LG-2001-933

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-11-16
Publisert:	LG-2001-00933
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett 01-00333 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00933 M/01. Anket til Høyesterett, se dom HR-2001-01580.
Parter:	A (Forsvarer: Advokat Stig J. Harris, Bergen) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Anders Johnsen, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Daniel Lunde. Lagdommer Guri Elisabeth Molven. Lagdommer Terje Einarsen. Fire meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §21, §44, §62, §31

I straffesak avsa Bergen byrett 27 februar 2001 dom med slik domsslutning:

«1. A, f. *.*..79 dømmes for overtredelse av straffeloven §239, 1. str.alt, vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3, vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §21 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 6 -seks- måneder.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Tiltalte A har rettidig anken dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen og saksbehandlingen, subsidiært straffutmålingen.

Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 9 mai 2001 ble anken henvist til ankebehandling som bevisanke.

For lagmannsrettens behandling har Hordaland statsadvokatembeter uttatt den samme tiltalen som ble nyttet for Bergen byrett som lyder som følger:

«I. Straffeloven §239, 1. straffalternativ,

- for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død.

Grunnlag:

Lørdag 28. oktober 2000 ca kl. 1640 i Bergen, som fører av en lastebil med kjennetegn - - - i Løvstakktunnelen retning Fyllingsdalen, var han ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom slik at han kom over i motgående kjørefelt og ca 50 m fra tunnelåpningen på Fyllingsdalensiden kolliderte med personbil med kjennetegn - - - som befant seg i motgående kjørefelt. Fører av - - -, B, ble drept momentant som følge av de skader han ble påført under sammenstøtet.

II. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. 21 første ledd,

- hvoretter ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte, hva enten dette har sin årsak i at han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel,eller i at han er syk, svekket, sliten eller trøtt, eller skyldes andre omstendigheter.

Grunnlag:

Til tid og på sted som nevnt under post I, førte han den der nevnte lastebil, til tross for at han var så sliten og trøtt at han ikke var skikket til å kjøre på en trygg måte.

III. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3,

- hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Grunnlag:

Til tid og på sted som nevnt under post I, som fører at den der nevnte lastebil, forholdt han seg som der beskrevet, med den følge at B ble drept samt at der oppsto skader på kjøretøyene.

Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse.»

Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 14 og 15 november 2001. Tiltalte møtte med sin forsvarer, advokat Stig J. Harris, og ga forklaring. Fra påtalemyndigheten møtte politiinspektør Anders Johnsen. Det ble avhørt 6 vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som retttsboken viser.

Tiltalte A er født *.*. 1979, bor i - - -veien 40, X, han er nå lagerarbeider, er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han oppgir en brutto månedsinntekt på ca kr 19.000 og er uten formue. Av utdannelse har han 9-årig grunnskole. Ut over en bot som ikke får betydning i nærværende sak er han tidligere ustraffet.

Tiltalte erklærte seg ikke straffskyldig etter tiltalen.

Aktor nedla påstand om at anken ble forkastet, mens forsvarer påstod frifinnelse, subsidiært at tiltalte ble ansett på mildeste måte.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det er opplyst at A har hatt førerkort siden 1997, og at han fikk dette utvidet til å gjelde tung lastebil sommeren 2000. Kort etter ulykken ble det tatt blod- og urinprøve som viser at tiltalte var upåvirket av både alkohol og andre rusmidler. Den kliniske testen viser også at han ikke var påvirket.

Det legges til grunn at hendelsesforløpet for selve ulykken besto i at A førte tung lastebil (lukket vogn) med kjennetegn - - - i Løvstakktunnelen retning Fyllingsdalen. Kort før tunnelåpningen mot Fyllingsdalen har A sovnet ved rattet slik at lastebilen kom over i motgående kjørefelt og kolliderte med personbil - - - som befant seg i motgående felt. Denne bilen, en Renault Clio, ble nærmest knust/sammenpresset i det lastebilens venstre forhjul kjørte opp over panseret og trykket sammen/inn i kupeen med det resultat at føreren av personbilen, B, døde momentant.

