LG-2000-2184
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-03 |
| Publisert: | LG-2000-02184 |
| Stikkord: | Veirett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett 2000-02556 - Gulating lagmannsrett LG-2000-02184 A og LG-2000-02185 A. |
| Parter: | Ankende part: Knut Tau Hatlestad (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Schjødt AS v/adv Bjarne Hodne). Motpart: Roald E. Olsen (sak LG-2000-02184 A) Hilde Nielsen og Amund Børdahl (sak LG-2000-02185 A) (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Harris v/adv Olav Pedersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Håvard Romarheim. Lagdommer Guri Elisabeth Molven. Lagdommer Lars Frønsdal |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §378, Tinglysingsloven (1935) §21, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder veirett.
Bergen byrett avsa 6 oktober 2000 dom med slik slutning:
«I hovedsøksmål sak nr. 00-1973 A/02:
1. Eiendommen Natlandsåsen nr 5, gnr.11 bnr. 140, har gangrett til sin eiendom over eiendommen Natlandsåsen nr. 3, gnr. 11 bnr. 146, fra avkjørsel mot veien Natlandsåsen og ca seks meter til kummelokk ved gangvei til Natlandsåsen nr. 5.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I hovedsøksmål sak nr. 00 - 2556 A/02:
1. Eiendommen Natlandsåsen nr 5A, gnr.11 bnr. 167, har gangrett til sin eiendom over eiendommen Natlandsåsen nr. 3, gnr. 11 bnr. 146, fra avkjørsel mot veien Natlandsåsen og ca seks meter til kummelokk ved gangvei til Natlandsåsen nr. 5.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Dommen er rettidig påanket av Knut Tau Hatlestad. Ankemotpartene har tatt til motmæle. Hovedforhandling ble avholdt i Bergen tinghus 22 og 23 mai 2002. Partene møtte med prosessfullmektigene og forklarte seg. Det ble foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken, og avholdt befaring der partene fikk foreta sine påvisninger. Lagmannsretten besluttet deretter enstemmig å avskjære videre forhandlinger i medhold av tvistemålsloven §378 annet ledd.
For så vidt gjelder sakens bakgrunn og faktiske forhold, samt partenes anførsler for byretten finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til byrettens dom. Saken fremstår i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, med unntak av at noen bevis, blant annet grunnboksutskrift og erklæring fra Erik Dogger, er nye for lagmannsretten.
Knut Tau Hatlestad har i korthet anført:
Prinsipalt anføres at ankemotpartenes bruk av veien er tålt bruk fra ankende parts side. Hjemmelshaver til nr 3 har tidligere akseptert slik bruk fremfor å påta seg ubehaget ved å protestere. Det bestrides ikke at veien har vært brukt av nr 5 og 5A, muligens også som hovedadkomst eller eneste adkomst, med det er ikke ved dette etablert en rett som fortrenger grunneiers rett. Tålt bruk gir ikke rett til fortsatt bruk når belastningen ved dette endrer seg for hjemmelshaver. Da Hatlestad overtok i 1992 var bruken ikke problematisk, men belastningen har endret seg ved at det er flere gående, to biler som bruker veien, skader på bilene fordi oppkjørselen er for trang og besøkende til nr 5 og 5a som parkerer i oppkjørselen. Ankende part har også behov for å kunne frigjøre areal på sin eiendom for å kunne lufte hundene sine.
Det foreligger ingen skriftlig avtale om veirett for nr 5 og 5a, og det er heller ikke fremlagt tegning som viser at det eksisterer veitrase over nr 3. Ingen vet hva som har vært avtalt om bruk av veien. Heller ikke selger av nr 5, Butenschøn, kjente til avtaler om eiendommen. Veien ble opparbeidet etter 1985 av Hatlestads farfar. Før det har det bare vært en sti eller et tråkk.
Nr 5 har lang grense mot Natlandsåsen (veibetegnelsen) og vil uten uforholdsmessige omkostninger kunne skaffe alternativ adkomst. 5a har adkomstmulighet der 5 legger sin adkomst. Dette må påvirke terskelen for hva nr 3 skal tåle.
