LG-2001-1692
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-28 |
| Publisert: | LG-2001-01692 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett 2001-1074 M - Gulating lagmannsrett LG-2001-01692 M/01. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politifullmektig Jannicke Fløystad, Bergen) mot A (Forsvarer: Advokat Gisle Didriksen, Bergen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagmann Eivind Eftestøl. Ekstraordinær lagdommer Nils T. Selvik. Fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, Løsgjengerloven (1900) §17, §229, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Straffeprosessloven (1981) §35, §3, §41, §436 |
Saken gjelder bevisanke i straffesak.
Bergen byrett avsa 21.juni 2001 dom i straffesak mot A, f *.*. 1977, med slik slutning:
«1. A, f. *.*..1977, frifinnes etter tiltalen post I
2. A, f. *.*..1977, frifinnes for erstatningskrav
3. A, f. *.*..1977 dømmes for overtredelse av drukkenskapsloven §17 til en bot stor kr 2.500,- kronertotusenfemhundre -, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.»
Påtalemyndigheten har rettidig anket den frifinnende del av dommen, post I (tiltalebeslutningens post I). Anken er grunnet i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
Ved lagmannsrettens beslutning av 31.august 2001 er anken henvist til ankebehandling.
Tiltalebeslutningens post I lyder:
«overtredelse av
Strl §229, 1. str.alt,
for å ha skadet en annen på legeme.
Grunnlag:
Natt til lørdag 27.mai 2000, ca kl 0100, på restaurant «X» i Rosenkrantzgate i Bergen, slo han til B to ganger i ansiktet med knyttet hånd, slik at B ble påført brudd i to fortenner.»
Det er i tiltalebeslutningen tatt forbehold om erstatning til fordel for fornærmede.
Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 26.november 2001. Tiltalte gav forklaring og det ble avhørt 7 vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Tiltalte A er født xx.xx.1977 og bor på Manger. Han er fabrikkarbeider og har en månedlig inntekt på ca kr 12.000. Han er ugift og har ingen å forsørge. Han har ingen formue, men gjeld på ca kr 70.000.
A erklærte seg ikke straffskyldig etter tiltalens post I.
Lagmannsretten bemerker:
Tiltalte A og fornærmede B befant seg begge på utestedet «X» i Bergen natt til 27.mai 2000, hver av dem med noen venner. Det vises til byrettens innledende bemerkninger om opptakten til hendelsen, jf straffeprosessloven §41.
Det er på det rene at det på dansegulvet ved baren oppstod håndgemeng og at B ble truffet av ett eller flere slag som førte til at han bl.a.fikk brudd i to fortenner. Tiltalte var «godt beruset» ved anledningen og sier at han ikke kan huske å ha slått til fornærmede. Fornærmede hadde drukket noe øl, men da politiet mottok anmeldelse fra ham, virket han ikke beruset.
Det er dissens i lagmannsretten om skyldspørsmålet. Dommerne Fanebust, Eftestøl, Selvik og meddommer Ida Bjerke Olsen mener at tiltalte i objektiv og subjektiv henseende har forholdt seg som beskrevet i tiltalens post I.
Etter bevisførselen legger disse dommere til grunn at tiltalte forsettlig har slått fornærmede minst en gang i ansiktet, med det resultat at to fortenner ble skadet. Skaden medførte fraktur og var av en slik art at forholdet objektivt sett rammes av strl §229 første straffalternativ.
Det legges særlig vekt på at tiltalte overfor lensmannsbetjent Fosse straks erkjente at han hadde slått til fornærmede. Videre har et vitne fortalt at tiltalte etter hendelsen sa at han godt kunne slått ham en gang til. Ved politiavhør 27.mai samme år gav tiltalte uttrykk for at han ble rasende på fornærmede og slo hardt med knyttet hånd. Også i et senere avhør erkjente han å ha slått, etter at fornærmede hadde opptrådt provoserende, men uten å erkjenne forsett.
Det er etter disse dommeres oppfatning lite troverdig at tiltalte - da saken kom til byretten - ikke husker om han har brukt vold og mener at hans tidligere erkjennelser bygger på hva han er blitt fortalt av andre. Bevisene peker klart i retning av at det var tiltalte som slo.
Slik voldsutøvelsen er beskrevet, mener disse dommere at det foreligger forsett med hensyn til skadefølgen. Ved et slikt slag mot ansiktet var det åpenbart at tiltalte regnet med at det var overveiende sannsynlig at skade ville oppstå.
Meddommerne Gjellesvik, Heimli og Flølo er enig med byretten i at det hefter så mye tvil ved om det var tiltalte som slo til fornærmede at han ikke kan dømmes for forholdet.
I det kaoset som var på dansegulvet ved baren var flere personer innblandet i en slåsskamp. Det er ikke ført noe vitne som har sett at fornærmede ble slått, og en kan ikke se bort fra at fornærmedes skade oppstod på annen måte enn ved slag fra tiltalte.
Det er rimelig tvil om hva som egentlig skjedde.
Avgjørelse av skyldspørsmålet til ugunst for siktede krever i lagmannsretten - meddomssak - fem stemmer, jf straffeprosessloven §35. Dermed blir tiltalte A å frifinne.
ERSTATNINGSSPØRSMÅLET:
Aktor har i saken tatt med et borgerlig rettskrav fra fornærmede, jf straffeprosessloven §3. Det er ulike beviskrav i straffesaker og sivile saker. Den som er fornærmet ved en handling har mulighet for å kreve erstatning fra en påstått skadevolder, selv om denne er frifunnet for straff, jf avgjørelse i Rt-1996-864. Beviskravet er ikke så strengt som i en straffesak hvor enhver rimelig og forstandig tvil skal komme tiltalte til gode. Det alminnelige beviskrav i erstatningsretten er sannsynlighetsovervekt, likevel slik at det vil bli stilt krav om klar sannsynlighetsovervekt i mer alvorlige saker. Dommer Eftestøl vil ikk ta stilling til om beviskravet for erstatning er et annet enn for straff, men viser til at han har funnet bevis for straffskyld.
I denne saken er flertallet av dommerne - Fanebust, Eftestøl, Selvik, Flølo, Olsen - kommet til at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at A er ansvarlig for de tannskader fornærmede ble påført og at han må tilpliktes å erstatte omkostningene, jf skadeserstatningsloven §3-1. For ordens skyld bemerkes at dette ikke rokker ved frifinnelsen for straff.
Mindretallet, meddommerne Heimli og Gjellesvik, mener at det er så usikkert om tannskaden ble påført av slag fra A, at det ikke er grunnlag for noe erstatningskrav.
I samsvar med flertallets votum blir B tilkjent erstatning for tannreparasjoner som er beregnet til kr 8.040. Selve beløpet er ikke omtvistet.
Det er ikke grunnlag for saksomkostninger, jf straffeprosessloven §436.
Dommen er avsagt med de dissenser som går fram av det foranstående.
Domsslutning:
1. A, født *.*. 1977, frifinnes.
2. I erstatning til B betaler A 8.040 - åttetusenogførti - kroner innen to - 2 - uker fra forkynnelse av denne dom.