uttrykk for å ha er typisk for irritasjon av den aktuelle nerven. Ifølge Skeie kan denne plagen innebære et voldsomt besvær. Ifølge ham er plagen lett å behandle. Det gjelder en nerve uten betydning for menneskets funksjon. Plagene til A kan kurant fjernes med sprøytebehandling direkte i nerven alternativt ved å kutte nerven ved operasjon. Overlege Skeie karakteriserte det aktuelle operative inngrep som helt bagatellmessig og antok at det kun var behov for 1-2 dagers innleggelse i sykehus i den forbindelse. Under sin forklaring for lagmannsretten bekreftet overlege Skeie flere ganger at det i tilfelle var tale om en kurant eller bagatellmessig operasjon.

Det foreligger ingen holdepunkter i saken som gir grunnlag for å trekke overlege Skeie sine vurderinger eller hans konklusjoner i tvil. Lagmannsretten legger derfor til grunn det syn han har gitt uttrykk for.

Lagmannsretten finner det således bevist at de plager i form av smerter relatert til skade forårsaket ved trafikkulykken som A fortsatt sliter med skriver seg fra en irritert nerve («meralgia parestetica»). Lagmannsretten finner det bevist at dette besværet er lett å behandle ved bruk av sprøyte eventuelt ved å gjennomføre en bagatellmessig operasjon. Det kan nevnes her at A har fått slik sprøytebehandling en gang og at hun ikke fortsatte med slik behandling fordi hun fant behandlingen smertefull og uten vesentlig effekt. Dette kan ikke være avgjørende. Ifølge overlege Skeie kan flere slike sprøytebehandlinger være nødvendig og om den behandlingen ikke frir pasienten fra besværet vil som nevnt en enkel operasjon gjøre det. Lagmannsretten legger i tråd med overlege Skeies redegjørelse til grunn at en eventuell operasjon med kutting av den aktuelle nerven ikke har betydning for et menneskets funksjon og at en slik operasjon ikke innebærer nevneverdig risiko og uansett ikke risiko utover det en skadelidt må tåle.

Konsekvensen av overnevnte er at A ikke har krav på erstatning for tap hun kunne ha avverget ved å underkaste seg overnevnte anbefalte medisinske behandling. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til betydningen av dette i tilknytning til erstatningsberegningen nedenfor. Det kan likevel nevnes her at det er ved utmåling av tap i fremtidig erverv forannevnte får avgjørende betydning. Skadelidtes manglende etterlevelse av innretningsplikten for således avgjørende betydning for den vesentligste posten som inngår i erstatningskravet.

Lagmannsretten går så over til å behandle spørsmålet om A uaktsomt har medvirket til skaden og om hun derfor bør tåle reduksjon i erstatningskravet, jf. bilansvarsloven §7 første ledd.

Det har for lagmannsretten vært en omfattende bevisførsel knyttet til dette spørsmålet. Slik lagmannsretten ser det er det størst grunn til å legge vekt på vitneforklaringer fra personer som var tilstede utendørs og i den umiddelbare nærhet da ulykken fant sted. De vitner det gjelder har kort tid etter ulykken forklart seg til politiet. Det foreligger således rimelig sikre holdepunkter for hvordan disse vitnene oppfattet situasjonen på tidspunktet for ulykken.

De aktuelle vitnene bekreftet og utdypet de sentrale punkter i sine politiforklaringer under ankeforhandlingen. Ingen av de aktuelle vitnene har plassert A og hennes venninne i det aktuelle gangfeltet i Elvegaten. Vitne Jorunn Sør-Reime skulle på det aktuelle tidspunkt selv krysse veien i et gangfelt parallelt med det aktuelle noe lenger sør i Elvegaten. Hun unnlot dette fordi hun så ulykkesbilen. Foranledighet av det fulgte hun med den aktuelle varebilen og så A og hennes venninne gående langs veien på høyre side i Elvegaten ved forretningen Nysted. Ifølge vitne Sør-Reime må A og hennes venninne plutselig bestemt ha seg for å krysse Elvegaten og gått rett ut i veien uten å se seg for. Vitne Kai Håkon Debes Walde avga en kortfattet politiforklaring. Under sin forklaring for lagmannsretten kom det frem at han for sitt vedkommende på ulykkestidspunktet stod ved det gangfeltet A og hennes venninne mener de må ha vært i da ulykken fant sted. Han registrerte ingen i gangfeltet da ulykkesbilen passerte. Han har til politiet og lagmannsretten forklart at A og hennes venninne gikk langs veien i Elvegaten retning nordover. Videre har han forklart at kvinnene var i ferd med å krysse gaten da de ble truffet av ulykkesbilen. De øvrige vitner som var tilstede utendørs har ikke kommet med opplysninger som gir grunnlag for å legge til grunn at kvinnene befant seg i fotgjengerfeltet da ulykken fant sted.

