LG-2001-1158
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-27 |
| Publisert: | LG-2001-01158 |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 00-01109 - Gulating lagmannsrett LG-2001-01158 A/02. Stadfestet i Høyesterett, HR-2001-00956. |
| Parter: | Saksøker: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell M. Brygfjeld, Stavanger). Saksøkt: Hydro Aluminium AS v/styret (Prosessfullmektig: Advokat Kate Torunn Hidle, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Meyer. Lagdommer Martinsen. Lagdommer Sjong |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §66, Tvistemålsloven (1915) §179 |
Saken gjelder krav om gjeninntreden i stilling etter avskjed.
A, heretter benevnt A, er født *.*..66 og bor på Kopervik med ektefelle og barn. I tillegg til sommervikariat sommeren 1984, har hun arbeidet ved Hydro Aluminium AS Karmøy metallverk, heretter benevnt Hydro, i 100 % eller reduserte stillinger frem til sommeren 2000. Siste stilling var en operatørstilling ved kantine 1, som hun var tilsatt i fra 1997. I denne stilling hadde hun ansvar for kasseoppgjøret når hun var på arbeid.
På grunn av underskudd og påstått turbulens ved bedriftens kantiner, ble det i 1999 besluttet å vurdere driften av disse, samt eventuelle endringer. Våren 2000 ble det besluttet omorganisering av kantinedriften, hvilket også innebar stillingsreduksjoner, endring av stillingsinnhold for de ansatte og reduserte åpningstider. Samtidig investerte Hydro ca kr 3.000.000,- i kantinedriften for at denne skulle bli mer lønnsom. Under prosessen var de ansattes fagforening representert.
I samsvar med den bemannings- og nedtrappingsplan som var fremforhandlet mellom Hydro og fagforeningen, ble A ved brev av 1. mai 2000 tilbudt 50 % stilling som 1. operatør klasse 3 i kantine 2. I brevet var og tilbud om kompensasjon for reduksjon i inntekt, samt andre forhold. A aksepterte ikke tilbudet. I et drøftingsmøte den 16. s.m. presiserte fagforeningen at de ikke kunne akseptere at noen medlemmer ble satt ned fra 100 % til 50 % stilling i en omorganiseringsprosess. A fastholdt at hun ikke aksepterte Hydros tilbud. Dette medførte at Hydro ved brev av 28. juni 2000 ga A oppsigelse.
Det ble holdt ytterligere forhandlingsmøter, men partene kom ikke til enighet.
I forbindelse med gjennomgangen av kantinedriften våren 2000, oppdaget den nye kantinelederen store uttak fra kassen i forbindelse med innslag av pant. Kassene hadde vært sperret for større utslag enn kr 99/100, og uttakene kom til syne ved at det f.eks var slått inn pant for en varekategori 13 ganger etter hverandre. Panteutbetalingene ble sjekket mot tilbakebetaling av returflasker og det ble konstatert et betydelig misforhold. Det ble deretter foretatt en mer systematisk gjennomgang av kasserullene der dato, panteutbetaling og antall innslag ble systematisert. Materialet ble deretter sammenholdt med vaktlister for om mulig å identifisere en eventuell gjerningsmann. For perioden november 1998 til slutten av april 2000 ble det anslått et samlet urettmessig panteutslag på ca kr 150.000,-. Lignende undersøkelser ble foretatt ved de øvrige kantinene uten at det der ble funnet avvik. Mistanken rettet seg mot A.
Den 3. august 2000 ble A innkalt til møte der hun ble gjort kjent med mistanken om panteutslagene, dog uten at hun selv ble utpekt som mistenkt. A var enig i at opplysningene tydet på underslag, men fremholdt at det hele var ukjent for henne.
Den 11. august 2000 mottok A skriftlig avskjed med krav om umiddelbar fratreden. Etter dette tidspunkt har hun ikke vært på arbeid eller mottatt lønn. Det ble avholdt forhandlingsmøte i forbindelse med avskjeden den 22. s.m., uten at partene kom til enighet.
Hydro innga anmeldelse til politiet den 17. s.m. og anslo da det underslåtte beløp til ca kr 100.000,-. Det er ikke opplyst om saken er påtalemessig avgjort.
