LG-2000-2226
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-13 |
| Publisert: | LG-2000-02226 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Karmsund herredsrett nr. 00-00169 A - Gulating lagmannsrett LG-2000-02226. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse opphevet og saken hjemvist til fortsatt behandling ved lagmannsretten, HR-2001-00507. |
| Parter: | Kjærende part: Liverpool and London Steamships Protection and Indemnity Association Limited (Prosessfullmektig: Advokat Jens Richard Andersen, Oslo). Kjæremotpart: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Morten Lund, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Frønsdal. Lagdommer Lillebø. Lagdommer Erstad |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1989) §7-6, Luganoloven (1993), Luganoloven (1993), Luganoloven (1993), Luganoloven (1993), Tvistemålsloven (1915) §179, §1-3, §7-7, §7-8, Forsikringslovvalgsloven (1992) §9a |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av søksmål reist av Staten v/Miljøverndepartementet mot en engelsk P & I klubb på grunn av manglende verneting.
Den 8. februar 1997 forliste det kypriotiske bulkskipet «Leros Stength» i Nordsjøen ca 30 n.m. vest for Stavanger. Samtlige 20 personer ombord omkom. Skipet hadde ca 30 tonn diesel og 120 tonn annen olje ombord. Rundt 14 km. strandområder på Karmøy ble kort tid etter forliset kraftig forurenset av olje. En oljevernaksjon med påfølgende strandsanering ble iverksatt. Aksjonens totale kostnader beløp seg til ca 6,4 millioner kroner.
Staten v/Miljøverndepartementet tok 08.03.00 ut stevning ved Karmsund herredsrett mot skipets eier, Lamda Sea Shipping Company Limited (heretter: Lamda), og mot skipets ansvarsassurandør, Liverpool and London Steamship Protection and Indemnity Association Limited (heretter: L& L). Det ble reist krav om refusjon av ovennevnte utgifter i forbindelse med opprydningen etter oljeutslipp.
I tilsvar av 02.05.00 ble det for L & L prinsipalt påstått avvisning. Karmsund herredsrett besluttet 13.09.00 å avholde saksforberedende rettsmøte til behandling avvisningsspørsmålet. Det ble 20.09.00 avsagt kjennelse med slik slutning:
«Saken Staten v/Miljøverndepartementet har reist mot Liverpool and London Steamship Protection and Indemnity Association Limited fremmes for Karmsund herredsrett.»
Saksforholdet fremgår av herredsrettens kjennelse.
L & L har rettidig påkjært kjennelsen og Staten v/Miljøverndepartementet har inngitt tilsvar til kjæremålet. Begge parter anmodet i h.h.v. kjæremålet og tilsvaret om at lagmannsretten avholdt muntlig forhandling i saken. I lagmannsrettens brev av 01.12.00 ble partene meddelt rettens beslutning om at kjæremålet blir å avgjøre uten muntlig forhandling. Det ble samtidig gitt frist til 20.12.00 for ytterligere anførsler til kjæremålet. På bakgrunn av særskilt anmodning i tilsvaret fra kjæremotparten om varsel dersom muntlig forhandling ikke ble aktuelt, ble L & L' prosessfullmektig ved lagmannsrettens brev av 03.01.01 særskilt minnet om forannevnte frist for ytterligere anførsler. Ytterligere anførsler er ikke innkommet, men lagmannsretten anser saken tilstrekkelig opplyst på bakgrunn av sakens dokumenter.
Kjærende part har i hovedsak anført følgende:
Kjærende part er av den oppfatning at det ikke finnes verneting for et søksmål mot kjærende part i Norge og at saken må avvises.
