LH-1995-269
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-14 |
| Publisert: | LH-1995-00269 |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Forsikringsavtale |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lofoten herredsrett - Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00269 A. |
| Parter: | Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring AS, 0114 Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Rune Njøs Jakobsen, 0162 Oslo). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Lars Kjørven, 8301 Svolvær). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Nafstad, formann. Lagdommer Knut Sundquist. Ekstraordinær lagdommer Jon Fjalstad |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §7, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §5, Forsikringsavtaleloven (1989) §4-14, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Forsikringsavtaleloven (1930), §12, §19, Bilansvarslova (1961), §4-9, §7-6, Forsikringsavtaleloven (1989) |
Saken gjelder hvorvidt A har krav på personskadeserstatning, og i tilfelle hvor meget, etter trafikkulykke 05 04 91. Han var fører av bil som han på grunn av høy hastighet mistet kontrollen over med den følge at han selv og en passasjer ble alvorlig skadet. For kjøringen ble han 18 09 92 domfelt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf §3 og §5 til en straff av fengsel i 24 dager med tillegg av bot på kr 2000.
A framsatte 27 01 92 krav om erstatning, og UNI ble bedt om å erkjenne ansvar. Etter diverse korrespondanse, avslo UNI 04 05 93 ethvert krav med henvisning til bilansvarsloven (BAL) §7 første ledd. A tok 15 03 94 ut stevning med foreløpig krav om erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 3025185, spesifisert fordelt på framtidig inntektstap, framtidige merutgifter og menerstatning med tillegg av renter. Begrensningen av kravet ble under herredsrettens behandling redusert til kr 2398418, spesifisert på framtidig inntektstap med kr 880295, framtidige merutgifter med kr 433849, påførte utgifter med kr 134767 og menerstatning med kr 430000, med fradrag av a konto kr 50000 og tillegg av renter.
Lofoten herredsrett avsa 3 mars 1995 dom med slik slutning:
"1) Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A med kr 1290000, som fordeler seg med kr 430000 i menerstatning, kr 485000 i etstatning for fremtidig inntektstap, kr 100000 i erstatning for påførte utgifter og kr 175000 i erstatning for fremtidige utgifter, med fradrag av kr 50000 utbetalt a konto.
2) Uni Storebrand Skadeforsikring dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr 40000.
3) Oppfyllelsesfristen under pkt 1 og 2 er 14 dager fra dommens forkynnelse."
Saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten framgår av dennes dom.
UNI Storebrand Skadeforsikring AS har i rett tid påanket dommen. Anken gjelder såvel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. A har tatt til gjenmæle for lagmannsretten og inngitt aksessorisk motanke gjeldende erstatningsutmålingen. Ankeforhandling ble avholdt 29 og 30 november 1995 i Svolvær. Ankemotparten møtte og forklarte seg. Det ble hørt to vitner, gitt sakkyndig forklaring og forøvrig foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka. Saken framstår i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
UNI Storebrand Skadeforsikring AS hevder at selskapet ikke har tapt sin rett til å gjøre gjeldende avkorting etter bilansvarsloven §7, og at omstendighetene ved ulykken må føre til fullstendig bortfall av erstatning.
As kjøring var grovt uaktsom, og det vises for såvidt til straffedommen av 18 09 92 og faktumbeskrivelsen i herredsrettens dom. Ved vurderingen av avkorting, er det graden av skyld og "tilhøva elles" som skal vurderes.
Det dreier seg her om alvorlig og graverende medvirkning. Kjøringen var grovt uaktsom, hensynsløs og svært farlig. I tillegg til egne skader, ble også en passasjer alvorlig skadet. Det må legges vekt på at medvirkningen var i egenskap av fører. Som bilfører er en i en stadig og særegen risiko for skadeforvoldelse, hvilket medfører at det kreves en særlig grad av aktsomhet og en strengere norm enn for andre trafikkanter.
Når en skal vurdere "tilhøva elles" i forhold til avkortingen, er det særlig konsekvensene av bortfall av erstatning som har betydning. Hensett til at det offentlige nå i sterk grad avhjelper skadevirkningene som A har, samt at han har fått utbetalt en førerulykkesdekning på vel kr 200000, kan ikke de konkrete omstendighetene hindre at avkortingen her bør være fullstendig, og erstatning bortfalle helt.
