LH-1992-661
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-24 |
| Publisert: | LH-1992-00661 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Senja namsrett nr 541/92 D - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00661 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Henry A. Berntsen). Kjæremotpart: Sparebanken Nord-Norge (Prosessfullmektig: Advokat Bernhard Halvorsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Einar Rege, lagdommer Steingrim Bull, konstituert lagdommer Sam E. Harris |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, Tvistemålsloven (1915) §180, §388, §403, §63, §64, §13, §245, §247, §250, §252, §2, Panteloven (1980) §1-5 |
Saken gjelder arrest i verdipapirer, og i den forbindelse hvem som er ansvarlig for lånegjeld.
Ettervinteren 1989 ble Sparebanken Nord-Norge (da Tromsø Sparebank) forespurt om et valutalån, noe banken innvilget. 22 mai 1989 ble det utstedt gjeldsbrev på 6000000,- norske kroner. Gjeldsbrevet anga den kjærende part As ektefelle, B, som låntaker, og er undertegnet av henne. Partene har ulikt syn på om det var A eller sønnen C som hadde kontakt med banken i anledning låneopptaket. B hadde ingen direkte kontakt med banken i forbindelse med låneopptaket. Hun er registert i det norske folkeregisteret som utflyttet til Spania siden 1988.
Lånet skulle brukes i forbindelse med innfrielse av lån opptatt i Tyskland og Sverige, brukt i anledning kjøp av en større eiendom på Fuertaventura, en av Kanariøyene. Som sikkerhet ble det etablert pant i en forretningseiendom på X tilhørende A ved at han undertegnet en pantobligasjon pålydende kr 6000000,-. 16 juni 1989 (med virkning fra 12 juni) ble kr 5753587,95 godskrevet konto nr 4776-07- - - - i As navn i Sparebanken Nord-Norge. Det ble sendt brev til B med varsel om overføringen, og sammen med brevet fulgte en låneavtale for valutalån inntil motverdien av 5800000 norske kroner for undertegning. Denne avtalen er ikke undertegnet og returnert. Det foreligger derimot et dokument kalt "bekreftelse valutalån" som er undertegnet av B.
Til å begynne med ble renteterminene betalt på ordinær måte. Betaling av kr 334991,65 skjedde pr 12 desember 1990 ved overførsel fra As konto (nr 4776-07- - - - ) i Sparebanken Nord-Norge, samme konto som lånet opprinnelig var godskrevet. Ved terminforfall 12 juni 1991, som også var den opprinnelig beregnede sluttdato for lånets løpetid, ble det imidlertid bare foretatt delbetaling med kr 180000,-. Også dette beløp ble overført fra As konto.
Banken gjorde telefonisk henvendelse til A, og skriftlig henvendelse til B for å få formalisert forholdet med den utestående del av renteterminen. Dessuten ble den opprinnelige låneavtale i underskrevet stand etterlyst, og et nytt eksemplar av avtalen med forlenget løpetid for lånet til 12 desember 1991, ble oversendt.
I følge banken kom det ingen reaksjon fra B direkte. Derimot avstedkom telefonisk kontakt mellom A og bankens bedriftsrådgiver Eivind Winther slikt internt notat av 17 oktober 1991 fra Winther:
"Telefon til A uke 41.
Kommer ikke til å skrive på noe papir fra banken. Sier at han ikke vil gjøre det mulig for banken å kunne gå rettslig mot B eller han.
Har ikke mulighet til å betale terminen som forfaller den 12. desember 91.
Påpeker at han er sitt ansvar bevisst, og ikke vil forsøke å "lure" oss. Vil gjøre opp lånet når han har solgt eiendommen i Syden. ...."
Videre innbetaling fant ikke sted, heller ikke av nye renteterminer som forfalt. 6 april 1992 var det et møte mellom A og banken der A ga nærmere opplysninger om hvordan valutalånet var brukt. Det kom frem at et spansk selskap der A var styreformann og B aksjonær for 30 %, hadde kjøpt en større eiendom på en av Kanariøyene. Videresalg til akseptabel pris viste seg imidlertid vanskelig, og selskapet ville vente på markedsbedring. I notat fra møtet, oppsatt av banken til internt bruk, fremgår videre:
"....
