LH-1994-408
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom og Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-27 |
| Publisert: | LH-1994-00408 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00408 A. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet, se HR-1995-00560K . |
| Parter: | Ankende part: KS Barentz Petroleum v/avviklingsstyret (Prosessfullmektig: Advokat Jo Rodin, 0101 Oslo). Ankemotpart: Sparebanken Nord-Norge v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Brobakken, 0106 Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Arild O. Eidesen, formann. Lagdommer Ellen Mo. Kst. lagdommer Eystein F. Husebye |
| Lovhenvisninger: | Selskapsloven (1985) §3-6, §3-8, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §2-22 |
Saken gjelder godkjenning av fordringsanmeldelse i konkursbo.
Konkurs ble åpnet i boet til KS Barentz Petroleum 06. januar 92. På dette tidspunkt var selskapet under frivillig avvikling, og det var valgt et avviklingsstyre.
Sparebanken Nord-Norge meldte krav i boet stort kr 29.953.066,-. I skiftesamling til prøvelse av kravet satte KS Barentz Petroleum v/avviklingsstyret frem innsigelser mot at kravet ble godkjent. I påfølgende skiftetvist avsa Nord-Troms skifterett 18. april 94, etter skriftlig behandling, kjennelse med slik slutning:
"1. Sparebanken Nord-Norge godkjennes i forhold til KS Barentz Petroleum v/avviklingsstyret som fordringshaver i konkursboet til KS Barentz Petroleum.
2. KS Barentz Petroleum v/avviklingsstyret betaler innen 2 uker fra forkynnelsen av kjennelsen saksomkostninger til Sparebanken Nord-Norge med kr 39.000,-."
Saksforhold og anførsler for skifteretten er redegjort for i skifterettens kjennelsesgrunner.
KS Barentz Petroleum v/avviklingsstyret påanket avgjørelsen til lagmannsretten. Sparebanken Nord-Norge tok til gjenmæle. Banken fremsatte også aksessorisk motanke med påstand om opphevelse av skifterettens kjennelse og avvisning av saken fra skifteretten.
Ankeforhandling ble holdt 16. februar 95 i Tromsø. Bevisførsel og dokumentasjon fremgår av rettsboken.
Under ankeforhandlingen frafalt sparebanken den aksessoriske motanken.
Sakens materielle hovedspørsmål står i samme stilling som for skifteretten. Også anførslene er i det alt vesentlige de samme. Lagmannsretten viser derfor til skifterettens gjengivelse av partenes anførsler og begrenser sin fremstilling til hovedpunktene slik de ble fremsatt for lagmannsretten.
KS Barentz Petroleums anførsler kan sammenfattes slik:
Sparebanken Nord-Norges krav bygger på låneavtale inngått 27. august 90, etter behandling i kommandittselskapets selskapsmøte 30. juni 90. I drøftelsene frem mot lånetilsagnet krevde banken i sitt lånetilbud at kommandittselskapet måtte vedta ny selskapsavtale. I selskapsmøte 30. juni 90 ble låneavtale og selskapsavtale behandlet samlet og stemt over under ett. Etter avviklingsstyrets oppfatning er de to avtalene uløselig knyttet til hverandre. Denne oppfatningen støttes blant annet av utkast til selskapsavtale §22, som kom med etter ønske fra sparebanken. For vedtakelse av ny selskapsavtale gjaldt krav om enstemmighet. Enstemmighet ble ikke oppnådd, og selskapsavtalen er derfor ikke gyldig vedtatt. Som følge av at låneavtale og selskapsavtale må sees som et samlet hele, er det et vilkår for gyldigheten av låneavtalen at den nye selskapsavtalen er gyldig. Låneavtalen lar seg ikke redde via selskapsloven §3-6 jf §3-8.
