LH-1996-476

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1996-11-14
Publisert:	LH-1996-00476
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr 95-00299 B - Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00476 B.
Parter:	Saksøker: 1. Luftfartsverket 2. Statens vegvesen, Troms (Prosessfullmektig: Adv Tor N Rekve, 9001 Tromsø). Saksøkt: 1. Hagbart Kræmer AS, Tromsø 2. Tromsø Fryseri- og kjøleanlegg AS, Tromsø 3. Jakob A Enoksen, Tromsø (Prosessfullmektig: Adv Tormod Seljevoll, Tromsø).
Forfatter:	Rettens formann: Lagdommer Dag Nafstad. 4 skjønnsmedlemmer
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §7, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §10, §5, §6, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Luftfartsverket bygger ut Tromsø lufthavn og skal anlegge nytt parkeringsområde og ny adkomstveg. Statens vegvesen skal samtidig anlegge ny vegtrasé for Kvaløyvegen forbi lufthavna. Med grunnlag i reguleringsplanen begjærte Luftfartsverket og Vegvesenet 09 03 95 skjønn for erverv av deler av eiendommene gnr 117 bnr 386, tilhørende sameiet Hagbart Kræmer AS og Tromsø Fryseri - og kjøleanlegg AS, og gnr 116 bnr 11 og 32, tilhørende Jakob A Enoksen. Vegsjefen i Troms har fattet vedtak om ekspropriasjon 12 09 95 for ca 3000 m2 fastmark og ca 1500 m2 sjøgrunn fra Enoksens eiendommer. For øvrig har partene avtalt at erstatningen fastsettes ved avtaleskjønn. Under behandlingen i herredsretten ble partene videre enige om at Enoksens eiendommer, gnr 116 bnr 11 og 32, i sin helhet innløses ved skjønnet. Skjønnet ble avhjemlet 04 03 96. Luftfartsverket og Vegvesenet har rettidig 24 04 96 begjært overskjønn over de fastsatte erstatningsbeløp for takst nr 1 og for takst nr 2 for så vidt gjaldt erstatningsbeløp for ubebygd areal, boligtomt og garasje. De saksøkte har tatt til gjenmæle for lagmannsretten, og aksessorisk begjært overskjønn for også takst nr 2 for så vidt gjaldt erstatningsfastsettelsen for boligen. Overskjønnet omfatter etter dette alle fastsettelser med unntak av erstatning gitt med kr 30000 for flytte- og tilpasningskostnader til Jakob A Enoksen. Hovedforhandling ble holdt i Tromsø den 16 og 17 oktober 1996. Det ble avgitt partsforklaringer, hørt to vitner, gjennomført befaring med påvisninger og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka. Saken framstår i det vesentlige i samme skikkelse som for herredsretten. Partene har for lagmannsretten lagt ned påstand om at overskjønnet fremmes. De alminnelige skjønnsforutsetningene er uforandret for lagmannsretten og inntatt i takstboken ark 9-11 og utdraget 1115. Overskjønnet grunner seg også på avtalene mellom partene som er inntatt i takstboken ark 14-16 og 23-25. De spesielle skjønnsforutsetninger er uforandret med unntak av forutsetning nr 3 for takst nr 2 teig I som følge av at krav om fraflytting er endret i tid til 01 05 97. Lagmannsretten behandler først spørsmål av generell betydning for erstatningsfastsettelsen. Hvor ikke annet er sagt, vil disse alminnelige synspunkter være lagt til grunn ved den etterfølgende behandling av de enkelte takstnummer.

