LH-1993-436

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-02-24
Publisert:	LH-1993-00436
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bodø byrett nr. 573/92 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00436 A.
Parter:	Ankende part: A, Bodø. (Prosessfullmektig: Advokat Helge Husebye Haug, 0253 Oslo). Ankemotpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS, 0114 Oslo. (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen, 0207 Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Knut Sundquist, formann. Kst. lagdommer Eystein F. Husebye. Ekstraordinær lagdommer Kjell H. Hugaas
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §171, §180

Saken gjelder krav på erstatning etter trafikkulykke i 1981.

A, f xx.xx.1965, ble juli 81 utsatt for en trafikkulykke. Hun satt som passasjer i baksetet i familiens bil som var i ferd med å svinge til venstre inn på en sidevei da den ble påkjært bakfra av en annen bil. Påkjørende bils forsikringsdekning er i UNI Storebrand Skadeforsikring AS.

På vegne av A tok advokat Jo Steinsvik den 14. august 92 ut stevning mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS med krav på ménerstatning samt erstatning for økonomisk tap. Selskapet tok til gjenmæle og påstod seg frifunnet. Advokat Helge Husebye Haug overtok som prosessfullmektig for A i mai 1993.

Bodø byrett avsa den 16. august 93 dom med denne domsslutning:

"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. A tilpliktes innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelse å betale kr 137.538,- -etthundreogtrettisyvtusenfemhundreogtrettiåttekroner- i saksomkostninger til UNI Storebrand Skadeforsikring AS."

På vegne av A har advokat Helge Husebye Haug i rett tid påanket herredsrettens dom. Anken retter seg mot rettsanvendelsen såvel som mot bevisbedømmelsen.

På vegne av UNI Storebrand Skadeforsikring AS har advokat Ole Andresen tatt til gjenmæle og påstått herredsrettens dom stadfestet. Hovedforhandling ble avholdt den 08. og 09. februar 94 i Bodø. Her møtte A med sin prosessfullmektig. For selskapet møtte advokat Ole Andresen som prosessfullmektig. Det ble ført to nye vitner for lagmannsretten, As mor og overlege Bjørn Fagerlund. Det ble avgitt forklaringer og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser. Som i herredsretten hadde de to rettsoppnevnte medisinsk sakkyndige ulik konklusjon for så vidt gjelder spørsmålet om As medisinske og ervervsmessige invaliditet som følge av bilulykken. Som i herredsretten avla også overlege Erik Skuterud forklaring som vitne.

Saken står i det vesentlige i samme skikkelse som for herredsretten, dog slik at vitneprovet fra overlege Bjørn Fagerlund kompletterte den medisinske ekspertise. Lagmannsretten vil således i premissene trekke frem og drøfte de sakkyndiges uttalelser og konklusjoner.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger årsakssammenheng mellom trafikkulykken i 1981 og påviste skader hos henne som har gitt seg utslag i betydelige plager. Den varige medisinske og ervervsmessige invaliditet er i størrelsesorden henholdsvis 20% og 50-100%. Hun har i dag objektivt påviste plager som bevegelsesinnskrenkning i nakken, hodesmerter - spesielt høyre side og bakhodet, smerter i høyre side av kroppen, kjeveleddssmerter og et følelsesløst område mellom skulderbladene. Videre har hun subjektivt påviste plager som kronisk hodepine, lyd- og lysømfintlighet, redusert arbeids- og yteevne, økt tretthet, smerte lokalt i nakken (særlig venstre side), denne smerte går ut i venstre arm, hun mister ting hun holder i venstre hånd, nedsatt førlighet i denne hånden, konsentrasjonsproblemer og nedsatt korttidsminne.

Bilkollisjonen var så kraftig, og hun satt slik plassert i bilen, at denne realiserte seg i en nakkeslengskade. Det vises her spesielt til sakkyndig uttalelse fra overlege Grønvik. Det kan ikke kreves et naturvitenskapelig bevis for slik skade. Dette er på et område i erstatningsretten med objektivt ansvar og den påkjørende bil handlet klart klanderverdig. Det kan fastslås at ulykken er mer sannsynlig som årsak til hennes plager enn psykiske forhold, myalgier, eller stress. Bechterews sykdom er ikke påvist og anses ikke som aktuell årsak av de rettsoppnevnte sakkyndige.