Den 18. september 2000 mottok Stavanger byrett stevning fra advokat Brygfjeld på vegne av A med krav om at avskjeden ble kjent ugyldig, samt krav om erstatning. Videre mottok Stavanger byrett den 17. oktober 2000 stevning fra advokat Angell på vegne av A om at oppsigelsen ble kjent ugyldig, samt krav om erstatning. Det ble oppnevnt revisor i forbindelse med avskjedssaken. Sakene ble forenet til felles behandling, og Stavanger byrett avsa dom den 26. mars 2001 med slik slutning:
«I oppsigelsessaken - sak 00-1252 A
1. Hydro Aluminium AS Karmøy Metallverk frifinnes.
2. A tilpliktes å betale saksomkostninger til Hydro Aluminium AS Karmøy Metallverk med kr 35.000,- - kroner trettifemtusen.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»
I avskjedsaken - sak 00-1109 A
1. Avskjeden av A er ugyldig.
2. Norsk Hydro Aluminium AS plikter å betale kr 200.000,- - kroner tohundretusen - i erstatning til A.
3. Norsk Hydro Aluminium AS plikter å betale kr 127.138,- - kroner etthundreogtjuesjutusenetthundreogtrettiåtte - i saksomkostninger til A med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen for punkt 2 og 3 er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»
Når det gjelder sakens bakgrunn for øvrig, vises det til byrettens dom.
Hydro har anket byrettens dom til lagmannsretten vedrørende avskjeden. A har anket dommen for så vidt gjelder oppsigelsen, og motanket for så vidt gjelder den utmålte erstatning i avskjedsaken.
Ved begjæring av 2. mai 2001, stilet til Stavanger byrett, har advokat Brygfjeld på vegne av A begjært gjeninnsettelse i stillingen. Advokat Hidle har på vegne av Hydro tatt til gjenmæle ved prosesskrift av 18. mai 2001. Ved prosesskrift av 22. mai 2001 har advokat Brygfjeld endret begjæringen ved å rette den til Gulating lagmannsrett.
Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet det nødvendig med muntlige forhandlinger, og saken finnes tilstrekklig opplyst.
Saksøker har i det vesentlige anført:
A ønsker å stå i stillingen i medhold av aml. §66 nr. 3 inntil saken er rettskraftig avgjort. Stavanger byrett har enstemmig gitt A medhold i avskjedsaken, og dette skulle alene gi henne tilstrekkelig grunnlag til å stå i stillingen. Da hun i kraft av avskjeden er utestengt fra stillingen, begjæres hun gjeninntatt i stillingen som førsteoperatør i Kantine 1 i medhold av aml. §61 nr. 4.
Retten til å stå i stillingen er reellt sett den oppsagtes/avskjedigedes eneste stillingsvern. Hvis A i tiden frem til ankesakene kommer opp er uten forbindelse til sin arbeidsplass, vil hun neppe kunne gjøre seg forhåpninger om å få tilbake den stilling hun så langt har mistet. En utestenging vil fungere som en fornektelse av hennes lovmessige rett til å få prøvd sakligheten av oppsigelsen og avskjeden. Saklighetskravet knyttet til oppsigelsen/avskjeden vil være uten verdi for henne og innebære at arbeidsgiver kan «kjøpe» seg ut av oppsigelsessaken gjennom å betale erstatning til henne. Dette har åpenbart ikke vært lovens intensjon.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Hydro Aluminium AS Karmøy Metallverk plikter å gjeninnta A som førsteoperatør i Kantine I.
2. Hydro Aluminium AS Karmøy Metallverk plikter å erstatte A hennes utgifter til juridisk bistand i anledning begjæringen med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
Saksøkte har i det vesentlige anført:
Da byrettens dom er anket, er det naturlig at lovens hovedregel i forbindelse med avskjedssak benyttes, nemlig at A ikke får stå i stillingen mens saken er til behandling i rettsapparatet.
For så vidt gjelder spørsmålet om en avskjediget skal få gjeninntre i sin stilling, vises det til note 5 til aml. §66 i Fribergs kommentarutgave (side 500/ 7. utg.).