Retten til å kreve avkorting er ikke gått tapt, og det er spesialreglene i bilansvarsloven som gjelder. En kan ikke via henvisningsregelen i bilansvarsloven §19 fjerde ledd slutte at også forsikringsavtaleloven (FAL) gjelder. Denne bestemmelse har bare relevans når det foreligger forsikringsavtale mellom selskapet og skadelidte, jf Nils Nygaard, Bilansvar s 157 og 368-369. Forsikringsavtaleloven §4-14 knytter seg etter sin ordlyd kun til fjerde kapittel i forsikringsavtaleloven og vedrører forsikringstaker eller sikrede. A er i forsikringssammenheng en skadelidt tredjemann. Forsikringsavtaleloven §4-14 verken passer eller kommer til anvendelse ved avkorting etter bilansvarsloven §7. Det ville eksempelvis være svært utilfredsstillende om UNI skulle måtte informere om overprøvingsmulighet da avkortingsnemnda ikke behandler avkorting etter bilansvarsloven §7.
Selv om retten skulle komme til at forsikringsavtaleloven §4-14 gjelder, vil UNI ha sin avkortingsrett i behold. Beskjed om avkorting skal skje uten ugrunnet opphold. Fristen begynner dog ikke å løpe før selskapet har positiv kunnskap om de forhold som medfører at en vil avkorte. Da erstatningskravet ble framsatt, hadde en bare kunnskap om at det var tale om en ulykke under stor hastighet, og en tok derfor umiddelbart forbehold om mulig avkorting, noe som senere både skriftlig og muntlig ble gjentatt. Skadelidte ble fra første stund via sin advokat gjort oppmerksom på hva selskapet trengte av opplysninger for å ta endelig standpunkt til avkortingen. Det var intet ved UNI's behandling av saken som var egnet til å skape forventninger hos skadelidte, og en trengte politidokumentene med vitneavhør, rapporter, tiltale etc. Det var også presisert ved kaskoutbetalingen til bilens eier, skadelidtes far, at tingskaden og avkortingen i den ikke vedrørte eventuell personskadeserstatning, som forøvrig da ennå ikke var framsatt.
Først i månedsskiftet april/mai 1993 fikk UNI tilgang til politidokumentene, og reklamerte da umiddelbart og uten ugrunnet opphold ved brev av 04 05 93, og avslo ethvert erstatningskrav.
Selv om retten skulle komme til at UNI allerede et drøyt år tidligere hadde tilstrekkelig kunnskap etter forsikringsavtaleloven §4-14, har selskapet reagert i tide. Det må være tilstrekkelig at en da varslet avkorting, og senere fulgt dette opp slik at skadelidte ikke har hatt foranledning til å tro at avkortingskravet er frafalt. Det er i lovens forarbeider lagt opp til en slik mulig totrinns behandling av spørsmålet jf NOU 1987:24 s 104.
Det må etter dette trekkes den konklusjon at selskapet har oppfylt kravene i forsikringsavtaleloven §4-14 da skriftlig beskjed er gitt innen fristen på tilfredsstillende måte i det en ikke kunne orientere om annen nemndsbehandling av avkortingen i det slik mulighet ikke forelå.
Det som er anført om oppfylling av fristen i hht forsikringsavtaleloven §4-14, gjør seg i tilsvarende grad gjeldende ved vurderingen om alminnelige passivitetsregler her avskjærer avkortingsadgangen.
Hva gjelder en eventuell erstatningsutmåling, henholder selskapet seg i hovedsak til herredsrettens vurderinger med det tillegg at menerstatningen må kapitaliseres ut fra en rente på 5%.
Det må tas utgangspunkt i at A ville fått en inntekt på kr 180000 i året uten skaden, mens han nå må antas å tjene ca kr 130000 ved deltidsjobb og trygd. Innkludert skattepåslag vil dette gi en erstatning i størrelsesorden som utmålt av herredsretten. Høyesteretts senere praksis, tre dommer inntatt i Rt-1993,-gir et påslag på ca 23% for skatteulempe.
Lidte og framtidige utgifter må reduseres kraftig i forhold til kravet. Kun utgifter som er nødvendige og rimelige som følge av skaden, erstattes, jf dom inntatt i Rt-1993-1547 flg. Utgiftsposter knyttet til begrenset livsutfoldelse, for eksempel innkjøp av datamaskin, må naturlig anses falle inn under menerstatningen, jf samme høyesterettsdom.
