LH-1993-265
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-27 |
| Publisert: | LH-1993-00265 |
| Stikkord: | Erstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Alstahaug herredsrett nr. 366/92 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00265 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Oskar Hansen, 8895 Sundøy. (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Olsen, boks 210, 8801 Sandnessjøen). Ankemotpart: Karl N Meløysund, 8170 Engavågen. (Prosessfullmektig: Advokat Tor Andreas Børseth, boks 193, 8001 Bodø). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Nafstad, formann, Lagdommer Dag Bugge Nordén, Ekstraordinær lagdommer Rolv Selnes |
| Lovhenvisninger: | Saltvannsfiskeloven (1983) §42, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, §14, Forsikringsavtaleloven (1989) §7-6 |
Saken gjelder erstatningskrav etter brukskollisjon ved seinotfisket utenfor Finnmarkskysten sommeren 1990. MS "Straumberg" som var eid av ankende part Oskar Hansen, og MS "Sørbøen" som er eid av ankemotparten Karl Meløysund, har i mange år deltatt i seinotfisket på Finnmarken. Den 21 juli 1990 var begge båtene på feltene utenfor Porsangerfjorden, Straumberg på Sleppen og Sørbøen på Sveet omlag 5-7 sjømil fra hverandre. Det var klart og godt vær med gode siktforhold. Da det var dårlig med fisk for Straumberg, ble det bestemt at den skulle gå mot Honningsvåg på formiddagen for å ta helg. Kursen ble lagt over feltet Sveet, og det ble søkt etter fisk ved hjelp av asdic under seilasen. Straumberg brukte en drøy time på å komme til Sveet, og i denne perioden gjorde Sørbøen et kast med not. Mannskapet på Straumberg registrerte ikke at Sørbøen hadde bruk i sjøen, og seilte inn i nota og forårsaket skade på denne samt at Sørbøen tapte fangsten og fikk et avbrekk i fisket. Kollisjonen skjedde noe før kl 1150 lørdag 21 06 90. Nota som ble ødelagt ble tatt inn til reparasjon ved Honningsvåg Fiskeredskap AS, og var ferdig reparert neste torsdag kl 1200.
UNI Storebrand Skadeforsikring AS, hvor Straumberg var ansvarsforsikret, erkjente ansvar på denne båtens vegne og dekket reparasjonsomkostningene og fangsttap for Sørbøen, fratrukket forsikringens egenandel som var forutsatt betalt av Straumbergs reder. Fangsttapet ble satt til 80 tonn med verdi på kr 2,35 pr kg etter en del korrespondanse mellom selskapet og representant for Sørbøen. Eieren av Straumberg har aldri erkjent skyld i forbindelse med kollisjonen, og han betalte ikke egenandelen, kr 22246, i forbindelse med forsikringsoppgjøret.
Eieren av Sørbøen mente at hans udekkede tap var større enn egenandelen idet han hevdet at han i oppgjøret med UNI hadde fått godtgjort et for lavt fangsttap. Etter forliksrådsbehandling tok han 23 juli 1992 ut stevning med krav om erstatning begrenset oppad til kr 68326 med tillegg av renter. Kravet ble senere økt til kr 165000. Alstahaug herredsrett avsa 24 februar 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Oskar Hansen, 8895 Sundøy dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Karl N. Meløysund, 8170 Engavågen kr 54.994,60 - kronerfemtifiretusennihundreognittifire 60/100 - med tillegg av 18 - atten - % renter p.a. av kr 220.738,60 kronertohundreogtjuetusensjuhundreogtrettiåtte 60/100 fra 21. august 1990 til 15. september 1991 og deretter 18 - atten - % renter p.a. av kr 54.984,60 kronerfemtifiretusennihundreogåttifire 60/100 - fra 15. september 1991 til betaling skjer med fradrag av betalt renter kr 16.207,- kronersekstentusentohundreogsju 00/100.
2. Oskar Hansen dømmes til å erstatte Karl N. Meløysund sakens omkostninger med kr 52.515,- - kronerfemtitotusenfemhundreogfemten 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."
Saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten framgår av dennes dom.
