LG-2001-477

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-12-03
Publisert:	LG-2001-00477
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Haugesund byrett - Gulating lagmannsrett LG-2001-00477 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00106.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Roe Lauvås, Haugesund). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Per Aasen, Grimstad).
Forfatter:	Lagdommer Kjell Frønsdal. Lagdommer Haakon Meyer. Lagdommer Berit Moldskred Mo
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §31, §34, §35a, §44, §44a, Tvistemålsloven (1915) §180, Barnevernloven (1992) §4-4

Saken gjelder tvist om daglig omsorg og samværsrett.

Haugesund byrett avsa 23. desember 2000 dom med slik slutning:

«1. C, født xx.xx.1989 og D, født xx.xx.1994, skal bo fast hos B.

2. A skal ha slikt samvær med C og D:

- 2. hver jul og 2. hver påske

- Samværsperioden omfatter hele juleferien og hele påskeferien.

- 3 uker hver sommerferie.

- Hver høstferie og hver vinterferie.

Evnt. endringer i dette opplegget skal tas opp snarest og senest en måned i forveien. Partene deler omkostningene ved samværet.

3. Partene bærer egne omkostninger.»

Byretten avsa samtidig kjennelse for at barna skulle bo hos A inntil det forelå rettskraftig dom i saken, og for denne periode ble det besluttet at B skulle ha samvær som nevnt ovenfor i punkt 2. Kjennelsen ble ikke påkjært.

Dommen er rettidig påanket av A (tidl. A) - heretter benevnt A. Anken gjelder byrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. B - heretter benevnt B - har tatt til motmæle og påstått byrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble avholdt i lagmannsrettens lokaler i Haugesund 22. og 23. november 2001.

Saken fremstår i det vesentlige på samme måte for lagmannsretten som for byretten, dog med unntak for endringer som har funnet sted på grunn av den tid som har gått siden byrettens behandling. Disse endringer vil det bli redegjort nærmere for nedenfor. Lagmannsretten finner det hensiktsmessig innledningsvis å gi en kort redegjørelse for sakens bakgrunn, men viser for øvrig til byrettens fremstilling av sakens historie.

Partene giftet seg i 1984 og fikk sammen barna E, født xx.xx.1985, C, født xx.xx.1989 og D, født xx.xx.1994. De ble separert 7. november 1996 og skilt 6. januar 1998.

B ble en periode boende i Haugesund, men flyttet etterhvert til Fevik i Grimstad. I mars 1998 ble han samboer med F, og de giftet seg i april 2000. Fra tidligere forhold hadde hun sønnen G, født **.04.95. Sammen har de fått sønnene H, født **.07.98 og I, født **.12.00. De har i dag flyttet til X utenfor Arendal der de har bygget på boligen slik at den fungerer som generasjonsbolig. Mor til F bor i den ene del av huset.

A ble boende i Haugesund og har siden separasjonen flyttet ved fire anledninger, alle innen Haugesund. Hun har hatt forskjellige kjærester og kortvarige samboerforhold inntil hun 11.05.01 giftet seg med J etter ca ett års samboerskap. A og J har pr. dags dato flyttet fra hverandre, men det er ennå usikkert om ekteskapet og forholdet skal opphøre. Fra tidligere ekteskap har J to barn, K, født **.09.93 og L, født **.12.90. I forhold til dem har J hatt samvær i henhold til lovens normalordning.

Etter bruddet mellom B og A ble barna boende hos A, med unntak av at E bodde hos B og F fra mars 2000 til juni 2001.

Den 18. desember 1998 ble det inngått avtale om samvær mellom B og A. Med noen unntak har avtalen vært fulgt i ettertid.

Ankende part har i hovedsak anført:

Barnevernet har hatt to undersøkelsessaker etter mottatte bekymringsmeldinger vedrørende den omsorg A har gitt barna. I begge tilfelle er det konkludert med at det ikke foreligger omsorgsvikt.

Barnevernet har vurdert hjelpetiltak i medhold av barnevernloven §4-4. Dette kan gis pga forholdene i hjemmet eller av andre grunner. I nærværende sak er det andre grunner - nemlig Cs situasjon uavhengig av forholdene i hjemmet - som er årsak. På denne bakgrunn har C fått støttekontakt. Dette har ikke vært nødvendig i forhold til D. Foreldrekonflikten mellom A og B har medført at barnevernet har gitt råd og veiledning.

