LH-1995-42

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-11-02
Publisert:	LH-1995-00042
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Ofoten herredsrett nr. 93-00433 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00042 A.
Parter:	Ankende part: A, Tyskland (Prosessfullmektig: Advokat Morten Lång, 0161 Oslo). Ankemotpart nr 1: Narvik kommune, 8500 Narvik (Prosessfullmektig: Advokat Tor J. Strand, 8501 Narvik). Ankemotpart nr 2: Nordland fylkeskommune, 8002 Bodø (Prosessfullmektig: Advokat Eilif Nordahl, 8002 Bodø).
Forfatter:	Lagdommer Grete Thue, formann. Ekstraordinær lagdommer Kjell H. Hugaas - Mindretall: Konstituert lagdommer Knut Glad
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Sykehusloven (1969) §6, Legeloven (1980) §25, §27, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Psykisk helsevernloven (1961) §3, §5, Psykisk helsevernloven (1961), Sykehusloven (1969), Legeloven (1980)

Saken gjelder krav om erstatning etter personskade.

A, tysk statsborger født desember 1963, var sammen med sin ektefelle B, på feriereise med bil i Skandinavia, da han den 16 august 1990 kom til skade ved en ulykke i Narvik.

Fra A var 18 år gammel har han hatt en bipolar syklothymi, en manisk depressiv psykisk lidelse som har medført flere innleggelser på psykiatrisk sykehus. Siste innleggelse før ulykken var i januar 1989.

Under ferieturen ble A mer og mer oppstemt og urolig, og det ble etterhvert klart for ektefellen at han var i ferd med å få et nytt sykdomsanfall. Ektefellene tok den 15 august 1990 inn på Hotel Grand Royal i Narvik. Om kvelden ble A meget urolig. Han tok heisen ned til badstuen - som lå i hotellets sokkeletasje - kun iført et håndkle. Han gikk inn i kroa - som lå vis a vis i samme etasje - i naken tilstand, og han ødela noe inventar i badstuen. B ble tilkalt, og ved hjelp av en ansatt på kroa fikk de A tilbake til hotellrommet. Legevakt ble tilkalt, og lege Per Arne Hansen kom ca kl 23.00. Han ble informert av B om ektefellens tilstand og sykdom, herunder sykehistorie, diagnose og tidligere innleggelser, og han fikk vite at A var under konstant medisinering med det forebyggende medikamentet Lithium.

Dr Hansen konstaterte at A var urolig og oppstemt. Han mente at pasienten kunne være alvorlig sinnslidende. A ville overhodet ikke høre tale om at han var syk og at han trengte behandling. I sin tilstand var han uten sykdomsinnsikt. Dr Hansen mente at det kunne bli nødvendig med en tvangsinnleggelse, og utferdiget innleggelsesbegjæring til Narvik Sykehus/Nordland psykiatriske sykehus etter §3 i lov om Psykisk Helsevern til observasjon eller behandling, og tutorerklæring som B underskrev. Etter dette tok dr Hansen kontakt med bakvakten ved medisinsk avdeling ved Narvik sykehus. Sykehuset har ikke psykiatrisk avdeling, og fra vakthavende lege ble det fremholdt at sykehuset var overbelagt, slik at det var praktiske vanskeligheter forbundet med en øyeblikkelig innleggelse ved midnatt. Det ble opplyst at sykehusets poliklinikk ville være betjent med psykiater neste dag. Da Hansen kom tilbake til rommet hadde A roet seg noe. Hansen forklarte B at han ville avvente innleggelse til neste morgen. B protesterte mot dette. Etter en diskusjon om hvordan hun skulle forholde seg om A ble urolig, forlot Hansen hotellrommet ca kl 00.15. I resepsjonen la han igjen beskjed om at han skulle varsles om det skjedde noe. Politiet ble informert om situasjonen, og dr Hansen fortsatte sin nattevakttjeneste. Han ringte til hotellet neste morgen kl 8.00 og fikk vite at A hadde forlatt hotellet om natten, og at han var blitt alvorlig skadet ved en ulykke på jernbaneområdet.

A hadde forlatt hotellet ca kl 01.00, og ble funnet ca kl 06.45 ved skinnegangen. Han var bevisstløs og sterkt forbrent, og det synes klart at han hadde klatret opp på en jernbanevogn og kommet bort i den stømførende ledningen med hodet. Etter omfattende legebehandling i Narvik og Tyskland, ble begge ben amputert under knærne. A er nå 100% invalid med lammelse i begge ben, delvis lammelse i begge armer og har forstyrrelse i blære og tykktarmens lukkefunksjoner.

Den 4 april 1991 innga A klage til Fylkeslegen i Nordland, hvor det ble reist spørsmål om Narvik sykehus hadde overtrådt sykehusloven bestemmelser om plikt til å motta pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp. Klagen ble ikke tatt til følge, og A tok den 12 august 1993 ut stevning mot Nordland Fylkeskommune og Narvik sykehus med påstand om erstatning oppad begrenset til 2 millioner kroner.

Ofoten herredsrett avsa den 10 oktober 1994 dom med slik domsslutning:

"I. Narvik kommune frifinnes.

II. Nordland fylkeskommune frifinnes.

III. A dømmes til, med en oppfyllelses frist på 14 dager fra forkynnelsen av denne dom, å betale i saksomkostninger til:

1 - Narvik kommune kr 65.740.

2 - Nordland fylkeskommune kr 40.000."

Under saksforberedelsen for herredsretten ble saken delt, slik at retten bare tok stilling til spørsmålet om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Spesialist i psykiatri, Ivar Hartviksen, var oppnevnt som medisinsk sakkyndig. Om saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom. Narvik kommune og Nordland fylkeskommune har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Bodø den 11 til 13 oktober 1995. A ga partsforklaring, og det ble avhørt fem vitner, hvorav tre over telefon. Ingen vitner var nye for lagmannsretten. Det var fremlagt skriftlig rapport fra rettsoppnevnt medisinsk sakkyndig, psykiater Bjørn Rafter, som ga forklaring etter å ha vært tilstede under hele forhandlingen. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

A har anført at herredsretten har tatt feil både når det gjelder rettsanvendelsen og bevisvurderingen. I hovedsak gjøres gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Anførslene for lagmannsretten kan oppsummeres slik:

Når det gjelder erstatningsansvaret for Narvik kommune må det på bakgrunn av dr Hansen egen forklaring og den sakkyndiges utredning slås fast at A var alvorlig sinnslidende under dr Hansens konsultasjon. Legen hadde alle opplysninger som var nødvendig for å stille en sikker diagnose. Han var forklart at A hadde mistet sine hemninger ved å gå naken, han hadde vært voldelig, han var urolig, uten sykdomsinnsikt og i løftet stemning. B hadde fortalt om sykdomsforløpet og om tidligere innleggelser. Det var også gitt opplysning om hvilke medisiner A brukte og at han kunne skade seg selv. Dr Hansen forstod åpenbart situasjonen. Det forhold at de nødvendige papirene for tvangsinnleggelse ble utferdiget, viser at han anså det nødvendig med en øyeblikkelig innleggelse. Dr Hansen hadde ingen grunn til å være usikker på om pasienten virkelig var psykotisk eller i en begynnende fase. Det er langt fra hypomani til mani med psykotiske symptomer som A hadde. Legen har da også notert "øyeblikkelig hjelp" på begjæringen til vakthavende lege.

