LH-1994-198

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-11-10
Publisert:	LH-1994-00198
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Hammerfest herredsrett nr. 110/92 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00198 A.
Parter:	Ankende part: 1. Bjarne Nilsen, 9600 Hammerfest. 2. Sverre Gjertsen, 9600 Hammerfest. (Prosessfullmektig: Advokat John Kristian Rismark, 7011 Trondheim). Ankemotpart: Rolf Albrigtsen, 9600 Hammerfest. (Prosessfullmektig: Advokat Roald Engeness, 7001 Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Knut Sundquist, formann. Lagdommer Dag Nafstad. Ekstraordinær lagdommer Kjell H. Hugaas
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §15, §9, Sjøloven (1893) §233, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §14, Foreldelsesloven (1979)

Saken gjelder spørsmålet om fastsettelse av erstatningsansvar for skade etter bruk av løsemidler ombord i fiskefartøy.

Rolf Albrigtsen tok den 07. juni 91 ut stevning for Hammerfest byrett mot Sverre Nilsen, Bjarne Nilsen og Bjarne Nilsen AS. Det var ikke forliksmeglet på forhånd. Saken mot Bjarne Nilsen AS ble hevet ved kjennelse av 27. april 1992.

Sverre Nilsen endret deretter etternavnet til Gjertsen.

I saken mot Sverre Gjertsen og Bjarne Nilsen avsa Hammerfest herredsrett den 28. januar 94 dom med slik domsslutning:

"1. Bjarne Nilsen og Sverre B. Gjertsen kjennes erstatningsansvarlig for 90% av skaden Rolf Albrigtsen er påført etter bruk av løsemidler ombord i MS "M. Nilsen".

2. Partene dekker hver sine omkostninger og er ansvarlig for utgiftene til meddommere og oppnevnte sakkyndig med like stort beløp hver."

Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen har i rett tid påanket herredsrettens dom og har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.

Rolf Albrigtsen har inngitt tilsvar og erklært aksessorisk motanke.

Ankeforhandling ble avholdt i Hammerfest i dagene 11. og 12. oktober 94. Partene og deres prosessfullmektiger møtte. Bjarne Nilsen og Rolf Albrigtsen avga forklaringer. Det ble avhørt tre vitner, hvorav ett ved telefonavhør. Avd.overlege Tor Viggo Hansen ved yrkesmedisinsk avdeling, Regionsykehuset i Tromsø var oppnevnt som sakkyndig. Han møtte under ankeforhandlingen og ga forklaring i tillegg til en tidligere utarbeidet skriftlig redegjørelse. Forøvrig fremgår bevisførselen av rettsboken.

Rolf Albrigtsen er født i 1935 og bodde i Hellefjord på Sørøya i Finnmark til han var ca 40 år gammel. Han har arbeidet som fisker siden han var i begynnelsen av tenårene, først på sin fars båt, men etterhvert på andre båter og også på egen båt. Fra 1960 til 1976 var han maskinpasser ombord på MS "Sørøyværingen". Som "maskinpasser" arbeidet han i maskinen, men uten å ha sertifikat som maskinist. I tillegg arbeidet han som fisker. Han var deretter i land i ca et år og arbeidet da for Televerket. Fra 1977 var han maskinpasser og fisker ombord i MS "M. Nilsen".

Det ble brukt løsemidler i forbindelse med rengjøring og avfetting ombord i både "Sørøyværingen" og "M. Nilsen" Det er uenighet om hvilke mengder som ble brukt, men det er klarlagt at Mobilsol og Lensitil ble brukt på begge båter. I tillegg er brukt Sator og Supersol i alle fall ombord i "Sørøyværingen".

Albrigtsen fikk etterhvert konsentrasjonsvansker, han ble glemsom og fikk økende søvnbehov. Han oppsøkte kommunelege Peter Prydz i Hammerfest. Sommeren 1987 var han til undersøkelse ved Regionsykehuset i Tromsø og den 29. september 87 ble han tilskrevet av reservelege Per Månstad ved nevrologisk avdeling, med opplysning om at man etter undersøkelse hadde funnet lette, men sikre tegn til perifer nerveskade. Man hadde grunn til å tro at dette skyldtes påvirkning av løsemidlene han brukte ombord i sitt arbeide.

Kommunelege Prydz avga den 30. november 87 en legemelding til Fiskernes Gjensidige Ulykkestrygdelag (FGU), hvor det opplyses at skaden/sykdommen er polynevropathi (nervesvekkelse) som følge av løsemiddeleksposisjon. Det opplyses videre i meldingen at skaden er oppstått gradvis og at det er sannsynlig at skaden vil etterlate noen grad av varig invaliditet, samt at den endelige varige invaliditet sannsynlig kan fastlegges "muligens om et år".

