LH-1995-384
I klagesak over lønnstrekk avsa Nord Troms namsrett kjennelse 13 06 95 med slik slutning:
"Klage av 6. mars 1995 fra Helge Astor Pedersen i sak 520/95 D over lønnstrekk av Skattefogden i Finnmark tas ikke til følge."
Om saksforholdet vises til kjennelsen. Det nevnes kort at Helge Astor Pedersen var medinnehaver av partsrederiet Kolnes som ble stiftet i 1985. Rederiet ble 17 07 89 tatt under behandling som konkursbo av Vardø skifterett. I boinnberetningen av 01 12 89 har bobestyrer lagt til grunn at innehaverne hefter solidarisk for selskapets gjeld, og at det gjaldt et ubegrenset personlig ansvar, jfr sjøloven §40. Bobehandlingen ble innstilt 01 02 90 etter konkursloven §135.
Skattefogden i Finnmark foretok 29 11 94 utleggstrekk i Pedersens lønnsutbetalinger for skyldig merverdiavgift, renter og omkostninger med samlet beløp på kroner 399.394. Gjelden gjaldt driften av partsrederiet. Skattefogden hadde også tidligere søkt å inndrive sitt tilgodehavende. Trekket ble først satt til 20% av bruttolønn og fra 02 03 95 redusert til 15%. Pedersen fremmet 06 03 95 klage til namsretten.
Namsrettens kjennelse er i rett påkjært til lagmannsretten av Helge Astor Pedersen med advokat Knut Skjærgård som prosessfullmektig. For lagmannsretten har Staten v/Finansdepartementet trådt inn i saken. Saksforberedende dommer i lagmannsretten har i brev av 11 09 95 blant annet tatt opp med partene spørsmålet om merverdiavgiftsloven §59 gir tvangsgrunnlag overfor Helge Astor Pedersen som selskapsdeltager. Det er bedt om at problemstillingen belyses forhold til avgjørelsen i Rt-1995-91. Frist for uttalelse ble satt til 11 10 95 og Finansdepartementet har i brev av 09 10 95 avgitt uttalelse.
Helge Astor Pedersen har som kjæremålsgrunner anført feil rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse. Kort gjengitt er disse begrunnet slik:
Skattekravet er foreldet i forhold til Pedersen. Kravet består av rest merverdiavgift fra 1986 med kr 95.938. Den øvrige delen av fordringen gjelder forsinkelsesrenter og påløpte omkostninger.
Når det gjelder utpantningen avholdt 10 04 89, er denne ikke "rettskyndig" avholdt overfor Pedersen i det han ikke kjente til utpantningen. Det er ved anledningen angitt feil adresse, og dette medfører at utpantningen ikke virker fristavbrytende. Senest ved utgangen av 1991 var kravet foreldet i forhold til Pedersen. Det vises til foreldelsesloven §2 jfr §3 nr 1.
Subsidiært hevdes det at den delen av kravet som stammer fra første termin 1986 iallfall er foreldet. Første begjæring om utpantning ble uttatt 29 03 89, mens terminen forfalt til betaling 10 03 86, jfr merverdiavgiftsloven §34 første ledd og §30 første ledd. Foreldelsesfristen er tre år, og denne delen av kravet er dermed foreldet.
Endelig hevdes det at Pedersen ikke har økonomisk evne til å bære et lønnstrekk. Namsretten har uriktig vurdert lønnstrekket og dets prioritering i forhold til annen gjeld etter dekningsloven §2-8. Dette er feil rettsanvendelse. Den riktige lovanvendelsen fremgår av dekningsloven §2-7 hvoretter det skal tas hensyn til rimelige utgifter. Man kan ikke da - slik namsretten har gjort - uten videre se bort fra all annen gjeld Pedersen har. Det må konkret vurderes hvilke gjeldsposter som er rimelige utgifter, for eksempel utgifter til bolig og utgifter til bil som benyttes til yrkesutøvelse.
Det nevnes også at namsretten har benyttet folketrygdens minstepensjon, og ansett 85% av denne å være tilstrekkelig til livsopphold. Innenfor sosialetaten er det alminnelig anerkjent at minstepensjonen ikke gir grunnlag for et rimelig livsopphold. Her benyttes heller SIFO's regler for beregningen. Pedersen er da også i en slik prekær situasjon at han vært nødt til å søke sosialhjelp og har fått dette innvilget. Det vises til vedtak fra Fastlandet sosialkontor av 13 09 95. Vedtaket dokumenterer at namsrettens skjønnsutøvelse er vilkårlig.