Det legges til grunn at kollisjonen skjedde kl 16.40 lørdag den 28 oktober 2000.

Kollisjonspunktet er beregnet til ca 52 meter fra tunnelåpningen. Fartsgrensen i tunnelen på denne strekningen er 70 km/t, og lastebilens hastighet er beregnet til ca 60 - 70 km/t. Tunnelen er på ulykkesområdet, målt fra midtstripen til veiskulderen ca 3,75 meter, dvs total veibredde 7,5 meter. Veiskulderen (i form som et fortau) målte ca 0,9 meter. Det vil si at det er litt i underkant av 9,5 meter mellom tunnelveggene. Avstanden mellom den gule midtstripen til den hvite kantstripen er ca 3 til 3,25 meter, dvs totalt ca 6 - 6,5 meter mellom kantstripene. Det er ingen fysisk sperre mellom veibanene. På ulykkesområdet var veibanen asfalt, og den var tørr. Det var normal tunnelbelysning, men dels på grunn av at tunnelveggene var umalt/skittne virker tunnelen relativ mørk. På tiden for ulykken var det lyst ute, dog på kanten til skumring. I ulykkesområdet svinger tunnelen svakt mot venstre (i lastebilens fartsretning), men ikke mer enn at man fra før ulykkesområdet ser lysåpningen i tunnelen. Fra Trafikkavdelingen ved Bergen trafikkstasjon, Statens vegvesen Hordaland, som har utarbeidet rapport etter ulykken opplyses om belysning og sikt: «Tunnelen var godt opplyst/ Siktstrekning: god». Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å foreta åstedsbefaring, og dette har heller ikke partene krevet. Det er fremlagt bilder og kartskisser fra ulykkesområdet.

Da lastebilen traff den motgående personbil, har lastebilen fortsatt fremover ca 27 meter, stående dels oppå personbilen, som samtidig er skjøvet/dradd med tilsvarende. Bremsesporene fra personbilen viser at føreren må ha blitt oppmerksom på lastebilen som kom i mot i samme kjørebane. Fra lastebilen er avsatt bremsespor som begynner et stykke etter kollisjonspunktet og frem til hvor bilene stoppet.

Distansen fra stedet lastebilen og personbilen stoppet og frem til tunnelåpningen er ca 25 meter.

I tillegg til den kollisjon som skjedde mellom lastebilen og nevnte personbil, (Renault Clio), skjedde det også kollisjon mellom lastebilen og den bil som kom kjørende bak Renaulten. Det var en Volvo 940 (- - -) som traff forparten av lastebilen (Renaulten lå da dels under lastebilen, på siden av denne, inn mot tunnelveggen). Volvoen ble sterkt skadet i fronten og på dens høyre side. Slik det er opplyst kom fører og passasjer i Volvoen fra ulykken uten fysiske skader av betydning.

A jobbet på ulykkestidspunktet i et transportfirma. Han hadde begynt i jobben den 2 oktober 2000 og hadde vært ansatt i 4 uker. Før dette hadde han jobbet for Postverket hvor han hovedsakelig hadde kjørt mindre biler, men også noe stor lastebil.

I ulykkesbilen, som var av type DAF, lukket lasteplan, og veide ca 9,5 tonn, var det montert ferdtsskriver. Denne er kontrollert og for retten har resultatet av kontrollen vært gjennomgått av vitnet Lillevik. Det kan sammenfattes slik at det kan ikke påvises brudd på kjøre/hvilebestemmelsene for tiden fra 2 oktober og frem til ulykken skjedde. Riktignok har ferdtsskriveren og skivene vært noe mangelfulle, men det går på registrering av utkjørte distanser og dels at skivene ikke er forskriftsmessig utfylt. For lastebilen er det for øvrig ikke funnet alvorlige feil som kan ha vært medvirkende årsak til ulykken. Personbilen, som forulykkede kjørte i, har det ikke vært mulig å kontollere fordi den var så kraftig deformert.