I nærværende sak har ikke Hydro brukt avskjed i stedet for oppsigelse for på den måte å sikre at A urettmessig måtte fratre. Dersom retten finner grunnlaget bevist, er avskjed en riktig reaksjonsform fra Hydro.
Byretten har i dommen hevdet at Hydro burde suspendert A mens saken ble undersøkt. Innen arbeidsmiljøloven, som regulerer private virksomheter, er det ikke noe rettsinstitutt som tilsvarer det en innen det offentlige kaller suspensjon. Suspensjon er således intet alternativ for en privat arbeidsgiver. Permisjon vil heller ikke kunne benyttes i en sak som dette da det kun er saklig grunn for det dersom permisjonen er forankret i bedriftens mulighet til sysselsetting ut fra driftsmessige forhold.
Byretten har gitt uttrykk for stor tvil i forbindelse med saken. Det er således ikke sikkert at ankeinstansen vil komme til samme reslutat.
Ett av de områdene som medførte at dommen gikk i favør av saksøker var at en etter vitneførselen fikk inntrykk av at det i store perioder i 1999 hadde vært to personer som foretok oppgjøret, i den forstand at det var to personer som rent fysisk hadde gjennomført kasseoppgjøret. Ved undersøkelser i bedriften må dette nyanseres ganske betraktelig. Det vises i denne sammenheng til notat fra møte med de ansatte i kantinen. En vil også hevde at selv om det var perioder hvor det muligens kan være flere/andre personer som har foretatt oppgjøret, så må dette være irrelevant. De største beløpene og de hyppigste tilfellene var i perioder hvor det ikke er to som foretok oppgjøret.
Byretten har foretatt en vurdering som tilsier at enten alle eller ingen har vært delaktige. Dersom retten mener at det har vært flere om underslaget, kan det ikke være unnskyldende for saksøker at en ikke har fått tak i alle. Det fremstår fortsatt som mest sannsynlig at den som har foretatt oppgjøret er den samme som har foretatt underslagene. Byretten har dessuten konkludert med at det har vært underslag.
Det kan heller ikke sees bort fra det faktum at det foreligger en dom for at oppsigelsen bedriften foretok var saklig begrunnet ut fra kravene som stilles i arbeidsmiljøloven.
Sannsynligheten er stor for at saksøker ikke vil komme tilbake i stilling ved Hydro.
Den stilling saksøker hadde på avskjedstidspunktet eksisterer ikke lenger. Dette innebærer at det faktisk ikke er mulig for saksøker å gjeninntre i den stillingen hun hadde. Omorgangiseringen er gjennomført etter intensjonene, og Hydro har fått enstemmig medhold i at oppsigelsen var saklig begrunnet.
Omorganisering med påfølgende driftsinnskrenkning kan i henhold til rettspraksis tillegges vekt. I forbindelse med endelig dom for usakslig avskjed, kan dette tillegges vekt ved kravet om gjeninntreden. Det er klart at den situasjon som er oppstått i bedriften må tillegges vekt i denne sammenheng hvor det ikke foreligger en rettskraftig dom som tilsier at saksøker skal tilbake, det foreligger en dom som gir uttrykk for stor grad av tvil, som er påanket.
I denne situasjon kan en ikke tvinge Hydro til å gjennomgå organisasjonen for å finne en mulig midlertidig jobb til saksøker. Det vil være urimelig overfor arbeidsgiver.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. A gis ikke medhold i sitt krav om gjeninntreden.
2. Hydro Aluminium AS tilkjennes saksomkostningene i forbindelse med begjæringen.»
Lagmannsretten skal bemerke:
I medhold av aml. §66 nr. 1 kan en arbeidstaker avskjediges «med påbud om øyeblikkelig fratreden dersom denne har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen». Av samme bestemmelse nr. 3 fremgår at arbeidstakeren ikke har rett til å bli i stillingen mens tvisten behandles, med mindre dette bestemmes av retten ved kjennelse. Lovens utgangspunkt ved avskjed er således at arbeidstakeren må fratre. Dette i motsetning til oppsigelse, jf aml. §61 nr. 4 annet ledd.