Selskapet la i anken og motanken ned slik sammenfallende påstand:
"UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
A hevder at UNI har tapt sin rett til å gjøre avkorting gjeldende og at herredsretten har utmålt erstatningen for lavt.
A går under begrepet "sikrede" i forsikringsavtaleloven, jf blant annet lovens §4-9 tredje ledd; i alle tilfelle må han identifiseres med sin far som er forsikringstakeren. UNI har foretatt denne identifiseringen fullt ut når det gjelder kaskodekning, og bilfører må her gis det samme vern som forsikringstakeren direkte. Identifikasjon kan ikke gjøres avhengig av hvilken type skade som meldes. Forsikringsavtaleloven §4-14 får anvendelse, og UNI har tapt sine rettigheter til å foreta avkorting da verken tidsfristen eller kravet om skriftlig orientering om nemndsbehandling er oppfylt.
Om A kunne prøve sin sak for avkortings- eller forsikringsskadenemnda (FSN), har UNI forhindret. Hvorvidt avkorting skal kunne foretas, kunne vært bragt inn for FSN, jf avtalen mellom Norges Forsikringsforbund og Forbrukerrådet §9 annet ledd. I praksis har dessuten FSN behandlet saker etter bilansvarsloven.
Praksis i FSN må tillegges vekt i rettskildesammenheng jf dom inntatt i RG-1993-1177 flg. Det vises til avgjørelsene FSN 1335 og FSN 1590. Skadevolder er blitt identifisert med forsikringstaker, og man har behandlet regresskrav etter bilansvarsloven og sak etter bilansvarsloven §7 tredje ledd.
Forsikringsselskapet har heller ikke reagert innen rimelig tid. For UNI var det i september 1991 kjent at ulykken skyldtes høy hastighet, og selskapet vurderte uaktsomheten i forbindelse med kaskoubetaling ved brev av 01 10 91. Uaktsomheten ble da funnet å være grov, og de opplysningene som forelå tydet på en hastighet av 120 km/t. Den senere tiltale og domfellelse reduserte denne til 94 km/t. Da personskaden ble meldt til UNI 27 01 92 hadde selskapet god nok kunnskap til å gi et klart varsel. En visste da både om skadeomfanget og uaktsomheten. Det var ingen grunn for UNI til på ny å avvente politidokumentene, og det vises til avgjørelsene FSN 1761 og FSN 1493. Det måtte dessuten forventes at UNI selv fulgte opp sin utlånsanmodning, men det drøyde helt til april 1993 før selskapet anmodet om utlån fra advokat Kjørven som selv hadde fått disse utlånt hos politiet i november 1992. Det kan ikke bebreides skadelidte at han ikke har visst at politiet hadde glemt å sende dokumentene til UNI som selv ikke purret disse opp.
Selv om forsikringsavtaleloven ikke skulle få anvendelse på forholdet, må selskapet ha tapt sin rett til avkortig på grunn av sin passivitet. Det vises til herredsrettens vurdering av spørsmålet samt til dom inntatt i RG-1991-933 flg. UNI kunne på et langt tidligere tidspunkt tatt stilling til avkortingsspørsmålet, og skadelidte har behov for be skyttelse mot vilkårlig behandling. Det har ikke vært mulig å forutse avkortingens størrelse utover at bilskaden ble gjort opp med en reduksjon på ca 20%. Selskapets opptreden har medført problemer og kostnader ut over det rimelige.
Førerulykken ble gjort opp uten avkorting tidligere på grunn av selskapets ignorering av forsikringsavtaleloven §4-14. A hadde et berettiget håp om erstatningsoppgjør uten avkorting, eventuelt med en tilsvarende som for kaskoskaden.
Om retten ikke finner at selskapet allerede på et tidlig tidspunkt skulle tatt et klart standpunkt, må i alle tilfelle saksbehandlingen videre medføre tap i avkortingsadgangen. Dette som følge av passivitet ved å nøye seg med én utlånsanmodning til politiet, uten å purre på dokumentene da de ikke ble oversendt, og således la det gå et år uten videre saksbehandling av kravet.
Dersom en avkorting skal foretas, må UNI være bundet av sin avgjørelse i kaskosaken. Det er ikke framlagt noe som setter den i en annen stilling enn personskaden. I alle tilfelle synes en 100% avkorting her å være vesentlig for streng i forhold til rettspraksis og lovens forarbeider jf NOU 1977:33 s 39.