Oskar Hansen har i rett tid påanket dommen. Karl Meløysund har tatt til gjenmæle for lagmannsretten og inngitt aksessorisk motanke. Ankeforhandling ble avholdt i Sandnessjøen 4 og 5 januar 1994. Partene møtte og forklarte seg, og det ble hørt 3 vitner. Det ble dokumentert 5 bevisopptak, vist en video og forøvrig foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
Oskar Hansen hevder han er uten skyld i ulykken, og at han ikke er ansvarlig for eventuelle tap som Meløysund måtte ha lidt.
Det rettslige utgangspunktet er riktignok et objektivt ansvar for skadevolder i hht saltvannsfiskeloven §42 første ledd. Bestemmelsen må imidlertid suppleres av lempningsregelen i §42 annet ledd og reglene om skadelidtes medvirkning i skadeserstatningsloven §5-1. Begge disse regelsett må hver for seg føre til frifinnelse av Oskar Hansen, da det allerede er utbetalt en erstatning som overstiger det skadelidte Meløysund har krav på. Ut fra parts- og vitneforklaring må det legges til grunn at det ved Straumbergs overfart fra Sleppen til Sveet ble gjennomført forskriftsmessig utkikk og aktsomhet. Til tross for dette ble det ikke registrert noen aktivitet på Sørbøen utover at de lette etter fisk. Det kan heller ikke ses at det ved ankeforhandlingen ble ført noe bevis for synbar aktivitet fra Sørbøen i perioden like før uhellet inntraff. Det ble således ikke ført noen av mannskapet fra denne båten som vitner. Da uhellet inntraff må flåen på Sørbøens not ha ligget under havoverflaten, og den var ikke synlig fra Straumberg. Skadene som oppstod ville ikke ha skjedd dersom flåen hadde ligget flytende fordi utformingen av baugen på Straumberg er slik at nota i så tilfelle ikke ville ha gått under båten og i propellen. At det i tillegg er konstatert at det ikke var noe særlig med lin i propellen, viser også at nota har ligget dypt. På denne bakgrunn må det fastslås at det ikke var synbar aktivitet som viste at det ble fisket fra Sørbøen. Da det også er framkommet at Sørbøen ikke hadde forskriftsmessig signalføring for å vise at båten hadde bruk i sjøen, og heller ikke varslet Straumberg for den fare som oppsto ved dennes kurs, må det anses godtgjort at Straumberg er uten skyld i skaden som skjedde ved at nota ble ødelagt som følge av pårenningen. Istedet for det påbudte dagsignalet med to svarte kjegler mot hverandre som skal nyttes når en har bruk i sjøen, hadde Sørbøen hengende en rød blære konstant i masten under hele seifisket. Blinkende lys som er påbudt brukt om natten, men vanlig i bruk på dagtid, ble heller ikke benyttet i stedet. Heller ikke ble lyssignal som skal nyttes når flere fisker samtidig eller lyssignal som viser retning på en større not i sjøen, benyttet. Da skipperen på Sørbøen ble klar over Straumbergs kurs mot nota, ble det ikke gitt farevarsling verken med lys, fløyte eller over nødfrekvensen på VHF-radioen. Etter det opplyste anropte Sørbøen Straumberg kun over kanal 70 på VHF, en kanal som ikke er tillatt brukt på slik måte, og som det heller ikke ble lyttet til på Straumberg.
Den manglende signalføring og varsling som beskrevet foran, får betydning ikke bare i forhold til lempningsreglene, men oogså for nedsettelse eller bortfall av erstatning etter skadeserstatningsloven §5-1. Forsømmelsene er så kvalifisert grove at det må statueres medvirkningsansvar.
Det er Meløysund som har bevisbyrden for tapets eksistens og størrelse. Hans krav er svært lite dokumentert, og han har aldri hevdet annet tap enn ved seifisket. Han kan ikke sies å ha lidt noe tap ved dette fisket da han fisket opp hele sin kvote til tross for uhellet. Etter at han var ferdig med seifisket gikk han over til sildefisket hvor han også antakelig fisket hele sin kvote. Dersom retten likevel mener at Meløysund har krav på erstatning ut fra hva det kan forventes at han ville klart å fiske i den perioden nota var til reparasjon, må det legges til grunn at han har fått dekket hele sitt tap i oppgjøret med UNI.
