LH-1992-297

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-05-04
Publisert:	LH-1992-00297
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	Salten herredsrett nr 237/91 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00297 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Søvik). Ankemotpart: Arnt Holstad (Prosessfullmektig: Advokat Henry A Berntsen).
Forfatter:	Lagdommer Dag Nafstad, formann. Lagdommer Dag Bugge Nordén. Sorenskriver Stein Schjølberg
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §42, Arbeidsmiljøloven (1977) §62, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skattebetalingsloven (1952) §48, §60

I forbindelse med at Arnt Holstad sluttet i sin stilling som arbeidsleder ved Elkem Salten Verk i Sørfold, mottok han en utbetaling på kr 475000 fra arbeidsgiveren. Saken gjelder spørsmålet om utbetalingen er skattepliktig inntekt for Holstad ved Sørfold kommunes likning for 1989.

Arnt Holstad har siden 05 06 67 vært ansatt ved Elkem Salten Verk fram til han fratrådte etter oppsigelse født xx.xx.88. Før han ble ansatt ved Salten, hadde han arbeidet ved Elkem i Mosjøen i 6-7 år. Fra 01 01 76 var han ansatt som arbeidsleder. Han hadde imidlertid fungert fra 1974, avbrudt av arbeidslederutdannelse i Sør-Norge i regi av arbeidsgiverforeningen, i slik stilling. I forbindelse med en omstruktureringsprosess med omfattende nedbemanning ved Salten Verk høsten 1988 fikk Holstad beskjed om at han ikke ville få beholde sin arbeidslederstilling.

Etter en tids forhandlinger,, ble det oppnådd enighet om en avtale datert 29 12 88 med følgende innhold:

"I forbindelse med nedbemanningen på Salten Verk og derav den erklærte holdning fra Salten Verk om støtte til sine ansatte som rammes av nedbemanningen, inngås det herved følgende avtale mellom Arnt Holstad v/ firma Fiskeprodukter A/S og Elkem a/s, Salten Verk om støtte til oppstart av ny virksomhet.

Støtten utbetales som et engangsbeløp og vil bli brukt til investering i:

- Kassevogn (IVECO)

- Utstyr til kassevognen

- Driftskapital

Støtten settes til kr 475000,- og vil bli overført til konto i Sparebanken Nordland, avd. Sørfold, når selskapet er registrert."

Da avtalen var inngått, sa Holstad opp sin stilling ved udatert brev med virkning fra 01 12 88, hvoretter han fikk utbetalt lønn i en oppsigelsestid på tre måneder. Støtten på kr 475000 ble i sin helhet utbetalt i 1989. Han har verken da eller senere registrert Fiskeprodukter som aksjeselskap, men gikk til innkjøp av en spesialtilpasset varebil og etablerte virksomhet med salg av fiskeprodukter som personlig firma.

I forbindelse med selvangivelsen for 1989 førte Holstad opp i regnskapsskjemaet støtten som en ekstraordinær inntekt med tilsvarende fradrag da han mente beløpet var skattefritt. Likningsmyndighetene godtok ikke at utbetalingen av støtten gjaldt et ikke skattbart beløp, og tilla hele beløpet Holstads skattepliktige inntekt. Etter at verken likningsnemnda eller overlikningsnemnda ville endre skattemyndighetenes standpunkt om skatteplikten, tok Arnt Holstad den 7 mai 1991 ut stevning mot Sørfold kommune med blant annet krav om oppheving og hjemvisning av likningen. Salten herredsrett avsa den 23 januar 1992 dom med slik slutning:

"1 Likninga for Arnt Holstad for 1989 oppheves og heimvises til ny behandling.

2 Ved den nye behandling innrømmes skattefrihet for kr 175000 av den overføring som Elkem A/S foretok i 1989.

3 Sakskostnader idømmes ikke."

Saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten, framgår av dennes dom.