Tre personer som befant seg på et hotellrom med utsyn mot ulykkesstedet har så vel til politiet som til lagmannsretten gitt forklaringer som harmonerer godt med forklaringene til vitnene Sør-Reime og Debes Walde. Forklaringene til vitnene som befant seg på hotellrommet har isolert sett begrenset vekt idet de ikke observerte bilen og kvinnenes posisjoner i ulykkesøyeblikket.

Lagmannsretten har vurdert skadelidtes betraktninger av mer alminnelige vitnepsykologisk karakter, men kan ikke se at disse skulle være egnet til å svekke de sentrale vitners forklaring på avgjørende punkter. Lagmannsretten har videre vurdert skadelidtes anførsler og bevisførsel omkring hastigheter, treffpunkter og kastlengder, men kan heller ikke se at disse mer teoretiske synspunktene kan gi grunnlag for å sette til side konkrete vitneobservasjoner.

Lagmannsretten finner etter dette bevist at A uten å se seg for plutselig gikk ut i Elvegaten utenfor oppmerket fotgjengerovergang og at hun derved uaktsomt medvirket til at skaden oppsto. Det legges til grunn at A forut for ulykken gikk langs det aktuelle kjørefeltet og således ikke på fortauet. Hun har derved som fotgjenger på tre punkter forholdt seg i strid med god skikk og bruk. Det ble reist straffesak mot føreren av ulykkesbilen. Herredsretten la i den forbindelse til grunn at føreren hadde utvist uaksomhet i det nedre sjikt. Lagmannsretten slutter seg til den vurderingen. Etter en totalvurdering har lagmannsretten blitt stående ved at A må tåle avkortning med 25%. Avkortningen skal gjøres i samtlige poster med unntak for posten fremtidige utgifter.

Lagmannsretten går nå over til den konkrete erstatningsutmålingen.

Det er ikke dokumentert å foreligge dekningsmessige utgifter som ikke allerede er erstattet.

Det skal utmåles erstatning for litt tap av inntekt i perioden 27.09.1996 - 31.12.2001. Partene er nå enige om den inntekt A faktisk har hatt i den relevante perioden. Partene er uenige om hvilken inntekt A ville hatt uten skaden.

I 1996 mottok A sykepenger som svarte til bortfallet av arbeidsinntekt. A led således ikke noe inntektstap i 1996 og det skal derfor ikke utmåles noe tap for det inntektsåret.

Det har likevel interesse at A i 1996 hadde en inntekt som oversteg den gjennomsnittelige inntekt for hennes kategori arbeidstakere. Det er As individuelle økonomiske tap som skal erstattes og det må derfor tas hensyn til at hun sannsynligvis ville ha oppnådd en noe høyere inntekt enn det gjennomsnittet hun kan sammenlignes med. Det er fremlagt oversikter over skadelidtes lønn hos Hennes & Mauritz AS og ISS Norge AS («ISS Renhold») av henholdsvis 2. mars 1998 og 20. april 1998. Lagmannretten legger til grunn at A på ulykkestidspunktet til sammen arbeidet full stilling og det er enighet mellom partene om at hun ville arbeidet full stilling i den perioden det her er tale om. Forutsatt at A hadde arbeidet for ISS Norge AS i samtlige 52 uker i året ville hun ha oppnådd en inntekt pr. år på kr 192.136,- basert på lønnsnivået i 1996. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at hun ville ha arbeidet i samtlige av årets uker. Dersom en tar hensyn til at hun ville ha avviklet ordinær ferie ville årsinntekten ha vært kr 187.864,-. If aksepterer at det ved erstatningsberegningen forutsettes at A i 1997 uten skaden ville hatt en inntekt på kr 205.000,-. Dette ligger klart over de beregninger som er foretatt med utgangspunkt i de arbeidsforhold hun hadde på ulykkestidspunktet og korresponderer med gjennomsnittet for kvinner i varehandelen. If aksepterer at stipulert inntekt uten skaden for årene 1998, 1999, 2000 og 2001 oppjusteres i tråd med den alminnelige utvikling. If har akseptert at stipulert inntekt uten skaden for 1998 fastsettes til kr 223.308,-, for 1999 fastsettes til 235.308,-, for 2000 fastsettes til kr 247.908,- og for 2001 fastsettes kr 253.692,-. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at A ville hatt høyere inntekt i noen av de aktuelle inntektsår enn det If har akseptert som forutsetninger for erstatningsberegningen. I tråd med dette fastsettes litt inntektstap slik:

