LH-1993-108
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-26 |
| Publisert: | LH-1993-00108 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondenes herredsrett nr 830/92 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00108 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: Arild Braathen (Prosessfullmektig: Advokat Olav Eriksen). Kjæremotpart: Norges Idrettsforbund (Prosessfullmektig: Advokat Einar Østerdahl Poulssen). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Nafstad, lagdommer Ellen Mo, kst. lagdommer Sam E. Harris |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179 |
Arild Braathen ble ved brev datert 3 juli 1992 sagt opp fra sin stilling som bestyrer ved Norges Idrettsforbunds kurs- og treningssenter Bardufosstun, med fratreden ved oppsigelsestidens utløfødt xx.xx.93. Han hadde da vært ansatt som bestyrer siden 01 01 88, først som vikar - siden fast ansatt.
Etter et resultatløst forhandlingsmøte tok Braathen den 21 08 92 ut stevning ved Trondenes herredsrett med blant annet påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig. Trondenes herredsrett avsa den 19 januar 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Norges Idrettsforbund frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
samt kjennelse med slik slutning:
"1. Arild Braathen fratrer sin stilling som bestyrer ved Bardufoss kurs- og treningssenter 1. mars 1993 og inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen ble avsagt under dissens. Det vises forøvrig til herredsrettens premisser.
Dommen og kjennelsen ble i rett tid henholdsvis anket og påkjært til lagmannsretten den 2 februar 1993. Norges Idrettsforbund tok til gjenmæle ved anketilsvar og kjæremålstilsvar 10 02 93.
Arild Braathen har i kjæremålet i hovedsak anført:
Det foreligger feil både ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen når herredsretten er kommet til at manglende samarbeid mellom Braathen og styret ved Bardufosstun taler for at det vil være urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes.
Det er feil i rettsanvendelsen også når herredsrettens flertall gir uttrykk for at hovedpoenget med arbeidsmiljøloven §61 nr 4 må være å hindre at arbeidstakeren tvinges til å gå fra stillingen før oppsigelsen har vært rettslig belyst. Det vises til loven forarbeider, Ot.prp.nr.41 (1975-76) 75 hvor det er understreket at hovedregelen er at arbeidstakeren har rett til å fortsette i stillingen så lenge saken er til behandling for domstolene. Motsetningsforholdet som ordinært er til stede mellom partene i en sak som denne, er ikke tilstrekkelig grunn for fratredelseskjennelse.
Vektige grunner for å fravike loven hovedregel er ikke anført eller dokumentert, og det må i tillegg legges vekt på at det i saken hersker tvil om hvorvidt oppsigelsen er saklig begrunnet.
Det må tillegges betydelig vekt at Braathen har skjøttet den daglige drift ved Bardufosstun på en beundringsverdig måte i hele oppsigelsestiden. Også motparten er enig i at han har utført en rekke av sine arbeidsoppgaver på en utmerket måte. Driften ved senteret har gått meget bra i tiden etter oppsigelsen.
Det må også vektlegges at det er kun et formelt mindretall i styret som har erklært mistillit til bestyreren, og at denne mistilliten i stor grad er basert på feilaktige faktiske forhold. De ansatte ved senteret har også erklært sin fulle tillit til bestyreren.
Braathen har aldri bevisst unnlatt å etterleve styrets beslutninger, og har ikke på noe tidspunkt vist uvilje med hensyn til å samarbeide med styret. Han vil fortsatt kunne skjøtte bestyrerfunksjonen inntil saken er rettskraftig avgjort, og fullt ut rette seg etter styrets anvisninger.
Han har nedlagt slik påstand:
"Norges Idrettsforbunds begjæring om fratredelse før saken er rettskraftig avgjort tas ikke til følge."
Norges Idrettsforbund har i kjæremålsaken i hovedsak anført:
Herredsrettens slutning er riktig. I begrunnelsen er det imidlertid lagt for liten vekt på lovforarbeidene. Det vises i den forbindelse til Ot.prp.nr.41 (1975-76) 75 spalte 1 hvor det heter: "Skyldes oppsigelsen en forgåelse fra arbeidstakerens side e.l. bør retten i alminnelighet ta et krav om at han skal fratre under sakens behandling til følge."
Det må også tillegges vekt at det ikke er et helt vanlig arbeidsforhold. For en videre drift er det nødvendig med et harmonisk samarbeid mellom administrativ leder og styret.
Idrettsforbundet har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens slutning i kjennelsen pkt. 1 stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelsen av hovedsaken."
