LH-1992-372

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-07-08
Publisert:	LH-1992-00372
Stikkord:	Skatterett, skatteloven
Sammendrag:
Saksgang:	Tana og Varanger herredsrett nr 8/91 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00372 A - Høyesterett HR-1994-00088K . Anket til Høyesterett, nektet fremmet.
Parter:	Ankende part: Ragnar Benjamin Smuk, 9820 VARANGERBOTN (Prosessfullmektig: Advokat Per Faye-Lund, 0257 OSLO). Ankemotpart: Nesseby kommune, 9820 VARANGERBOTN (Prosessfullmektig: Advokat Sven Rune Greni, 0114 OSLO).
Forfatter:	Formann Lagdommer Einar Rege, Ekstraordinær lagdommer Rolv Selnes - Mindretall: Lagdommer Grete Thue
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder krav om endring av ligning. Ragnar Benjamin Smuk er reineier og driver sammen med andre reineiere som aktiv reindriftsutøver innenfor reinbeitedistrikt 6 i Finnmark. Vinterbeitingen foregår på østsiden av Varangerfjorden. I et område kalt Derge er det oppført 11 gjeterhytter som alle er godkjent som avskrivningsobjekt. Sommerbeite foregår på vestsiden av fjorden. Bygda Krampenes ligger i nærheten av dette beiteområdet, tett ved området for merking og utskilling av kalver og høstslakting. Smuk har opplyst at av ialt 16 gjeterhytter i sommerbeiteområdet, ligger 11 i Krampenes. Smuk har sin ordinære bolig i Nesseby kommune. Han er ugift og barnløs. Boligen ligger ca 7 mil fra Krampenes. Det er god veiforbindelse mellom stedene og det legges til grunn at reinbeitedistriktet ligger slik til at Smuk ikke har behov for å ha fast bolig i tilknytning til sommerbeitet.

Smuk kjøpte den aktuelle eiendommen i 1986. Den ligger innenfor selve tettbebyggelsen i bygda Krampenes, som er ei mindre bygd ca 2 mil øst for Vadsø. Bygda har ca 75 innbyggere og betegnes som fraflytningsområde. Riksveien mellom Vadsø og Vardø går gjennom bygda. Eiendommen er godkjent og har fått finansieringsstøtte fra reindriftsadministrasjonen som gjeterhytte. Den opprinnelige bygningen på eiendommen var i dårlig forfatning. Huset ble revet, og på de gamle tuftene ble det oppført en bygning på ca 61 m2. Bygningen fremstår som en hytte av enkel standard. Det er benyttet ubehandlet panel på vegger og tak. Hytta er sparsomt innredet når det gjelder møbler og utstyr. Den inneholder stue med åpen kjøkkenløsning, to soverum, kombinert toalett- og vaskerom og entre. Hytta er oppført etter tillatelse fra bygningsrådet, men er ikke godkjent som helårsbolig. Den er ikke fullisolert, og den har ikke ildsted eller pipe. Hytta har innlagt vann, strøm og kloakkledning.

Eiendommen brukes i forbindelse med sommerbeite som foregår i tiden 15 april til 15 november. Reineierne har plikt til å påse at reinen ikke kommer inn på dyrket mark eller privat eiendom. De ulike reineierne skifter på vaktholdet. I de ukene Smuk har ansvaret for vakthold og gjeting, og i periodene for merking og slakting, benyttes hytta til sted for matlaging, personlig hygiene, hvile og overnatting for Smuk og hans ansatte.

Smuk krevde for inntektsåret 1989 fradrag for avskrivninger av gjeterhytte. Ved vedtak av Nesseby overligningsnemnd av 29 november 1990 ble fradrag nektet. Eiendommen ble ansett som en ikke avskrivbar boligeiendom, en såkalt sekundærbolig, som skulle prosentlignes. Smuk gikk til søksmål mot Nesseby kommune ved stevning av 5 februar 1991.

Tana og Varanger herredsrett avsa 29 januar 1992 dom med slik slutning:

"1. Nesseby kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Om saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til dennes dom.

