LG-2000-973

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-05-31
Publisert:	LG-2000-00973
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Nordhordland herredsrett nr. 99-00295 A - Gulating lagmannsrett LG-2000-00973 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arne S. Valen). Motpart nr. 1: X kommune (Prosessfullmektig: Advokat Otto Roll). Motpart nr. 2: B (Prosessfullmektig: Advokat Carl Hartwig).
Forfatter:	Lagdommer Sjong. Lagdommer Meyer. Herredsrettsdommer Torvund. Fire meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-19, §4-1, §4-9

Nordhordland herredsrett avsa 3. mars 2000 dom med slik domsslutning:

1. C og hans far A gis rett til samvær med hverandre hver 4. uke.

2. Fram til august 2000, skal samværene ha en varighet på 4 timer hver gang.

Samværene skal vekselvis finne sted i tilknytning til fosterhjemmet og vekselvis finne sted i fars hjem. Samværene i fars hjem skal fortrinnsvis legges til helg.

3. En person C kjenner og har tillitt til skal følge C til og fra samvær og være tilgjengelig for ham under de første samværene i fars hjem. Barneverntjenesten gis fullmakt til å avslutte denne ordningen når C ikke lenger synes å ha behov for at vedkommende person er til stede.

4. Fra august 2000 skal samtlige samvær finne sted i fars hjem. Hvert annet samvær skal være helgesamvær fra lørdag til søndag. C hentes i fosterhjemmet lørdag kl. 12 og leveres tilbake samme sted søndag kl. 16. Hvert annet samvær skal være dagssamvær med en varighet på inntil 4 timer hver gang.

5. Det iverksettes veiledning for far, som har til formål å forebygge mulige konfliktsituasjoner, knyttet til gjennomføring av samvær og den kontakt som artene får med hverandre gjennom samværsordning. Veileder skal være en fagperson, fortrinnsvis uten tilknytning til barneverntjenesten.

A (heretter A) har i rett tid anket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Det er i anken påstått at samværet mellom far og barn bør utvides vesentlig. Så vel X kommune (heretter som regel kommunen) som B (heretter som regel B) innga tilsvar og påsto herredsrettens dom stadfestet. B påsto under ankeforhandlingen at samværet mellom far og barn bør begrenses i forhold til herredsrettens dom.

I sak mellom B og A som gjaldt tvist om foreldreansvar og daglig omsorg avsa Gulating lagmannsrett 7. april 2000 dom med slik domsslutning:

1. B skal ha den daglige omsorgen for C født *.*.1997.

2. B skal ha foreldreansvaret for C.

3. Hver av partene bærer sine egne omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.

A anket dommen til Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet å fremme anken. Lagmannsrettens dom i forholdet mellom B og A er således rettskraftig.

Vedrørende sakens bakgrunn vises det ellers til herredsrettens dom side 2-3.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus i tiden 2. - 4. april 2001. Partene A og B avga forklaring. Karen Anna Whyatt forklarte seg som representant for kommunen. I tillegg forklarte ni vitner seg for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har i hovedtrekk anført følgende:

Far og sønn har nå hatt samvær en rekke ganger og har etablert god kontakt med hverandre. Faren er glad i sin sønn, og barnet er glad i sin far. En utvidelse av samværet vil innebære en fordel for såvel far som sønn. En utvidelse av samværet vil være det beste for C og i tråd med barnevernloven §4-9 jf §4-1.

A er norsk statsborger. Han bor i en leilighet i - - - gt. 53 i Bergen og har skaffet seg utdanning som bilmekaniker ved Os videregående skole. A er gift med D som han bor sammen med. Hun arbeider som assistent i en tospråklig barnehage i Bergen. A har en datter - E - fra tidligere ekteskap. As hustru og datter forutsettes å ta del i samværet med C, noe som antas å ha en positiv innvirkning på C.

Det er viktig at domstolene ikke stivner i et mønster. Barnevernet har ikke begrunnet tilstrekkelig hvorfor det ikke er grunnlag for å utvide samværet. Spørsmålet er om det er nødvendig å begrense samværet. Dersom C bare skal få kunnskap og kjennskap til sin far, er det nok ikke nødvendig å utvide samværet. Men i dette tilfelle må perspektivet utvides, og det må tenkes på en annen måte jf Trude Haugli, Samværsrett i barnevernsaker, side 244-245. En utvidelse av samværet kan ikke skade. C har hatt positive reaksjoner på samværet, og det har ikke representert noen belastning for ham. C er et harmonisk og trygt barn med en utvikling som er adekvat for alderen. En utvidelse av samværet vil ikke kollidere med samværet mellom C og B og vil heller ikke kollidere med andre aktiviteter det er lagt opp til for C. Det er grunnlag for hyppigere samvær i dette tilfellet, sammenlignet med de tilfeller hvor begge foreldre skal dele på en «samværskvote».