For å finne fram til fangsttapet av sei, er det for spinkelt sammenlikningsgrunnlag som Meløysund nytter når han bruker båten Havbas sine fangster. En beregning må gjøres i bredere perspektiv, og det må legges til grunn at Sørbøen kun har krav på erstatning for 4 tapte driftsdøgn. Sørbøens totale fangst på 15 løpende uker ga en fangst i gjennomsnitt på 14000 kg sei pr driftsdag ved en omregning til totalt 80 dager. Antatt fiske på 4 dager vil således gi 56000 kg. Sørbøens fangst i ulykkesuka - totalt 5 1/2 døgn, ville gitt i snitt 82020 kg for 4 dager, mens fisket uka etter reparasjonen av nota gir for samme tidsramme 48667 kg. Ved å se disse tre forskjellige utregningene i sammenheng, vil det være naturlig å legge til grunn at Sørbøen ville ha tatt 61000 kg sei i den aktuelle 4-dagers periode. Uten sin store not fikk han 6000 kg fisk, og tapet blir således 55000 kg.
I oppgjøret med UNI er det lagt til grunn en kg-pris på kr 2.35. Meløysunds opprinnelige krav 18 08 90 var imidlertid på kr 2.10 pr kg. Det sistnevnte stemmer bedre overens med Meløysunds fangstoppgaver som viser at fisk på under 45 cm med pris på kr 2.03 var langt mer hyppig forekommende enn større fisk til kr 2.35. Det er ikke dokumentert en snittpris på over kr 2.10 pr kg. I tillegg til notreparasjonen har UNI utbetalt erstatning med kr 165754 med tillegg av renter, mens tapt fangst, 55000 kg a kr 2.10, kun utgjør kr 115500. Det er således mye å gå på i forhold til at Meløysund har fått erstattet hele sitt tap.
Om retten skulle finne at Meløysund har lidt et større tap enn han har fått erstattet, må kravet mot Hansen begrenses til å være innenfor den ikke dekkede egenandel i forbindelse med forsikringsoppgjøret. Oppgjøret med UNI må forutsettes å være endelig, og det innebærer at han har gitt avkall på å kreve høyere erstatning og å gå direkte på Oskar Hansen for andre udekkede tap. Han la ned følgende påstand:
"1. Oskar Hansen frifinnes.
2. Karl N. Meløysund dømmes til å betale saksomkostninger til Oskar Hansen for herredsrett og lagmannsrett."
Karl N Meløysund tiltrer herredsrettens begrunnelse med unntak av dens beregning av tapets størrelse. Oskar Hansen har et objektivt ansvar for den skade han har påført jf saltvannsfiskeloven §42 første ledd. At han i forbindelse med uhellet 21 juli 1990 også har opptrådt uaktsomt, må dessuten få betydning ved vurderingen av lempningsregelen i annet ledd og i spørsmålet om medvirkningsansvar. Det er ikke en mangelfull varsling som var årsaken til uhellet; det var mangelfull utkikk og aktsomhet fra Straumberg som var årsaken.