Ragnar Benjamin Smuk har i rett tid påanket herredsrettens dom. Nesseby kommune har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Varangerbotn og Kirkenes den 9 og 10 juni 1993. Smuk forklarte seg som part, og det ble hørt åtte vitner. Det ble foretatt befaring. Øvrig dokumentasjon fremgår av rettsboken. Saken står i samme stilling som for herredsretten.

Ragnar Benjamin Smuk har i det vesentlige anført:

Det foreligger ingen rettspraksis på området, men det er en omfattende og langvarig ligningspraksis for at gjeterhytter kan avskrives. Det er faktisk bruk og formål som avgjør om den aktuelle hytta er avskrivbar som gjeterhytte eller er en ikke avskrivbar bolig. Lokaliseringen av hytta er i samsvar med driftsmessige behov, og bruken er nøyaktig den samme som om hytta hadde ligget inne i beiteområdet. Krampenes ligger i nær tilknytning til Smuks sommerbeite, og det er hensiktsmessig både utifra driftsmessige og miljømessige hensyn å ha tilhold der. Utifra ønske om å skjerme naturen for unødvendige inngrep og hindre forurensing, må det være en fordel at en utnytter sentral, eldre bebyggelse. Stedet er et fraflyttingsområde som gjør det naturlig for reindriftsutøvere å etablere seg der. Beiteområdet ligger nær dyrket mark og det er nødvendig med gjeting. Hytta ligger tett ved området for merking og utskilling av kalver, og hvor det også foregår høstslakting. Hytta er derfor et nødvendig driftsmiddel i næring. Det forhold at hytta ligger i tettbygd område kan ikke frata den karakteren av å være en gjeterhytte, og det forhold at hytta har innlagt vann og strøm kan heller ikke være avgjørende. En kan ikke forvente at folk i reindriftsnæringen skal nøye seg med mindre komfort enn det normalt stilles etter dagens krav. Hytta har en enkel standard og den oppfyller ikke mer enn de minimumskravene som stilles av arbeidstilsynet. Den tilfredstiller heller ikke kravene til helårsbolig etter byggeforskriftene. Hytta brukes bare periodevis av Smuk og hans medhjelper. Smuk er ugift og har ingen barn. Stedet benyttes aldri til fritidsformål og hytta har ikke karakter av å være ordinær bolig.

Det har også betydning et hytta er ansett som gjeterhytte av reindriftsadministrasjonen, og at den heller ikke kan ikke overdras uten godkjennelse. Andre reineiere har fått godkjent avskrivninger på tilsvarende hytter. Det vil være usaklig forskjellsbehandling om ikke også Smuk blir innrømmet fradrag, og dette alene må føre til at ligningen må oppheves.

Ragnar Benjamin Smuk har lagt ned slik påstand:

"1. Nesseby overligningsnemnds vedtak av 29 november 1990 vedrørende Ragnar Benjamin Smuks ligning for inntektsåret 1989 oppheves.

2. Ankemotparten pålegges å betale sakens omkostninger for begge retter."

Nesseby kommune har i det vesentlige anført:

Selv om et boligbygg kan anses som et driftsmiddel i næring og det konkret kan påvises at bygget er utsatt for verdiforringelse, er hovedregelen i norsk rett at boliger ikke kan avskrives. Fra denne regel er det gjort noen svært få unntak for arbeider - og funksjonærboliger, når disse er nødvendige for at bedriften skal få arbeidsplasser og når de ligger slik til at de ikke kan selges dersom virksomheten legges ned. Disse tilfellene representerer klare ytterpunkt for hvilke boliger som kan anses som avskrivbare. Det foreligger ingen rettspraksis om gjeterhytter, men en har kommet til samme resultat i alle dommer vedrørende avskrivning av skogskoier, som det er mer nærliggende å sammenligne med, men avgjørelsen må basere seg på de retningslinjer som er trukket opp i sakene om arbeider - og funksjonærboliger. Spørsmålet er om bygningen er en "ikke-bolig" som følger de alminnelige regler om avskrivning for betydelige driftsmidler eller er en "bolig" hvor avskrivning uten videre er utelukket.