Renter på valutalånet kan ikke betjenes da Kvistad har tapt de midler som skulle benyttes til dette formål. (store tap på bankaksjer).
Bankens sikkerhet "pantesikkerheten i forretningseiendommen på X" er ikke verdt noen ting. Dette har i følge Kvistad to hovedårsaker:
- Leiekontrakt tinglyst til Jon og C på leie av hele 1. og 2. etg. med kr 200000,- i 25 år. Bygget er på grunn av dette verdiløst for banken.
- Parkeringsplasser foran bygget er eget bruksnr. En eventuell ny eier vil ikke få adgang til bygget over denne eiendommen.
Kvistad har på grunn av de tap bankene har påført han ingen medlidenhet i så måte med oss som långiver. Han presiserer imidlertid at den situasjon han har kommet opp i ikke er selvforskyldt, og at han så langt som mulig vil forsøke å gjøre opp for seg. ...."
Banken erkjenner deretter at tvangsauksjon over eiendommen på X er et dårlig alternativ, og viser til at A har tilbudt banken å overta 30 % av eierandelen i det spanske selskapet mot sletting av heftelser. En slik overtagelse er imidlertid avhengig av genereralforsamlingens godkjenning, og A skal komme tilbake med en nærmere redegjørelse.
Banken fant ikke As videre oppfølgning tilfresstillende, og ved brev av 13 april 1992 til B, med kopi til A, ble valutalånet oppsagt under henvisning til vesentlig mislighold. Ubetalte, forfalte renteterminer ble opplyst å være kr 750744,84, og totalkrav kr 7,050369,84 med ytterligere tillegg av rente av hovedstol og morarente av ubetalte, forfalte terminer. 30 april 1992 sendte banken under henvisning til gjeldsbrevet av 22 mai 1989 fra B, påkrav etter tvangsfullbyrdelsesloven §13. I kryssende brev, også av 30 april, sendte A ytterligere opplysninger om eiendommen eid av det spanske selskapet som banken var tilbudt å overta aksjer i. Det ble dessuten opplyst at selskapets generalforsamling hadde godtatt at banken overtok aksjene uten at forkjøpsrett ville bli gjort gjeldende.
I svarbrev fra banken av 8 mai 1992 ble det bedt om flere opplysninger om det spanske selskapet, herunder om regnskap, låne- og pantsettelsesforhold, samt eiersituasjon. Det ble presisert at banken anså tilbudet om aksjer i selskapet som et tilbud om tilleggssikkerhet for valutalånet.
I svarbrev fra A av 13 mai 1992 ble det fremholdt at det ikke var tale om å tilby tilleggssikkerhet, men en overtagelse av 30 % av aksjene for en pris svarende til "bankens tilgodehavende hos undertegnede på kjøpsdagen". Når det gjaldt bankens spørsmål vedrørende selskapet, ble det opplyst at "både selskapets advokater og undertegnede finner det irrelevant å gi slike opplysninger", og at det var "opp til Banken å vurdere saken på sin måte".
I brev fra advokat Bernhard Halvorsen av 30 juni til A og med kopi til B, ble det på ny fremholdt at banken hadde utilstrekkelig informasjon til å kunne ta stilling til tilbudet om kjøp av aksjer. I en opplisting ble det spesifisert hvilke opplysninger og dokumentasjon banken ønsket.
Etter dette er det begjært utlegg hos B i henhold til gjeldsbrevet undertegnet av henne, og utlegg ble gitt 13 august 1992. Utlegget omfattet også en del askjer registrert på verdipapirkonti i As navn. (Dette er de samme aksjer som er omfattet av arresten nærværende sak gjelder.) Denne del av utlegget ble etter klage til namsretten opphevet ved kjennelse av 24 november 1992. 27 august 1992 avsluttet A sin bankkonto nr 4776-07- - - - i Sparebanken Nord-Norge ved uttak av kr 129375,77.
