LH-1993-42

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-09-15
Publisert:	LH-1993-00042
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Salten herredsrett nr. 335/92 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00042 A.
Parter:	Ankende part: Odd Torrissen, 8178 Halsa (Prosessfullmektig: Advokat Nils Aga, 8001 Bodø). Ankemotpart: Svein Torrissen, hans konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Tor Andreas Børseth, 8001 Bodø).
Forfatter:	Lagdommer Grethe Thue, formann, Konst. lagdommer Eirik Akerlie, Ekstraordinær lagdommer Rolv Selnes
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §146, §172, §180, §366, §367, §368, §60, §92, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §4, Konkursloven (1984) §5-9, Dekningsloven (1984) §5-11, §5-12, §5-2, §5-5, §5-9, Dekningsloven (1984)

Saken gjelder krav om tilbakeføring av aktiva til konkursbo.

Bodø skifterett åpnet ved kjennelse 16. oktober 1990 konkurs i boet til Svein Torrissen. Under konkursbehandlingen framkom det at det mellom Svein Torrissen og hans bror, Odd Torrissen, var inngått en avtale datert 15. januar 1990 om oppgjør for lån som Odd Torrissen hadde ydet broren i perioden 1965 til 1986. Lånene utgjorde med renter kr 3.592.000,-, og ble oppgjort ved at Odd Torrissen fikk overført aksjer i Torrissen Hotell A/S til en verdi fastsatt til kr 1.999.816,- og aksjer i Bodø Sildoljefabrikk A/S til en verdi fastsatt til kr 1.000.000,-. Restgjelden på kr 592.591 ble avregnet mot at Odd Torrissen fikk overført kr 550.000,- av Svein Torrissens andel ved salget av fiskebåten M/S "Ole Torrissen". Fiskebåten utgjorde hovedaktivumet i Ole Torrissen og Sønner ANS, som Svein Torrissen var medeier i.

Konkursboet, ved bobestyreren, advokat Tor A Børseth, tok 8. juli 1991 ut stevning ved Salten herredsrett hvor det krevde at Odd Torrissen betalte boet kr 3.549.816,- samt renter. Påstandsbeløpet tilsvarte verdien av de aktiva som Odd Torrissen fikk overført ved avtalen 15. januar 1990. Salten herredsrett avsa 20. oktober 1992 dom i saken med slik slutning:

"1. Odd Torrissen tilpliktes å føre tilbake til Svein Torrissen - nå hans - konkursbo - 23 A-aksjer og 139 B-aksjer i Bodø Sildoljefabrikk A/S og 1148 aksjer i Torrissen Hotell A/S.

2. Odd Torrissen tilpliktes å betale Svein Torrissen - nå hans konkursbo - kr 550.000,- femhundreogfemtitusenkroner, med tillegg av 18 % rente fra 8. august 1991.

3. Oppfyllelsesfristen mht punkt 2 settes til 2 - to - uker fra forkynning. Forøvrig viser en til tvistemålsloven §146 første ledd, siste punktum.

4. Saksomkostninger idømmes ikke."

Odd Torrissen, ved advokat Bjørn Kjos - som den gang representerte Odd Torrissen - har rettidig påanket herredsrettens dom. Anken gjelder såvel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Konkursboet, ved advokat Tor A Børseth, har tatt til motmæle, og erklært aksessorisk motanke for så vidt gjelder den delen av boets påstand som ikke ble tatt til følge.

Ankeforhandling var opprinnelig berammet til 31. januar 1994. På grunn av helsemessige forhold hos Odd Torrisen, ble ankeforhandlingen utsatt. Ankeforhandling ble holdt i Bodø 5. til 9. september 1994. Odd Torrissen møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Nils Aga. For ankemotparten møtte bare prosessfullmektigen, advokat Tor A Børseth. I tillegg til Odd Torrissen, avgav 7 vitner forklaring under ankeforhandlingen. For øvrig vises det til rettsboka med hensyn til hvilke bevis som ble ført.

Odd Torrissen har i det vesentligste gjort gjeldende: Det foreligger et reelt låneforhold mellom konkursdebitor, Svein Torrissen, og Odd Torrissen. Låneforholdet er etablert over tid fra 1965 fram til 1986, men ble endelig formalisert gjennom avtalen som er undertegnet 15. januar 1990. Det er ført bevis for at det forelå et slikt låneforhold mellom brødrene. Odd Torrissen har i retten forklart at han hadde et krav mot Svein Torrissen. Dette er bekreftet av Svein Torrissen gjennom hans vitneprov. Svein Torrissens tidligere ektefelle, Mary Hepsø, bekreftet gjennom sitt vitneprov at Svein Torrissen fikk låne penger av Odd Torrissen i 1965, 1966 og 1977. Videre viser Sveins svake økonomi i denne perioden at det var nødvendig for ham å oppta lån. Det var uheldig at lånene ikke kom til uttrykk skriftlig før 15. januar 1990, men er i seg selv ikke avgjørende. Det var et tett og nært forhold mellom brødrene. Derfor var det ikke nærliggende å formalisere lånene, slik som det normalt vil være i andre låneforhold. Man må ved bevisvurderingen også legge vekt på at en tredje bror - Rolf Torrissen - hadde lånt ut penger til Svein Torrissen i tiden 1979-1986, og at det heller ikke der var satt opp noen formell låneavtale før i 1989. Rolf Torrissen fikk ved Hålogaland lagmannsretts dom 3. desember 1993 medhold i at låneforholdet var reelt. Det er i saken her ikke grunn til å vurdere bevisene på annen måte. Den omstendighet at låneforholdet ble formalisert og gjort opp rundt årsskiftet 1989-90, kan nok virke mistenkelig. Dette fordi Svein Torrissens økonomi da var sviktende, og fordi han på dette tidspunktet foretok mange disposisjoner som framstår som klønete og uheldige. Dette kan imidlertid ikke gå ut over Odd Torrissen. Han kjente ikke til at brorens økonomi skrantet. At låneforholdet var reelt, støttes også av at verken Odd eller Svein Torrissen holdt låneforholdet og oppgjøret skjult etter årsskiftet 1989-90.

