LH-1993-105
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-01 |
| Publisert: | LH-1993-00105 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tana og Varanger herredsrett nr 90/91 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00105 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Eireen Ferger (Prosessfullmektig: Advokat Eivind Kogstad, Oslo) Ankemotpart: Finnmark fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Knut Hegg, Vadsø). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann, Ekstraordinær lagdommer Jon Fjalstad, Sorenskriver Stein Schjølberg |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §9, Grunnloven (1814) §97, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Tvistemålsloven (1915) §151, §172, §176, §180, §98, §31 |
Det ble avsagt slik dom:
Eireen Ferger, som er født xx.xx.1950, ble ved en trafikkulykke 7. juni 1959 påført et komplisert brudd i hoften. Hun ble inntil september 1960 behandlet for skaden ved Kirkenes sykehus, men ble dernest overført til Sophies Minde. Etter ulykken fikk Eireen Ferger utbetalt kr 20000 i erstatning fra vedkommende motorvogns ansvarsforsikring.
Ved stevning til Tana og Varanger herredsrett den 13. desember 1991 har Eireen Ferger reist sak mot Finnmark fylkeskommune som eier av Kirkenes sykehus, med krav om erstatning for tap hun mener å være påført som følge av feilbehandling ved sykehuset i 1959-60, herunder at sykehuset unnlot å henvise henne til spesialist på et tidligere tidspunkt. Det er anført at hun som følge av uriktig behandling er påført en følgeskade som først har manifestert seg på et langt senere tidspunkt. I stevningen nedla Eireen Ferger opprinnelig bare påstand om fastsettelsesdom for at hennes erstatningskrav ikke er foreldet, en oppdeling som er i strid med bestemmelsen i tvistemålsloven §151 annet ledd. Ved prosesskrift av 27. november 1992 har imidlertid saksøkeren korrigert sin påstand til krav om fastsettelsesdom for at fylkeskommunen er erstatningsansvarlig for lidt tap, mnerstatning, fremtidige ekstrautgifter og tap i fremtidig erverv påført henne som følge av behandlingen på Kirkenes sykehus etter trafikkulykken. Finnmark fylkeskommune tok til gjenmæle for herredsretten og gjorde blant annet gjeldende at et eventuelt erstatningskrav var foreldet. Etter at det var avholdt hovedforhandlingsmøte til særskilt forhandling om foreldelsesspørsmålet, avsa herredsretten 30. november 1992 dom med slik slutning:
"1. Finnmark Fylkeskommune frifinnes.
2. Eireen Ferger dømmes til å betale saksomkostninger til Finnmark Fylkeskommune med kr 32000 innen 14 dager fra dommens forkynnelse."
Herredsrettens la til grunn at saksøkerens krav var foreldet i medhold av 20 års-alternativet i foreldelsesloven §9, slik bestemmelsen lød før endringslov av 8. juli 1988. Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom. Eireen Ferger har i rett tid påanket herredsrettens dom.
Finnmark fylkeskommune har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Etter partenes ønske har det - som for herredsretten - i medhold av tvistemålsloven §98 annet ledd vært forhandlet særskilt om foreldelsesspørsmålet, slik at lagmannsretten kan oppta saken til doms dersom man finner at foreldelse er inntrådt. Dette skjedde i eget ankeforhandlingsmøte avholdt i Tromsø 30. august 1993. Eireen Ferger møtte og ga forklaring. For øvrig ble det foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står for foreldelsesspørsmålets vedkommende i samme stilling som for herredsretten.
