LH-1993-255
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-17 |
| Publisert: | LH-1993-00255 |
| Stikkord: | Daglig omsorg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bodø byrett nr 641/92 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00255 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tore Benson, Bodø). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Annfinn Johansen, Bodø). |
| Forfatter: | Lagdommer Einar Rege, formann. Lagdommer Knut Sundquist. Ekstraordinær lagdommer Jon Fjalstad |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §31, §34, Tvistemålsloven (1915) §148, §171, §172, §180 |
B, født xx.xx.1944, og A, født xx.xx.1951, inngikk ekteskap 21. august 1974. De har ett fellesbarn C som er født xx.xx.1980. Ingen av partene har vært gift tidligere, men hustruen har fra før en sønn som nå er voksen. Partene ble første gang separert ved Bodø byretts dom av 20. desember 1988. Etter en tid ble imidlertid samlivet gjenopptatt. Ved stevning av 10. september 1992 til byretten har B reist sak med påstand om separasjon, at hun skal ha den daglige omsorg for datteren og få oppfostringsbidrag. Barnet har bodd hos sin far fra 19. oktober 1992. Etter kjæremål fra A avsa lagmannsretten 21. desember 1992 kjennelse for at han skal ha den daglige omsorg for datteren frem til rettskraftig avgjørelse foreligger.
Byretten avsa dom i hovedsaken 22. februar 1993 med slik slutning:
"1. B, født xx.xx.44 og A, født xx.xx.51, separeres.
2. B og A har felles foreldreansvar for fellesbarnet C, født xx.xx.80.
3. B skal ha daglig omsorg for C med virkning fra begynnelsen av skoleåret 1993/94.
4. Den av foreldrene som ikke har daglig omsorg for C, har utvidet samværsrett med henne etter partenes nærmere avtale.
5. Hver av partene dekker sine omkostninger. Omkostninger ved sakkyndig, deles likt mellom partene."
Når det gjelder saksforholdet forøvrig og anførslene for byretten, viser man til dennes avgjørelsesgrunner.
A har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten for så vidt gjelder slutningens punkt 3, avgjørelsen av hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorg. Anken retter seg mot byrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Hovedforhandling ble avholdt 11. november 1993 i Bodø. Begge parter avga herunder forklaring. Det ble avhørt 4 vitner, og dessuten møtte den oppnevnte sakkyndige for byretten nå som sakkyndig vitne. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.
A - den ankende part - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det vil klart være best for barnet at faren i samsvar med Cs eget ønske får den daglige omsorg. C har hele tiden etter samlivsbruddet kosekvent og med styrke gitt uttrykk for at hun vil bo hos far. Etter barneloven §31 annet ledd skal det legges stor vekt på barnets mening når dette har fylt 12 år. C nærmer seg 14 år, og hun er skoleflink, fornuftig og reflektert. Byretten har ved sin avgjørelse tillagt Cs mening for liten betydning. Det vises i denne forbindelse til dom i Rt-1990-669 hvor barnets ønske om å få være hos moren ble tillagt avgjørende vekt til tross for at de øvrige omstendigheter klart talte i favør av faren. I vår sak er situasjonen derimot at både barnets ønske og de øvrige momenter går i fars favør.
C har bodd hos sin far siden 19. oktober 1992. Hun er et veltilpasset barn som fungerer utmerket både i og utenfor skolesituasjonen. Hun har sin tilknytning til X-området hvor hun nå bor, og hun har sine venner her. En overflytting til moren vil innebære en betydelig risiko for C, idet hun da vil bli revet opp av sitt vante og trygge miljø. Som følge av avstanden vil hun lett tape den nære kontakt med vennene. Det er også tvilsomt om hun vil få fortsette på Z ungdomsskole. Iallfall må hun selv betale bussreisen, og det er et spørsmål om B som er i en ytterst vanskelig økonomisk situasjon vil makte denne ekstra utgift. Bomiljøet på X er også bedre enn på Y-området hvor moren bor. Y-området er et helt nytt boligfelt som fortsatt er under utbygging. Miljøet er preget av eldre mennesker og små barn. Det er få ungdommer her.
Den ankende part har en stor familie, og C har et nært og godt forhold til denne. Det må påregnes at denne kontakten vil bli dårligere dersom moren får omsorgen.
