LG-2000-808

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-12-12
Publisert:	LG-2000-00808
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett nr. 98-3108 - Gulating lagmannsrett LG-2000-00808 A.
Parter:	Ankende part: Enter Forsikring AS (Prosessfullmektig: advokat Johnny Lygren). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Duesund).
Forfatter:	Lagmann Trovåg. Lagdommer Frønsdal. Byfogd Vestrheim
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1989) §4-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §4-2

Saken gjelder krav om utbetaling av forsikringssum.

A, født xx.xx.72, tegnet 14.04.98 bil-, hus- og husdyrforsikring i daværende Dial Forsikring A/S. Selskapet har senere endret navn til Enter Forsikring AS og dette navnet benyttes heretter. I forbindelse med tegningen undertegnet A på to stk. Fullmakt/Aksept skjema, hvor det var inntatt følgende tekst:

«Jeg bekrefter at jeg

- har hatt 0 skade(r) på mine forsikringer som jeg har fått erstatning for i løpet av de siste 3 årene

- ikke skylder premie til annet forsikringsselskap

- ikke er oppsagt av annet forsikringsselskap

Jeg bekrefter å ha mottatt informasjon fra Dial Forsikring AS sin salgsrepresentant om at selskapet vil påberope seg reglene i Forsikringsavtaleloven - om bortfall av forsikringsdekning og oppsigelse - dersom jeg har gitt uriktige opplysninger til dissespørsmålene.»

I september 1998 ble A frastjålet sin bil UC - - - - . Bilen ble gjenfunnet i ramponert tilstand og A meldte inn reisegodsskade og tyveriskade til Enter Forsikring. Forsikringskravet var i størrelsesorden kr 40.000.-. I brev til A av 27.10.98 avslo Enter Forsikring erstatningskravet med bakgrunn i at A svikaktig hadde forsømt sin opplysningsplikt etter forsikringsavtaleloven (FAL) §4-1. Fra brevet hitsettes:

«Det må anses fullstendig på det rene at Deres avtale med oss ikke ville blitt inngått dersom De hadde gitt korrekt svar på de nevnte spørsmålene. Det er vanskelig å se noen annen forklaring på Deres uriktige orientering til selskapet enn at De ønsket å oppnå bedre betingelser enn det var grunnlag for. Vi konstaterer at opplysningsplikten etter FAL §4-1 er forsømt, og det har etter vår oppfatning skjedd svikaktig.

På bakgrunn av forsømmelsen av opplysningsplikten finner vi ikke å kunne erkjenne erstatningsansvar overfor Dem for reisegodsskaden De meldte ved skademeldingsskjemaet datert 2.10.98 samt tyveriskademeldingen datert 30.9.98. Vi viser i den forbindelse til FAL §4-2.»

A reiste søksmål for Bergen byrett med krav om erstatningsplikt for Enter Forsikring. Byretten avsa 11.02.00 dom med slik domsslutning:

«1. Dial Forsikring AS er fullt erstatningspliktig i tyveriskade 28.09.98, kjennemerke UC - - - - eiet av A.

2. Innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse betaler Dial Forsikring AS til A saksomkostninger med kr 34.660,- - kronertrettifiretusensekshundreogseksti-.»

Enter Forsikring har erklært anke til Gulating lagmannsrett og ankeforhandling fant sted 16. - 17. november 2000. A avga partsforklaring og det ble avhørt fire vitner, hvorav ett pr. telefon. Saken foreligger for lagmannsretten i samme skikkelse som for byretten. Om det nærmere saksforhold og hva partene gjorde gjeldende for byretten vises til byrettens dom.

Enter Forsikring AS har i det vesentlige anført:

Saken kan virke liten og ubetydningsfull og beløpet beskjedent. Men temaet - svik innen forsikring - er ingen liten sak. Det er et samfunnsproblem som må tas på alvor. Det er anslått at forsikringsbransjen årlig betaler ut rundt 2 milliarder kroner for mye pga forsikringssvik.

