LG-2001-786
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-08 |
| Publisert: | LG-2001-00786 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordhordland herredsrett nr. 01-00016 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00786 K. Kjæremålet til Høyesterett forkastes, HR-2001-00731. |
| Parter: | Kjærende part: Lindås kommune (Prosessfullmektig: Advokat Stig Åkenes Johnsen). Kjæremotpart: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Kvilhaug). |
| Forfatter: | Lagdommer Erstad. Lagdommer Lillebø. Lagdommer Njøsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §4-19, Tvistemålsloven (1915) §476, §483, §53, §54, Forvaltningsloven (1967) §41, §45, Barnevernloven (1992) §4-19 |
Saken gjelder spørsmålet om besteforeldrenes adgang til å kreve realitetsbehandlet for Fylkesnemnda et krav om samvær med et barnebarn hvis omsorg er overtatt av det offentlige.
Omsorgen for C, født januar 1994, er overtatt av det offentlige, og barnet er i fosterhjem.
Barnets besteforeldre, kjæremotpartene, fremmet i november 2000, krav overfor Fylkesnemnda om å få samvær med C. Etter at partene hadde fått uttale seg, traff nemnda den 7. desember 2000 beslutning som er inntatt i herredsrettens kjennelse side 3-4 og som munnet ut i følgende:
Fylkesnemnda har på denne bakgrunn besluttet at A og B ikke gis status som parter i en sak om samvær med C.
Ved stevning datert 3. januar 2001 reiste A og B sak ved Nordhordland herredsrett med påstand om at deres krav om samvær med C skal realitetsbehandles av Fylkesnemnda. Kjærende part la for herredsretten ned slik påstand:
Sak om samværsrett mellom A og B og barnebarnet C fremmes for Fylkesnemnda for sosiale saker Hordaland/Sogn og Fjordane.
Kjærende part, Lindås kommune, la for herredsretten ned slik påstand:
Sak 01-00016 A avvises.
Nordhordland herredsrett avsa den 7. mars 2001 kjennelse med slik slutning:
Fylkesnemndas vedtak av 7. november 2000 om at A og B ikke skal ha partsstatus i sak om samvær med barnebarnet C, oppheves.
Kjennelsen er vedtatt forkynt av kjærende parts prosessfullmektig den 12. mars 2001.
Ved skriv datert den 30. mars 2001, har Lindås kommune påkjært herredsrettens kjennelse til lagmannsretten. Kjæremålet anføres å gjelde herredsrettens rettsanvendelse.
Prinsipalt anføres at herredsretten har lagt til grunn et for strengt krav når det gjelder Fylkesnemndlederens adgang til å avvise å gi besteforeldrene partsstatus. Herredsretten synes her å ha lagt til grunn at lederen bare kan avvise å gi partstatus dersom begjæringen åpenbart ikke kan føre fram. Etter kjærende parts oppfatning er adgangen videre idet partstatus ikke kan kreves med mindre særlig grunner foreligger. Lovgiverens mening har ikke vært å åpne opp for at alle med tilknytning til barnet skal kunne kreve samvær, uavhengig av i hvilken grad foreldrene er i stand til å ivareta samvær.
Begge foreldrene kan her utøve samvær og motsetter seg at andre gis en fast samværsordning. Det foreligger ikke særlige grunner som taler for å gi andre rett til å opptre som parter. Det vises til uttalelser i Jon Høyland, Saksbehandlingen i fylkesnemnda, side 39-40, Tjomsland, Barnevern og omsorgsovertakelse, side 117 og Karnov 1999, side 2191, note 142 til støtte for kjærende parts syn på rettsanvendelsen i saken.
Subsidiært anføres at en eventuell feil ved fylkesnemndlederens beslutning ikke har virket bestemmende på avgjørelsen i fylkesnemnda, jf. forvaltningsloven §41. Nemndas beslutning var foranlediget av kjæremotpartens skriv av 7. november 2000. Det betegnet seg her som parter i den pågående samværssaken mot barnets foreldre. Kjæremotpartene krevde å få oppnevnt advokat og få tilsendt saksdokumentene. Kjæremotpartene var under saken kjent med nemndas standpunkt til partsspørsmålet og hadde rikelig anledning til å begrunne sitt krav om samværsordning på en slik måte at nemnda kunne treffe en forsvarlig avgjørelse i saken. Kjæremotpartene avslo selv å møte som vitner i nemnda da lederens beslutning forelå. Kjæremotpartene har fått fullt dokumentinnsyn, og hensynet til kontradisjon er ivaretatt. Vedtakets innhold ville ikke blitt et annet selv om kjæremotpartene hadde møtt i nemnda med fulle partsrettigheter.
Det legges ned slik påstand:
Fylkesnemndleders vedtak av 7. november 2000 stadfestes.
Det foreligger kjæremålstilsvar datert 19. april 2001 fra A og B. I tilsvaret anføres at herredsrettens avgjørelse er korrekt i resultatet og det vesentlige av begrunnelsen. Det er likevel ikke riktig at nemndslederen kan avvise en sak med den begrunnelse at kravet åpenbart ikke kan føre fram. Det vil regelmessig foreligge rettslig interesse i å få kravet prøvet, og avvisning kan da ikke skje. Det vises til stevningen og til kjennelse av Ytre Sogn herredsrett, jf. også Tjomsland, side 135-136 og til kommunens anførsler i nevnte sak. De alminnelige regler i tvistemålsloven §54 og §476, første ledd vil gjelde. De kjærende parter tilhører den krets av personer som kan gis rett til samvær etter barnevernloven §4-19, tredje ledd, og saken må da realitetsprøves. Uttalelsene i Høylands bok som det er vist til i kjæremålet, er ikke uttrykk for rikig rettsanvendelse. Det kreves ikke særlige grunner for partsstatus i et tilfelle som det foreliggende.