Den aktsomhetsplikt som følger av saltvannsfiskeloven §14 første og annet ledd er overtrådt av mannskapet på Straumberg. Ved en betryggende utkikk ved overfarten mellom Sleppen og Sveet, måtte det fra Straumberg ha blitt registrert fiskeaktivitet på Sørbøen. Det var meget god sikt og en kunne ifølge vitneforklaringen til utkikken på Straumberg og Hansens partsforklaring observere Sørbøens bevegelser den siste halvtimen før uhellet skjedde. Til tross for dette ble det ikke sett at Sørbøen satte nota 10-15 minutter før kollisjonen - på et tidspunkt dette var godt synlig på den aktuellle avstand, ca 1 sjømil. I tillegg er det meget godt synlig at det foregår fiske da det kan observeres at båten ligger stille, at den har flåtampene ute, man kan se strømmen fra sidepropellene og en kan se den kraftige røykutviklingen fra skorsteinen når motoren brukes. Det er samtidig full aktivitet ombord i båten, og 7 mann er i synbart arbeid. På det aktuelle tidspunkt kunne en også observere flåen som lå og fløt i vannskorpa. Det bestrides at flåen lå under vann ved pårenningen, og det vises for såvidt til vitneforklaringene til mannskapet på den nærliggende båten MS Hansson. Det var hengt opp et dagsignal i masten på Sørbøen - riktignok ikke helt forskriftsmessig utført, men godt synbart - som indikerte fisket. Da det også er framkommet at det slurves mye med signalføringen på Finnmark-fisket, må dette få betydningen for skjerpet aktsomhet etter andre tegn på at det fiskes. Det framkom således av partsforklaringene og vitneforklaringer fra Straumbergs mannskap at man hadde fullt kjennskap til dette. Feil ved signalføringen kan derfor ikke tillegges vekt. Annen signalisering var ikke påbudt, og nattsignal med bruk av lys er ikke vanlig på dagtid. Tilleggsignaler skulle heller ikke nyttes da Sørbøen var eneste fartøy som drev fiske. Da Meløysund oppdaget at Straumberg var på kurs mot nota og at det ikke så ut til at båten ville svinge unna, varslet han Straumberg over kanal 70 på VHF-radion, en kanal han og andre båter oppfattet som arbeidskanalen på feltet. Ut fra situasjonen kan en ikke forvente at ulykken ville vært unngått ved å nytte annen varsling etter slik forgjeves oppkalling. Tida var knapp da det i utgangspunktet ikke var naturlig å forvente pårenning, og Straumberg var antakelig ca 60 - 80 meter fra nota da varsling ble forsøkt.
Det kan etter dette slås fast at det ikke er aktuelt med lempning av Hansens ansvar eller statuering av medvirkningsansvar. Meløysund har således krav på full erstatning av det individuelle tap som han har lidt, jf dom inntatt i Rt-1960-93 flg..
Tapet må fastsettes skjønnsmessig, og det kan ikke legges til grunn gjennomsnittsbetraktninger, verken fra andre båters fangst eller fra egen fangst på sesongbasis. Verdien av det fisket som Meløysund ville hatt i perioden hvor nota var satt ut av drift, må fastsettes og erstattes. Den minnelige ordningen han har kommet fram til med UNI er i denne sammenheng ikke bindende i forholdet mellom partene. Avtalen gjelder bare i forhold til forsikringsselskapet. Dette er også tidligere akseptert av ankende part. At det senere viste seg at Sørbøen som en av få båter klarte å fiske hele sin kvote, kan ikke få betydning for erstatningsberegningen. Det er det tapte fisket i den aktuelle perioden som må erstattes.
Sørbøen er en båt som fisker godt, og kan i denne sammenheng ikke sammenliknes med de andre båtenes gjennomsnittsfiske. MS Havbas er en annen båt som fisker godt, og som i 1990-sesongen oppnådde nesten like godt resultat som Sørbøen totalt. I perioden 23 - 27 07 90 fisket Havbas 138920 kg sei. Det var i denne perioden Sørbøen ikke fisket med den aktuelle nota. Det er rimelig å kreve erstattet tilsvarende tap som Havbas har fisket. Ulykken medførte at Sørbøen tapte 4 1/2 driftsdøgn, hvilket gir et tapskrav på 120000 kg sei. Dette er en nøktern vurdering, og det er da heller ikke krevet ekstra for den tapte mulighet for søndagsfiske utenfor 12 mils-grensen eller tapt bifangst som kunne gitt 2-5% økt fangst.
Tapets størrelse vil med et fangsttap på 120000 kg bli kr 282000 med en kg-pris på kr 2.35. I tillegg kommer mva på 11.11% og et pristilskudd som ble gitt med kr 0.20 pr kg sløyd fisk uten hode. Det samlede krav blir etter dette kr 331.107, mens det fra UNI er utbetalt kr 165754. Kravet mot Oskar Hansen begrenses etter dette oppad til kr 165000 med tillegg av renter.
Han la ned følgende påstand:
"1. Oskar Hansen tilpliktes å betale Karl N. Meløysund erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 165.000,- med tillegg av 18 % renter av et beløp begrenset oppad til kr. 330.754,- fra 21. august 1990 til 15. september 1991, og deretter 18 % renter av et beløp begrenset til kr. 165.000,- fra 15. september 1991 til betaling skjer med fradrag av betalte renter kr. 16.207,-.