Det er i hovedsak de samme forutsetningene som ligger til grunn for erstatningsutmålingen som framlagt for herredsretten. Partene er dog enige om at menerstatningen må utregnes ut fra en kapitaliseringsrente på 5%, hvilket her innebærer at denne må settes til kr 510000.
Partene er enige om at det framtidige ervervstapet må basere seg på at A uten ulykken ville hatt en årsinntekt på ca kr 180000, jf dom inntatt i Rt-1993-1538 flg. Derimot er det uenighet om hva det nå kan forventes at han vil ha av inntekter. Det vises til de sakkyndiges uttalelser samt partsforklaring. Utsiktene til å finne arbeid er marginale, og 100% uføretrygd er mest sannsynlig. Dette vil gi en trygdeinntekt på kr 91191 og dermed et netto årstap på kr 53089. Kapitalisert utgjør tapet etter dette kr 966617 som kreves erstattet med tillegg av skatteulempe.
For påførte utgifter kreves erstatning som akseptert av motparten og fastsatt av herredsretten, men med tillegg av salær til advokat før stevning. Kravet utgjør inkludert renter pr 1 desember kr 142947.
I erstatning for framtidige utgifter kreves kr 380749 med tillegg av skatteulempe. Ekstrabehovene synes dokumentert ved de sakkyndiges uttalelser og framlagt ergoterapirapport, samt ved parts- og vitneforklaring. Særlig bemerkes As behov for automatgear og servostyring på bil, med forventet 8 års utskiftningssyklus, datautstyr hvert 5 år for å kunne vedlikeholde sine tillærte ferdigheter og mobiltelefon med abonnement på grunn av hans avhengighet for å kunne tilkalle hjelp ved behov.
Skatteulempen ved erstatningen er beregnet til 31.2% og utgjør kr 420395. I påstanden er dette tillagt erstatningene for tap i framtidig erverv og framtidige utgifter.
Han la i anken og motanken ned slik sammenfallende påstand:
"1. Uni Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A følgende erstatning:
a) kr 510000,- i ménerstatning.
b) kr 1140534,50 for tap i fremtidig erverv.
c) kr 142 947,- i påførte utgifter.
d) kr 646671,50 i fremtidige utgifter
Til sammen kr 2440153,-.
2. Uni Storebrand Skadeforsikring AS betaler sakens fulle omkostninger."
Lagmannsretten vil bemerke:
Lagmannsretten vil først drøfte spørsmålet om reglene i forsikringsavtaleloven §4-14 kan gis anvendelse i saken.
Bestemmelsen knytter seg etter sin ordlyd til kapittel 4 i forsikringsavtaleloven og gjelder overfor forsikringstaker eller sikrede. Bilansvarsloven §7 er derimot en spesialregel om avkorting når skadelidte har medvirket til skaden. Imidlertid har en i bilansvarsloven §19 fjerde ledd en henvisning til at forsikringsavtaleloven del A, som innbefatter §4-14, gjelder sålenge ikke annet er sagt i bilansvarsloven eller går fram av sammenhengen.
Spørsmålet om forsikringsavtaleloven §4-14 gjelder ved anvendelse av bilansvarsloven §7, er ikke omtalt i lovenes forarbeider. I Ot.prp.nr.24 (1959-60) s 53 henvises det til komiteeinnstillingen i spørsmålet om forholdet mellom dagjeldende forsikringsavtaleloven (av 1930) og bilansvarsloven. I Innstilling fra Motorvognansvarskomiteen av 1951 s 74 venstre spalte, heter det at en i enkelte relasjoner må anse den skadelidte som sikret, men at det vil framgå av sammenhengen at i langt de fleste tilfeller vil dette ikke passe, herunder er en lang rekke regler nevnt - blant annet §45, §46, §47, §48, §49, §50, §51, §52, §53, som da ikke skulle omfattes av den foreslåtte henvisning fra bilansvarsloven til forsikringsavtaleloven. Det framgår også på samme spalte at skadelidtes krav på erstatning neppe kan sies å være utledet av forsikringsavtalen.
A må i ulykkessammenheng betraktes som skadelidt tredjemann, og lagmannsretten finner det ikke naturlig å identifisere ham med forsikringstaker eller betrakte ham som sikret etter reglene i forsikringsavtaleloven §4-14. Det er skadelidtes far som her er både forsikringstaker og sikret. Forholdet stiller seg vesentlig anderledes enn ved kaskoskaden, da A i personskaden nettopp er den skadelidte. I henhold til forsikringsavtaleloven §7-6 kan en skadelidt kreve erstatning direkte fra selskapet. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at skadelidte forholder seg til sikrede med sitt krav. Forholdet anskueliggjør at en for dette skadetilfellet ikke kan identifisere A med sin far i personskadesammenheng.
