LH-1994-465
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-13 |
| Publisert: | LH-1994-00465 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00465 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Advokat Vidar Stensland) mot A (Advokat Hjallis Bakke). |
| Forfatter: | Rettens formann: Lagdommer Dag Bugge Nordén, Fagdommer: Kst lagdommer Eystein F Husebye. 3 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, §232, Skadeserstatningsloven (1969) §3-2, §3-5, Løsgjengerloven (1900) §17, §43, §45, §63, §64, §9, Legemiddelloven (1964), Folketrygdloven (1966) §11-8, Straffeprosessloven (1981) §328, §373, §428, §431, §432 |
A er født xx.xx.1973, bosatt i X. Han er lærling og oppgir sin inntekt til ca kr 4.000 pr måned. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde.
Statsadvokatene i Troms og Finnmark har den 5. august 1994 satt ham under tiltale ved Hålogaland lagmannsrett, Troms lagsogn, til fellelse etter:
"Straffeloven §229, 3. straffalternativ jfr. §232 - for ved kniv eller annet særlig farlig redskap å ha skadet en annen på legeme eller helbred med betydelig skade på legeme eller helbred til følge.
Grunnlag er følgende forhold:
Tirsdag 17. mai 1994 ca kl. 01.00 i Tromsø på restaurant X slo han B i ansiktet med et ølglass slik at dette ble knust, og B fikk ett kutt gjennom øyeveggen, inn gjennom årehinnen og netthinnen og blødning inne i venstre øye. Som følge av dette har B fått sterkt redusert syn på venstre øye."
Saken har tidligere vært behandlet i lagmannsretten 12.-13. oktober 1994. Lagretten svarte da nei på hovedsspørsmål etter straffeloven §229. Retten besluttet i medhold av straffeprosessloven §328 første ledd at saken skulle behandles på ny for meddomsrett etter reglene i §373.
Ny hovedforhandling ble holdt 12. januar 1995 i Tromsø. Tiltalte møtte og ga forklaring. Det ble for øvrig avhørt 5 vitner og foretatt slik dokumentasjon av skriftlige bevis som rettsboken viser.
Tiltalte har erkjent seg ikke skyldig til straff.
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn:
Natt til tirsdag 17 mai 1994 var tiltalte på restaurant X i Tromsø. Han hadde drukket 5-6 pils og en kvart flaske vodka før han ankom stedet ved 2300-tiden, og fortsatte å drikke øl og drinker inneholdende vodka og lakris, kalt "svartedauden." Etter hvert ble han sterkt beruset. Ved 0100-tiden om natten gikk han på toalettet, hvor han traff fornærmede B. Tiltalte og B er bekjente, men ikke nære omgangsvenner. Tiltalte var ferdig litt før fornærmede og gikk mot døren ut fra toalettet. Like etter kom fornærmede. Lagmannsretten finner bevist at tiltalte idet fornærmede kom mot ham ved døren, forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen ved at han med stor kraft slo B i ansiktet med et ølglass. Glasset traff ved venstre øyet og knuste med den følge at øyet ble sterkt skadet av glassbiter. Etter alt å dømme har tiltalte grepet et glass som stod ved siden av ham på vaskeservanten, enten sitt eget eller et annet.
Selv har tiltalte forklart at han har fullstendig hukommelsestap for denne del av natten, og han kan ikke huske noe av en slik hendelse. Lagmannsretten har ved bevisbedømmelsen lagt avgjørende vekt på fornærmedes forklaring. Denne styrkes av andre opplysninger, hvorav særlig nevnes de kuttskadene tiltalte ble påført i hånden, og som han ble behandlet for på legevakten senere samme natt. Det knytter seg ikke noen rimelig tvil til at tiltalte er gjerningsmannen. At skaden skyldes en eller annen form for uhell eller ble voldt ved uaktsomhet, finner lagmannsretten å kunne se bort fra som helt utelukket. Det bemerkes blant annet at tiltalte er 1,76 m høy, mens fornærmede er 1,87 m. Glasset er slått oppover mot fornærmedes ansikt med stor kraft på en måte som forutsetter en villet handling.
Årsaken til tiltaltes adferd er usikker. Fornærmede har forklart at han hilste tiltalte med ordene "Der er du, din kriminelle faen", hvilket fra hans side var ment som en spøk. Det er nærliggende å anta at tiltalte har misfortått, og at han har reagert med et helt uforholdsmessig utbrudd av aggresjon, noe som må tilskrives hans sterke beruselse. Det var ikke noe motsetningsforhold mellom de to.