Når det gjelder hva som anses som rimelige utgifter vises også til RG-1987-403 flg. Pedersen har begynt nedbetaling av skattegjeld, og hans lån i Landsbanken er refinansiering av gammel gjeld. Etter betaling av rimelige utgifter har Pedersen kun kr 1.260,- igjen pr måned, hvilket tilsier at han etter sosialloven er berettiget til sosial støtte i en overgangsperiode. Helge Astor Pedersen har nedlagt påstand:
"Prinsipalt:
1. Skattefogdens krav med kr 399.394,- mot Helge Astor Pedersen er foreldet.
Subsidiært:
2. Skattefogdens krav på merverdiavgift som springer ut fra 1. termin 1986 er foreldet.
3. Skattefogdens begjæring om utleggstrekk i Helge Astor Pedersens lønn tas ikke til følge.
4. Skattefogden dømmes til å betale sakens omkostninger.
Staten v/Finansdepartementet har vist til at namsrettens domsmyndighet er begrenset, og at det ikke kan kreves avgjørelse for annet enn at fullbyrdelsen skal fremmes eller nektes fremmes, eventuelt at den skal fremmes på en bestemt måte. Spørsmål om kravet er foreldet eller ikke, behandles prejudisielt.
Når det gjelder realiteten, hevdes det at kravet ikke for noen del er foreldet. Det vises til utpantningsforretning av 10 04 89, hvor det ikke ble funnet utlegg. Etter de reglene som gjaldt den gang, tvangsloven av 13. august 1915 dens §105 og dens §88 annet ledd, skulle Pedersen verken ha underretning på forhånd eller underretning etter avholdelsen av utleggsforretningen. At det i utleggsforretningen er angitt feil adresse, er derved uten betydning for utpantningsforretningens rettsgyldighet, og det var dessuten tale om en skrivefeil som kunne ha vært rettet av namsmannen. Det dreier seg videre om årsavgift med forfall født xx.xx.87, og foreldelsesfristen ble dermed brutt ved forretningen av 10 04 89. Ny foreldelsesfrist løper da i 10 år jfr foreldelsesloven §17 jfr §21 tredje ledd 1. punktum. Når det gjelder forsinkelsesrente, løper det en suksessiv foreldelsesfrist på selvstendig grunnlag, jfr foreldelsesloven §2 og §3 sammenholdt §21 tredje ledd siste punktum. Det kan således bare kreves forsinkelsesrente for 3 år regnet fra pantedato og pålegget om trekk i lønn av 29 11 94 må justeres tilsvarende.
Når det gjelder spørsmålet om avgiftskravet har tvangskraft direkte overfor selskapsdeltakerne, hevder staten at dette følger av merverdiavgiftsloven §59, og "for slik gjeld kan skattefogden etter" lov av 21. juli 1894 nr. 5 §5 beslutte tvangsfullbyrdelse. For lønnstrekk er det vist til skattebetalingsloven §33 nr 1 og dekningsloven §2-7. Videre er det henvist til tvangsloven §4-10, samt Falkanger m.fl. kommentar til loven, dens side 174.
Når det gjelder livsoppholdsnormen har Hålogaland lagmannsrett ved kjennelse av 04 03 87 tatt utgangspunkt i Folketrygdens minsteytelse for pensjonister. Dette samsvarer også med beregning av tilskudd fra statsmidler til reduksjon av boutgifter. Det vises til at også Eidsivating lagmannsrett har lagt minstepensjonsnormen til grunn i kjennelse 30 05 94.
Den samme forutsetning er lagt til grunn i gjeldsordningsloven. Minsteytelsen for enslig voksen pensjonist var født xx.xx.95 kr 5.281, hvorav kr 4.489 skal dekke annet nødvendig underhold enn boutgifter. De gjeldsposter som Pedersen har angitt, restskatt, lån i Elcon Finans og lån i Landsbanken må etter rettergangsloven ikrafttredelseslov §12 og dekningsloven §2-7, fjerde ledd stå tilbake for skattefogdens påleggstrekk. Pedersen vil etter dette ha igjen minst kr 4.508 til dekning av annet underhold enn boutgifter.