Den 03. november 87 meldte Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen til folketrygden at Rolf Albrigtsen hadde vært ansatt ombord i MS "M. Nilsen" i 10 år, at han led av trøtthet, dårlig konsentrasjon, hodepine og glemsomhet og at dette skyldtes skade i det perifere nervesystem. Det ble samtidig opplyst at skaden hadde oppstått i maskinrommet.

Ved folketrygdens stønadsbrev av 03. juni 88 ble Albrigtsen innvilget uførepensjon fra folketrygden med virkning fra 01. september 88.

Hammerfest og Sørøysund trygdekontor underrettet Albrigtsen ved brev av 10. juni 88 om at hans krav av 15. oktober 87 på uførepensjon var behandlet og han var tilstått uførepensjon etter en uføregrad på 100%.

Albrigtsen ble på ny medisinsk vurdert ved Regionsykehuset i Tromsø høsten 1988 og med slik konklusjon:

"Pasienten er tidligere klassifisert som 100% arbeidsufør i sitt arbeid. Den medisinske invaliditetsgrad er vanskelig å sette. Den er tidligere skjønnsmessig satt til ca 30%.

Vurderingen av årsaksfaktorene må også foretas skjønnsmessig. Disse vurderes slik at det er minst 50% sannsynlig at langvarig eksponering for organiske løsemidler har forårsaket sykdomsbildet.

Betydningen av et akutt ulykkestilfelle 15. juni -85 er meget vanskelig å vurdere, men det kan ikke avvises at det på avgjørende måte har bidratt til sykdomsutviklingen, men det er ingen grunn til å tro at det har bidratt på en mer avgjørende måte enn den langvarige løse middeleksponeringen."

Albrigtsen tok - som nevnt foran - ut stevning den 07. juni 91. Stevningen innkom til Hammerfest herredsrett 10. juni 91. Det var i stevningen nedlagt påstand om at de saksøkte skulle betale erstatning til Rolf Albrigtsen for lidt tapt, tap i fremtidig erverv og ménerstatning fastsatt etter rettens skjønn. Påstanden ble senere endret slik at det ble krevet fastsettelsesdom for erstatningsansvar.

Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen har for lagmannsretten prinsipalt anført at kravet er fremsatt for sent, da det ikke er fremsatt innen tre år fra den dag skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den eller de ansvarlige, jf foreldelsesloven §9.

Allerede høsten 1987 hadde Albrigtsen nok kunnskap til å ta ut stevning. Det vises til brev av 29. september 87 fra reservelege Per Monstad til Albrigtsen. Videre vises det til Bjarne Nilsens og Sverre Gjertsens rapport av 29. oktober 87 og til legemeldingen fra kommunelege Prydz datert 30. november 87. Kravet ble således reist ved en stevning som innkom til retten etter utløpet av 3 årsfristen. Den kunnskap som kreves er at kravshaveren skal forstå eller at han burde forstå, at kravet har en rimelig mulighet for å føre frem. Han kan ikke hevde at han ikke kjente til den rettsregel som peker ut en ansvarlig. Kommunelege Prydz sier i sitt brev av 29. september 87 at de skadene han har, skyldes påvirkning av løsemidler fra arbeidssituasjonen. Albrigtsen var da ansatt og hadde vært ansatt i 10 år hos de ankende parter. Hans arbeidssituasjon var ombord i "M. Nilsen". Det var da på det rene at Albrigtsen var skadet, at det skyldtes hans arbeide ombord i MS "M. Nilsen" og det var på det rene hvem som var eiere av båten. Han visste ikke noe mere da han tok ut stevning i juni 1991.

De ankende parter vil ikke bestride at Albrigtsen er skadet og at denne skade kan skyldes bruk av løsemidler. Dette synes klargjort ved de legeundersøkelser som er foretatt og av uttalelser fra den oppnevnte sakkyndige. Det er imidlertid ikke ført tilstrekkelig bevis for at arbeidet med løsemidler ombord på MS "M. Nilsen" er den vesentlige faktor til skadene. Det ble brukt løsemidler i svært begrenset utstrekning ombord i MS "M. Nilsen", jf det dokumenterte forbruk i hht regnskapet. Ingen andre ombord i MS "M.Nilsen" har fått slike skader. Albrigtsen var ikke den eneste som arbeidet som maskinpasser ombord. Det var to maskinpassere som delte på jobben og det har vært ansatt maskinpassere både før Albrigtsen og etter ham, uten at disse har fått tilsvarende skader som de Albrigtsen fikk.