A har vært og er samarbeidsvillig i forhold til hjelpeinstansene skole, PPT (Pedagogisk psykologisk tjeneste) og BUP (Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Hun har selv tatt kontakt og bedt om råd. B har på sin side ikke foretatt seg noe, med unntak av å be de samme instanser om informasjon.

Det har vært en reell konflikt mellom partene idet de har hatt en totalt ulik forståelse av situasjonen. A opptrådte i denne forbindelse ryddig ved at hun kommuniserte skriftlig, mens B kommuniserte gjennom barna. A har i motsetning til B forsøkt å skjerme barna fra konflikten mellom partene.

Den gode omsorg A har gitt, viser seg bl.a ved det hun har gjort for barna. Dette i motsetning til B som i stedet for å gjøre noe selv, henviser til andre instanser.

B hadde omsorgsansvaret for E i 1 år og 3 måneder. Etter at E flyttet tilbake til mor, har ikke B foretatt seg noe i forhold til ham, bortsett fra å forklare hva E har gjort galt.

På det tidspunkt partene levde sammen i 1996, kjente begge til de problemer C hadde. Det var A som fulgte dette opp.

Med unntak av 1 år og 3 måneder har A hatt omsorgen for E hele hans liv. Han er i dag aldersadekvat, og det er intet å merke på ham.

D hadde noen vanskeligheter idet han begynte på skolen. Han begynte som 6 åring, og er født i desember. Han ble dermed den yngste i klassen. Dette må vektlegges når hans situasjon på det tidspunkt skal vurderes. Hans situasjon har bedret seg. Det faktum at han har klaget over vondt i magen kan ikke tillegges vekt. Han ble operert i november 2001 etter å ha hatt betennelse neden-til. Betennelsen har medført smerter, og det er ikke unaturlig at han klaget over magesmerter, for å slippe å fortelle om sitt egentlige problem på skolen.

Hvis det er A som omsorgsperson det er noe galt med, er det påfallende at det bare er C som har hatt vanskeligheter. B har selv hatt skrive- og lesevanskeligheter. Dette er ofte arvelig. C har i dag fått hjelp. A sørget for at C skiftet skole for å få en bedre hjelpesituasjon.

Begge parter ønsker at barna skal ha kontakt med den andre forelder. Barnas behov for søsken-kontakt må vektlegges. Når E i dag bor hos mor, bør derfor også C og D gjøre det samme.

Ved vurderingen av skole og miljø må partene vurderes likt.

Status quo prinsippet taler klart for at barna blir boende hos A. De får da fortsette på skolen og i miljøet. På skolen er det etablert et opplegg som fungerer for C. Det er ingen garanti for at et tilsvarende opplegg kan igangsettes på X der B bor. Flytting vil medføre at barna må flytte og skifte skole midt i skoleåret.

I henhold til barneloven §31 annet ledd må det legges stor vekt på Cs klare ønske om å bo hos mor i Haugesund.

Når det gjelder partenes personlige egenskaper må det vektlegges at B er uføretrygdet, han har hatt psykiske problem og har vært innlagt på psykiatrisk institusjon i 3-5 måneder. I tillegg har han et alvorlig ryggproblem, og skal muligens opereres. A har i dag på grunn av belastningen med saken poliklinisk kontakt med psykolog. Hun har bedre mulighet enn B til å ta seg av barna.

Barna er knyttet til begge foreldre, men mor har hatt hovedomsorgen og kontinuiteten i omsorgen hele livet.

Ved vurderingen av hvem som kan gi barna best forutsigbare og stabile forhold, må man se fremover. A har i perioder ikke vært så stabil, men flesteparten av flyttingene har skjedd mens partene levde sammen. Flyttingene etter samlivsbruddet har kun medført skifte av skole en gang. Siste flytting av bopel var kun 200 meter, og innen samme skolekrets.

Når A ga barna valget om å flytte til B var C stor. A pliktet etter loven å rådføre seg med datteren da hun ga henne et valg.

Selv om B er stabil, har også han flyttet. Hvis barna flyttes til B kommer de til en familie der det er 3 barn fra før. B sin ektefelle er i skiftarbeid. Selv om B skal være hjemmeværende, må det vektlegges at han er uføretrygdet. Stabiliteten i forholdet mellom B og F må vurderes. Ved vurderingen av stabilitet og forutsigbarhet har ikke B særlige fordeler. Dette tilsier at barna blir boende hos A.

