LH-1994-330
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-02 |
| Publisert: | LH-1994-00330 |
| Stikkord: | Strafferett, Lov 17 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00330 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Førstestatsadvokat Tormod Bakke) mot 1. A, 2. Rederiet X, Russland. (Forsvarer: Advokat Tore Famestad). |
| Forfatter: | Rettens formann: Lagdommer Dag Bugge Nordén, Fagdommer: Herredsrettsdommer Arne Tøsse. 3 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Økonomiske soneloven (1976) §8, §9, Straffeloven (1902) §27, LOV-1976-12-17-§4, LOV-1976-12-17-§8, Økonomiske soneloven (1976), Straffeprosessloven (1981) §436 |
Statsadvokatene i Troms og Finnmark har den 13. juni 1994 satt statsborger A, født xx.xx.1949, under tiltalte ved Hålogaland lagmannsrett til fellelse etter
"Lov om Norges økonomiske sone av 17. desember 1976 nr 91 §8 jfr §4, jfr forskrift av 13. mai 1977 om utlendingers fiske og fangst i Norges økonomiske sone med senere endringer, senest 6. mai 1981 jfr §16 jfr §12 annet ledd som bestemmer
Fangstdagboken skal inneholde opplysninger om redskapstyper og materiale i redskapen. Videre skal fangstdagboken inneholde opplysninger om dato, klokkeslett og posisjon samt fangst for hvert enkelt hal/drag/kast, den totale fangst pr. dag og fra fiskestart, levering av fangst til andre fiskefartøy og mottatt fangst til foredling eller transport, alt spesifisert på fiskearter.
Grunnlag:
Som kaptein på russisk tråler B i tidsrommet søndag 9. januar-onsdag 12. januar 1994 i norsk økonomisk sone i Barentshavet, unnlot A å føre i fangstdagboken 4.354 kg torsk av en fangst på 44.754 kg, og 822 kg hyse av en fangst på 6.522 kg, det vil si en underrapportering på henholdsvis på 9,7 % og 12,6 %."
Tiltalebeslutningen er også rettet mot rederiet X, Russland som eier og ansvarlig for driften av fiskefartøyet B, idet det er opplyst at påstand om straff ikke vil bli nedlagt for rederiet.
Ved Vardø herredsretts dom av 24. februar 1994 ble A for det aktuelle forholdet idømt bøtestraff, mens rederiet ble idømt inndragning. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 18. april 1994 er det gitt samtykke til fornyet behandling for begge.
Hovedforhandling ble holdt i Hammerfest 31. oktober 1994. A møtte og ga forklaring. Som partsrepresentant for rederiet X møtte i henhold til fullmakt ingeniør og tolk C som også ga forklaring. Begge de tiltalte nektet seg skyldige til straff eller inndragning.
Det ble under hovedforhandlingen avhørt tre vitner, herav ett sakkyndig vitne, og foretatt dokumentasjon som rettsboken viser.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at tiltalebeslutningens forskriftshenvisning i henhold til den møtende aktors opplysninger inneholder en feil. Ved endring av 25. juni 1993 ble de aktuelle bestemmelser i §16, jf §12 annet ledd i forskriften av 13. mai 1977 om utlendingers fiske og fangst i Norges økonomiske sone flyttet, slik at den riktige henvisning skal være til §14, jf §9 annet og tredje ledd. Noen realitetsendring innebærer ikke dette. Forskriften er for øvrig også senere endret, uten at dette berører nærværende sak.
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn:
Den russiske tråleren B med A som kaptein leverte 13. januar 1994 en fangst av torsk og hyse til Y A/S i Båtsfjord. Fangsten var tatt i norsk økonomisk sone i Barentshavet i tiden 9.-12. januar og var ved leveringen sløyd og pakket i kasser med is.