Eireen Ferger har for lagmannsretten gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten, slik disse er gjengitt på side 3-4 i herredsrettens dom. Anførslene kan for lagmannsretten oppsummeres slik: Det er uriktig rettsanvendelse når herredsretten har lagt til grunn at Eireen Fergers erstatningskrav er foreldet etter 20 års-regelen i foreldelsesloven §9, slik bestemmelsen lød før endringsloven av 8. juli 1988. Overgangsbestemmelsene i foreldelsesloven §31 må tolkes i lys av prinsippet i grunnloven §97 og med hva såvel loven forhistorie som sterke rimelighetshensyn tilsier. Skadelidte hadde i dette tilfelle ikke oppfordring til å forfølge sitt krav før følgeskaden materialiserte seg i 1989. På det tidspunkt var 20 års-regelen myket opp. I og med at ansvarsgrunnlaget i dette tilfelle skriver seg fra før innføringen av 20 års-regelen i foreldelsesloven av 1979, må foreldelsesspørsmålet bedømmes etter de regler som gjaldt da skaden inntraff. Selv om kravet i utgangspunktet anses foreldet pr 1. januar 1983 etter de regler som da gjaldt, må lovendringen i 1988 medføre at kravet vekkes til live igjen. Grunnloven §97 kan ikke medføre at skadevolderen i et tilfelle som dette, hvor ansvarsgrunnlaget forutsetter uaktsomhet, har ervervet noen beskyttet posisjon. Når foreldelsesspørsmålet skal bedømmes etter §9, slik bestemmelsen lyder idag, kommer 20 års-regelen ikke til anvendelse. De kumulative vilkårene for unntak i henhold til §9 tredje ledd a og b er alle til stede. Eireen Fergers krav er heller ikke foreldet etter alternativet i foreldelsesloven §9 om foreldelse 10 år etter at skaden inntraff. Det er vist til forståelsen av bestemmelsen i nyere rettspraksis, særlig Rt-1992-64 og Rt-1992-603. Skjæringstidspunktet er i dette tilfelle desember 1981. På det tidspunktet hadde Ferger nylig fått avslag på sin søknad om attføring med den begrunnelse at hun ikke fylte vilkåret om minst 50 % uførhet. Hun hadde ikke i objektiv henseende noe grunnlag for å fremme noe erstatningskrav i anledning sin tilstand, spesielt ikke om erstatning for tap i fremtidig ervervsevne. Først etter den betydelige forverring som inntraff i 1989, da det viste seg at det ble nødvendig å foreta full utskiftning av hoften med protese, kan man si at "skaden inntraff". Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Finnmark fylkeskommune kjennes erstatningsansvarlig for lidt tap, menerstatning, fremidige ekstrautgifter og tap i fremtidig erverv påført Eireen Ferger som følge av behandlingen på Kirkenes sykehus etter trafikkulykken 7. juni 1959.
2. Eireen Ferger tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Finnmark fylkeskommune har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig, og har for lagmannsretten opprettholdt sine anførsler for herredsretten, slik de er gjengitt på side 5 i herredsrettens dom.
Anførslene kan i korthet oppsummeres slik: Det ansvarsgrunnlag som påberopes, opphørte i 1960. Innføringen av 20 års-regelen i foreldelsesloven §9, sammenholdt med overgangsregelen i §31, innebærer at foreldelse inntrådte 1. januar 1983. Endringsloven av 1988 gjaldt uttrykkelig bare krav som ikke allerede var foreldet. Å vekke til live et allerede foreldet krav, ville også representert en ulovlig tilbakevirkning i forhold til grunnloven §97. Det er en irrelevant problemstilling i forhold til 20 års-fristen når skaden inntraff. Under enhver omstendighet er vilkårene for unntak fra 20 års-fristen etter §9 tredje ledd b ikke er oppfylt. Subsidiært anføres at foreldelse inntrådte etter 10 årsfristen regnet fra skaden inntraff. Etter fylkeskommunens oppfatning inntraff skaden iallfall før desember 1981. Det dreier seg ikke her om en ny følgeskade som først har materialisert seg på et sent tidspunkt, men om en gradvis utvikling av den skade Eireen Ferger ble påført ved trafikkulykken. Heller ikke for lagmannsretten påberopes foreldelse etter 3 års-alternativet i §9 eller den tidligere straffeloven ikrafttredelseslov §28. Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Finnmark fylkeskommune tilkjennes saksomkost- ninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse herredsretten har gitt.