Vedrørende samvær er partene enige om at den av foreldrene som ikke får den daglige omsorg skal ha samvær som påstått.

Ankende part nedla slik påstand:

«1. C, f. xx.xx.1989 og D, f. xx.xx.1994, skal bo fast hos A.

2. B skal ha samvær med C og D fastsatt etter rettens skjønn.

3. A eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.»

Ankemotparten har i hovedsak anført:

Barnevernets rolle har i denne sak kun betydning i den grad den kaster lys over de moment retten skal vektlegge.

Ved vurderingen av hvem barna skal bo hos, må momentene hovedperson, risiko ved miljøskifte, ønske om mest mulig samlet foreldrekontakt og risikoen ved å splitte søskenflokk, vektlegges. Samtlige moment er tilstede i varierende grad, men ingen er utslagsgivende.

Ved vurderingen av mors omsorgsevne må flere forhold vurderes, nemlig mors evne til å prioritere/sette barna foran egne behov, evne til å skjerme barna mot voksenverdenen og evne til å skape en stabil situasjon.

Både vitneførselen og øvrig dokumentasjon har vist at mor ikke skjermer barna i tilstrekkelig grad, ikke setter barnas behov foran egne og ikke evner å skape stabilitet rundt seg selv og sin situasjon.

Flytting, som under byrettsforhandlingen i desember 2000 ble uttalt å være nærmest var utenkelig, ble aktuell kort tid etter.

A sin ektefelle, J, var uklar i forhold til årsaken til den pause de hadde i forholdet. Hvis saken oppleves som en belastning burde den heller medføre at A og ektefellen var sammen og støttet hverandre, enn at de hadde pause. Det er fare for permanent brudd mellom dem. Det er også fare for at A flytter fra Haugesund.

Hos B på X er bosituasjonen bra. Der har barna miljø og venner. Når B og F i august 2001 fikk beskjed fra A at barna skulle flytte til dem, satte de omgående i gang forberedelser, deriblant kontakt med helsesøster og skole. De har således demonstrert at de ser positivt på at barna flytter til dem og at de aktivt vil arbeide for barna der.

Det A har gjort for barna har tatt for lang tid. Først når A har vært nødt, har hun gjort noe.

Barneloven §31 annet ledd må sees i sammenheng med barnekonvensjonen art. 12 nr. 1 og 2. Selv om barn over 12 år sin mening skal tillegges stor vekt, må den vektlegges i samsvar med modenhet og utvikling. Spørsmålet er om det har vært et reelt og sterkt ønske. Refleksjonen bak og oppfatningens fasthet må vurderes. Det vises til «Barn og foreldre» 5. utg. s. 109-110, samt Rt-1990-669 og Rt-1989-320.

Når det gjelder samvær, er partene ikke uenige om dette.

Ankemotparten nedla slik påstand:

«1 Haugesund byretts dom datert 23. desember 2000 punkt 1 og 2 stadfestes.

2 B og det offentlige tilkjennes omkostningene ved sakens behandling for Gulating lagmannsrett.»

Lagmannsretten bemerker:

Spørsmålet om den daglige omsorg:

Partene har felles foreldreansvar og begge krever å få den daglige omsorg. Lagmannsretten må avgjøre saken ut fra situasjonen på domstidspunktet. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av barnas interesser og hva de er best tjent med pr. i dag og i tiden fremover, jf barneloven §35a, jf §34 tredje ledd.

Ved denne vurdering vil en rekke momenter ha betydning, bl.a hvem som best kan gi fysisk og psykisk omsorg, foreta grensesetting, skjerme mot voksenkonflikter og medvirke til best mulig samlet foreldrekontakt. Videre vil risiko ved miljøskifte og hensynet til stabile oppvekstvilkår ha betydning. Lagmannsretten anser det som viktig at C og D får bo sammen og finner ikke grunn til å skille dem.

C har hatt ikke ubetydelige vansker i oppveksten. I konklusjon datert 7. juli 2000 i forbindelse med barnevernets undersøkelsessak uttales bl.a at: «I følge rapporter og observasjoner gjort i hjemmebesøk, er det tydelig at C har vansker både kognitivt, emosjonelt og sosialt.» I et møte 9. september 2000 ble PPT informert om at skolen opplevde at A ikke i tilstrekkelig grad fulgte opp C. A er uenig i denne fremstilling. Samme høst lå C i følge sin klassestyrer to år bak sine klassevenner rent faglig. I følge individuell opplæringsplan for våren 2001, ble oppsatte mål delvis nådd etter at det hadde vært satt i gang ekstratiltak. Barnevernet har oppnevnt støttekontakt for henne. PPT har ved skriv av 5. oktober 2001 konkludert med at hun har generelle lærevansker og derfor trenger oppfølging pga faglige problemer.