Ved ankomst ble det gjennomført fangstkontroll ved representanter for Fiskeridirektoratets kontrollverk i Båtsfjord. Ved kontrollen ble det funnet at utlosset kvantum var 29.836 kg torsk som med den fastsatte omregningsfaktor på 1,5 gir 44.755 kg rund vekt, og 4.659 kg hyse, som med en omregningsfaktor på 1,4 gir 6.522 kg rund vekt. I fartøyets fangstdagbok for perioden 9.-12. januar 1994 var det oppgitt 40.400 kg torsk og 5.700 kg hyse, en underrapportering på 4.355 kg torsk og 822 kg hyse, tilsvarende henholdsvis 9,7 % og 12,6 %. Riktigheten av disse tallene er ikke omstridt og legges til grunn av lagmannsretten.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at denne underrapporteringen i objektiv henseende representerer en overtredelse av plikten til føring av fangstmengde i fangstdagboken etter forskriftens §9 annet og tredje ledd. Overtredelsen er sanksjonert med straff i lov om Norges økonomiske sone av 17. desember 1976 nr 91 (soneloven) §8 første ledd. Lagmannsretten er ikke enig med forsvareren i at man som generelt vilkår for straffbar feilrapportering kan oppstille et vesentlighetskriterium. I praksis må imidlertid en feilrapportering for å kunne bedømmes som uaktsom, være av en viss størrelse. Noe mer kvalifisert krav til avvikets størrelse utover hva som kan utledes av skyldkravet, finner lagmannsretten ikke grunnlag for å oppstille. I nærværende sak dreier det seg for øvrig under enhver omstendighet om et betydelig avvik. I henhold til den redegjørelse distriktssjef Arne Luther i Fiskeridirektoratets kontrollverk som sakkyndig vitne har gitt, leder en slik underrapportering etter fast praksis til anmeldelse.
Plikten til riktig føring av fangstdagbok påhviler i første rekke fartøyets kaptein. Spørsmålet er da om A i denne egenskap har gjort seg skyldig i straffbar uaktsomhet med hensyn til feilrapporteringen. At han skulle ha handlet med forsett, finner lagmannsretten intet konkret bevismessig grunlag for å anta.
Hensynet til en effektiv håndhevelse av sentrale bestemmelser i fiskeriforvaltningen tilsier at man etter etablert rettspraksis må stille strenge krav til skipsførerens aktsomhet med hensyn til å sørge for at reglene om føring av fangstdagbok blir etterlevet. Opplysningene i fangstdagboken utgjør en viktig del av grunnlaget for ressursforvaltningen og kontrollen med at kvotebestemmelsene overholdes. Dessuten medfører underrapportering risiko for skjult omsetning av fisk etter avtale mellom skipsføreren og en fiskeoppkjøper, såkalt svartsalg. Fangstdagboken skal når som helst kunne fremlegges for norske myndigheter ved inspeksjon, og det er derfor viktig at opplysningene om fangstkvantum til enhver tid er korrekte. Hvorvidt det i det enkelte tilfelle er noen konkret grunn til mistanke om bevisst underrapportering som forberedelse til svartsalg eller overskridelse av kvoter, er uten betydning for de generelle krav til aktsomhet som bør oppstilles på dette område.
Med den fordeling av ansvarsområder og arbeidsoppgaver som er nødvendig på et større fiskefartøy, kan det ikke forlanges at skipperen selv skal foreta beregningene av fangstmengde. Han har imidlertid ansvaret for at det blir etablert rutiner om bord som sikrer at rundfiskmengden blir fastslått med størst mulig sikkerhet. Det vises om aktsomhetsnormen spesielt til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1983-41.
Tiltaltes forhold må med disse generelle premisser som utgangspunkt undergis en konkret vurdering. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn:
Tiltalte har lang erfaring som offiser på fiskefartøyer og hadde på det aktuelle tidspunkt vært kaptein på B i 2 år. Siden 1989 har de fartøyer han har tjenestegjort på kun levert fangst i Norge. Han har tilegnet seg meget godt kjennskap såvel til det norske regelverket som kontrollmyndighetenes praktisering av det, endog slik at han kjenner til lokale variasjoner i håndhevelsen.