Psykologene Eri og Seland har konkludert med at A har god omsorgsevne og at det ikke er noe ved hans personlige egenskaper som er til hinder for samvær. A har nå fått veiledning fra veileder Henning Krøger. A må antas å ha meget gode personlige egenskaper, og det kan her også vises til vitneforklaringer fra As hustru, samt vitnene Krøger, Engelsen, Vaage og Jamali.

Det kan ikke legges vekt på erfaringene til parten B og vitnet Andersen. Andersen fremsto som lite troverdig, og hun forklarte seg uansett om momenter av underordnet betydning. Det er ikke ført bevis for noen seksuelle overgrep fra As side.

Det må være viktig for C å etablere bedre kontakt med sin far. Det har betydning at fosterforeldrene som følge av alder må begrense sine aktiviteter sammen med C.

Det må videre være vesentlig at samværet får et slikt omfang at C får etablert god kontakt med sin halvsøster E.

Det ble nedlagt slik påstand:

«A og C gis rett til samvær med hverandre en helg hver 14. dag fra fredag til søndag, påsken og julen vekselvis, en uke i sommerferien - for øvrig etter rettens skjønn.»

Kommunen har i hovedtrekk anført følgende:

Kommunen slutter seg til det syn på sakens faktiske og rettslige sider som fremkommer i avgjørelsen til Fylkesnemnda for sosiale saker og dommen fra Nordhordland herredsrett. Avgjørelsen og dommen fremstår som balanserte og etablerer et hensiktsmessig og tilstrekkelig samvær mellom far og sønn. Det vises til fylkesnemndas og rettens premisser.

Det er ikke grunn til å utvide samværet mellom far og sønn. Det vil ikke være det beste for C.

A har for sitt eget vedkommende overdreven tro på sine egne ressurser. Videre har han en ugrunnet bekymring knyttet til Cs fosterforeldre. Fosterforeldrene er fullt ut i stand til å ivareta Cs behov og representerer ingen begrensning for ham.

Det er et vesentlig utgangspunkt for vurderingen at det er rettskraftig avgjort at A ikke har del i foreldreansvaret og at han ikke skal ha daglig omsorg for C. Et annet vesentlig utgangspunkt for vurderingen er at det her er tale om en varig omsorgsovertakelse og således om en varig fosterhjemsplassering. Disse forhold må tillegges vesentlig vekt når omfanget av samværet skal fastsettes. Den omstendighet at det er tale om en langvarig plassering i fosterhjem i X taler for en lav samværsfrekvens. Samværet er i dag omfattende.

C er liten og sterkt bundet til fosterhjemmet. Han etterspør ikke mer kontakt med A. Det er riktig at C i dag ikke har så mange aktiviteter som kan tenkes å kollidere med et eventuelt utvidet samvær, men slike gjøremål må antas å oppstå etter hvert. Det må hensyntas fordi samværet i utgangspunktet ikke skal reverseres.

Det aksepteres at A som utgangspunkt representerer en ressurs for C, men her må det tas reservasjoner. A viser temperament og er til tider uforutsigbar. Det foreligger således en risiko for uønsket adferd fra hans side og således en risiko for C. Det vises til vitneforklaring fra Andersen. Den må tas på alvor. Det må anses sannsynliggjort at det hun forklarte er en del av virkeligheten. Videre vises det til episoden 2. september 2000 hvor A for det første brakte C ut av den etablerte rytme og for det annet startet utskjelling av barnevernlederen i kommunen i Cs påhør. Det er et karakteristisk trekk for A at han forsøker å bortforklare et forhold som er belastende for ham. Det aksepteres at det ikke er ført bevis for at A har utvist utuktig adferd overfor E, men vitnet Andersens forklaring her gir grunn til undring. Det vises også til at det må anses på det rene at E har problemer.

Det savnes en mer oppriktig interesse hos A for hva C er best tjent med. Det taler mot en utvidelse av samværet.

En del praktiske forhold taler også mot en utvidelse av samværet. Det kan her eksempelvis vises til den lange reisetiden kjøring til og fra Bergen innebærer.

Når det gjelder stedet samvær mellom far og sønn skal gjennomføres, synes den etablerte ordning med veksling mellom samvær i tilknytning til fosterhjemmet og samvær i Bergen naturlig. Når det gjelder omfanget kan muligens fire timers samværet i X utvides noe, for eksempel til fem-seks timer. Det er ikke grunnlag for andre utvidelser. Det vil skape for mye uro for C.