Som følge av skadene ble fornærmede samme natt innlagt på Regionsykehuset i Tromsø (Ritø), hvor han ble operert om formiddagen 17. mai. Under operasjonen ble det fjernet flere glassbiter fra øyet. Han var innlagt på Ritø til 25. mai, men ble innlagt på ny 27. mai på grunn av komplikasjoner og overført Rikshospitalet 31. mai 1994. Om behandlingen på Ritø vises spesielt til legeerklæring fra kst overlege Terje Christoffersen av 9. juni 1994.
På Rikshospitalet ble fornærmede operert på nytt og utskrevet 14. juni 1994. Av erklæring fra avd overlege Ivar Hørven av 30. juni 1994 fremgår det at venstre øye ble påført store skader. Det var et 5x5x10 mm langt kutt gjennom øyeveggen som gikk videre inn gjennom årehinnen og netthinnen. Dette medførte blødning inne i øyet samt netthinneavløsning. Det gis uttrykk for at utsiktene til å bevare noe brukbart syn på øyet er små, og at den medisinske invaliditet er beregnet til 18 %. Fornærmede har vært på etterkontroll ved Rikshospitalet 22. desember 1994. Hans situasjon idag er beskrevet i erklæring fra overlege Per Syrdalen av 6. januar 1995, der det i konklusjonen heter:
"Skaden har medført varig medisinsk invaliditet og et øye betydelig redusert i forhold til et normalt øye. Det er risiko for senkomplikasjoner. Medisinsk invaliditet etter skaden er 18 %."
Lagmannsretten finner på bakgrunn av ovenstående bevist at tiltalte i objektiv henseende har overtrådt straffeloven §229. Fornærmede er påført en "betydelig skade på legeme eller helbred", slik dette kriteriet er definert i straffeloven §9, idet hans syn må anses å være vesentlig svekket. De objektive vilkårene for anvendelse av §229 3. straffalternativ er derfor til stede. Slik glasset er brukt, er det åpenbart et "særlig farlig redskap" i lovens forstand, slik at vilkårene for subsumsjon under straffeloven §232 videre er til stede.
Lagmannsretten finner det også bevist at de subjektive vilkår for straff er til stede etter de nevnte straffebud. Tiltalte har handlet i en tilstand av selvforkyldt rus, og må etter prinsippet i straffeloven §45 bedømmes som om han var edru. At han har utvist forsett med hensyn til den omstendighet at det ville oppstå skade ved et slikt slag mot ansiktet med et ølglass, finner retten utvilsomt. Den alvorlige skadefølge var klart påregnelig, og skyldkravet etter straffeloven §43 er oppfylt også for subsumsjon under §229 3. straffalternativ.
Tiltalte blir etter dette å dømme i samsvar med tiltalebeslutningen.
Straffutmåling:
I tilknytning til redegjørelsen for tiltaltes personalia innledningsvis bemerkes at tiltalte i desember 1992 er idømt ubetinget fengselsstraff for promillekjøring og overtredelse av legemiddelloven ved bruk av hasjisj. Han har 17. mai 1994 vedtatt forelegg for overtredelse av drukkenskapsloven §17. Forelegget gjelder en ordensforstyrrelse begått ca halvannen time senere enn forholdet i nærværende sak, slik at straffeloven §64 kommer til anvendelse. Hvis forholdene var blitt pådømt samtidig, ville det utvilsomt blitt utmålt en felles fengselsstraff, der bøteforseelsen, selv om den etter straffeloven §63 annet ledd utgjør en skjerpende omstendighet, i praksis ikke ville gi seg nevneverdig utslag. Lagmannsretten finner at det i dette tilfelle bør utmåles en fellesstraff som inkluderer forelegget, slik at bøtestraffen faller bort.