Det var ikke legeetisk forsvarlig av dr Hansen å gjøre om avgjørelsen om innleggelse etter at han fikk vite at det var overbelegg på sykehuset. Det kan ikke være legitimt eller forsvarlig å la vanskeligheter av praktisk art være avgjørende når en står ovenfor en akutt innleggelse, og det går klart frem av både muntlige utsagn og skriftlige bevis at det nettopp var overbelegg som medførte at dr Hansen skiftet mening. Anførsler om usikkerhet av medisinsk og juridisk art er fremholdt i ettertid for å unngå ansvar. Det var uforsvarlig ikke å legge vekt på Bs forklaring om at A kunne skade seg selv, at hun ikke hadde sovet på flere netter og at hun ikke var istand til å kontrollere pasienten, slik at hun fraskrev seg alt ansvar. Dr Hansen måtte forstå at A ikke var i en innledende fase av sykdommen. Han var i en manisk psykose, og det var ikke forsvarlig av dr Hansen å regne med at han hadde roet seg ned for en stund. Legen måtte vite at A ikke ville komme ut av psykosen uten behandling, og at det således var fare for at han ved farlig adferd kunne skade seg selv. Hvis det ikke var plass på Narvik sykehus burde dr Hansen ha ordnet med transport av pasienten til Nordland psykiatriske sykehus i Bodø. Selv om dette innebærer en lang reise, og trolig rekvisisjon av ferge, var det ingen umulighet å nå til Bodø i løpet av natten, og det å besørge en lengre transport må anses som helt normal fremgangsmåte i en krisesituasjon.

Det var også uforsvarlig av dr Hansen å ikke etablere en tilfredsstillende varslingsordning. Han fikk ingen klar avtale med B, og varslingen fra resepsjonens side fungerte ikke. Noe som tyder på at han ikke kunne ha gitt klar nok beskjed. I ettertid har det ikke vært mulig å finne ut av hvem av hotellets folk som hadde med saken å gjøre. Forklaringen fra B er derfor vesentlig.

Dr Hansen handlet med andre ord uaktsomt både ved å utsette innleggelsen, og ved å ikke etablere en tilfredsstillende vaslingsordning. At han sto ovenfor en familie i et fremmed land med et fremmed språk, hvor den ene var alvorlig sinnslidende og den andre totalt utslitt, tilsier at aktsomhetsnormen må skjerpes. Plassproblemene medførte at innleggelsen ble utsatt, noe som var den direkte årsak til ulykken og at A nå er 100 prosent ufør. Dr Hansens handlinger rammes av legeloven §25 og §27, og Narvik sykehus er som arbeidsgiver ansvarlig i henhold til skadeserstatningsloven §2-1.

Arbeidsgiverasvaret for Nordland fylkeskommune bygger på at sykehusloven §6 er overtrådt. Det anføres ikke at sykehuset direkte nektet å ta imot A, men en vegret seg og la ved dette et utilbørlig press på dr Hansen. Riktignok har dr Hansen i forklaringen for lagmannsretten tatt på seg alt ansvar, men dette stemmer dårlig overens med de tidligere opplysninger i saken. Både ovenfor B, politiet og fylkeslegen har dr Hansen vist til overbelegg på sykehuset som grunn for å utsette innleggelsen.

Den rettsoppnevnte sakkyndige har påpekt tilbudet innen psykiatrien er sterkt nedbygget i de senere år, og at for bare få år siden ville norsk psykiatri handlet på en helt annen måte i forhold til en pasient som A. Det kan imidlertid ikke godtas at en på grunn av ressursproblemer unnlater å gi øyeblikkelig hjelp. Når vilkårene for tvangsinnleggelse er oppfylt, må det være galt å la ressurssituasjonen uthule den beskyttelse loven gir til vern om liv og helse. Om A gis medhold i denne sak vil det gi et klart og nødvendig signal til de bevilgende myndigheter. Fylkeskommunen må være solidarisk ansvarlig med Narvik kommune for at A ikke ble gitt øyeblikkelig hjelp.

A har lagt ned slik påstand:

"1. Narvik kommune og Nordland fylkeskommune kjennes solidarisk ansvarlig for skader og tap i anledning As skade i Narvik den 16 august 1990.

2. Narvik kommune v/ordføreren og Nordland fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til å betale sakens omkostninger for herreds- og lagmannsretten."

Narvik kommune gjør gjeldende at herredsrettens dom er riktig såvel i rettsanvendelsen som i bevisvurderingen. Anførslene for lagmannsretten kan oppsummeres slik:

En lege som ikke står overfor tilfeller som et akutt hjerteattakk eller en ulykke, må alltid ta sin beslutning om innleggelse basert på en skjønnsmessig vurdering. I forhold til psykiatriske lidelser og vurderingen av om tvangsinnleggelse bør foretas, beveger legen seg i et "minefelt". Han løper en risiko for å bli saksøkt både om han legger inn, og om han ikke legger inn.

Dr Hansen sto i dette tilfelle ovenfor en pasient som kunne gjøre rede for seg og som var oppegående. Han var heller ikke svært urolig. Pasienten benektet at han var syk, og han ville ikke motta medisinering. En innleggelse ville derfor kreve tvang, og vilkårene for dette er strenge. Det er ikke tilstrekkelig at en pårørende ønsker innleggelse. Dr Hansen forstod at A var alvorlig sinnslidende, men han var i tvil om sykdommen var kommet ut over oppstartingsfasen og følgelig om vilkårene for tvangsinnleggelse forelå. Dr Hansens notater viser at B ga uttrykk for at hun mente at ektefellen var i en begynnende fase av sykdommen, og det kan ikke ha vært opplagt for legen at han sto overfor en øyeblikkelig hjelp situasjon. Det forhold at han utferdiget de nødvendige papirene for tvangsinnleggelse, kan ikke utlegges til at han hadde tatt en endelig beslutning om innleggelse. I tvilssituasjoner er det normalt å ha dokumentene i beredskap.

Sykehuset ble oppringt etter at dr Hansen hadde gjennomført en grundig undersøkelse. Konsultasjonen hadde tatt ca 30 minutter og legen hadde fått klarhet i sykeforløp og sykehistorie. Han hadde også fått kjennskap til at A i psykotisk tilstand ved farlig adferd kunne skade seg selv, men det var også klart at han ikke var suicidal. Dr Hansen var klar over de vanskelige vurderingene som skulle til for å utøve et forsvarlig skjønn. Han hadde tidligere foretatt tvangsinnleggelser, og hadde ved et tilfelle fått kontrollkomisjonens vedtak imot seg. Som almenlege hadde ikke dr Hansen beslutningskompetanse i forhold til innleggelse etter §3 i lov om psykisk helsevern. Kompetansen lå hos sykehuslegen, og i denne situasjonen var det både riktig og naturlig at han tok kontakt med en erfaren sykehuslege.

Samtalen med sykehuslegen dreide seg om pasientens tilstand, om medisinske og juridiske sider ved en tvangsinnleggelse, og om sykehusets situasjon. Det ble imidlertid ikke lagt noe utilbørlig press på dr Hansen fra sykehusets side. Med hensyn til plassmangelen gikk diskusjonen på at en innleggelse av pasienten ville kreve enerom, og det er ikke enkelt å flytte på syke pasienter som er gått til ro. Det er mulig at plassmangelen var den utløsende faktor for at innleggelsen ble utsatt, men det er legitimt å ta hensyn til slike forhold, og det er ingen grunn til å anta at dette var det avgjørende moment. Dr Hansen måtte også ta med i vurderingen at en innleggelse ikke ville gi pasienten noe behandlingstilbud. Det er ikke adgang til tvangsmedisinering ved innleggelse etter §3 til observasjon. A ville tvert om bli utsatt for det traume et alltid må være å bli utsatt for tvang. En mulig frivillig konsultasjon hos psykiater neste dag, måtte fortone seg som et langt mer forsvarlig alternativ.