Hatlestad sjekket grunnboken før han overtok eiendommen. Ingenting er tinglyst om veirett. Dersom en avtale hadde eksistert står ikke den seg i forhold til grunnbokens negative troverdighet. Hadde det vært ment at ankemotpartene skulle ha adkomst over nr 3 ville dette ha vært tinglyst.
Det ble nedlagt slik påstand:
«Knut Tau Hatlestad frifinnes og tilkjennes saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett med tillegg av lovens rente fra forfall og frem til betaling skjer.»
Roald Olsen og Hilde Nielsen/Amund Børdahl har i korthet anført:
Prinsipalt anføres at veirett er muntlig avtalt. Dette underbygges av de faktiske omstendigheter i saken, herunder av Michelsens og Doggers erklæringer. Naboene på de tre eiendommene har i fellesskap vedlikeholdt, måket og gruset veien, og sammen kostet porten - som senere ble fjernet av Hans Hatlestad for å gi plass til bil. Også etter at det ble bygget carport til nr 5 har adkomst vært via veien. Husenes plassering på nr 5 og 5a i forhold til veien over nr 3 er også et sentralt poeng. Veien utgjør den naturlige trase. I motsatt fall ville inngangen på husene vært lagt annerledes. De etablerte ordninger fungerte greit inntil Hatlestad i 1999 begynte å parkere foran åpningen inn til 5, for å gjøre passasjen trangest mulig
Subsidiært anføres at det er hevdet veirett. Atter subsidiært anføres at det er etablert en festnet tilstand som er akseptert ved konkludent atferd.
Det ble nedlagt slik påstand:
«1. Eiendommen Natlandsåsen 5 (gnr 11, bnr 140) og 5 A ( gnr 11, bnr 167) har adkomstrett/gangrett til sine eiendommer via stikkvei/avkjørsel på eiendommen Natlandsåsen 3 til kummelokk (ca 6 meter inn på gnr 11, bnr 146), der veien går inn til Natlandsåsen nr 5.
2. Knut T. Hatlestad plikter å betale saksøkerne saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente, regnet 14. dager fra dommens forkynnelse, inntil betaling skjer.»
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at nr 5 og 5a helt fra husene ble oppført har benyttet veien over nr 3 som adkomst til sine eiendommer, og at denne bruk både har vært forutsatt på byggetidspunktet og har funnet sted i henhold til muntlig avtale med eier av nr 3. Det legges også til grunn at eierne av nr 3, 5 og 5a i fellesskap opparbeidet og bekostet veien, og senere har delt på vedlikehold, måking etc. Utøvelsen av veiretten har fungert tilfredsstillende for alle parter, i alle fall inntil Knut Tau Hatlestad overtok som hjemmelshaver i 1992. Han protesterte for øvrig ikke på veiretten før ved juletider i 1999. Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at da port og steiner ble fjernet for å gjøre bedre plass til bilkjøring mens Hans Hatlestad eide nr 3, ble dette fordelt mellom de tre eiendommene, noe som også bekrefter den avtale som har vært inngått og praktisert.
Lagmannsretten legger til grunn at stikkveien videre fra nr 3 sin eiendom, inn på og over nr 5 og frem til 5a har vært fysisk avmerket ved stein på begge sider siden 1950-tallet, og at traseen ikke har endret seg vesentlig siden stikkveien ble anlagt.
Det legges til grunn at det ikke på noe tidspunkt har vært annen adkomst til eiendommene. Heller ikke da det ble anlagt carport til nr 5 i 1979 ble annen adkomst etablert. For nr 5a sin del bemerkes særskilt at denne eiendommen ikke har grense mot Natlandsåsen, og dermed er avhengig av bruksrett over annen eiendom for adkomst. Kombinasjonen av veirett over nr 3 og stikkvei inn til nr 5 og 5a fra kumlokket har vært den naturlige og enkleste måte å etablere adkomst til nr 5 og 5a, og er en løsning som ivaretar hensynet til samtlige eiendommer på en god måte. For øvrig vises til Michelsens forklaring, slik denne er gjengitt i byrettens dom, og til den erklæring han har avgitt til lagmannsretten. Det vises også til arkitekt Doggers erklæring, som underbygger Michelsens forklaring og ytterligere bekrefter det faktum lagmannsretten legger til grunn.
