LG-2000-227
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-20 |
| Publisert: | LG-2000-00227 |
| Stikkord: | Daglig omsorg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Sogn herredsrett nr. 1999-00155 - Gulating lagmannsrett LG-2000-00227. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-2001-00290. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Louis Anda jr.). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Solbraa). |
| Forfatter: | Lagdommer Njøsen. Kst. lagdommer Søvde. Sorenskriver Faaberg |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder daglig omsorg.
Partene inngikk ekteskafødt xx.xx.83 og har tre felles barn, C, f. 1984, D, f. 1985 og E, f. 1991. De har bodd i enebolig i X i Y. Samlivet opphørte den 06.06.99 da B (tidligere B) flyttet fra partenes felles bolig. B bor nå i en kommunal 4-roms leilighet i - - -vegen i Y.
I stevning av 03.08.99 reiste B søksmål for Indre Sogn herredsrett med krav om daglig omsorg for de tre felles barna.
Indre Sogn herredsrett avsa 05.11.99 dom i saken med slik domsslutning:
«1. B skal ha den daglige omsorgen for C og E.
2. A skal ha den daglige omsorgen for D.
3. Samvær tilkjennes partene, slik som det framgår av premissene ovenfor.
4. Hver av partene dekker sine egne omkostninger med saken.»
B har rettidig inngitt anke til Gulating lagmannsrett. Anken er begrenset til spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorgen for E og gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.
Etter begjæring fra B traff Indre Sogn herredsrett midlertidig avgjørelse vedrørende daglig omsorg og samværsrett for E. Det ble besluttet at inntil rettskraftig dom foreligger skal B ha den daglige omsorgen og A samvær slik det fremgår av herredsrettens dom. Lagmannsretten stadfestet kjennelsen 10.01.00.
Indre Sogn namsrett traff deretter den 14.12.99, etter begjæring fra B, kjennelse om at herredsrettens midlertidige avgjørelse blir å tvangsfullbyrde.
Om det nærmere saksforholdet for øvrig, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens avgjørelsesgrunner, vises til herredsrettens dom.
Ankeforhandling ble holdt den 14. og 15. november 2000 i Y på Y Hotell. Partene møtte og ga forklaring. I tillegg hørte lagmannsretten 2 vitner og den rettsoppnevnte sakkyndige. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Samarbeidet om samværet med E går nå mye bedre. Det aksepteres at samvær for den av partene som ikke får den daglige omsorgen fastsettes til annenhver helg fra onsdag ettermiddag til mandag morgen i tråd med det som er fastsatt av herredsretten. Avgjørelsen, av hvem som skal ha den daglige omsorg for E, skal rette seg etter hva som er best for barnet. Hver barnefordelingssak må vurderes for seg og det må foretas en konkret vurdering.
Gutten har like sterk tilknytning til begge foreldrene. Det er ikke omstridt at han er nærmere knyttet til X enn til - - -vegen hvor mor bor. Av den grunn er det enighet partene imellom at han uavhengig av sakens utfall skal gå på - - - skole. Det er i X han har sine venner, familie og naboer som han er oppvokst med. Det bestrides allikevel ikke at han også har fått venner i - - -vegen. Det innebærer likevel et uheldig miljøskifte. Status quo tilsier ikke noen preferanse for noen av foreldrene. Gutten har vært tilnærmet like mye hos far som hos mor etter samlivsbruddet.
A har ved enkelte anledninger hatt problemer med å få sendt sønnen til mor etter endt samvær fordi sønnen motsatte seg dette. Han har i den senere tid vært hardere med ham og fått ham til å reise til mor ved endt samvær. Det er mulig at det var en feilvurdering fra hans side ikke å være hardere med ham, men det ble gjort i beste mening. Det var ingen bevisst manipulasjon av mors rett til daglig omsorg som lå bak. Partene stiller likt med hensyn til hvem som kan skape best mulig samlet foreldrekontakt. Også mor har holdt E tilbake. Utviklingen har vist at partene på grunn av tiden som er gått, nå samarbeider bedre om kontakten med foreldrene. Gutten ble tilbake hos far fordi han ønsket å være mer hos far, og ikke fordi han ikke ønsket å bo hos mor. Begge foreldrene har god omsorgsevne. Mor har krisemaksimert guttens reaksjoner på skilsmissen. Hans reaksjoner er i følge den sakkyndige adekvate. Far har etter samlivsbruddet redusert arbeidstiden og gått ned i inntekt for bedre å kunne følge opp gutten. Han har bedre økonomi og en større bolig av bedre standard enn mor. Søskenkontakten vil bli den samme enten han blir boende hos mor eller far all den tid C bor hos mor og D bor hos far.