Forsikringstegning er en helhet basert på tillit. Foruten å svare på det selskapet spør om, har man etter FAL §4-1 i tillegg plikt til å gi svar utover dette hvis det har betydning for selskapets vurdering. A er skyldig i bevisst å ha gitt uriktige opplysninger for å få tegnet en forsikringsavtale. Det foreligger i saken klar sannsynlighetsovervekt for svik og det må få konsekvenser for forsikringstaker.

A tegnet h.h.v. bil og villa/husdyr forsikring i Enter Forsikring 14.04.98. I begge Fullmakt/Aksept-formularene svarte han på spørsmål at han hadde hatt null forsikringsskader de siste 3 år. Det riktige var imidlertid at han de siste 3 år hadde hatt 6 skader på sine forsikringer som han hadde fått erstatning for. Når selskapet stiller særskilt spørsmål om tidligere skadetilfeller må A forstå at dette er av interesse for selskapet, og A kan da ikke høres med at han glemte disse tilfellene.

I samme skjemaer bekreftet han ved sin underskrift at han ikke skyldte premie til et annet forsikringsselskap. Det var også ukorrekt. A skyldte premie til Gjensidige Forsikring på bilforsikring fra 1997 og var seg dette bevisst da han tegnet forsikring med Enter Forsikring 14.04.98. Han hadde ingen avtale med Gjensidiges inkassoselskap Creditreform om at en tidligere betaling på kr 17.500.- omfattet utestående premie.

A var også skyldig premie til Vesta, som hadde hans forsikringer inntil 14.04.98. Dette har A selv erkjent og således bevisst svart uriktig på de nevnte skjemaer. Uansett burde A u.h.t. forsikringstakers opplysningsplikt etter FAL §4-1 ha gjort oppmerksom på sin situasjon når det gjaldt premiebetaling.

Og endelig har A ved sin underskrift på skjemaene bekreftet at han «ikke er oppsagt av annet forsikringsselskap». Dette er ikke korrekt, idet han sommeren 1997 ble tilsendt en melding om annullasjon og senere et inkassovarsel fra Gjensidige Forsikring om at forsikringsavtalen var opphørt på grunn av manglende premiebetaling. Selv om han hevder ikke å ha fått annullasjonsvarselet, så er inkassovarselet, som han erkjenner å ha mottatt, klart nok. Igjen hadde A plikt til å redegjøre for sin situasjon overfor Enter Forsikring, hvis han var i tvil om forståelsen av inkassovarselet.

Oppsummert anføres at A bevisst har svart uriktig på alle tre spørmålene i Aksept/Fullmakt-skjemaene og kravet til nedsettelse av selskapets ansvar etter FAL §4-2 første ledd som følge av svikaktig forsømmelse av opplysningsplikten er oppfylt. Subsidiært er A mer enn bare lite å legge til last m.h.t. forsømmelse av opplysningsplikten, slik at selskapets ansvar i h.t. FAL §4-2 annet ledd, jf. tredje ledd av den grunn må falle bort.

Ankende part la ned slik påstand:

«1. Enter Forsikring AS frifinnes.

2. Enter Forsikring AS tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av 12 % p.a. forsinkelsesrente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling finner sted.»

A har i det vesentlige anført:

Det er rett at A ga feil informasjon om tidligere erstatninger da han tegnet forsikringen hos Dial - nå Enter Forsikring. Han tenkte ikke på de 6 hundeerstatningene som skader. De var ikke i hans hode. Uansett ville selskapet neppe ha unnlatt å tegne ny forsikring med ham, dersom disse tilfellene var blitt oppgitt.

Angående spørmålet om skyldig premie til annet forsikringsselskap, så betalte A kr 17.500.- til Gjensidge v/ Creditreform 10.02.98. Etter As oppfatning var dette beløpet avtalt pr. telefon som fullt oppgjør for all hans gjeld i forhold til Gjensidige - herunder også den skyldige premien fra 1997. A hadde også ført på premie-saken sitt saksnummer på sin innbetalingsgiro. Først i mai -98 gjorde Gjensidige gjeldende at premien ikke var betalt.