A hadde roet seg, men dr Hansen etablerte uansett en varslingsordning, som medførte at A fortsatt var under legens omsorg. I tilfelle A foretok seg noe drastisk eller gikk ut, skulle legen ha beskjed. At utenforstående som en hotellresepsjon og pårørende må trekkes inn, er ofte nødvendig i slike situasjoner. Legen hadde også varslet politiet, noe som viser at han tok situasjonen alvorlig. Varslingsordningen var forsvarlig, og dr Hansen hadde ingen mulighet til å forutse det handlingsforløp som førte til ulykken, noe som må innebære at det heller ikke er adekvat årsakssammenheng mellom ulykken og legens handlinger. B var ikke i en slik tilstand at hun ikke oppfattet legens direktiver eller ikke kunne makte en slik oppgave. Hennes egen forklaring viser at hun forstod at det skulle varsles og at hun var våken. Når hun ikke gjorde anskrik, må dette forstås slik at heller ikke hun fant det påregnelig at A kunne komme til å skade seg selv.

Narvik kommune har lagt ned slik påstand:

"1. Narvik kommune frifinnes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Nordland fylkeskommune har i det vesentlige anført følgende:

Prinsipalt gjøres det gjeldende at det ikke var uforsvarlig handling av dr Hansen å avvente innleggelse av A til neste morgen. A hadde verken skadet seg eller andre tidligere. Han var ikke suicidal, og det var ikke noe i situasjonen som tilsa at det var en nærliggende fare for at han skulle komme til å skade seg selv. De eksemplene som B hadde fortalt om tydet ikke på noe stort skadepotensiale. I denne situasjonen var det tvilsomt om vilkårene for tvangsinnleggelse forelå.

Dr Hansen var klar over at A ikke ville få noen adekvat behandling på Narvik sykehus. Det var med andre ord bare tale om en innleggelse for å dekke et rent sikringsbehov. Forskriftene om øyeblikkelig hjelp i det psykiske helsevern gjelder for psykiatriske sykehus, hvor pasienten kan få adekvat behandling, og en må være forsiktig med å anvende disse analogisk i en situasjon hvor det er aktuelt med innleggelse på et somatisk sykehus. Forøvrig vises det til anførslene fra Narvik kommune som støttes fullt ut.

Subsidiært gjøres det gjeldende at bakvakten på Narvik sykehus ikke medvirket til at det ble fattet en gal avgjørelse. Innleggelse ble på ingen måte nektet, og det ble heller ikke lagt noe utilbørlig press på dr Hansen. Det er vanlig å opplyse om at sykehus er fullt, og det må være legitimt å henstille om det går an å avvente situasjonen. Det kan ikke være tvilsomt at dr Hansen utsatte innleggelsen etter en selvstendig vurdering.

Nordland fylkeskommune har lagt ned slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Nordland fylkeskommune v/fylkesordføreren til kjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Arbeidsgiveransvaret for Narvik kommune og Nordland fylkeskommune omfatter skade som voldes uaktsomt under ansatte legers utføring av arbeidet. Ved aktsomhetsvurderingen skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til tjenesten, er tilsidesatt. For Narvik kommune forutsetter dette at dr Hansen har gjort seg skyldig i uaktsomt brudd på legeloven §25 om forsvarlig legevirksomhet og §27 om øyeblikkelig hjelp, og for Nordland fylkeskommune er ansvaret relatert til brudd på sykehusloven §6 om plikt til å motta pasienter hvor dette er påtrengende nødvendig.

De sentrale spørsmål i nærværende sak er om A var i en situasjon hvor legevaktslegen hadde plikt til å yte øyeblikkelig hjelp ved en tvangsinnleggelse, og i såfall om dette ble unnlatt på grunn av plassmangel på Narvik sykehus.

Stevning i saken ble uttatt nesten tre år etter ulykken, og det har vist seg å være vanskelig å fremskaffe forklaringer fra nøytrale vitner. All den stund det i stor utstrekning var personer som kunne ha gitt objektive forklaringer til stede ved de ulike stadier av hendelsesforløpet, er dette særlig beklagelig. Av denne grunn er vitneavhørene av B og Odd Arne Hansen så viktige for sakens opplysning og utfall, at lagmannsretten finner det hensiktsmessig å gi en relativt omfattende gjengivelse av disse vitners forklaringer.

B har i sin forklaring gitt uttrykk for at ferieturen kom istand for at ektefellene skulle få vonde minner fra As siste sykdomsutbrudd og innleggelse på avstand. Skandinavia ble valgt fordi en mente at naturen ville ha god virkning på As sinnstilstand. As lege var kontaktet. Det var tatt prøver av lithiumnivået, og legen rådet ektefellene til å foreta reisen. B merket at A var noe oppstemt alt idet de pakket til ferieturen. Hun hadde erfaring med at slik oppstemthet kunne føre til mani, og ville helst bli hjemme. Han var uenig, og hun ble med fordi hun forstod at han ville ha dratt uansett.

Turen gikk via Sverige. De campet og de første dagene var rolige, men i Sarek nasjonalpark forstod hun at manien var under oppbygging. Blant annet gikk A svært fort - som om han glemte at hun var med - og han ville ikke høre snakk om sykdommen. Hun var redd for å være alene med ham, og ville til en større by hvor det var sykehus, hotell og folk som kunne tysk. Fra tidligere anfall hadde hun erfaring med at slik begynnende maniskhet alltid endte med fullt utbrudd og tvangsinnleggelse, men hun hadde også erfart at om A fikk legehjelp i det rette øyeblikk, var det en mulighet for at han ville ta imot medisinering slik at en innleggelse kunne gå lettere. Når den akutte fasen var inntrådt, var det i Tyskland alltid mulig å få til en innleggelse ved å tilkalle nødlege og politi.

B fant Narvik på kartet og bestemte at de skulle dra dit. A ville til Nordkapp, og hun mente at Narvik var et fornuftig mål. Fra skoletiden var hun kjent med at Narvik var utskipningshavn for malm fra Kiruna. A hadde vært stålverksarbeider og var derfor interessert i malmutvinning. På vei til Narvik var de derfor innom Kiruna. Sykdommen gjorde seg utslag i at A kjøpte en kostbar jakke av merket Fjellreven, noe som medførte et kraftig innhugg i reisekassen. Fra Kiruna til Narvik hadde de tre overnattinger, alle på campingplasser. A viste klare tegn på at han var i en begynnende manisk fase. Han kunne ikke bedømme hastigheten, kjørte fort og ville ikke overlate rattet til henne. På campingplassene var han svært urolig, han løp frem og tilbake, forstyrret naboer, samlet inn søppel og var aggressiv mot naboer og gjenstander. Han sov ikke, og hun fikk heller ikke sove.

De kom til Narvik den 15 august om formiddagen. Turen hadde tatt seks dager. B var blitt mer og mer engstelig for hver dag. Siste tre døgn hadde ingen av dem sovet, og de hadde spist lite. De parkerte bilen ved hotellet og gikk ned til sentrum. Det var godt og varmt vær, og de tok hver sin øl på et utested. Hun kunne imidlertid ikke kontrollere As handlinger, og i løpet av formiddagen hadde han handlet bort resten av reisekassen, blant annet på noe innvendig bilutstyr. De bestilte penger fra Tyskland i en bank, og gikk deretter tilbake til bilen. Det var ikke planlagt at de skulle ta inn på hotellet, men A gikk inn uten hennes vitende, og hun kom etterhvert til at det var best å overnatte der.