I. Allment om erstatningsspørsmålene

Vederlagsloven kommer til anvendelse ved utmålingen av erstatning for eiendomsinngrepet både i forhold hvor det er fattet vedtak om inngrep, og hvor erstatningene fastsettes i henhold til avtaleskjønn. Det må også påses at påbudet i grunnloven §105 overholdes. Grunnen som avstås skal verdsettes etter salgs- eller bruksverdi avhengig av hvilken av disse som er den høyeste for eieren, jf vederlagsloven §4 sammenholdt med §5 og §6. Det er i utgangspunktet den framtidige eierrådigheten som avstås ved inngrepet. Vurderingstemaet vil være den påregnelige utnytting etter en konkret vurdering både i forhold til verdi ved salg eller egen bruk. For takst nr II vil også vederlagsloven §7 komme til anvendelse, hvilket det vil bli redegjort for under dette takstnummeret. Saksøkerne er i henhold til avtalene av januar og februar 1995 gitt rett til tiltredelse av arealene omfattet av avtalene, mens tiltredelse for øvrig og rent faktisk vil skje antakelig ut over første halvdel av 1997. Det er verdiforholdet ved avhjemlingstidspunktet som skal legges til grunn ved verdsettelsen med unntak for tidligere overtatte arealer hvor overtakelsestidspunktet legges til grunn jf vederlagsloven §10. For arealer tiltrådt før overskjønnet, har de saksøkte krav på erstatning for tap som følge av den etterfølgende utbetaling jf vederlagsloven §10 siste punktum. Herredsretten fastsatte denne avsavnsrenten etter enighet mellom partene til 6% p.a. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre denne.

II. Erstatningsfastsettelse for de enkelte takstnummer

Takst nr 1, gnr 117 bnr 386 i Tromsø, eiere Hagbart Kræmer AS og Tromsø Fryseri- og Kjøleanlegg AS Eiendommen er på ca 40000 m2 med påstående lagerbygg og fiskehjeller. Ca 9300 m2 er grunnareal i tilknytning til lagerbygget, ca 4500 m2 i tilknytning til fiskehjellene og ca 26200 er friområde. Det erverves ca 5500 m2 til luftavnformål, teig I, og ca 6000 m2 til riksvegformål, teig II. Eiendommen har tidligere vært i bruk i eiernes næringsvirksomhet, mens den de senere år delvis har vært utleid til forskjellig næringsvirksomhet. Spesielle skjønnsforutsetninger:

For teig I:

1. Atkomst til eiendommen opprettholdes på samme sted som dagens veg, og knyttes til riksvegen via den regulerte internvegen.

For teig II:

1. Atkomst til nedre side av eiendommen opparbeides av Statens vegvesen fra planlagt rundkjøring og til eksisterende atkomstveg.

2. Kulvert etableres under vegen i eiendomsgrensen mot gnr 116 bnr 32.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse: Erstatning for avstått grunn: kr 100 pr m2 Det er ikke gitt ulempeserstatning. Partenes anførsler: Saksøker hevder at det verken er faktisk eller rettslig påregnelig med utbygging i privat regi i det området som eksproprieres. Erstatningen er satt for høyt, og denne kan ikke baseres på salgs- eller bruksverdi som industri- eller næringstomt. Erstatningen må utmåles ut fra differanseprinsippet. De arealer som erverves er utlagt til trafikkformål, og kan i dag betraktes som uteareal eller "tomt" i tilknytning til eksisterende lagerbygg. Teig I var ikke i bruk til noe spesielt, og tomta er etter inngrepet fremdeles bra arrondert i forhold til bygget. Det kan heller ikke sies å være noen spesiell ulempe at teig II deler eiendommen i to, da alt areal som blir liggende vest for vegen er regulert friareal. Reguleringsplanen setter begrensninger i forhold til erstatning av bruksverdi. Den avkastning som ulovlig bruk på annet utleid areal gir, kan ikke legges til grunn. Eier har tilpasningsplikt, og han sitter igjen med en eiendom med godt armslag for sin virksomhet. Han har plikt til å styre sin virksomhet videre til den gjenværende del av tomta. Det finnes ikke i området noen regulær privat tomteverdi. Det er satt en grense mellom arealer som skal forbli ubebygde og de som lar seg bebygge. Strøkspris som element ved verdifastsettelsen her, vil være for ubebyggelig areal. Det vises til den plansituasjon som er og har vært for området. Også før den gjeldende regulering ble vedtatt, var arealet ubebyggelig. Det er med andre ord ingen underliggende adgang til bebyggelse slik tilfelle var ved den såkalte Lenadommen, Rt-1996-521 flg. Tvert om er tilfelle som ved den såkalte Østensjødommen, Rt-1977-24 flg. Det tidligere plangrunnlag som hindret bebyggelse, slår igjennom. Teig II danner grensen til friområdet i strandsonen, og må erstattes i forhold til det. Parkprinsippet er ikke anvendelig på erverv som her. Riksvegen flyttes utenfor flyplassområdet, og kan arealmessig sammenliknes med friområdet. I tillegg til påstand om at skjønnet fremmes etter de framlagte skjønnsforutsetninger, la saksøker ned slik påstand:

Erstatningsfastsettelsen bestemmes etter den arealanvendelse regulerings planen utlegger avstått grunn til -trafikkformål- og fastsettes til bruksverdien etter differanseprinsippet.

De saksøkte hevder at påregnelig utnytting av tomta er til utbyggingsformål. Slik den ligger til, både om en tenker seg med eller uten flyplass, har eierne naturlig hatt en forventning om anvendelse til utbygging. Det er først ved reguleringsplanen av 1992, som det erverves etter, at det foreligger en juridisk bindende plan. Arealene er nært flyplassen og innenfor dennes kommersielle del. Beliggenheten er attraktiv til ulik næringsvirksomhet, også uavhengig av flyplassen jf utviklingen på østsiden av flyplassen. Det er salgsverdien som her er størst og må erstattes, og det vises til priseksempler på arealer i nærheten. Den nye traséen til Kvaløyvegen danner ytterkanten av utbyggingsområdet til lufthavna, og må verdsettes ut fra utbyggingsområdet og ikke friområdet. Det såkalte parkprinsippet taler for at det gis lik erstatning for hele arealet. Det må gis full tomtepris, og det er uaktuelt å betrakte arealene som striper det kan gis erstatning for ut fra et differanseprinsipp. De to teigene har selvstendige anvendelsesmuligheter. Subsidiært hevdes at erstatning må gis ut fra bruksverdi slik som fastsatt av herredsretten. Det er relevant å se hen til den leiepris som de saksøkte har oppnådd på andre deler av tomta. Det må også gis erstatning for de ulemper en deling av eiendommen gir. Selv om arealene i vest er regulert til friområde, vil en viss aktivitet være aktuelt. Også de fiskehjellene som må rives har verdi, og må erstattes. Foruten påstand om fremming av skjønnet og tilkjennelse av saksomkostninger, ble det for dette takstnummer nedlagt slik særskilt påstand:

1. Teig nr I: Sameiet Kræmer/Tromsø Fryseri- og kjølelager AS tilkjennes full erstatning for avståelse av lufthavnformål.

Teig nr II: Det tilkjennes full erstatning for avståelse av veigrunn.