Rutinene for føringen av fangstmengde i fangstdagboken om bord på B under det aktuelle toktet kan i hovedsak beskrives slik:
Selv foretar ikke kapteinen noen selvstendig vurdering av fangstmengden. Hovedansvaret for selve fangstvirksomheten påhviler i første rekke en av offiserene, første "fishmaster", som under seg har to "fishmastere". Kapteinen er avhengig av de oppgaver han får fra disse. Fangsten i hvert trålhal undergis en visuell vurdering når den tas om bord, men innføringene i dagboken bygger ikke på denne. Fangsten blir umiddelbart undergitt bearbeiding i form av bløgging, sløying og vasking, før fisken pakkes i kasser med is. Som regel rekker mannskapet å produsere fangsten før neste trålhal tas om bord, og kapteinen får melding om hvor mange kasser som er produsert. Fangstmengden beregnes på grunnlag av stipulert gjennomsnittlig vekt pr kasse multiplisert med den fastsatte omregningsfaktoren for vekten av rund fisk, for torsk 1,5. Dersom man ikke rekker å fullføre produksjonen, før neste trålhal tas om bord, bedømmes fangsten visuelt, men kapteinen får hvert døgn oversikt fra fishmaster over hvor mye som er produsert og korrigerer da fangsten i siste trålhal, slik at dagsfangsten blir riktig.
Lagmannsretten anser i utgangspunktet dette for å være en betryggende metode - vel å merke under forutsetning av at man med tilstrekkelig grad av sikkerhet vet hvor mye fisk kassene inneholder. Underrapporteringen i nærværende sak skyldes at så ikke har vært tilfelle. Tiltalte har forklart at han la til grunn at det skulle være 41 kg fisk i hver kasse. Kontrollen viste at det gjennomsnittlig var ca 44,4 kg i de 60 kassene som ble kontrollert av den samlede fangst på 672 kasser torsk.
Lagmannsretten er enig med påtalemyndigheten i at det må antas at tiltalte har benyttet en enhetsvekt på 40 kg pr kasse torsk. Dette stemmer best med det oppgitte kvantum på 40.400 kg. 672 kasser 40 kg gir med en omregningsfaktor på 1,5 til sammen 40.320 kg. Noen avgjørende betydning for aktsomhetsvurderingen kan imidlertid ikke lagmannsretten se at dette momentet har.
Det benyttes kasser av standardstørrelse som rommer 70 liter der fisken legges ned med is. I henhold til kvalitetsforskriftene skal mengden av fisk ikke overstige 42 kilo eller 60 %, mens resten skal være is som legges i bunnen, på sidene og over fisken. Korrekt pakking av kasser er anskueliggjort for retten ved en praktisk demonstrasjon ved anlegget til Nestlé-Findus i Hammerfest under hovedforhandlingen. I dette tilfelle var det for mye fisk i kassene i forhold til kvalitetsforskriftene, men det er ikke reagert mot dette forholdet isolert sett.
Etter den redegjørelse tiltalte har gitt, er fartøyet undergitt strenge resultatkrav i henhold til oppsatte planer. For å oppfylle kravene må det i løpet av et tokt på til sammen 96 dager i gjennomsnitt leveres en fangst på ca 50 tonn hvert 7 døgn. B har et forholdsvis lite lasterom, og for å klare dette, må man utnytte kassene fullt ut. Gjentatt unnlatelse av å oppfylle normene, kan for kapteinen medføre degradering til styrmann, mens overskridelse medfører utbetaling av en bonus.
Fartøyet leverte første gang på det aktuelle toktet i Vardø. Kvalitetskontrollen skiller seg etter tiltaltes erfaring ut som spesielt streng i Vardø, og for å være på den sikre siden beregnet de derfor 40 kg torsk og 38 kg hyse i kassene. Det viste seg imidlertid ved veiingen under lossing at man hadde ca 38-39 kg i gjennomsnitt for torsk og 36 kg for hyse. Dette var klart for lite til at kravene kunne oppfylles. Den aktuelle leveransen var den andre på toktet. Tiltalte har forklart at kontrollen i Båtsfjord etter hans erfaring er noe mer fleksibel, og at man der aksepterer kasser på noe over 42 kg dersom kvaliteten faktisk er god nok. Han diskuterte dette med sin "fishmaster" og ga beskjed om at det måtte legges mindre is og mer fisk i kassene for å oppfylle kravene. Tiltalte har forklart at man ble enige om at det skulle benyttes 41 kg som standard.