Under forutsetning av at lagmannsretten skulle komme til at låneforholdet ikke var reelt og at overføringen av kr 550.000,- samt aksjer for en verdi av ca kr 3 mill til Odd ble gjort proforma, er det ikke grunnlag for - slik som ankemotparten hevder - at boet kan kreve erstatning av Odd Torrissen. Det eventuelt erstatningsbetingende må være at Odd og Svein Torrissen inngikk en proformaavtale i 1989-1990. Dette er imidlertid et forhold som konkursboet ikke kan anlegge erstatningssøksmål om, men som kreditorene må fremme enkeltvis eller samlet, jf Rt-1993-987. Dette kravet må derfor avvises.

Under enhver omstendighet har ikke boet dokumentert hva slags økonomisk tap det har lidt som følge av proformaoverføringen. I hvert fall kan ikke boet tilkjennes det beløp som ankemotparten har påstått. Rettsvirkningen av at det måtte foreligge proforma, vil være at det mottatte skal tilbakeføres til rette eier, - som i dette tilfelle vil si Svein Torrissen, ved hans konkursbo. For så vidt gjelder aksjene, vil boet kunne gjøre eventuelt tilleggskrav gjeldende for det tap det måtte ha lidt ved ikke å sitte med aksjene i tiden fra overdragelsen til dags dato. Noe slikt tap er ikke påberopt fra boets side, ut over at advokat Børseth i anketilsvaret har utvidet påstanden til også å gjelde tilbakebetaling av utbytte fra regnskapsåret 1990 og fram til tilbakeføring av aksjene finner sted. Dette er en utvidelse av påstanden som det ikke er adgang til, med mindre Odd Torrissen samtykker, jf tvistemålsloven §366 første ledd. Noe slikt samtykke er ikke gitt, og vil heller ikke bli gitt fra Odd Torrissens side. Denne delen av kravet må derfor avvises. Det vises til Scei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind II, 286-288 med henvisninger til rettspraksis. Når det gjelder kontantene på kr 550.000,-, så må konsekvensen av proformaen være at disse tilbakeføres Svein Torrissen, ved konkursboet, med renter. Det er imidlertid ikke grunnlag for å kreve slik rente på beløpet som boet har gjort.

Under forutsetning av at låneforholdet og oppgjøret mellom Odd og Svein Torrissen er reelt, oppstår spørsmål om omstøtelse etter dekningsloven kapittel 5. For vurderingen av omstøtelse etter dekningsloven §5-5 første ledd, jf annet ledd - som vil være den aktuelle bestemmelsen her - må man skille mellom kontantutbetalingen på kr 550.000,- og overføringen av aksjene. I forhold til kontantoverføringen, vil denne ikke representere betaling med usedvanlige betalingsmidler. Heller ikke er betalingen foretatt før normal betalingstid. Betalingen er foretatt etter at Odd Torrissen framsatte påkrav. Den omstendighet at påkrav ble framsatt først etter at lånene hadde løpt i lang tid, kan ikke medføre at betalingen er foretatt før normal betalingstid. Heller ikke vil vilkåret i dekningsloven §5-5 første ledd 3. alternativ om at beløpet betydelig må ha forringet skyldnerens betalingsevne være oppfylt. Dette må vurderes i forhold til skyldnerens aktiva på det tidspunkt oppgjøret fant sted. Svein Torrissen hadde ved årsskiftet aktiva for ca kr 11 millioner. Sett i forhold til de betydelige aktiva som fantes i boet, er beløpet lite.

Odd Torrissen bestrider ikke at oppgjøret med aksjer for tilsammen ca kr 3 millioner er å anse som betaling med usedvanlige betalingsmidler. Han hevder imidlertid å ha ført bevis for at Svein Torrissen utvilsomt var solvent da oppgjøret fant sted. Når det gjelder statusen for Svein Torrissens aktiva ved årsskiftet 1989-90, vurderer Odd Torrissen verdien av eneboligen noe høyere enn konkursboet. Det vises her til den taksten som er innhentet på eiendommen. Ved vurderingen av Svein Torrissens andel i partsrederiet Svein P Torrissen, må man ta utgangspunkt i den pris som man høsten 1989 var tilbudt for fiskebåten Svebas. Dette var ca kr 8 millioner. Legger man denne verdien til grunn, utgjorde verdien av Svein Torrissens 1/3 ca kr 2,7 millioner. På aktivasiden må også kravene mot Kurt Torrissen og Svein P Torrissen trekkes inn. De samlede aktiva som Svein Torrissen hadde ved årsskiftet 1989-90 utgjorde etter dette ca kr 10.950.000,-.