På hotellrommet ble A stadig mer urolig. Det var varmt, og han løp ut og inn av dusjen. Han tok seg etterhvert ned i badstuen bare iført et håndkle, og hun ble oppringt om at han gikk rundt i naken tilstand. Hun fant ham etterhvert i badstuen med en øl. Han hadde rotet til og ødelagt noe inventar, men han hadde ingen sykdomsinnsikt, og hun måtte ha hjelp til å få han opp på rommet av en sterk ung mann - en "bodybuilder" - som var kommet til. A var vanskelig å styre, blant annet la han seg hylende ned på gulvet foran hotellrommet. Hun forstod nå at sykdommen var i fullt utbrudd, og ba om at lege ble kontaktet. Det tok en god stund før legen kom, men gutten passet på at A ikke kom seg ut av rommet.

Da legen kom, satt A foran fjernsynsapparatet og drakk øl. Lyden sto på full styrke, og det nyttet ikke å slå den ned. Hun forklarte situasjonen for legen, og ba om at A måtte bli innlagt. Legen var først enig i dette, og de nødvendige papirer ble utferdiget. Da legen tok en telefon til sykehuset, så hun imidlertid på ham at det var noe som ikke gikk i orden. Han forklarte da også at det var fullt på sykehuset, slik at innleggelse først kunne skje neste dag. Hun protesterte på dette. A hadde riktignok aldri skadet seg under tidligere utbrudd, men legen var gitt eksempler på at han hadde utsatt seg for farlige situasjoner, og hun mente at det alltid måtte være plass for en pasient i nød. Hun ga uttrykk for at hun overlot alt ansvar til legen. Selv hadde hun ikke sovet på flere netter og var ikke istand til å kontrollere ektefellen. Tonen mellom henne og legen ble etterhvert svært ubehersket. Hun var høflig, men snakket høyt. Legen var mer enn irritert. Før han gikk sa han at hun kunne ringe resepsjonen om tilstanden forverret seg, men hun forstod ikke hvordan dette kunne hjelpe.

Legen og unggutten gikk samtidig. A var tørst og hun satte frem drikkevarer fra minibaren. Etter først å ha drukket en skvett fra de fleste flaskene, og syslet med utstyret han hadde i lommene på Fjellreven jakken, ble A etterhvert roligere og de la seg ned på sengen. De kledde ikke av seg. B sovnet og merket ikke at A sto opp og gikk. Hun våknet av at resepsjonen ringte og fortalte at han var gått ut. Hun spurte om A ikke ble holdt tilbake, men fikk til svar at han hadde vært helt rolig. Hun vurderte å gå ut etter ham, men fant det vanskelig på grunn av at hun var på et ukjent sted. Hun trodde det var fåfengt å få hjelp av legen, og fant isteden frem telefonnummeret, og ringte til det tyske konsulatet, men hun fikk bare kontakt med en telefonsvarer. Hun var helt utslitt, og håpet på at A ville bli tatt hånd om av politiet om det kom til bråk.

Per Arne Hansen har forklart at han fikk informasjon om familien A+B og hva som hadde skjedd på vei opp til hotellrommet. Da han kom inn satt A og drakk øl og så på fjernsyn. Gjennom spørsmål forsøkte dr Hansen å få frem hvilket stemningsleie pasienten var i. A svarte stort sett adekvat. Han visste at han var i Narvik, og han fortalte at han hadde det bra. Han nektet imidlertid bestemt å ta medisin, og dr Hansen forstod at han ikke hadde noen sykdomsinnsikt. Etter ca 30 minutter mente legen at det klart dreide seg om en manisk tilstand. Av B hadde han fått kjennskap til sykdomsforløpet, tidligere innleggelser, og at As adferd under psykosen var slik at han iblant kunne skade seg selv. Dr Hansen var derfor i utgangspunktet innstilt på innleggelse til observasjon, og innleggelsesbegjæring og tutorerklæring ble gjort istand.

Kommunikasjonen gikk relativt godt på engelsk, men dr Hansen ser ikke bort i fra at det kunne ha oppstått misforståelser. Han hadde uansett forstått det slik at situasjonen hadde utviklet seg over noen få dager, og at As siste innleggelse var for tre år siden. Dr Hansen var i tvil om graden av maniskhet, og var usikker på om A var syk nok til å tas med tvang. A var verken aggressiv eller voldsom, og uroen var heller ikke påfallende stor. Dr Hansen fant det best å konsultere sykehuset og gikk ut for å telefonere.

Sykehusets bakvakt ble kontaktet fordi dette normalt er en erfaren lege. Dr Aarebrot støttet dr Hansens diagnose, men de var begge usikre på om de medisinske og juridiske vilkårene for tvangsinnleggelse var til stede. Sykehuslegen opplyste at det var overbelegg på medisinsk sengepost og foreslo å avvente innleggelse til neste morgen. Det ble opplyst at sykehuset ville være betjent med psykiater på poliklinikken neste dag. Det ble avklart at innleggelse kunne skje forholdsvis raskt om tilstanden forverret seg. Dr Hansen følte ikke at han ble satt under noe press fra sykehusets side. Når pasientens tilstand ikke er akutt, er det vanlig å ta hensyn til situasjonen på sykehuset. Det var fullt ut dr Hansens valg at innleggelsen ble utsatt. På spørsmål om han mente at det ville ha kommet til innleggelse om han ikke hadde tatt kontakt med sykehuset, svarte han imidlertid bekreftende.

Da dr Hansen kom tilbake til rommet oppfattet han pasienten som roligere, særlig ved at volumet på fjernsynet var slått ned. Dr Hansen var nå i større tvil om vilkårene for tvangsinnleggelse forelå. Han vurderte muligheten for en frivillig konsultasjon hos psykiater på sykehuset neste dag, opp mot både den provokasjon det ligger i bruk av tvang og det å sette sykehuset "på hodet".

B ble svært opprørt over at innleggelsen skulle utsettes. Hun hadde nok oppfattet det slik at dr Hansen i utgangspunktet hadde bestemt seg for innleggelse. Dr Hansen mente at det er mulig at han for "enkelthets skyld" gjorde for mye ut av det forhold at det var fullt på sykehuset, og det er også mulig at han i ettertid - ut i fra ønsket om å få oppmerksomheten noe bort fra sin egen person - i andre sammenhenger også har fremhevet plassmangelen i for stor grad. Han brukte imidlertid relativt lang tid på å forklare at pasienten ville få behandling neste morgen, og at B måtte gi beskjed om situasjonen endret seg i mellomtiden. Hun protesterte først på dette, og dr Hansen forsøkte å gjøre det så enkelt som mulig for henne ved å fremheve at hun bare kunne ringe resepsjonen. Hotellet ville så varsle ham videre. Dr Hansen var helt sikker på at B forstod dette da han gikk.

I hotellets resepsjon ga dr Hansen beskjed om at det ikke kom til innleggelse av pasienten, at telefoner fra B skulle settes over til legevakten og at han skulle varsles om det skjedde noe. Etter dette regnet han med at varsel ville bli gitt om det ble noen endringer i situasjonen. Deretter ble politiet informert. All den stund innleggelsesbegjæring og tutorerklæring var gjort istand, innebar varslet til politiet at en eventuell senere tvangsinnleggelse kunne skje forholdsvis raskt.

Lagmannsretten tar først stilling til anken mot Nordland fylkeskommune, idet en samlet lagmannsrett er kommet til at fylkeskommunen må gis medhold på sitt subsidiære grunnlag.

