LG-2000-654
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-19 |
| Publisert: | LG-2000-00654 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett - Gulating lagmannsrett LG-2000-00654. Domslutningens pkt. 2 og 3 påkjært til Høyesterett, nektet fremmet; HR-2001-01036. |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Dag A. Stiegler). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Aksel Kayser). |
| Forfatter: | Førstelagmann Fanebust. Lagdommer Einarsen. Sorenskriver Stedal |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, §2, Ekteskapsloven (1991) §65, §180, Avtaleloven (1918) §31 |
Saken gjelder revisjon av skifteoppgjør i medhold av ekteskapsloven §65.
B og A ble samboere i 1993 og giftet seg i juni 1995. De ble separert i 1996. I mellomtiden hadde de bodd sammen i - - -vei 2, som også var As barndomshjem. Boligen på eiendommen er et mursteinshus bygget rundt 1930. Da partene flyttet sammen var huset eiet av As foreldre. Eiendommen ble overskjøtet den 12.10.1995 til B og A, med en ideell halvdel på hver. På skjøtet er det anmerket at eiendommen er overført for kr 0, som forskudd på arv.
Som ledd i skifteoppgjøret inngikk partene en skifteavtale, datert 13.12.1996. Av denne fremgår det blant annet at «A overtar alene eiendomsretten til vår felles bolig» i - - - vei 2 (punkt 1), samt at «[s]om et fullt og endelig oppgjør betaler A til B kr 450.000» (punkt 7). Det avtalte beløpet ble overført fra A til B i to omganger, først med kr 50.000 den 19.12.1996 og deretter med kr 400.000 den 15.01.1997.
A kom senere til at skifteavtalen tilgodeså B på en urimelig måte, og tok ut stevning for Bergen byrett med krav om revisjon av skifteoppgjøret.
Bergen byrett avsa 11.01.2000 dom med slik slutning:
«1. B dømmes til å betale A kronerfirehundretusen - 400.000 - 00/100 - innen to - 2 - uker. Det betales tolv - 12 - % rente av beløpet fra 15.01.97 til betaling finner sted.
2. B dømmes til å betale A erstatning for saksomkostninger med kronersyvogtyvetusensyvhundreognittini - 27.799 - 00/100 innen to - 2 - uker.»
Hva gjelder sakens nærmere bakgrunn og partenes anførsler for byretten, vises det til byrettens dom.
B har rettidig anket til Gulating lagmannsrett over byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Ankeforhandling ble avholdt i Bergen 14-16.05.2001. B og A avga partsforklaringer. Det ble hørt fem vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Ankende part har i hovedsak gjort gjeldende:
Byretten har tatt et et uriktig utgangspunkt når retten har lagt til grunn at rimeligheten av skifteavtalen kan vurderes på fritt grunnlag med utgangspunkt i styrkeforholdet mellom partene og hvorvidt B gjennom sitt arbeid på eiendommen hadde tilført den betydelige verdier. Retten skulle istedenfor tatt utgangspunkt i de økonomiske realiteter på skjæringstidspunktet, da skifteavtalen ble inngått. Byretten har også anvendt bevisbyrdereglene feil.
Forut for skifteavtalen var forholdet at partene hver eiet en ideell halvpart av eiendommen i - - -vei 2. Bakgrunnen for at eiendommen ble overført til begge i fellesskap, fra As foreldre, var at B hadde brukt mye tid og krefter på eiendommen siden han kom inn i bildet. Han hadde også hatt betydelige utgifter til vedlikehold og påkostninger. B har selv anslått verdien av sine investeringer i eiendommen og sin egen arbeidsinnsats i den forbindelse til langt mer enn de kr 450.000 som han fikk utbetalt i henhold til skifteavtalen.
Dette er heller ikke en sak om omstøting av foreldrenes forutgående gavedisposisjon. Ved vurderingen av skifteavtalen mellom partene må lagmannsretten derfor legge til grunn at B kunne krevet at verdien av eiendommen i sin helhet skulle inngå i skifteoppgjøret. Den reelle markedsverdien var trolig i størrelsesorden 1,4 millioner kroner, slik at han alternativt kunne ha krevet et pengebeløp på kr 700.000. I skjøtet som overførte eiendommen til partene fremgår det også at A skulle betale markedsverdi dersom hun ville overta Bs ideelle halvdel. Det kan derfor ikke være noe å si på det beløpet som ble fastsatt i skifteavtalen.
