LG-2001-645

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-04-19
Publisert:	LG-2001-00645
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ytre Sogn herredsrett 98-00027 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00645. Ny behandling av LG-1998-01956 for så vidt gjelder det borgerlige rettskrav - etter Høyesteretts opphevelse og hjemvisning for dette punkts vedkommende, se HR-2000-00479.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Louis Anda jr.). Motpart: B, v/verge C (Prosessfullmektig: Advokat Jan Tollefsen).
Forfatter:	Lagdommer Håvard Romarheim. Lagdommer Guri Elisabeth Molven. Sorenskriver Inger Labråthen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §195, §209, Tvistemålsloven (1915), Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, §3-2a, §3-3, §3-5, §5-2, Folketrygdloven (1997), Straffeprosessloven (1981) §435

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning til barn som følge av seksuelle overgrep.

A, født *.*. 1955, ble ved Ytre Sogn herredsretts dom 30 september 1998 idømt en straff av fengsel i 2 år for utuktig omgang med sin daværende stedatter, B, født *.*. 1986. Overgrepene fant sted fra annet halvår 1991 til sommeren 1996. A ble dømt for overtredelse av strl §195 første ledd første straffalternativ, strl §195 første ledd første straffalternativ og annet ledd og strl §209. B ble ved herredsrettens dom tilkjent kr 100.000 i oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b jf §3-3, kr 10.000 i erstatning for påførte utgifter og kr 10.000 for fremtidige utgifter. A ble frifunnet for skadelidtes krav på erstatning for tap i fremtidig inntekt.

A anket til lagmannsretten over bevisbedømmelsen under skyldspørmålet samt over de borgerlige rettskrav. Bs bistandsadvokat begjærte ny behandling av de borgerlige krav, herunder tap i fremtidig inntekt. Det ble oppnevnt to sakkyndige for lagmannsretten som fikk som mandat å vurdere de skader B var blitt påført, angi medisinsk invaliditet som følge av overgrepene, og å beskrive i hvilken utstrekning skadene hadde påvirket eller ville påvirke hennes muligheter for inntektsgivende arbeid. Lagmannsretten avsa dom 1 oktober 1999 vedrørende straffekravet der A ble ilagt en straff av fengsel i 3 år for overtredelse av de samme bestemmelser som ved herredsrettens dom. Både påtalemyndigheten og A anket lagmannsrettens dom til Høyesterett grunnet i straffutmålingen. Ankene ble fremmet, og Høyesterett avsa 29 november 2000, HR-2000-00050B, dom i straffesaken der straffen ble endret til fengsel i 4 år og 3 måneder.

Videre avsa lagmannsretten 14 desember 1999, LG-1998-01956, dom i erstatningssaken der A ble dømt til å betale kr 1.520.964 i erstatning og oppreisning til B. A anket dommen til Høyesterett etter tvistemålslovens regler, jf strpl §435. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Anken over bevisbedømmelsen ble nektet fremmet, mens anken over rettsanvendelsen ble henvist til behandling i Høyesterett. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse 3 oktober 2000 ble ankeforhandling for Høyesterett begrenset til spørsmål om erstatning skulle utmåles etter skadeserstatningsloven §3-2a eller etter alminnelige regler. I dom 23 januar 2001, HR-2000-00479 ( Rt-2001-105), kom Høyesterett til at skadelidte istedenfor standardisert erstatning etter nevnte bestemmelse hadde krav på å få dekket sitt individuelle tap i samsvar med bestemmelsene i skadeserstatningsloven §3-1 og §3-2. Høyesterett avsa dom med slik domsslutning:

«1. Lagmannsrettens dom oppheves og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.»

Overlege og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Inger Kristin Aase og spesialist i klinisk psykologi Anne Poulsson ble reoppnevnt som sakkyndige i forbindelse med den nye behandlingen. Mandatet var å foreta en ajourføring med hensyn til faktiske forhold og faglige vurderinger/konklusjoner i forhold til opprinnelig mandat gjengitt i de sakkyndiges uttalelse av 14 september 1999. Videre ble de anmodet om å gi en nærmere beskrivelse av Bs livssituasjon, behandling og oppfølging, en vurdering av hennes situasjon og utviklingsmuligheter samt spørsmål om innleggelse i behandlingsinstitusjon. De sakkyndige ble også anmodet om å vurdere sannsynlig ervervsmessig invaliditetsgrad.