Sett hen til ankende parts anførsler i tilknytning til ressurssituasjonen i den psykiske helsetjenesten, finner lagmannsretten innledningsvis grunn til å bemerke at det anses som gjeldende rett at den aktsomhetsnorm som skal legges til grunn i saker av denne karakter, må ses i forhold til det offentliges ressurser. Pasienter kan ikke kreve optimal behandling, men må finne seg i at nivået fastsettes ut fra ressurssituasjonen. Det vises i denne forbindelse til innstillingen fra komiteen til utredning av spørsmålene om statens og kommunenes erstatningsansvar (Statsansvarsutredningen) fra 1958 hvor det er uttalt:

"Det skal ikke benektes at det i høy grad kan oppstå uenighet om hensiktsmessigheten eller rimeligheten i Stortingets bevilgninger på de forskjellige områder. Heller ikke skal det benektes at denne uenighet kan gi seg uttrykk i at foretatte bevilgninger blir betegnet som altfor lave. På den annen side må man være oppmerksom på at Stortinget nå en gang blir tillagt den høyeste myndighet når det gjelder vurderingen av avgjørelsen av måten Statens midler skal disponeres på.

Når situasjonen er denne, synes følgen å burde bli at denne vurdering og avgjørelse ansees som rettslig uangripelig. Det betyr ikke at Stortingets bevilgende virksomhet skal være hevet over kritikk. Men det betyr at det ikke i form av erstatningssøksmål, ved domstolenes hjelp, skal kunne foretas en "forsvarlighetscensur" av Stortingets disposisjoner på bevilgningenes felt."

Erstatningssøksmålet mot Nordland fylkeskommune bygger på at det ble lagt et utilbørlig press på dr Hansen fra sykehusets side. Sykehuslegen, dr Aarebrot, har gitt forklaring som fullt ut samstemmer med hva dr Hansens har fortalt. I tillegg ble det presisert at situasjonen denne natten ikke var spesiell, og at det alltid er slik at en fremholder de praktiske problemene med overbelegg ved en nattlig innleggelse. Dersom en lege virkelig ønsker å legge inn en pasient er det i praksis ingen begrensninger for hvor mange som kan mottas. Alle vil på en eller annen måte få plass.

Den sakkyndige har i sitt svar i tilknytning til forsvarligheten av å fremholde plassproblemer overfor en innleggene lege gitt uttrykk for at dette snarere er rutinen enn unntaket. I henhold til vanlig medisinsk praksis anses det å være forsvarlig å diskutere plassproblemer i forhold til behovet for innleggelse, på samme måte som pasientens medisinske tilstand diskuteres mellom innleggene lege og sykehuslegen. På denne måten utnyttes behandlingskapasiteten best mulig, i et behandlingssystem der etterspørselen alltid vil være høyere enn tilbudet.

Lagmannsretten legger til grunn at samtalen mellom de to legene var preget av plassmangelen på sykehuset og de praktiske følger av en umiddelbar innleggelse, men en finner ingen grunn til å betvile at også pasientens medisinske tilstand og om vilkårene for tvangsinnleggelse var oppfylt, ble diskutert og vurdert. Det må anses som normalt å fokusere på overbelegg og praktiske problemer ved en nattlig innleggelse, og en kan vanskelig se at dr Hansen ble utsatt for noe press fra sykehusets side.

Lagmannsretten finner det godtgjort at dr Hansen fattet sin avgjørelse ut i fra en selvstendig vurdering. Det forhold at det både muntlig og skriftlig ble fremhevet at det ikke var plass ved sykehuset, kan etter lagmannsrettens syn best forklares med at dr Hansen fant det hensiktsmessig å gi en så enkel fremstilling som mulig, og at han etter ulykken ønsket å få noe av oppmerksomheten bort fra sitt eget forhold.

Nordland fylkeskommune må etter dette frifinnes. As anke har vært forgjeves og Nordland fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. En har vurdert, men ikke funnet tilstrekkelig grunn til å anvende unntaksbestemmelsen. Advokat Nordahl har inngitt omkostningsoppgave for lagmannsretten med kr 38.000, hvorav det hele er salær. Oppgaven er ikke bestridt og legges til grunn. Lagmannsretten er enig i herredsrettens avgjørelse av omkostningsansvaret, men finner ingen grunn til å redusere advokat Kjell M. Øymos omkostningsoppgave som er på kr 59.151, hvorav kr 53.000 er salær. Nordland fylkeskommune var opprinnelig saksøkt som nr 1, og salærkravet må anses å dekke nødvendige utgifter til saksforberedelse og tre dagers hovedforhandling.

Når det gjelder anken mot Narvik kommune har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - rettens formann lagdommer Grete Thue og ekstraordinær lagdommer Kjell H. Hugaas - har kommet til at herredsrettens dom må stadfestes.

Ansvaret for Narvik kommune er knyttet til om det var uforsvarlig av dr Hansen å utsette innleggelsen av A til neste morgen. Lov om psykisk helsevern §3 gir hjemmel til å tvangsinnlegge pasienter for et kortvarig opphold på inntil tre uker til observasjon for å vurdere om vilkårene i lovens §5 er oppfylt. For at tvangsinnleggelse kan gjennomføres, må pasienten lide av en alvorlig sinnslidelse. I Rt-1987-1495 har Høyesterett uttalt at begrepet "alvorlig sinnslidende" har nær tilknytning til psykosene, slik at det bare er i særlige grensetilfelle det kan komme på tale med tvangsomsorg overfor den som har en psykisk lidelse uten og være psykotisk.

I tillegg til at pasienten må være alvorlig sinnslidende må også tilleggskrav være oppfylt. I nærværende sak er det kravet til at A måtte være til fare for seg eller andre som var aktuelt.

I løpet av første del av konsultasjonen kom dr Hansen til at A var alvorlig sinnslidende. A hadde ingen sykdomsinnsikt, men var relativt rolig og han kunne gjøre rede for seg. Dr Hansen var i tvil om pasienten var psykotisk eller i en begynnende fase, det vil si om han var i en tilstand hvor det var risiko for at han ved farlig adferd kunne skade seg selv. Det er sykehuslegen som skal vurdere om en tvangsinnleggelse skal gjennomføres eller unnlates, og det var i denne situasjonen naturlig at dr Hansen tok kontakt med sykehuset. Det forhold at de nødvendige dokumenter for tvangsinnleggelse var utferdiget, kan ikke tolkes slik at legen hadde tatt en endelig beslutning. Det er normalt å utstede dokumentene for å ha disse i beredskap.

Som nevnt under drøftelsen om ansvaret for Nordland fylkeskommune, legges det til grunn at samtalen med sykehuslegen dreide seg om situasjonen på sykehuset, pasientens medisinske tilstand og om vilkårene for tvangsinnleggelse var oppfylt. Videre anses det godtgjort at A hadde roet seg da dr Hansen kom tilbake til rommet. Bs egen forklaring tyder på dette. Hun har fortalt at ektefellene etterhvert la seg ned på sengen, og A var rolig da han gikk ut av hotellet.

Dette reiser spørsmålet om det kan være forsvarlig å legge vekt på at A hadde roet seg. Forutsetningen for at dr Hansen ikke skulle ta hensyn til at pasienten var i et roligere stemningsleie, må etter flertallets oppfatning være at legen burde forstå at A var inne i et akutt manisk psykose.