Det er for øvrig ikke riktig at det bare var A som var psykisk nedslitt i forbindelse med separasjonen. Også for B var det en svært vanskelig tid. Byretten har tatt feil når den synes å ha akseptert det bildet som ankemotparten har tegnet av Ruen B som den manipulerende og sterke part. Det var således A som ønsket separasjon og som gikk til advokat for å få satt opp skifteavtalen. Det er derfor ikke dekning for ankemotpartens påstand om at skifteavtalen kom i stand som følge av press fra B s side.
Det er heller ikke riktig å trekke inn i vurderingen de tomtene som Bs mor, D, eiet da skifteavtalen ble inngått. Hun hadde på det tidspunktet full eiendomsrett over tomtene og det var ikke avgjort hva som skulle skje med dem. Det vises til Ds forklaring for lagmannsretten.
Byretten har også gått utenfor lovens ramme i sin avgjørelse gjennom den revisjon av skifteavtalen som er foretatt. Det må være slik at enten virket ikke avtalen urimelig, slik at den må opprettholdes, eller så må avtalen settes til side i sin helhet som urimelig. Ekteskapsloven §65 gir ikke hjemmel for å endre beløpene i skifteavtalen, slik byretten i realiteten har gjort.
Subsidiært gjøres det gjeldende at det under enhver omstendighet må ses hen til verdien av Bs investeringer og arbeider i eiendommen ved en eventuell delvis tilsidesettelse av avtalen. Det fremgår av den dokumentasjon som er presentert for lagmannsretten at denne verdien overstiger det avtalte beløpet på kr 450.000. Det er i denne forbindelse ikke eiendommens verdistigning som følge av Bs innsats som skal legges til grunn for beregningen, men verdien av Bs investeringer og faktisk utførte arbeider. Fra ankemotpartens side er det ikke bestridt at de arbeider som B har påberopt seg faktisk er blitt utført. Uenigheten på dette punkt gjelder kun arbeidenes omfang og i noen enkelte tilfeller om de er utført uten ankemotpartens samtykke.
Når det gjelder eventuelle saksomkostninger må det tas hensyn til at B har tilbudt forlik som går ut på at han har vært villig til å tilbakebetale kr 150.000, eventuelt også noe mer, og at ankemotparten har avvist dette tilbudet uten forhandlinger.
Under enhver omstendighet gjøres det gjeldende at byrettens rentefastsettelse er uhjemlet. Det anføres at morarenteloven ikke er anvendelig på krav etter ekteskapsloven, og at det i alle fall ikke kan bli tale om renter før etter at kravet mot B ble fremmet ved skriv av 24.06.1999.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. B frifinnes.
2. A betaler sakens omkostninger til B for byrett og lagmannsrett, med tillegg av 12% rente fra 14 dager etter at dommen er forkynt.»
Ankemotparten har i hovedsak gjort gjeldende:
Byretten har løst sakens rettsspørsmål på en riktig måte. Det rettslige grunnlaget for As krav er ekteskapsloven §65 første ledd, tredje punktum, hvoretter retten kan bestemme at den ektefelle som blir urimelig dårlig stilt ved en skifteavtale kan tilkjennes et beløp fra den annen ektefelle. Det er derfor ikke slik at skifteavtalen delvis er satt til side ved byrettens dom eller eventuelt må settes til side i sin helhet, slik ankende part hevder.
Bakgrunnen for at A ble urimelig dårlig stilt ved skifteavtalen har sammenheng med det personlige forholdet mellom partene da avtalen ble inngått. A hadde befunnet seg i en presset situasjon i lengre tid forut for skifteavtalen. Dette skyldtes til dels det vanskelige personlige forholdet mellom ektefellene. Forut for skifteavtalen truet dessuten B med å forlange utbetalt halvparten av verdien av huset, kr 700.000. Det hadde hun ikke økonomi til å makte, noe de begge var klar over. Etter ankemotpartens oppfatning var det på dette tidspunkt åpenbart at B hadde fått overført halvdelen av eiendommen til seg gjennom å opptre svært pågående overfor As foreldre, blant annet ved å uttrykke sin misnøye med andre løsninger og ved å forespeile A og hennes foreldre at han i nær fremtid ønsket å investere betydelige summer i eiendommen. Pengene skulle han få fra salg av tomter som han snart ville få av sin mor som arveforskudd.