Man hadde etter tiltaltes forklaring ikke noen pålitelig vekt om bord på B, og dette skal heller ikke være vanlig på russiske fartøyer. Man baserer seg i praksis på et skjønn ved pakkingen av kassene. Vakthavende "fishmaster" foretar sammen med en medhjelper pakkingen av fisken, og kapteinen må stole på hans dyktighet. Erfaringsmessig greier man å treffe ganske bra etter 2-3 landinger.
Etter lagmannsrettens oppfatning fremstår ikke dette som noen tilfredsstillende praksis. Metoden synes å være forbundet med for stor feilmargin til at det er mulig å føre fangstdagboken med tilstrekkelig nøyaktighet. Den feilrapportering som faktisk skjedde må karakteriseres som en påregnelig følge av det systemet som var etablert, og som kapteinen i første rekke må bære ansvaret for. I dette tilfelle var det særlig grunn til å frykte at det kunne oppstå underrapportering. Lagmannsretten finner det på bakgrunn av tiltaltes forklaring ikke tvilsomt at han etter den første leveransen i Vardø, nå tok sikte på å utnytte kassene maksimalt ved leveransen i Båtsfjord, og at denne intensjon ble formidlet til de "fishmastere" som hadde ansvaret for pakkingen. Resultatet av kontrollen bekrefter også at så skjedde. Når det kan konstateres at føringen i fangstdagboken er basert på en gjennomsnittsvekt på ca 40 kg pr kasse, måtte det fremstå som særlig nærliggende at anslaget kunne vise seg å være for lavt. Med det for øye å treffe best mulig med anslaget, synes det å ha vært mer naturlig i det minste å basere seg på 42 kg.
Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at underrapporteringen må anses uaktsom fra tiltaltes side, og at han må idømmes bøtestraff for overtredelse av forskriftens §9 annet og tredje ledd.
Ved straffutmålingen legger lagmannsretten vekt på at tiltalte kun dømmes for uaktsom feilrapportering. Graden av uaktsomhet må anses å være moderat. Tiltaltes individuelle straffskyld reduseres i noen grad av at det manglet en brukbar vekt om bord, noe rederiet må kritiseres for.
Ved fastsettelsen av botens størrelse må det i henhold til straffeloven §27 tas hensyn til tiltaltes økonomiske forhold og betalingsevne. Tiltalte har for lagmannretten oppgitt sin månedlige inntekt til ca kr 2.100 pr måned (US $ 300). Han er gift og forsørger et mindreårig barn. Han er uten formue og bor i en leilighet tilhørende svigermoren.
Lagmannsretten finner det tvilsomt hvor stor vekt man i henhold til evneprinsippet i straffeloven §27 bør legge på at inntektsnivået i Russland er vesentlig lavere enn i Norge. Man befinner seg på et område der det også er hensyn som taler for en viss standardisering av reaksjonsnivået etter objektive kriterier, noe som gjør det lettere å avgjøre sakene ved forelegg. Fiskefartøyer fra mange nasjoner fisker i områder undergitt norsk jurisdiksjon, og hensynet til praktisk rettshåndhevelse og forutberegnelighet i reaksjonsfastsettelsen tilsier at den individuelle skipsførers varierende økonomiske forhold ikke tillegges for stor vekt.
Aktor har fremlagt en tabellarisk oversikt over reaksjonsnivået i saker om fiskeriforseelser i Troms og Finnmark, hvor underrapportering utgjør en betydelig andel. Langt de fleste saker er avgjort ved forelegg. Materialet gir ikke noe helt entydig bilde. Det lavere inntektsnivået i Russland synes ikke å ha påvirket bøtenivået i særlig grad, men det er mulig at enkelte tilsynelatende milde reaksjoner kan forklares med dette.