Når det gjelder Svein Torrissens gjeld, anfører Odd Torrissen at det ikke er grunnlag for å trekke inn gjeld til Sten Heldahl og Per Eggesvik. Sten Heldahl har selv forklart i retten at han ikke hadde noe krav mot Svein Torrissen. Dokumentasjonen under bevisføringen har også vist at det ikke var noe reelt låneforhold mellom Svein Torrissen og Per Eggesvik. Den passivaposten som partene er mest uenige om, gjelder partsrederiet Svein P Torrissens gjeld. Odd Torrissen hevder at det ikke riktig å trekke partsrederiets samlede gjeld inn i Svein Torrissens gjeld. Rett nok er Svein Torrissen solidarisk ansvarlig med Svein P Torrissen for den samlede gjeld, men så lenge Svein Torrissens andel i partsrederiet bare utgjør 1/3, vil det også bare være 1/3 av partsrederiets gjeld som kan trekkes inn. Odd Torrissen viser til at Svein P Torrissen har enebolig, og at det ikke er grunnlag for å anta at man ikke kunne få noe ut av ham. Det beløp som skal legges til grunn i forhold til Svein Torrissens ansvar for partsrederiets gjeld, vil være kr 2.802.333,-. Svein Torrissens samlede gjeld ved årsskiftet 1989-90 utgjorde etter dette i overkant av kr 8.339.000,-. Dette innebar at Svein Torrissen hadde aktiva som oversteg passiva med tilsammen ca kr 2.618.000,-. Han var med andre ord utvilsomt solvent på det tidspunkt oppgjøret mellom Odd og Svein Torrissen fant sted.

Odd Torrissen viser også til at selv om man skulle legge til grunn at man ved vurderingen må ta utgangspunkt i partsrederiet Svein P Torrissens samlede gjeld på ca kr 5.536.000,-, ville Svein Torrissens gjeld bare overstige samlede aktiva med ca kr 237.000,-. Dette er et helt ubetydelige beløp, og kvalifiserer ikke til omstøtelse etter dekningsloven §5-5 første ledd, jf annet ledd.

Dersom retten skulle finne at det er grunnlag for omstøtelse etter dekningsloven §5-5, følger det av §5-11 at boet skal ha tilbake det mottatte; det vil si kontantbeløpet på kr 550.000,- samt aksjene i Torrissen Hotell A/S og Bodø Sildoljefabrikk A/S. Aksjeutbytte er det ikke grunnlag for å kreve i og med at dette kravet er framsatt for sent, jf tvistemålsloven §366 første ledd.

Odd Torrissen imøtegår konkursboets subsidiære krav på omstøtelse etter konkursloven §5-9. Det er ikke grunnlag for å hevde at Svein Torrissens økonomiske stilling var svak, eller ble alvorlig svekket ved oppgjøret. Svein Torrissen hadde aktiva for tilsammen nærmere kr 11 millioner. Videre hadde han en gjeld på tilsammen ca kr 3,5 millioner til Odd Torrissen. At denne gjelden ble oppgjort, medførte ingen svekkelse av Svein Torrissens økonomiske stilling. En slik svekkelse fikk man først ved Svein Torrissens utbetaling til Per Eggesvik i januar 1990, som direkte innebar en tapping av boet. Under enhver omstendighet har bevisføringen vist at Odd Torrissen verken kjente eller burde ha kjent til Svein Torrissens økonomiske stilling og de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig.

Dersom retten skulle finne at det er grunnlag for omstøtelse etter dekningsloven §5-9, vil Svein Torrissens konkursbo bare kunne kreve det mottatte tilbake, jf dekningsloven §5-12. I dette tilfelle vil virkningen bli den samme som ved omstøtelse etter dekningsloven §5-11.

Både under forutsetning av omstøtelse etter dekningsloven §5-5 og §5-9 vil konsekvensen måtte være at Odd Torrissen kan melde sitt krav i henhold til avtalen 15. januar 1990 som uprioritert fordring i Svein Torrissens konkursbo.

Den ankende part, Odd Torrissen, har nedlagt slik påstand:

"1. Odd Torrissen frifinnes.

Subsidiært:

1. Odd Torrissens fordring stor kr 3.592.000,- blir å godkjenne som uprioritert fordring i Svein Torrissens konkursbo.

I begge tilfeller:

Odd Torrissen tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett."

Ankemotparten, Svein Torrissens konkursbo, har i det vesentlige gjort gjeldende: Prinsipalt hevder boet at det angivelige låneforholdet mellom Odd Torrissen og Svein Torrissen som opprinnelig tok til i 1965 og som ble formalisert 15. januar 1990, ikke innebærer noen realitet. Avtalen, og det senere oppgjøret av denne, er et proformaverk. En rekke forhold trekker i denne retning. - Avtalen dukket opp på et for Svein Torrissen meget kritisk tidspunkt. Nordlandsbanken hadde høsten 1989 gått sterkt på Svein Torrissen i anledning hans engasjement i partsrederiet Svein P Torrissen. Svein Torrissen var deltaker i partsrederiet med 1/3, men var solidarisk ansvarlig for partsrederiets gjeld. Partsrederiets samlede gjeld var på ca 9,5 millioner kroner. Gjelden var misligholdt. Den andre deltakeren i partsrederiet, Svein P Torrissen, var ikke søkegod. Svein Torrissens enebolig var fullt ut pantebelånt. De eneste ubeheftede aktiva i boet, var aksjene i Torrissen Hotell A/S og Bodø Sildoljefabrikk A/S samt andel i Ole Torrissen og Sønner ANS. Avtalen av 15. januar 1990 med Odd Torrissen innebar at nærmest alt av ubeheftede aktiva i boet forsvant. At det ikke var noe låneforhold mellom partene, støttes også av at dette ikke var nevnt i noen av partenes selvangivelser i perioden 1965 til 1989. Heller ingen andre kjente til låneforholdet. At Svein Torrissens tidligere ektefelle, Mary Hepsø, har forklart at hun kjente til lånene, kan imidlertid ikke tillegges særlig vekt.