Når det gjelder skyldig premie til Vesta, så sendte A i april og mai to brev til Vesta om sin oppsigelse. Etter As oppfatning skyldte han født xx.xx.98 premie til Vesta for 12 dager. Premiebeløpet for 2. tertial hadde forfall etter tegningsdagen i Enter Forsikring. Derfor bekreftet han at han ikke var skyldig premie i annet selskap pr. tegningsdag.

A oppfattet ikke inkassovarselet fra Gjensidige p.g.a manglende premie som en oppsigelse. Et særskilt annullasjonsbrev har han ikke mottatt. Han har aldri hatt følelsen av å bli oppsagt og også objektivt er det tvilsomt om varselet kan utlegges som en oppsigelse.

Samlet sett er det bagatellmessige feil A har gjort og mange av de påståtte uriktighetene er tilnærmet oppkonstruert. Saken er milevis unna svik - hvor det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt både for at det bevisst er gitt uriktige opplysninger og at hensikten har vært å oppnå en forsikringsavtale man ellers ikke ville fått. Det vises i den forbindelse til Rt-2000-59 flg. hvor Høyesterett har drøftet forsikringssvik og bevisbyrde. For As vedkommende må konklusjonen bli den samme i vurderingen av om det bare er lite å legge ham til last, jfr,. FAL §4-2 annet ledd, jf. tredje ledd.

Ankemotparten la ned slik påstand:

«1. Bergen byretts dom av 11.02.2000 stadfestes.

2. Ankende part tilkjennes omkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten antar det i påstandens pkt. 2 er en skrivefeil, idet det antas å være ment «ankemotparten».

Lagmannsretten skal bemerke:

Det rettslige utgangspunkt i forbindelse med tegning av en skadeforsikring er å finne i FAL kapittel 4: «Alminnelige forutsetninger for selskapets ansvar». Etter FAL §4-1 har forsikringstaker en plikt til å gi selskapet opplysninger om forhold som kan ha betydning for selskapets vurdering av risikoen og etter FAL §4-2 kan selskapets ansvar nedsettes når opplysningsplikten er forsømt. Enter Forsikring har prinsipalt anført at selskapets anvar må bortfalle som følge av svikaktig forsømmelse av opplysningsplikten fra As side jf. FAL §4-2 første ledd. Subsidiært er anført at selskapets ansvar må bortfalle som følge av forsømmelse av opplysningsplikten og at det ikke bare er lite å legge A til last, jf. FAL §4-2 annet ledd, jf. tredje ledd.

Høyesterett har i ovennevnte dom i Rt-2000-66 fremholdt følgende når det gjelder svikaktig forsømmelse av opplysningsplikten i forsikringssammenheng:

«For at det skal anses foreligge svik, må forsikrede positivt ha visst om at de opplysninger han gav, var uriktige eller ufullstendige, og opplysningene må være gitt i den hensikt å få en forsikringsavtale eller bedre avtale, se Ot.prp.nr.49 (1988-1989), side 63-64. Som det her blir fremholdt, må svikregelen i det hele tatt begrenses til situasjoner hvor forsikredes forhold «i kvalifisert grad fremtrer som uredelig overfor selskapet».»

Ved den konkrete bevisvurdering om det foreligger svikaktig forsømmelse av opplysningsplikten må det foreligge en klar sannsynlighetsovervekt - både med sikte på at forsikrede bevisst har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger og at disse er gitt i den hensikt å oppnå en forsikringsavtale eller en bedre avtale. Det er selskapet som har bevisbyrden i så måte.

I spørsmålet om bortfall eller nedsettelse av selskapets ansvar etter FAL §4-2 annet ledd, jf. tredje ledd, fordi opplysningsplikten er forsømt, må det sannsynliggjøres at forsikringstaker har opptrådt uaktsomt.