Hvis lagmannsretten kommer til at bilulykken er årsak til 5% medisinsk invaliditet (slik som overlege Haldorsen) kan bilulykken dermed ha gitt opphav til skaden. Det vises her til læren om samvirkende årsaksfaktorer og til Rt-1992-64, særlig 70. Hvis lagmannsretten kommer til at det har vært samvirkende årsaker må det være trafikkulykken som med rimelig grad av sannsynlighet har vært den utslagsgivende og dermed den ansvarsbærende.

Manglende brosymptomer i en årrekke er ikke avgjørende. Det henvises særlig her til professor Rolf Nyberg-Hansens artikkel i tidsskrift for Norsk legeforening nr 24, 1990. Det heter blant annet her at enkelte pasienter med nakketraume uten nevneverdige akutte plager eller brosymptomer med overgang i kronisk fase etter måneder og år kan klage over hode- og armsmerter, hukommelses- og konsentrasjonssvikt, svimmelhet o.l. Det henvises her også til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1992-603 flg.

As hodepine manifesterte seg utover høsten etter bilulykken. Hun nevnte dette ved legebesøk, men hodepine ble tatt som et tegn på at hun kanskje trengte briller. Manglende opplysninger i legejournalen frem til 1990 om hodesmerter og smerter i nakke/skuldre kan ikke tolkes dithen at disse smerter ikke forelå. Journalene avspeiler bare de symptomer som var relevante for formålet med hvert enkelt legebesøk som f.eks. allergi og astmaplager, prevensjonsspørsmål og graviditet.

Når det gjelder de anførsler som konkret går på erstatningsutmålingen er disse i det vesentlige uendret i forhold til anførslene for herredsretten. Det vises her til herredsrettens dom 5 flg. Hun har fremlagt nye beregninger som viser hennes påførte utgifter til lege, fysikalsk behandling etc og hvilke fremtidige utgifter hun vil ha til samme, herunder diverse hjelpemidler i hjemmet etc. Videre vises beregning over utgifter til ekstrahjelp i hjemmet og slike utgifter som vil komme i årene fremover (husmortap). Det vises beregninger over inntektstap spesielt for årene 1992, 1993, 1994 og 1995. Videre fremtidig inntektstap i perioden 1996 til pensjonsalder. Endelig vises til beregning over pensjonstap som følge av bortfalte arbeidsinntekter. Det er videre fremlagt beregning av ménerstatning avrundet oppad til kr 70.000. Totalt viser erstatningsberegningene et samlet beløp på mellom vel kr 1,7 mill og i overkant av kr 2,2 mill noe avhengig av beregningssmåten og kapitaliseringsrente.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A tilkjennes erstatning for lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter personskaden har påført henne, samt ménerstatning, oppad begrenset etter rettens skjønn.

2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentlige gjort gjeldende:

Bodø byrett har korrekt kommet til at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom trafikkuhellet den 18. juli 81 og det økonomiske tap som ankende part pretenderer å ha lidt/vil lide. Det kan heller ikke anses bevist at A har blitt påført noen fysiske varige skader ved trafikkuhellet. Det er ikke grunn til å tvile på at A har smerter. Symptomene hun har er imidlertid vanlige i store deler av befolkningen. Hovedregelen er at slike symptomer skyldes andre ting enn trafikkulykker.

Det er A som må bevise at det er sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom trafikkulykken og hennes symptomer og plager. Når det, som her, går lang tid etter en ulykke blir bevisvurderingen komplisert både faktisk og medisinsk. Det vanlige er at plager etter nakkesleng debuterer senest 2 dager etter et uhell. For at disse skal tillegges vekt må de være såvidt betydelige at pasienten går til lege og dessuten setter sine plager i forbindelse med ulykken.

Det må stilles krav til at det er en rimelig sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng. De medisinsk sakkyndige må stille seg objektivt til problemet og til kravet om sannsynlighetsovervekt.

Det foreligger ingen objektive verifikasjoner for at A ble påført nakkeskade. Hun oppsøkte ikke lege og ble ikke sykemeldt. Det er først etter at overlege Fagerlund setter A på tanken om en nakkeslengskade i 1990 at dette senere blir et tema i legejournalene. Det finnes ingen spor i journalene om dette før hun kommer til Fagerlund. Heller ikke etter 1990 er A sykemeldt med diagnosen nakkesleng.

Det ser ut til at kommunelegen og senere overlege Grønvik helt ut har bygget på overlege Fagerlunds diagnose om nakkesleng og på As egen forklaring til dem. De har kanskje ikke foretatt en tilskrekkelig selvstendig og kritisk vurdering. Fagerlunds diagnose tilfredsstiller ikke kravene til en medisinsk sakkyndig.