Den sakkyndige har i sin forklaring gitt uttrykk for at det normalt skjer en gradvis overgang fra det normale opp mot det maniske. Utviklingen kan gå over lang tid, og den kan også stanse underveis - det vil si at pasienten ikke overskrider grensen for galskap. Dr Hansen har selv forklart at han var i tvil om graden av maniskhet. Han mente at A ennå kunne være i en startfase. Dette bekreftes av dr Hansens opplysninger om A i notater som må være nedtegnet i en forholdsvis tidlig fase av konsultasjonen. Av disse går det frem at "ifølge kona har han tidligere vært lignende i oppstartingsfasen", at han "var helt rolig tidligere i dag" og at "kona er urolig for at han skal gå inn i en manisk psykose". Dette er informasjon dr Hansen må ha fått av B, og opplysningene tilsier at B ikke kan ha oppfattet ektefellen som klart psykotisk. Bs forklaring om at ektefellene i utgangspunktet ikke hadde planlagt å ta inn på hotellet, og det forhold at det ikke var forsøkt å få kontakt med lege eller sykehus på dagtid, kaster også lys over hva B selv må ha ment om hvor langt i sykdomsforløpet A var kommet. Det er et tankekors at ulykken ikke ville ha skjedd dersom B hadde gjort anskrik etter at A hadde gått ut om natten, og flertallet har vanskelig for å forstå at B kunne forholde seg rolig dersom hun virkelig mente at psykosen var under fullt utbrudd og at A var i et stadium hvor han ved farlig adferd kunne komme alvorlig til skade. Forholdet tyder på at B der og da vurderte risikoen for skade som liten.

I denne sammenheng finner flertallet grunn til å se nærmere på hva dr Hansen fikk vite om As adferd på hotellet tidligere om kvelden. Det fortoner seg umiddelbart nokså dramatisk når en får høre at en mann har gått naken på et offentlig sted og at han har ødelagt inventar. Det kan imidlertid reises spørsmål om situasjonen i ettertid er noe overdramatisert. Resepsjonsmedarbeideren - som fulgte dr Hansen opp til As hotellrom - har i retten forklart hun fikk oppringning fra hotellets kro om at det hadde vært en naken mann der, men at han hadde gått tilbake til badstuen som lå vis a vis. Noe tidligere hadde B spurt etter sin mann, og hun ble nå varslet om at han hadde gått naken rundt og at han nå var i badstuen. Resepsjonsmedarbeideren ble med B ned. A hadde ikke direkte ødelagt noe inventar, men en kunstig plante var forsøkt revet opp, slik at det lå jord utover gulvet. Forøvrig husket vitnet bare at A satt rolig i badstuen med en øl, og at en lampett på veggen var løsnet, men den var ikke ødelagt.

Etter flertallets oppfatning tyder alene det forhold at A fikk kjøpt øl på at situasjonen ikke ble oppfattet som særlig dramatisk, og det er grunn til å anta at det var dette inntrykk som ble formidlet til dr Hansen da han fikk informasjon om disse forhold. Etter flertallets oppfatning har det betydning for vurderingen av dr Hansens handlemåte at en etter bevisføringen ikke kan finne dekning for at A ble oppfattet som voldelig eller farlig. A var ikke suicidal, og skadepotensialet var kun knyttet til at han ved farlig adferd kunne utsette seg for skade. Flertallet kan på denne bakgrunn ikke se at det var uforsvarlig av dr Hansen å ta hensyn til at A hadde roet seg.

Etter flertallets syn var det riktig av legen å foreta en totalvurdering hvor også belastningen for pasienten med en tvangsinnleggelse ble tatt i betraktning. Dr Hansen hadde tidligere foretatt flere tvangsinnleggelser og han var godt kjent med at vilkårene for tvangsinnleggelse var strenge, og at alternative tiltak skulle vurderes. Når A var relativt rolig og ikke behandlingsmotivert, var dr Hansen forpliktet til å trekke inn slike hensyn. Det vises til NOU 1988:8 om lov om psykisk helsevern uten eget samtykke side 64, hvor det for pasienter som protesterer både mot behandling og innleggelse heter:

"Der hvor protesten er ekte og entydig, er det neppe noen tvil om at etableringen av tvang er traumatisk og i seg selv antiterapeutisk.

I slike tilfelle må det utvises ekstra stor tilbakeholdenhet, og arbeidet med å lete etter andre alternativer må gis størst mulig vekt. Tvang må bare etableres når farerisikoen virkelig er betydelig og ikke lar seg redusere på annen måte."

Flertallet finner også støtte for sitt syn i den sakkyndiges utredning hvor det er uttalt følgende:

"Ut fra min vurdering har lege P. A. Hansen gjort en meget god vurdering av situasjonen, han har forstått at det har dreid seg om en psykiatrisk lidelse, han har vurdert innleggelse som rimelig nødvendig, men ikke ansett det som tvingende og umiddelbart nødvendig med øyeblikkelig innleggelse av pasienten.

Mitt syn på legevaktslegens handlemåte er at den må oppfattes som adekvat og normal, ut fra vanlig norsk praksis. - - - - -

I hovedsak vil undertegnede framholde som helt vesentlig om B var innforstått med at innleggelsen ble utsatt til neste morgen, og at varsling måtte finne sted dersom A foretok seg noe drastisk eller forlot rommet i løpet av natten.

En må etter dette reise spørsmålet om den varslingsordning som ble etablert var forsvarlig, det vil si om den var egnet til å sikre pasienten fra den fare for skade som uansett forelå.

Det forhold at dr Hansen varslet politiet viser at han var opptatt av pasientens situasjon også etter konsultasjonen, og flertallet finner liten grunn til å betvile dr Hansens redegjørelse for den varslingsordning som ble etablert. Det må anses som en normal situasjon at leger må stole på de pårørendes deltagelse i omsorgen for en pasient. Dette til tross for at de nærmeste ofte kan ha vært utsatt for store belastninger. Konsultasjonen varte fra kl 23.00 til 00.15 - noe som tilsier at legen ga seg relativt god tid med å avklare situasjonen - og flertallet har vanskelig for å se at dr Hansen ville ha slått seg til ro med den aktuelle varslingsordningen om han fant det tvilsomt at B ville medvirke. Etter flertallets oppfatning var det også forsvarlig å trekke inn hotellets resepsjon i ordningen. Det er i dag ikke mulig å etterspore hva om gikk galt ved varslingen fra resepsjonen side. Men flertallet kan ikke se at det kunne være påregnelig for dr Hansen at varslingsordnningen skulle svikte totalt. Hoteller er regelmessig innredet slik at en fra resepsjonen har kontroll med hvem som går ut og inn, og nattvakten er normalt alltid tilgjengelig. Andre leger ville trolig ha benyttet samme fremgangsmåte.

Flertallet er i imidlertid i noen tvil om dr Hansen burde ha slått seg til ro med at B forstod at hun var en del av ordningen og at hun var istand til å gjennomføre den. Slik situasjonen er forklart fra begge måtte dr Hansen regne med at B var medtatt etter lang tids engstelse og søvnløshet, noe som medfører at kravet til aktsomhet i utgangspunktet bør være relativt strengt.