1997 kr 212,-

1998 kr 56.864,-

1999 kr 68.647,-

2000 kr 61.975,-

2001 kr 60.755,-

Sum erstatning påført inntektstap utgjør således kr 248.453,-.

Lagmannsretten har over kommet til at A ikke har oppfylt sin innretningsplikt. Det er lagt til grunn at A ikke har gjort det hun plikter for å begrense sitt økonomiske tap. Det vises til gjennomgangen over. Dette innebærer at A som utgangspunkt ikke har rett til erstatning for tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre henne i fremtiden.

If har likevel akseptert at det må legges til grunn at A nå forutsettes å underkaste seg relevant medisinsk behandling/operasjon. Med det utgangspunktet har If akseptert at gjennomføringen av behandlingen og tilbakeføring til arbeidslivet vil måtte ta noe tid. Under henvisning til dette har If akseptert ansvar for tapte inntekter i 2002. Under henvisning til at behandling skal gjennomføres nevnte år har If akseptert at erstatning utmåles uten hensyn til hennes restarbeidsevne. Basert på stipulert inntekt uten skaden på kr 265.000,- og kr 0,- i lønn/arbeidsinntekt med skaden aksepterer If å betale neddiskontert erstatning med kr 42.825,- for tapt inntekt i 2002. Lagmannsretten finner det ikke bevist at A kommer til å lide et høyere økonomisk tap i form av tap i fremtidig erverv i 2002. Erstatningen for tapt inntekt i 2002 fastsettes til kr 42.825,-.

Lagmannsretten nevner at beregningen av inntektstapet i 2002 er basert på 5% diskonteringsrente. Det følger av dette at lagmannretten ikke har funnet grunn til å fravike den rentesats som har vært alminnelig akseptert med utgangspunkt i den såkalte Ølberg-dommen inntatt i Rt-1993-1524. Slik saken ligger an har lagmannsretten ingen foranledning til å gå nærmere inn på den nokså omfattende argumentasjon for bruk av en lavere diskonteringsrente som er gjort gjeldende i saken.

If har videre akseptert ansvar for de utgifter A måtte bli påført i anledning medisinsk behandling m.v. i 2002. If har vist til at A antagelig vil bli påført utgifter i form av egenandeler/drosjeregninger o.l. If mener beløpet ikke vil overstige kr 10.000,-. A har for sitt vedkommende ikke fremsatt spesielle innsigelser i anledning forannevnte. Saken er dårlig opplyst på dette punkt og lagmannsretten har ikke grunnlag for å foreta noe nærmere avgrensning av utgiftenes omfang. Erstatning for utgifter som antas påført i 2002 fastsettes til kr 10.000,-.

A har krevet seg tilkjent ménerstatning etter reglene i skadeserstatningsloven §3-2. Det er et vilkår for ménerstatning at skaden må være «betydelig». Det innebærer at mindre skader ikke gir grunnlag for ménerstatning og dette kriteriet representerer nedre grense m.h.t. skadeomfang.

Reglene om yrkesskadeserstatning gir i flere relasjoner veiledning selv om det ikke er noen direkte kobling mellom ménerstatning og yrkesskadeserstatning. Reglene om yrkesskadeserstatning har som hovedregel en nedre grense ved en uføregrad på 15%. I dette tilfelle har overlege Skeie fastsatt uføregraden til 10%. Utgangspunktet skulle således være at A ikke har krav på ménerstatning. If har likevel akseptert å betale ménerstatning etter såkalt «gruppe 1» basert på 15-24% invaliditetsgrad. If har akseptert å betale kr 75.000,- i ménerstatning, dog slik at det er anført at det skal foretas avkortning i erstatningen. Lagmannsretten kan ikke finne det sannsynliggjort at A har krav på ménerstatning utover det If har akseptert. Ménerstatningen fastsettes til kr 75.000,-. Lagmannsretten har behandlet spørsmålet om avkortning over og kommer nærmere tilbake til avkortningen nedenfor.