Ordningen med veiledning av A bør videreføres. Det vil øke kvaliteten i samværet mellom far og sønn.

Det er nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens punktene 1, 4 og 5 stadfestes.»

B har i hovedtrekk anført følgende:

B kan i hovedsak slutte seg til kommunens syn med henvisninger til de relevante deler av premissene til fylkesnemnda og herredsretten.

Det er vesentlig at det er B som faktisk og rettslig er i posisjon til å overta ansvaret for C dersom fosterforeldrenes ansvar skal avvikles.

Et annet viktig utgangspunkt er den solide tilknytning og det gode nettverk C og fosterfamilien har i X.

Det er også av vesentlig betydning at Cs fosterforeldre (biologiske besteforeldre) har meget gode personlige egenskaper og forutsetninger. Det kan for eksempel vises til at de begge har valgt bort sin yrkesutøvelse for å kunne ivareta omsorgen for C.

Det gjøres gjeldende at C under samvær med far har blitt utsatt for negativ påvirkning. Det vises til at A har vært brå overfor gutten og at han har vært sint og kommet med negative uttalelser om B. Videre vises det til at C har fått se filmer han ikke burde ha sett, og det kan i denne sammenheng vises til Andersens forklaring vedrørende tilsvarende forhold for så vidt angår E.

Det er videre grunn til bekymring knyttet til Andersens opplysning om at barneverntjenesten i Fana har funnet grunn til å påtale såkalte seksuelle grenseoverskridelser knyttet til As samvær med E. Det er risiko for at også C blir eksponert for slikt.

Når det gjelder risiko for negativ adferd fra As side, kan det også vises til Andersens forklaring om at A har fremsatt drapstrusler rettet mot henne overfor ansatte ved barneverntjenesten i Fana.

Det er et sentralt moment at As evner er mindre enn det han gir uttrykk for. Det er negativt og må hensyntas at A ikke tillater veilederen Henning Krøger å observere ham i samspill med C. Det må stilles spørsmål ved om A primært ivaretar sine egne interesser og ikke Cs. Det vises også til episoden 2. september 2000. Også den viser at A er uforutsigbar og i etterkant av episoden la han all skylden på andre.

B mener samværet mellom far og sønn bør innskrenkes. Reduksjonen bør skje ved at overnattingssamvær utelates.

Det vises til Rt-1989-320, Rt-1990-240 og Rt-1994-940. Det kan ikke tas noen risiko knyttet til seksuelle overgrep. Risiko for skade er tilstrekkelig, og beviskravene må senkes tilsvarende.

Det er kun grunnlag for dagsamvær, og det må etableres firkantede rammer for dette. Forutsatt at det kun etableres dagsamvær, er det ikke behov for tilsyn. Forutsetningen om veiledning av A bør opprettholdes.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom punktene 1 og 5 stadfestes.

2. Herredsrettens dom punkt 4 endres slik:

Månedlig dagsamvær av inntil 6 timers varighet.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at det skal legges avgjørende vekt på å finne et tiltak som er til beste for barnet. Det skal legges vekt på å gi barnet en stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Et annet viktig utgangspunkt er at barn og foreldre som hovedregel har rett til samvær med hverandre. Det vises til barnevernloven §4-1 og §4-19.

Lagmannsretten peker på at det i forholdet mellom B og A er rettskraftig avgjort at B har foreldreansvaret for C alene og at hun skal ha den daglige omsorg for ham.

Den sentrale bakgrunn for det krav lagmannsretten skal ta stilling til er ellers at barnevernstjenesten i X har overtatt omsorgen for C og at han er plassert i fosterhjem hos sine biologiske besteforeldre, F og G. Lagmannsretten finner i denne forbindelse grunn til å presisere at saken ikke gjelder krav om tilbakeføring av omsorg og heller ikke tilrettelegging for slik tilbakeføring. Lagmannsretten legger således til grunn at det er tale om en langvarig omsorgsovertakelse, og det krav som er fremsatt i saken må vurderes med det for øyet. Partene er for lagmannsretten enige om at A og C skal ha samvær med hverandre, og det foreligger ikke grunnlag for å treffe bestemmelse om noe annet.

Spørsmålet i saken er således hvilket omfang samværet mellom A og C bør ha. Spørsmålet er hva som i denne sammenheng er best for C herunder blant annet hensyntatt at han skal gis stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.

Partene er enige om at C har hatt en normal utvikling for alderen og at han fremstår som et harmonisk og trygt barn. Det er også enighet om at han har god tilknytning til fosterforeldrene og sin biologiske mor. Lagmannsretten legger det partene er enige om til grunn for sin vurdering.