At det hele var et proforomaverk, underbygges også av at de eneste aktiva som var tilbake etter gjennomføringen av avtalen med Odd Torrissen - 574 aksjer i Torrissen Hotell A/S - også ble tilsynelatende ført ut av boet. Aksjene ble solgt til Bodø Sildoljefabrikk A/S, for senere å bli videresolgt til Fisk og Skalldyr A/S. Fisk og Skalldyr A/S eies av Svein Torrissens tidligere ektefelle, Mary Hepsø, og sønnen Mads Torrissen. Svein Torrissen utgjør enestyret i selskapet og er daglig leder der. Svein Torrissen har således fortsatt rådigheten over disse aksjene.

Odd Torrissens troverdighet svekkes ved at han den 25. oktober 1990 (like etter konkursåpningen) meldte et krav i boet på kr 1,2 millioner. Dette hadde sin bakgrunn i en annen angivelig låneavtale mellom Odd Torrissen og Svein Torrissen datert 11. desember 1990. I brev 14. januar 1991 meddelte Odd Torrissen til konkursboet at Svein Torrissen i slutten av desember 1989 og begynnelsen av januar 1990 hadde tilbakebetalt dette lånet. At Odd Torrissen har så liten oversikt over utlån han har foretatt for kort tid siden, tilsier at man heller ikke kan ha tillit til angivelige lån som ligger langt tilbake i tiden.

Dersom retten kommer til at det ikke foreligger noe reelt låneforhold og at overføringen av verdier til Odd Torrissen er et proformaverk, krever boet erstattet de verdier som ble overført Odd Torrissen ved avtalen 15. januar 1990. Det er utvist forsett fra Odd Torrissen og Svein Torrissens side ved at disse bevisst har forsøkt å tildekke hvem som er den reelle eier. Det økonomiske tap som boet har lidt, motsvarer de verdier som ble overført Odd Torrissen ved avtalen 15. januar 1990. Boet kan kreve dette erstattet, i det avgjørelsen inntatt i Rt-1993-987 om avvisning av krav som konkursbo ikke kunne gjøre gjeldende, ikke er relevant her. Det vises til at det her dreier seg om et erstatningskrav som er fremmet fra første stund fra boets side, uten at det er protestert. Den omtalte høyesterettsavgjørelsen fra 1993 gjaldt styremedlemmers erstatningsansvar, og således noe helt annet enn saken her.

Subsidiært krever konkursboet at verdiene tilbakeføres boet, slik boet fikk medhold i herredsrettens dom. I egenskap av rett eier av aksjene, vil boet ha krav på utbetaling av utbytte fra og med regnskapsåret 1990. Kravet om utbetaling av utbytte er ikke for sent framsatt, selv om det ikke ble fremmet før i forbindelse med anketilsvaret 11. januar 1993. Selv om en slik utvidelse av påstanden skulle kreve samtykke fra den ankende parts side, jf tvistemålsloven §366 første ledd, må samtykke anses gitt ved at den ankende part under saksforberedelsen har innlatt seg på forhandlinger om kravet, jf tvistemålsloven §92. For så vidt gjelder rentekravet, må det være ordinær morarente som boet kan kreve; det vil si 18 % fram til 31. desember 1993, deretter 12 % rente.

Under forutsetning av at låneforholdet og disposisjonen slik den kommer til uttrykk i avtalen 15. januar 1990 anses som reell, hevder konkursboet for det første at disposisjonen må omstøtes etter dekningsloven §5-9. Svein Torrissen var insolvent på det tidspunktet disposisjonen ble foretatt. Ved solvensvurderingen må man legge til grunn at Svein Torrissen var solidarisk ansvarlig sammen med Svein P Torrissen for partsrederiet Svein P Torrissens gjeld. Så lenge ikke Svein P Torrissen var søkegod, må man ved vurderingen av Svein Torrissens økonomiske status legge til grunn at han vil være ansvarlig for partsrederiets samlede gjeld. Denne utgjorde ca kr 9,5 millioner kroner. Likeledes må man legge til grunn at han skyldte Per Eggesvik kr 900.000,-. Det er på det rene at Svein Torrissen rundt årsskiftet 1989/90 betalte Per Eggesvik et slikt beløp, og det har da formodningen for seg at han også skyldte Eggesvik dette. Tilsammen utgjorde Svein Torrissens gjeld ca 16 millioner kroner. Samlede aktiva utgjorde ca 9,5 millioner kroner. Svein Torrissen hadde innstilt sine betalinger, og det var også klart at han ikke ville kunne dekke forpliktelsene etterhvert som de forfalt. Svein Torrissen var klart insolvent.

Å overføre verdier for tilsammen 3,5 millioner kroner til Odd Torrissen var en klart utilbørlig disposisjon som innebar en unndragelse av skyldnerens eiendeler fra de øvrige fordringshaverne. Svein Torrissens økonomiske situasjon ble alvorlig svekket ved disposisjonen, i det så og si alle ubeheftede aktiva ble ført ut av boet. Det var et nært forhold mellom brødrene Odd og Svein Torrissen, og det er derfor sannsynlig at Odd Torrissen kjente til Svein Torrissens økonomiske stilling, og de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig. I hvert fall burde Odd Torrissen kjent til disse forholdene.