Lagmannsretten vil bemerke at utgangspunktet etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 er at arbeidstakeren som er oppsagt har krav på å stå i stillingen under sakens behandling. Når oppsigelsen skyldes forgåelser fra arbeidstakers side, er det imidlertid i den konkrete rimelighetsvurdering forutsatt at arbeidsgivers krav om fratreden i alminnelighet skal tas til følge. Det vises her til loven forarbeider, Ot.prp.nr.41 (1975-76) 75, og kjennelse inntatt i Rt-1986-722 flg.
Ved den konkrete vurdering om forgåelsens karakter er av en slik art at den gir saklig grunn for oppsigelse, må det ses hen til at Braathen er i en lederstilling, og de krav dette må stille til lojalitets- og tillitsforhold mellom ham og hans overordnede - styret ved senteret og ledelsen i Norges Idrettsforbund.
Lagmannsretten viser til at herredsrettens flertall har funnet at styret hadde saklig grunn for sin oppsigelse av Braathen fra stillingen som bestyrer, etter å ha lagt betydelig vekt på det særlige behovet et styre vil ha for en administrativ leder som har styrets tillit. Denne konklusjon er trukket etter at herredsretten enstemmig har funnet at det ikke foreligger noen enkelt handling fra Braathens side som i seg selv er så alvorlig at den alene eller i sammenheng med andre kan begrunne oppsigelse; samtidig som den fant det på det rene at det var oppstått et alvorlig motsetningsforhold mellom Braathen og styrets flertall, og tilsvarende mellom ham og idrettsforbundets øverste administrasjon og ledelse. Imidlertid trekker herredsrettens flertall fram enkeltforhold så som Braathens engasjement av firmaet Ernst & Young blant annet gående ut på å komme med anbefalinger på et overordnet nivå omfattende "....organisering og et effektivt og tillitsfullt samarbeid mellom styre og administrasjon", et engasjement som skjedde for senterets regning uten at styret eller idrettsforbundet var orientert på forhånd. Også Braathens involvering i oppnevning av nytt styre på en slik måte at det sittende styret oppfattet det som mistillit mot seg og medførte at tillitsforholdet mellom styret som da var gjenoppnevnt og bestyrer ikke var tilstede, blir trukket fram som eksempel på lite skjønnsom opptreden fra Braathens side. Det blir også pekt på mangler ved, og misnøye fra styrets side med, Braathens økonomistyring og saksbehandling overfor styret.
Lagmannsretten finner at den foran beskrevne bakgrunn må være en del av grunnlaget når det skal vurderes om det vil være urimelig å opprettholde arbeidsforholdet under sakens videre behandling. Det er ikke framkommet nye forhold etter den foreliggende dom som tilsier at det faktiske avgjørelsesgrunnlaget vil stille seg i et vesentlig annet lys for lagmannsretten enn for herredsretten.
Ut fra de forgåelser som arbeidsgiveren har påstått som grunnlag for oppsigelsen, og det motsetningsforholdet som er mellom partene - et motsetningsforhold som ikke har sin grunn i selve tvisten om oppsigelsen, men som gjelder det nødvendige samspillet og tillitsforholdet mellom den administrative lederen av senteret og arbeidsgiver, representert ved styret og ledelsen i idrettsforbundet - finner lagmannsretten at det vil være urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling. Som senterets daglige leder har Braathen en helt sentral posisjon, og det må anses som vesentlig for senterets eier at det foreligger full tillit - og ikke en igangværende prosess - mellom eier og daglig leder. Rimelighetsvurderingen stiller seg i så måte annerledes i forhold til øverste administrative leder enn i forhold til en underordnet arbeidstaker. Det kan ikke tillegges avgjørende betydning at Braathen skal ha utført en rekke av de arbeidsoppgaver han er tillagt på en utmerket måte også etter at motsetningsforholdet og oppsigelsen var et faktum, at han hevder å ha skjøttet den daglige driften på en beundringsverdig måte, og at han selv er av den klare oppfatning at han vil kunne skjøtte sin bestyrerfunksjon - herunder å fullt ut rette seg etter styrets anvisninger - inntil saken er rettskraftig avgjort. Lagmannsretten finner heller ikke at det forøvrig foreligger rimelighetsgrunner som endrer denne konklusjonen.
Kjæremålet har etter dette ikke ført fram. Lagmannsretten finner, på bakgrunn av at denne kjennelse ikke forkynnes før fratreden skulle finne sted, å utforme ny slutning med fratredelsesfrist på to uker etter forkynnelse.
Lagmannsretten finner at saksomkostningsspørsmålet bør utstå til endelig avgjørelse i saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd siste setning.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Arild Braathen fratrer sin stilling som bestyrer ved Bardufosstun kurs- og treningssenter under sakens behandling med en fratredelsesfrist på 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
2. Saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.