D har hatt noe faglige vansker, men ikke i samme grad som C. Stort sett har han fungert upåfallende. Vanskelighetene kan muligens tilskrives at han bare var fem år da han startet på skolen.

B bor i dag i generasjonsbolig på X i Aust-Agder med sin kone, to fellesbarn, ett stebarn og svigermor. Boligen er påbygd og er med syv soverom romslig nok til at også C og D kan bo der. Det er barn og skole i området. Etter det opplyste har C en venninne på stedet og D har god kontakt med F sin sønn G, som er fem måneder yngre enn ham.

Lagmannsretten finner at B fullt ut innehar de kvalifikasjoner som skal til for å være omsorgsperson for barna. Hans tidligere psykiske problemer synes i dag å være bearbeidet, og det er intet som tyder på at de vil innebære noen belastning for barna. De ryggproblemer han har, vil etter omstendighetene ikke medføre særlige ulemper for barna. Han er i dag uføretrygdet, men er under utredning med tanke på en eventuell mulig operasjon. Selv om han nok hemmes noe pga ryggproblemene, kompenseres det ved at han er og skal være hjemmeværende, kan foreta arbeid i hjemmet, og ikke minst være tilstede i hjemmet for barna. Ekteskapet med F fremstår som stabilt. Det er ingen tegn på at dette forhold ikke vil vare, eller at de ikke vil klare sine økonomiske forpliktelser i forhold til huset. I huset er det plass til alle barna samt mor til F. F er utdannet hjelpepleier, og skal i disse dager starte i ny jobb ved Aust-Agder sentralsykehus i Arendal. Hun har for retten fremstått som en stødig og betydelig ressursperson, noe som ikke minst vil komme barna til gode. Dersom ryggoperasjon for B sin del skulle bli aktuelt, vil hun kunne være tilstedeværende og til støtte for ham og barna. Lagmannsretten oppfatter det slik at B og F utfyller hverandre på en god måte.

Både B og F oppfattes å være bestemte personer som evner å sette grenser overfor barna. Dette anses som viktig, ikke minst i forhold til C, som ved flere anledninger er tatt i å stjele og lyve. Hun er av ulike personer sett røykende. Hennes alder og atferd til nå viser at hun står i fare for uheldig påvirkning hvis hun ikke har faste rammer rundt seg. Disse rammer vil best kunne etableres hvis hun flytter til B. Lagmannsretten er av den oppfatning at A ikke vil kunne gi samme tilstrekkelige rammer overfor barna. Dette er blant de avgjørende moment for lagmannsretten.

Barna har hele sitt liv bodd hos A, og med B frem til bruddet i november 1996. I løpet av de årene samlivet besto mellom partene, var det A som var hovedomsorgspersonen for barna. A var hjemmeværende mens B som da arbeidet som snekker, tidvis var bortreist i forbindelse med arbeidet. Når B var hjemme, deltok også han i arbeidet og omsorgen med barna. Begge barna er knyttet til A. Det er imidlertid ingen tvil om at de også har et nært og godt forhold til og er glad i B. Dette vises bl.a ved at de i august 2001 ville flytte til ham. På bakgrunn av vitneførselen er det heller ingen tvil om at de har et godt forhold til F. F ønsker at barna skal komme og bo hos dem, selv om hun er innforstått med at det vil bli arbeidskrevende.

Det faktum at E flyttet tilbake til A etter 1 år og 3 måneder legger lagmannsretten ingen vekt på. Ulike begrunnelser er opplyst til å være årsak. Det er et faktum at E som da var nærmere 16 år har kamerater i Haugesund. På bakgrunn av sakens dokumenter synes det å være på det rene at E hadde det bedre emosjonelt og øket sin faglige prestasjoner på skolen etter at han flyttet til B.