Ut fra foreldrenes personlige egenskaper fremstår den ankende part som best skikket til å ha omsorgen. Han er en aktiv person med en rekke fritidsinteresser, og han har lagt forholdene til rette for at også datteren skal ha positive interesser. B er som person mere passiv og uengasjert, og hun vil i langt mindre utstrekning være i stand til å gi C den støtte som hun måtte ha behov for. Ankemotparten synes videre å ha prioritert egne interesser foran barnets beste. Hun har flyttet til Bodø sentrum for å få kortere vei til sitt arbeid til tross for at hun visste at C ønsker å bo på X.
I den utstrekning det tidligere har vært problemer med samværsordningen, skyldes dette at C ikke alltid har hatt lyst til å dra til sin mor. C har reagert meget sterkt på at hun to ganger er blitt tvangshentet av moren, først gang 18. november 1992 med bistand fra lensmanns- og sosialkontor, og den neste gang med bistand fra politi og sosialkontor. I de siste måneder har imidlertid samværsordningen fungert problemfritt, og A vil gjøre sitt til at dette også skal skje i fremtiden.
Den ankende part har lagt ned slik påstand:
"1. A skal ha den daglige omsorg for C, født xx.xx.80.
2. B tilpliktes å betale saksomkostninger til A for byretten og lagmannsretten."
B - ankemotparten - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har korrekt lagt til grunn at det vil være best for C at moren har den daglige omsorg. Ankemotparten kan også slutte seg til byrettens begrunnelse, dette gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Den ankende parts handlemåte i tiden etter byrettens dom er en ytterligere bekreftelse på at avgjørelsen var riktig. Det vises her til at A bevisst forsøker å skjerme datteren slik at hun ikke skal få kontakt med sin mor. For byretten var det mellom partene enighet om at når det ses bort fra ferier, skal C ha samvær med moren hver onsdag ettermiddag, annen hver helg og hver 4. uke når faren har ettermiddagsvakt. Av de første 22 onsdager i 1993 har C uteblitt i hele 14, og hun har kun kommet i halvparten av helgesamværene. Samvær i den såkalte ettermiddagsuken er aldri kommet i gang. Problemet for ankemotparten er at det er umulig å få til en kommunikasjon med A slik at det kunne bli orden på samværspraktiseringen. Han vil i det hele tatt ikke snakke med henne. Ankemotparten er på sin side innstilt på at C skal få ha nær og god kontakt med sin far og hans familie. Det er derfor nødvendig at moren har omsorgen for at C skal få nødvendig kontakt med begge sine foreldre. C vil kunne opprettholde like god forbindelse som før med farens familie om hun flytter til sin mor.
As holdning synes å være preget av at han skal ha rett uten hensyn til hva som er best for barnet. Etter henstilling fra dommeren var det under hovedforhandlingen for byretten en uttalt forutsetning fra begge parters side at ingen uansett domsresultat skulle anke avgjørelsen. Situasjonen krevde at det nå ble ro i forholdet mellom partene om datteren. Til tross for dette anket A på fristens siste dag. Han utnytter rettssystemet maksimalt for å vinne tid, og status quo-prinsippet bør derfor ikke tillegges noen vekt i hans favør. Dessuten vil en overflytting til moren ikke innebære noen risiko for C. Det består i dag et nært og godt forhold mellom mor og datter. C er veltilpasset, og hun befinner seg dessuten i en fase av livet hvor tidligere relasjoner brytes og nye skapes. Forøvrig vil C kunne fortsette på Z ungdomsskole. Avstanden mellom morens bopel og X er kun 10 km, slik at C fortsatt vil kunne ha god kontakt med sine venner der. Det bestrides at bomiljøet på X er bedre enn på Y-området. For en tenåring vil det heller være en fordel å bo sentralt, da dette vil gi lettere tilgang til de ulike fritidsaktiviteter.