I forhold til A igangsatte banken forberedende skritt for tvangssalg av den pantsatte forretningseiendommen på X. 11 september 1992 tok Sparebanken Nord-Norge ut stevning mot A ved Senja herredsrett med krav om at A skulle dømmes medansvarlig for valutalånet tatt opp i Bs navn. Samtidig ble det begjært arrest for midlertidig sikring av bankens krav. 29 september 1992 fattet namsretten, uten muntlig forhandling, beslutning i arrestsaken med slik slutning:
"Arrest gis til fordel for Sparebanken Nord-Norge i verdipapirer registrert på A på konto nr. 068234287909 i Christiania Bank og Kredittkasse, Verdipapirservice, boks 1166 Sentrum, 0107 Oslo, på konto nr. 050010058746 i Den norske Bank, verdipapirservice, 5020 Bergen, på konto nr. 060010094864 og nr. 060010095531 i Christiania Bank og Kredittkasse, Verdipapirservice, boks 1166 Sentrum, 0107 Oslo, og konto nr. 070260007193 i den norske Bank, Håkon IIV's gate 5, 0161 Oslo.
Arresten skal sikre Sparebanken Nord-Norges krav stort kr 7297034,84 med tillegg av renter i henhold til valutalån opprinnelig stort kr 5811705,-.
Saksøkte kan avverge iverksettelsen av arresten eller kreve iverksettelsen opphevet av namsretten ved å stille sikkerhet for et beløp som skjønnsmessig fastsettes av retten, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §250, annet ledd."
På vegne av A ble det deretter begjært muntlig forhandling, og 26 november 1992 avsa namsretten kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens beslutning av 29. september 1992 opprettholdes.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale saksomkostninger til Sparebanken Nord-Norge med kr 15200,-."
Ytterlige opplysninger om saksforholdet, partenes anførsler og namsrettens begrunnelse, fremgår av namsrettens beslutning og kjennelse.
A har i rett til påkjært namsrettens kjennelse. Sparebanken Nord-Norge har i kjæremålstilsvar tatt til gjenmæle. Det er også utvekslet ytterlige prosesskrift. Det er dessuten gitt uttalelse til spørsmål fra lagmannsretten om størrelse og form for en eventuell sikkerhetsstillelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd. - - -
A har gjort gjeldende at det ikke forelå arrestgrunn og at kravet mot A heller ikke er sannsynliggjort.
Sparebanken Nord-Norge hadde allerede utlegg i de aksjene det er tatt arrest i. Utlegget ble gitt i anledning bankens forfølgning av kravet mot B. Tvistemålsloven §63, jf §64 og tvangsfullbyrdelsesloven §2 må være til hinder for at det også tas arrest.
Det utlegget som var gitt avskar A fra å disponere over aksjene, og det forelå derfor heller ikke fare for disposisjoner til skade for banken. Dette var situasjonen da arrest ble gitt, og dette må legges til grunn for kjæremålssaken selv om utlegget senere ble opphevet etter klage til namsretten.
Det er ikke sannsynliggjort at banken har noe krav mot A personlig. Det var sønnen C, og ikke A, som søkte om lån på vegne av B. Det var aldri på tale at A skulle ha noe ansvar utover å stille sin forretningseiendom på X som pantesikkerhet. Dette gjorde han ved å undertegne en pantobliasjon. Dersom det også hadde vært aktuelt med personlig ansvar for A, ville det naturlige vært å undertegne som selvskyldnerkausjonist på gjeldsbrevet fra B . Han har imidlertid aldri blitt anmodet om å undertegne noe dokument som skulle tilsi personlig anvar for gjelden utover sikkerhetsstillelsen, og har aldri blitt underrettet om at banken anså ham som ansvarlig. Det var en ubenyttet del av lånet til B som ble benyttet til dekning av renteterminer. Av terminer som påløp utover dette, dekket A selv bare en del. Grunnen til As kontakt med banken etter at problemene med terminbetalingen inntrådte, var at B for det meste var i Spania, og at A ville prøve å berge den pantsatte forretningseiendommen på X. Banken har hele tiden - og helt til det siste - behandlet B som låntager og A som garantist uten personlig ansvar. Det kan ikke legges vekt på at B var uten inntekter til å betjene lånet inntil det kunne innfris. Det vesentlige for banken synes istedet å ha vært hvilke sikkerheter den hadde. Det kan ikke medføre personlig ansvar for A at forretningseiendommen på X har sunket så mye i verdi at bankens sikkerhet er betydelig forringet. Namsretten har satt for små krav til sannsynliggjøring av kravet.
