LG-2001-226
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-07 |
| Publisert: | LG-2001-00226 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptakelse, Arveoppgjør |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Begjæring om gjenopptakelse av LG-1996-00351 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00226 - Lagmannsrettens kjennelse stadfestes i Høyesterett; HR-2001-01186. |
| Parter: | Begjærende part: A. Motpart: Bs dødsbo v/ arvingene (Prosessfullmektig: Advokat Erik Mjell). |
| Forfatter: | Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Erstad. Lagdommer Christophersen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §125, §126, §134, §407, §373, §409, §412, §415, Ansvarlighetsloven (1932) §11 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av rettskraftig dom.
Ved prosesskrift av 28. januar 2001, medundertegnet av advokat Arvid Sjødin, har A begjært Gulating lagmannsretts dom av 30. desember 1999 gjenopptatt. Dommen, som er avsagt av lagdommerne Lunde, Midtgaard og Sjong, ble anket til Høyesterett, men anken ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 31. oktober 2001 nektet fremmet under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 4
Dommen begjæres gjenopptatt i medhold av tvistemålsloven §407 første ledd nr. 1, 3 og 6. Begjæringen grunnes i at lagmannsretten på straffbar måte unnlot å føre rettsboken overensstemmende med slik forhandlingene foregikk. At unnlatelsen er straffbar er et nytt bevis, og Høyesteretts kjæremålsutvalg var, under ankeprøvingen, ute av stand til å prøve dette. Selv om forholdet med rettsboken var tatt opp i anken, var det ikke gjort gjeldende for Høyesterett. Når rettsboken ikke ble ført, kunne Kjæremålsutvalget ikke ta stilling til hvilke bevis som var ført for lagmannsretten. Det må også ha vært umulig for lagmannsretten å ta stilling til hvilke bevis som var ført og hvilken betydning de hadde og skulle ha for et riktig domsresultat.
A har ellers anmeldt riksadvokat Tor Aksel Busch og Kjerstin Kvande for å ha unnlatt å forfølge det straffbare forhold begått av ovennevnte lagdommere. Han har videre, i medhold av ansvarlighetsloven §11 første ledd, anmeldt justisminister Hanne Harlem som ansvarlig for Justisdepartementets vedtak, samt de tre høyesterettsdommerne Coward, Aarbakke og Bruzelius for at de - mot bedre vitende - dekket over at lagmannsretten ikke førte rettsboken.
Det er lagt ned slik påstand:
Begjæringen om gjenopptakelse henvises til hovedforhandling og ankesaken gjenopptas.
Bs dødsbo ved arvingene dømmes til å betale erstatning og oppreisning med 1 million kroner til A, og saksomkostninger for alle retter, også gjenopptakelsessak.
Lagmannsretten bemerker:
Innledningsvis bemerkes at begjæringen er basert på anførsel om at straffbare forhold hefter ved tre av dommerne i lagmannsretten, men A har ikke reist innsigelser mot lagmannsrettens, eller de øvrige lagdommeres habilitet. For øvrig bemerkes at lagmannsretten, under henvisning til tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum, finner at begjæringen åpenbart må forkastes. Av den grunn er den ikke forelagt motparten til forkynnelse.
A krever gjenopptakelse under henvisning til tvistemålsloven §407 nr. 1, 3 og 6. Lagmannsretten finner det åpenbart at de påberopte omstendigheter er utilstrekkelige til å begrunne gjenopptakelse etter de bestemmelser A har påberopt, jf. foran. Tvistemålsloven §407 nr. 1 gir hjemmel for å gjenoppta en sak dersom bl. a dommer, motpart eller prosessfullmektig har gjort seg skyldig «straffbar handling med hensyn til saken og der er grund til at anta at dette har hatt indflydelse paa avgjørelsen». Bestemmelsen forutsetter at det er begått en straffbar handling av en de nevnte personer. A hevder at dommerne i lagmannsretten og tre høyesterettsdommere har gjort seg skyldige i straffbare forhold enten i form av utilstrekkelig føring av rettsboken, eller ved å dekke over dette. Ingen av de aktuelle dommerne er dømt for de påståtte forhold, og for så vidt gjelder lagdommerne er det heller ikke reist straffesak mot dem. Derimot fremgår det forutsetningsvis av As anmeldelse av riksadvokat Tor Aksel Busch og Kjerstin Kvande datert 19. november 2000 at strafferettslig forfølgning av saken er unnlatt, og saken dermed henlagt.
