LG-2001-189
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-26 |
| Publisert: | LG-2001-00189 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Jæren herredsrett nr. 00-00406 M - Gulating lagmannsrett LG-2001-00189 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Inger Marie Sunde, Stavanger) mot A (Forsvarer: Advokat Anne E Kroken, Stavanger) |
| Forfatter: | Lagmann Rune Fjeld. Lagdommer Ellen Midtgaard. Lagdommer Jon Atle Njøsen med fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §52, §64, Straffeprosessloven (1981) §352, §41 |
Jæren herredsrett avsa 20 desember 2000 dom med slik domsslutning for så vidt gjelder A:
«I. A, fnr. *.*.82 - - - dømmes for overtredelse av straffeloven §267 jf. §268 annet ledd til fengsel i 1 -ett- år og 3 -tre- måneder. Fullbyrdelsen av 90 -nitti- dager av fengselsstraffen utstår med en prøvetid på 2 -to- år, jf. straffeloven §52 flg. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 1 -én- dags varetektsfengsel.
2. B ......
3. B og A er solidarisk ansvarlige for å betale erstatning og oppreisning til C med kr 60.000,- -sekstitusenkroner-. Beløpet forfaller til betaling 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.»
A har 16 januar 2001 rettidig anket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet hva angår om det straffbare forhold skal anses som simpelt eller grovt ran, og straffutmålingen. Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 24 januar 2001 ble saken henvist til ankebehandling.
Statsadvokaten i Rogaland har deretter fremmet for lagmannsretten den samme tiltalebeslutning som ble uttatt for Jæren herredsrett 17 august 2000 og som lyder:
«I. Straffeloven §267, jf. §268 annet ledd,
for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen eller tvunget noen til å foreta en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person, eller medvirket til dette, idet ranet anses som grovt, særlig fordi det ble brukt grov vold, det ble truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap, ranet var nøye planlagt, foretatt overfor forsvarsløs person eller gjaldt en betydelig verdi.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Lørdag 1. januar 2000 i Solaveien i X, sammen med B, tok han tak rundt halsen på drosjesjåfør C og rettet en kniv mot ansiktet hennes og forlangte å få pengene hennes, hvoretter hun utleverte ham ca kr 3.400,-.
Det tas forbehold om nedleggelse av namsdom for borgerlig rettskrav stort kr 80.700,-.»
Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 25 juni 2001. Retten ble satt med meddommere i henhold til straffeprosessloven §352 annet ledd nr 2.
Tiltalte møtte med sin forsvarer advokat Anne E Kroken. For påtalemyndigheten møtte statsadvokat Inger Marie Sunde. Bistandsadvokat, advokat Brynjar Meling, var til stede under forhandlingene inntil fornærmede hadde avgitt forklaring.
Lagmannsretten hørte forklaring fra tiltalte og seks vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Tiltalte A er født xx.xx.1982 og bor i - - -veien 17, X. Han er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde. Han arbeider som motorsykkelmekanikerlærling og har en inntekt på ca kr 6.000,- netto pr mnd. Han har ingen formue. Han har ikke utdannelse utover grunnskolen.
Tiltalte erkjente ikke straffeskyld etter tiltalen.
...
Lagmannsretten finner bevist at tiltalte i objektiv og subjektiv henseeende har forholdt seg i samsvar med tiltalebeslutningen.
Lagmannsretten kan i det alt vesentlige vise til herredsrettens domsgrunner vedrørende sakens hendelsesforløp, jf straffeprosessloven §41 tredje ledd. Lagmannsretten vil likevel kort gjøre rede for det saksforhold som er funnet bevist ut over enhver rimelig tvil.
Natt til 1 januar 2000 ble det arrangert nachspiel på tiltaltes bopel i - - -veien 17, X. Foruten tiltalte selv, var kameratene B og D til stede, samt ca 10-15 andre personer. Tiltalte hadde drukket og var beruset, på samme måte som B og D.
B foreslo for D at de skulle rane en drosje. D var enig i dette, og de to henvendte seg til tiltalte med samme forslag. Tiltalte vegret seg i begynnelsen, men lot seg etter kort tid overtale til å delta i ranet. Mens de tre var på kjøkkenet i boligen diskuterte de hvordan ranet skulle utføres. Det fremstår som noe uklart hva som ble drøftet om dette på kjøkkenet og hva som ble diskutert før B på utsiden av huset første gang ringte på sin mobiltelefon til Sola drosjesental. Retten finner imidlertid bevist at før nevnte oppringing hadde de avtalt at i forbindelse med ranet skulle de ringe til Sola drosjesentral, da de alle kjente de fleste sjåfører som kjørte med utgangspunkt i X drosjesentral. På dette tidspunkt hadde B og tiltalte tatt med hver sin kniv fra kjøkkenet - B en brødkniv og tiltalte en kniv med et noe kortere og spissere knivblad. Begge oppbevarte de knivene i innerlommene på sine jakker.