Foranlediget av forespørsel fra lagmannsretten, pekes på at en eventuell arrest i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd forutsetter fare ved opphold, og at det ikke foreligger fare ved å avvente en endelig rettslig avgjørelse. Skulle det likevel bli aktuelt med arrest mot sikkerhetsstillelse, aksepteres en begrensning av sikkerheten til kr 500000,-.
For øvrig vises til kjæremålet.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens beslutning datert 30. nov. 1992 om arrest i verdipapirer tilhørende A oppheves.
2. Sparebanken Nord-Norge tilpliktes å betale sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett med tilsammen kr 20500,- hvorav omkostninger i namsrett utgjør kr 17500,-."
Sparebanken Nord-Norge har gjort gjeldende at namsrettens kjennelse er korrekt, både i begrunnelse og resultat.
For så vidt gjelder arrestgrunn, opprettholdes anførselen om at As atferd gir grunn til å frykte for at fullbyrdelsen ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort, eller må foretas i utlandet. A har konsekvent unnlatt å svare på alle nærmere spørsmål om selskapet i Spania. A har dessuten konsekvent unnlatt å gi samtykke til at Fokus Bank kan gi informasjon om As låneopptak hos dem i forbindelse med kjøpet av eiendommen i Spania. Det var dette lånet i Fokus Bank - dengang Tromsbanken AS - Bs lån ble brukt til å innfri. A synes å legge de hindringer han kan i veien for en fullbyrdelse etter at rettskraftig grunnlag for kravet er oppnådd. Det er for øvrig grunn til mistanke om at andre enn B ved en eller flere anledninger har undertegnet dokumenter med hennes navn. At banken i anledning gjeldsforfølgning mot B har fått utlegg i de samme aksjene som er omfattet av arrest i saken mot A, kan det ikke være noe i veien for. Utlegget var dessuten rettskraftig opphevet før det tidspunkt da namsretten avsa sin kjennelse om arrest.
For så vidt gjelder kravet mot A, må dette anses sannsynliggjort. Alternativt pekes på muligheten som ligger i tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd. Begge parter opererte - etter avtale - med et formelt og et reelt låneforhold. Det relle forhold fremgår av at B aldri har hatt noe forhold til banken, utover å signere gjeldsbrevet. Banken har derimot forholdt seg til A. A åpnet samme dato som gjeldsbrevet konto for seg i Sparebanken Nord-Norge, utelukkende for å betjene lånet. Lånebeløpet ble i sin helhet innbetalt på A's nye konto, som han da og lenge etterpå var den eneste som disponerte. Det alt vesentlige av lånebeløpet ble brukt av A til å dekke et tilsvarende valutalån han da hadde i Tromsbanken AS, nå Fokus Bank AS. Det var A personlig som til enhver tid betjente lånet i forhold til Sparebanken Nord-Norge. Dette startet lenge før det var inntrådt mislighold som kunne true As pantsatte forretningseiendom. Da mislighold inntrådte, var det utelukkende A som hadde kontakt med banken. B har ikke hatt noe fast inntektsforhold eller andre midler til å betjene låneforholdet. Det er derfor utelukket at en bank ville gitt henne alene et lån, idet det ville blitt mislighold uansett pantesikkerhet.
Foranlediget av forespørsel fra lagmannsretten, gjøres gjeldende at reelle hensyn ikke tilsier sikkerhetsstillelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd fra en bank som Sparebanken Nord-Norge. Dersom sikkerhetsstillelse likevel blir aktuell, må den avgrenses til de aktuelle verdipapireres pålydende verdi, som oppad kan begrenses til ca kr 500000,-. Den relle verdi er betydelig lavere.
For øvrig vises til kjæremålstilsvaret.
Sparebanken Nord-Norge har nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. A tilpliktes å erstatte Sparebanken Nord-Norge sakens omkostninger, også for lagmannsretten."