Flertallet finner det allikevel vanskelig å se bort fra det faktum at B var oppmerksom på at A gikk ut av hotellet. En ser det slik at B med sin erfaring fra tyske forhold sikkert hadde en forventning om at A ville bli tatt hånd om når lege ble tilkalt. Hun var vant til at ansvaret ble tatt fra henne i slike situasjoner, og på denne bakgrunn det er forståelig at hun mistet tilliten til at dr Hansen kunne være til noen hjelp. Flertallet finner det imidlertid problematisk å se det slik at legen hadde tatt over ansvaret for pasienten. B kunne i sin avmakt ikke forplikte legen ved å "fraskrive seg et hvert ansvar". Som legevaktslege i tjeneste hadde dr Hansen flere pasienter å ta seg av, og det kan reises spørsmål om en slik vurderingsfeil - det vil si å stole på at B tok affære om det skulle bli nødvendig - bør føre til ansvar etter skadeserstatningsloven §2-1, hvor vurderingstemaet ved aktsomhetsvurderingen er at det skal tas hensyn til de krav skadelidte med rimelighet kan stille til tjenesten. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at ordlyden ble formulert slik for i noen grad å innsnevre nettopp det offentliges ansvar, og at dette særlig gjelder hvor det er tale om visse servicevirksomheter, rednings- og bistandsytelser og rådgivningsvirksomhet av forskjelig slag. Etter flertallets vurdering er det ikke gitt at det offentlige kan pålegges ansvar for en feilslått varslingsordning som etableres med tanke på beskyttelse av en pasient i et tilfelle som dette, hvor pasientens pårørende velger å ikke gjøre anskrik. Om dette kan lede til ansvarsfrihet er det ikke nødvendig å ta stilling til. Etter flertallets vurdering har rettspraksis vært så vidt tilbakeholden med å ilegge erstatningsansvar under lignende forhold, at synspunktet under enhver omstendighet bør ha betydning for aktsomhetsvurderingen. Som eksempel vises det til Rt-1991-954 Reisebyrådommen, hvor det ble vist til at den svikt som forelå ikke var vesentlig.

Etter rettspraksis i slike saker er det avgjørende for uaktsomhetsvurderingen hvordan forholdene artet seg for legen der og da. Om dette vises det særlig til Rt-1994-589. Når en tar hensyn til at risikoen for skade kun var knyttet til det forhold at pasienten ved farlig adferd kunne skade seg selv, må det for dr Hansen ha fremstått som upåregnelig at risikoen skulle realisere seg under de få timene som utsettelsen medførte. Flertallet ser det slik at det ikke var tilstrekkelig at det var en reell mulighet for at A kunne komme til skade, så lenge sannsynligheten for dette skulle skje neppe kunne fortone seg som betydelig for dr Hansen. For legen må det ha fremstått som en lite sannsynlig situasjon at A fikk gå ut uten at det ble gjort anskrik. På denne bakgrunn finner flertallet at dr Hansen med hensyn til varslingsordningen - også når alle forhold ses under ett - har handlet innenfor et forsvarlig skjønn.

Mindretallet - konstituert lagdommer Knut Glad - har kommet til at Narvik kommune må være erstatningsansvarlig overfor A som følge av de skader han ble påført. Mindretallet finner at det var en forsømmelse av dr. Hansen at han ikke sørget for at A ble tvangsinnlagt på Narvik sykehus, alternativt sikret på annen måte mot beskadigelse. Skaden er en adekvat følge av at innleggelse ikke skjedde.

For ansvarsforholdet er det for så vidt uten betydning om dr. Hansen opprinnelig mente at A måtte tvangsinnlegges, for så å endre denne beslutning, eller om han ventet med å avgjøre innleggelsesspørsmålet til etter sin konferanse med dr. Aarebrott på sykehuset. Mindretallet anser at da dr. Hansen skrev ut innleggelsesdokumentene mente han, ut fra sin vurdering av A og situasjonen forøvrig, at det var nødvendig at A ble innlagt på sykehus øyeblikkelig. Når dette likevel ikke skjedde, hadde det sin årsak i at dr. Aarebrott anmodet om at man ventet med innleggelse til etterfølgende dag p.g.a. de problemer som ville oppstå ved en innleggelse nattestid. Det er imidlertid på det rene at sykehuset ville tatt imot A, dersom dr. Hansen opprettholdt sitt krav om innleggelse. Det er også på det rene at dr. Hansen var inneforstått med dette. Dr. Aarebrotts anmodning, i kombinasjon med at dr. Hansen mente å konstatere at A hadde roet seg noe ned, bevirket at han endret sin tidligere beslutning om øyeblikkelig innleggelse. Den sakkyndige har vurdert A som på dette tidspunkt klart psykotisk, d.v.s. alvorlig sinnslidende. Han har, i sin redegjørelse, karakterisert dr. Hansens vurdering av sykdomsituasjonenen som meget god og anførte at dr. Hansen vurderte innleggelse "rimelig nødvendig". Under hovedforhandlingen forklarte han ordlegningen "rimelig nødvendig" dithen at han anså at dr. Hansen vurderte As situasjon som kvalifiserende til øyeblikkelig innleggelse. Den sakkyndige mente også at innleggelse ville ha skjedd dersom selve innleggelsesprosedyren ikke hadde medført problemer, f.eks. slik det ville vært ved innleggelse ved åpen psykiatrisk klinikk. Mindretallet deler den sakkyndiges vurdering av situasjonen.

Hensett til As sykdom og den situasjon han befant seg i, var det uforsvarlig av dr. Hansen å vektlegge så sterkt sykehusets ubekvemhet ved en innleggelse nattestid.

Den omstendighet at dr. Hansen opprinnelig anså øyeblikkelig innleggelse som nødvendig, styrker vurderingen av den endelige beslutning om ikkeinnleggelse som uforsvarlig. Uansett er den endelige avgjørelse kritikkverdig. Dr. Hansens skrev ut innleggelsesdokument etter §3 i lov om psykisk helsevern. Det må anses å være en forutsetning for innlegg til observasjon etter §3 at det foreligger mistanke om at vilkårene etter samme lovs §5 om tvangsinnleggelse er til stede, d.v.s. alvorlig sinnslidelse med tilleggsvilkår, - som i dette tilfelle vil være fare for å skade seg selv eller andre. Dr. Hansen var gjort kjent med As opptreden i badstuen og restauranten tidligere denne kveld. Han var fortalt av B at mannen tidligere hadde fem innleggelser p.g.a. maniskdepressiv lidelse. Han var kjent med den medisinering A sto under og han var også gjort kjent med at A i sin psykotiske tilstand hadde en tendens til å skade seg. Slik den sakkyndige beskriver det hadde A alle klare symptomer på en manisk psykose: ekshibisjonistisk, ukontrollerbar, søvnløs, ukonsentrert, høyrøstet. Den sakkyndige anfører i sin utredening at maniske pasienter er noe av det vanskeligste å vurdere klinisk. Utgangspunktet for vurderingen vil oftest være pasientens normale tilstand. Avviket fra denne tilstand beskriver pasientens situasjon. For en pasient som er ukjent for legen vil informasjoner fra de nærmeste være viktig. Det er på det rene, også gjennom dr. Hansens forklaring, at B sto meget sterkt på at det var nødvendig å få mannen innlagt og at hun reagerte voldsomt da dr. Hansen fortalte henne at øyeblikkelig innleggelse ikke ville skje. Det er beskrevet for retten at de begge ble meget opprørte i den diskusjon som fulgte beslutningen om ikke å legge inn A. Det er legen som er ansvarlig for den faglige vurdering av om bruk av tvang overfor en pasient, er nødvendig. En pårørendereaksjon av slik karakter som hos B må imidlertid skjerpe det profesjonsansvar legen har for en forsvarlig avgjørelse. Særlig vil det være tilfelle der man står overfor en manisk lidelse, hvor referansegrunnlaget mot pasientens vanlige tilstand er et vesentlig element for å trekke den riktige konklusjon om lidelsens alvorlighet.