På den annen side vil det ikke være avgjørende for gjenopptakelsessaken at forholdet er avgjort ved straffedom, men i mangel av slik må lagmannsretten prejudisielt prøve om straffbart forhold foreligger. Det vises her til Rt-1970-1105 og Rt-1997-447. Regler om føring av rettsbøker m.v. er inntatt i tvistemålsloven kapitel 11, men ut fra disse kan lagmannsretten ikke se at de tre lagdommerne har gjort seg skyldige i straffbart forhold i form av unnlatelser i forbindelse med føring av rettsboken. Spørsmålet om rettsboken er korrekt ført eller ikke, må vurderes i lys av bestemmelsene som regulerer dette; tvistemålsloven §125, §126 og §134. Tvistemålsloven §125 krever at det føres rettsbok. Det er utvilsomt gjort her, men det er ikke innført fullstendig oppgave over de bevis partene har tilbudt eller ført, jf tvistemålsloven §126 nr. 3. Det fremgår imidlertid av T. Schei «Tvistemålsloven bind I» side 451 at det ikke er nødvendig å føre komplett liste over alle dokumenter, eller deler av dokumenter, som partene påberoper eller dokumenterer fra. Det er tilstrekkelig at det - eksempelvis gjennom «streking» i rettens dokumenter - anmerkes hva som blir dokumentert. Sakens dokumenter viser at det har skjedd her, hvilket tilsier at kravene i tvistemålsloven §126 nr. 3 er tilfredsstilt. For øvrig er det gjort påtegning på sakens dok.nr. 49 til 53 om at de er fremlagt i retten, hvilket innebærer at tvistemålsloven §134 også er iakttatt. Utfra en helhetsvurdering av ovennevnte forhold, sammenholdt med det faktum at anmeldelsen mot de aktuelle lagdommerne er henlagt av riksadvokaten, finner lagmannsretten at påstandene om straffbart forhold fra lagdommernes side i forbindelse med føring av rettsboken, åpenbart ikke kan føre fram. Lagmannsretten bemerker også at et straffbart forhold i den forbindelse overveiende sannsynlig vil måtte forutsette forsett eller grov uaktsomhet fra dommernes side. Det er intet i saken som gir grunnlag for å tro at så skulle være tilfelle.
For så vidt gjelder anførsel om at høyesterettsdommerne har gjort seg skyldig i straffbart forhold, viser lagmannsretten til tvistemålsloven §415 forsåvidt gjelder adgangen til å begjære gjenopptakelse av kjennelser avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg og til tvistemålsloven §409, første ledd mht. hvem begjæringen skal rettes til. I foreliggende tilfelle er det hevdet at dommerne i kjæremålsutvalget har begått en straffbar handling ved behandlingen av anken. Lagmannsretten antar at gjenopptakelsesbegjæringen i den forbindelse gjelder avgjørelsen av Høyesteretts Kjæremålsutvalg og må fremsettes for dette, jf. Schei, bind II, side 1119 og 1106-1107. Dersom gjenopptakelsesbegjæringen også på dette punkt retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse, bemerker lagmannsretten at eventuelle feil i forbindelse med behandlingen av saken i Høyesteretts kjæremålsutvalg, ikke kan ha hatt betydning for lagmannsrettens forutgående avgjørelse. Forøvrig er det heller intet som tyder på at en eventuell mangelfull føring av rettsboken i lagmannsretten, har hatt noen betydning for lagmannsrettens avgjørelse.
Gjenopptakelse er også begjært med hjemmel i tvistemålsloven §407 nr. 3. Bestemmelsen gir hjemmel for å kreve gjenopptakelse når en sakkyndig, rettstolk eller vitne har avgitt «falsk forklaring», eller det under saken er brukt et dokument som er «falsk eller forfalsket og det er grund til at anta at det har hatt indflydelse på avgjørelsen». Denne bestemmelsen, som i utgangspunktet også forutsetter straffbar handling, er ikke aktuell her. Det ble verken ført vitner eller sakkyndige under ankeforhandlingen, og A har heller ikke anført at falske eller forfalskede dokumenter ble benyttet i saken.
Tilbake står spørsmålet om det er fremskaffet nye kjensgjerninger eller bevis som kan åpne for gjenopptakelse i medhold av tvistemålsloven §407 nr. 6. Det nye er, etter hva lagmannsretten forstår, at dommerne som har behandlet saken, ifølge A, har gjort seg skyldige i straffbart forhold. Dette kan i seg selv ikke anses som en ny kjensgjerning eller nytt bevis. All den tid straffbart forhold ikke er konstatert i form av straffedom og lagmannsretten heller ikke, etter en prejudisiell prøving, har funnet grunnlag for å anta at slikt foreligger, er det ikke holdepunkt for å anse dette som noe nytt bevis eller kjensgjerning. Tvistemålsloven §407 nr. 6 er kommer derfor ikke til anvendelse. Manglende føring av rettsboken var ellers anført som særskilt grunnlag da saken ble anket. Da ble det også anket over saksbehandlingen og blant annet gjort gjeldende som «en absolutt saksbehandlingsfeil» at lagmannsretten «ikke hadde ført rettsboken fra forhandlingen og løpende inntatt notering av de dokumenter som var dokumentert for lagmannsretten under hovedforhandlingen». Etter lagmannsrettens vurdering er det i realiteten det samme som nå gjøres gjeldende. Basert på anførslene i anken hadde Høyesteretts kjæremålsutvalg, som hadde alle saksdokumentene tilgjengelige, både foranledning og mulighet til å vurdere og ta stilling til dette. Anken ble likevel nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 4.
Lagmannsretten finner det åpenbart at ingen av de påberopte vilkår i tvistemålsloven §407 første ledd er til stede. Begjæringen blir etter dette å forkaste, jf. tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum.
Begjæringen har vært forgjeves, men da den ikke har vært forelagt motparten, blir det heller ikke spørsmål om å vurdere saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Gjenopptakelsesbegjæring av 28. januar 2001 vedrørende Gulating lagmannsretts dom av 30. desember 1999 i sak LG-1996-00351 A forkastes.