- - -
Lagmannsretten skal først bemerke at her hvor det samtidig ble tatt ut stevning, kunne arrestbegjærigen etter tvangsfullbyrdelsesloven §247 første ledd vel så naturlig vært behandlet av Senja herredsrett i først instans, som av Senja namsrett. Dette er imidlertid uten betydning.
I og med at namsretten - i samsvar med banken påstand - har angitt arrestobjekt, kan innledningsvis også bemerkes at lagmannsretten oppfatter dette som et bidrag til iverksettelsen etter tvangsfullbyrdelsesloven §252 første ledd annet punktum.
Lagmannsretten kan ellers ikke se at rene litispendensvirkninger etter tvistemålsloven §64 jf §63 er til hinder for at det kan gis arrest i samme formuesgoder som samme saksøker fra før har utlegg i. Det er her tale om krav av ulik art, som i den konkrete sak dessuten er basert på ulike grunnlag i forhold til to forskjellige motparter. Hvorvidt gitt utlegg innvirker på spørsmålet om arrestgrunn, tas opp nedenfor.
Utgangspunktet for lagmannsrettens fortsatte gjennomgang er tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §248 første ledd annet punktum, om at krav og arrestgrunn må gjøres sannsynlig. Det må fremstå som mer sannsynlig at det foreligger et krav og en arresgrunn, enn at det ikke gjør det, jf nå forarbeidene til den tilsvarende bestemmelse i den nye tvangsfullbyrdelsesloven i Ot.prp.nr.65 (1990-91) 275. I den grad namsrettens uttalelser om at "det skal vesentlig mindre til for å oppfylle dette vilkåret om sannsynliggjøring av kravet enn det som må til for å få en dom for forholdet", og at "kravet til sannsynlighetsovervekt er m aomindre", må forstås som å knytte seg til det rettslige krav til sannsynlighetsgrad (den objektive bevisbyrde), er lagmannsretten derfor uenig. En annen sak er at det i slike mer akutte situasjoner som gjerne foreligger når det kreves arrest, kan bli funnet tilstrekkelig med et spinklere faktisk bevismateriale enn det domstolen ville krevd for en dom i samme retning etter ordinær saksforberedelse og hovedforhandling. Lagmannsretten forstår Høyesteretts kjæremålsutvalgs uttalelse i Rt-1967-124, på 125, slik.
Når det så gjelder sannsynliggjøring av kravet, finner lagmannsretten at dette er tvilsomt. På den ene side kan det vises til kjæremålstilsvaret og det som er omtalt og funnet utslagsgivende i namsrettens beslutning og kjennelse. Lagmannsretten vil særlig vise til at det har formodningen mot seg at banken ville si seg tilfreds med bare å ha B som personlig forpliktet. Det er ikke motsagt at hun personlig var uten nevneverdig inntekt - hun har ikke hatt fast arbeid og ble senere uføretrygdet - og hun skal heller ikke ellers ha hatt nevneverdige netto midler. Det var derimot A - som var kjent av banken - som hadde erfaring med forretningsdrift og dermed hadde et særlig inntektspotensiale. Han hadde dessuten fra før visse midler - bl a aksjer - i tillegg til forretningseiendommen på X.
En ordinær innfrielse av valutalånet må videre ha fremstått som avhengig av utfallet av eiendomsprosjektet i Spania. Her må A ha blitt oppfattet som sterkt involvert, i hvert fall på det faktiske plan. De senere fremkomne opplysninger om As posisjon i selskapet, bl a som styreformann, støtter dette. En vesentlig bakgrunn for at lånet ble innvilget må derfor ha vært bankens tillit til at nettopp A ville sørge for et vellykket forløp for prosjektet. Dette synes mindre forenlig med at han ikke også var forutsatt å skulle ha et personlig medansvar for lånet.