Dette innebærer at en må foreta en konkret vurdering om den aktuelle bygningen kan komme inn under betegnelsen bolig. Faktisk bruk og formål er bare momenter i den helhetsvurdering som må foretas. I dette tilfellet er alle kjennetegn for hva som normalt betegnes som en bolig tilstede, noe som klart viser at en står overfor et boligbygg. Bygningen benyttes til bolig for Smuk og hans ansatte, og det er ingen forskjell på dette bygget og andre boligbygg i Krampenes, hverken når det gjelder utseende, standard eller beliggenhet. Det at bygningen ligger gunstig til i forhold til næringen, tilsier ikke at bygningen kan skifte karakter fra å være et boligbygg til å være en gjeterhytte. Gjeterhytter adskiller seg fra boliger ved at de er hytter av svært enkel standard som ligger innenfor selve reindriftsområdene. Andre myndigheters vurdering, være seg arbeidstilsyn, bygningsråd eller reindriftsadministrasjon har ingen betydning for den skattemessige henføringen, og det har heller ikke noen betydning at omsetteligheten er innskrenket. Klausuleringen er betinget av at det er gitt finanseringsstøtte. Dersom støtten betales tilbake vil eiendommen kunne selges fritt.

Skattleggingen innebærer ingen endring av praksis i fylket. Også tidligere har en vurdert konkret om bygninger var gjeterhytter eller boliger. En kan ikke trekke slutninger fra ligningen av hyttene i vinterbeiteområdet Dierge. Disse hyttene ligger langt fra vei og skattyterne har fått godkjent avskrivninger på disse uten konkret prøving. Ligning uten faktisk kontroll kan ikke gi grunnlag for ligningspraksis.

Subsidiært, om bygningen ikke kan karakteriseres som bolig, må avskrivninger nektes fordi bygget ikke er utsatt for verdiforringelse. Huset er ikke utsatt for større slitasje enn bygninger i Krampenes flest, og bruksintensiteten er heller ikke slik at ikke vanlig vedlikehold kan sikre at bygningen holder seg i verdi.

Når det gjelder anførselen om forskjellsbehandling forutsetter denne at ligningen er riktig, men må oppheves fordi andre har fått godtatt tilsvarende bygninger som avskrivbare. Spørsmålet om avskrivninger på gjeterhytter i tettbygd strøk kom først opp til prøving ved ligningen av inntektsåret 1989 og en kan ikke kreve at ligningskontorene har kapasitet til å vurdere alle på en gang. For å få en helhetlig behandling er alle skattytere med gjeterhytter i Krampenes området vurdert på nytt. Dette gjelder både de som tidligere har fått godkjent avskrivninger og de som ikke har fått det. Det har derfor ikke vært noen form for forskjellsbehandling.

Nesseby kommune har lagt ned slik påstand:

"1. Herredsrettens dom pkt. stadfestes.

2. Nesseby kommune tilkjennes saksomkostninger for så vel herredsretten som for lagmannsretten."

Lagmannsretten er under dissens kommet til samme resultat som herredsretten. Den samlede rett vil innledningsvis bemerke:

Spørsmålet i saken er om Ragnar Smuk har krav på fradrag i ligningen for avskrivninger på bygning beliggende i tettstedet Krampenes. Saken gjelder rettsanvendelsen. Saksbehandlingen er ikke bestridt. Lagmannsretten har full kompetanse til å prøve om overligningsnemndas avgjørelse bygger på riktig rettsanvendelse.

Det er enighet mellom partene at den aktuelle eiendom bare brukes i næringsøyemed og at den kan anses som driftsmiddel i næring. Videre er det enighet om at saken kun gjelder avskrivningsretten. Ligningsmåten, om det skal benyttes næringsligning eller prosentligning, er ikke tema i saken.

Det er heller ingen uenighet mellom partene om at gjeterhytter kan være gjenstand for avskrivning. Tvisten gjelder om denne konkrete bygning skatterettslig må anses som en ikke avskrivbar bolig eller kan defineres som avskrivbar gjeterhytte.