Omstøtelse etter dekningsloven §5-9 innebærer at boet kan kreve erstatning for det tap det har lidt. Tapet er det beløp som verdien av aksjene utgjorde på det tidspunkt overføringen fant sted, samt kontantoverføringen på kr 550.000,-. I tillegg krever boet renter på beløpet. I og med at det her dreier seg om en illojal disposisjon fra Odd Torrissen og Svein Torrissens side, må det være grunnlag for å kreve renter av beløpet allerede fra 1. januar 1990. Det er vist til Bergsåker, Pengekrav, utvalgte emner, 188 flg.

Atter subsidiært anføres det at disposisjonen kan omstøtes etter dekningsloven §5-5 første ledd, jf annet ledd. Svein Torrissen var insolvent på det tidspunkt disposisjonen ble gjennomført, jf redegjørelsen ovenfor. Overføringen av kontantbeløpet på kr 550.000,- og aksjene må vurderes under ett, og er å anse som betaling med usedvanlige betalingsmidler. Også kravet i §5-5 første ledd om at disposisjonen betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne er oppfylt. Virkningen av at det er grunnlag for omstøtelse etter dekningsloven §5-5, følger av §5-11. Boet kan kreve tilbakeføring av kontantbeløpet på kr 550000,- med renter, tilbakeføring av aksjene samt utbetaling av utbytte for regnskapsårene 1990, 1991, 1992 og 1993.

Svein Torrissen, ved hans konkursbo, har nedlagt slik påstand:

"I Motanken:

Prinsipalt:

1. Odd Torrissen tilpliktes å betale Svein Torrissen, hans konkursbo kr 3.549.816, med tillegg av 18 % rente fra 1. januar 1990 og 12.% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

Subsidiært:

1. Salten herredsretts dom pkt. 1, 2 og 3 stadfestes.

2. Odd Torrissen tilpliktes å betale Svein Torrissen, hans konkursbo:

a) kr 334.220,- med tillegg av 18 % rente fra 1. juni 1991 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

b) kr 269.780,- med tillegg av 18 % rente fra 1. juni 1992 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

c) kr 371.840,- med tillegg av 18 % rente fra 1. juni 1993 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

d) kr 751.940,- med tillegg av 12 % rente fra 1. juni 1994.

II Hovedanken:

Prinsipalt:

1. Odd Torrissen tilpliktes å betale Svein Torrissen, hans konkursbo kr 3.549.816,- med tillegg av 18 % rente fra 1. januar 1990 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

Subsidiært:

1. Salten herredsretts dom pkt. 1, 2 og 3 stadfestes.

2. Odd Torrissen tilpliktes å betale Svein Torrissen, hans konkursbo:

a) kr 334.220,- med tillegg av 18 % rente fra 1. juni 1991 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

b) kr 269.780,- med tillegg av 18 % rente fra 1. juni 1992 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

c) kr 371.840,- med tillegg av 18 % rente fra 1. juni 1993 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

d) kr 751.940,- med tillegg av 12 % rente fra 1. juni 1994.

I begge tilfeller:

Odd Torrissen tilpliktes å betale Odd Torrissen hans konkursbo saksomkostninger for herredsretten med kr 132.490,- med tillegg av 18 % rente fra 19. juni 1992 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer, og saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten vil innledningsvis peke på at konkursboet, ved advokat Tor A Børseth, har nedlagt sammenfallende påstand i hovedanken og motanken. Lagmannsretten antar at dette skyldes en inkurie, i det en slik påstand ikke gir mening. Konkursboet har i anketilsvar og erklæring om aksessorisk motanke og i innledningsforedraget under ankeforhandlingen tidligere nedlagt påstand hvor den ovenfor siterte prinsipale påstand i II ikke har vært tatt med. Lagmannsretten legger derfor til grunn at denne heller ikke skal være en del av boets endelige påstand.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten for så vidt gjelder spørsmålet om tilbakeføring av kontantbeløpet på kr 550.000,- og aksjene i Bodø Sildoljefabrikk A/S og Torrissen Hotell A/S til konkursboet.

Det første spørsmålet som saken reiser, er om det forelå et reelt låneforhold mellom Svein Torrissen og Odd Torrissen. Det som er på det rene, er at partene den 15. januar 1990 satte opp følgende skriftlige avtale:

"Vi er idag kommet frem til enighet om at Svein Torrissen skal betale en rente på 8,5 % for de pengene han har lånt hos Odd Torrissen i perioden februar 1965 og frem til des. 1986.

Det totale lånebeløp i henhold til notat, er på kr 806.000,-. Med renter og renters rente, blir totalt skyldig beløp pr. januar 1990 kr 3.592.000,- (se vedlegg).

Oppgjør for lånet avregnes mot Svein Torrissens salg av aksjer i Torrissen Hotell A/S og Bodø Sildoljefabrikk A/S. Og prisen på aksjene, kr 1.999.816,- for hotellaksjene og kr 1.000.000,- for Fabrikkaksjene, er betinget av tilsvarende nedskriving av den gamle gjelda, (se vedlegg).

Restgjeld i følge vedlegg, kr 592.591,- er avregnet mot innbetaling av Svein Torrissens andel i salget av M/S "Ole Torrissen", med kr 550.000,-.

Beløpet godkjennes av begge parter.

Avtalen forblir konfidensiell mellom partene."

I et vedlegg til avtalen var det gitt følgende oppstilling over de enkelte lånebeløp og påløpte renter:

"Rente og renters rente - beregning for lån til 8,5 %.