Tiltalte har forklart for lagmannsretten at han, mens han kjørte i Løvstakktunnelen, plutselig kjente seg trøtt i hodet - «tenkte at han var ille ute og at nå må jeg konsentrere meg» - og at han så ikke husker noe før han våknet opp igjen, da hadde lastebilen truffet en rød bil som var under venstre forhjul. Tiltalte hevder for lagmannsretten at det hele skjedde momentant, dvs fra han følte seg trøtt og tung i hodet til ulykken skjedde. Det hele kom uten forvarsel. Han hevder selv at han før ulykken var relativt godt våken. Han husker at han så at lyset i enden av tunnelen ble uklart før øynene gled igjen og han sovnet.

Et vitne som kom kjørende foran nevnte Renault Clio, og da i mot lastebilen, observerte at lastebilen gradvis kom over i hennes kjørebane og at det kunne ende med frontkollisjon. Hun reagerte spontant med «å stå på gassen» og svinge så langt over på høyre side som mulig uten å treffe tunnelveggen. På denne måte unngikk hun kollisjonen, men hun så kollisjonen mellom lastebilen og bilen som kom bak henne i speilet.

Fra den bil som kom kjørende bak Renaulten, en Volvo 940, har et vitne forklart at hun så lastebilen komme på skrå over i feil kjørebane før den kolliderte, først med Renaulten, så med Volvoen hvor hun selv var passasjer. Det hele skjedde raskt.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for annet enn å legge tiltaltes egen forklaring til grunn mht selve ulykkeshendelsen, dvs at han plutselig sovnet bak rattet. Riktignok må han ha fått et lite forvarsel slik han selv forklarer, dvs han følte noe var galt, men det hele har skjedd så hurtig at det neppe kan ha vært grunnlag for å bebreide ham for ikke å ha redusert farten straks eller stoppet opp.

I spørsmålet om tiltalte har opptrådt uaktsomt legges i utgangspunktet til grunn at uaktsomhetskravet er det samme etter vegtrafikkloven §3 som for straffeloven §239. Det har riktignok i de siste årene vært en diskusjon, også av lovgiver, hvorvidt praksis for domfellelse etter straffeloven §239 bygger på en for streng aktsomhetsnorm. Dette har gitt seg uttrykk i bl.a at riksadvokaten skal ha fremhevet (med senere tilslutning fra lovgiver) at man ikke bør tiltale for uaktsomt bildrap etter straffeloven §239 for de tilfeller hvor en «hverdagsbilists» uaktsomhet er av en slik karakter «som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen», se uttalelsene i Innst.O.nr.113 (2000-2001) side 16 andre spalte.

I nærværende sak har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommerne Lunde og Molven og meddommere: Bøe, Helland og Tyse Olsen, er kommet til at tiltalte har opptrådt uaktsomt når han kjørte lastebilen på ulykkesdagen. Den sondring mht aktsomhetsnormen og tiltale for overtredelse av straffeloven §239 som er vist til ovenfor, får ikke betydning i nærværende sak i det uaktsomheten uansett ikke kan beskrives som av den karakter. Når flertallet finner at kjøringen var uaktsom bygger det på en helhetsvurdering av tiden ukene forut for kjøringen sett i sammenheng med hva som skjedde ulykkesdagen. Forut for lørdag 28 oktober hadde A arbeidet som sjåfør hos Y Transport AS i fire uker med meget lange arbeidsdager. Det fremgår av fartsskriverens skiver at han gjennomgående har begynt kjøringen hver dag før kl 0700 og har kjørt frem til mellom ca kl 1800 til ca kl 2200. Vitnet Lillevik har forklart at hvile/kjørebestemmelsene ikke synes være overtrådt, og lagmannsretten legger dette til grunn. Men As egen forklaring viser at det ikke er snakk om hvilepauser av normal karakter. Han har stort sett fortsatt å arbeide fullt i de perioder hvor det ikke er kjørt, men da med på og avlessing av bilen etc. Hans oppgave var ikke bare å kjøre lastebilen, men også å laste på og lesse av varene. Dette ble gjort dels manuelt uten tekniske hjelpemidler, dels ved hjelp av håndtrukket gaffeltruck. Dette må også ses i sammenheng med at han ikke tok seg normale spisepauser i løpet av arbeidsdagen. Han har opplyst for retten at han etter frokost normalt ikke spiste før etter arbeidstidens slutt, dvs etter ca kl 1800 til ca kl 22.00. Hans arbeid må ha vært fysisk belastende i seg selv og i tillegg kommer manglende spisepauser og matinntak i løpet av arbeidstiden. Tiltalte har forklart for lagmannsretten at han følte seg slapp og utslitt. Han hadde, ca en uke før ulykken funnet ut at han trengte kosttilskudd, og hadde dels gått til innkjøp av dette, men hadde ennu ikke startet opp med å innta det. Videre har han fortalt at han hadde gått ned i vekt i denne tiden.