Riktignok har C gitt uttrykk for at hun ønsker å bo hos faren, men dette utsagnet bør etter omstendighetene ikke tillegges selvstendig betydning. Det kan reises begrunnet tvil om det er barnets virkelige oppfatning som er kommet frem. A er en sterk person med klare og sikre meninger, og hans holdninger vil lett bli overført på datteren som han har bodd alene sammen med i over 1 år. Han har dessuten trukket datteren direkte inn i konflikten. I dommeravhøret av C 25. juni 1993 heter det således at C virker kjent med byrettsdommen og den sakkyndiges vurderinger. Hun opplyser i avhøret at hun og far har snakket mye om saken, men at mor ikke snakker så mye med henne om dette. Videre vises det i denne forbindelse til den sakkyndiges uttalelse av 27. januar 1993 under kapittelet: Finns holdninger til barnet (utdragets side 91). A har dessuten til datteren gitt uttrykk for, at dersom hun flytter til moren, vil det ikke bli noe av utenlandsturer, rideferier m.v. - opplevelser som han vet at C setter pris på. Dette er fra den ankende parts side et forsøk på påvirkning og kjøp av datteren som ankemotparten verken kan eller vil være med på.
Det er heller ikke fremkommet noe som kan gi grunnlag for å rokke ved den sakkyndiges uttalelse som ble avgitt i forbindelse med byrettssaken. Det som har skjedd i ettertid, styrker ytterligere den sakkyndiges konklusjon.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Bodø byretts dom stadfestes, dog slik at omsorgsovertakelsen i følge byrettens dom punkt 3 skal gjelde fra 01. januar 94. Dette punkt gis foregrepet tvangskraft i medhold av tvistemålsloven §148.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsretten til det offentlige og til B."
Lagmannsretten er kommet til at anken må bli å ta til følge.
Det rettslige utgangspunkt for vurderingen av hvem av foreldrene som bør ha den daglige omsorg, er barneloven §34 tredje ledd siste punktum, hvoretter avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Retten må foreta en skjønnsmessig helhetsvurdering, og det følger direkte av loven §31 at barnets ønske er gjort til en selvstendig del av grunnlaget for avgjørelsen. Etter at barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva dette mener.
Den sakkyndige for byretten, psykolog Elin Solvang, har i sin erklæring av 27. januar 1993 konkludert med at B etter hennes vurdering er best egnet til å ha den daglige omsorg for C. Dette fastholdt den sakkyndige i sin vitneforklaring for lagmannsretten. Det fremgår av hennes erklæring at hun vurderer begge parter i stand til å gi aldersadekvat omsorg til C. Det utslagsgivende for den sakkyndiges konklusjon synes å ha vært at mens farens utadventhet og rike interessefelt vil bibringe C et større tilfang av ideer på mulige interesser, vil morens passive holdning gi C større spillerom for å utvide et differensiert selv. Den sakkyndige frykter at faren i denne sammenheng kan bli for dominerende for C.
Den sakkyndiges konklusjon er bare ett av flere momenter som må tillegges vekt i den totalvurdering som lagmannsretten skal foreta. Sakkyndighetserklæringen må veies opp mot de øvrige bevis som foreligger i saken, og mot det som er loven utgangspunkt.
Lagmannsretten kan ikke se at det av bevisførselen forøvrig er fremkommet noe til støtte for teorien om at C skulle være dominert av faren i større grad enn det som er naturlig og ønskelig som følge av farens oppdragerrolle. C synes snarere å være et harmonisk og vel fungerende barn. Hun er etter det opplyste skoleflink, og hun jobber godt med de forskjellige fag. I tillegg har hun positive fritidsinteresser. Hun har hatt spilleundervisning i 2 år, og hun er aktiv i ridning og svømming. Vitnet D som var Cs klassestyrer i 2 år frem til sommeren 1993, har som vitne forklart at C den første tiden var stille og beskjeden. Etterhvert åpnet hun seg mer og mer, og hun turde ta ordet i timene. Det siste halve året på barneskolen fungerte C etter vitnets mening helt normalt. Det er vitnets inntrykk at C heller ikke lar seg dominere av sine medelever eller venner. Ut fra dette må det etter lagmannsrettens syn kunne legges til grunn at C har hatt en positiv personlig utvikling i retning av større sikkerhet i den tiden faren har hatt eneomsorgen.