Den omstendighet at saksøker rent faktisk har fratrådt er ikke til hinder for at lagmannsretten bestemmer at gjeninntreden skal finne sted.
Ved vurderingen av om det skal tillates gjeninntreden i stillingen, vil det være av vesentlig betydning hvor godt fundert avskjeden synes å være.
I den grad ikke annet fremgår, legger lagmannsretten byrettens beskrivelse av faktum til grunn.
Når det gjelder avskjeden, har byretten riktig lagt til grunn at underslag gjennomgående godtas som avskjedsgrunn med mindre det er tale om bagatellmessige forhold, og at dette særlig gjør seg gjeldende for den stillingskategori A hadde.
Byretten har i dommen lagt til grunn at underslag har funnet sted for et beløp på anslagsvis kr 100.000,- i perioden november 1998 til siste halvdel av april 2000. Politiet har laget en oppstilling over underslagene og Hydros gjennomgang av dette i byretten viser, med visse forbehold, at A har vært tilstede ved 162 av de 165 tilfeller som er med i oppstillingen. Videre har byretten lagt til grunn at en rekke av underslagene er begått i umiddelbar nærhet til oppgjøret av kassen, hvilket var en av A arbeidsoppgaver. De har skjedd på tidspunkt hvor det normalt var lite kunder i kantinen. Det er videre lagt til grunn at A hadde god anledning til å legge penger til side, i motsetning til andre som lettere ville ha blitt oppdaget.
Som argument mot at A er gjerningsmann, viser byretten til at flere av panteutslagene har skjedd på tidspunkt hvor det også er slått inn salg i kassen, og at A i liten grad betjente kunder i kassen. Retten har ikke funnet bevist at det er tale om fiktive salg. Videre er det vektlagt at A i en periode fra mai/juni 1999 - ukjent hvor lenge, men i hvert fall til ut på høsten - ikke foretok oppgjøret av kassen alene. Det er også fremhevet at det var A som på det tidspunkt påpekte manko i kassen, og at dette ville være underlig hvis hun selv foretok underslagene.
Byretten uttrykker tvil om avgjørelsen og utelukker ikke at flere har stått bak underslagene. På dette grunnlag ble avskjeden kjent ugyldig.
Lagmannsretten finner avskjeden godt fundert. Det mest sannsynlige er at avskjeden i ankeomgangen ikke vil bli kjent ugyldig. Det vises i den forbindelse til Hydros anførsel om at nærmere undersøkelser i bedriften har vist at det ikke uten videre kan legges til grunn at oppgjøret ble foretatt av to personer sammen i perioden i 1999. Videre er det vist til at de største beløpene og hyppigste underslagene ble foretatt i perioder da det ikke var to som foretok oppgjøret. Lagmannsretten er og enig med Hydro i at den omstendighet at flere skulle være sammen om underslag ikke vil være unnskyldende for A. Heller ikke om flere foretok underslag uavhengig av hverandre ville det nødvendigvis «frikjenne» A. Slik lagmannsretten ser det, er Hydro sitt standpunkt styrket sammenlignet med situasjonen når saken sto for byretten.
Hvis avskjeden etter ankeforhandlingen finnes å være urettmessig, kan ankeinstansen likevel, i medhold av aml. §66 nr 4 annet og tredje punktum, bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre dersom noe annet ville være åpenbart urimelig eller vilkårene for saklig oppsigelse foreligger. Lagmannsretten viser i den forbindelse til at A tapte saken i byretten for så vidt gjaldt oppsigelsessaken. Hun vil således ikke kunne gjeninntre i stillingen selv om hun også i ankeinstansen får medhold i at avskjeden skal kjennes ugyldig, dog forutsatt at ikke hun får medhold i oppsigelsessaken. Videre kommer det faktum at den stilling A hadde, på grunn av driftsinnskrenkning, ikke eksisterer etter omorganiseringen.
Lagmannsretten finner etter dette at A ikke gis medhold i sitt krav om gjeninntreden i stillingen.
Når det gjelder saksomkostninger, finner lagmannsretten at dette bør avgjøres i forbindelse med den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. A gis ikke rett til gjeninntreden i stilling ved Hydro Aluminium AS Karmøy Metallverk.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den avgjørelse som avslutter saken.