Det foreligger ingen bevis for at A rent faktisk ble utsatt for nakkesleng. Etter hennes eget utsagn ble hun tilført en kul i høyre isse og forøvrig husker hun lite. Hun var i jobb både før og etter ulykken og hun fullførte tiende skoleår med et resultat ikke dårligere enn ellers forventet.

De forhold som har ført A ut av arbeidslivet må tilskrives andre forhold som fremgår av legejournalen og dokumentasjonen fra trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten. Problemer med hodepine og nakkesmerter er ikke en del av denne begrunnelsen for at hun har kommet ut av arbeidslivet. Dette ville i så fall ha fremkommet ved forannevnte dokumentasjon.

Det er åpenbart ikke ført bevis for årsakssammenheng.

Subsidiært anføres at de fremlagte beregninger over påførte utgifter, fremtidige utgifter og inntektstap, herunder ménerstatning, ikke kan aksepteres. Når det gjelder inntektstapet må dette bli en sterkt skjønnsmessig vurdering. Samlet tap i fremtidig inntekt kan etter de beregninger som selskapet har gjort ikke overstige ca kr 207.000. Samlet erstatning til A, etter denne beregning, skal ikke overstige ca kr 290.000 og bør heller ligge i størrelsesorden kr 250.000.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

"1. Bodø byretts dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale UNI Storebrand Skadeforsikring AS saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten legger til grunn at A lørdag 18. juli 81 var passasjer i familiens bil, en Morris Marina 1975 modell da denne ble påkjørt bakfra i bakre venstre side. Påkjørende bil kan ha hatt en hastighet på 80 km/t mens familiens bil beveget seg i en venstre sving i en hastighet av 10-20 km/t. Det ble utløst store krefter ved kollisjonen som etter As forklaring blant annet medførte at hun slo høyre del av hodet mot en lås som var montert på ryggen av baksetet. Dette medførte at hun fikk en kul i issen. Det ble ikke kutt eller sårskader på noen av passasjerene i bilen. Bilen ble derimot sterkt skadet blant annet ble venstre bakhjul slitt løs og bakakslingen brakk. Lagmannsretten legger til grunn at de ytre omstendigheter var slik at A kan ha blitt utsatt for en mekanisk sleng av nakken, kanskje også med en venstrevridning av hodet i det dette traff bakseteryggen.

Det vanskelige spørsmålet lagmannsretten må ta stilling til er om de krefter som A ble utsatt for i kollisjonsøyeblikket har manifestert seg i en skade som igjen er årsaken til de symptomer og plager hun i dag har med derav følgende nedsatt livskvalitet og ervervsevne.

Avgjørelsen vil måtte bero på rettens skjønn og lagmannsretten viser her til herredsrettens premisser om prinsippene for den bevisvurdering som skal foretas og som lagmannsretten tiltrer. I det følgende vil således lagmannsretten ta for seg enkelte hovedpunkter i forklaringene til de fire overlegene som møtte i retten.

Under hovedforhandlingen var de to oppnevnte medisinsk sakkyndige hele tiden til stede og de avga forklaring. Overlege Torbjørn Haldorsen fastholdt og forsterket sin tvil om det foreligger sannsynlighetsovervekt for at bilkollisjonen er en årsak til As plager og symptomer. Han konkluderte med en skaderelatert medisinsk invaliditet på høyst 5% som ikke hadde noen innvirkning på hennes ervervsmessige invaliditet.

Overlege Odd Grønvik fastholdt og forsterket i sin forklaring den konklusjonen som fremkom i hans spesiallisterklæring av 26. juli 93. Det fremkommer her at trafikkuhellet med overveiende sannsynlighet har medført at A har fått en varig medisinsk invaliditet på mellom 15 og 20%, og en ervervsmessig invaliditet som sannsynligvis vil bli minst 50%. Overlege Grønvik uttalte i retten at han etter å ha hørt vitneforklaringene i retten knyttet til bilulykken, herunder fra As mor B nå anså det sannsynliggjort at A hadde fått skadebildet på nakkesleng allerede fra ulykkestidspunktet. Lagmannsretten forstod ham slik at han med dette mente å kunne se bort fra manglende dokumenterte brosymptomer i årene etter ulykken. Lagmannsretten vil først drøfte betydningen av dette utsagnet fra overlege Grønvik.