C går i barnehage tre ganger i uken og er fra tid til annen på besøk hos familien H som har fire egne barn. Etableringen av besøkshjem var begrunnet med Cs behov for å oppleve søsken og representerer en avlastning for fosterforeldrene. Lagmannsretten oppfatter det slik at ordningen med besøkshjem har vært positiv for C og den bør videreføres. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette og legger til at besøkshjemordningen ikke kan antas å representere noen begrensning for samværet mellom A og C. Heller ikke biologisk mor sitt samvær med C kan antas å innebære noen grunn til å begrense samværet mellom A og C. Det legges ellers til grunn at C, som nå har hatt samvær med A en rekke ganger er glad i sin far og at A er oppriktig glad i sønnen. Videre legges til grunn at C ved samværene også har etablert kontakt med sin halvsøster E og med As nåværende ektefelle, slik A har ønsket.

A har tilstrekkelige personlige forutsetninger for å ha samvær med C. Lagmannsretten viser til spesialist i klinisk psykologi Turid Johanne Eri sin sakkyndige vurdering og til spesialist i klinisk psykologi Hermund Seland sin tilslutning til den. A har skaffet seg fagutdanning. Han har flere gode venner og lever i tilfredshet med sin nåværende ektefelle. Det er ikke fremkommet noe vedrørende boforhold eller andre materielle forhold som kan antas å ha avgjørende betyning for omfanget av samværet. C har nå som nevnt hatt samvær med A en rekke ganger, herunder er det gjennomført flere såkalte overnattingssamvær. C kjenner således sin far bedre nå enn han gjorde da saken ble avgjort av herredsretten.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å utvide samværet i tråd med ankende parts påstand. Det vises i denne sammenheng til flertallet og de øvrige dommeres syn slik det kommer til uttrykk nedenfor. Lagmannsretten har med hensyn til den nærmere regulering av samværet delt seg i et flertall bestående av dommerne Sjong, Meyer, Torvund, Eriksen og Haktorson, mindretallet dommer Schirmer og et annet mindretall dommer Golten.

Flertallet mener at samværet for fremtiden i hovedsak bør være som fastsatt av herredsretten, men at det av mer praktiske grunner bør foreta visse mindre justeringer. Flertallet mener at en samværsordning i tråd med det som er påstått fra As side i for stor grad vil undergrave den ordning (omsorgsovertagelsen) som er etablert for C. Samvær i tråd med As ønsker vil etter flertallets oppfatning skape for mye uro for C og motvirke det behov for stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen som han naturlig har. Flertallet har videre lagt vekt på at A blant annet gjennom sin partsforklaring og øvrige opptreden i lagmannsretten fremsto som noe umoden og uforutsigbar. Det kan i denne sammenheng også vises til vitneforklaring fra H. Hun forklarte blant annet at A under opphold ved barnevernvakten ved Bergen politidistrikt opptrådte opphisset uten å ta hensyn til Cs tilstedeværelse. Lagmannsretten mener at C i rimelig utstrekning bør skjermes for uforutsigbar opptreden fra As side og at risikoen for slik opptreden taler mot å utvide samværsordningen.

Flertallet finner likevel at det ikke foreligger avgjørende grunner for å innskrenke samværet i forhold til den etablerte ordning og har som nevnt funnet grunn til å foreta visse justeringer som innebærer en mindre utvidelse av ordningen. Når flertallet har funnet grunn til å utvide samværet noe, har det særlig sammenheng med de geografiske forhold. Fosterhjemmet ligger ca 1,5 times kjøring fra A sin bopel. Lagmannsretten mener at en mindre utvidelse vil være med på å skape større ro omkring samværet og at det vil være fordelaktig for C. Lagmannsretten viser her også til fostermor Fs vitneforklaring. Hun ga blant annet uttrykk for at dagsamværene gjerne måtte utvides noe fordi det vil gi bedre muligheter for å bevege seg bort fra fosterhjemmet og innebære bedre muligheter for varierende aktiviteter. Lagmannsretten slutter seg til fostermors syn, idet det legges til grunn at en mindre utvidelse av samværet vil innebære en mulighet for et mer variert og bedre innhold i samværet, hvilket vil være fordelaktig for C.