Staten v/Finansdepartementet har etter at Sørfold kommune besluttet ikke å erklære anke, overtatt saken i medhold av skattebetalingsloven §48 nr 2 og har i rett tid påanket dommen. Holstad har tatt til gjenmæle for lagmannsretten og inngitt aksessorisk motanke ved å påstå full skattefrihet for hele støttebeløpet. Ankeforhandling ble avholdt 19 og 20 april 1993 i Bodø. Ankemotparten møtte og forklarte seg, det ble hørt 4 vitner, alle nye for lagmannsretten, og det ble forøvrig foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka. Saken står i samme stilling som for herredsretten, men er noe bedre opplyst i faktisk henseende.

Staten v/Finansdepartementet har gjort gjeldende at likningen av Holstad er korrekt, i det utbetalingen fra Elkem er skattepliktig inntekt som "fordel vunnet ved arbeid" i henhold til den alminnelige regel i skatteloven §42 første ledd. Det bestrides at noen av de unntaksbestemmelser Holstad har påberopt, er aktuelle her.

Holstad har gjort gjeldende at utbetalingen dels skal betraktes som erstatning for ikke-økonomisk tap, såkalt tort og svie-erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd, og dels som erstatning for varig nedsatt arbeidsevne. Staten erkjenner at slike erstatninger er skattefrie i den utstrekning skatteyter hadde et rettskrav på beløpet. For å ta stilling til skatteplikten, må retten både ta standpunkt til om utbetalingen virkelig var, helt eller delvis, erstatning for tort og svie og/eller varig tapt arbeidsevne, samt prejudisielt ta stilling til om Holstad hadde krav på slik utbetaling. Begge problemstillinger må besvares bekreftende for å kunne fastslå skattefrihet. Det er videre Holstad som har bevisbyrden for at vilkårene for skattefrihet forelå.

Hva partene som inngikk avtalen 29 12 88 har ment at beløpet skulle utbetales på grunnlag av, er ikke avgjørende for skatteplikten, men kan være med på å klargjøre det faktiske grunnlaget. Det er intet i avtalen som viser partenes mening. Elkem har imidlertid tatt med hele støttebeløpet i Holstads lønns- og trekkoppgave etter at bedriften hadde forespurt skattemyndighetene om skatteplikten. Partene antok vistnok opprinnelig at beløpet ville være skattefritt på grunn av at det skulle nyttes til investeringer. Først i brev av 31 05 90 hevdet Holstad ved sin regnskapsfører Aanstads Økonomiservice AS at han "hele tiden har ansett beløpet som en erstatning for "tort og svie".". Videre hevdet Holstad først etter klagebehandlingen i likningsnemnda i forbindelse med klagebehandlingen i overlikningsnemnda ved sin advokat Henry A Berntsen den 07 12 90, at "subsidiært vil det gjøres gjeldende at beløpet må være å anse som tap i fremtidig erverv og således skattefritt." Det er videre ingen holdepunkter for at den utbetalte sum, kr 475000, skulle være fastsatt ut fra noen beregning av tapt arbeidsevne, men derimot at størrelsen av to årslønner har spilt inn ved fastsettelsen. Vitneførselen har også vist at tort og svie og tapt arbeidsevne ikke har vært inne i bildet ved forhandlingene. Det er således intet i forbindelse med forhandlingene og inngåelsen av avtalen mellom Holstad og Elkem som kan bestyrke Holstads anførsler.

Dersom støttebeløpet skal anses som skattefri erstatning for tort og svie eller for tapt arbeidsevne, må det foreligge et ansvarsgrunnlag, et tap og årsakssammenheng mellom disse.

Som ansvarsgrunnlag er for lagmannsretten bare påberopt arbeidsmiljøloven §62 annet ledd, som forutsetter at oppsigelsen var usaklig. Dette bestrides å være tilfelle. Det skjedde en ubestridt saklig nedbemanning og omstrukturering ved Salten Verk. Spørsmålet blir således om bedriftens valg av Bertil Post framfor Arnt Holstad til arbeidslederstillingen i transportavdelingen var usaklig. Det er kun forbigåelse på grunn av ansiennitet som er påberopt fra Holstad. Begge to hadde lang ansiennitet fra verket, Post dog kortest, fra 08 03 71 og siden 10 11 83 som arbeidsleder. Ansienniteten er et viktig, men ikke avgjørende moment. Det vises i denne sammenheng til dom inntatt i Rt-1986-879 flg. Post ble av bedriften ansett som bedre kvalifisert til en lederjobb enn Holstad. På dette punkt er saken ikke særlig godt opplyst, men det må fastslås at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at oppsigelsen var usaklig. Etter bevisbyrdereglene må dette gå ut over Holstad.