Banken fulgte forberedelsene til låneavtale, selskapsavtale og selskapsmøte og var godt kjent med det som forøvrig skjedde innad i kommandittselskapet. Banken visste derfor også at styret i selskapsmøtet ikke fikk kompetanse til å inngå slik låneavtale som ble opprettet 27. august 90.
Sparebanken Nord-Norge burde derfor ha holdt seg til Barentz Tundra AS, for deretter via factoringpant i dette selskapets fordringer, eventuelt via tiltransporterte krav Barentz Tundra AS hadde mot KS Barentz Petroleum, å fremme krav mot kommandittselskapet. - Barentz Tundra AS' transport av krav mot KS Barentz Petroleum til Sparebanken Nord-Norge datert 12. juni 90, må forøvrig sees som ledd i debitorskiftet ved låneavtale og ny selskapsavtale, og faller bort sammen med disse.
Retten til å bestride den ugyldige låneavtalen er ikke falt bort ved passivitet, og virkninger av at Sparebanken Nord-Norge ikke kan melde eget selvstendig krav i KS Barentz Petroleums konkursbo hører det ikke under denne saken å ta stilling til.
KS Barentz Petroleum v/avviklingsstyret har lagt ned slik påstand:
"1. Sparebanken Nord-Norge godkjennes ikke som fordringshaver i KS Barentz Petroleum, dets konkursbo.
2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for skifteretten og lagmannsretten."
Sparebanken Nord-Norges anførsler kan sammenfattes slik:
Sparebanken Nord-Norge hadde betydelige krav mot Barentz Tundra AS, som på sin side hadde betydelig større krav mot KS Barentz Petroleum, som Barentz Tundra AS selskapsrettslig og praktisk var meget nært knyttet til. Bankens krav mot Barentz Tundra AS var sikret ved factoringpant i selskapets fordringsmasse, som blant annet omfattet Barentz Tundra AS' krav mot kommandittselskapet.
Banken kunne ha valgt å slå Barentz Tundra AS konkurs og inndrive overfor KS Barentz Petroleum via factoringpant, senere via tiltransporterte krav. Etter oppfordringer fra selskapssfæren valgte banken å se tiden an. Kommandittselskapet ønsket å rydde i indre uoversiktlige forhold, blant annet ved ny selskapsavtale, og banken medvirket til dette ved at låneavtale og selskapsavtale ble sett i en viss sammenheng. Hele tiden hadde banken klare forfalte krav som man kunne velge å inndrive. Det ville derfor være sterkt urimelig om et tilleggsvilkår for endret låneavtale, som kommandittselskapet selv ikke maktet å oppfylle, skulle gi kommandittselskapet rett til å bestride gjeldsforpliktelsene. Egne feil og rot innad i eget selskap kan ikke gi gevinst på omkring kr 30. mill.
Juridisk er det enighet om at endringer i eller vedtakelse av ny selskapsavtale krevde enstemmighet. Men styret kunne ha foretatt låneopptak på egen hånd, og banken anfører at det ved fremleggelse for selskapsmøtet var tilstrekkelig med vanlig flertall, jf selskapsloven §3-8. Ugyldighet i forhold til samlet vedtak vedrørende selskapsavtale og låneavtale, kan ikke strekkes lenger enn underliggende regler og formål tilsier, slik at lånevedtaket under ingen omstendighet rammes av at ny selskapavtale ikke ble lovlig vedtatt. - Kommandittselskapets styre pliktet å rette seg etter vedtak i overordnet organ, selskapsmøtet, et vedtak som ble oppfattet som gyldig både av kommandittselskapets styre, kommandittistene og sparebanken. Sammenblandingsargumentet er i beste fall en juridisk spissfindighet som banken ikke hadde foranledning til å se, og banken kunne derfor i god tro forholde seg til selskapsmøtets vedtak og til kommandittselskapets senere medvirkning til låneavtale. Selskapsloven §2-22 kan derfor under ingen omstendighet hjemle anførsler om ugyldighet.