Mot dette er gjort gjeldende at det vesentlige for banken var hvilken sikkerhet den hadde. Lagmannsretten kan imidlertid ikke være enig i at god sikkerhet kan ha vært tilstrekkelig for banken, og at muligheten til å dekke løpende renteterminer har vært mindre vesentlig. Rett nok anslo en lånetakst fra 1989 den pantsatte forretningseiendommen på X' verdi til kr 21 mill, mens heftelser foran Sparebanken Nord-Norge bare var på kr 7 mill. Eiendommen var eneste sikkerhet for lånet. På bakgrunn av lånets opprinnelige størrelse, ville imidlertid de renter - ved mislighold også rentesrenter - som påløp i seg selv utgjøre et betydelig beløp. Beløpet ville fort bli større enn det som kan ha vært avsatt som margin til rentebetaling i forbindelse med låneopptaket. Både p g a størrelsen av de renter som ville påløpe og begrensningen av pantesikkerhet for renter i panteloven §1-5, ville unnlatt terminbetaling derfor kunne bringe banken opp i en tvangssituasjon hvor realisasjon av pantet måtte skje, selv om dette av flere grunner kunne være mindre ønskelig. Det faktiske forløp som det ble, illustrerer for så vidt dette.
Lagmannsretten har ut fra dette funnet at banken må ha forutsatt at A skulle stille seg som personlig forpliktet ved siden av B ved låneopptaket. Det videre spørsmål er om A også kan anses å ha handlet i forhold til denne forutsetningen, slik at han er blitt forpliktet.
For det sistnevnte spørsmålet kan det ha betydning hvilken interesse A personlig hadde i låneopptaket. Som nevnt synes A i alle fall på det faktiske plan å ha vært sterkt involvert i eiendomsprosjektet i Spania. Lånet fra Sparebanken Nord-Norge skjedde for å innfri andre lån brukt til finansiering i forbindelse med dette prosjektet. Sparebanken Nord-Norge har dessuten antydet at lånet denne banken ga ble brukt til å innfri et lån A var ansvarlig for i Tromsbanken AS, nåværende Fokus Bank AS. Det er dessuten vist til den aktive rolle A hadde i forbindelse med låneopptaket og særlig det videre låneforhold i Sparebanken Nord-Norge, også før inntrådt mislighold innebar en trussel mot hans pantsatte eiendom. Lagmannsretten er imidlertid enig med A i at hans aktivitet også kan ha hatt en praktisk begrunnelse, nemlig at B sjeldnere var i Norge, og at A også ellers må antas å ha vært best egnet til å ta seg av den aktuelle type spørsmål. I så fall er det riktignok noe påfallende at A ikke i sterkere grad har markert at det bare var på vegne av hustruen han opptrådte. Det avgjørende for lagmannsretten på dette punkt har likevel vært As manglende medvirkning til å bringe større klarhet i hvilke økonomiske og andre interesser han eventuelt har hatt, enten dette er direkte i eiendomsprosjektet i Spania, eller som ansvarlig eller medansvarlig i forbindelse med tidligere finansiering. Lagmannsretten finner at As passivitet i forhold til de spørsmål som ble stilt om dette - også etter at saken var brakt inn for retten - må tale mot ham. Lagmannsretten legger derfor til grunn at også A hadde en interesse i at Sparebanken Nord-Norge innvilget det atuelle lånet.
Videre når det gjelder spørsmålet om A kan anses å ha forpliktet seg overfor banken i samsvar med bankens forutsetning, viser lagmannsretten til hans etterfølgende opptreden. Det virker her som et gjennomgående trekk at han ikke selv har skjelnet mellom seg selv og hustruen. For øvrig må banken i sin holdning overfor A ha latt det komme til uttrykk at den anså ham som medforpliktet. Det er likevel ikke påvist at dette på noe tidspunkt - før tvangsforfølgning ble innledet - har ført til noen form for presiserende "reklamasjon".
Når lagmannsretten til tross for utgangspunktet så langt er i tvil om A faktisk har forpliktet seg, henger det sammen med den manglende skriftlige erkjennelse for en medforpliktelse for A. Det skal her presiseres at lagmannsretten har forstått Sparebanken Nord-Norge som at den ikke påberoper pantobligasjonen hvor A ga pant i forretningseiendommen på X som grunnlag også for en personlig forpliktelse, til tross for at obligasjonens ordlyd gir uttrykk for nettopp det. Det foreligger en meget sterkt forventning til profesjonelle aktører som Sparebanken Nord-Norge om å sørge for at nødvendig og klar skriftlig dokumentasjon etableres og nødvendige erkjennelser innhentes før lån utbetales. Lagmannsretten kan ikke se at det forelå noen grunn for banken til å fravike dette i det aktuelle tilfellet. Rett nok er det vist til at det av hensyn til valutabestemmelsene var mest hensiktsmessig at B, som var registrert som bosatt i Spania, formelt stod alene som låntaker. Det er imidlertid ikke gitt forklaring på hvorfor dette skulle forhindre A i å stå som medforpliktet, eventuelt som kausjonist, f eks i et separat dokument.
