LG-2002-1503
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-08-09 |
| Publisert: | LG-2002-01503 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ytre Sogn skifterett 2001-00176 - Gulating lagmannsrett LG-2002-01503. |
| Parter: | Kjærende part: Direktoratet for Arbeidstilsynet. Kjæremotpart: Advokat Andreas Rønnekleiv. |
| Forfatter: | Lagdommer Guri Elisabeth Molven. Lagmann Alf Bruland. Lagdommer Daniel Lunde |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §396, Lønnsgarantiloven (1973), Konkursloven (1984) §135, §152 |
Saken gjelder kjæremål over fastsettelse av salær til bostyrer for arbeid med lønnskrav under lønnsgarantiordningen i konkursbo.
Ytre Sogn skifterett avsa 28 05 2002 kjennelse med slik slutning:
«1. Behandlingen av konkursbo 01-00176 S ved Ytre Sogn skifterett inntilles i henhold til konkurslovens §135.
2. Salær til advokat Andreas Rønnekleiv for bestyrelsen av boet, settes til kr 170.000,- -kroneretthundreogsyttitusen 00/100-.
3. Lønnsgarantiordningen pålegges å dekke omokstninger knyttet til behandlingen av lønnskrav med kr 34.500,- -kronertrettifiretusenfemhundre 00/100-.»
Kjennelsens pkt 3 er rettidig påkjært av Direktoratet for Arbeidstilsynet, jf tvistemålsloven §396 og konkurslovens §152 annet ledd. Det er gjort gjeldende at den samlede tidsanvendelse for arbeidet med lønnskravene er for høy. Bostyrer har beregnet seg 950 kr timen, og dette innebærer at han har brukt i overkant av 36 timer på lønnsgarantibehandlingen. Det ser ikke ut til å være differensiert mellom juridisk arbeid og kontorarbeid. Dette medfører at timesatsen blir for høy for den del av arbeidet som kunne ha vært overlatt til kontorpersonale. Den endelige salærfastsettelse vil bygge på en konkret helhetsvurdering, men enkelte momenter, som hvordan bostyrer har organisert arbeidet, timesats og medgått tid, vil ha særlig betydning.
Det er ikke innsigelser til at det benyttes en sats på kr 950 for kvalifisert boarbeid, men det skulle ha vært tatt hensyn til at en del av arbeidet burde vært honorerert etter lavere sats, fordi det kunne ha vært utført av underordnet kontorpersonale. Jf bl.a kjennelse avsagt av Hålogaland lagmannsrett 10 04 2001. Det er ikke opplysninger som tilsier at bostyrer har vurdert dette ved salærfastsettelsen. I mangel av slike opplysninger kunne en snittpris på 700 kr timen være akseptabelt.
Behandling og utbetaling av kurante lønnskrav vil som regel ikke overstige 1-1,5 time pr søknad, og det burde også være tilfelle her. Det gir en rasjonaliseringsgevinst å behandle flere krav samtidig. Det er meldt krav for sytten arbeidstakere, noe som skulle tilsi tidsbesparelse. Bostyrer vil her ha brukt ca 2 timer pr ansatt, uten at en kan anta at behandlingen av kravene har vært svært omfattende eller juridisk krevende, jf bla at regnskapene var tilnærmet ajour pr oppbudstidspunkt. Bostyrers tidsbruk virker på denne bakgrunn høyt i forhold til den tid som erfaringsmessig medgår i ukompliserte bo, og salæret bør ikke overstige 25 000,-.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Kjennelsen av 28 05 2002 ved Ytre Sogn skifterett oppheves hva angår kjennelsens pkt 3, og fastsettes etter Lagmannsrettens skjønn.
2. Direktoratet tilkjennes saksomkostninger, tilsvarende rettsgebyret.»
Advokat Rønnekleiv har i tilsvar anført at lønnsgarantiarbeidet er organisert på en fullt forsvarlig måte. En god del av arbeidet utføres av kontorpersonale, og i samsvar med den måte Direktoratet mener arbeidet bør organiseres.
Det er i boet notert 18 førstegangssøknader, som etter vanlig praksis er beregnet med 1,5 timer på hver, ialt 27 timer. I tillegg er det notert 15 søknader a 1/2 time, i alt 7,5 timer, til sammen 34,5 timer. Multiplisert med en timepris på 950 gir dette kr 32.775,-.