Etter lagmannsrettens vurdering viser dette både at tiltalte i realiteten ikke har forholdt seg til hvile/kjørebestemmelsenes intensjoner, med det resultat at han må ha vært overarbeidet og «nedkjørt» på tiden for ulykken. Han må også ha vært oppmerksom på at han har tøyet grensene for forsvarlig opptreden i trafikken og det kan da bebreides ham at han fortsatte med kjøringen også angjeldende lørdag.

Selv om tiltalte dagen før ulykken skjedde, hadde avsluttet arbeidet noe tidligere enn vanlig, vel kl 1700, og hadde normal søvnperiode til neste dag, ville ikke dette i seg selv kunne rette opp det forhold som er beskrevet ovenfor. Han hadde etter flertallets oppfatning foranledning til å ta det med ro og avholde seg fra ytterligere kjøreoppdrag på lørdagen, og kan bebreides for at han jobbet og likevel kjørte lastebilen også denne dagen med begrenset matinntak og til dels tungt fysisk arbeid. Flertallet legger til grunn at dette samlet har redusert hans kjøreferdigheter, herunder hans konsentrasjonsevne, slik at det til slutt endte med at han sovnet bak rattet.

Oppdraget om lørdagen den 28 oktober besto i å flytte innbo fra en leilighet i Sandviken til Sotra. Tiltalte kjørte hjemmenfra ca 0730. Han spiste ikke frokost denne morgenen. Han deltok i nedbæringen av innboet (fra fjerde etasje, uten heis), men hadde to hjelpere til dette. Etterhvert ble tiltalte stående i bilen og stue innboet på plass. Etter ca 5 timer kjørte han bilen med flyttelasset til Sotra hvor det ble lesset av. Tiltalte deltok også i dette arbeidet. Etterpå hadde han en kort pause hvor han bl a kjøpte en pølse på en bensinstasjon. Han kjørte så de to medhjelperne hjem til Sandviken og til Flaktveit. Etter dette gikk han innom en butikk og kjøpte seg noen boller som han spiste dels mens han kjørte og dels mens han stod ved butikken. Han kjørte så ned til Åsane Senter hvor der var et opphold på ca 20 minutter da han skulle hente en pakke. Ca kl 1620 har han kjørt fra Åsane senter og hjemover. Det var på denne kjøreturen at ulykken skjedde i Løvstakktunnelen, ca kl 1640.

Tiltalte har ved forsvarer hevdet at på selve ulykkesturen, satte han på varmeapparatet slik at varmen i kombinasjon med dårlig luftkvalitet i Løvstakktunnelen, kan ha ført til at han sovnet. Flertallet bemerker til dette at tiltalte, som var yrkessjåfør, må ha vært vel kjent med tunnelforholdene, og dette i lys av hva som er beskrevet foran, ikke kan tjene som noen unnskyldningsgrunn for ulykken.