Lagmannsretten finner det riktig å ta noe hensyn til den reelle belastning det innebærer for tiltalte å betale en bot i norske kroner, slik at det må skje en viss justering i forhold til hva et normalt bøtenivå tilsier. Det bør også legges en viss vekt på at tiltalte - i likhet med det øvrige mannskapet - av rederiet er trukket 10 % i lønn for det aktuelle toktet.
Aktor har nedlagt påstand om bøtestraff på kr 8.000, subsidiært fengsel i 16 dager, som svarer til den straff som ble idømt i herredsretten. Dette må anses å være en normalreaksjon. Lagmannsretten er alt i alt kommet til at boten bør settes til kr 5.000, subsidiært fengsel i 10 dager.
I forhold til rederiet har påtalemyndigheten nedlagt påstand om inndragning med kr 80.000.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til med hensyn til kapteinens straffansvar, er vilkårene for inndragning til stede etter soneloven §9. Som bemerket i Høyesteretts avgjørelser i Rt-1991-993 og Rt-1993-1347 legger lagmannsretten til grunn at de kontrollhensyn som ligger bak reglene om føring av fangstdagbok tilsier at inndragning foretas når reglene er overtrådt, selv om manglende føring ikke tok sikte på ulovlig gevinst. Verdien av den underrapporterte fangsten var ca kr 30.000. Etter lagmannsrettens oppfatning bør inndragningen - i tillegg til dette beløpet - omfatte en andel av verdien av fartøy og redskap. Det må legges vekt på at rederiet er ansvarlig for manglende utstyr om bord. Det kreves for å foreta kontrollveiing av fiskekasser, ikke noen mer komplisert apparatur enn en ordinær bismervekt.
X er et statsselskap som eier et stort antall trålere, oppgitt til vel 40, og som har betydelige inntekter i vestlig valuta. Forskjellene i inntektsnivå omtalt ovenfor under reaksjonsfastsettelsen for kapteinen, er uten betydning for inndragningskravet. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge noen betydelig vekt på opplysningen om at B i rederiets regnskap er fullstendig avskrevet. Fartøyet var ifølge kontrollørenes vitneforklaring i relativt god stand, og skilte seg iallfall ikke negativt ut fra gjennomsnittet av russiske fiskefartøyer som fisker i norske farvann. Påtalemyndighetens påstand ligger godt innenfor rammen av det normale reaksjonsnivå i slike saker og tas til følge.
A idømmes en for ham meget følbar økonomisk reaksjon, og han idømmes ikke saksomkostninger. Saksomkostninger ble heller ikke idømt i herredsretten, og han har oppnådd en gunstigere reaksjon ved den fornyede behandling, jf straffeprosessloven §436 annet ledd. Rederiet bør imidlertid idømmes saksomkostninger. I herredsretten ble omkostningsansvaret fastsatt til kr 5.000. Lagmannsretten finner at avgjørelsen for så vidt bør opprettholdes. Begjæringen om fornyet behandling har ikke ledet til noe gunstigere resultat, og i medhold av straffeprosessloven §436 annet ledd idømmes rederiet saksomkostninger for lagmannsretten med samme beløp.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. A, født xx.xx.1949, dømmes for overtredelse av lov 17. desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone §8 første ledd, jf forskrifter 13. mai 1977 om utlendingers fiske og fangst i Norges økonomiske sone §14, jf §9 annet og tredje ledd, slik bestemmelsene lyder etter endring av 25. juni 1993. Overtredelsen består i feilrapportering av fangstkvantum. Straffen settes til en bot på 5.000 - femtusen - kroner, subsidiært 10 - ti - dager fengsel.
2. Han idømmes ikke saksomkostninger til det offentlige.
3. I medhold av lov om Norges økonomiske sone §9 inndras hos rederiet X 80.000 - åttitusen - kroner.
4. I saksomkostninger til det offentlige for herredsretten og lagmannsretten betaler rederiet X 10.000 - titusen - kroner.