Når det gjelder den konkrete bevisvurdering har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, Trovåg og Frønsdal, vil først ta stilling til anførselen om svikaktig forsømmelse av opplysningsplikten, jf. FAL §4-2 første ledd.

Det er på det rene at A hadde fått forsikringserstatning for 6 hundeskader de siste 3 årene forut for 14.04.98. Hans aktive påføring av «0» skade på skjemaene var feil. Flertallet finner ikke sannsynliggjort at dette var en bevisst fortielse fra As side. Antallet hundeskader var ikke ualminnelig høyt sett i forhold til As totale antall hunder - ca en forsikringsskade pr. hund over en 3-årsperiode. Det er heller ikke grunn til å tro at A fryktet at angivelse av de 6 skadetilfellene, ville ha foranlediget noen reaksjon eller et avslag fra Enter Forsikrings side.

Når det gjelder unnlatelse av å opplyse om skyldig premie, finner flertallet det ikke sannsynliggjort at A visste at han født xx.xx.98 skyldte penger til Gjensidige for uoppgjort premie og således bevisst ga feil opplysning til Enter Forsikring. A fremholdt i retten at han hadde grunn til å tro at hans totale gjeld til Gjensidige v/Creditreform var oppgjort ved hans betaling 10.02.98 på kr 17.500.-, inklusiv skyldig premie. As anmerking på betalingsblanketten om at beløpet også dekket skyldig forsikringspremie, underbygger dette og angir også hans syn på eventuell fordeling av betalingen mellom premiegjeld og annen gjeld.

Når det gjelder anførselen om manglende opplysning om skyldig premie til Vesta, forklarte A at han samme dag som han inngikk ny avtale med Enter Forsikring, hadde sendt en oppsigelse til Vesta pr. fax. Dette fremgikk også eksplisitt av avtalen med Enter Forsikring. At det således kunne gjenstå et etterfølgende slutt-premieoppgjør med Vesta, kunne ikke være helt fremmed for Enter Forsikring. Etter As anførsel dreide det seg i forhold til Vesta om et ikke-forfalt krav og kun for 12 dagers premie. Flertallets kan ikke se at A hadde grunnlag for å tro at Vestas premiekrav for 2. tertial 1998 ikke var forfalt, men kan ikke utelukke at A antok at hans oppsigelse ville kunne resultere i en annen regning enn den mottatte. På dette grunnlag finner flertallet det ikke sannsynliggjort at As unnlatelse av å opplyse om Vestas premiekrav på skjemaene, var en bevisst fortielse med sikte på å oppnå en forsikringsavtale.

Det tredje spørsmålet gjaldt om A var oppsagt av et annet forsikringsselskap. Flertallet finner det ikke dokumentert at A mottok et annullasjonsbrev fra Gjensidige i juli-97, men derimot at han mottok et inkassovarsel ca 2 uker senere. A forklarte at han ikke leste dette som en oppsigelse og således ikke opplyste om dette til Enter Forsikring. Flertallet finner det ikke sannsynliggjort at A må ha oppfattet seg som oppsagt av Gjensidige Forsikring og at dette bevisst ble unnlatt opplyst fra As side. For det første er ordbruken forskjellig idet inkassovarselet taler om «er .... opphørt», mens teksten i skjemaene med Enter Forsikring nytter uttrykket «oppsagt». Dernest er spørsmålet også upresist m.h.t. tidsangivelse, eksempelvis om det bare gjelder forsikringstakerens siste forsikring.

Subsidiært har Enter Forsikring anført at A ved besvarelsen av spørsmålene har opptrådt på en måte som tilsier at det i h.t. FAL §4-2 annet ledd, jf. tredje ledd er grunnlag for at selskapets ansvar helt må falle bort.