Selv om oppsigelsen var usaklig, var det i dette tilfelle verken grunnlag for erstatning for tapt arbeidsevne eller tort og svie. Det bestrides at Holstads arbeidsevne var varig nedsatt. Riktignok hadde han depresjoner som kan ha blitt forverret ved oppsigelsen, men det var i følge vitneforklaring fra Holstads behandlende lege, ikke grunn til å tro at dette var varige problemer. Den vanskelige arbeidsmarkedsituasjonen kombinert med Holstads relativt høye alder på oppsigelsestidspunktet, er forhold som ikke er relevante ved vurderingen av om det foreligger en redusert arbeidsevne hos Holstad. Det foreligger ingen fysiske eller psykiske skader med årsak i oppsigelsen og som har ført til varig redusert arbeidsevne. Om det skulle anses å foreligge en varig redusert evne for Holstad, er denne i alle fall ikke påført ved oppsigelsen, og det mangler dermed nødvendig årsakssammenheng.

Det forelå et generelt uttalt ønske om støtte til etablering av næringsvirksomhet fra Elkems side. Da en mente å gi Holstad slik støtte for å starte ny virksomhet, må også begge parter ha antatt at Holstads arbeidsevne var inntakt. Dette viser at utbetalingen kompenserer tapt arbeidsinntekt i en overgangsperiode.

Staten er enig med herredsretten i at Holstad ikke hadde krav på erstatning for tort og svie. At oppsigelsen eventuelt var usaklig, er ikke tilstrekkelig som grunnlag for å tilkjenne slik erstatning. Selv om rettspraksis er noe sprikende, må det etter statens oppfatning foreligge et klanderverdig forhold fra arbeidsgiverens side for å kunne tilkjenne tort og svie-erstatning. Noe spesielt klanderverdig fra Elkems side forelå ikke, derimot gjorde bedriften alt for å hjelpe Holstad i den foreliggende situasjon - og dermed dempe ulempene av oppsigelsen. Det skjedde ingen publisering av oppsigelsen, som heller ikke skjedde på en infamerende måte.

Dersom det skulle bli ansett å foreligge en tort og svieerstatning, må denne i tilfelle bli på et meget lite beløp. Relevant rettspraksis viser et nivå langt lavere enn det motparten baserer seg på, og bør i alle tilfelle ikke overstige kr 20000.

Staten v/Finansdepartementet la ned slik påstand:

"1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

2. Sørfold kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten."

Arnt Holstad er enig med staten i at utgangspunktet er at utbetalingen fra Elkem til ham er skattepliktig. Men det foreligger her unntak fra skatteplikten i det Holstad ville hatt krav på erstatning for tort og svie og for helt eller delvis nedsatt varig arbeidsevne, dersom den foreliggende avtale ikke hadde blitt inngått.

Avtalen som ble inngått mellom Elkem og Holstad, fikk sin ordlyd på bakgrunn av at pengene skulle brukes som der nevnt til oppstart av ny virksomhet, og det ble opplyst fra Elkem at beløpet ville være skattefritt da det skulle nyttes til de nevnte investeringer. Det samme skal Holstad ha fått opplyst ved henvendelse til likningskontorene i Sørfold og Fauske. Partene hadde derfor ingen foranledning for å drøfte nærmere hva de ulike delene av erstatningen gjaldt. Men at det ble utbetalt et så stort beløp til Holstad, som dessuten var den eneste som mottok den omtalte form for støtte til oppstart av ny virksomhet, tilsier at arbeidsgiveren erkjente at han hadde opptrådt urettmessig, og at Holstad hadde krav på økonomisk kompensasjon.