A har 8-årig skole. Etter skolen har hun arbeidet i renholdsbransjen og som taxisjåfør. Under ekteskapet med B var hun stort sett hjemmeværende. Hun er i dag sykemeldt pga psykiske problemer - etter det opplyste - pga belastningen med nærværende sak. Overfor lagmannsretten har hun opplyst at hun ikke akter å gå tilbake til arbeidet som taxisjåfør. Etter at saken er ferdigbehandlet vil hun, etter eget utsagn, slappe av/komme til hektene før hun vurderer skole e.l. Det er usikkert hva hun ønsker å ta til med. Hennes ekteskap med J fremstår for lagmannsretten som noe ustabilt. Overfor lagmannsretten har A opplyst at de har en pause i forbindelse med saken. Den forklaring J ga for lagmannsretten, sett i forhold til den forklaring A har gitt, tyder på at årsakene til pausen kan være flere og at pausen kan være mer permanent enn det opplyste. Forholdet til J har vært turbulent med delvis høylytt krangling. Lagmannsretten oppfatter det som noe påfallende at de har diskutert hvem som skal fortsette leieforholdet av leiligheten ved permanent brudd hvis det bare er tale om en kortvarig pause. I den forbindelse legger lagmannsretten også vekt på vitneforklaringen fra A sin søster, som forklarte at A til henne hadde sagt at bruddet var permanent. Lagmannsretten ser det således som sannsynlig at A blir alene i tiden fremover. Hun vil da være alene om omsorgen ved en eventuell omskolering.

I følge vitneforklaringer for lagmannsretten har A hatt hyppig skifte av menn etter bruddet med B. Flere av disse har blitt introdusert for barna, bl.a ved kortvarige samboerforhold. Hyppig skifte av menn/farsfigurer kombinert med flyttinger er uheldig for barna. Flytting til B, der det er etablert en stabil familie, vil således bedre stabiliteten for barna fremover.

Overfor lagmannsretten har A forklart at hun akter å bli boende i den leilighet hun nå bebor. Denne er leiet av J. Hvorvidt og i hvilken grad hun kan overta leieforholdet, er ukjent for lagmannsretten. A sin søster har i lagmannsretten forklart at A overfor henne og deres mor har uttalt at hun vil flytte fra Haugesund når saken er rettskraftig avgjort uavhengig av om hun får beholde barna. Dette sett i sammenheng med at A ikke har noen familiemessig tilknytning til Haugesund, gjør at lagmannsretten finner dette sannsynlig. A har opplyst at hun ikke vil gå tilbake til sitt gamle arbeid, og det er således lite som skulle trekke henne i retning av å bli i Haugesund. Opplysninger kan tyde på at hun vil flytte til Hvittingfoss, der hun har flere søsken og annen familie. A sin søster har for lagmannsretten også forklart at A sommeren 2001 hadde et forhold til en yngre mann på Hvittingfoss, og derfor av den grunn har vært trukket dit. Det er imidlertid opplyst at dette forholdet nå er over.

Det kan synes påfallende at A sin søster overfor lagmannsretten forklarer seg ufordelaktig om A. Vitnet har på spørsmål om dette opplyst at hun ikke har noe uoppgjort eller annet i mot A, men at hun gir opplysningene av hensyn til barna idet hun er av den bestemte oppfatning at barna vil får det best hos B og F.

Begge parter synes etter bevisførselsen i for liten grad å ha skjermet barna fra konflikten mellom partene. A har bl.a direkte involvert C i spørsmålet om hvor hun skal bo.

Vitneførsel har vist at hun også har snakket nedsettende om B både overfor og i barnas påhør. B har på sin side pålagt barna å ikke kalle mors nye ektefelle for pappa. A har anført at B ikke bidrar til konstruktiv kommunikasjon mellom dem, og i stedet for å svare på brev, sender beskjeder gjennom C. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge vekt på dette idet B har opplyst at A ikke vil snakke med ham i telefonen og at det er hastebeskjeder om tidspunkt for samvær o.l. som er gitt.

På bakgrunn av vitneførsel finner lagmannsretten det bevist at A har satt egne behov og følelser foran barnas. Det gjelder både i forbindelse med private og arbeidsmessige forhold. Dette har muligens blitt bedre med tiden, men må likevel vektlegges i den helhetsbedømmelse lagmannsretten skal foreta. En tidligere nabo som bodde vegg i vegg med A og barna, tok etter oppfordring fra B kontakt med barnevernet idet hun var av den oppfatning at barna ble overlatt til seg selv og forsømt. B har også selv tatt kontakt med barnevernet av samme årsak. Undersøkelsene som har vært foretatt har imidlertid ikke avdekket forhold som har fått barnevernet til å overta omsorgen for barna.