Lagmannsretten finner det mest naturlig å ha som utgangspunkt at bygninger som benyttes som bolig som hovedregel ikke kan avskrives. Dette gjelder selv om boligen tjener som driftsmiddel i næring. Synspunktet er at boliger ved forsvarlig vedlikehold ikke er gjenstand for verdiforringelse ved slit og elde. Regelen går så langt at avskrivninger avskjæres uansett om slik forringelse skulle la seg påvise i det enkelte tilfelle. Fra hovedregelen er det imidlertid gjort visse unntak. Gjeterhytter som benyttes til overnatting kan utvilsomt betegnes som boliger, men det følger av fast ligningspraksis at de kan avskrives.

Lagmannsrettens mindretall, rettens formann lagdommer Grete Thue, skal bemerke:

Under stikkordet "gjeterhytter" i lignings ABC for 1989 heter det at hytter oppsatt i beiteområdene til bruk under gjeting eller på flyttreiser anses som avskrivbare driftsmidler i saldogruppe "bygg og anlegg". Etter praksis blir da verdiforringelse ikke bedømt konkret. Det gis ingen nærmere veiledning for grensetrekkingen mellom gjeterhytter og boliger. Ved vurderingen av hvilke bygninger som blir godtatt som avskrivningsobjekt etter ligningspraksis, er det derfor nødvendig å gå inn på hvilke kriterier som betegner gjeterhytter.

Tradisjonelt er det i både reindriftsmessig og skatterettslig blitt skilt mellom primærboliger, sekundærboliger og gjeterhytter. Reindriftsadministrasjonens standpunkt til oppføring av hytta har i prinsippet ingen betydning for den skatterettslige vurderingen, men betegnelsene brukes også i ligningsmessig sammenheng, og en må søke å finne frem til hvilke bygninger ligningsmyndighetene har ment å dekke ved begrepene.

Der hvor forholdene ligger slik an at næringsutøveren har behov for å flytte med reinen fra sommerbeite til vinterbeite, slik at det er behov for to faste boliger, er det for de skattemessige forhold bestemt at boligen i tilknytning til vinterbeite skal anses som primærboligen. Dette innebærer at den kommune hvor vinterbeite foregår har beskatningsretten av inntektene for hele reinbeiteområdet. Både primærboliger og sekundærboliger anses som boliger i skatterettslig forstand, og er således ikke gjenstand for avskrivning. Av lignings ABC for 1989 går det frem at sekundærboliger skal prosentlignes.

Tidligere fikk reineierne tilskudd til oppføring av sekundærbolig og gjeterhytte etter forskjellige regelsett. Det legges til grunn at det for enkelte kunne være gunstig å søke om tilskudd etter den ene ordning selv om formålet skulle tilsi søknad etter den andre. Dette anses være grunnen til at det en tid har hersket en betydelig uklarhet om bygninger både reindriftsmessig og skatterettslig sett, kunne karakteriseres som det ene eller det andre. Reindriftsadministrasjonen skiller nå ikke lenger mellom tilskudd til sekundærbolig/gjeterhytte, men har innført betegnelsen næringshytte, et begrep som vil gi skattemyndighetene liten rettledning om ligningsmåten. LigningsABC for 1992 benytter fortsatt begrepene sekundærbolig og gjeterhytte.

Spørsmålet om bygninger i sentrale områder kunne anses som gjeterhytter kom opp til ligningsmessig vurdering etter at flere reineiere hadde etablert seg i eldre bebyggelse i Krampenes, og krevet fradrag for avskrivninger. Finnmark fylkesskattekontor innhentet redegjørelse for praksis i de ulike kommunene ved brev av 21 juni 1990 hvor det bl a heter:

"Det er overfor fylkesskattekontoret reist spørsmål om hvilke bygg som skal betraktes som gjeterhytte og derfor innrømmes avskrivninger med videre. Dette i motsetning til sekundærbolig som ikke medfører fradrag i næringen.

Fylkesskattekontoret antar at det må legges vekt på flere forhold.

Et utgangspunkt er å vurdere standarden på eiendommen. Her vil byggeforskriftene ha avgjørende betydning. Ulempen ved dette kriteriet er at det kun er nødvendig med noen få justeringer for å hindre at det gis godkjennelse som bolig.