Vitnet C forklarte at han etter bilulykken så at to-tre barn var kommet seg ut av bilen på høyre side og at en av disse lå over panseret og så dårlig ut. Vedkommende var blek i ansiktet og ville kanskje brekke seg. Han så ingen fysisk skade på noen av personene. B har forklart at A ble veldig kvalm etter ulykken og at hun av moren ble satt ned ved siden av veien om med hodet mellom bena for at hun skulle slippe å kaste opp. A har forklart at hun selv ikke kan huske at hun ble kvalm men at hun fikk en kul i hodet. Moren har videre forklart at A lå på sofaen resten av samme kveld og at hun var slapp den påfølgende mandag som ikke var skoledag fordi dette var i ferien. Hun lå og sov og hun hadde verken rett etter ulykken eller i de første dagene klaget over vondt i hodet eller nakken. Hun var derimot innesluttet. B uttalte at hun ikke vurderte symptomene slik at det var behov for øyeblikkelig hjelp fra lege. Hun hadde imidlertid på mandag etter ulykken ringt til den legen de brukte men han hadde vært på ferie. Hun fant det ikke nødvendig å oppsøke annen lege. Det var først senere utpå høsten at A hadde uttalt at hun hadde vont i hodet. A har selv forklart at hun gikk til skolekontoret om høsten og ba om noe smertestillende på grunn av hodepine.

Lagmannsretten må legge til grunn at verken A eller hennes mor koblet hodepinen senere på høsten til bilulykken. Moren hadde tolket hodepinen som et behov for briller og hadde sendt A til optiker.

Lagmannsretten finner, i motsetning til overlege Grønvik, at bevisføringen ikke har sannsynliggjort at det forelå skaderelaterte symptomer spesifikke for nakkeslengskader hos A umiddelbart etter bilulykken og senere samme høst. Videre har verken hun selv eller familien sannsynliggjort at de forbandt den senere hodepine med bilulykken. Under ingen omstendighet finner lagmannsretten at symptombildet etter ulykken gjør det mindre nødvendig å kunne påvise konkrete og spesifikke brosymptomer mellom ulykken og dagens symptomer og plager hos A.

I tillegg til de to rettsoppnevnte medisinske sakkyndige ble det ført to sakkyndige som vitner for lagmannsretten. Det var overlege Bjørn Fagerlund ved Lovisenberg sykehus og overlege Erik Skuterud i Rikstrygdeverket m.v.

Overlege Fagerlund, som er anestesilege og spesialist på smertesymptomer, har engasjert seg sterkt til støtte for pasienter med nakkeslengskader. Han er mye benyttet av Landsforeningen for trafikkskadde og holder seminarer for helsepersonell og andre. Han har undersøkt et meget stort antall nakkeslengpasienter. Han har undersøkt A seks ganger i perioden februar 1990 - januar 1994. Hans konklusjon er at det foreligger klar sammenheng mellom bilulykken og As medisinske situasjon og at det er mer enn 51% sannsynlighet for en årsakssammenheng. Overlege Fagerlund bygger sin konklusjon på en tredelt undersøkelse som består i først å søke klarlagt om det foreligger en skademekanisme typisk for nakkesleng med tilhørende smertebilde, dernest etterprøve dette ved palpering av pasienten og endelig søke ytterligere bekreftelse i en termografisk undersøkelse ved bruk av infrarødt kamera.

Spesielt denne siste undersøkelsesform er omdiskutert innen medisinsk vitenskap, og ingen av de to rettsoppnevnte medisinsk sakkyndige var villig til å akseptere denne undersøkelsesform som helt troverdig på det nåværende tidspunkt i utviklingen. Det man kan avlese ved en slik termografisk undersøkelse er temperaturvariasjoner på pasientens hud på kroppen. Dette kan igjen gi en indikasjon på skader eller sykdomstilstander i vev og skjelettdeler under huden, men er intet sikkert tegn på et smertebilde. Overlege Fagerlund uttalte at hans tredelte undersøkelse av A, som hadde pågått i perioden 1990-1994 bekreftet den konklusjonen han var kommet til.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at den undersøkelsesmetodikk som overlege Fagerlund er en utøver og en talsmann for kan være en betydelig hjelp for personer med symptomer på nakkesleng til ved egen hjelp å bedre sin tilstand. Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å tvile på at overlege Fagerlund mener å ha gjort de funn på As kropp som han har beskrevet.

Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette vitneprov fordi den metodikk overlege Fagerlund benytter foreløpig er omdiskutert innen medisinsk vitenskap. Heller ikke kan de funn overlege Fagerlund gjorde ikke nødvendigvis, slik lagmannsretten har oppfattet det ekskludere andre mulige årsaker til symptomene enn en mulig nakkeslengskade ved bilulykken.