Staten v/Finansdepartementet har nedlagt slik påstand:
"Nord Troms namsrett kjennelse i sak 95-00520 D av 13 06 95 stadfestes. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten skal bemerke:
Utlegg for kravet mot Helge Astor Pedersen er i dette tilfelle besluttet av skattefogden som særnamsmann på grunnlag av merverdiavgiftsloven §59 første ledd, som særlig tvangsgrunnlag. Det vises til tvangsloven §4-1 siste ledd, jf §7-2 bokstav e. Det følger da av tvangsloven §4-2 siste ledd at saksøkte under tvangsfullbyrdelsen kan fremsette alle de innsigelser mot kravet som kunne vært fremsatt under et søksmål. I dette tilfelle er det gjort gjeldende at kravet helt eller delvis er foreldet, og denne innsigelsen må lagmannsretten prejudisielt ta standpunkt til som ledd i avgjørelsen av om fullbyrdelsen skal fremmes. Det kan imidlertid - som bemerket av kjæremotparten - ikke treffes realitetsavgjørelse som påstått i kjæremålserklæringen. Realitetsavgjørelse av kravet i namssaken forutsetter at tvisten overføres til søksmåls former i namsretten, og at kravet innvendingen bygger på, bringes inn til avgjørelse i henhold til tvangsloven §6-6 tredje ledd. For øvrig kan det under ingen omstendighet treffes realitetsavgjørelse om at et krav er foreldet, idet dette innebærer en oppdeling som det etter tvistemålsloven §150, §151 ikke er adgang til. Det riktige ville i tilfelle vært å påstå frifinnelse.
Det følger av dette at kjæremålet må avvises for så vidt gjelder punkt 1 og 2 i påstanden.
Lagmannsretten må av eget tiltak prøve om det foreligger lovlig tvangsgrunnlag for kravet. At det ikke er fremsatt særskilt innsigelse på dette grunnlag fra Pedersens side, er således uten betydning.
Skattefogdens krav var utvilsomt tvangsgrunnlag overfor selskapet, som hovedansvarlig debitor og avgiftssubjekt. I henhold til tvangsloven §4-10 er tvangsgrunnlag overfor selskapet også tvangsgrunnlag overfor solidarisk ansvarlige selskapsdeltakere. I den utstrekning tvangsloven §4-10 kommer til anvendelse, er det derfor ikke tvilsomt at tvangsgrunnlag i utgangspunktet foreligger også i forhold til Pedersen.
I og med at den beslutning av skattefogden som etablerte utleggstrekket av 29 11 94 er fremsatt etter ikrafttredelsen av den nye tvangsloven 01 01 93, følger det av overgangsreglene i §16-3 at loven i utgangspunktet får anvendelse. Lagmannsretten finner det likevel tvilsomt om dette kan gjennomføres fullt ut. Bestemmelsen må i første rekke antas å innebære at fullbyrdelsen skal gjennomføres etter de prosessuelle regler i den nye loven, og ikke etter loven av 1915. Det følger av Høyesteretts dom i Rt-1995-91 at tvangsloven §4-10 - iallfall for dommer - etablerer en ny materiell regel om rettskraft og tvangskraft i ansvarlige selskaper. Hvilken virkning dommen skal tillegges utover dette, er mer usikkert. I den utstrekning rettstilstanden er endret, kan den nye regel etter lagmannsrettens oppfatning ikke gis anvendelse med tilbakevirkende kraft i tilfelle hvor tvangsgrunnlaget overfor selskkapet er oppstått før 1 januar 1993, og hvor det etter de materielle regler som da gjaldt, ikke forelå tvangskraft overfor selskapsdeltakerne. Spørsmålet kan ikke ses å være uttrykkelig omtalt i forskriftene om overgangsregler til tvangsloven, fastsatt ved kgl.res. av 04 12 92, eller i lovens forarbeider. Forarbeidene synes for øvrig spesielt å ha for øye spørsmålet om fullbyrdelse av dommer mot selskapet. Det vises til Ot.prp.nr.65 (1990-91) side 112 spalte 1.
Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn nødvendig å ta standpunkt til om kravet på merverdiavgift hadde tvangsgrunnlag overfor Helge Astor Pedersen også etter de regler som gjaldt før 01 01 93.
Lagmannsretten har funnet dette spørsmålet tvilsomt. Løsningen må i prinsippet søkes i en tolkning av merverdiavgiftsloven §59 første ledd, sett i sammenheng med selskapsrettslige regler.
Før lovendringen av 26 06 92 hadde merverdiavgiftsloven §59 første ledd slik ordlyd: "Avgiftskrav etter denne lov kan med tillegg av renter og omkostninger drives inn ved utpanting. Utpantingsretten står ved lag til kravet faller bort som foreldet." I samsvar med terminologien i den nye tvangsloven er uttrykket utpantingsrett erstattet med "direkte tvangsgrunnlag for utlegg", uten at dette innebærer noen realitetsendring.