Ny behandling av saken ble holdt i Bergen tinghus 3-4 april 2002. De som var til stede fremgår av rettsboken. De ovennevnte sakkyndige var til stede under forhandlingen, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Ankende part, A, anfører i hovedsak:

Det er skadelidte som har bevisbyrden og som må sannsynliggjøre at vilkårene for erstatning er til stede. Lagmannsretten må legge til grunn det faktum som fremgår av Gulating lagmannsretts dom av 14 desember 1999, LG-1998-01956, slik faktum er omtalt på sidene 4, 20 og 21 i dommen. Denne dommen ble opphevet siden lagmannsretten uriktig hadde foretatt en standardisert erstatningsutmåling etter skadeserstatningsloven §3-2a. Faktum, som ikke var gjenstand for behandling av Høyesterett, må legges til grunn slik det er beskrevet i dommen. Lagmannsretten skal videre foreta en uavhengig og selvstendig vurdering i forhold til de sakkyndige.

Ved erstatningsutmålingen bestrides ikke selve beløpet hva gjelder posten påførte utgifter. Men det må foretas lemping både for denne og de øvrige erstatningsposter. I relasjon til kravet om erstatning for fremtidige utgifter bestrides det at skadelidte vil være behandlingstrengende resten av livet. Det må settes et «tak», f eks når hun er 30 år. Vedrørende kravet om ménerstatning anføres at det også foreligger andre årsaker til den invaliditetsgrad de sakkyndige er kommet frem til enn de handlinger A er ansvarlig for. Det kan ikke ses bort fra at årsaken også skyldes grunnleggende biologiske forhold hos skadelidte. Eksempelvis kan vanskelig hennes lese- og skrivevansker ses å ha sammenheng med de handlinger A er ansvarlig for. Det vises også til As forklaring om at skadelidte da han ble kjent med henne og hun var ca 4 1/2 år gammel, hadde en «rar» oppførsel - hun hadde et ustabilt humør og isolerte seg. Det er uansett generelt stor usikkerhet forbundet med å fastsette invaliditetsgrad hos så unge mennesker. Usikkerheten økes ytterligere siden det i dette tilfellet er tale om psykiske og ikke somatiske skadevirkninger. Det er også grunn til å anta at virkningen av de skadegjørende handlinger vil avta med tiden.

For så vidt gjelder fremtidig tap er den ervervsmessige uførhetsgrad satt for høyt. Dessuten er det grunn til å anta at skadelidte vil ha en restarbeidsevne og således vil kunne utføre et deltidsarbeid, f eks i en servicevirksomhet eller butikk. Det vises i denne forbindelse til at hun i de tester de sakkyndige har foretatt har vist gode resultater ved utføring av praktiske oppgaver, hvilket tilsier at hun vil kunne utføre ulike typer praktisk arbeid. En inntekt slik angitt av ankemotparten på ca kr 247.000 er dessuten for høy. Opplysninger om inntektsnivå for ansatte ved eksempelvis Coop i - - - kommune er ca kr 180.000. Subsidiært gjøres det gjeldende at det fremtidige tap er upåregnelig, siden følgene av de skadegjørende handlinger går langt ut over det man må regne med for barn i denne alderen. Også krav om oppreisningserstatning er for høyt i følge rettspraksis der slik erstatning tilkjennes i størrelsesorden kr 50.000-100.000.

Skadelidte har videre en plikt til å begrense tapet, noe som ikke i tilstrekkelig grad er gjort siden hennes mor ikke har ønsket at hun skulle innlegges på institusjon, hvilket i dette tilfellet var en adekvat behandling.

Det må videre foretas lemping etter skadeserstatningsloven §5-2, siden erstatningsansvaret i dette tilfelle vil virke «urimelig tyngende for den ansvarlige». Han er for tiden inne til soning og er uten inntekt. Før soning fikk han utbetalt kr 8.500 netto pr måned i uføretrygd. Han leier en kommunal leilighet. Videre eier han et hus som i 1990 ble taksert til ca kr 285.000, men hvor hans foreldre har en livsvarig borett. I realiteten vil A ikke ha noen mulighet til å betale erstatningsbeløp av en slik størrelse som det her er tale om. En erstatning i størrelsesorden kr 300.000-500.000 vil derimot være mer realistisk. For så vidt gjelder skatteulempen ligger denne i praksis på 23 - 25 %. I dette tilfellet må det kunne legges til grunn at skadelidte vil erverve egen bolig og at det vesentlige av erstatningen vil bli brukt til dette formål.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. A frifinnes for å betale erstatning og oppreisning.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Ankemotparten, B v/verge C, anfører i hovedsak:

Det foreligger begrenset rettspraksis vedrørende erstatning ved seksuelle overgrep mot barn. Lagmannsretten må forholde seg til det faktum som fremgår av den rettskraftige straffedommen, ikke til tilleggsdommen som i sin helhet ble opphevet av Høyesterett.