Avgjørelse i Rt-1996-997 og Rt-1997-1597 støtter kjæremotpartens standpunkt. Uttalelsene i Karnov, som det er vist til, er ikke av betydning for avvisningsspørsmålet.
Kjærende parts subsidiære anførsel kan ikke føre fram. Nemnda har ikke fattet noen avgjørelse. Forvaltningsloven §41 har ikke relevans. Nemndas avgjørelse i en annen sak (mot barnets foreldre) er ikke av betydning for besteforeldrenes krav på en realitetsbehandling.
Staten bærer omkostningene også ved kjæremålet, jf. tvistemålsloven §483.
Det legges ned slik påstand:
Nordhordland herredsretts kjennelse stadfestes.
Lagmannsrettens syn på saken:
Lagmannsretten finner kjæremålet forgjeves.
Det følger av barnevernloven §4-19, tredje ledd at «Fylkesnemnda kan bestemme at andre enn foreldrene skal ha rett til samvær med barnet.» Lovens ordlyd setter ikke begrensninger forsåvidt gjelder kretsen av personer som i prinsippet kan tilkjennes en samværsrett. Som påpekt av herredsretten kan barneloven §45 ikke oppfattes å begrense adgangen til å gi samværsrett etter barnevernloven §4-19, tredje ledd. Det kan heller ikke være noe til hinder for at spørsmålet behandles i «egen sak», dvs. ikke i omsorgssaken og/eller samværssaken vedrørende barnets foreldre. Noen feil ved herredsrettens rettsanvendelse på disse punkter er det ikke.
Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at den diskresjonære adgangen fylkesnemndlederen har til ikke å gi partsrettigheter til den som krever samværsrett i medhold av §4-19, tredje ledd, begrenser seg til prosessøkonomiske og praktiske forhold. Det kan ikke være slik at nemndlederen, under hensyntagen til om kravet vil eller bør føre fram, skal kunne velge å gi søkerne partsstatus eller ikke, det være seg i forbindelse med omsorgssaken, foreldrenes samværssak eller i egen sak. Slike vurderinger er det opp til nemnda å foreta som ledd i en realitetsbehandling av kravet. Også på disse punkter gir herredsretten uttrykk for en korrekt rettsanvendelse.
Herredsretten uttaler videre bl.a følgende:
Adgangen til å avvise saken må i tilfelle være begrenset til de saker hvor det ut fra realitetene er åpenbart at kravet ikke kan nå frem. Da må det skje en foreløpig prøving av saken. En slik prøving må være objektiv, i den forstand at det i hovedsak må legges vekt på hvilken tilknytning søkerne har til barnet.
Herredsrettens uttalelser må her sees i sammenheng med de alminnelige prinsipper om rettslig interesse som forutsetning for søksmål, jf. tvistemålsloven §53 og §54. Foreliggende tilfelle gjelder en situasjon hvor barnets besteforeldre krever samvær i medhold av en uttrykkelig lovbestemmelse som åpner for dette. Besteforeldrene pretenderer å ha rett til samvær. For avvisningsspørsmålet vil som utgangspunkt pretensjonene måtte legges til grunn når det gjelder faktiske og rettslige forhold vedrørende selve søksmålsgjenstanden.
Derimot vil retten fullt ut måtte prøve saksøkerens pretensjoner forsåvidt gjelder andre faktiske og rettslige spørsmål av betydning for søksmålskompetansen. Dersom pretensjonen klart fremstår som uholdbar, vil søksmålet kunne avvises. Dersom saken avhenger av en omfattende bevisførsel, bør det likevel vises forsiktighet med å avvise saken, jf. Schei, tvistemålloven, bind I, side 293.
I foreliggende tilfelle har herredsretten etter en konkret avveining funnet ikke å kunne legge til grunn som åpenbart at kravet ikke kan føre fram. Herredsretten ser det således som en reell mulighet at søksmålet kan føre fram og at spørsmålet bør belyses gjennom en ordinær bevisføring. Dette er uttrykk for korrekt rettsanvendelse. Den konkrete vurdering er lagmannsretten også enig i.
Lagmannsretten kan ikke se at de henvisninger kjærende part har gjort til teori og forarbeider, svekker ovenstående standpunkt.
Lagmannsretten kan ikke se at prinsippet i forvaltningslovens §41 kan anvendes på den måte kjærende part har anført. Situasjonen er den at kjæremotpartene ikke fikk partsrettigheter i den pågåend sak mellom det offentlige og barnets foreldre. Nemnda drøfter likevel muligheten for å gi kjæremotpartene samværsrett men kommer til at dette ikke bør skje. Denne realitetsavgjørelse kan ikke være bindende for kjæremotpartene som ikke var parter i prosessen.
Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Omkostningene bæres av Staten, jf. tvistemålsloven §483.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Herredsrettens kjennelse stadfestes.