Lamda har sin ansvarsforsikring (P&I) hos L&L. I forsikringsvilkårene er det særlig to bestemmelser som har betydning for avvisningsspørsmålet, §44 og §12B. §44 fastslår at forsikringsforholdet er regulert av engelsk rett og §12B fastslår at Lamda ikke har noe som helst krav mot L&L før Lamda eventuelt har betalt et erstatningsbeløp til skadelidte. Denne typen bestemmelser kalles «pay to be paid», og har bl.a som konsekvens at direkte krav fra skadelidte tredjemann mot assurandøren ikke kan gjøres gjeldende. Det er ikke tvilsomt at engelsk rett i sjøforsikringsforhold fullt ut anerkjenner slike «pay to be paid» klausuler.
Staten ønsker å gjøre gjeldende Lamdas krav overfor L&L - i realiteten å subrogere kravet. Ved subrogasjon kan man ikke bare subrogere de sider ved avtalen man finner positive, men også de sider man finner negative. Staten må derfor ved subrogasjon finne seg i at engelsk lov skal anvendes når krav rettes mot L&L.
Partene er enige om at verneting-spørsmålet må avgjøres etter Luganokonvensjonens art. 10 annet ledd. Bestemmelsen lyder som følger:
«Bestemmelsene i artiklene 7, 8 og 9 gjelder for søksmål som skadelidte reiser direkte mot forsikringsgiveren, når slike direkte søksmål er tillatt.»
Et viktig punkt i saken er å fastslå betydningen av «når slike direkte søksmål er tillatt».
Et utgangspunkt finner man i Stein Rognliens kommentarutgave til Luganokonvensjonen 1993 side 169, hvor det fastslås at vilkåret innebærer at direkte søksmål må være tillatt etter domstollandets rett, inklusive dets interlegale lovvalgsregler. Rognlien fortsetter:
«Vilkåret er at den lov som regulerer slike direkte søksmål, tillater både direkte søksmål (ledd 2) og at forsikringstakeren eller den sikrede blir innstevnet i saken. Hvilken nasjonal lov dette er vil bero på de interlegale lovvalgsregler som anvendes etter domstolslandets rett.»
Den grunnleggende feil i herredsrettens kjennelse er at man overhodet ikke foretar noen prøvelse av norske interlegale lovvalgsregler. Retten gjør ikke annet enn å foreta en meget forenklet tolkning av Luganokonvensjonens egne regler.
Det retten skal vurdere, ved hjelp av norske interlegale lovvalgsregler, er om art. 10 annet ledd, og derav art. 9 kommer til anvendelse. Retten kan da åpenbart ikke basere seg på teksten i art. 9 når man skal finne ut om art. 10 annet ledd kommer til anvendelse. Herredsretten har foretatt en sirkelslutning. Det herredsretten skulle ha tatt stilling til er hva som følger av norske interlegale lovvalgsregler, ikke hva de er eller ikke er til hinder for. Når art. 10 annet ledd angir at direkte søksmål må være tillatt, blir det grunnleggende spørsmål etter L&L's oppfatning: tillatt hvor? Det er dette som må avgjøres etter norske interlegale regler. Men for å kunne besvare dette spørsmål, må man først vurdere hvilken fordring skadelidte søker å fremme mot assurandøren. Det vises til at Luganokonvensjonen art. 10 annet ledd bevisst har en annen formulering angående direkte søksmål enn art. 10 første ledd.
Forsikringsavtalelovens (FAL) regler gjelder ikke når ingen av avtalepartene har tilknytning til Norge. Det er ikke skadelidtes erstatningskrav som kan fremmes mot assurandøren. Adgangen til direkte søksmål innebærer derimot at skadelidte får rett til å tre inn i skadevolders krav på sin assurandør. Forutsetningen for et direkte krav er derfor alltid at skadevolder faktisk har et krav mot assurandøren. Sistnevnte vil kunne gjøre gjeldende enhver innsigelse mot et krav fra forsikringstakeren (skadevolder) også mot skadelidte. Et direkte krav fra skadelidtes side innebærer at skadelidte subrogerer skadevolders krav på sitt forsikringsselskap.