Flertallet finner etter dette at herredsrettens dom pkt. 1 blir å stadfeste. Herredsrettens dom pkt. 2 og 3 er oppfylt og således uaktuelle for fremtiden. Herredsrettens dom pkt. 4 blir å stadfeste, dog således at det presiseres at annet hvert samvær er dagsamvær og annet hvert samvær innebærer en overnatting. Dagsamværet skal ha en varighet på inntil seks og en halv time den enkelte gang. Det skal finne sted lørdag, starte kl. 1100 og avsluttes senest kl. 1730. Helgesamværet skal være fra lørdag til søndag, starte lørdag kl. 1100 og avsluttes senest søndag kl. 1730. Det presiseres at A skal hente og levere C i fosterhjemmet både ved dagsamvær og helgesamvær.

Når det gjelder herredsrettens dom pkt. 5 vises det til den samlede lagmannsretts bemerkninger nedenfor.

Et mindretall, dommer Schirmer, mener at A fremstår som en uforutsigbar person og mener det må legges avgjørende vekt på dette. Slik dette mindretall ser det, fremstår A som impulsstyrt og umoden. Dette mindretall legger til grunn at A er en person som kan reagere sterkt på bagateller og at det vil være meget uheldig for C og bli utsatt for dette. Dette mindretall legger til grunn at han bl.a under et raserianfall skal ha rasert inventaret i leiligheten han bodde i sammen med sin ekskone, jf. vitneforklaring fra Anne Jorunn Andersen. Dette mindretallet er bekymret for at forannevnte personlighetstrekk ved A vil gå ut over C. C har, ifølge mor og mormor, fortalt dem begge at han er redd pappa og at pappa er sint. Dette mindretallet antar at C i samvær med A kan føle seg utrygg, og at As uforutsigbarhet kan skape angst hos ham og utløse forsvarsmekanismer, hvilket vil være meget uheldig. Dette mindretall er redd for at samvær mellom A og C kan føre til en negativ utvikling for C. Dommer Schirmer mener samværet mellom A og C kun bør skje i form av dagsamvær og at det bør begrenses til en gang hver åttende uke. Varigheten bør være seks timer og under forutsetning av at A nåværende hustru deltar anses tilsyn unødvendig.

Et annet mindretall, dommer Golten, finner også grunn til å begrense samværet mellom A og C i forhold til det som er fastsatt i herredsrettens dom. Dette mindretall kan ikke se at samvær med A kan tilføre C særlig mye positivt. Mindretallet viser til det A selv har forklart om hva far og sønn driver med under samvær. Dette mindretall viser også til organiseringen av overnattingssamværene hvor det blant annet er opplyst at voksne og barn sover nakne i samme seng (to og to). Dette mindretall viser videre til det inntrykk A ga under sin partsforklaring og for øvrig under ankeforhandlingen. Dommer Golten mener at samvær mellom A og C bør gjennomføres en gang hver måned. Samvær bør vekselvis finne sted i X og Bergen. Samværene skal kun være dagsamvær og vare i inntil seks timer fra kl. 1100 til senest kl. 1700.

Den samlede lagmannsrett mener at den veiledning som er iverksatt for A må videreføres i tråd med herredsrettens dom og den ordning barneverntjenesten i kommunen har etablert på grunnlag av dommen. Lagmannsretten finner grunn til å presisere at veiledningen skal omfatte alle relasjoner, herunder forholdet mellom A og C. Den skal ta sikte på å forebygge konfliktsituasjoner. Under henvisning til det finner lagmannsretten grunn til å bestemme at den veileder som engasjeres skal gis anledning til å være med under samvær mellom A og C de tre første gangene etter forkynnelse av denne dommen. Veileder skal således gis anledning til å være til stede både under dagsamvær og ved helgesamvær. Veileder skal ha anledning til å være til stede inntil to timer under det enkelte samvær og således totalt i inntil seks timer etter veileders skjønn. Tid som medgår under transport til og fra fosterhjemmet regnes ikke med i forannevnte forbindelser.

Som følge av de korreksjoner i samværsordningen og veiledningen som er bestemt utformes ny domsslutning.

Dommen er avsagt med slike dissenser som fremgår over.

Domsslutning:

1. C og hans far A gis rett til samvær med hverandre hver fjerde uke.

2. Hvert annet samvær skal være dagsamvær lørdag fra kl. 1100 til kl. 1730. Hvert annet samvær skal være helgesamvær fra lørdag kl. 1100 til søndag kl. 1730. C skal i alle tilfeller hentes i og bringes til fosterhjemmet.

3. Den iverksatte faglige veiledning for far skal videreføres. Den skal omfatte alle relevante relasjoner, herunder forholdet mellom A og C. Veileder skal ha relevant faglig kompetanse og skal gis anledning til å delta under samvær mellom A og C de første tre ganger etter forkynnelsen av denne dommen. Veileder skal gis anledning til å være til stede inntil to timer pr. gang.