Beliggenheten er også et moment. Gjeterhyttene vil som regel ligge i selve beiteområdet. Enkelte steder ligger imidlertid beiteområdet i nær tilknyttelse til bebyggelsen. Dessuten gjør bruk av nye driftsmetoder (snescooter/helikopter) at behovet for en særskilt beliggenhet er blitt endret.

En sekundærbolig har en beliggenhet og standard som tilsier at den er egnet som familiebolig. Det vil være av avgjørende betydning at det ikke bare brukes av reineierens ansatte, men også av reineieren selv.

Tidligere har det blitt lagt vekt på om boligen tilfredstiller kravene til den særskilte tilskuddsordningen etter reindriftsavtalen. Etter det vi har fått opplyst skiller ikke Reindriftsadministrasjonen lenger mellom sekundærbolig/gjeterhytte, men har innført et nytt begrep nemlig næringshytte. Dette vil i så fall medføre at ligningsmyndighetene må foreta en mer selvstendig vurdering enn tidligere."

Av de kommunene i fylket som hadde aktive reindriftsutøvere som skattytere, kom det svar fra Kautokeino, Tana og Karasjok ligningskontor. Det bekreftes at det på noe ulike kriterier blir gitt avskrivninger på gjeterhytter. Avgjørelsen tas på grunnlag av en totalvurdering. Et enkelt moment anses ikke avgjørende.

Norvald Soleng, tidligere ligningsjef i Karasjok, har i tillegg forklart seg for retten. Han ga uttrykk for at hytter innen området hvor næringen ble utøvd, eller i nær tilknytning, som ikke ble brukt til fast bolig eller fritidsformål, og ikke hadde en luksuspreget standard, i hans tid ville ha blitt henført som gjeterhytte. Det ble presisert at grensen mot fritidsbolig alltid ble tatt i betraktning. Det ble ikke lagt avgjørende vekt på hva huset ble benevnt av reindriftsadministrasjonen, men foretatt en konkret bedømmelse etter en helhetsvurdering.

På bakgrunn av svarene fra ligningskontorene er det utarbeidet et notat fra fylkesskattekontort om hvilke forhold det bør legges vekt på når grensen mellom gjeterhytter og sekundærboliger skal trekkes. De ulike kriterier som er trukket frem i brevene fra ligningskontorene, som areal, standard, beliggenhet, faktisk bruk og omsettelighet, gjennomgås. Det presisers at den endelige avgjørelse må basere seg på en konkret vurdering, og at det vesentlige moment alltid vil være om bygningen brukes som bolig av eieren selv og hans familie eller kun av dem som deltar i næringen. Det vises til vedtak i Riksskattenemnda i sak nr 3/89.

Riksskattenemndas sak gjelder klage over vedtak fattet av Nord-Trøndelag fylkesskattenemnd, og gjelder krav om avskrivninger på sekundærbolig. Saken har interesse for nærværende sak fordi den viser at ligningsmyndighetene bedømmer sekundærboliger som tjenlige familieboliger som ikke virker vesensforskjellige fra ordinære boliger. I motsetning til gjeterhytter anses disse ikke som driftsmidler i næringen. Det fremgår at riksskattenemnda sammenligner gjeterhytter med avskrivbare skogskoier. Nemnda bemerker at uansett hvordan slike bygninger, dvs skogskoier og gjeterhytter, idag er innredet og utstyrt, er deres funksjon en annen idet en i slike hytter ikke har ordinært boligtilhold for seg og sin familie.

Under ankeforhandlingen ble det gjennom vitneforklaringer også gitt opplysninger om ligningspraksis fra Troms og Nordland fylker. Fra Troms fylkeskattekontor ble det opplyst at de fleste gjeterhyttene i fylket eies av reindriftsdistriktet. En kjente bare til to hytter i privat eie og disse var innrømmet avskrivning. Det var ikke kjent om noen var nektet. I Nordland fylke tilhører også de fleste hyttene reindriftsdistriktet. Nordland fylkesskattekontor var kjent med et tilfelle hvor et nedlagt småbruk var benyttet til gjeterhytte og hvor avskrivninger var godtatt. Stedet hadde fra 15 til 20 fastboende og lå sentralt i forhold til beiteområdet. En var også kjent med at avskrivninger ble gitt på hytte inne i beiteområdet. Det gikk bilvei til stedet på sommerstid. Området ble benyttet som utfartsted. Hytta var en stor familiehytte og det ble antatt at den også ble benyttet til fritidsformål.