Forsikringsavtaleloven §4-14 henviser da også direkte til reglene i kapittel 4, og lagmannsretten finner det mest naturlig å tolke dette i tråd med ordlyden. Regelen gis da ikke anvendelse på avkorting etter bilansvarsloven §7 som må anses å være en spesialregel jf Nils Nygaard, Bilansvar 1990 s 157. Også det forhold at Forsikringsskadenemnda i følge årsberetning av 1993 fra Forbrukernes Forsikringskontor behandler spørsmål etter bilansvarsloven §12, men derimot ikke spørsmål om skadelidtes medvirkning etter bilansvarsloven §7, bestyrker at det må anses å gå fram av sammenhengen, og ordlyden i forsikringsavtaleloven §4-14, at den ikke kan gis anvendelse.
Lagmannsretten finner etter dette at forsikringsavtaleloven §4-14 ikke kan gis anvendelse i foreliggende sak.
Erstatningskravet ble framsatt ved brev av 27 01 92 og bekreftet mottatt 11 03 92. UNI opplyste da at en hadde rekvirert politidokumentene til gjennomsyn og at en ikke kunne ta nærmere stilling til saken og ansvarsforholdet før en hadde disse. Uten å ha fått dokumentene skrev imidlertid UNI 25 03 92 at det forelå opplysninger i saken som tydet på medvirkning som ville gi grunnlag for avkortingsvurdering etter bilansvarsloven §7. Ved telefon 16 06 92 og oppfølgende brev dagen etter, er det på nytt uttalt en viss skepsis og at en anså det helt nødvendig å ha politidokumentene før en tok stilling til ansvarsspørsmålet. UNI's saksbehandler forklarte i retten at han muntlig var orientert av saksbehandler for kaskoskaden, som hadde hatt politidokumentene til gjennomsyn i september 1991, om at det dreide seg om kjøring i uforsvarlig høy hastighet. På det tidspunkt gjenstod mye av etterforskningen, således at vesentlige rapporter, tiltalebeslutning og senere straffedom da ikke forelå.
Lagmannsretten finner at selskapet pr juni 1992 må anses å ha opptrådt adekvat og fulgt alminnelige regler for saksbehandling. Skadelidte hadde da fått rimelig varsel om at en vurderte avkorting, samt at UNI vurderte det som absolutt nødvendig å gjennomgå politidokumentene før en tok endelig beslutning. Skadelidtes advokat mottok politidokumentene til gjennomsyn 02 11 92, og burde da etter lagmannsrettens vurdering tatt initiativ til en snarlig endelig avgjørelse fra UNI. Selskapet hadde forholdt seg passiv overfor skadelidte, og tok heller ikke noe initiativ for å få en snarlig tilgang til dokumentene. Selskapets passivitet med hensyn til å skaffe seg det nødvendige beslutningsgrunnlag, fram til brev til advokat Kjørven 29 04 93, er etter lagmannsrettens oppfatning sterkt kritikkverdig, men kan ikke føre til at det inntrer passivitetsvirkninger som utelukker at det kan skje en avkorting. Skadelidte hadde på et tidlig tidspunkt fått opplyst at avkorting var aktuelt, og det kan således ikke ha kommet som en uforutsigbar overraskelse. Imidlertid må tidsforbruket og saksbehandlingen få innvirkning på avkortingens størrelse, da denne må anses å være en del av forholdene som ellers avgjørelsen skal rette seg etter, jf bilansvarsloven §7 første ledd siste punktum.
Gjennom en mindre avkorting i kaskoerstatningen og ved den svært lange saksbehandlingstid, har det vært naturlig for skadelidte å innrette seg på at han ville få en viss dekning. På den annen side forelå det grovt uaktsom kjøring. Kjøringen i seg selv ville etter lagmannsrettens oppfatning kunne føre til helt bortfall av erstatning, og en viser da til den beskrivelse som er gitt i herredsrettens straffedom av 18 09 92.