På denne bakgrunn var innholdet i skifteavtalen derfor i realiteten fastsatt av B, ved at han krevet beløpet på kr 450.000 inntatt i skifteavtalen mot å frafalle et alternativt krav på verdien av halve eiendommmen. At det var A selv som kontaktet advokat Methlie for å få formalisert skifteavtalen, har derfor ikke betydning når denne i praksis var diktert av B. Overfor B ga A uttrykk for at beløpet på kr 450.000 var alt for høyt som rimelig kompensasjon for hans arbeidsinnsats og utlegg til huset. Dette var også B innforstått med, men han ga overfor henne uttrykk for at det nettopp var meningen at hun skulle betale en svært høy pris for å bli kvitt ham. Beløpet på kr 450.000 var med andre ord den prisen A måtte betale for å beholde familiearven og komme fri fra B.
Den oversikten som B har fremlagt for lagmannsretten i et hjelpedokument, over utgifter og arbeid i forbindelse med vedlikehold og oppussing av huset, dokumenterer på ingen måte at beløpet i skifteavtalen var rimelig. Forholdet er at eiendommen var godt vedlikeholdt da B kom inn i bildet, og det var også stillingen da han flyttet inn hos A i - - -vei 2. Riktignok nedla han mye arbeid i huset, særlig i den første tiden han bodde der, men ikke på langt nær så mye som han selv hevder. Arbeidet og investeringene til B resulterte heller ikke i noen vesentlig verdiøkning av eiendommen. Det vises i så måte til takstmann Johan Lauvaas sin forklaring for lagmannsretten. Inntrykket er at det er lagt inn svært mye betaling for egeninnsats i Bs regnestykke. Blant annet fremstår et beløp på kr 150.000 for bruk av Bs tid og krefter nærmest som et rent postulat. Det er ikke fremlagt bilag til de enkelte utgiftsposter som er anført.
Den underliggende realiteten bak det omtalte skjøtet var også en annen enn det formelle forholdet skulle tilsi i dette tilfellet. Sameiepartenes andel med en halvdel på hver var nemlig bestemt ut fra den forutsetning at B skulle investere betydelige beløp i eiendommen etter overdragelsen. Før denne forutsetningen ble oppfylt må det legges til grunn at A reelt sett hadde arvet hele eiendommen alene, men altså samtidig slik at eiendommen etterhvert ville bli eiet av B med inntil en ideell halvdel. Poenget er at dette først ville skje på et senere tidspunkt enn da skifteavtalen ble inngått. På dette tidspunkt var det tvert imot en økonomisk skjevhet i forholdet mellom partene, ved at B på sin side ikke hadde ytet noe mer til eiendommen. Tomtene fra moren ble først overført til ham på et senere tidspunkt, og inngikk ikke i skifteoppgjøret. B utnyttet med andre ord en formell eierposisjon til å oppnå en skifteavtale som medførte at A ble urimelig dårlig stilt.
Når det tas høyde for Bs bidrag utover det dagligdagse, som passende settes til kr 50.000, må kr 400.000 tilbakebetales til A. Ekteskapsloven inneholder ingen særskilt renteregel, men etter avtaleloven §31 tredje ledd får morarenteloven §2 anvendelse, eventuelt per analogi. Byrettens renteberegning er derfor korrekt.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. B erstatter As saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Det sentrale spørsmål i saken er om den skifteavtalen som er inngått mellom partene medfører at A blir «urimelig dårlig stilt» i skifteoppgjøret, og derfor bør tilkjennes et beløp fra B, jf ekteskapsloven §65 første ledd, tredje punktum.
Utgangspunktet for den vurdering som skal gjøres er at A i henhold til skifteavtalens punkt 7 har betalt kr 450.000 til B «som et fullt og endelig oppgjør». Det fremgår ikke av skifteavtalens ordlyd hvordan det avtalte beløpet på kr 450.000 er fremkommet, med andre ord hvilket prinsipp som ligger til grunn for beregningen av beløpet, men det fremgår tydelig av sammenhengen med punkt 1 i avtalen at motytelsen fra Bs side var å akseptere at A alene skulle få eiendomsretten til - - -vei 2. Denne del av avtalen er oppfylt fra Bs side. Spørsmålet for lagmannsretten er om det aktuelle beløpet var urimelig høyt ut fra de i denne sammenheng relevante omstendigheter i saken.
Etter lagmannsrettens oppfatning må skifteavtalen av 1996 i dette tilfellet forstås blant annet på bakgrunn av de omstendigheter og forutsetninger som var knyttet til eiendomsoverdragelsen av - - - vei 2 fra As foreldre ca 14 måneder tidligere.