Avgjørende vekt i denne saken må legges på Es ønske. Han er 9 1/2 år, ligger over gjennomsnittet med hensyn til modenhet og utvikling. Det foreligger et reelt oppriktig ønske fra en moden og velfungerende gutt. Selv om barnet er ungt, må det tillegges stor vekt ved avgjørelsen. Det finnes ikke argumenter for at man skal gå mot hans ønske. Reelle hensyn tilsier at det skal tillegges stor vekt, jf. prinsippet i Rt-1990-669 som riktignok gjaldt et eldre barn.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. A skal ha den daglige omsorgen for E, f. 1991.
2. B skal ha slikt samvær:
a) Annenhver helg fra onsdag ettermiddag til mandag morgen.
b) 3 ukers sommerferie.
c) Vekselsvis jule-/nyttårsferie fra lille-julaften til 3. juledag/4. juledag til dagen før skoleferiens slutt.
d) Halve høst- og vinterferie.
e) Vekselvis fra palmefredag til onsdag/fra skjærtorsdag til 3. påskedag.
3. A tilkjennes sakens omkostninger.»
B har i det vesentlige gjort gjeldende:
Konfliktnivået i denne saken har vært høyt på grunn av at A ikke har villet etterleve de avgjørelser om daglig omsorg og samværsrett som domstolen har truffet. Dette kan ikke alene tilskrives guttens ønske om å være lenger hos far. Årsaken til at gutten ble tilbake etter endt samvær kan neppe være slik far beskriver det - noe mer må ligge under. Fortun er enig med den sakkyndige i at det vil være til barnets beste at hun får den daglige omsorgen for gutten. Hun har vært hovedomsorgsperson siden gutten var født og frem til i dag. Hun er fortsatt hjemmeværende på halv tid. Det er i forhold til mor at han har kunnet ta ut sin fortvilelse som følge av partenes brudd. E er bare 9 1/2 år. Mor er flinkere til å fokusere på barnets behov. Hun ser at han trenger en far og er i stand til å innrømme far en viktig plass til tross for konflikten. Hun har i motsetning til far vært i stand til å vise fleksibilitet. Hun har de personlige egenskaper og den omsorgsevne som trengs til å fokusere på E. Far er usikker på om han gjør det rette når han sender gutten tilbake etter endt samvær. Selv om det nå fungerer bedre, er far fortsatt usikker på dette. Far har i situasjoner vist at han ikke greier å opptre som en moden voksen i forhold til sine barn og omverdenen for øvrig. Han har ikke ønske om eller evne til å samarbeide. Han har holdt fokus på konflikten og vist manglende respekt for rettsavgjørelser. Sammen med barna har han unnlatt å hilse på mor når de har truffet på henne i Y. Selv om det kanskje ikke har vært bevisst fra hans side har han gjennom sin holdning til mor faktisk formidlet at han ikke opptrer normalt overfor sine nærmeste.
Den sakkyndige kan ta feil når han legger til grunn at guttens ønske om å bo i X er et genuint ønske. Det er godt mulig at far ikke bevisst har manipulert gutten, men det er et langt sprang fra dette til å oppfatte guttens ønske som hans genuine mening. Es ønske må mest sannsynlig anses å være en refleks av at han ønsker å støtte faren. Henvisningen til rettspraksis, og hvilken vekt barns ønske skal tillegges, har ikke relevans i denne saken. Den rettspraksis som det er vist til gjelder barn som er mye eldre og det er ikke tilfeldig at loven har satt et skille på 12 år. E er en ordinær 9-åring og må vurderes ut i fra dette. Han har ikke kognitive evner til å skue konsekvensene av sitt valg.