For overtredelse av straffeloven §239 kreves ut over at motorvognføreren har opptrådt uaktsomt, at det må tilregnes ham som uaktsomhet at han ikke regnet med den mulighet at kjøringen kunne føre til dødsulykke, det må mao være årsakssammenheng mellom uaktsomheten og dødsfølgen. Flertallet finner at så er tilfelle. Når tiltalte i den tilstand han var på ulykkesdagen fører en lastebil på 9,5 tonn i en tunnel hvor det for møtende trafikk er begrensede muligheter for å svinge unna om en kommer i feil kjørebane, så er det i nærværende sak årsakssammenheng mellom uaktsomheten og dødsfølgen. Tiltalte burde her ha innsett muligheten av en dødsulykke.

Flertallet er etter dette kommet til at A må dømmes for samtlige tiltalepunkter.

Mindretallet (lagdommer Einarsen og meddommer Skarsbø) finner det ikke bevist at tiltalte har opptrådt uaktsomt i straffelovens og vegtrafikklovens forstand. Når det gjelder de faktiske forhold viser mindretallet for så vidt til beskrivelsen av hendelsesforløpet ovenfor med hensyn til ulykken i Løvstakktunnelen og de tekniske undersøkelser som er foretatt av lastebilens fartsskriver mv.

Selv om det er grunn til å stille et særlig strengt aktsomhetskrav til den som går inn i rollen som yrkessjåfør og lastebilfører, vil det også for denne gruppen sjåfører kunne inntreffe tilfeller hvor en sjåfør mister bevisstheten uten å kunne bebreides for at han kjører bil mens dette skjer, jf straffeloven §44 sammenholdt med straffeloven §239. Ut fra bevisene i saken finner ikke mindretallet grunnlag for å bebreide tiltalte at han plutselig sovnet bak rattet i Løvstakktunnelen, på vei hjem til sin bopel i X. I denne vurderingen vektlegger mindretallet enkelte elementer i handlingsforløpet noe annerledes enn flertallet.

I likhet med flertallet legger mindretallet til grunn at tiltalte ikke rakk å foreta noe valg mellom forskjellige handlingsalternativer fra han uten konkret forvarsel kjente seg trøtt i hodet til han umiddelbart deretter mistet bevisstheten inne i tunnelen. Spørsmålet er derfor om tiltalte på et tidligere tidspunkt måtte være forberedt på at han ville kunne komme til å sovne under bilkjøringen, og dermed burde ha innrettet seg annerledes enn han gjorde.

Slik mindretallet vurderer det var ikke tiltalte så sliten før lørdag 28. oktober 2000 at videre lastebilkjøring for hans vedkommende ville innebære straffbar uaktsomhet i forbindelse med arbeidsforholdet, jf vegtrafikkloven §3. Undersøkelsene i saken har heller ikke avdekket brudd på hvile- og kjørereglene for yrkessjåfører. Den forutgående helgen kjørte ikke tiltalte lastebil. Fredag 27. oktober var tiltalte ferdig med sine kjøreoppdrag vel ca k1.17.00. Mindretallet legger videre til grunn at han oppholdt seg alene hjemme fra ca 20.30 om kvelden og gikk til sengs ved midnatt før han sto opp ca 07.30 lørdag morgen for å utføre et flytteoppdrag sammen med to andre hjelpere. Tiltalte har forklart at han ikke følte seg trøtt eller uopplagt i løpet av dagen forut for hendelsen i Løvstakktunnelen. Vitnet Bremerthun, som forklarte at han ikke kjente tiltalte fra før og ikke har hatt kontakt med tiltalte i ettertid, oppfattet tiltalte som hyggelig og at han var i godt humør under flyttejobben. Han bekreftet videre tiltaltes forklaring om at de hadde hatt et kort stopp på en bensinstasjon for å kjøpe hotdog i løpet av flyttingen, og at tiltalte etter å ha kjørt ham hjem etter arbeidet gikk innom en butikk, hvor tiltalte har forklart at han kjøpte boller og en Litago som han spiste i bilen. Dette var ca kl. 16.00. Ifølge tiltalte kjørte han i ca 5 minutter til Åsane Senter, hvor han var ute av bilen i ca 20 minutter og inne i en butikk. Mindretallet legger videre til grunn at kjøreturen fra Åsane Senter til Løvstakktunnelen en lørdag ettermiddag normalt tar 10-15 minutter. Mindretallet finner videre å kunne legge til grunn tiltaltes forklaring om han ikke hadde kjent seg spesielt trøtt denne lørdagen.