Ordlyden er i og for seg nøytral i den forstand at den både dekker det rettssubjekt som har drevet den virksomhet som avgiftskravet knytter seg til, i dette tilfellet partsrederiet, og eventuelle andre som etter materielle regler er ansvarlig for avgiftskravet. I utgangspunktet kan det synes naturlig at det med hensyn til tvangskraft ikke er forskjellige regler for dommer og avgifts/skattevedtak. I så fall vil det følge av dommen i Rt-1995-91 at avgiftsvedtaket rettet mot selskapet ikke er tvangskraftig overfor Pedersen som solidarisk ansvarlig deltaker. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det verken ut fra lovens ordlyd, forarbeider eller reale hensyn er nødvendig å trekke en slik konsekvens av dommen. Forholdet til krav med utpantingsrett er heller ikke berørt i dommen.
Ved fortolkningen av merverdiavgiftsloven §59 er det et moment av betydning at en selskapsdeltakers prosessuelle stilling under tvangsfullbyrdelsen i vesentlig henseende er forskjellig når tvangsgrunnlaget er en dom, sammenlignet med et skatte- eller avgiftskrav. Som nevnt i den ovennevnte høyesterettsdommen, er det regulært en nær sammenheng mellom en doms rettskraft og tvangskraft, og det var direkte bare spørsmålet om rettskraft som forelå til avgjørelse i saken. Om en dom overfor selskapet tillegges rettskraft og tvangskraft i forhold til solidarisk ansvarlige eiere, vil eiernes prosessuelle muligheter for å fremsette innsigelser mot kravet være meget begrenset, jf tvangsloven §4-2 første og annet ledd. Mot skatteeller avgiftskrav som særlig tvangsgrunnlag, kan de derimot - som nevnt ovenfor - i henhold til §4-2 siste ledd fremsette alle innsigelser som kunne vært gjort gjeldende under et søksmål. En tilsvarende forskjell gjaldt også etter de tidligere reglene i tvangsloven av 1915. Hensynet til selskapsdeltakerne tilsier derfor ikke en like restriktiv holdning til tvangskraften som ved en dom.
Det er således en vesentlig forskjell at tvangskraften for skatte- og avgiftskrav ikke er avledet av en rettskraftig avgjørelse av kravet, men er knyttet til selve kravet som dekningsprivilegium for å sikre en rask og effektiv inndrivelse, og oppstår samtidig med kravet. De beste grunner taler etter lagmannsrettens oppfatning for at dette dekningsprivilegium kan gjøres gjeldende overfor alle som er direkte ansvarlige som debitorer for kravet, enten det er selskapet som sådant, eller selskapsdeltakere med solidarisk ansvar for selskapsforpliktelsene. Lagmannsretten er derfor kommet til at nødvendig tvangsgrunnlag foreligger.
Utpantingsretten for krav på merverdiavgift består helt til kravet er foreldet. Foreldelsesspørsmålet reguleres av de alminnelige regler i foreldelsesloven.
Lagmannsretten er i likhet med namsretten kommet til at ingen del av kravets hovedstol er foreldet, og tiltrer anførslene på dette punkt i statens kjæremålstilsvar. Som fremhevet av staten foreldes rentekravet suksessivt, slik at det i trekkvedtaket må foretas justering for dette.
Når det gjelder Pedersens evne til å tåle det aktuelle lønnstrekket, bemerkes at vurderingen må foretas med utgangspunkt i dekningsloven §2-7. I dette tilfelle er det opplyst at Pedersen har samboer, og da må husleieutgiftene fordeles mellom disse. Det er dermed åpenbart at Pedersen har evne til å tåle det pålagte lønnstrekk. Man er forøvrig enig med staten i at skattegjeld, lån i Elcon og i Landsbanken må prioriteres etter skattefogdens krav.
Kjæremålet har ikke ført frem. Saken har budt på prinsipielt vanskelige tolkningsspørsmål slik at det ikke tilkjennes saksomkostninger verken for namsretten eller lagmannsretten. Det vises til tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 sammenholdt med tvistemålsloven §180 første ledd (lagmannsretten), og tvistemålsloven §172 annet ledd (namsretten).
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet avvises for så vidt gjelder punkt 1 og 2 i påstanden.
2. For øvrig stadfestes namsrettens kjennelse.
3. Saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.