Vilkårene om at det må foreligge anvarsgrunnlag og årsakssammenheng foreligger. Skaden var videre påregnelig. Skadens art og omfang var som forventet sett i forhold til de handlinger skadelidte har vært utsatt for. Det er ikke holdepunkter for at hun var spesielt sårbar for overgrep før de fant sted. Saken er ikke ekstraordinær - det er mange barn som har vært utsatt for tilsvarende overgrep og som har fått tilsvarende skader. Det må legges til grunn at det er alminnelig kjent at barn skades dersom de utsettes for seksuelle overgrep. Det er således god sammenheng mellom den alminnelige kunnskap om slike skader og den faktiske skade som er påført skadelidte. Følgelig er det påregnelig med en slik skade. En eventuell usikkerhet om skadefølgene er dessuten et forhold skadevolder må bære ansvaret for.

Det må legges til grunn at skadelidte vil være skadet for resten av livet. Det vises til de sakkyndiges uttalelse. Hun vil også ha behov for behandling i institusjon. Det er tvilsomt om hun vil kunne gjennomføre videregående utdannelse og komme i arbeid grunnet de problemer hun har. Det er ikke dokumentert andre årsaker til hennes uførhet. Videre er det tale om varige skader slik at vilkårene for ménerstatning er til stede. Ved vurderingen av fremtidige utgifter må det legges til grunn at hun har behov for behandling resten av livet. Hva gjelder inntektstapet er det i fremlagt beregning tatt utgangspunkt i en inntekt på kr 180.000, jf Ølbergdommen. Inntekten er videre oppjustert i samsvar med utviklingen i folketrygdens grunnbeløp som fastsettes i samsvar med den lønnsutsvikling som finner sted for store grupper i samfunnet. Det må videre legges til grunn at skadelidte etter avsluttet videregående skole sannsynligvis ville tatt en 3-årig utdannelse. På bakgrunn av de sakkyndiges redegjørelse må det legges til grunn at skadelidte ikke har noen restarbeidsevne selv om ervervsmessig uførhet er satt til 75 %.

Når det gjelder påslaget for skatteulempen, har dette i tre sentrale dommer fra Høyesterett ligget på mellom 20 og 23%, men det er ikke tale om noen standard. På bakgrunn av de sakkyndiges redegjørelse er det en del som taler for at skadelidte vil kunne bo i egen bolig og at erstatningen vil bli brukt til investering i så måte. Det vil likevel heller ikke være urealistisk at hun kan bo i en vernet bolig, noe det antas å være mulighet for i Vik kommune.

På bakgrunn av de sakkyndiges forklaring er det ikke holdepunkter for at ikke tapsbegrensningsplikten er oppfylt. For så vidt gjelder oppreisning er det tale om et meget grovt overgrep som tilsier at det bør utmåles en erstatning som er høyere enn de beløp det ellers har vært vanlig å utmåle i rettspraksis. Det er heller ikke grunnlag for å foreta lemping utfra den rimelighetsvurdering og interesseavveining som skal foretas og hensett til at regelen om lemping er en snever unntaksbestemmelse.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. A dømmes til å betale B erstatning for økonomisk tap etter rettens skjønn avgrenset oppad til kr 2.400.000,- og oppreisning etter rettens skjønn avgrenset oppad til kr 300.000,-.

2. B, evt. Staten tilkjennes erstatning for saksomkostninger.»

Lagmannsretten legger Høyesteretts dom til grunn for den nye behandlingen.

Som nevnt er A funnet skyldig i utuktig omgang med skadelidte. I samsvar med lagmannsrettens dom 1 oktober 1999, LG-1999-01956, legges det til grunn at overgrepene fant sted fra annet halvår 1991 til sommeren 1996. Handlingene besto i at A ved mange anledninger slikket sin daværende stedatter i skrittet og førte sitt kjønnsorgan i berøring med hennes kjønnsorgan og analåpningen. Fram til 21 mai 1992 gjelder domfellelsen strl §195 første ledd første straffalternativ. Etter lovendringen 22 mai 1992 og fram til sommeren 1996 er A domfelt etter dagjeldende straffelov §195 første ledd første straffalternativ og annet ledd for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år og for gjentatte overgrep overfor et barn under 10 år. Han er også kjent skyldig etter strl §209 i å ha hatt utuktig omgang med et stebarn som bodde sammen med ham.