Nesseby kommunes egen praksis har også interesse. Det sier noe om omfanget og varigheten av ligningspraksis at kommunen over lengere tid har godtatt avskrivning på gjeterhytter i både vinter- og sommerbeiteområdet. Ut fra næringsoppgaver må kommunen ha vært klar over at disse hyttene ble avskrevet, og kan følgelig ikke høres med at ligningen ikke danner grunnlag for praksis. Det sier også noe om fastheten av praksis at Nesseby kommune har godtatt avskrivninger på gjeterhytte utenfor sommerbeiteområdet, ikke langt fra Smuk sin hytte. Ved befaring kunne det konstanteres at dette er en hytte av enkel standard. Den er relativt sparsomt utstyrt og innredet med to soverom, åpen kjøkken/stue løsning, vaskerom og bad/toalettrom. Hytta ligger nær ved Krampenes, men utenfor tettbebyggelsen, og er ikke tilknyttet vann, strøm og kloakknett. Via propan, sisterne og eget kloakksystem, har en imidlertid funnet frem til løsninger som gjør at standarden på det hygieniske området fullt ut er tilfredstillende.

På denne bakgrunn finner mindretallet at gjeterhytter kan beskrives som steder reindriftsutøverne benytter til matlaging, stell, hvile og overnatting i kortere perioder når det er behov for dette i forbindelse med næringsutøvelsen. Hyttene anses som driftsmidler i næringen og benyttes både av reieierne selv og ansatte. De har trolig for det meste bare vært benyttet til rene næringsformål. Eventuell bruk til fritidsformål har talt mot godkjenning som gjeterhytte, men det har også vært godkjent avskrivning selv om det var kjent at hyttene tidvis også ble benyttet til fritidsformål. Det vises til lignings ABC for 1992 hvor det fremgår at gjeterhytter som hovedsaklig er brukt i næringen kan avskrives, noe som viser at det legges opp til en helhetsvurdering. Et enkelt moment som at hytta i blant brukes til fritidsformål er ikke avgjørende. For det meste har hyttene ligget innenfor selve beiteområdet, men det er godtatt avskrivninger for hytter i umiddelbar nærhet. Det er derfor ikke grunn til å legge avgjørende vekt på at lignings-ABC viser til gjeterhytter som er oppsatt "i beiteområdene". Hyttene er godkjent av reindriftsadministrasjonen og omsetteligheten er innskrenket eller bundet. Dette skiller gjeterhytter klart fra fritidshytter, men er et vilkår som også gjelder for sekundærboliger og har derfor ingen betydning for skille mellom de to bygningstypene. Tradisjonelt har hyttene hatt en enkel standard, de har vært sparsomt innredet, men forbedringer i samsvar med økende krav til hygiene er godtatt. Dersom en bygning blir godtatt som gjeterhytte, avskrives hytta i samsvar med lignings-ABC i saldogruppe "bygg og anlegg". Det foretas da ingen konkret vurdering av verdiforringelsesspørsmålet.

Denne beskrivelse må langt på vei anses dekkende for Smuk sin hytte i Krampenes. Når en vurderer hytta på bakgrunn av de trekk en har funnet karakteristiske for gjeterhytter, ser en at bygningen i det alt vesentlige fyller de kriteriene ligningspraksis stiller for at en har med en gjeterhytte å gjøre, men oppfyller bare få av vilkårene for å være en sekundærbolig. Bortsett fra at en antar at de fleste boligbygg er utstyrt med pipe, er det riktignok lite som utvendig skiller hytta fra bolighus i Krampenes. Smuk sin hytte er svært lik den hytta som er beskrevet ovenfor og som er godtatt som avskrivningsobjekt av Nesseby kommune. Som nevnt ligger denne hytta utenfor bebyggelsen og er naturlig nok ikke tilknyttet vann, strøm og kloakknett, men en har funnet frem til løsninger som gjør at standarden også på det hygieniske området omtrent er den samme. Tilgang på strøm mv beror på at Smuk sin hytte er tilknyttet offentlig ledningsnett, noe som igjen er en funksjon av beliggenheten, og tilgangen kan derfor ikke tillegges særlig vekt når avskrivning på hytter med løsninger som gir samme standard blir godtatt. Innvendig er det ellers mest mangel på ildsted og den sparsomme innredningen som gjør at hytta skiller seg ut fra det en forventer å finne i en bolig eller en fritidshytte. I så måte har den mer preg av å være en arbeidsbrakke.