Det er akseptert av motparten at det forelå en oppsigelsesituasjon, og rettspraksis ved arbeidstakers egen oppsigelse vil ikke være relevant for den foreliggende sak. Utbetalingen fra Elkem hadde sitt grunnlag i forhandlinger etter at bedriften usaklig hadde sagt opp Holstad.

Arnt Holstad har hatt en meget lang praksis ved Elkem, og det har ikke vært klager på hans arbeidsutførelse eller noen advarsler av noe slag. På tidspunktet for oppsigelsen var han i en meget vanskelig situasjon hvor blant annet hans kone var uhelbredelig syk. Det var svært belastende for ham å først få beskjed fra sin sjef Sønstelien om at han ville få beholde sin jobb, for deretter få dager senere å få kontrabeskjed. Den behandlingen Holstad fikk, tilfredstiller ikke kravene i arbeidsmiljøloven §60 nr 2 om avveiing mellom bedriftens behov og den ulempen som blir påført den ansatte. Situasjonen i 1988 var at 50-60 ansatte skulle bort av en arbeidsstokk på ca 290. Holstad følte seg i utgangspunktet trygg og ikke truet av nedbemanningen da han mente å være nr 14 på ansiennitetslisten ved bedriften og ikke hadde hørt noe negativt om sin arbeidsutførelse. Alle øvrige oppsigelser ved bedriften fulgte ansiennitet. Arbeidsgiveren hadde ikke saklig grunnlag for å fravike ansiennitetsprinsippet nedfelt i Hovedavtalens §9-9.

Elkems tilbud om operatørstilling kan ikke endre det forhold at oppsigelsen må anses usaklig. Bedriften måtte skjønne at Holstad ikke kunne godta tilbudet, både som fysisk umulig på grunn av hans dårlige rygg, og på grunn av det store lønnstapet såvel som tapet i anseelse degraderingen innebar.

I forhandlingene ble det diskutert ulike former for erstatning. Han fikk tidlig tilbud om å overta snømåking i egen regi på bedriftens område. Dette satte imidlertid en av fagorganisasjonene seg i mot, og tilbudet ble derfor trukket. Etter flere drøftinger og ulike tilbud, endte man opp med den foreliggende avtalen. Den var satt opp av Elkem og forutsatt ikke å utløse skatteplikt. At det ikke eksplisitt ble drøftet størrelse på tort og svie-erstatning og det varige tapet i arbeidsevne, er ikke avgjørende da Holstad ville hatt krav på slike erstatninger.

Elkem var klar over at Holstad ikke ville kunne få nytt arbeid med tilsvarende lønn som tidligere. Arbeidsmarkedet generelt, og Holstads alder og relativt snevre praksis og utdannelse spesielt, gjorde dette umulig. Holstad hadde forbrukt sin arbeidsevne gjennom et langt arbeidsforhold hos Elkem, og vanskene i arbeidsmarkedet sammenholdt med de påførte fysiske og psykiske skadene vil være relevante momenter i vurderingen av den varig nedsatte arbeidsevnen. Det vises i denne sammenheng til dom inntatt i Dommer, uttalelser m.v. i skattesaker og skattespørsmål (Utv) 1987 81 flg. Den usaklige oppsigelsen har således medført at Holstad har fått en varig nedsatt arbeidsevne som han hadde krav på å få erstattet. Slik beregnet erstatningssum må det innrømmes skattefrihet for ved likningen for 1989.

At det foreligger en usaklig oppsigelse, er også tilstrekkelig for at erstatning for ikke-økonomisk skade kan kreves. Det kan ikke oppstilles noe krav om at arbeidsgiver i tillegg må ha opptrådt klanderverdig. Det vises her til Utv 1991 119 flg og Utv 1992 650 flg. Oppsigelsen var en stor påkjenning for Holstad på toppen av den store psykiske belastning som allerede forelå. Det må også tillegges betydelig vekt at Holstad først fikk melding om at han fikk beholde sin jobb, for så noen dager senere få motsatt beskjed.