Lagmannsretten viser til det lagmannsrettens flertall har lagt til grunn i dom 1 oktober 1999. Flertallet har blant annet lagt følgende til grunn:

«I årene deretter, fram til sommeren 1996, har tiltalte ved et betydelig antall anledninger gjentatt den utuktige omgang på slike måter som er beskrevet i grunnlaget. Således har tiltalte både slikket fornærmede i skrittet og ført sin erigerte penis mot fornærmedes kjønnsorgan og analåpning, og der foretatt gnidende bevegelser. En rekke ledsagende omstendigheter finnes bevist og utgjør skjerpende momenter ved bedømmelsen av forholdenes straffverdighet. I alle fall ved en anledning har tiltalte vist fornærmede pornofilm, for deretter å utøve mentalt press på henne i retning av å gjøre noe av det som ble vist på filmen sammen med tiltalte. Minst ved en anledning har tiltalte hatt sædutløsning på fornærmedes kropp. Tiltalte har ved flere anledninger benyttet og utnyttet sin fysiske overlegenhet, og dertil ved en anledning revet av fornærmede trusen, mens hun forsøkste å holde den oppe. Tiltalte har flere ganger brukt en finger mot fornærmedes kjønnsorgan og foretatt bevegelser der. Til dette kommer at tiltalte ved tilfeller der han førte sin erigerte penis mot fornærmedes analåpning har gjort dette på en måte og med slik kraft at det påførte fornærmede smerte. En del av de forhold som her er beskrevet, og som legges til grunn som bevist, ligger i alle fall nær opp til enda alvorligere straffbare handlinger enn de tiltalte nå domfelles for, men anses her som nevnt som skjerpende omstendigheter ved straffutmålingen.»

Uten å kunne tallfeste eller tidfeste de enkelte overgrep la lagmannsretten til grunn at handlingene hadde preg av regularitet og at den overveiende del av overgrepene fant sted i tiden frem til fornærmede fylte 10 år.

Fornærmede er nå 16 år og ca 2 måneder gammel. Lagmannsretten har i nevnte dom med henvisning til de sakkyndige videre uttalt:

«De sakkyndige har konkludert med at B i dag er et meget sterkt skadet barn psykisk sett, som følge av de overgrep hun er blitt utsatt for av tiltalte. De sakkyndige ser det slik at hun er påført «alvorlige skader i sin psykiske utvikling på alle de områder som er sentrale for et barns utvikling.» Fornærmede beskrives nå som preget av maktesløshet på flere nivåer i sin psyke. Dette medfører blant annet at hun i liten grad er i stand til å bruke sine alminnelige gode intellektuelle ressurser for tilegnelse av kunnskap, at hun heller ikke klarer å oppfylle de forventninger som rettes mot henne hva gjelder normer for alminnelig oppførsel og atferd. Den vedvarende maktesløshet forsterket ved at hun ikke maktet å beskytte seg selv ved å fortelle eller si i fra om overgrepene, før moren flyttet fra tiltalte, har ifølge de sakyndige vært så sterkt skadelig for henne at de har satt et varig preg på hennes personlige fungering som ikke kan forventes å opphøre. Fornærmede har dertil utviklet alvorlige problemer med å stole på så vel seg selv som andre. Hun har utviklet en alvorlig grad av selvforakt, føler seg alvorlig stigmatisert, har fått et forstyrret forhold til kropp og seksualitet, og har fått sin evne til kontakt og tilknytning alvorlig skadet. Hun har lenge brukt nær sagt all sin energi på å holde det indre sammenbrudd skjult for andre. Når hun tidvis ikke klarer dette blir hun psykotisk og uforståelig i sin væremåte. I framtiden vil hun være psykosetruet.

De sakkyndige har ikke funnet holdepunkter for at fornærmede på forhånd hadde problemer eller var disponert for å få problemer som kan settes i sammenheng med de skader som nå beskrives, og heller ikke for at medfødte eller påførte traumer kan være del i årsaksbildet. Framtidsutsiktene for fornærmede vurderes som svært dystre. Etter de sakkyndiges oppfatning har fornærmede behov for behandling i barne- og ungdomspsykiatrisk behandlingsinstitusjon i mange år. Selv om hun skulle få all den faglige hjelp som kan tilbys, er det de sakkyndiges oppfatning at fornærmede aldri vil kunne fri seg fra hovedtyngden av de påførte skader.»