A har etter dette krav på erstatning som følger:

Litt inntektstap kr 248.453,-

Tap i fremtidig erverv kr 42.825,-

Fremtidige utgifter kr 10.000,-

Mén erstatning kr 75.000,-

Sum erstatning kr 376.278,-

If har akseptert at det ikke skal gjøres avkortning i den delen av erstatningen som gjelder fremtidige utgifter. Det beløp avkortningen skal gjøres i utgjør derfor kr 366.278,- . I tråd med de konklusjoner lagmannsretten har trukket ovenfor gjøres det et 25% fradrag i forannevnte erstatning som utgjør kr 91.569,50.

Lagmannsretten fastsetter etter dette A sitt erstatningskrav mot If til kr 284.708,50.

If har utbetalt kr 153.000,- á konto i 1997 og 1998. Det beløp A nå har krav på å få utbetalt utgjør således kr 131.708,50.

Anken fra If har etter dette i realiteten ført fram. If bør derfor tilkjennes saksomkostninger i overenstemmelse med tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd i det det ikke er grunnlag for å oppheve ansvaret. Ettersom If under ankeforhandlingen aksepterte å dekke inntektstap og eventuelle utgifter pådratt i 2002, kan det hevdes at saksomkostningsspørsmålet skal bedømmes etter tvistemålsloven §174. If har reelt sett fått fullt medhold i sitt syn på saken. Det er ikke uten videre klart at If kan anses rettslig forpliktet til å dekke slikt fremtidig tap i 2002. A har på den annen side ikke fått gjennomslag på noe. Under henvisning til disse momenter og forholdene for øvrig finner lagmannsretten at A uansett bør tilpliktes å erstatte If sine saksomkostninger i anledning anken fra If etter reglene i tvistemålsloven §174 annet ledd. If har i denne forbindelse hatt utlegg på kr 27.625,- og har krevet seg tilkjent salær med kr 35.000,-. Saksomkostningene finnes nødvendige og rimelige. Saksomkostninger tilkjennes If med kr 62.625,-.

A har anket over den avkortning herredsretten foretok i den utmålte erstatning. A har videre erklært aksessorisk motanke og i den forbindelse krevet dom for høyere erstatning enn det herredsretten utmålte. A har ikke på noe punkt fått medhold i anken. Tilsvarende gjelder den aksessoriske motanke. Ankene har er således vært forgjeves og A bør tilpliktes å erstatte If sine saksomkostninger i overenstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke grunnlag for å gjøre unntak i dette konkrete tilfelle. If har i anledning anken og motanken krevet seg tilkjent omkostninger på kr 11.250,- med tillegg av salær på kr 35.000,-.

A tilpliktes å erstatte If saksomkostninger med i alt kr 46.250,- i anledning anken og den aksessoriske motanken.

If har så vel i anledning sin egen anke som i anledning anken og den aksessoriske motanke A har inngitt krevet seg tilkjent saksomkostninger også for herredsretten. Utgangspunktet er her at saksomkostningsavgjørelsen skal rette seg etter det syn lagmannsretten har lagt til grunn. For herredsretten verserte det kun ett søksmål og en må da i relasjon til saksomkostningsavgjørelsen nå se saken under ett. Videre må partenes påstander for herredsretten tas i betraktning. For herredsretten gjorde If gjeldende at avkortning måtte gjennomføres etter en høyere prosentsats enn det herredsretten og senere lagmannsretten nå har lagt til grunn. Under henvisning til forannevnte legger lagmannsretten til grunn at saksomkostningsspørsmålet i anledning herredsrettsbehandlingen for saken som helhet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §174 første ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å anvende unntaksregelen i annet ledd når det gjelder omkostninger pådratt i anledning herredsrettens behandling. Partene må således bære sine egne saksomkostninger for herredsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom plikter If skadeforsikring NUF å betale erstatning til A med kr 131.708,50 -kroneretthundreogenogtrettitusensyvhundreogåtte 50/100 med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 fra forfall til betaling skjer.

2. Innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom plikter A å betale kr 108.875,- -kroneretthundreogåttetusenåttehundreogsyttifem 00/100- med tillegg av til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 fra forfall til betaling skjer til If skadeforsikring NUF til dekning av selskapets saksomkostninger for lagmannsretten.

3. Partene bærer sine egne saksomkostninger for herredsretten.