Ut fra en samlet bevisvurdering, herunder av partsforklaringene og vitneforklaringen fra As mor, C, finner lagmannsretten at disposisjonen fra As foreldre i utgangspunktet og i det vesentlige var ment å være et arveforskudd til datteren. Lagmannsretten legger til grunn at eiendommen formelt ble overført til ektefellene i fellesskap som sameiere fordi foreldrene fant dette rimelig, i noen grad på grunn av Bs interesse for eiendommen og utførte arbeider i huset, men først og fremst fordi de fant det rimelig å hensynta Bs antatt nært forestående investeringer i boligen. Lagmannsretten legger videre til grunn at den aktuelle formodningen hadde sitt utspring i konkrete opplysninger som B aktivt hadde formidlet om sine fremtidsplaner for boligen både til sin kone, hennes foreldre og til felles omgangsvenner. Lagmannsretten finner dessuten å måtte legge til grunn at B også ga uttrykk for at han til dette formål ville benytte inntekter fra salg av tomter som han snart skulle få fra sin mor, og at det var naturlig at han fikk del i eiendomsretten til huset. Det er derfor grunn til å tro at As foreldre må ha følt et visst press i retning av å overføre eiendommen også til datterens ektefelle.
Når ekteskapet så gikk i oppløsning kort tid etterpå, forelå det på denne bakgrunn forsåvidt bristende forutsetninger for eiendomsoverdragelsen til B. Lagmannsretten antar at B selv må ha forstått at eiendomsoverdragelsen ikke var blitt oppfylt etter intensjonen på det tidspunktet da skifteavtalen ble inngått. Ihvertfall må han ha forstått at det ville virke urimelig å kreve likedeling av eiendommens verdi på skiftet. Slik lagmannsretten ser det, kan rimeligheten av beløpet på kr 450.000 derfor ikke vurderes i forhold til hva som representerte halve verdien av eiendommen i - - - vei 2, altså ca kr 700.000. Etter lagmannsrettens oppfatning var Bs formelle eierposisisjon heller ikke noen signifikant del av grunnlaget for beløpsberegningen som lå til grunn for skiftevatalens punkt 7.
Alle omstendigheter tatt i betraktning, herunder de respektive partsforklaringer, finner lagmannsretten det mest sannsynlig at partenes felles mening kun var at B skulle få en rettferdig kompensasjon for sitt arbeid og sine utgifter knyttet til boligen i den tiden partene hadde vært samboere, det vil si i perioden 1993-96. Hvorvidt eiendommen som følge av Bs innsats økte i verdi, og i tilfelle hvor mye, er av underordnet betydning i denne sammenheng, slik lagmannsretten ser det. Spørsmålet er om beløpet på kr 450.000 var urimelig høyt som kompensasjon for hva B faktisk hadde foretatt seg på eiendommen.
Lagmannsretten er enig med byretten i at det er B som er nærmest til å fremlegge dokumentasjon for sine arbeider og utgifter knyttet til boligen, ihvertfall når det som her dreier seg om summer som samlet sett langt overstiger ordinært vedlikehold. For lagmannsretten har B riktignok fremlagt et hjelpedokument med en oversikt over arbeid og utgifter. Summen av alle postene i dokumentet utgjør kr 526.000, senere oppjustert til kr 576.000. De forskjellige postene er nærmere belyst gjennom Bs partsforklaring og forhandlingene i lagmannsretten for øvrig. Fellestrekk ved oversikten er imidlertid at det ikke er fremlagt bilag for utgiftene og at summene er anslått med runde beløp som er vanskelige å etterprøve, også fordi beskrivelsene av arbeidet og medgått materiell gjennomgående er lite spesifikke. På spørsmål i retten forklarte B dessuten at han har inkludert verdien av egeninnsats i flere av enkeltpostene. Samtidig er det inntatt egne poster for arbeid og generelt vedlikehold, blant annet en fellespost på kr 150.000 for bruk av «mye tid og krefter». På den annen side er det med enkelte unntak enighet mellom partene om at B har utført slikt arbeid som er oppført i hjelpedokumentet, og at det tilsammen dreier seg om relativt mye arbeid og betydelige utgifter. I sin partsforklaring ga A uttrykk for at en kompensasjon på maksimum kr 200.000 kanskje hadde vært rimelig. Vitnet Johan Lauvås forklarte at han mente arbeidene ikke var så omfattende som det var gitt inntrykk av, at de til dels ikke var fagmessig utført, og samlet sett trolig hadde medført en verdiøkning på eiendommen på kr 60.000. Som nevnt foran er verdiøkningen i seg selv ikke av noen avgjørende betydning for saken, men heller ikke denne forklaringen indikerer at Bs utgifter og arbeider har hatt et slikt omfang at de forsvarer en kompensasjon på kr 450.000. Lagmannsretten er dermed henvist til å forta en skjønnsmessig vurdering av hva som synes å være en rimelig kompensjon i dette tilfellet.