Det vises til det høye konfliktnivået som først fra august dette år er blitt dempet noe. A har nok med å ta vare på seg selv. B har bedre personlige forutsetninger for å ha den daglige omsorgen. Hun vil sikre gutten best mulig foreldrekontakt. Gutten skal føle at han har lov til å ha to foreldre. Miljøargumentet har liten vekt. Gutten er knyttet til stedet og ikke til faren. Den sakkyndige legger ikke avgjørende vekt på det. Den viktigste miljøfaktoren har vært moren. E fortsetter på skole og med fritidsaktiviteter i X. Han skal om noen år gå på ungdomsskole i Y. Ved flytting til Y har det ikke skjedd noen særlig miljøforandring. Han har fått nye venner i et nytt miljø i Y. Det vil være viktig på sikt når han skal begynne i ungdomsskolen at han har et miljø å gå til i Y. Det er ikke alltid like lett å komme fra en liten skole til en stor skole. Status quo tilsier at han blir boende hos mor hensett til at mor har hatt den daglige omsorgen for ham fra han ble født og fram til i dag. Det vil innebære en stor usikkerhetsfaktor om far gis den daglige omsorg.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. A gis følgende samvær:
a) Annenhver helg fra onsdag ettermiddag til mandag morgen.
b) 3 ukers sommerferie.
c) Vekselsvis jule-/nyttårsferie fra lille-julaften til 3. juledag/4. juledag til dagen før skoleferiens slutt.
d) Halve høst- og vinterferie.
e) Vekselvis fra palmefredag til onsdag/fra skjærtorsdag til 3. påskedag
3. B, eventuelt det offentlige tilkjennes omkostninger.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Saken er noe bedre opplyst enn da den ble behandlet i herredsretten. I ankeinstansen er oppnevnt psykolog Thor Aage Egeland som har utarbeidet en sakkyndig rapport og gitt forklaring til lagmannsretten. For herredsretten var ikke oppnevnt sakkyndig.
Det rettslige utgangspunkt, for lagmannsrettens vurdering av spørsmålet om hvem av foreldrene E skal bo fast sammen med, er barneloven §34, tredje ledd. Det avgjørende blir først og fremst hva som anses best for barnet.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at E er en velfungerende og etter forholdene robust gutt slik han er beskrevet av den sakkyndige. Også partene oppfatter ham som en velfungerende gutt. Samlivsbruddet og konfliktnivået, som har vært mellom partene, synes i liten grad å ha virket inn på gutten. Dette kan mest sannsynlig tilskrives at foreldrene ikke har involvert ham i konflikten. Sinneanfallene overfor mor som E hadde spesielt etter endt samvær med far den første tiden, er ifølge den sakkyndige adekvate reaksjoner fra et barn i forbindelse med at foreldre skiller lag. Det har vært problemer med å få samværene til å fungere. Far kan til en viss grad kritiseres for å ikke å ha vært streng nok til å håndheve overfor E at han måtte bo hos mor i samsvar med det retten har fastsatt. Lagmannsretten mener at dette likevel ikke diskvalifiserer ham fra å ha den daglige omsorgen for gutten. En oppfatter ikke at det ligger noen bevisst strategi bak fra hans side i et forsøk på å ramme mor. Det er nå gått noen tid siden samlivsbruddet, noe som synes å ha dempet konfliktnivået mellom partene. Samværsordningen har i den senere tid fungert tilfredsstillende. Far har innsett at han som voksen, sterkere må markere overfor sønnen å overholde det som er bestemt om samvær og ikke overlate til gutten selv å bestemme.
Lagmannsretten legger til grunn at begge foreldrene er meget godt skikket til å ha omsorgen for E. Som påpekt av den sakkyndige, har E god tilknytning til begge foreldrene. De er svært glade i ham og vil ham det beste.
Det er ikke noe ved bolig, nærmiljø eller nettverk som skiller den ene fra den andre. Partenes økonomi er tilfredsstillende til å dekke barnets materielle behov. Søskenkontakten vil bli den samme uavhengig av hvor E blir boende hensett til at søsteren og broren bor henholdsvis hos mor og far. Både mor og far har tilpasset sin arbeidssituasjon slik at de kan ivareta den daglige omsorgen av E på en tilfredsstillende måte.
Lagmannsretten er enig med den sakkyndige som har konkludert med at det ikke er de store forskjellene om E vokser opp hos mor eller hos far og at han vil få det godt begge steder.
Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at det vil være til barnets best at han blir boende hos far i X. E synes sterkt knyttet til X, stedet, familien og venner. I X går han på skole og her driver han med de vesentligste av sine uorganiserete såvel som organiserte fritidsaktiviteter, herunder fotball. I den sakkyndiges rapport uttrykkes følgende om hans tilknytning til X:
«E har utvilsomt en sterk og grunnfestet tilknytning til X og miljøet der. Dette er hans territorium. Han trives med bygde- og friluftslivet. Han trives med vennen og på skolen.»
E har ikke en tilsvarende tilknytning til - - -vegen og Y, selv om han, som den sosiale gutt han er blitt beskrevet, også har fått venner der.
Den sakkyndige har konkludert med at hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt dvs. takling av - og holdning til - samvær tilsier at mor får den daglige omsorgen. Lagmannsretten ser dette som et moment i vurderingen, men tillegger det ikke avgjørende vekt i denne saken. Avstanden mellom X og - - -vegen er ca 10-12 km. Det er ikke noen fare for at E ikke skal få ha tilfredsstillende kontakt med sin mor og hennes familie. Hensett til guttens alder og den korte avstanden det er til mor vil han etter hvert selv kunne ivareta denne. Selv om gutten har ønsket å ha mer kontakt med far er det ikke noe som tilsier at han ikke ønsker samvær med mor. Lagmannsretten legger til grunn at far vil besørge samværet overholdt. Tidligere problemer knyttet til samvær må ses i lys av at samlivsbruddet kom bardust på ektefellen og barna slik at de trengte noen tid på å venne seg til tanken og innrette seg deretter.
Lagmannsretten legger til grunn at gutten har et genuint ønske om å få bo hos far i X. Lagmannsretten bygger her på sakkyndiges opplysninger og vurdering. Et ønske som i følge den sakkyndige er entydig og konsistent. Det er ikke holdepunkter for at ønsket er preget av å ville tilfredsstille far slik som hevdet av mor. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen avgjørende argumenter mot at gutten skal få oppfylt ønsket om hvor han vil bo. Selv om han er ung av alder, og yngre enn det som normalt skal tillegges vekt, kan lagmannsretten likevel ikke se at det er fare for at E pga sin unge alder gjør et valg som senere kan få negative konsekvenser for ham. Hans ønske og den sterke tilknytning han har til X blir avgjørende for lagmannsrettens valg av hvem som skal ha den daglige omsorgen.
Partene er enige om reguleringen av samvær for den av dem som ikke får den daglige omsorgen. Det vises til nedlagt påstand om samvær som er likelydende for begge parter. Lagmannsretten fastsetter et slikt utvidet samvær i samsvar med det partene er enige om. Den sakkyndige har ikke innvendinger til et slikt utvidet samvær. Lagmannsretten er av den oppfatning at et slikt samvær vil sikre E en god kontakt med mor og hennes familie.
Mors samværsrett fastsettes som følger:
Annenhver helg fra onsdag ettermiddag til mandag morgen
3 uker sommerferie
Vekselvis jule-/nyttårsferie fra lille-julaften til 3. juledag/4. juledag til dagen før skoleferiens slutt
Halve høst- og vinterferie
Vekselvis fra palmefredag til onsdag/fra skjærtorsdag til 3. påskedag.
Anken har ført frem. Lagmannsretten finner likevel ikke å kunne pålegge ankemotparten å betale ankende parts omkostninger idet unntaket i tvistemålsloven §172 annet ledd jf. §180 annet ledd får anvendelse. Lagmannsretten har vært i tvil om resultatet og B hadde grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse i saken. Av den grunn gjøres det heller ikke endringer i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse som blir å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A skal ha den daglige omsorgen for E f. 1991
2. B skal ha slikt samvær:
Annenhver helg fra onsdag ettermiddag til mandag morgen
3 uker sommerferie
Vekselvis jule-/nyttårsferie fra lille - julaften til 3. juledag/4. juledag til dagen før skoleferiens slutt
Halve høst- og vinterferie
Vekselvis fra palmefredag til onsdag/ fra skjærtorsdag til 3. påskedag.
3. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
4. Hver av parten bærer egne omkostninger for lagmannsretten.