Albrigtsen hadde - da han ble ansatt ombord i MS "M. Nilsen" - vært ansatt som maskinpasser ombord i MS "Sørøyværingen" i 17 år. Der var han alene maskinpasser. Han hadde også vært ombord i andre båter. De skader som han måtte ha som følge av løsemidler, vil han i så fall ha fått gjennom en lang årrekke. Den sakkyndige har i retten uttalt at den eksponering Albrigtsen har vært utsatt for, antagelig har gått over minst 20 år. Dersom Albrigtsen hadde vært helt uskadet da han ble ansatt ombord i MS "M. Nilsen", ville han ikke ha hatt de skader han nå viser tegn på. Han ville iallfall ikke hatt skader av det omfang som han nå har.

Selv om retten skulle finne at det er tilstrekkelig årsakssammenheng mellom bruken av løsemidler ombord i "M. Nilsen" og de skader Albrigtsen har fått, kan det ikke statueres ansvar for Nilsen og Gjertsen. Det bestrides at det foreligger ansvarsgrunnlag. Husbondansvaret etter sjøloven §233, jf skadeserstatningsloven §2-1 er påberopt. Det er da skipsførerens feil som må vurderes. Det er ikke tilstrekkelig å fastslå at forskriftene vedrørende oppbevaring av løsemidler er overtrådt. Det foreligger ingen feil ved bruken av disse, og vi har å gjøre med en ansvarsfull skipsfører som hele tiden har vært langt fremme ved bruk av vernetiltak og godt vedlikehold. Ifølge uttalelse fra den sakkyndige kan ingen bebreides bruken av løsemidler i det aktuelle tidsrom. På den tid visste man ikke om annen fare ved bruken enn brannfaren.

Heller ikke kan det statueres objektivt ansvar. Skadene som har oppstått er ikke typiske og påregnelige følger av bruken av løsemidler i det omfang som her. For å konstatere objektivt ansvar må det også foreligge en stadig risiko over et visst nivå. En må kunne regne med skade fra tid til annen. Så er ikke tilfelle her. Albrigtsen er det første kjente tilfelle av løsemiddelskader hos fiskere.

Man må også legge vekt på at det var Albrigtsen selv - som maskinpasser - som var den som anskaffet løsemidlene og som brukte de i maskinrommet. Han var den som bestemte hva som skulle kjøpes og hvordan de skulle brukes. Han har selv forklart at han likte å ha det særdeles pent og rent i maskinen og at han til bruk for dette arbeidet hadde anordnet en slags trykksprøyte. Han må derfor i høy grad sies å ha medvirket til de skader han nå har. Arbeidsgiveren har selv ment at PEP og andre vanlige vaskemidler i hovedsak har vært tilstrekkelige ved rengjøring. Skadelidtes medvirkning må således i alle tilfelle medføre at ansvar ikke kan fastsettes.

Bjarne Nilsen og Sverre B. Gjertsen har nedlagt slik påstand:

"1. Bjarne Nilsen og Sverre B. Gjertsen frifinnes.

2. Bjarne Nilsen og Sverre B. Gjertsen tilkjennes saksomkostninger."

Rolf Albrigtsen slutter seg i hovedsak til herredsrettens premisser og resultat med unntak av det ansvar han er pålagt for medvirkning. De skader som han er blitt påført i nerve- og muskelsystemet er fremkalt ved bruk av løsemidler. Disse skader er han blitt påført under sitt arbeide ombord i MS "M. Nilsen". Påvirkningen av løsemidler ombord i denne båten er avgjørende og må anses nødvendig for skaderesultatet. Det er ingen annen forklaring på hvordan han har fått skadene. Antagelig ble det brukt en del løsemidler ombord på MS "Sørøyværingen", men det er mer maskineri ombord på MS "M. Nilsen" - mere å holde rent - og det var dårligere utlufting der enn ombord på MS "Sørøyværingen". Det er slik at den som er maskinpasser også tidvis arbeider som fisker. Dette var i langt større grad forholdet ombord på MS "Sørøyværingen" enn på MS "M. Nilsen". Den løsemiddelpåvirkning Albrigtsen var utsatt for ombord på MS "M. Nilsen" var en nødvendig beetingelse for utviklingen av den skade som han nå har fått. Løsemiddelet skapte en økt risiko som nå har materialisert seg.

Etter dette må det legges til grunn at Albrigtsen har vært eksponert for løsemidler ombord i MS "M. Nilsen" og at dette sammen med andre forhold er et nødvendig grunnlag for skaden. Det foreligger således tilstrekkelig og nødvendig årsakssammenheng.