De sakkyndige har avgitt ny rapport 12 februar 2002 og var som nevnt også til stede under forhandlingen i retten. De har gitt uttrykk for at skadelidtes psykiske tilstand og symptomatologi er som tidligere, men med noen endringer. Hun fremstår som noe mindre deprimert og noe mindre sårbar. På den annen side er hun nå betydelig mer tvangspreget og plaget av påtrengende tanker som hindrer henne vesentlig både i læringssammenheng og i sosial omgang. De sakkyndige uttaler videre at skadelidtes problemer ikke vurderes å være vesentlig endret, bare som mer fastlåst og dermed mindre tilgjengelig for behandling. Hennes hoveddiagnose er en posttraumatisk stresslidelse med flere tilleggsdiagnoser slik angitt nedenfor. Samtlige diagnoser er varige. Skadelidte vil i følge de sakkyndige videre ha et varig behandlingsbehov.

Vedrørende selve ansvarsgrunnlaget og hvilke seksuelle overgrep som er begått vises det til lagmannsrettens dom 1 oktober 1999, LG-1998-01956, og det faktum som der er beskrevet og som delvis er gjengitt ovenfor. Lagmannsretten legger til grunn at vilkåret om ansvarsgrunnlag er til stede, noe partene ikke synes å være uenige om. For øvrig finner lagmannsretten det uten praktisk betydning om man bygger på faktum i nevnte dom eller i den opphevede dom, siden sistnevnte dom i det vesentlige bygger på det faktum som er angitt i straffedommen.

De sakkyndige har videre uttalt at det er årsakssammenheng mellom de overgrep skadelidte har vært utsatt for og de alvorlige skadefølger disse har fått. Foruten i sitatet ovenfor er dette spørsmål omhandlet i de sakkyndiges rapport av 12 februar 2002 side 26 med henvisning til rapport av 14 september 1999 sidene 13-17. A bestrider at overgrepene kan utgjøre den hele og fulle årsak til de skadefølger og den invaliditets/uførhetsgrad de sakkyndige er kommet til. Det anføres at årsaken også kan skyldes grunnleggende biologiske forhold hos skadelidte uten at dette er nevneverdig begrunnet. Han viser riktignok til at skadelidte da han ble kjent med henne og hun var 4 1/2 år gammel, hadde en «rar» oppførsel ved at hun var ustabil i humør og isolerte seg. Dokumentasjon eller opplysninger som kan underbygge dette finner lagmannsretten ikke. De sakkyndige har på bakgrunn av helseopplysningene som forelå frem til skadelidte var 5 år ikke funnet noe som underbygger dette.

Lagmannsretten oppfatter de sakkyndige videre slik at de skadefølger som har oppstått verken etter sin art eller omfang er upåregnelige. De sakkyndige opplyser at det i deres erfaringsmateriale er lignende overgrepstilfeller og med lignende skadefølger. Det er således ikke noe som tyder på at de følger det her er tale om er å anse som unormale følger av slike alvorlige overgrep. De sakkyndige har heller ikke funnet noe som tilsier at skadelidte var spesielt sårbar for overgrep. Lagmannsretten finner ikke påvist noe som gir grunn til å trekke i tvil at det i dette tilfellet foreligger en adekvat årsakssammenheng mellom de overgrep som har funnet sted og skadefølgene.

Det er krevet erstatning både for påførte og fremtidige utgifter samt for fremtidig inntektstap. Utgangspunktet for vurderingen er skadeserstatningsloven §3-1 som fastsetter at erstatning for skade på person skal dekke «lidt skade» og «utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden».

Det er krevet erstatning for påførte utgifter med kr 22.254. Beløpet omfatter utgifter til reise (egenandel), diett og renter. A har ikke bestridt størrelsen på disse utgiftene, men mener det må foretas lemping, hvilket lagmannsretten kommer nærmere tilbake til nedenfor. Lagmannsretten legger i utgangspunktet nevnte beløp til grunn.

Fremtidige utgifter omfatter utgifter til egenandeler som i 2002 er kr 1.350 og utgifter til mat kr 1.220, til sammen kr 2.570 pr år. Videre er det angitt behov for den behandling skadelidte nå får frem til hun fyller 22 år. Etter dette tidspunkt er det lagt til grunn at hun vil ha så stort behov for behandling resten av livet at hun vil betale egenandeler fastsatt lik egenandelen ovenfor på kr 1.350. Neddiskontert verdi utgjør 35.315. Forutsatt at skadelidte vil trenge behandling i hele sin levetid oppfattes nevnte beløp ikke bestridt, men det er som nevnt ovenfor anført at det må settes et «tak» for behandlingen, f eks når skadelidte fyller 30 år. Selv om det vil kunne være noe usikkert i hvor lang tid fremover behandling er nødvendig, finner lagmannsretten på bakgrunn av de sakkyndiges uttalelse å måtte legge til grunn at hun vil ha behov for behandling hele livet. De sakkyndige har som nevnt ovenfor uttalt at de diagnoser som er nevnt nedenfor er varige og at skadelidte også vil ha et varig behandlingsbehov. For øvrig er det også å bemerke at det på dette punkt er beregnet relativt lave utgifter. Når det tas hensyn til påslag for skatteulempe slik omhandlet nedenfor utgjør erstatningen for fremtidige utgifter avrundet kr 45.000.