Prinsipalt er Holstad av den oppfatning at hele utbetalingen er skattefri, dels som erstatning for tapt arbeidsevne, dels som erstatning for tort og svie. Subsidiært må en vesentlig del av beløpet bedømmes under en av disse synsvinkler. Ved den skjønnsmessige fordeling er det naturlig å basere seg på at halvparten av utbetalingen gjelder kompensasjon for tort og svie. En slik fordeling er lagt til grunn i retts- og likningspraksis, jf dom inntatt i Utv 1991 119 flg, og artikkel av likningssjef Ingrid Tvedt inntatt i Utv 1985 296.

Arnt Holstad la ned slik påstand:

"1. Ligningen for Arnt Holstad for 1989 oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Ved den nye behandling innrømmes helt eller delvis skattefrihet for kr 475000.

3. Staten v/Finansdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet til at statens anke må føre fram.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at spørsmålet om skatteplikt for utbetalingen til Holstad må avgjøres etter de reglene som gjaldt før endringsloven av 18 desember 1992 nr 136. Det ble da tilføyet et nytt annet punktum i skatteloven §42 første ledd, hvoretter vederlag til arbeidstaker i forbindelse med opphør av arbeidsforhold i henhold til avskjed, oppsigelse eller avtale med arbeidsgiver er skattepliktig inntekt. Også etter de regler som gjelder for nærværende sak, er imidlertid det klare utgangspunkt at utbetalinger ved opphør av arbeidsforhold er skattepliktig inntekt for arbeidstakeren i henhold til hovedregelen i skatteloven §42 første ledd som fordel vunnet ved arbeid.

Etter retts- og likningsprakis gjaldt imidlertid før endringsloven visse unntak fra hovedregelen, idet man har lagt til grunn at erstatning/oppreisning for ikke-økonomisk skade, "tort og svie" ikke er skattepliktig inntekt. Det samme unntak gjelder for erstatning som skal dekke varig tap eller reduksjon av arbeidsevnen, i motsetning til erstatning for lidt tap i erverv og framtidig tap i erverv for en begrenset periode. Det vises om rettstilstanden før endringsloven til redegjørelsen i Ot.prp.nr.1 (1992-93) side 8-9.

Spørsmålet i nærværende sak er om utbetalingen til Holstad er skattefri i medhold av noen av de nevnte unntak, eller en kombinasjon av disse.

Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at det ikke er avgjørende for likningsmyndighetene hvilken karakteristikk partene har gitt utbetalingen. Skattemessig sett er vurderingstemaet om arbeidsforholdet er brakt til opphør på en slik måte at arbeidstakeren hadde et rettskrav på erstatning for tort og svie eller tapt/redusert arbeidsevne etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd eller andre erstatningsregler. Utbetalingen er skattefri bare så fremt og i den utstrekning så er tilfelle.

Det er videre skatteyteren som har bevisbyrden for at vilkårene for skatteplikt er til stede for den utbetaling som fant sted.

Om disse alminnelig utgangspunkter er det ikke uenighet mellom partene.

Holstad har for lagmannsretten ikke påberopt annet grunnlag for erstatning enn arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Det er et vilkår for erstatning etter den bestemmelsen at arbeidstakeren har vært utsatt for en usaklig oppsigelse. I så fall har han krav på slik erstatning som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig.

Herredsretten har lagt til grunn at arbeidsforholdet ble brakt til opphør på en måte som ga Holstad krav på erstatning for redusert arbeidsevne uten å ta standpunkt til om det forelå en usaklig oppsigelse. Ansvarsgrunnlaget er ikke uttrykkelig angitt, men synes - som partene også har sagt seg enig i - å være alminnelige regler om skyldansvar. For lagmannsretten har Holstad ikke gjort gjeldende at han hadde krav på erstatning på et slikt grunnlag.

Lagmannsretten behandler først det prejudisielle spørsmål om Holstad har vært utsatt for en usaklig oppsigelse. Saken er på dette punkt noe bedre opplyst i faktisk henseende enn for herredsretten, og lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å rekapitulere de sentrale elementer i hendelsesforløpet.