Dr. Hansen burde også ha utvist særlig aktsomhet utfra sin kjennskap til de mange tidligere tvangsinnleggelser av A og at ektefellen hadde erfaring for at mannens sykdomsbilde innebar særlig fare for egenbeskadigelse. Således var han kjent med at A under bilturen de seneste dager hadde kjørt uforsvarlig og uvanlig fort. Den omstendighet at A hadde roet seg noe ned, er ikke egnet til å svekke kravet til aksomhet, så lenge man sto overfor en manisk pasient i aktiv sykdomsfase.

Jo større risiko det er for skade, jo større grunn er det til å utvise varsomhet og forsiktighet. Kravene til forsvarlig adferd skjerpes når man beveger seg inn på risikofylte områder hvor skadeevnen øker. Som det vil fremgå i det etterfølgende anser mindretallet at As sykdomssituasjon og symptomatiske sykdomsbilde innebar en nærliggende fare for at alvorlige situasjoner kunne oppstå, om han ikke ble sikret. Det må være på sin plass å kreve at dr. Hansen skulle fulgt som rettesnor for sin behandling et prinsipp om bedre føre var. Var han i tvil om nødvendigheten av øyeblikkelig innleggelse, hvilket han selv har fremholdt, ligger det etter mindretallets syn i legeloven krav om forsvarlig utøvelse av legevirksomheten en forutsetning om ikke å ta sjanser med pasientens velferd. For øvrig er dr. Hansen en erfaren almenpraktiker og med relativt bred erfaring med ulike psykiske lidelser, også maniskdepresive i psykotisk fase. Han hadde tidligere foretatt tre tvangsinnleggelser og påberopte godt kjennskap til gjeldende regler i så måte.

Den sakkyndige har gitt uttrykk for at det, på bakgrunn av de informasjoner som etterhvert er fremkommet, ikke var mulig å ta forsvarlig vare på A på annen måte enn gjennom innleggelse. På samme måte som flertallet er også mindretallet likevel av den oppfatning at, ut fra situasjonen slik den fremsto for dr. Hansen den natten, måtte det være ansvarsbefriende ivaretagelse av As tarv å etablere en varslingsordning som sikret at det kunne gripes inn om situasjonen utviklet seg ytterligere negativt. Det legges da vekt på at A hadde roet seg noe ned. Det måtte stilles strenge krav til sikkerheten ved en slik varslingsordning og det måtte være dr. Hansens ansvar å etablere en ordning som fungerte. Dette ansvar følger som en selvfølgelig konsekvens av den plikt legen har til å gi pasienten kyndig og omsorgsfull hjelp og til å yte øyeblikkelig hjelp i påtrengende situasjoner, jfr. legeloven §25 og §27. Lot ikke en trygg varslingsordning seg etablere, var det uforsvarlig av dr. Hansen å forlate pasienten uten annet faglig tilsyn. Den ordning som ble etablert, virket ikke. Legen fikk ikke beskjed da det ble registrert at A forlot hotellet om natten. Herredsretten fant varslingsordningen utilstrekkelig og uklar. Mindretallet deler denne oppfatning. Mindretallet mener at det også under lagmannsrettens behandling av saken fremsto det som uklart hvilke direktiver dr. Hansen ga til de involverte. Det må stilles særlige krav til en sikkert praktikabel varslingsordning når man hadde med utenlandske turister å gjøre, som var ukjente på stedet og som ikke behersket norsk. I samme retning trekker det forhold at dr. Hansen var kjent med at B var utslitt etter å ha voktet på sin mann gjennom de seneste netter og dager og at hun var opprørt over den mangel på legehjelp hun mente mannen opplevde ved å bli nektet innleggelse. Mindretallet anser at disse omstendigheter må være forklaring på at B ikke reagerte anderledes enn hun gjorde da hun fra resepsjonen ble varslet om at ektemannen hadde forlatt hotellet. Hun har neppe fått noen forståelse av at legen forventet å bli kontaktet av henne, om noe skulle skje. Det synes å ha vært i hotellets resepsjon at varslingen sviktet, skal man tro dr. Hansens forklaring om hvilken varslingsordning som ble etablert. Mindretallet er ikke så forundret over dette. Dr. Hansen forklarte at han, da han forlot hotellet om natten, henvendte seg til en voksen dame i resepsjonen, hvor det befant seg flere mennesker. Ingen av dem som befant seg der var kjente for legen eller hadde vært med tidligere på kvelden/natten under behandlingen av A. Legen ga ingen skriftlig orientering om hvordan han ønsket at hotellet forholdt seg.

Det har ikke lykkedes noen av partene å frembringe informasjon om hvordan varslingsordningen ble oppfattet av hotellets ansatte, hverken gjennom føring av vitner eller ved nedtegnelser. Dette kan for så vidt være symptomatisk for varslingsordningens manglende klarhet og dermed sikkerhet.

Når det gjelder skadens påregnelighet syntes det ikke å ha vært noen grunn til å frykte at A ville forsøke å skade seg selv, dersom han undro seg tilsyn. Slike reaksjoner vil normalt inntre først i en eventuell depressiv fase av sykdommen. Den sakkyndige beskriver beskadigelsesproblematikken slik i sin utredning:

"Det man derimot ser ved en manisk psykotisk tilstand er ukritisk adferd, overvurdering av egne evner, manglende respekt for farlig, og herved også selvdestruktiv adferd, f.eks. i form av voldsom kjøring med bil, balansekunster i høyden m.v. Under en slik situasjon kan pasienten oppfattes som selvdestruktiv og selvbeskadigende. Det er imidlertid ikke pasientens egen intensjon at slik skade skal skje".

Det er ikke avgjørende for kommunens ansvar at det kunne forutsettes at A ville involvere seg i konkret hva som fant sted. Det må være tilstrekkelig at dette skadepotensialet lå innenfor hva som var påregnelig. Dr. Hansen var kjent med det normale adferdsmønster for en manisk psykotisk person, som bl.a. medfører kritikkløshet overfor farlige adferd. Han hadde fra sin praksis erfaring om slike situasjoner. Det måtte, etter mindretallets syn, være riktig for dr. Hansen å være forberedt på at nær sagt hva som helst av ulykker kunne skje i denne situasjon. Dr. Hansen var dertil gjort oppmerksom på at A i sykdomsperioder hadde en tendens til å skade seg selv. Den skaden som faktisk skjedde faller innenfor det adekvate, når man ikke etablerte sikring mot at A kunne operere uten tilsyn.

Lagmannsrettens medlemmer har som konsekvens av sitt ulike syn på saken realitet, også forskjellig oppfatning om saksomkostningsspørsmålet.

Etter det syn flertallet har kommet til har As anke vært forgjeves og Narvik kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. En har vurdert, men ikke funnet tilstrekkelig grunn til å anvende unntaksbestemmelsen. Advokat Strand har inngitt omkostningsoppgave for lagmannsretten stor kr 96.124, hvorav kr 87.343 er salær. Oppgavene er ikke bestridt og legges til grunn. Flertallet er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Mindretallet legger i samsvar med sin avgjørelse til grunn at A har vunnet frem med sitt søksmål og tilkjennes saksomkostninger for begge instanser i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172.

Dommen er ikke enstemmig, slik premissene viser. I henhold til det resultat flertallet er kommet til, avsis dom med slik

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom post 1 og 2 stadfestes.

2. A betaler til Nordland fylkeskommune saksomkostninger for herredsretten med kr 59.151 - kroner femtinitusenethundreogfemtien - innen to - 2 - uker fra dommens forkynnelse.

3. A betaler til Narvik kommune og Nordland fylkeskommune saksomkostninger for lagmannsretten med hhv kr 38.000 - kroner trettiåttetusen - og kr 96.124 - kronernittisekstusenethundreognittifire - innen to - 2 - uker fra dommens forkynnelse.