Ut fra en samlet vurdering av det ovenstående har lagmannsretten likevel funnet at det foreligger tilstrekkelig sannsynlighet for at Sparebanken Nord-Norge har det påberopte krav mot A. Lagmannsretten har funnet det sannsynlig at at han faktisk har stilt seg som medforpliktet, enten dette har skjedd uttrykkelig eller konkludent gjennom hans totale atferd. Fraværet av skriftlig dokumentasjon må tilskrives svikt i bankens rutiner i et tilfelle hvor den vanlige form for lånedokumentasjon ikke ble funnet anvendelig.
Det neste spørsmål gjelder arrestgrunn. Om dette nøyer lagmannsretten seg i hovedsak med å vise til det som fremgår av namsrettens beslutning og kjennelse, samt kjæremålstilsvaret. Når dette også sees i sammenheng med det lagmannsretten har bygget på ved spørsmålet om det er sannsynliggjort et krav, finner lagmannsretten det sannsynlig at fullbyrdelse i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort eller må foregå i utlandet, dersom arrest ikke gis, jf tvangsfullbyrdelsesloven §245 første ledd. De aktuelle aksjene vil lett kunne flyttes eller selges, samtidig som familien Kvistad allerede synes å være etablert i Spania. Andre aktuelle og tilstrekkelige dekningsobjekter tilhørende A foreligger ikke i Norge. Dekning av bankens krav ved videre pågang mot B synes heller ikke mulig å oppnå. Annen sikkerhet for eller andre ansvarlige for bankens krav finnes ikke.
Ved vurderingen av arrestgrunn er det for øvrig situasjonen som den fortoner seg på lagmannsrettens prøvingstidspunkt som må være avgjørende. Lagmannsretten har full prøvingskompetanse ved den aktuelle type avgjørelse. Spørsmålet om det er tilstrekkelig grunn til arrest når samme saksøker allerede - på annet grunnlag - har utlegg i de formuesgoder som er aktuelle for arrest, blir derfor uaktuelt nå når Sparebanken Nord-Norges utlegg i de samme aksjer er opphevet. I tillegg kommer at vilkårene for arrest i utgangspunktet vurderes uavhengig av hva som er aktuelt som arrestobjekt.
Lagmannsretten har ut fra dette også funnet at det foreligger arrestgrunn, og lagmannsretten finner også at det er grunn til å etterkomme begjæringen om arrest.
Namsretten har ikke fastsatt beløp for sikkehetsstillelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §250 annet ledd, slik namsretten av eget tiltak skulle gjort. Dette er en feil som lagmannsretten finner grunn til å rette, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2 jf tvistemålsloven §403 jf §388. Beløpet fastsettes til kr 1000000,-. Det er da tatt hensyn til at A ikke synes å ha andre frie midler i Norge enn de aksjene det er tatt arrest i. Det bør derfor ikke stilles krav om sikkerhet for hele kravets størrelse for at A skal kunne få tilbake rådigheten over aksjene. Sikkerhetsbeløpet må imidlertid fastsettes under hensyntagen til at aksjeverdier kan være gjenstand for store svingninger.
Kjæremålet har ikke ført frem. Lagmannsretten har imidlertid vært i så sterk tvil at dette ugjør en særlig omstendighet som bør tilsi unntak for den tapende parts saksomkostningsansvar, jf tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2. Lagmannsretten finner at det samme bør gjelde for saksomkostningene for namsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse pkt 1 stadfestes, dog slik at arresten kan kreves opphevet av namsretten ved å stille sikkerhet for kr 1000000,- - enmillion 00/100 -.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.
Retten hevet