Det ble i 1988 vedtatt at Salten Verk som ledd i en rekke innskrenkinger i Elkem-konsernet, skulle nedbemannes med nærmere 20% av arbeidsstokken. I dette øyemed ble det nedsatt et bedriftsinternt utvalg med mandat å utarbeide forslag til plan for hvordan driftsinnskrenkingene skulle gjennomføres, av partene kalt nedbemanningskomiteen. Arnt Holstad har uimotsagt forklart at han primo oktober 1988, etter en samtale med sin nærmeste overordnede avdelingssjef Thor Sønstelien, fikk forståelsen av at han personlig ikke ville bli berørt av nedbemanningen. Få dager senere ble han imidlertid innkalt til møte og foreholdt at han ikke ville kunne fortsette som arbeidsleder, men at han ville bli tilbudt stilling som operatør. Holstad har forklart at han ble svært rystet over dette utspillet, og han gikk hjem uten å svare på "tilbudet". Han så det slik at de tok fra ham jobben uten at han fikk noen nærmere begrunnelse. Det ble ingen videre diskusjon i møtet, og det ble heller ikke eksplisitt sagt noe om Holstads lønnsog arbeidsbetingelser videre. Holstad har etter dette møtet ikke fysisk arbeidet på bedriften i det han ble sykmeldt fra 06 10 88. Gjennom sin fagforening opptok Holstad forhandlinger med Elkem. Partene ble først enige om at Holstad som selvstendig næringsdrivende skulle få overta snømåkingsoppgaver på bedriftens område for en årlig godtgjørelse i størrelsesorden 200-250000 kroner. En annen fagforening satte seg imidlertid imot at dette oppdraget ble satt ut til utenforstående, og tilbudet falt bort. Mens forhandlingene øyensynlig pågikk, sendte Elkem den 16 11 88 brev til Holstad med følgende innhold:

"Tilbud om stilling som operatør

Som du vil være kjent med har vi gjennomført en restrukturering av bedriftsorganisasjonen i høst.

Orientering om dette er gitt gjennom bedriftsutvalg, de enkelte fagforeningene ved verket og ved personlig samtale med deg.

Som et resultat av endringene vil også din stilling bli berørt. Vi kan imidlertid tilby deg stilling som operatør på Salten Verk. Ifølge ny plan vil du arbeide som operatør i transportavdelingen.

Fristen for å akseptere den nye stillingen er 18. ds. og med tiltredelse 28. november 88.

Din nåværende lønn vil bli opprettholdt i 3 mndr. og de endrede lønnsbetingelser vil gjelde fra 01. mars 89.

I tillegg vil du, som et avdempingstiltak, få beholde din telefongodtgjørelse ut 1989.

Vær vennlig å returnere ett eksemplar av dette brevet i undertegnet stand, dersom du aksepterer tilbudet."

Holstad aksepterte ikke dette tilbudet. I stedet fortsatte forhandlingene.

Under de endelige forhandlingene ble det ifølge vitneforklaring fra personalkonsulent Bjørn Arne Opheim framsatt to tilbud fra Elkem hvor det ene gikk ut på at Holstad skulle få kr 300000 til oppstart av egen virksomhet sammen med muligheten til å komme tilbake som operatør på verket etter to år. Det alternative tilbudet var på kr 450000 - senere forhøyet til det endelige resultatet på kr 475000 - uten tilsvarende returmulighet til verket. Holstad aksepterte tilbudet på kr 475000 hvoretter avtalen av 29 desember 1988, gjengitt innledningsvis på side 2, ble inngått. Deretter innga han, etter arbeidsgiverens ønske, en skriftlig erklæring om at han sa opp sin stilling med virkning fra 1 desember 1988.