2. Oskar Hansen tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsretten med kr. 52.515,- med tillegg av 18 % årlig rente fra 11. mars 1993 til betaling skjer og sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten finner at anken delvis må føre fram. Oskar Hansen har et objektivt ansvar for den skade han har forvoldt ved at Straumberg kolliderte med Sørbøens not, jf saltvannsfiskeloven §42 første ledd.
Lagmannsretten kan ikke se at Hansen har godtgjort at han er uten skyld i skaden. Det er derfor ikke aktuelt å vurdere en lempning i ansvaret etter §42 annet ledd. Det var svært gode vær- og siktforhold da ulykken inntraff. Til tross for at det i følge Hansens partsforklaring og vitneforklaring fra "utkikken" Åge Hartvig Hansen ble gjennomført betryggende og omfattende observasjoner av det som foregikk på fiskefeltet, ble det fra Straumbergs side overhodet ikke observert tegn til aktivt fiske eller bruk i havet ved Sørbøen. Da lagmannsretten finner det klarlagt at nota må ha vært satt innenfor en tidsramme hvor Straumbergs posisjon var så nær at Sørbøens bevegelser kunne iaktas derfra, kan ikke de nødvendige aktsomhetsplikter være oppfylt. Det må også ha foregått synbar aktivitet ved Sørbøen helt fram til kollisjonen skjedde. Om flåen var synlig eller ikke, kan ikke ha avgjørende betydning. Det kan imidlertid bemerkes at dersom denne var under vann ved pårenningen, må det ha sin årsak i at det foregikk innsnurping. En slik aktivitet burde også vært iakttatt fra Straumberg dersom aktsomhetsplikten etter saltvannsfiskeloven §14 skulle overholdes.
I forbindelse med at Sørbøen hadde not i sjøen var de pliktig å ha signal i form av to svarte kjegler mot hverandre jf sjøveisreglene regel 26 c. Noe lyssignal var de etter lagmannsrettens oppfatning ikke pliktig å føre. Sørbøen førte fastspent i masten et noe anderledes signal som var ment å være dagsignal for at båten hadde not i sjøen. Meløysund opplyste at det var et signal som ble heist i det båten gikk på seifisket, og at de hadde det oppe under hele sesongen. Lagmannsretten finner det i og for seg kritikkverdig at merkereglene ikke er fulgt helt ut, men kan ikke se at den mangelfulle signalbruk har medvirket til uhellet i slik grad at det bør føre til avkorting av erstatningen. Under de rådende værforhold finner en at manglene ikke kan ha hatt betydning for at ulykken skjedde. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det blant fartøyene som deltok i det aktuelle fisket hørte til unntakene at dagsignal ble benyttet. Det ble således heller ikke benyttet av Straumberg. Straumberg kunne derfor ikke innrette sin navigasjon etter dette. Forholdene forøvrig gjør det heller ikke rimelig å sette ned erstatningen jf skadeserstatningsloven §5-1 nr 1. Det kan i denne sammenheng ikke legges avgjørende vekt på at forsøkt varsling ble foretatt over kanal 70 på VHF-radio. Den tid som var til rådighet fra Meløysund hadde foranledning til å tro at uhellet kunne skje til det faktisk skjedde, var så kort at unnlatt bruk av fløyte eller lys ikke kan få betydning.
Selv om det her ikke får betydning for resultatet i dette tilfelle, finner lagmannsretten grunn til å bemerke at erstatningens størrelse må begrenses av den avtale som Meløysund har inngått med UNI som Hansens forsikringsselskap og ansvarlig for Hansens skadeforvoldelse. Ved innføringen av den nye forsikringsavtaleloven, som trådte i kraft tre uker før uhellet, ble skadelidte i medhold av §7-6 gitt adgang til å gå direkte på skadevolders forsikringsselskap. Denne utvidede rettighet for skadelidte medfører at han kan velge å gå på selskapet eller skadevolder. Skadevolder vil ikke være direkte bundet av et oppgjør mellom de øvrige parter jf NOU 1987:24 159. Det ligger i selve systemet at skadelidte derimot vil være bundet av den avtale han inngår med ansvarsforsikringsselskapet. Skadevolder skal ikke risikere større økonomisk ansvar på grunn av en avtale mellom hans forsikringsselskap og skadelidte. Begrensningen må imidlertid anses å knytte seg til selve sluttoppgjøret med tillegg av egenandel på kr 22246, ikke de enkelte premisser oppgjøret er basert på.