I relasjon til spørsmål om fremtidig inntektstap uttaler de sakkyndige følgende vedrørende ervervsmessig ivaliditetsgrad:

«VURDERING AV SANNSYNLIG ERVERVSMESSIG INVALIDITETSGRAD.

Det er overveiende sannsynlig at de psykiske skadene og hennes uttalte sosiale og læringsmessige problemer vil innskrenke Bs mulighet for inntektsbringende arbeid.

De sakkyndige er sterkt i tvil om B vil kunne gjennomføre videregående utdanning, selv med stor grad av tilrettelegging. Vi er også i tvil om B vil kunne nyttiggjøre seg utdanningen på en slik måte at hun tilegner seg et yrke og dermed blir i stand til å klare seg i vanlig yrkesliv, selv om hun skulle makte selve oppmøtet på skolen. Både hennes psykiske vansker, hennes uttalte lærevansker, konsentrasjonsproblemene, den store variasjonen i funksjonsnivå og hennes sosiale problemer vil virke yrkeshemmende.

De sakkyndige er også sterkt i tvil om B vil kunne etablere seg for seg selv, ta vare på seg selv uten mye tilsyn, få evne til å styre økonomi og fungere så godt at hun faktisk makter å komme på arbeid til bestemte tider. Hun mangler nødvendig indre psykologisk struktur som er en forutsetning for slik fungering.

Det finnes få retningslinjer for fastsettelse av ervervsmessig uførhet hos så unge mennesker og med de funksjonshemninger B fremviser. B har ennå ikke forsøkt seg i arbeid, men vår vurdering slik sistuasjonen er pr. i dag, er at B sannsynligvis vil trenge en vernet bo- og arbeidssituasjon hvis hun skal etablere seg utenfor hjemmet.

Bs sannsynlige ervervsmessige uførhet settes til 75%.»

Det vises til den usikkerhet som knytter seg til fastsettelse av uførhetsgrad i dette tilfellet. Dertil kommer at skadelidte ikke har vært i noe inntektsgivende arbeid. Det er opplyst at hun via skolen har vært utplassert en kort periode ved en butikk i Vik kommune uten at de sakkyndige har funnet at dette kan kaste nevneverdig lys over hvordan skadelidte vil kunne fungere i arbeid. Selv om de sakkyndiges rapport av 14 september 1999 og de tester det er vist til på s 11 i rapporten isolert sett skulle tilsi at hun hadde evnemessige forutsetninger for å kunne utføre enklere praktisk arbeid, oppfatter lagmannsretten de sakkyndige slik at det grunnet de problemer hun har fått som følge av overgrepene ikke kan antas at hun vil kunne fungere stabilt i noe inntektsgivende arbeid. Det mest optimale i følge de sakkyndige er at hun får arbeid ved en vernet bedrift. Selv om de nevnte vurderinger er usikre, finner lagmannsretten på denne bakgrunn ikke holdepunkter for at det foreligger noen restervervsevne som vil redusere det erstatningsmessige tap i basisåret.

Partene er uenige om antatt inntektsnivå uten skaden. Lagmannsretten legger utfra de opplysninger som foreligger til grunn at skadelidte ville tatt en forholdsvis kortvarig utdannelse og at hun ville vært i arbeid fra hun var 22 år slik det er lagt til grunn i fremlagt beregning. Det er sparsomt med opplysninger om inntektsnivå i saken. A har i sine anførsler vist til og begrunnet et inntektsnivå på ca kr 180.000. Motparten har tatt utgangspunkt i det inntektsnivå som ble lagt til grunn i dom i Rt-1993-1524 (Ølberg-dommen) på kr 180.000 og justert dette i samsvar med endringen i folketrygdens grunnbeløp og dermed kommet frem til en inntekt på ca kr 248.000. Lagmannsretten er utfra en samlet vurdering kommet til en gjennomsnittsinntekt på kr 225.000 årlig. Dette vil i følge fremlagte beregninger som for øvrig ikke er bestridt, gi et årlig nettotap på ca kr 49.000 og en neddiskontert verdi på kr 687.000. Når det tas hensyn til påslaget for skatteulempen slik angitt nedenfor utgjør erstatning for fremtidig inntektstap avrundet kr 860.000.