Luganokonvensjonens utgangspunkt er at et rettssubjekt må saksøkes der hvor det hører hjemme. Det følger direkte av Luganokonvensjonens art. 20 at dersom konvensjonens regler ikke direkte tillater søksmål mot et rettssubjekt i en konvensjonsstat utenfor hjemstedet, skal slikt søksmål avvises. Utgangspunktet er således at et direkte krav mot assurandøren basert på subrogasjon av skadevolders fordring, må fremmes på assurandørens hjemsted med mindre Luganokonvensjonen direkte tillater kravet fremmet i annen konvensjonsstat.
Når skadelidte vil fremme et krav som direkte søksmål, er han bundet av forsikringsvilkårene, herunder vilkår om lovvalg. Det er nettopp forsikringsvilkårene og den bakgrunnsrett som følger av lovvalget i forsikringsavtalen som fastlegger omfanget av skadelidtes eventuelle direkte fordring på assurandøren. Det er m.a.o uinteressant hvorvidt direkte søksmål er tillatt i Norge, når kravet mot assurandøren under enhver omstendighet i nærværende sak skal avgjøres etter engelsk rett, slik forsikringsavtalen fastslår. Når man skal avgjøre hvorvidt «direkte søksmål er tillatt» etter art. 10 annet ledd må dette avgjøres etter de rettsregler som gjelder for assurandørens eventuelle forpliktelser overfor forsikringstakeren. Poenget med siste del av art. 10 annet ledd må være at assurandøren skal være beskyttet mot direkte søksmål utenfor sitt hjemsted, når det er klart at dette ikke kan føre frem i h.t. de rettsregler som gjelder for hans forpliktelse.
Det er ikke tvilsomt at norske interlegale lovvalgsregler fører til at engelsk rett må legges til grunn for forsikringsforholdet og skadevolders fordring på assurandøren. De norske reglene anerkjenner partenes valg av bakgrunnsrett i angjeldende forsikringsforhold og Norge er folkerettslig forpliktet til å anerkjenne slike lovvalg, jf. lov om lovvalg i forsikring av 27.11.92 §9a. Partene har i forsikringsforholdet valgt engelsk rett og det er ikke tvilsomt at etter engelsk rett vil et direkte krav mot L&L ikke føre frem, jf. forannevnte «pay to be paid» klausul. Såvidt L&L forstår bestrides dette ikke av Staten.
For øvrig ville engelsk rett ha kommet til anvendelse selv om partene ikke hadde avtalt engelsk rett, jf. Karsten Gaarder «Internasjonal Privatrett» 2000 side 246.
L&L vil for øvrig fastholde at det er uten betydning for nærværende sak hvorvidt forsikringsavtaleloven (FAL) §7-8 er eller ikke er internasjonalt preseptorisk. Bestemmelsen har ingen betydning for valg av kompetent domstol etter Luganokonvensjonen. Bestemmelsen er irrelevant for den vurdering som skal foretas etter art. 10 annet ledd. Spørsmålet om hvorvidt FAL §7-8 er internasjonalt preseptorisk skal kun vurderes dersom art. 10 annet ledd foreskriver verneting i Norge.
Det er lagt ned følgende påstand:
«1. Saken mot Liverpool and London Steamship Protection and Indemnity Association Limited avvises.
2. Liverpool and London Steamship Protection and Indemnity Association Limited tilkjennes saksomkostninger fra Staten v/Miljøverndepartementet for herreds- og lagmannsrett, med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.»
Kjæremotparten har i hovedsak anført følgende:
Staten v/Miljøverndepartementet (Staten) mener herredsrettens kjennelse er korrekt med det unntak at saksomkostninger ikke er tilkjent. Staten vil påberope seg de samme faktiske og rettslige omstendigheter i kjæremålet som for herredsretten og mener herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse i all hovedsak er korrekt.
I lys av manglende ytterligere anførsler knyttet til tilsvaret, jf. forannevnte gjennomgang av kjæremålet og rettens beslutning om ikke å gjennomføre muntlig forhandling, finner lagmannsretten å kunne henvise til herredsrettens fremstilling av Statens anførsler for herredsretten.