Den sakkyndiges konklusjon er også i strid med C uttalte ønske. C har i 2 dommeravhør samt til vitnet D gitt utvetydig uttrykk for at hun ønsker å bo hos faren. Som nevnt følger det direkte av barneloven at barnet skal høres og meningen tillegges betydelig vekt. Den sakkyndige synes nærmest å legge til grunn at det i dette tilfellet er best for C at hennes mening ikke tillegges vekt idet hun på denne måten "slipper å leve i ettertid med ansvaret for å ha valgt den ene av foreldrene i en så tilspisset konfliktsituasjon som den som finnes i denne familien." Dette er et generelt synspunkt som kan begrunne regelen om at barnet skal slippe å bli spurt om hvor det vil bo. Lovens utgangspunkt er imidlertid at barnet skal spørres.
C nærmer seg nå 14 år, og hun har således nådd en alder da hennes ønske skal tillegges stor vekt. Betydningen av barnets ønske må i det konkrete tilfellet vurderes ut fra den motivasjon og begrunnelse som ligger bak ønsket. Det er i dette tilfellet ikke fremkommet noe som tyder på at Cs ønske om å bli boende hos faren skulle være motivert av hensyn som svekker grunnlaget for å tillegge hennes mening den vekt den etter loven skal ha.
Begge foreldre må anses å være i stand til å gi C trygge og stabile oppvekstvilkår. Begge har de 3-roms borettslagsleilighet, han på X ca 10 km fra Bodø sentrum, og hun på Y-området nær sentrum. Begge er utearbeidende i full stilling, han som flyteknisk planlegger og hun som kontorassistent. B har opplyst at hun befinner seg i en noe presset økonomisk situasjon som følge av at hun måtte oppta et lån på kr 286000,- i forbindelse med kjøp av leilighet. I tillegg har hun bidragsgjeld for C med ca kr 13000,-. Lagmannsretten anser likevel ikke situasjonen som så kritisk at det er nærliggende fare for at B vil måtte gå fra sin bolig.
Ut fra foreldrenes personlige egenskaper må også begge anses skikket til å ha den daglige omsorgen for datteren. De er som nevnt ulike at typer, han er utadvendt og aktiv med et vidt interessefelt, mens hun er mer passiv. Men disse personlighetsmessige forskjeller gir etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å bygge på at den ene er mer skikket som omsorgsperson enn den annen.
Situasjonen er da at begge foreldre er skikket til å ha omsorgen for C, og de kan tilby boforhold og oppvekstvilkår som stort sett er likeverdige. Foreldrene bor i nærheten av hverandre, og det er lett for C å opprettholde en nær og god kontakt til enhver tid med den av foreldrene som ikke får omsorgen. C har gitt klart uttrykk for at hun ønsker å bo hos faren som hun har vært hos siden samlivsbruddet. Ut fra forholdene må barnets ønske bli avgjørende. C er i dag et veltilpasset barn som fungerer godt både sosialt og intellektuelt. En flytting til moren mot Cs ønske vil kunne virke uheldig inn på henne og den videre utvikling fra barn til voksen som hun nå står på terskelen til.
Det er på det rene at det i en periode har vært problemer med å få samværsordningen til å fungere tilfredsstillende. De siste 2-3 måneder har imidlertid samværene gått greit, og man finner ikke grunn til å tillegge de problemer som har vært, noen betydning for vurderingen av omsorgsspørsmålet. Det må dessuten antas at partene lettere vil kunne kommunisere med hverandre når den foreliggende sak er endelig avgjort.
Mellom partene er det enighet om at den som ikke får omsorgen for C skal ha samvær fastsatt til 3 uker om sommeren, annen hver jul- og påskeferie, samt hver onsdag fra kl 1600 til kl 2000 og annen hver helg fra fredag kl 1600 til søndag til 2000. B gis samvær med C i samsvar med dette. Partene har opplyst at de selv vil avtale utstrekningen av jule- og påskeferiene.
Anken har ført frem. Lagmannsretten har funnet avgjørelsen bevismessig så tvilsom at det har vært fyldestgjørende grunn for B til å bringe saken inn for byretten og til å ta til gjenmæle for lagmannsretten. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd tilkjennes ikke saksomkostninger for noen instans. Lagmannsretten er enig med byretten i at utgiftene til den oppnevnte sakkyndige for byretten blir å dele med en halvpart på hver av partene, jf tvistemålsloven §171.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1980.
2. B skal ha samvær med C fastsatt til 3 uker om sommeren, annen hver jul- og påskeferie, hver onsdag fra kl 1600 til kl 2000 og annen hver helg fra fredag kl 1600 til søndag kl 2000.
3. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.