De tre hadde også avtalt at når det gjaldt utførelsen av ranet, skulle drosjen bestilles til et sted ca 200 meter fra tiltaltes bolig, for å unngå at bestillingen senere kunne spores tilbake til A.
Videre var opplegget at D og tiltalte skulle sitte i drosjens baksete, mens B skulle sitte foran med drosjesjåføren. Etter kort tid skulle B be om at drosjen skulle stanse da han skulle urinere. Når han returnerte drosjen, skulle de to i baksetet holde drosjesjåføren fast og B skulle kreve at sjåføren utleverte pengene.
Da B ringte Sola drosjesentral, fikk han beskjed om at sentralen ikke hadde disponibel bil i området og at de måtte belage seg på å vente nærmere en time før drosje ankom. Etter dette er det uklart om B ringte ytterligere en eller to ganger til drosjesentralen. Oppringningen(e) fant imidlertid sted kort tid etter den første oppringningen. Ved siste oppringning var fornærmede til stede på drosjesentralen, og hun kjørte til det sted B hadde bestilt drosjen til.
Etter at de tre hadde kommet utenfor tiltaltes bopel, ga D beskjed om at det hele ble for risikabelt og han returnerte til festen i tiltaltes bolig.
Da drosjen ankom det sted den var bestilt til, satte tiltalte seg i baksetet bak sjåføren, mens B satte seg foran i passasjersetet. Etter en kort kjøretur, ba B om at drosjen stoppet. Han gikk ut og litt bak på høyre side av bilen. Da han returnerte bilen, la tiltalte sin arm rundt fornærmedes hals, slik at han holdt henne låst fast mot seteryggen og hodestøtten. Ved en anledning forsøkte fornærmede å løsne grepet rundt halsen for å kunne puste skikkelig. Tiltalte registrerte ikke hva som videre hendte da han satt med hodet bøyd fremover og holdt fornærmede rundt halsen. På grunnlag av fornærmedes og Bs forklaringer legges til grunn at B tok frem den kniven han hadde på innerlommen. Denne holdt han opp mot fornærmedes ansikt. Fornærmede forsøkte å skyve denne bort, og den ble av B på nytt holdt opp mot drosjesjåførens ansikt. B krevet å få overlevert drosjepengene, og han spurte også om vekslepenger som sjåføren svarte hun ikke hadde.
Drosjesjåføren utleverte B kr 3.400,-. Deretter løp han og tiltalte tilbake til tiltaltes bolig, hvor de delte drosjepengene slik at B fikk kr 1.300,-, mens A fikk kr 1.200,-.
Lagmannsretten har funnet det bevist at tiltalte har handlet forsettlig og i vinnings hensikt ved borttakelsen av pengene, og at borttakelsen har skjedd ved at det er øvet vold mot drosjesjåføren, samt ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot hennes person. Tiltalte må for dette bli å dømme for overtredelse av straffeloven §267. Han har også erkjent straffeskyld for å ha begått et simpelt ran.
Hvorvidt ranet er å anse som grovt, jf straffeloven §268 annet ledd, vil bero på en helhetsvurdering. Etter en slik vurdering finner lagmannsretten at ranet utvilsomt må anses som grovt. Det legges da særlig vekt på at det er truet med en relativ stor og skarp brødkniv som må anses som et særlig farlig redskap. Trusselen med kniv ble utført mens fornærmede ble holdt hardt fast rundt halsen. Samlet sett fremstår dette som en massiv tvangssituasjon for fornærmede.
Den totale tvangssituasjon fornærmede var bragt i, må etter lagmannsretten syn også medføre at ranet må anses å ha blitt foretatt overfor forsvarsløs person, da hun totalt var satt ut av stand til å forsvare seg. Hun har forklart at ved de anledninger hun prøvde å løsne grepet rundt halsen og skyve kniven bort, ble taket rundt halsen strammet.