Lagmannsretten legger til grunn at påslaget for skatteulempen skal fastsettes i samsvar med den plikt skadelidte har til å plassere beløpet på en slik måte at tapet begrenses mest mulig, men at dette samtidig skal veies mot skadelidtes individuelle forhold og behov. Utgangspunktet for beregningen må være hvordan en fornuftig person i skadelidtes situasjon faktisk ville antas å disponere erstatningsbeløpet, jf Rt-1993-1524. Lagmannsretten antar videre at det bør tas utgangspunkt i et påslag på 25 %, med mindre det er konkrete holdepunkter for å fravike en slik sats, se Rt-1997-883 med videre henvisning til Rt-1996-958. Skadelidte er skoleelev i ungdomsskolen, og det legges til grunn at hun er uten inntekt eller gjeld. De sakkyndige har gitt uttrykk for at de mener det er realistisk og også en fordel for skadelidte at hun får etablere seg i egen bolig. Lagmannsretten legger dette til grunn og finner således ikke grunnlag for at hun vil bli boende hos sine foreldre eller i en vernet bolig. Lagmannsretten antar derfor at skadelidte kan ha behov for å plassere et større beløp i bolig og antar på denne bakgrunn at en sats på 25 % er riktig.

Lagmannsretten finner videre at vilkårene for å idømme ménerstatning etter skadeserstatningslovens §3-2 er til stede. Det legges således til grunn at skadelidte har fått «varig og betydelig skade av medisinsk art». Ved vurdering av grad av medisinsk invaliditet uttaler de sakkyndige følgende i rapporten:

«VURDERING AV GRAD AV MEDISINSK INVALIDITET

I henhold til den internasjonale klassifikasjon av sykdommer og beslektede helseproblemer som i dag benyttes i Norge - ICD-10 gir Bs symptombilde grunnlag for følgende diagnoser:

F43.1 Posttraumatisk stresslidelse

F43.2 Tilpasningsforstyrrelser

F33.1 Tilbakevendende depressiv lidelse, aktuell episode moderat

F45.0 Somatiseringslidelse

F50.8 Andre spesifiserte spiseforstyrrelser

F80.0 Spesifikke lesevansker

F81.3 Blandet utviklingsforstyrrelse av skoleferdigheter

F95.2 Kombinerte vokale og multiple motoriske «tics» Tourettes syndrom

Z60.4 Sosial utestengning og avvisning

Tvangshandlingene hennes er vanskelig diagnostiserbare i ICD-10. Vi forstår dem som avverger mot indre kaos/psykose og hennes tilstand faller dermed mellom en diagnose for tvangslidelse og psykosenær tilstand. Den videre utviklingen på dette området kan forventes å kunne svinge mellom disse to tilstandene. Hennes unge alder gjør det vanskelig å predikere i hvilken retning og i hvilken alder hun vil kunne stabilisere seg.

Hennes grad av medisinsk invaliditet settes til 75%.»

Erstatningen fastsettes i samsvar med prinsippene som er angitt i §3-1. Den fremlagte erstatningsberegningen er basert på nevnte invaliditetsgrad. A har riktignok anført at det også foreligger andre årsaker til slik invaliditetsgrad. Lagmannsretten finner som nevnt ikke holdepunkter for dette og viser til bemerkningene ovenfor. Beregningen er videre basert på skadelidtes alder og en kapitaliseringsrente på 5%. Selv om ménerstatningen skal fastsettes etter domstolenes frie skjønn er det ved beregningen videre tatt hensyn til prinsippet i folketrygdloven om at erstatningen i yrkesskadetilfellene tillegges en tredjedel. Ménerstatningen er på denne bakgrunn beregnet til kr 700.000, et beløp lagmannsretten ikke finner grunn til å fravike.