Ansvar kan statueres på flere grunnlag. Mest nærliggende er det å anvende ansvar på objektivt grunnlag. Løsemidler har vært regelmessig i bruk i lang tid og er typisk for bruk i maskinrommet. Det er ikke i denne sammenheng av betydning at Albrigtsen er den første fisker vi kjenner til som har fått slike løsemiddelskader. Fenomenet er vel kjent fra handelsflåten og hos sjømenn som der arbeider i maskinrom. Det er arbeidsgiver som er nærmest til å bære risikoen - om skadene skulle skyldes et hendelig uhell eller en følge av ordinær drift. Løsemidler er hyppig i bruk.

Det forligger også subjektivt grunnlag for ansvar etter sjøloven §233, jf skadeserstatningsloven §2-1. Dersom forskriftene var blitt fulgt, ville en ha hatt en langt større grad av påpasselighet. Bruken har vært ute av kontroll, og arbeidsgiveren har ikke satt seg tilstrekkelig inn i faremomentene ved bruk av løsemidler. Albrigtsen fremstår som den minst kyndige i denne sammenheng og det er meningsløst å avkorte erstatningen med grunnlag i medvirkning.

Hva angår foreldelse vil Albrigtsen peke på at han den 22. mars 91 tok kontakt med advokat som skrev til rederiet. Advokaten purret på svar den 21. mars 91 og fikk svar 28. s.m. Stevning ble deretter tatt ut den 06. juni 91.

Det var først da den medisinske vurdering av 20. oktober 88 fra Jan Aaseth forelå, at treårsfristen begynte å løpe. Det er ikke nok å konstatere en fysisk skade, men det må være konstatert varig invaliditet med tap i fremtidig inntekt.

Kommunelege Prydz uttalte i sin melding at Albrigtsen ikke ville være ferdig utredet før en gang i 1988. Man må være ferdig utredet medisinsk før man har foranledning til å reise sak. Foreldelsesfristen kan i hvert fall ikke starte å løpe før etter at Albrigtsen - ved brev av 10. juni 88 fikk underretning om tilstått uføretrygd. Stevningen av 07. juni 91 er således rettidig.

Rolf Albrigtsen har nedlagt slik påstand:

"1. Bjarne Nilsen og Sverre B. Gjertsen kjennes erstatningsansvarlige for skaden Rolf Albrigtsen er påført etter bruk av løsemidler ombord i MS "M. Nilsen".

2. Rolf Albrigtsen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Før foreldelsesloven (fe) av 18. mai 79 nr 18, var det §28 i straffelovens ikrafttredelseslov som regulerte foreldelse av erstatningskrav. Nå er det regelen i foreldelsesloven §9 som er den aktuelle. Den er formulert på en noen annen måte enn den tidligere regelen i straffelovens ikrafttredelseslov §28, men den er forutsatt å ha det samme rettslige innhold. Rettspraksis om tolkingen av straffelovens ikrafttredelseslov §28 har derfor sentral betydning også for forståelsen av foreldelsesloven §9 hvor krav på skadeserstatning foreldes 3 år etter den dag "da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige." Foreldelsen avbrytes ved søksmål jf foreldelsesloven §15. Det ses da bort fra de tilfeller hvor foreldelsen avbrytes ved erkjennelse jf foreldelsesloven §14.

Også straffelovens ikrafttredelseslov §28 ble i praksis langt på vei oppfattet slik at det var tilstrekkelig at skadelidte burde ha skaffet seg den nødvendige kunnskap jf bl.a. Rt-1967-540 og Matningsdal i TfR 1980 497-498. I innstillingen av 1957 fra Stub-Holmboe til Nordisk lovsamarbeid er det gitt følgende veiledende retningslinje:

"Det bør være tilstrekkelig at skadelidte har fått kunnskap om slike omstendigheter at det vil være naturlig for ham å undersøke om skade er lidt og om hvem som er ansvarlig for den, forutsatt at slik undersøkelse kan føre frem uten rimelig besvær." (s. 20).

I Rt-1982-588 formulerer Høyesterett problemstillingen slik:

"Det er naturlig å spørre når det under hensyn til skadeutviklingen og med sikte på forsvarlig vurdering av erstatningsspørsmålet og skadens omfang, ville være rimelig å gå til saksanlegg (s 592)."

Albrigtsen tok ut stevning den 07. juni 91. Spørsmålet blir da om Albrigtsen før 07. juni 88 hadde et naturlig grunnlag for å fremme et erstatningskrav mot Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen. At muligheten av at andre faktorer enn løsemiddeleksposisjon kunne ha spilt inn som ledd i årsakssammenhengen kunne under de foreliggende omstendigheter ikke føre til at utgangspunktet for foreldelsesfristen ble utskutt. Den uklarhet som måtte være til stede, måtte eventuelt avklares under fristens løp eventuelt i en rettssak jf Rt-1977-1094.