Begge parter har gitt uttrykk for det positive ved at barna har samvær og kontakt med den andre forelder.

Barna har hele sitt liv bodd i Haugesund sammen med A. Dette taler isolert sett mot at de flyttes. C har spesielle problem som blir ivaretatt av PPT, barnevern og skole. A synes i hvertfall etter byrettsbehandlingen å ha vært åpen og samarbeidsvillig i forhold til nevnte etater. Disse forhold kan imidlertid ikke være avgjørende. Det er på det rene at nødvendige tiltak vil bli satt i gang på X hvis barna flyttes dit, og der står flere voksne klar til å ta imot barna.

E har som nevnt flyttet tilbake fra B, og de tre søsken bor nå sammen hos mor. Lagmannsretten har hatt samtale med C som ga uttrykk for at hun ønsket å bo hos mor i Haugesund. Det var imidlertid ingen tvil om at både hun og D var oppriktig glad i begge foreldrene. Selv om C sin oppfatning skal tillegges stor vekt, kan den på grunn av forholdene som nevnt ovenfor ikke gis avgjørende vekt. C fremstår som noe umoden i forhold til jevnaldrende, og det kan stilles spørsmålstegn ved hennes refleksjon bak ønsket.

Etter en helhetsvurdering der ikke minst hensynet til fysisk og psykisk omsorg, stabilitet, grensesetting og skjerming mot voksenkonflikter er vektlagt, er lagmannsretten ikke i tvil om at barna vil få det best hos B. Det vil alltid være en viss risiko ved miljøskifte. I denne sak overgår imidlertid fordelene ved flytting klart risikoen. Som nevnt ovenfor finner lagmannsretten det sannsynlig at A vil flytte fra Haugesund. Barna vil da uansett bli utsatt for et miljøskifte.

Lagmannsretten finner etter dette at byrettens dom skal stadfestes når det gjelder hvem av partene som skal ha den daglige omsorg for barna.

Spørsmålet om samvær:

Som ved spørsmålet om den daglige omsorg, må avgjørelsen av samværsrett foretas ut fra en konkret helhetsvurdering av barnas interesser og hva de er best tjent med pr i dag og i tiden fremover, jf barneloven §44 og §44a.

Partene er enige om at den som ikke får den daglige omsorg skal ha samvær slik det er formulert i påstanden for byretten, med følgende innhold:

- «Annenhver jul og annenhver påske slik at samværsperioden omfatter hele juleferien og hele påskeferien.

- Tre uker hver sommerferie.

- Hver høstferie og hver vinterferie.

Eventuelle endringer i dette opplegget skal tas opp snarest og senest en måned i forveien.»

Lagmannsretten finner på grunn av avstanden mellom partene denne ordning forsvarlig og til beste for barna. A gis etter dette samvær i samsvar med ovennevnte.

Ankemotparten har nedlagt påstand om at pkt. 2 i byrettens domsslutning skal stadfestes. Denne inneholdt også bestemmelse om at partene skulle dele omkostningene ved samværet. Ankende part har ikke tatt til motmæle mot dette, og lagmannsretten legger til grunn at partene er enige på dette punkt.

Byrettens domsslutning pkt. 2 blir etter dette å stadfeste.

Saksomkostninger:

Anken har etter dette ikke ført frem. A tilpliktes i overenstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å bære ankemotpartens saksomkostninger, idet det ikke kan sees å foreligge særlige omstendigheter som tilsier at det bør fritas fra erstatningsplikten. Advokat Per Aasen har innlevert saksomkostningsoppgave som totalt beløper seg til 51 837,26 kroner inkl. mva. samt krav om dekning av reiseutgifter totalt 6 658,80 kroner inkl. mva. Oppgaven er forelagt ankende part som ikke har fremkommet med innvendinger. Utgiftene finnes nødvendige, og omkostningsoppgaven legges til grunn. Lagmannsretten skal i tillegg utbetale 5 866 kroner til dekning av vitner og deres utgifter. Utgiftene med saken beløper seg således totalt til 64 362 kroner.

Av totalbeløpet på 64 362 kroner pålegges således A å erstatte det offentlige saksomkostninger med 48 317 kroner og B egenandelen med 16 045 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. I saksomkostninger betaler A 16.045 - sekstentusenogførtifem - kroner til B og 48.317 - førtiåttetusentrehundreogsytten - kroner til det offentlige.