Lagmannsretten legger også vekt på at ranet ble utført etter en såpass nøye planlegging av enkeltheter og over slik tid som var nødvendig for å gjennomført ranet, og ranet ble også utført i forhold til det planlagte opplegget. Det ble således planlagt hvor drosjen skulle bestilles til, at B og tiltalte skulle medta kniver som retten vanskelig kan forstå ble medbragt i annen hensikt enn å bruke til å true drosjesjåføren med. Det ble videre planlagt et opplegg for hvordan de to skulle få stanset drosjen, samt en nokså nøye oppgavefordelingen mellom de to, herunder hvordan de skulle plassere seg i drosjen for å kunne nøytralisere drosjesjåføren, og hva som skulle gjøres for å oppnå dette. B og D har i retten gitt uttrykk for at sistnevnte og tiltalte skulle sitte bak i bilen og på angitt tidspunkt «ta kvelertak» på fornærmede. Ranet kan ikke, som fremhevet av forsvarer, karakterisert som et typisk «fylleran» som undertiden fremstår som leilighetspreget, tilfeldig eller improvisert.
Tiltalte må etter dette bli å dømme for overtredelse av straffeloven §267 jf §268 annet ledd.
Når det gjelder straffutmålingen, har forsvarer med styrke hevdet at det i dette tilfellet ligger an til en straff i form av samfunnstjeneste. Lagmannsretten er ikke enig i dette, og finner det klart at det her ikke kan være tale om å gi dom for samfunnstjeneste
Det har av Høyesterett flere ganger vært lagt til grunn at det for grovt ran av allmennpreventive hensyn normalt må reageres med ubetinget fengselsstraff av en ikke ubetydelig varighet. Det vises til Rt-2000-1358 hvor det fremgår blant annet følgende:
«Den utvikling vi har hatt i retning av flere grove ran, skaper frykt og utrygghet, og som Høyesterett påpeker i Rt-2000-400, kan mye tale for å øke straffenivået i slike saker. For at det skal kunne gis samfunnstjeneste, må det foreligge særdeles tungtveiende individuelle forhold, se Rt-1987-471 og Rt-1993-328.»
Lagmannsretten kan ikke se at det i denne sak foreligger slike tungtveiende individuelle forhold som skulle tilsi en dom for samfunnstjeneste, snarere trekker en rekke momenter i motsatt retning.
Lagmannsretten viser til Rt-2000-1852 hvor det er understreket at det bør reageres med ubetinget fengsel av lengre varighet overfor ran av kiosker, bensinstasjoner og forretninger, som er særlig utsatt. Også grove ran av drosjesjåfører er i særlig grad egnet til å skape frykt og utrygghet, og drosjesjåfører er en yrkesgruppe som i denne sammenheng spesielt er utsatt. Lagmannsretten tilføyer at dette må særlig være tilfelle i denne saken hvor det grove ranet har funnet sted om natten. Det vises også til Rt-2001-364 hvor det blant annet fremgår at drosjeran vil kunne oppfattes som særlig skremmende, og det vil være en nærliggende risiko for at de sjåfører som rammes, blir påført psykisk skade.
Fornærmede har i retten forklart at det ranet var en gruoppvekkende opplevelse for henne - hun var redd for sitt liv og hun tenkte blant annet på sine barn dersom ranet skulle ende med et fatalt resultat. Hun har forklart at etter ranet var hun ikke i stand til å kjøre drosje på tre måneder, og etter dette har hun bare vært i stand til å kjøre i helgene på dagtid. Av epikrise av 21 mars 2000 fra psykolog Jan M Tjelta fremgår det at hun har blitt påført posttraumatiske stressymptomer etter ranet og har fått en generell nedsatt livskvalitet. Etter ranet har hun vært deprimert og isolert seg fra familie og venner. Det har vært vanskelig for henne å snakke om det som har skjedd med andre enn sin behandler og politiet. Hun er i en sterk følelsesmessig mobilisert tilstand og er på vakt for å møte en eller annen form for trussel. Hun har vansker med ikke å vite hva som skjer bak hennes rygg, og føler sterkt ubehag selv med å kjøre privat bil med barna i baksetet. Hun klarer ikke å ha bilbeltet stramt rundt kroppen. Det minner henne for mye om det å bli holdt bakfra og klemt mot halsen. Når hun kjører, må hun holde bilbelte ut fra kroppen for ikke å få pusteproblemer og angst. I retten har hun forklart at situasjonen er noenlunde den samme i dag, blant annet føler hun fortsatt ubehag når barna tar henne rundt halsen. Hun har også gitt uttrykk for at hun har blitt engstelig i forhold til ungdommer. Av nevnte epikrise fremgår det at hun trenger lengre tids behandling for om mulig å få tilbake livskvaliteten.