Flertallet finner ikke grunnlag for selskapets subsidiære anførsel. Forglemmelsen av å nevne de 6 erstatningene for hundeskader var klanderverdig, ikke minst på bakgrunn av at A selv hadde krysset av for husdyr-forsikring på skjemaene. Men når det gjelder de to andre spørsmålene finner ikke flertallet at saken stiller seg vesentlig anderledes i forhold til en vurdering opp mot uaktsomhet enn mot svik-anførselen. A har begrunnet hvorfor han svarte benektende på de to siste spørsmålene og flertallet kan ikke se at han i disse vurderingene har utvist en uaktsomhet i forhold til kriteriet i FAL §4-2 annet ledd.

Når det gjelder konsekvensen av fortielsen av de 6 skadetilfellene i forhold til FAL §4-2 annet ledd, er det flertallets vurdering at Enter Forsikring neppe hadde reagert anderledes i forhold til As tegning dersom disse var blitt opplyst, jf. FAL §4-2 tredje ledd. Det vises til flertallets ovennenvte bemerkninger om dette forholdet. Flertallet kan heller ikke se at det er grunnlag for en nedsettelse av selskapets ansvar.

Under henvisning til det foranstående er flertallet kommet til at byrettens dom må stadfestes.

Anken har vært forgjeves og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes ankemotparten saksomkostninger idet det ikke finnes å foreligge slike særlige omstendigheter at man bør benytte unntaksregelen. For lagmannsretten har A ved prosessfullmektig totalt krevd omkostninger på kr 46.200.-, hvorav kr 37.000.- i salær. Oppgaven har vært forelagt motparten. Flertallet finner at omkostningsoppgaven bør legges til grunn for dommen, jf. tvistemålsloven §176.

Lagmannsrettens mindretall, Vestrheim, er kommet til at anken bør føre frem, og mindretallet bemerker i denne forbindelse:

Etter mindretallets vurdering er det adskillig som kan indikere at ankemotparten A har opptrådt svikaktig og at selskapet, Enter Forsikring, derfor er uten ansvar overfor ham. Etter omstendighetene finner imidlertid mindretallet det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om det foreligger svik, idet mindretallet samtidig ikke finner det tvilsomt at A i kvalifisert grad har forsømt sin opplysningsplikt samt at selskapets ansvar mot denne bakgrunn bør bortfalle, jf. FAL §4-2 annet ledd jf. tredje ledd. Det bør for så vidt være tilstrekkelig å vise til As egne opplysninger i det ene av de to dokumenterte fullmakt-/akseptskjemaer av 14. april 1998 til daværende Dial Forsikring AS (Dial), fra A. I det aktuelle skjemaet, hvor A ved sin underskrift blant annet har bekreftet - jf. gjengivelse foran i denne dom - at han ikke har hatt skader med erstatningsutbetalinger til seg i de tre siste år, har han også angitt at Dial skal overta blant annet to husdyrforsikringer, samtidig som han har ført opp ytterligere to husdyrforsikringer som begge - ifølge håndskrevet tekst - er angitt å være «Ny». Når denne informasjon og tekst i skjemaet sammenholdes med det uomtvistede faktiske forhold at A i løpet av de tre siste år hadde fått ikke bare en, eller to, men hele seks skader dekket under husdyrforsikringer, må det etter mindretallets oppfatning i - forsiktig sagt - temmelig sterk grad ha formodningen for seg at det «ikke bare er lite å legge ham... til last,» når A ikke overfor Dial opplyste om disse skadene. Denne formodning underbygges ytterligere av andre opplysninger i saken, herunder blant annet av at erstatningene forståes å langt overstige de aktuelle årlige premiebeløp. Mindretallet tar videre i betraktning at hvert erstatningsoppgjør under husdyrforsikringene forståes å forutsette inngivelse av undertegnet skademeldingsskjema eller lignende, eventuelt etter utfyllelse hos veterinær, samt betaling av egenandel. Det tør videre være av en viss betydning for vurderingen av As subjektive forhold at A, som såvidt skjønnes har hatt interesse for hundehold gjennom adskillig tid, for lagmannsretten har opplyst at han nå studerer psykologi og arbeider i hundebutikk.