Barentz Tundra AS' transport av selskapets fordringer/tilgodehavender på KS Barentz Petroleum datert 12. juni 90, gir sparebanken selvstendig grunnlag for krav i KS Barentz Petroleums konkursbo. Etter at låneavtale ble formelt inngått 27. august 90, tok kommandittselskapet gjentatte ganger initiativ til betalingsutsettelser, reduksjon i avtalte terminbeløp, nye lån m.m., alt i forhold til låneavtalen. Passivitet såvel som aksept ved konkludent atferd medfører derfor at kommandittselskapet v/avviklingsstyret ikke kan bestride låneavtalen.
Sparebanken Nord-Norge har lagt ned slik påstand:
"1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. Den ankende part idømmes saksomkostningene for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten, og kan også tiltre den begrunnelse som er gitt.
Sparebanken Nord-Norge hadde forfalte krav mot operatørselskapet Barentz Tundra AS; krav som om nødvendig kunne gjøres gjeldende mot KS Barentz Petroleum via factoringpant. Den økonomiske realitet var derfor at bankens sikkerhet for engasjementet med Barentz Tundra lå i kommandittselskapets ansvarskapital.
Utviklingen i Barentz-gruppen gav grunn til engstelse, og sparebanken vurderte inndrivelse av sine krav. Etter drøftelser mellom partene fant banken likevel å kunne se tiden an i håp om positiv utvikling i selskapenes næringsvirksomhet. Som ledd i refinansieringen av Barentz-gruppen ble det forutsatt at kommandittselskapet skulle overta operatørselskapets gjeld til banken, og få en ordnet låneavtale for dette gjeldsforholdet, mot at en tilsvarende andel av kommandittselskapets gjeld til operatørselskapet ble slettet. Ettersom en inndrivelse av denne gjelden mot kommandittselskapet ville betinge ytterligere innkalling av ansvarskapital fra kommanditistene, satte imidlertid banken som forutsetning for et slikt debitorskifte at et kvalifisert flertall av kommanditistene skriftlig erkjente ansvar for kommandittselskapets gjeld.
Kommandittselskapet hadde tidligere samme år vedtatt å opprette en ny selskapsavtale, bl.a. fordi det forelå flere ulike avtaler for selskapsforholdet. Vilkåret om skriftlig erkjennelse av debitoransvaret ble teknisk ordnet ved at banken krevde at denne erkjennelsen ble inntatt i den nye selskapsavtalen, og at denne ble vedtatt av "det alt vesentligste" av kommanditistene. Dette flertallskravet ble senere presisert til 80%. Banken stilte ikke krav om en ny og gyldig selskapsavtale for så vidt - dette var selskapets initiativ og ønskemål - men benyttet selskapsavtalen som instrument for å få de nødvendige støtteerklæringene fra 80% av deltakerne.
Lagmannsretten legger til grunn at det isolert sett lå innenfor komplementarens kompetanse å inngå en slik låneavtale uten at den på forhånd var forelagt selskapsmøtet. Når styret valgte å forelegge låneavtalen for selskapsmøtet, var alminnelig flertall tilstrekkelig for vedtakelse, selskapsloven §3-6 jf §3-8 første ledd. Faktisk gav - etter hvert - mer enn 80% av kommanditistene tilslutning til låneavtale og selskapsavtale. Banken anså dermed at de forutsetninger man hadde oppstilt for å akseptere kommandittselskapet som ny debitor for kravene, var oppfylt, og inngikk formalisert låneavtale med selskapet på de vilkår som var tilbudt i bankens brev av 31 mai 1990.