Partene er for lagmannsretten enige om at brevet av 16 november 1988 i rettslig forstand må anses som en endringsoppsigelse. De er videre enige om at spørsmålet om skatteplikt for utbetalingen i utgangspunktet forankres i en prejudisiell bedømmelse av denne oppsigelsen. Det følger av dette at staten ikke anser den omstendighet at oppsigelsen faktisk ikke ble gjennomført, men ledet til forhandlinger mellom partene som munnet ut i en minnelig ordning om avvikling av arbeidsforholdet avgjørende for skatteplikten. Lagmannsretten lar det stå hen om et for skatteyteren såvidt gunstig utgangspunkt med nødvendighet følger av gjeldende rett, men har ikke grunnlag for å gå utenfor rammen av anførslene på dette punkt. Spørsmålet får for øvrig ikke avgjørende betydning for resultatet i dette tilfelle. Under enhver omstendighet kan man ved vurderingen av om arbeidsforholdet er brakt til opphør på en måte som ga Holstad rettskrav på erstatning for tort og svie, ikke nøye seg med en isolert vurdering av endringsoppsigelsen. Det riktige må være å foreta en samlet bedømmelse av den framgangsmåte som har vært fulgt, og da kan det ikke være uten betydning at det faktisk ble oppnådd en løsning i minnelighet. Man finner her viktige premisser såvel for bedømmelsen av arbeidsgiverens opptreden som for den psykiske belastning oppsigelsen medførte for Holstad, momenter som står sentralt ved avgjørelsen av den ansattes krav på erstatning for ikke-økonomisk tap etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Dette er i samsvar med statens syn.

Avgjørende for den skatterettslige bedømmelse av utbetalingen er etter lagmannsrettens oppfatning i dette tilfelle at Holstad ikke har sannsynliggjort at oppsigelsen av ham ikke hadde tilstrekkelig saklig grunn i henhold til arbeidsmiljøloven §60 nr 1, supplert med særregelen om driftsinnskrenkning i §60 nr 2.

Problemstillingen er i dette tilfelle konkret hvorvidt Elkem hadde saklig grunn til å fravike ansiennitetsprinsippet ved å tilby Bertil Post stilling som arbeidsleder i stedet for Holstad. Det er på det rene at Post hadde kortere ansiennitet, selv om hans ansiennitet såvel ved bedriften som i stillingen som arbeidsleder, også var av lang varighet.

Ansiennitetsprinsippet gjelder heller ikke etter Hovedavtalens §9-9 absolutt, men er et moment av relativ vekt ved gjennomføringen av oppsigelser på grunn av driftsinnskrenking. Som bemerket i Høyesteretts dom i Rt-1986-879 flg på side 886, er det på det rene at avvik fra ansiennitetsprinsippet kan skje etter en vurdering av arbeidstakerens kvalifikasjoner hensett til bedriftens behov. Bedriften må kunne ta hensyn til forskjeller i kvalifikasjoner, erfaring og anvendelighet generelt eller på spesielle felter, når dette er tilstrekkelig begrunnet i bedriftens behov.

Den omstendighet at ansiennitetsprinsippet etter hva som er opplyst, ble fulgt uavkortet ved oppsigelsen av operatører, kan ikke tillegges avgjørende vekt. Det dreier seg om underordnede stillinger der den relative betydning av særskilte kvalifikasjoner - som lederegenskaper - ikke gjør seg gjeldende med samme styrke som ved en stilling som arbeidsleder. Det må legges vekt på at Holstad i kraft av sin ansiennitet ble tilbudt stilling som operatør.

Ansvaret for oppsigelsene hadde verksdirektøren, i følge vitnet Opheim, delegert til de enkelte avdelingssjefene. Grunnlaget for valget av Bertil Post framfor Arnt Holstad til arbeidsleder, var i følge samme vitne, basert på en vurdering av kvalifikasjoner og egnethet som leder.