Hansen kan ikke høres med at Meløysund ikke har lidd noe tap på grunn av at han likevel har fisket sin fulle sei-kvote. Meløysund fremmet sitt krav ved brev til UNI 18 08 90. Han hadde da tapt en effektiv fisketid på 4 1/2 døgn, en tid han ikke ville kunne få igjen. Det kan ikke være avgjørende at han 14 09 90 hadde fisket opp seikvoten slik at han på det tidspunkt kunne gå over til annet fiske. Den tapte fisketid forplantet seg videre utover året. Tapet vil måtte beregnes skjønnsmessig, og det var sei-fiske som gikk tapt mens nota var til reparasjon.
Lagmannsretten er enig i herredsretttens vurdering av tapt fangstvolum til 80000 kg og tiltrer herredsrettens begrunnelse. Meløysunds opprinnelig krav var på 85000 kg som tapt fangst på fem dager. Tapstiden var noe kortere, og den minnelige ordningen med UNI satte tapet til 80000 kg. Det er ikke for lagmannsretten sannsynliggjort noe høyere tap eller framskaffet noen bedre dokumentasjon. Lagmannsretten finner på den annen side heller ikke grunn til å redusere volumet.
Når det gjelder fastsettelsen av verdien av fangsttapet har lagmannsretten kommet til et noe annet resultat enn herredsretten. Den eneste framlagte dokumentasjon på størrelsen av den sei som ble tatt av Sørbøen sommeren 1990, viser at fordelingen av fisk på over og under 45 cm gir en snittpris på kr 2.10, som også var Meløysunds opprinnelige krav. Av levert fangst trekkes det 2.5% lagsavgift og 4.3% produksjonsavgift. Disse avgifter må trekkes fra for å regne ut tapet. For en fangst på 80000 kg rund fisk, ville Meløysund dessuten hatt krav på tilskudd på kr 0.20 pr kg etter en omregningsfaktor på 1.4 for beregning av sløyd fisk uten hode. Etter dette er det totale tapet på kr 168004. Det skal ikke svares merverdiavgift av erstatning for tapt fangst. Slik avgift er heller ikke betalt. Av fangstapet har han fått dekket kr 165754 fra UNI, og restsummen, kr 2250, som ligger innenfor forsikringsoppgjørets egenandel, må dekkes av Oskar Hansen.
Anken har etter dette delvis ført fram, og spørsmålet om saksomkostninger må såvel for herredsretten som i hovedanken for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174. Hovedregelen er da etter bestemmelsens første ledd at hver av partene skal bære sine omkostninger. I og med at Meløysund bare er tilkjent et meget beskjedent beløp, har lagmannsretten nøye vurdert, men etter en samlet vurdering ikke funnet tilstrekkelig grunn til å anvende unntaksregelen i annet ledd. Det alt vesentlige av kostnader med saken er voldt ved tvisten om selve ansvarsspørsmålet. Oskar Hansen har hele tiden avvist ansvar med en argumentasjon retten har funnet uholdbar, og nektet å ta del i noen diskusjon om en minnelig løsning - selv om Meløysunds krav opprinnelig var begrenset av egenandelen.
Den aksessoriske motanken har vært forgjeves. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Meløysund erstatte Hansens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Olsen har framlagt omkostningsoppgave som viser omkostninger på totalt salær i forbindelse med motanken på kr 1400. Retten finner å kunne legge denne oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Oskar Hansen betaler kr 2250 -totusentohundreogfemti- med tillegg av 18 -atten- % rente p a fra 21 08 90 til betaling finner sted, til Karl N Meløysund.
2. I saksomkostninger for motanken betaler Karl N Meløysund kr 1400 -ettusenfirehundre- til Oskar Hansen innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. Saksomkostninger for herredsretten og i hovedanken for lagmannsretten tilkjennes ikke.