Forutsetningen om tilslutning fra et større flertall blandt kommanditistene var oppstilt av banken i bankens egen interesse, og i den hensikt å få en oversikt over betalingsviljen blandt deltakerne. Denne oversikten fikk banken ved at mer enn 80% av deltakerne tiltrådte den nye selskapsavtalen. At selskapsavtalen ikke var vedtatt av samtlige deltakere, og dermed ikke kunne anses gyldig vedtatt som selskapsavtale, kan ikke tillegges betydning for gyldigheten av den låneavtale som ble inngått. Det har ikke fra noen av partene på noe tidspunkt vært satt som betingelse at låneavtalen skulle vedtas enstemmig, eller at selskapsavtalen skulle være gyldig vedtatt innen den frist som var satt av banken. Selskapet påberoper seg i dette tilfellet som frifinnelsesgrunnlag en kontraktsforutsetning som er satt i bankens interesse, og som banken selv har betraktet som oppfylt. Dette kan selskapet åpenbart ikke høres med.
Det er videre på det rene at kommandittselskapets ledelse og deltakere, såvel som sparebanken, i ettertid har ansett låneavtalen som bindende. Kommandittselskapet innrettet seg etter avtalen, blant annet ved å søke henstand med forfalte avdrag. Det vises til bankens anførsler slik disse er gjengitt foran. Også selskapets etterfølgende opptreden avskjærer dermed de ugyldighetsinnsigelser kommandittselskapet nå gjør gjeldende.
Lagmannsretten tilføyer at banken, ut fra sitt kjennskap til de interne uoverensstemmelser innen Barentz-gruppen, var forberedt på at inngåelsen av den nye låneavtalen, og dermed kommandittselskapets gjeldsovertakelse, kunne mislykkes. Banken sørget derfor også for at Barentz Tundras krav mot kommandittselskapet ble tiltransportert dem "ugjenkallelig og til eie" for "ikke å miste tid på saksforberedelse og for å forberede et eventuelt negativt utfall i selskapsmøte den 30. juni", jf bankens tilbud til kommandittselskapet av 31 mai 1990. Denne transporten, som har fått rettsvern ved notifikasjon til kommandittselskapet, gav dermed sparebanken selvstendig grunnlag for å melde sitt krav i konkursboet, og det for et større beløp enn det som er anmeldt i henhold til den omtvistede låneavtalen. I anledning prosedyren på dette punkt bemerker lagmannsretten at denne transporten åpenbart har et selvstendig grunnlag uavhengig av den nye selskapsavtalen. Det er fra kommandittselskapets side ikke reist innsigelser mot det krav Barentz Tundra hadde mot kommandittselskapet, og dette kravet stod det Barentz Tundra fritt å rå over ved transport til banken, uten at dette krevde noen form for medvirkning fra kommandittselskapets side.
Anken har ikke ført frem, og skifterettens kjennelse må stadfestes. Det gjelder også saksomkostningsavgjørelsen. KS Barentz Petroleum v/avviklingsstyret må erstatte Sparebanken Nord-Norges omkostninger for lagmannsretten i anledning hovedanken, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Sparebanken Nord-Norge har fremsatt krav om kr 81.928,-, hvorav kr 73.578,- i honorar. Lagmannsretten finner at salærkravet i betydelig grad overstiger det som har vært nødvendig for å få ankesaken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176. Ankeforhandlingen varte én dag. Sakens materielle hovedspørsmål står i samme stilling som for skifteretten, og anførslene er i det alt vesentlige som ved førsteinstansbehandlingen. Salæret finnes passende å kunne fastsettes til samme beløp som banken krevde for skifteretten, kr 39.000,-, med tillegg av utgifter kr 11.950,-, tilsammen kr 50.950,-. For den aksessoriske motanken er partene enige om at det ikke skal idømmes saksomkostninger.
Dommen og kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. KS Barentz Petroleum v/avviklingsstyret betaler til Sparebanken Nord-Norge kr 50.950,- femtitusennihundreogfemti - for lagmannsretten i anledning hovedanken, innen 2 - to - fra forkynnelsen av kjennelsen.
3. Saken heves for så vidt gjelder den aksessoriske motanken. Saksomkostninger idømmes ikke.