Også premiegjelden til både Gjensidige og Vesta må A - etter mindretallets oppfatning - sterkt bebreides for at at han ikke opplyste om overfor Dial. Etter mindretallets vurdering må således A ved avgivelsene av erklæringene av 14. april 1998 ha vært klar over at han var oppsagt av Gjensidige og at han skyldte premie til både Gjensidige, som han tidligere hadde forlatt, og til Vesta, som han var i ferd med å forlate. - Om forholdet til Vesta legger mindretallet blant annet til grunn at A må ha vært klar over at forsikringene hadde forfall i begynnelsen april 1998. Det legges i denne forbindelse vekt på at noen av forsikringene ble tegnet i Vesta i desember 1997 og på at forsikring for hus med innbo ble overført til Vesta så sent som pr. 17. februar 1998. Første premieforfall forståes da å være blitt avtalt fastsatt til 2. april 1998, og innbetalingsdokument skal etter det opplyste være blitt utsendt 2. mars samme år med angitt betalingsfrist til 6. april 1998. Det har formodningen for seg at posten fra Vesta er kommet frem til A. - Det har samtidig formodningen for seg at diverse postsendinger fra Gjensidige våren og sommeren 1997 er kommet frem til A, samt at han både sommeren 1997 og senere, herunder pr. 14. april 1998, må ha fortstått og vært klar over at Gjensidige hadde foretatt oppsigelse av hans forsikringsforhold. Når det gjelder Gjensidiges krav mot A, må mindretallet bemerke at As forklaring om at han pr. telefon med en nå ikke identifisert mannsperson i selskapet Lindorff AS skal ha oppnådd en avtale om en viss ettergivelse av gjeld, langt fra er sannsynliggjort. For mindretallet virker det som om A - slik en saksbehandler i Lindorff AS under telefonisk vitneavhør for lagmannsretten ga uttrykk for - har tatt en sjanse, «en spansk en», og håpet at dette - det vil si ikke full innbetaling - ville bli godkjent.

Den dokumentasjon som er fremlagt i saken og de fire erfarne og troverdige vitner som er ført fra den ankende parts side, underbygger - både isolert sett og samlet - Enter Forsikrings anførsler og påstand. Uten at mindretallet her finner det nødvendig å gå særlig mye nærmere inn på forholdet, nevnes at den forklaring som A har gitt om angivelig utsettelse med frist for fremstilling av den aktuelle motorvogn for EU-kontroll, svekkes av de opplysninger som er fremkommet gjennom Enter Forsikrings utreders vitneforklaring om foretatte undersøkelser.

Etter mindretallets helhetsvurdering av bevisførselen i saken må det anses godtgjort at A grovt har forsømt sin opplysningsplikt om flere, noe forskjellige forhold. As forhold fremstår som grovt uaktsomt og adskillig mer kritikkverdig enn det tilfellet som er omhandlet i den for lagmannsretten fremlagte Høyesterettsdom av 24. januar 2000 i sak lnr. 7B/2000 ( HR-2000-00007B). Mindretallet må anta at Enter Forsikring, dersom selskapet hadde vært kjent med de foran omtalte forhold, hadde lagt slik vekt på blant annet omfanget av og skyldgraden ved forsømmelsene med hensyn til overholdelse av opplysningsplikten, at selskapet hadde avslått å la A tegne forsikringer hos seg. Etter mindretallets vurdering bør etter dette anken føre frem etter FAL §4-2 annet ledd jf. tredje ledd.

Omkostningsspørsmålet bør etter mindretallets syn på sakens realitet avgjøres etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd for begge instanser, jf. for lagmannsretten s.l. §180 annet ledd, idet mindretallet ikke finner at det foreligger forhold som tilsier at det bør gjøres unntak etter §172 annet ledd.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår av ovenstående.

Domsslutning:

1. Bergen byretts dom av 11.02.2000 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Enter Forsikring AS til A kr 46.200.- - kronerførtisekstusentohundre - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.