Låneår Mnd. Låne/år Beløp Rente Rente+lån

1965 Februar 25 220.000 1.338.606 1.558.6061966 Juni 23 1/2 63.000 365.488 428.4881967 Desember 22 35.000 206.878 241.8781970 Januar 20 88.000 361.860 449.8601977 Februar 13 250.000 471.982 721.9821986 Desember 3 150.000 41.593 191.593

Totalt skyldig jan. 1990 kroner 3.592.407"

som det framgår av avtalen, var denne en formalisering av tidligere lån som Svein Torrissen angivelig hadde tatt opp hos Odd Torrissen i perioden 1965 fram til 1986. Under ankeforhandlingene er det gjort nærmere rede for hva som var formålet med de enkelte låneopptakene. Lagmannsretten vil ikke utelukke at Odd Torrissen bistod Svein noe økonomisk i denne perioden, men finner det mindre sannsynlig at dette ble gjort i form av lån fra Odd Torrissens side. Lagmannsretten har her særlig lagt vekt på at det - før 15. januar 1990 - ikke var satt opp noen låneavtale mellom partene. I følge partenes forklaringer noterte Odd Torrissen beløpene i en notisbok ("syvende sans"). Denne boken ble i følge partsforklaring fra Odd Torrissen og vitneforklaring fra Svein Torrissen makulert etter at avtalen av 15. januar 1990 var satt opp. Lagmannsretten mener at det har formodningen mot seg at det ble ydet så betydelige lån, uten at dette ble nærmere formalisert ved en skriftlig avtale. Under parts- og vitneforklaringene kom det fram at det ikke var avtalt noe nærmere om vilkår for lånene, f.eks. om sikkerhet, rente, avdrag eller lånetidens lengde. Lånene var heller aldri nevnt verken i Odd Torrissens eller Svein Torrissens selvangivelser.

Lagmannsretten finner det også noe påfallende at Odd Torrissen etter avtaleinngåelsen 15. januar 1990 makulerte den notisboken som lånebeløpene var notert i. I denne forbindelse kan det nevnes at en annen bror av Svein Torrissen - Rolf Torrissen - hadde lånt penger til Svein. På samme måte som i forholdet mellom Odd og Svein Torrissen var det heller ikke mellom Rolf og Svein Torrissen satt opp noen låneavtale da lånene ble ydet. Først 27. februar 1989 ble disse tidligere lånene formalisert. I forholdet mellom Rolf og Svein Torrissen var lånebeløpene notert på kvitteringer og notater som var gjort av Rolf Torrissen. Det framgår av Bodø byretts dom i sak mellom Rolf Torrissen og Svein Torrissen, ved hans konkursbo, at alle kvitteringene og notatene ble kastet da gjeldserklæringen ble skrevet. Lagmannsretten mener det er en påfallende likhet mellom disse to låneforholdene, og hendelsesforløpet i forbindelse med formaliseringen av avtalene. Likheten mellom de i utgangspunktet helt forskjellige låneforholdene svekker etter lagmannsretten troverdigheten til realiteten i avtalen.

Låneforholdet mellom Odd og Svein Torrissen ble formalisert og oppgjort på et tidspunkt da Svein Torrissens økonomi var meget svak. Han hadde sterk pågang fra Nordlandsbanken, som han hadde et betydelig gjeldsansvar overfor - først og fremst gjennom sin deltakelse i partsrederiet Svein P Torrissen. Svein Torrissen var deltaker i partsrederiet med 1/3, mens sønnen Svein P Torrissen deltok med 2/3. Parstrederiets samlede gjeld var på tilsammen ca kr 9,5 millioner. Dets aktiva bestod av fiskebåten Svebas. Det er omtvistet hvilken verdi fiskebåten hadde ved årsskiftet 1989/90, men det er på det rene at den ved tvangsauksjon 9. mars 1990 ble solgt for kr 5.620.889,-. Det synes også ut fra bevisføringen å være klart at Svein P Torrissens økonomi på dette tidspunktet var meget svak. I og med at Svein Torrissen var solidarisk ansvarlig med Svein P Torrissen for partsrederiets samlede gjeld, måtte det være åpenbart for Svein Torrissen at han kunne bli avkrevd betydelige beløp. At Svein Torrissen forstod hvor prekær situasjonen var, framgår også av brev han skrev til Nordlandsbanken i romjulen 1989 (udatert) og 11. januar 1990. At Odd Torrissen og Svein Torrissen fant å ville gjøre opp gamle låneforhold i denne for Svein Torrissen kritiske periode, synes påfallende. Det er på det rene at Odd Torrissen var - og er - en formuende mann, som heller ikke på dette tidspunktet hadde behov for å få oppgjør fra Svein Torrissen. At Odd Torrissen kjente til brorens økonomiske misere er sannsynlig. Det var fortsatt et nært forhold mellom brødrene. Odd Torrissen ydet da også i denne perioden et lån på kr 1.2 millioner til Svein Torrissen. Dette lånet ble imidlertid i motsetning til tidligere angivelige låneforhold nærmere formalisert, ved at det forut for utbetalingen ble satt opp avtale mellom partene datert 11. desember 1989. Lånet ble også delvis pantesikret. Det er imidlertid en rekke uklarheter omkring dette lånet. Blant annet meldte Odd Torrissen dette som krav i boet den 25. oktober 1990, til tross for at lånet var tilbakebetalt ved årsskiftet 1989/90 (eventuelt aldri utbetalt). Også forholdene omkring dette låneforholdet svekker troverdigheten omkring realiteten i låneforholdet som ble formalisert 15. januar 1990.