Forsvarer har gjort gjeldende at det må tillegges vekt i formildende retning at tiltalte hadde en annen og underordnet rolle i utøvelsen av ranet, i forhold til den andre medskyldige, B. Det var riktignok B som tok initiativet til at de to skulle rane en drosje, og tiltalte vegret seg mot forslaget i begynnelsen. Etter dette er det intet som tilsier at tiltalte har hatt en særlig mer tilbaketrukket rolle enn B. Han har aktivt medvirket til ranet og har selv forestått voldsutøvelse mot drosjesjåføren.
Forsvarer har også anført at det i formildende retning må legges vesentlig vekt på tiltaltes unge alder og livssituasjon. Tiltalte har hatt en problematisk oppvekst, han var i underkant av 18 år da ranet fant sted, og han har i dag i realiteten fått lærlingeplass ved et motorsykkelverksted.
I utgangspunktet viser lagmannsretten til Rt-1993-1360 hvor det fremgår at de sterke allmennpreventive hensyn som gjør seg gjeldende ved denne type lovbrudd, grove ran, medfører at de domfeltes alder og andre individuelle forhold generelt får mindre betydning enn ved andre former for vinningskriminalitet. Det er ikke dokumentert særlige forhold med tilknytning til tiltaltes bakgrunn og oppvekst som tilsier at dette må vektlegges i formildende retning. Hans arbeidsgiver har i retten forklart at selv med en ubetinget fengselsstraff av en ikke ubetydelig lengde, vil tiltalte kunne fortsette sin lærlingetid ved motorsykkelverkstedet, selv om et slikt avbrudd vil være uheldig.
I klart straffskjerpende retning vektlegges at tiltalte etter drosjeranet har begått ny alvorlig kriminalitet som han ble dømt for ved Jæren herredsretts dom av 16 mai 2001, som er rettskraftig.
Ved dommen ble han dømt for en legemsbeskadigelse, fire legemsfornærmelser, et tilfelle av bruk av narkotika, to tilfeller av mindre skadeverk samt et vanlig skadeverk. Forbrytelsene ble forøvet i august og november 2000, altså ikke særlig lang tid etter at det grove ranet ble forøvet og før sistnevnte forhold var pådømt i herredsretten. Det siste skadeverket forøvet han endog etter ransdommen i herredsretten 20 desember 2000. I herredsrettens domsgrunner fremgår at retten i skjerpende retning har lagt stor vekt på at tiltalte aktivt har fremprovosert situasjonene forut for de aktuelle voldsepisoder, og ved ett tilfelle har tiltalte utsatt en fornærmed for massiv vold ved at han ved hjelp av et knivhåndtak på en foldekniv gjentatt ganger slo denne i hodebunnen slik at han ble påført to kutt som måtte syes med til sammen åtte sting. Herredsretten har formulert det slik at tiltalte gjennom sine gjentatte voldshandlinger samlet har utvist en hensynsløshet overfor andre personer, som det må reageres meget strengt mot. I dommen av 16 mai 2001 ble tiltalte dømt til en straff av fengsel i 90 dager. Herredsretten har anvendt straffeloven §64 i forhold til ranet som ble begått i tid forut for de forhold som ble pådømt der.
Også lagmannsrettens oppfatning av tiltalte i retten går i retning av at tiltalte ikke i tilstrekkelig grad har forstått alvoret ved de straffbare forhold han har begått. Disse er i vesentlig grad begått i sterk alkoholpåvirket tilstand og i et belastet ungdomsmiljø. Tiltalte har i retten ikke hatt betenkeligheter med å fortsette sin nåværende livsførsel, selv om han har forklart at han nå drikker noe mindre alkohol og at han drikker sjeldnere.
Når det gjelder den konkrete straff, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, samtlige dommere med unntak av meddommer Aud Marit Byberg, har kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i ett år og seks måneder, med en dags varetekstfradrag.
Mindretallet, meddommer Aud Marit Byberg, har kommet til at passende straff settes til fengsel i ett år og tre måneder.
Lagmannsretten har ved fastsettelsen av straffen sett hen til en passende samlet straff både for de forhold tiltalte ble dømt for i herredsrettens rettskraftige dom og for det grove ranet.
Det er ikke påstått idømmelse av saksomkostninger. Lagmannsretten finner ikke å ville idømme saksomkostninger, hensett til tiltaltes økonomiske situasjon og at han er dømt til å betale en ikke ubetydelig erstatning til fornærmede. Lagmannsretten har også sett hen til den fullt ut ubetingede fengselsstraff tiltalte nå idømmes.
Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår ovenfor.
Domsslutning:
A, født *.*. 1982, dømmes for overtredelse av straffeloven §267 jf §268 annet ledd til fengsel i 1 -ett- år og 6 -seks- måneder. Til fradrag i fengselsstraffen tilkommer han 1 -en- dags varetektsfengsel.