På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at et beløp på kr 250.000 alt i alt hadde vært en rettferdig kompensasjon for Bs utgifter og arbeider. Det følger av dette at A således ble urimelig dårlig stilt ved den skifteavtalen som partene inngikk om at hun skulle betale kr 450.000. Hun tilkjennes derfor differansen, slik at B må tilbakebetale kr 200.000 til A, ikke kr 400.000 slik byretten konkluderte med.
Det neste spørsmålet er om det skal betales renter av beløpet, eventuelt fra hvilket tidspunkt.
As pengekrav har i realiteten sitt utspring i en avtale om vederlag eller etterfølgende kompensasjon for faktiske utgifter og utført arbeid knyttet til felles bolig. En slik kompensasjon fremsto for begge parter som rettferdig i lys av B s innsats og det forhold at ekteskapet etter relativt kort tid gikk i oppløsning. Det dreide seg derfor om et pengekrav av vesentlig formuerettslig art, selv om det ble nedfelt i en skifteavtale. Det samme er etter lagmannsrettens syn tilfelle hva gjelder As tilbakebetalingskrav med hjemmel i spesialreglene om revisjon av skifteavtaler etter ekteskapsloven §65. Det dreier seg her om regler som hovedsakelig innebærer anvendelse av allminnelige avtale- og formuerettslige prinsipper. As krav er derfor etter lagmannsrettens syn et «pengekrav på formuerettens område» i lovens forstand, jf morarenteloven §1. Rentespørsmålet er dermed regulert av morarenteloven §2.
Det fremgår av dokumentene i saken at krav på tilbakebetaling av inntil kr 400.000 ble fremsatt i brev av 24.06.1999 til B fra advokat Kayser, på vegne av A. Byretten tilkjente senere A kr 400.000 på det i brevet anførte grunnlag for kravet. Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at B må betale 12% rente av det for lagmannsretten tilkjente beløp på kr 200.000, som ligger innenfor As påstand for byretten. Renten løper fra en måned etter påkrav, jf morarenteloven §2 annet punktum, det vil her si fra 24.07.1999, og ikke fra 15.01.1997 (oppgjørstidspunktet), slik byretten la til grunn.
Lagmannsretten er således kommet til at anken delvis har ført frem.
Saksomkostninger tilkjennes ankende part i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 annet ledd. Hovedregelen når en ankesak dels vinnes og dels tapes, slik tilfellet er her, er at hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten, jf prinsippet i tvistemålsloven §174 første ledd som får tilsvarende anvendelse. Det følger imidlertid av §174 annet ledd at et forliktilbud fra motparten som avslås kan få konsekvenser for saksomkostningsspørsmålet. I dette tilfellet ble det i anken fra B av 10.03.2000 samtidig fremsatt et forlikstilbud om å betale kr 150.000 til A. At ankende part var villig til å finne frem til en minnelig løsning er også kommunisert i et prosesskrift av 09.05.2000, og gjentatt muntlig for lagmannsretten. I retten ble det opplyst at ankende part også var villig til å forhandle om et høyere beløp. Ankemotparten har på sin side ikke vært villig til forliksdrøftelser. På bakgrunn av det resultat lagmannsretten er kommet til, finner lagmannsretten at det burde ha vært grunnlag for forhandlinger, og at unntaksregelen i §174 annet ledd derfor bør komme til anvendelse, slik at A pålegges å erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten. I henhold til omkostningsoppgaven av 16.05.2001 fra advokat Stiegler legger lagmannsretten til grunn at beløpet oppgis til å være kr 43.400, hvorav salær kr 39.800, som godtas.
Med det resultat lagmannsretten er kommet til, finner lagmannsretten at byrettens omkostningsavgjørelse må endres. Lovens system er at det materielle resultatet i ankesaken må legges til grunn ved vurderingen av om saksomkostninger skal tilkjennes for førsteinstansen. Når ankesaken her er dels vunnet og dels tapt, følger det av hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jf §180 annet ledd, at hver av partene må bære sine egne omkostninger for byretten. Forlikstilbudene fra B ble først fremsatt i etterkant av byrettens dom, og det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd i denne relasjon. Dommens slutning er utformet i samsvar med dette.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. B betaler til A kr 200.000 - tohundretusen - innen to uker fra forkynnelse av dommen. Det betales 12% rente av beløpet fra 24.07.1999 til betaling finner sted.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr 43.400 - førtitretusenfirehundre - innen to uker fra forkynnelse av dommen.
3. Partene bærer sine egne saksomkostninger for byretten.