Tiltalte dømmes for en meget alvorlig voldsforbrytelse. Strafferammen for overtredelse av straffeloven §229 3. straffalternativ, jf §232 er fengsel inntil 11 år. Voldskriminalitet, ikke minst under påvirkning av alkohol i restaurantmiljøer, representerer et økende samfunnsproblem, og det er nødvendig av almenpreventive hensyn å opprettholde et strengt reaksjonsnivå. Etter lagmannsrettens oppfatning er det alminnelige straffenivå for voldsforbrytelser etter Høyesteretts praksis, i tråd med synspunkter som er kommet til uttrykk fra lovgiverhold, noe skjerpet de senere år, slik at eldre dommer ikke lenger er helt representative. I nyere praksis er dommen i Rt-1992-429 (lnr 32 B) av interesse. Avgjørelsen i Rt-1994-377, som spesielt er påberopt av forsvareren, gjelder også et beslektet tilfelle, men reaksjonsnivået i den saken må vurderes i lys av at den kun gjaldt overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ, jf §232.
De nærmere omstendigheter ved handlingen er beskrevet i premissene for skyldsspørsmålet. I forlengelse av hva som der er nevnt bemerkes at handlingen fremstår som et meningsløst og temmelig uforståelig utbrudd av aggresjon. Selv om det forelå et element av provokasjon i et utsagn fra fornærmede, må det skyldes tiltaltes sterke alkoholpåvirkning at han ikke forstod at utsagnet var ment som en spøk, og at han reagerte som han gjorde. Det er forholdsvis typisk at forbrytelser som dette skjer under til dels betydelig alkoholpåvirkning, der impulskontrollen er nedsatt, og hvor personer kan fremvise adferd som sterkt avviker fra deres normale opptreden i edru tilstand. At tiltalte har drukket seg så overstadig beruset at han i ettertid har hatt nedsatt hukommelse for deler av hendelsesforløpet, er etter hva han har forklart ikke første gang, selv om det ikke er kjent at han tidligere har vist noen tilbøyelighet til voldelig adferd verken i edru tilstand eller under rus. Noen egentlig formildende omstendighet kan hans tilstand etter lagmannsrettens oppfatning ikke karakteriseres som.
Den samlede lagmannsrett er kommet til at straffen i samsvar med aktors påstand bør fastsettes til fengsel i 8 måneder, men dog slik at dette som fellesstraff inkluderer forelegget av 17. mai 1994. Erstatning og oppreisning til fornærmede:
Påtalemyndigheten har etter begjæring fra fornærmede fremmet krav om at han tilkjennes oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 og ménerstatning etter §3-2. Det er på det rene at fornærmede også er påført betydelig økonomisk tap, spesielt tap i fremtidig erverv, men det er opplyst at dette kravet foreløpig ikke er endelig beregnet og eventuelt vil bli fremmet senere.
Forsvareren har gjort gjeldende at saken er for dårlig opplyst til at kravet om ménerstatning kan pådømmes. Lagmannsretten er kommet til at kravene kan pådømmes, slik at det ikke er nødvendig å utsette pådømmelsen i medhold av straffeprosessloven §431. Det er heller ikke nødvendig å innskrenke seg til å gi dom for deler av kravet etter §432 første ledd. Lagmannsretten bemerker på bakgrunn av en anførsel fra forsvareren at retten når kravet er fremmet av påtalemyndigheten, ikke har prosessuell adgang til å unnlate å behandle det. Bestemmelsen i §428 første ledd 2. punktum gjelder bare i de tilfeller fornærmede selv har fremmet sitt borgerlige rettskrav i straffesaken.
Lagmannsretten finner det klart at vilkårene for å tilkjenne fornærmede oppreisning er til stede etter skadeserstatningslovens §3-5. Skaden har hatt meget betydelige følger for fornærmede som det er nærmere redegjort for under hans vitneforklaring. I tillegg til beskrivelsen i de legeerklæringer som er referert, nevnes at han har betydelige plager med hodepine. Da skaden skjedde gikk han på datalinje ved videregående skole og hadde nær fullført annet år. Han har måttet avbryte denne utdannelsen og må etter alt å dømme satse på en annen yrkeskarriere. Skaden har også hatt særlig stor betydning for hans personlige livsutfoldelse. Således var han aktiv biljardspiller, og ble norgesmester i denne grenen i 1992. Denne karrieren har han måttet oppgi.
Lagmannsretten viser ellers til premissene ovenfor som også inneholder momenter av betydning for utmålingen av oppreisningsbeløpet. Det er ikke grunn til å tillegge elementet av provokasjon noen videre vekt. Tiltaltes betalingsevne kan heller ikke tillegges mer enn relativt begrenset vekt ved alvorlige forsettlige legemskrenkelser.