Det er videre krevd oppreisning etter skadeserstatningslovens §3-5. Lagmannsretten finner at vilkårene for å idømme slik erstatning er til stede etter bestemmelsen. Det er ikke bestridt at lovens vilkår for å tilkjenne oppreisning, herunder skyldkravet, er oppfylt. Etter bestemmelsen skal det ved utmålingen av oppreisning for blant annet slike krenkelser som det her er tale om «særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte». Det skal videre skje en individuell fastsettelse. Tilføyelsen av utmålingsbestemmelsen tok i følge forarbeidene sikte på en generell heving av oppreisningsbeløpene i saker om seksuelle overgrep mot barn og at utmålingen bør skje uten at det tas hensyn til gjeldende maksimumsbeløp i forbindelse med voldsoffererstatningen, se proposisjonen s 46-47. Ved fastsettelsen tas det hensyn til at det i dette tilfellet også tilkjennes erstatning for tap i fremtidig erverv, jf Rt-1997-852. På denne bakgrunn og hensett til krenkelsenes art og varighet, følgen for skadelidte samt at overgrepene ble begått av A som stefar til skadelidte, finner lagmannsretten at oppreisningsbeløpet bør settes til kr 130.000.

Det er anført at skadelidte ikke har oppfylt sin plikt til å begrense det økonomiske tap og vist til at skadelidtes mor har stilt seg negativ til et institusjonsopphold for skadelidte, slik det fremgår av de sakkyndiges rapport av 12 februar 2002. Det fremgår av rapporten at moren dels begrunnet dette med at det ville være et for vesentlig inngrep i familien, siden et av tilbudene omhandlet institusjonsopphold for hele familien. Dels er avslaget begrunnet i at moren ikke vil at skadelidte skulle sendes ut av fylket for så vidt gjaldt et tilbud om slikt opphold for skadelidte alene. Både utfra rapporten og på bakgrunn av de sakkyndiges nærmere redegjørelse for dette under forhandlingene, finner lagmannsretten ikke tilstrekkelige holdepunkter for ovennevnte anførsel.

Det fremgår av Høyesteretts dom 23 januar 2001, HR-2000-00479 ( Rt-2001-105), at lagmannsretten også må ta standpunkt til spørsmålet om lemping. Lagmannsretten oppfatter at Høyesterett med nevnte formulering ikke har ment annet enn at spørsmålet skal vurderes, ikke at lemping skal foretas. Hovedregelen er at skadelidte skal ha full erstatning. Lemping er unntaket. Det fremgår av skadeserstatningslovens §5-2 at erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker særlig tyngende for den ansvarlige. I dette tilfellet er skaden voldt ved forsettlig handling. Selv om det således foreligger grov skyld utelukker ikke dette i seg selv lemping. Spørsmålet er om ansvaret vil virke «urimelig tyngende».

Det er om As økonomi opplyst at han er inne til soning og er under soningen uten inntekt. Han er ellers uføretrygdet og får utbetalt kr 8 500 netto pr måned. Han har i dag ikke noen forsørgelsesbyrde. Videre er han uten formue og bor i en kommunal leilighet på leiebasis. Han opplyser ellers at han er eier av et hus i Vik kommune der begge hans foreldre bor og har en livsvarig borett. Huset ble i følge opplysninger taksert til kr 285.000 en gang på 1990-tallet.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering ikke grunn til å foreta lemping. Det er tale om til dels grove seksuelle overgrep der skadelidte som følge av overgrepene som nevnt er blitt påført alvorlige skader i sin psykiske utvikling på alle de områder som er sentrale for et barns utvikling. Det er videre tale om varige skader. Lagmannsretten finner det da vanskelig å si at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige selv om erstatningsansvaret utvilsomt vil innebære en betydelig økonomisk belastning. En lemping vurdert utfra As økonomiske situasjon i dag ville dessuten antagelig innebære at erstatningsansvaret måtte settes svært lavt, eventuelt bortfalle.

Erstatningen til B fastsettes etter dette samlet til kr 1.757.254.

For så vidt gjelder spørsmålet om saksomkostninger vises det til Gulating lagmannsretts dom 1 oktober 1999 der saksomkostninger ikke ble ilagt verken for herredsrett eller lagmannsrett. Saksomkostninger ble følgelig ikke idømt i lagmannsrettens tilleggsdom som ble opphevet av Høyesterett. Lagmannsretten kan da heller ikke se at det er aktuelt å ilegge saksomkostninger ved den fornyede behandling.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A dømmes til å betale B følgende erstatning:

a) 22.254 - tjuetotusentohundreogfemtifire - kroner for påførte utgifter.

b) 45.000 - førtifemtusen - kroner for fremtidige utgifter.

c) 130.000 - etthundreogtrettitusen - kroner i oppreisning.

d) 700.000 - sjuhundretusen - kroner i ménerstatning.

e) 860.000 - åttehundreogsekstitusen for tap i fremtidig erverv,

til sammen 1.757.254 - enmillionsjuhundreogfemtisjutusentohundreogfemtifire - kroner.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.