De meget sparsomme opplysninger retten har, gir intet grunnlag for å foreta en prejudisiell avgjørelse av saklighetsspørsmålet. Det er for lagmannsretten et helt åpent spørsmål om Elkem hadde tilstrekkelig saklig grunn til å foretrekke Post framfor Holstad. Etter de bevisbyrderegler som gjelder for den skatterettslige problemstilling, må Holstad bære tvilsrisikoen på dette punkt. Selv om Holstad visstnok var den eneste som fikk støtte til nyetablering av virksomhet, kan heller ikke dette tas til inntekt for at Elkem aksepterte at det var foretatt en usaklig eller krenkende avgjørelse. Støtten var en del av et generelt tilbud som Elkem hadde gått ut med for å få til en lettere og mer fleksibel nedbemanning. Ordningen var nedfelt i en protokoll fra forhandlinger med de ansattes organisasjoner. Det dreier seg således ikke om et arrangement som ble konstruert spesielt for Holstad.

Selv om det ikke er nødvendig for avgjørelsen, bemerker lagmannsretten at det under ingen omstendighet er sannsynliggjort at Holstad som følge av usaklig oppsigelse ville hatt krav på erstatning for ikke-økonomisk skade. Partene synes heller ikke å ha betraktet utbetalingen under en slik synsvinkel. Elkems handlemåte i forbindelse med avviklingen av arbeidsforholdet, synes å ha vært imøtekommende, og preget av et ønske om å legge til rette for en smidig overgang for Holstad. Forhandlingene om beløpets størrelse synes i alle fall etterhvert å ha basert seg på at en utbetaling i størrelsesorden omlag to årslønner kunne være retningsgivende. Samtidig var det aktuelt fra bedriften alternativt å yte en lavere sum, men med returmulighet til Verket etter to år. Dette indikerer heller at det er lagt opp til å erstatte et inntektsbortfall for en oppstartingsperiode, alternativt som en prøve på om en slik virksomhet som Holstad ønsket å starte opp, ville være levedyktig. Hele forhandlingsgrunnlaget synes å ha gått ut på å få Holstad inn i alternativt arbeid, ikke at han skulle ha erstatning for tort og svie. Det kan ikke ses at det foreligger noe klanderverdig forhold fra Elkem, eller at situasjonen skulle være infamerende for Holstad.

Det kan heller ikke for lagmannsretten ses at deler av støttebeløpet ville kunne betraktes som erstatning for varig nedsatt arbeidsevne. Om deler av beløpet skulle kompensere Holstads vansker med å få ny tilsvarende jobb i det vanskelige arbeidsmarkedet, ville dette ikke være tilstrekkelig til å innrømme skattefrihet. Det er i så fall Holstads arbeidsmuligheter, ikke hans arbeidsevne, som er redusert ved oppsigelsen. Det kan ikke antas å ha oppstått noen varig nedsettelse av Holstads arbeidsevne i forbindelse med oppsigelsen. De berørte parter kan for sin del heller ikke ha vært av den oppfatning, da man forhandlet om ulike løsninger som innebar at Holstads arbeidsevne skulle nyttes av bedriften. Heller ikke Holstad har påberopt varig tapt arbeidsevne før han ca 2 år etter avtalen subsidiært hevdet skattefrihet på dette grunnlag ved behandlingen i overlikningsnemnda.

Anken har ført fram, og Holstad må i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd erstatte kommunens og statens omkostninger for henholdsvis herredsretten og lagmannsretten. Avgjørelsen har ikke vært så tvilsom at retten finner grunnlag for å fravike hovedregelen. Den aksessoriske motanken har vært forgjeves, og for så vidt følger det av tvistemålsloven §180 første ledd at Holstad tilpliktes å erstatte statens saksomkostninger. Advokat Søvik har levert omkostningsoppgave for lagmannsrettsbehandlingen på totalt kr 43250 inkludert ankegebyret, hvorav salær og øvrige omkostninger er på henholdsvis kr 15000 og kr 5000 for hovedanken og på kr 10000 og kr 2000 for den aksessoriske motanken. Retten finner å kunne legge denne oppgaven til grunn. Advokat Holm leverte omkostningsoppgave for herredsretten på totalt kr 15000 i salær. Retten finner også å kunne legge denne oppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Arnt Holstad til Sørfold kommune 15000 - femtentusenkroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arnt Holstad til staten v/Finansdepartementet 43250 - førtitretusentohundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Retten hevet.