Lagmannsretten har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Saken gjelder spørsmål om mulig verneting i Norge for et søksmål mot en engelsk ansvarsassurandør med utgangspunkt i refusjon av utgifter i forbindelse med oljeutslipp.
Lagmannsretten legger til grunn, slik det også er anført av begge parter, at saken må løses i h.t. reglene i lov om gjennomføring i norsk rett av Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker av 08.01.93 (Luganokonvensjonen). Dette følger av at begge parter er hjemmehørende i stater som har tiltrådt konvensjonen. Sakens hovedspørsmål er om det etter Luganokonvensjonen kan utledes norsk verneting for Statens søksmål og således om norsk domstol derigjennom har internasjonal domstolskompetanse i saken. For saker som omfattes av Luganokonvensjonen er denne avgjørende for hvilket lands domstoler som har kompetanse til å behandle saken.
Verneting i forsikringssaker som omfattes av Luganokonvensjonen er uttømmende regulert i konvensjonens avsnitt 3. De aktuelle bestemmelsene er art. 9 og 10. Disse lyder:
«Artikkel 9:
Gjelder saken ansvarsforsikring eller forsikring av fast eiendom, kan forsikringsgiveren dessuten saksøkes ved domstolene for skadestedet. Det samme gjelder om forsikringen dekker både fast eiendom og løsøre, og begge deler er berørt av samme skadetilfelle.»
«Artikkel 10
Ved ansvarforsikring kan forsikringsgiveren også innstevnes i sak som skadelidte har anlagt mot skadevolderen, dersom de rettsregler som gjelder for vedkommende domstol tillater det.
Bestemmelsen i artiklene 7, 8 og 9 gjelder for søksmål som skadelidte reiser direkte mot forsikringsgiveren, når slike direkte søksmål er tillatt.
Dersom den lov som regulerer slike direkte søksmål, tillater at forsikringstakeren eller den forsikrete innstevnes som part i saken, skal samme domstol være kompetant også i forhold til dem.»
Lagmannsretten legger til grunn at saken gjelder en ansvarsforsikring stillet av L&L overfor Lamda og som omfattes av art. 9. Det antas å være uten betydning for saken at forsikringsgiver L&L er organisert som en P & I klubb. Etter denne bestemmelsen kan således L&L saksøkes ved domstolen på skadesstedet, hvilket er Karmsund herredsrett. Denne søksmålskompetanse etter art. 9 har forutsetningsvis bare forsikrede.
Det følger imidlertid av art. 10 annet ledd at art. 9 også gjelder for søksmål som skadelidte reiser direkte direkte mot forsikringsgiveren når «slike direkte søksmål er tillatt».
I Stein Rognliens «Luganokonvensjonen - norsk kommentarutgave» (1993) side 169, er dette kommentert således:
«Reglene om forsikringssaker i art 7 til 9 gjelder også for saker som skadelidte tredjemann reiser direkte mot forsikringsgiveren, se art. 10 ledd 2. Vilkåret er at slike direkte søksmål er tillatt etter domstollandets rett, inklusive dets interlegale lovvalgsregler.»
Tilsvarende fremgår også av Gaarder «Innføring i internasjonal privatrett» 2000 side 58 og av Lennart Pålsson «Luganokonvensjonen» (1992) side 122.
Det følger av dette at skadestedet kan være verneting dersom det etter skadested-landets internregler - herunder internasjonale privatrett - er adgang for en skadelidt å gå til direkte søksmål mot en forsikringsgiver. Det kan etter lagmannsrettens syn ikke være tvilsomt at Rognliens henvisningen til «domstollandet» i denne sammeheng er skadested-landet.
En skadelidtes stilling ved ansvarsforsikring er i Norge regulert i forsikringsavtaleloven (FAL) §7-6, §7-7 og §7-8. Det følger av FAL §7-6, 1. avsnitt, 1. pkt. at:
«Dekker forsikringen sikredes erstatningsansvar, kan skadelidte kreve erstatning direkte fra selskapet.»