I tilleg har boet vært særdeles tidkrevende med hensyn til lønnsgarantiarbeidet, og mer tidkrevende enn det som er vanlig for sammenlignbare bo.
For det første var det møte mellom bostyrer og de ansatte i Høyanger rett etter konkursåpningen. Videre hadde bostyrer og sekretær løpende kontakt med debitor for å få opplysninger om lønninger. Dessuten ble det en god del ekstraarbeid i forbindelse med diettpenger, en ordning som ble særskilt tatt opp med Statens lønnsgarantiordning, og som tok ikke ubetydelig tid. Endelig har mange av de ansatte tatt utstrakt kontakt på telefon og ved direkte oppmøte på kontoret, utover det som er vanlig for sammenlignbare bo.
På bakgrunn av ovenstående bestrides at lønnsgarantiarbeidet ikke har vært svært omfattende eller juridisk krevende. Kjennelsen fra Hålogaland har ikke relevans for nærværende sak, da det i stor utstrekning benyttes kontorpersonale til lønnsgarantiarbeid. Det er allerede frafalt salær på i overkant av 10.000,-kr for arbeidet i boet, og det salær som er fakturert for lønnsgarantiarbeidet har vært nødvendig.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Sunnfjord skifteretts kjennelse i sak 01-00176 S pkt. 3 stadfestes.
2. Advokat Andreas Rønnekleiv tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med saken, hittil med kr 2.500,-.»
Lagmannsretten bemerker at det i §7-2 nr 2 i forskrift gitt av departementet i medhold av lønnsgarantiloven, bestemmes for innstillingsbo at
«lønnsgarantien (skal dekke) den del av godtgjøringen for behandling av lønnsgarantisaker som ikke blir dekket av bomassen.- - - Lønnsgarantien dekker bare godtgjøring for merarbeid som skyldes behandling av lønnsgarantisakene, og ikke arbeid som likevel måtte gjøres som ledd i bobehandlingen.»
Lagmannsretten tar utgangspunkt i at det bør utvises forsiktighet med å overprøve skifterettens skjønn ved fastsettelse av salær for lønnsgarantisaker. Det vises til Rt-1999-1411, med videre referanser til tidligere avgjørelser, hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg uttaler at
«... vil en tilsidesettelse av den dømmende retts skjønnsmessige vurderinger av hva som er rimelig og nødvendig tidsforbruk, vanskelig kunne komme på tale med mindre skjønnet fremstår som lite rimelig eller uforsvarlig.»
Lagmannsretten finner med dette utgangspunkt ikke grunnlag for å redusere Rønnekleivs salærkrav. Skifterettens begrunnelse er knapp, men skjønnet fremstår ikke som lite rimelig eller uforsvarlig. Advokat Rønnekleiv har gitt en utfyllende redegjørelse for hvordan arbeidet med lønnskravene har vært organisert, hva det har bestått i og på hvilken måte dette boet har adskilt seg fra sammenlignbare bo. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å sette til side Rønnekleivs opplysninger om omfanget og kompleksiteten ved denne del av bobehandlingen. Lagmannsretten legger således til grunn at det ved advokat Rønnekleivs kontor har vært arbeidet med lønnskravene som i tid tilsvarer det som er fakturert, at arbeidet med lønnskravene har vært organisert i overenstemmelse med Direktoratets oppfatning av hvordan dette bør gjøres, og at arbeidet med lønnskravene i dette boet har vært mer juridisk komplekst og omfattende enn det som vanligvis er tilfelle med sammenlignbare bo. Sistnevnte refererer seg blant annet til møte med de ansatte, merarbeid forårsaket ved diettpenger, samt ekstraordinær kontakt med de ansatte ved at disse har telefonert mye og dessuten møtt på advokat Rønnekleivs kontor.
Skifterettens kjennelse pkt 3 blir etter dette å stadfeste. Saksomkostningene avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Direktoratet pålegges i overenstemmelse med hovedregelen å dekke advokat Rønnekleivs saksomkostninger. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at det bør gjøres unntak fra hovedregelen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Ytre Sogn skifteretts kjennelse pkt 3 stadfestes.
2. Direktoratet for Arbeidstilsynet tilpliktes å dekke advokat Rønnekleivs omkostninger med 2.500- totusenfemhundre - kroner innen to -2- uker fra forkynnelse av kjennelsen.