Lagmannsretten finner det etter bevisføringen ikke sannsynlig at det forelå noe reelt låneforhold mellom Odd Torrissen og Svein Torrissen, slik avtalen av 15. januar 1990 gir inntrykk av. Det er imidlertid ikke omtvistet at Odd Torrissen fikk overført kr 550.000,- samt 1148 aksjer i Torrissen Hotell A/S og 23 A-aksjer og 139 B-aksjer i Bodø Sildoljefabrikk A/S. Det spørsmålet som oppstår i forhold til denne overføringen, er om denne innebar en realitet mellom partene, eller om den ikke skulle ha virkning etter sitt innhold. I førstnevnte tilfelle, vil det være nærliggende å se overføringen som en gavedisposisjon som eventuelt kan omstøtes etter dekningsloven §5-2. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at overføringen ikke skulle innebære noen realitet mellom partene, men at Svein Torrissen fortsatt skulle være den reelle eier av det overførte. Lagmannsretten legger her særlig vekt på at Svein Torrissen - til tross for at han gjennom disposisjonen kvittet seg med samtlige aksjer i Torrissen Hotell A/S og Bodø Sildoljefabrikk A/S - fortsatt har opptrådt som medeier i selskapene. Han har etter overføringen av aksjene forblitt medlem av styrene for selskapene. Bortsett fra Svein Torrissen, så er det ellers bare eierne som er representert i selskapenes styre. Det er også lite sannsynlig at Svein Torrissen med disposisjonen søkte å tilgodese Odd Torrissen, som var betydelig formuende fra før.

Konkursboet har i motanken krevd erstatning fra Odd Torrissen tilsvarende den verdi som ble ført ut av boet ved disposisjonen, slik den kommer til uttrykk i avtalen 15. januar 1990. Utgangspunktet ved proformadisposisjon må være at det reelle forhold må legges til grunn. Dette betyr at Svein Torrissen, ved hans konkursbo, er rett eier av kontantbeholdningen på kr 550.000,- samt aksjene i Torrissen Hotell A/S og Bodø Sildoljefabrikk A/S. Det boet som rette eier kan kreve, er disse verdiene tilbakeført. Konkursboet har imidlertid krevd aksjene omgjort i penger, og formulert dette som et erstatningskrav. Aksjene er i henhold til den prinsipale påstanden ikke krevd tilbakeført. Grunnlaget for erstatningskravet er i følge konkursboet den disposisjonen som hadde til hensikt å unndra de overførte aktiva fra kreditorene. Lagmannsretten ser her ingen grunn til å gå inn på spørsmålet om konkursboet i det hele tatt kan fremme et slikt erstatningskrav, i det det ikke er ført bevis for at konkursboet har lidt et slikt økonomisk tap som det i henhold til påstanden krever erstattet. Ved vurderingen av konkursboet økonomiske tap, må man legge til grunn at Svein Torrissen, ved konkursboet, fortsatt er eier av kontantene og aksjene. Noe økonomisk tap ut over rentetapet ved ikke å besitte kontantbeholdningen på kr 550.000,-, er det ikke ført bevis for. Å kreve at Odd Torrissen skal beholde aksjene, mot å betale boet verdien av disse, vil i realiteten innebære at overføringen delvis skal være bindende. Dette er det etter lagmannsrettens mening ikke grunnlag for å kreve.

Konkursboet må derimot få medhold i sin påstand i hovedanken om at aksjene og kontantbeløpet skal tilbakeføres boet. Dette følger av at Svein Torrissen, ved hans konkursbo, anses som rette eier av disse aktiva. I egenskap av rette eier, vil det også være berettiget til den avkastning formuesgodene har gitt.

For så vidt gjelder aksjene, har boet krevd utbetalt det utbytte som de overførte aksjene har gitt i årene 1990, 1991, 1992 og 1993. Lagmannsretten anser det som klart at Svein Torrissen, ved hans konkursbo, i egenskap av eier er berettiget til aksjeutbyttet for de årene Odd Torrissen har sittet med aksjene. Odd Torrissen har imidlertid protestert mot at dette kravet pådømmes, under henvisning til at dette er en utvidelse av påstanden etter tvistemålsloven §366 som vil kreve samtykke fra ham. Spørsmålet om retten til aksjeutbyttet ble først tatt opp av konkursboet i forbindelse med anketilsvar og erklæring om aksessorisk motanke til lagmannsretten 11. januar 1993. På 3 i anketilsvaret heter det:

"Med hjemmel i tvistemålsloven §366, §367, §368, jfr. §60 vil påstanden for lagmannsretten hva angår hovedanken bli utvidet. Det vil bli krevd dom for tilbakebetaling av utbetalt utbytte fra og med regnskapsåret 1989.

Endelig påstand vil bli formulert når opplysninger om utbetalt utbytte foreligger."

Det krav som fremmes i den aksessoriske motanken om utbetaling av aksjeutbytte, står etter lagmannsrettens mening i direkte sammenheng med det innbrakte krav. Kravet om utbetaling av aksjeutbytte er en konsekvens av at konkursboet - på vegne av Svein Torrissen - pretenderer å være eier av aksjene, og derved en konsekvens av det tidligere innbrakte kravet om tilbakeføring av aksjene. Spørsmålet om påstanden kan utvides til også å gjelde aksjeutbyttene blir derfor å vurdere etter tvistemålsloven §366 annet ledd nr 2. Lagmannsretten finner vilkårene for utvidelse av påstanden oppfylt, i det Odd Torrissen må anses å ha samtykket i utvidelsen ved å ha innlatt seg på forhandlinger om kravet, jf tvistemålsloven §366 annet ledd nr 2, jf §92. Odd Torrissen, ved sin daværende prosessfullmektig, advokat Bjørn Kjos redegjorde nærmere i prosesskrift 11. mars 1993 for hvilke aksjeutbytter som var utbetalt i årene 1988-1991. Opplysningene må ses i sammenheng med konkursboets provokasjon framsatt i anketilsvaret om å få opplyst hvilket utbytte Odd Torrissen hadde mottatt pr aksje. Denne provokasjonen måtte motparten forstå hadde sammenheng med den endring som var gjort i påstanden, hvor også utbyttet ble krevd tilbakeført. Først uken før ankeforhandlingene skulle ta til, protesterte Odd Torrissens prosessfullmektig på endringen. Lagmannsretten ble underrettet om protesten ved ankeforhandlingens begynnelse. I og med at Odd Torrissen i relasjon til tvistemålsloven §92 har innlatt seg på forhandlinger om utbetaling av utbytte uten å protestere, vil også denne delen av kravet kunne pådømmes.