Lagmannsretten er kommet til at beløpet bør fastsettes til kr 40.000.
Vilkårene for å tilkjenne fornærmede ménerstatning er til stede etter skadeserstatningsloven §3-2. Lagmannsretten legger i henhold til legeerklæringen av 6. januar 1995 til grunn at hans varige medisinske invaliditet som følge av skaden er 18 %. Han er dermed påført "varig og betydelig skade av medisinsk art", som er lovens kriterium.
Etter de retningslinjer som er trukket opp i rettspraksis med støtte i forarbeidene til skadeserstatningsloven §3-2, skal ménerstatningen utmåles etter domstolenes frie skjønn, men slik at det bør ses hen til hvilket resultat utmålingen av yrkesskadeserstatning etter folketrygdloven §11-8 tillagt en tredjedel ville gitt (sammenligningsbeløpet). Det vises spesielt til Høyesteretts dom i Rt-1977-782. Ved beregningen anvendes folketrygdens grunnbeløp på domstidspunktet (kr 38.080), men kapitaliseringsperiode ut fra skadelidtes alder på skadetidspunktet, i dette tilfelle 23 år. Advokat Tor Waaler har i brev av 5. januar 1994 på fornærmedes vegne oppgitt kravet til kr 64.116, som tilsvarer sammenligningsbeløpet med en kapitaliseringsfaktor på 5 %. Påtalemyndigheten har nedlagt påstand i samsvar med dette.
Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke riktig å bruke en rentefot på 5 % ved kapitaliseringen. Etter Sosialdepartementets regler benyttes ved fastsettelse av yrkesskadeserstatning en rentefot på 6 %. I nyere rettspraksis har man riktignok for kapitalisering av tap i fremtidig erverv benyttet en rentefot på 5 %. Det vises spesielt til Høyesteretts dom i Rt-1993-1524, med prinsipielle uttalelser om rentespørsmålet på side 1530-1534. For utmåling av ménerstatning er problemstillingen imidlertid en noe annen. Det dreier seg ikke om erstatning for et fremtidig inntektstap, men om å finne frem til et sammenligningsbeløp som grunnlag for utmåling av en kompensasjon i penger for et ikke-økonomisk tap. Etter lagmannsrettens oppfatning bør man da ved beregningen av sammenligningsbeløpet holde seg til den rentefot som er fastsatt for yrkesskadeerstatningen. Det skal under enhver omstendighet skje en avsluttende helhetsvurdering basert på de individuelle omstendigheter i den enkelte sak, og ménerstatningen fastsettes til en rund sum som kan bli både høyere og lavere enn sammenligningsbeløpet, noe fornærmedes kravsberegning ikke tar tilstrekkelig hensyn til. Lagmannsretten er imidlertid på samme måte som i sivile saker bundet av den øvre beløpsgrense i påstanden.
Med en rentefot på 6 % utgjør sammenligningsbeløpet i dette tilfelle i overkant av kr 56.000. Skaden innebærer for fornærmede et betydelig skår i livsutfoldelsen. Den inntraff på et særlig uheldig tidspunkt i utdannelsen og fikk konsekvenser for hans karriere som aktiv biljardspiller. Han må derfor snarere anses mer enn mindre sterkt rammet enn gjennomsnittet. Det vises ellers til redegjørelsen for skaden i premissene ovenfor.
Lagmannsretten er kommet til at ménerstatningen bør fastsettes til kr 60.000.
Saksomkostninger til det offentlige er ikke påstått. I betraktning av at tiltalte idømmes et betydelig erstatningsansvar, anses han ikke å ha økonomisk evne til å dekke saksomkostninger.
Dommen er på alle punkter enstemmig.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1973, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 3. straffalternativ jf §232 til en straff av fengsel i 8 - åtte - måneder som fellesstraff med forelegg vedtatt 17. mai 1994, jf straffeloven §64 og §63 annet ledd.
2. A dømmes til, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til B oppreisning med 40.000 - førtitusen - kroner og ménerstatning med 60.000 - sekstitusen - kroner.
3. Saksomkostninger til det offentlige idømmes ikke.
Dommen ble forkynt for domfelte ved opplesning. Han ble gjort kjent med adgangen til å anvende rettsmidler. Domfelte erklærte at han tok betenkningstid og fikk utlevert "Rettledning til domfelte" i utfylt stand.