Spørsmålet, slik mindretallet ser det, er derfor om tiltalte på vei fra Åsane Senter likevel har fått et tilstrekkelig klart forvarsel om at han kunne komme til å sovne, før han plutselig ble trøtt og sovnet i tunnelen. Slik mindretallet ser det, er det ikke tilstrekkelig bevismessig dekning for å legge til grunn at tiltalte fikk noe slikt forvarsel. Mindretallet vil ikke utelukke at tiltalte kan ha merket at han var trøtt på dette tidspunkt, men for at det skal kunne anses uaktsomt å kjøre videre må det etter mindretallets oppfatning kreves at det er tale om en trøtthet som går noe utover det normale, eller at situasjonen på annen måte var ekstraordinær i en slik forstand at en aktsom sjåfør måtte skjønne at han burde avbryte eller avstå fra kjøringen. Mindretallet finner ikke at så var tilfelle her.

I tråd med flertallets syn blir tiltalte å dømme i samsvar med tiltalen.

Vedrørende straffutmålingen bemerkes at sterke almennpreventive hensyn tilsier en fengselstraff av noen lengde i et tilfelle som dette. Rettspraksis viser at det vektlegges særlig graden av uaktsomhet som kan bebreides overtrederen. Tiltalte var en yrkessjåfør som sovnet bak rattet i en tung lastebil. Med det farepotensialet dette vanligvis innebærer, er dette å bebreide ham i ikke liten grad. Ulykken og bakgrunnen for dette er langt fra det som noen og enhver av «hverdagsbilister» nå og da kommer ut for. Riktignok hadde ikke tiltalte noen lang erfaring som sjåfør for tung lastebil, men dette skulle på den annen side tilsi varsomhet med å presse seg selv for langt i jobbsammenheng. Det må legges til grunn at han har fått vanlig opplæring i forbindelse med at han har utvidet førerkortet til å gjelde tung lastebil og da burde han være vel kjent med betydningen av å overholde kjøre/hvilebestemmelsene, ikke bare formelt, men og reelt. Tiltalte er ung, han var ca 21 år på ulykkestidspunktet, og hendelsen må ha gått sterkt inn på ham.

Ved straffutmålingen er den samlede rett kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 6 måneder. Det vises for så vidt til Rt-1994-899. Ved dette er straffeloven §62 første ledd anvendt. Lagmannsretten anser at domfellelsen for tiltalens post I å være det klart mest alvorlige forhold.

Men lagmannsretten har delt seg i et flertall og mindretall mht hvorvidt straffen bør være ubetinget eller betinget fengsel.

Flertallet, samtlige dommere med unntak av meddommer Skarsbø, finner av almennpreventive grunner ikke grunnlag for å gjøre hele eller deler av dommen betinget. Det vises til foranstående.

Mindretallet, meddommer, Skarsbø, finner etter omstendighetene at tiltaltes uaktsomhet er så lite å bebreide at hele straffen bør gjøres betinget.

I tråd med flertallets syn blir straffen å fastsette til 6 måneder fengsel, hvilket er den samme straff som byretten utmålte.

Påtalemyndigheten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger. Forsvarer har likevel uttalt seg til spørsmålet under prosedyren. Til tross for lovens utgangspunkt når anken har vært forgjeves, finner lagmannsretten etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør ilegges.

Dommen er avsagt med slike dissenser som fremgår foran.

Domsslutning:

Anken forkastes.