For så vidt gjelder kravet på renter for henholdsvis tilbakeføringen av kontantbeløpet på kr 550.000,- samt utbytte av aksjene, vil lagmannsretten bemerke: - Når det gjelder kontantbeløpet på kr 550.000,-, har boet krevd morarente av beløpet regnet fra 8. august 1991, i samsvar med Salten herredsretts dom. Lagmannsretten har oppfattet partene slik at det ikke er uenighet om at dette tidspunktet skal legges til grunn som utgangspunkt for forrentningen. - Hva angår konkursboets krav for renter på utbetalt utbytte, vil boet ha krav på morarente regnet fra 1 måned etter at krav på utbetaling av utbytte ble framsatt, jf morarenteloven §2 første ledd 2. punktum. For så vidt gjelder utbytte for regnskapsårene 1990 og 1991, vil morarente først løpe fra 11. februar 1993, dvs 1 måned etter at kravet ble framsatt i advokat Børseths anketilsvar og begjæring om motanke 11. januar 1993. For så vidt gjelder årene 1992 og 1993, løper morarenten fra henholdsvis 1. juni 1993 og 1. juni 1994. Lagmannsretten har oppfattet partene slik at man er enige om utbyttenes størrelse for de respektive år, og at 1. juni kan legges til grunn som tidspunkt for utbetaling av utbytte. - For samtlige rentekrav vil renten fram til 31. desember 1993 være 18 %. Rentekravet har sitt utspring i krav om tilbakeføring av kontanter og aksjer, og Odd Torrissen kan ikke sies å være skyldner i egenskap av forbruker, slik at morarenteloven §4 - slik den lød før lovendringen 11. juni 1993 nr 83 - kommer til anvendelse. Fra 1. januar 1994 vil renten være 12 %.

I forhold til hovedanken, har konkursboet fått medhold fullt ut. Saken har reist en viss tvil, men tvilen har ikke vært av en slik karakter at lagmannsretten finner grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd. Konkursboet blir derfor å tilkjenne saksomkostninger for lagmannsretten. For så vidt gjelder saksomkostningene for herredsretten, er det ikke grunnlag for å tilkjenne konkursboet disse, i det konkursboet der ikke fikk medhold i sin prinsipale påstand om tilbakeføring av aksjene. Dette har konkursboet heller ikke vunnet fram med overfor lagmannsretten.

For så vidt gjelder motanken, har konkursboet ikke fått medhold. Lagmannsretten har ikke funnet denne delen av saken tvilsom, og konkursboet blir å erstatte Odd Torrissen kostnadene ved denne, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd.

Advokat Tor A Børseth har framlagt omkostningsoppgave stor kr 158.260,-, hvorav kr 11.875,- utgjør gebyr for motanken. Advokat Nils Aga har framlagt omkostningsoppgave stor kr 158.875,-, hvorav kr 11.975,- utgjør gebyr. Ingen av dem har nærmere spesifisert kostnadene med arbeidet med henholdsvis hovedanken og motanken. Ut fra det som er gjort under saksforberedelsen og slik saken ble framstilt under ankeforhandlingen, tilkjenner lagmannsretten etter en samlet vurdering konkursboet saksomkostningene i hovedanken med kr 120.000,-, og Odd Torrissen i den aksessoriske motanken med kr 25.000,-.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

I hovedanken:

1. Odd Torrissen tilpliktes å føre tilbake til Svein Torrissen, ved hans konkursbo, 23 A-aksjer og 139 B-aksjer i Bodø Sildoljefabrikk A/S og 1148 aksjer i Torrissen Hotell A/S.

2. Odd Torrissen tilpliktes å betale Svein Torrissen, ved hans konkursbo, kr 550.000,- - kroner femhundreogfemtitusen - med tillegg av 18 % rente fra 8. august 1991 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

3. Odd Torrissen tilpliktes å betale Svein Torrissen, ved hans konkursbo:

a) kr 60.4000,- - kroner sekshundreogfiretusen - med tillegg av 18 % rente fra 11. februar 1993 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

b) kr 371.840,- - kroner trehundreogsyttientusenåttehundreogførti - med tillegg av 18 % rente fra 1. juni 1993 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

c) kr 751.940,- -kroner sjuhundreogfemtientusennihundreogførti- med tillegg av 12 % rente fra 1. juni 1994 til betaling skjer.

4. I saksomkostninger betaler Odd Torrissen til Svein Torrissen, ved hans konkursbo, kr 120.000,- - kroner etthundreogtjuetusen - innen to uker.

5. Oppfyllesesfristen for så vidt gjelder punkt 2, 3 og 4 er to uker.

I motanken:

Odd Torrissen frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Svein Torrissen, ved hans konkursbo, kr 25.000,- - kroner tjuefemtusen - innen to uker.