Overlege Skuterud uttalte i sitt vitneprov at han, med bakgrunn i fysikalsk medisin og rehabilitering og revmatologi ikke kunne konkludere med at As symptomer viste tilbake til bilulykken. Han la spesiell vekt på at de symptomer som A har forekommer i store deler av den norske befolkning og at de ofte ikke har noen beviselig forklaring. Han la videre vekt på manglende spesifikke og skaderelaterte symptomer umiddelbart etter ulykken og at slike symptomer heller ikke kom til uttrykk gjennom legejournalene for de påfølgende år.

Lagmannsretten vil i det følgende kort drøfte betydningen av de fremlagte legejournaler for A.

Den oppnevnte sakkyndige overlege Haldorsen og overlege Skuterud fant det av avgjørende viktighet for spørsmålet om årsakssammenheng at trafikkulykken, og at A har vært plaget av hodepine etter ulykken først nevnes i legejournalen etter at hun hadde vært hos overlege Fagerlund til foreløpig undersøkelse i Bodø i februar 1990. Spesielt legges det vekt på at A fikk ordinert medikamentet Restovar Ventolin i slutten av juli 1981 og i oktober med anmerkning: "ingen birvirkning". Medikamentet ble også ordinert senere ifølge journalen. Da en av bivirkningene ved dette medikamentet kan være hodepine anså såvel overlege Haldorsen som overlege Skuterud det usannsynlig at hun ikke var blitt spurt om denne mulige bivirkning og at det ville være nærmest uaktsomt ikke å tilføre journalen at hun hadde hodepine dersom hun selv hadde opplyst om dette. Også overlege Grønvik uttalte i retten at manglende opplysninger om hodepine og nakkesmerter i legejournalen var et vanskelig punkt.

Det fremgår ved en gjennomgåelse av legejournalen at A hadde 65 konsultasjoner hos lege i perioden juli 1981 - mai 1990 og at hodepine eller nakkesmerter ikke er nevnt. Selv om legejournalen knytter seg mye til prevensjon og graviditet gir den også et bilde av en person som hyppig har søkt lege for flere forskjellige plager og symptomer. A har selv forklart at hun nevnte sin hodepine for legene, men at disse ikke tok dette alvorlig og at hun blant annet ble sendt til optiker. Hun har senere forsøkt å få kontakt med disse legene, men de har ikke kunnet opplyse noe mere enn det som står i legejournalen.

Lagmannsretten finner, som herredsretten, å måtte konkludere med at 9 år med manglende dokumenterte brosymptomer må medføre at det ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom ulykken i juli 1981 og As nåværende plager og symptomer, herunder mulige hode- og nakkeproblemer. Lagmannsretten kan, for den videre utvikling av denne konklusjonen her vise til herredsrettens premisser på side 21 som lagmannsretten i det vesentlige tiltrer. Lagmannsretten finner således at A ikke kan få medhold i sitt erstatningskrav og at UNI Storebrand Skadeforsikring AS må bli å frifinne.

Anken har vært forgjeves. Når det gjelder saksomkostninger har lagmannsretten vurdert unntaket i tvistemålsloven §180 første ledd men har ikke funnet at det foreligger slike særlige omstendigheter at A bør fritas for å betale sakens omkostninger. Et moment her kunne være at de to rettsoppnevnte sakkyndige har ulike oppfatninger og at A derfor kan ha hatt grunn til å anke saken. Lagmannsretten finner dog at herredsrettens dom i sine premisser og konklusjon er så klar, og lagmannsretten har på sin side ikke vært i slik tvil, at en finner at betingelsene for å frita for erstatningsplikten er til stede i dette tilfellet. Advokat Ole Andresen har fremlagt omkostningsoppgave på kr 83.200 hvorav salær utgjør kr 61.000, utgifter til sakkyndig kr 12.500, utgifter til reise og diett kr 8.500 og utgifter til telefon og kopiering kr 1.200. Siden retten har oppnevnt 2 sakkyndige godtas ikke utgiftene til sakkyndig med kr 12.500. Forøvrig godtas omkostningsoppgaven.

Når det gjelder utgiftene til de oppnevnte sakkyndige må disse utgifter også bli å dekke av A etter regelen i tvistemålsloven §171.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten til UNI Storebrand Skadeforsikring AS med kr 70.700,- -kronersyttitusensjuhundre 00/100- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

3. A tilpliktes å betale omkostninger til de oppnevnt sakkyndige.