Ovennevnte bestemmelse kan i utgangspunktet fravikes i tilknytning til næringsvirksomhet, jf. FAL §1-3 annet ledd. Men det følger av FAL §7-8 at FAL §7-6 likevel ikke kan fravikes dersom sikrede er insolvent og at FAL §7-6 isåfall også er ufravikelig i forhold til skadelidtes rett. Kjæremotparten har i saken anført at sikrede i saken - Lamda - er insolvent.
Det sentrale spørsmål for lagmannsretten blir om det erstatningskrav som en norsk skadelidt har etter §7-6 første ledd også gir direkte søksmålsadgang mot en utenlandsk forsikringsgiver, eller om regelen bare gir anvisning på å ha et krav, som må forankres i et ytterligere regler for å kunne forfølges ved skadestedets verneting.
Lagmannsretten finner, som herredsretten, at FAL §7-6, første ledd må anses å åpne for at en skadelidt kan gå til «direkte søksmål» mot en forsikringsgiver basert på sitt krav om erstatning. I forhold til parter som omfattes av Luganokonvensjonen innebærer det at det verneting som følger av reglene på skadestedet, kan velges av en skadelidt.
Kjærende part har anført en rekke forhold som tilsier at søksmålet må avvises og at eventuelt søksmål anlegges ved L&L' verneting i England. Det anføres bl.a at Staten ikke har et direkte krav mot L&L og må da finne seg i forsikringsavtalens lovvalgklasul - engelsk rett - skal anvendes når krav rettes mot L&L. Staten er også konvensjonsforpliktet i h.t. lov om lovvalg i forsikring §9a til å akseptere forsikringsavtalens lovvalg.
Slik lagmannsretten vurderer saken må det foretas en avveining mellom den søksmåladgang som følger av FAL §7-6 og de lovvalgsregler saken reiser. Lagmannsretten kan ikke se at forsikringspartenes valg av engelsk rett, skulle gripe inn i en norsk skadelidtes rett til direkte søksmål på skadestedets verneting etter FAL §7-6 første ledd. Dersom denne retten f.eks. helt eller delvis skulle kunne «reguleres bort» ved avtale mellom forsikringsgiver og forsikringstaker eller bare skulle gi skadelidte en søksmålsadgang på forsikringsgivers bosted, ville det innebære en vesentlig innskrenkning av forum-regelen i Luganokonvensjonen art. 9, jf. art. 10 annet ledd, for norske skadelidte. Spørsmål om lovvalg i forhold til selve kravet - engelsk eller norsk rett - vil imidlertid være et materielt spørsmål som retten må stilling til i hovedsaken. Det samme gjelder kjærende parts anførsel om at skadelidte ikke har noe krav mot L&L pga. subrogasjon av Lamda's krav mot L&L, jf. FAL §7-6. fjerde ledd. Etter lagmannsrettens syn vil således lovvalgsreglene kunne få betydning for erstatningskravets størrelse, men ikke innskrenke skadelidtes valg av verneting i forhold til Luganokonvensjonen.
Lagmannsretten kan heller ikke se at en slik løsning bryter mot hovedprinsippet i norske vernetingsregler, nemlig at norske domstoler må realitetsbehandle de saker som har verneting i landet og i tilfelle anvende utenlandsk - her engelsk - rett, når norske kollisjonsregler utpeker en utenlandsk rettordning som den materielt kompetente, jf. Gaarder side 33.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at herredsrettens kjennelse blir å stadfeste.
Når det gjelder saksomkostninger finner lagmannsretten at disse, tilsvarende som for herredsretten, utstår til avgjørelse i hovedsaken foreligger, jf. tvistemålsloven §179 første ledd. Da herredsrettens saksomkostningsavgjørelsen ikke var inntatt i slutningen, medtas disse i lagmannsrettens avgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Karmsund herredsretts kjennelse stadfestes.
2. Avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten utsettes til hovedsaken.