Lagmannsretten skal for sin del bemerke: Ved foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr 18 ble det i §9 innført en ny regel om foreldelse av krav på skadeserstatning 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Bestemmelsen kom etter overgangsreglene i lovens §31 også til anvendelse på krav som var stiftet før ikrafttredelsen 1. januar 1980, men med den reservasjon at foreldelse på dette grunnlag under ingen omstendighet skulle inntre før utløpet av 1982. Det er ubestridt at ansvarsgrunnlaget for Kirkenes sykehus i nærværende sak senest opphørte i september 1960. Dette innebærer at foreldelse i henhold til 20 års-regelen inntraff ved utløpet av overgangsperioden 1. januar 1983, slik herredsretten har lagt til grunn. I anledning prosedyren bemerkes at det er uten betydning når skaden kan sies å ha inntruffet, eller om skadelidte konkret hadde noen muligheter for å forfølge sitt krav før fristens utløp. At fristen, slik loven opprinnelig lød, var absolutt, skyldes en bevisst interesseavveining fra lovgiverens side, og lagmannsretten kan ikke se at overgangsbestemmelsen kommer i strid med grunnloven §97 - en problemstilling som er uttrykkelig overveiet fra lovgiverens side - eller at det ellers kan være grunnlag for en innskrenkende tolkning av den. 20 års-fristen ble modifisert ved endringslov av 8. juli 1988 nr 71. I henhold til §9 tredje ledd, slik bestemmelsen nå lyder, gjelder fristen ikke ved personskade voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet (bokstav a) dersom den ansvarlige eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold, kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade (bokstav b). Det er i nærværende sak omstridt om tilleggsvilkåret i bokstav b i tilfelle er oppfylt. For lagmannsretten er det ikke nødvendig for avgjørelsen av foreldelsesspørsmålet å ta standpunkt til dette, idet endringsloven ikke kommer til anvendelse i nærværende sak.
Ikraftsetting og overgangsordning er regulert i endringsloven avsnitt II som lyder: "Loven trer i kraft straks. Den får anvendelse også på tidligere oppståtte fordringer som ikke var foreldet på ikraftsettingstidspunktet." I Ot.prp.nr.46 (1987-88) har Justisdepartementet på side 15 gitt følgende begrunnelse for overgangsbestemmelsen:
"Departementet foreslår at endringen skal få anvendelse også på krav stiftet før ikraftsettingen, forutsatt at det tidspunktet ikke allerede er foreldet. I og med at forslaget går ut på forlengelse av foreldelsestiden, reiser dette ikke noe tilbakevirkningsproblem i forhold til skadelidte - endringen er til gunst for denne. Men heller ikke i forhold til skadevolderen kommer en slik regel i strid med tilbakevirkningsforbudet i grunnloven §97. Mens foreldelsestiden ennå løper, må den ansvarlige være forberedt på at krav vil bli fremmet. Den ansvarlige har ikke ervervet noen rett til ikke å betale. Det kan da ikke anses som noen utilbørlig tilbakevirkning å gi nye, for den ansvarlige ugunstige, regler anvendelse på kravet. Justisdepartementet viser her til at samme overgangsregel ble brukt ved vedtakelsen av foreldelsesloven 1979, se loven §31 og Ot.prp.nr.38 (1977-78) 83 sp 1-2."
Det er riktignok så - som den ankende part sterkt har gjort gjeldende - at begrunnelsen for endringsloven av 1988 var at den absolutte 20 års-fristen i 1979-loven ble funnet å virke urimelig overfor skadelidte i enkelte praktisk viktige senskadetilfeller. Dette kan imidlertid ikke medføre at de krav som i mellomtiden var foreldet i medhold av 20 års-regelen, gjenoppstod på skadelidtes hånd i strid med endringsloven ordlyd og forarbeider, en løsning som også ville være problematisk - i beste fall - i forhold til grunnloven §97.
Anken har vært forgjeves, og i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Eireen Ferger til- pliktes å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Den ankende part har gjort gjeldende at fylkeskommunen i medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd under ingen omstendighet burde vært tilkjent saksomkostninger for herredsretten. Det er anført at saken er av prinsipiell karakter, og at foreldelsesspørsmålet er tvilsomt.
Lagmannsretten har full kompetanse til å prøve herredsrettens omkostningsavgjørelse, men er for sin del kommet til at herredsretten med rette har anvendt hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Avgjørelsen har - til tross for den juridiske betenkning den ankende part har innhentet til støtte for sitt syn - ikke frembudt nevneverdig tvil. For ordens skyld bemerkes at betenkningen er basert på den uriktige premiss at endringsloven ikke inneholder egne overgangsregler. Ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten utgjør etter oppgave fra advokat Hegg kr 24000. I og med at denne del av ankesaken gjelder et begrenset tema som ble grundig prosedert i herredsretten, ligger kravet, vurdert iht tvistemålsloven §176, noe høyt. Hensett til at beløpet også inkluderer reise- og oppholdsutgifter for prosessfullmektigen, og at den ankende parts salærkrav for lagmannsretten var vesentlig høyere, finner lagmannsretten ikke tilstrekkelig grunn til å beslutte reduksjon.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Eireen Ferger tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Finnmark fylkeskommune saksomkostninger for lagmannsretten med 24000 - tjuefiretusen - kroner.