Regionsykehuset i Tromsø uttaler i brev av 19. september 87 at man hos Albrigtsen har funnet lette, men sikre tegn til perifer nerveskade og at det er grunn til å tro at dette skyldes løsemidler. Allerede den 15. oktober 87 søkte Albrigtsen om uføretrygd, en søknad som fullt ut ble innvilget 03. juni 88. Han hadde ikke da større kunnskap om skaden og den ansvarlige enn han hadde da han søkte.

Rederiet ved Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen skriver i en rapport av 29. oktober 87 til Storebrand Norden at Albrigtsen under sitt arbeide i maskinrommet er påført skade og at han skal holde seg borte fra alle slags løsemidler. Det konkluderes med at det er lite trolig at han kommer i arbeid mer. I melding datert 29. oktober 87 fra rederiet til Fiskernes Gjensidige Ulykkestrygdelag uttales at skaden har skjedd i maskinrommet og skyldes bruk av løsemidler.

Kommunelege Peter Pryds har i "legemelding" datert 30. november 87 til nevnte trygdelag uttalt at det er sannsynlig at skaden vil etterlate noen grad av varig invaliditet med en invaliditetsprosent på 15 eller mer. På spørsmål om når den endelige varige invaliditet sannsynlig kan fastsettes besvarer legen det med "muligens om 1 år". Lagmannsretten legger til grunn at Albrigtsen ikke kunne utskyte foreldelsesfristen til han hadde opplysninger om den endelige invaliditeten.

Det ble den 03. november 87 fra rederiet søkt om uførepensjon og ved brev av 10. juni 88 fra Hammerfest og Sørøysund trygdekontor tilståes Albrigtsen uførepensjon etter en uføregrad på 100%. Lagmannsretten legger til grunn at innvilgelsen bygger på de opplysninger Albrigtsen hadde da han søkte.

Man kan ikke stille krav om at sykdomstilfellet er ferdig utredet, hvilket først skjedde høsten 1988. Det var riktignok først da Albrigtsen var fullt ut informertom sin sykdom, men han hadde tidligere tilstrekkelig kunnskap om den. På forespørsel uttalte den sakkyndige at en ikke på det foreliggende grunnlag høsten 1987 kunne trekke endelige konklusjoner. Da psykolog Hugo Smith-Meyers vurdering forelå 18. februar 88, ville man imidlertid kunne trekke konklusjoner hvor sannsynlighetsvurderingene som sakkyndig ville bli de samme som i dag. Sykdommen, skaden og årsaksforholdet var så godt klarlagt våren 1988, at det da var rimelig å gå til saksanlegg.

Lagmannsretten anser således at Albrigtsen allerede høsten 1987 hadde nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Denne kunnskap ble ytterligere forsterket i februar 1988. Den uklarhet som måtte foreligge for så vidt gjaldt Albrigtsens tap kan ikke skyve utgangspunktet for beregningen av treårsfristen inn i fremtiden. Hans inntektstap blir differansen mellom det han kunne ha tjent som maskinpasser/fisker og det han ville motta i trygdeytelser. Kravet vil i alle fall måtte bli skjønnsmessig, uansett hvor lenge han ventet med å reise sak.

Lagmannsretten legger til grunn at Albrigtsen høsten 1987 hadde et naturlig grunnlag for å fremme et erstatningskrav. Han visste at han hadde en brutto årslønn på ca kr 200.000. Om han ikke viste hva han ville få i uføretrygd, burde han ha skaffet seg kjennskap til det og han ville da være klar over at han fikk et tap som følge av skaden. Etter dette anses Albrigtsens krav som foreldet i medhold av foreldelsesloven §9.

Det er etter det standpunkt som lagmannsretten har tatt i spørsmålet om foreldelse, ikke nødvendig å komme inn på de øvrige spørsmål som er reist i sakens anledning.

Anken har ført frem, men lagmannsretten har funnet at Albrigtsen ikke bør pålegges å betale Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen sakens omkostninger jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd. Man finner således at Albrigtsen hadde fyldestgjørende grunn til å ta til gjenmæle når herredsrettens dom ble anket. Det er da lagt vekt på den tvil som må reises rundt spørsmålet om når skaden og ansvaret kunne sies å være tilstrekkelig klarlagt for Albrigtsen.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Bjarne Nilsen og Sverre Gjertsen frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.