Hatlestad forklarte under ankeforhandlingen at han flere ganger besøkte sin bestefar da han bodde i nr 3, og da så at beboerne i nr 5 og 5a brukte veien over nr 3 og stikkveien videre som adkomst. Som påpekt ovenfor, har stikkveien som tar av fra veien hele tiden vært tydelig markert med kantstein. Bruksretten og utøvelsen av den har således vært synbar. Lagmannsretten legger til grunn at Knut Tau Hatlestad har vært kjent med veiretten allerede fra bestefaren eide nr 3, og finner det uten betydning når Hatlestad innhentet grunnboksutskrift for eiendommen. Han kan under ingen omstendighet påberope seg å ha vært i aktsom god tro med hensyn til ankemotpartenes bruksrett, jf tinglysingslovens §21, da han ervervet eiendommen.
Ankende part har anført at han påføres en rekke ulemper ved veiretten og at disse må få betydning for vurderingen av saken. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at de påståtte ulempene er uten betydning. Hensett til at partene er naboer, og til ankende parts fokusering på de problemer han mener veiretten medfører, finner lagmannsretten likevel grunn til å knytte noen bemerkninger til dette. Lagmannsretten finner ikke bevismessig dekning for at ankemotpartene, eller noen de svarer for, på noen måte, uaktsomt eller forsettlig, har påført Hatlestad ulemper ved sin utøvelse av veiretten som overstiger det Hatlestad må tåle. Derimot er det lagmannsrettens syn at Hatlestad har opptrådt kritikkverdig, en opptreden som vanskelig kan oppfattes annerledes enn at hensikten har vært å gjøre utøvelsen av ankemotpartenes lovlige rett vanskeligst mulig og på den måten tvinge gjennom en løsning etter eget ønske. Dette til tross for at ankemotpartene har strukket seg langt for å oppnå en minnelig løsning. Lagmannsretten peker særlig på at Hatlestad parkerer sin(e) bil(er) i den del av veien bruksretten utøves, og tett inntil porten til stikkveien. Dette til tross for at han har plass til å parkere andre steder på egen eiendom, og dertil har en carport som han ikke benytter. Ankemotpartene har bare hatt noen centimetere til rådighet for å komme seg forbi og inn på egen eiendom, gjerne medbringende små barn, sykler og handleposer. At ankende part velger å parkere slik og samtidig anfører at han påføres uakseptabel ulempe ved at bilene skrapes opp når ankemotpartene går forbi, taler for seg.
Lagmannsretten har etter dette ikke foranledning til å gå nærmere inn på partenes øvrige anførsler.
Anken har ikke ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes Knut Tau Hatlestad å bære ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten. Grunn til å gjøre unntak fra erstatningsplikten foreligger ikke. Advokat Pedersen har innlevert omkostningsoppgave som samlet beløper seg til kr 68.150,- hvorav kr 53.950,- er salær ekskl mva. Oppgaven har vært forelagt motparten som ikke har hatt innvendinger. Beløpet legges til grunn som nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176.
Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn også ved avgjørelsen av omkostningene for underinstansen, men må ved denne vurdering ta utgangspunkt i hvordan saken bevismessig fremsto ved byrettens behandling. Prosessfullmektigene fikk uttale seg særskilt om dette etter at lagmannsretten avskar videre forhandlinger i medhold av tvistemålsloven §378 annet ledd. Byretten tilkjente ikke omkostninger. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering ikke grunn til å endre byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet, og viser til at det er fremlagt noen nye bevis for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Knut Tau Hatlestad 68.150,- seksitåttetusenetthundreogfemti- kroner til Roald E Olsen, Hilde Nielsen og Amund Børdahl innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.