Mindretallet mener at det i det vesentlige bare er beliggenheten som skiller Smuk sin hytte fra en moderne gjeterhytte hvor det etter praksis vil bli gitt avskrivning. En totalvurdering bør føre til at ligningspraksis for avskrivning på gjeterhytter får anvendelse. Den praksis som er dokumentert må betraktes som fast og relativt entydig. Det er grunn til å anta at det er åpnet for fradrag fordi gjeterhytter ikke er ment til permanent beboelse. Det er næringsvirksomheten direkte, og ikke brukernes boligbehov, som medfører utgifter til oppholdet. Ligningspraksis anses som rettskilde av stor vekt i tilfeller hvor løsningen bygger på en veloverveid ordning i skattyters favør og ikke kan anses være i strid med noen av skatterettens lover eller forutsetninger. Lignings-ABC har i flere år gitt rettledning om at gjeterhytter kan avskrives. Ordningen går langt tilbake og det er god grunn til å anta at det stort sett er gitt avskrivninger. Ligningspraksis anses som så langvarig og omfattende at ligningsmyndighetene må være bundet. Smuk har innrettet seg etter praksis og forutberegnelighet på skatterettens område må tillegges betydelig vekt jf Rt-1990-1293. Mindretallet finner derfor grunn til å legge stor vekt på at praksis legger opp til at det skal foretas en helhetsbedømmelse, slik at det ikke kan anses tilstrekkelig at et enkelt moment taler for eller imot. Beliggenheten alene kan ikke frata Smuks hytte karakteren av å være en gjeterhytte.

Mindretallet er med andre ord kommet til at Smuk sin hytte i Krampenes må anses som en gjeterhytte. Dette innebærer at den etter ligningspraksis kan avskrives uansett om skattyter kan påvise konkret verdiforringelse.

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Rege og Selnes, er kommet til samme resultat som herredsretten, og man kan i det vesentlige også slutte seg til dens begrunnelse.

Man finner videre grunn til å peke på at det synes klart at den aktuelle eiendom er anskaffet i anledning reindriftsnæringen, og at den utelukkende er benyttet til underbringelse av den ankende part og hans ansatte under utøvelsen av denne næring. Det kan derfor ikke anses tvilsomt at bygningen må betraktes som driftsmiddel i næring.

Selve bygningen, som av bygningsmyndighetene ikke er godkjent til bruk som helårsbolig, fremtrer nærmest som et hyttebygg. Siden eiendommen ligger innenfor den vanlige bebyggelsen på tettstedet Krampenes, vil verdien av denne svinge i takt med prisen på det vanlige eiendomsmarked på stedet, uavhengig av bruken av eiendommen som driftsmiddel i reindriftsnæringen. Flertallet mener derfor at med mindre det godtgjøres at hytten blir utsatt for en verdiforringelse som går ut over det som er vanlig for et slikt bygg og som kan gjenopprettes med forsvarlig vedlikehold, er det ikke grunnlag for å innrømme avskrivning. Det er fra den ankende parts side ikke søkt godtgjort at noen slik særlig verdiforringelse har funnet sted.

Flertallet kan heller ikke se at det foreligger en ensartet ligningspraksis med hensyn til gjeterhytter som ligger utenfor selve reinbeiteområdet. Den ligningsmåte som det i lignings-ABC er gitt anvisning på forsåvidt gjelder gjeterhytter, gjelder bare hytter i beiteområdet.

Etter det resultat lagmannsrettens flertall er kommet til har anken vært forgjeves. Den samlede rett finner avgjørelsen rettslig sett så tvilsom at det har vært grunn for den tapende part å bringe saken inn for retten. I medhold av unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten. Man er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.