I tillegg til selve saksbehandlingen som er beskrevet tidligere, er det også andre momenter som taler for en viss erstatning. I følge biltilsynets rapport av 24 04 91 hadde bakre støtdempere lekkasje, med den følge at bilen ville kunne "oppføre seg som en "gummiball" ved skrens og gjennom ujevne kurver, og derfor bli vanskelig og manøvrere." Det kan derfor ikke utelukkes at bilens tilstand til en viss grad medvirket til skadeomfanget. A var ung og uerfaren bilfører på skadetidspunktet. Han har ved ulykken blitt merket for livet, og vil ha behov for støttetiltak.
Etter en samlet vurdering av de ulike forhold, finner lagmannsretten at erstatningen bør avkortes med ca 2/3.
Lagmannsretten slutter seg i hovedsak til herredsrettens vurderinger ved tapsberegningen. Menerstatningen må justeres i tråd med partenes anførsler til kr 510000 mens lagmannsretten finner at framtidige utgifter kan justeres til kr 200000 særlig hensett til hjelpebehov ved jevnlig renhold og vedlikehold i bolig. Det antas mest sannsynlig at A vil kunne få seg en deltidsjobb, og i tråd med herredsrettens premisser kan tapet i framtidig inntekt settes til kr 490000. Framtidig inntektstap og utgifter må justeres for skatteulempe. Det må her tas hensyn til skadelidtes alder og den livssituasjon han befinner seg i. Det må blant annet antas at han vil skaffe seg egen bolig i en ikke altfor fjern framtid. I tråd med de prinsippielle vurderingene som framkommer i dom inntatt i Rt-1993-1524 flg, anslår lagmannsretten etter en konkret skjønnsmessig vurdering skatteulempen her til kr 150000 ved full utbetaling. Påførte utgifter beregnes til kr 100000 i det lagmannsretten slutter seg til herredsrettens premisser ved sin vurdering. Avkortingen skal etter dette skje ut fra en total tapsberegning på kr 1450000, og erstatningen settes til kr 500000.
Anken har etter dette delvis ført fram, mens motanken har vært forgjeves. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd tilkjennes ikke sakskostnader til noen av partene i ankesaken. Retten har vurdert, men finner ikke grunn til å fravike hovedregelen. I motanken finner retten særlig grunn for å frita A for erstatningsplikten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Da UNI anken saken hadde han rimelig grunn til å motanke for å få prøvet tapsberegningene. Deler av anførslene vedrørende tapets størrelse har dessuten fått gjennomslag.
Herredsretten har feilaktig fastsatt saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §174. For herredsrettssaken skulle tvistemålsloven §172 vært gitt anvendelse i det det var reist sak med påstand om erstatning fastsatt etter rettens skjønn med en grense oppad til kr 2398418, mens UNI påstod seg frifunnet. Saken må da anses for fullstendig tapt for UNI i lovens forstand, jf Tore Schei Tvistemålsloven med kommentarer bind I s 351 med de der angitte henvisninger til Høyesteretts praksis, da det ikke ble funnet riktig å anvende avkorting. Omkostningsavgjørelsen for herredsretten skal nå basere seg på den realitetsavgjørelse som lagmannsretten har truffet. A har påstått seg full erstatning og har bestridt det rettslige grunnlag for å anvende avkortingsregler, mens UNI har krevet full frifinnelse. I og med at avkorting skjer med ca 2/3 må saken anses som dels tapt og dels vunnet, jf kjennelse inntatt i Rt-1961-954. Det blir således korrekt å anvende tvistemålsloven §174 av lagmannsretten ved saksomkostningsavgjørelsen for herredsretten. Retten finner det riktig å anvende unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd i det A ikke ville fått noen erstatning om han ikke hadde gått til sak. Han har fått gjennomslag for en ikke ubetydelig erstatning, og han har ikke bestridt de faktiske forhold som ligger til grunn for å nytte avkortingsreglene.
Lagmannsretten finner etter dette at det bør fastsettes fulle omkostninger til A for herredsretten, mens det ikke tilkjennes omkostninger for lagmannsretten. Advokat Kjørven la fram omkostningsoppgave for herredsretten med salærkrav på kr 71000 og andre kostnader med kr 2850. Retten finner å kunne legge denne oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler innen to uker fra forkynnelsen av denne dom i erstatning til A 500000 -femhundretusen- kroner.
2. I saksomkostninger for herredsretten betaler UNI Skadeforsikring AS innen to uker fra forkynnelsen av denne dom til A 73850 -syttitretusen- åttehundreogfemti - kroner.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.