2. Det tilkjennes erstatning for ulemper ved gjennomføring av RV 862.

3. Det tilkjennes erstatning for to fiskehjeller.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Tromsø Fryseri- og kjøleanlegg AS og Hagbart Kræmer AS kjøpte i fellesskap det vesentlige av eiendommen takst nr 1 i 1971 for kr 14 pr m2. Formålet med kjøpet var blant annet å nytte vestligste del, så langt Reguleringsrådet tillot, til hjellbruk. De to partene skulle også ha anledning til å føre opp lager hver for seg eller i fellesskap. Flyplassen ble bygget i 1961-62. Bortsett fra at omlegging av Kvaløyvegen ble regulert i 1963, en reguleringsplan hvor flyplassen var inntegnet, var området uregulert da Generalplanen fra 1975 ble vedtatt. Hele eiendommen ble da avsatt til trafikkformål som flyplass. Denne formålsangivelse ble delvis opprettholdt i den nye Generalplanen av 1984 og i arealdelen til kommuneplanen av 1990-91. Det ble da også avsatt arealer til friområde lengst i vest, men det var først i 1992 at området ble regulert. De saksøkte drev sin virksomhet som forutsatt med tørrfiskproduksjon fram til 1986. Senere har lagerbygget vært delvis og helt utleid, og det har foregått en viss utleie av tomtegrunn. Arealet som utgjør teig I ligger nå brakk, mens det på teig II står to hjeller som ikke har vært i bruk siden 1986. Det har vært syslet med planer om supermarked og bensinstasjon på området, men det har ikke vært mulig å få tillatelse til dette. Som tidligere nevnt er det den påregnelige utnytting som etter en konkret vurdering skal legges til grunn, både ved salgs- og bruksverdivurdering. Arealene som erverves brukes i dag ikke av eierne, og det er etter rettens oppfatning salgsverdien som er den høyeste og som skal erstattes. Flyplassen var anlagt da de saksøkte kjøpte eindommen for egen næringsvirksomhet. En viss utvikling av denne var da påregnelig, og det har foregått en langvarig planprosess som har bidratt til å hindre annen utvikling i området etter at egen bruk til tørrfiskproduksjon opphørte. Dette har blant annet vært med på hindre eiernes planer om etablerering av ny forretningsvirksomhet. Området har imidlertid vært uregulert hele tiden fram til den någjeldende plan som ble vedtatt i 1992. Etter lagmannsrettens oppfatning er den utleievirksomhet som er gjennomført og den tomteutleien, som det riktignok ikke foreligger dispensasjon for, uttrykk for en type naturlig virksomhet som retten finner har vært påregnlig for eiendommen. Med sin beliggenhet, de naturgitte forutsetninger og uavklarte plansituasjon finner en med andre ord at den påregnelige utnyttingen er en viss, men ikke optimal næringsutnytting. Det er en verdisetting ved salg på dette grunnlag som skal erstattes ved skjønnet. Retten finner det unaturlig å beregne denne ut fra et differanseprinsipp, da det dreier seg om betydelige arealer som kunne spille selvstendige roller ved utnytting til næringsformål. De to teigene er etter rettens oppfatning likeverdige, og salgsverdien settes til kr 100 pr m2. Etter lagmannsrettens oppfatning medfører ikke inngrepet ulemper for resteiendommen på slik måte at det kan tilstås erstatning ut over grunnerstatningen. Resteiendommen med lagerbygget får en naturlig arrondert tomt med tilsvarende adkomstforhold som i dag. En deling av eiendommen ved at den nye vegen legger beslag på teig II, får ikke negativ betydning for utnyttingen. Arealet på vestsiden av vegen er friområde, og har sin egen tilfredsstillende adkomst. Fiskehjeller som må rives har ikke noen egen selvstendig verdi som må erstattes. Det er ikke aktuelt med utnytting av disse slik de står, eller ved ny gjenopptatt produksjon lenger fra vegen. Den nedleggelsen av tørrfiskproduksjonen som skjedde uavhengig av reguleringsplanen i 1986, må betraktes som endelig, og det foreligger intet tap ved fjerning av deler av hjellene. Ekspropriasjonen omfatter henholdsvis 30 og 10 meter av to fiskehjeller. En forutsetter at eventuell riving eller flytting ut over dette, må avtales direkte mellom partene.

Lagmannsrettens erstatningsfastsettelse:

For avstått areal: kr 100 pr m2 Takst nr 2, gnr 116 bnr 11 og 32 i Tromsø, eier Jakob A Enoksen Eiendommen er på ca 25 400 m2 med påstående bolighus, garasje og uthus. Det er enighet om at hele eiendommen innløses, og luftfartsverket erverver ca 19400 m2 til lufthavnformål og ca 3000 m2 friområde, mens vegvesenet erverver til riksvegformål ca 3000 m2 fastmark samt ca 1 500 m2 sjøgrunn. Eiendommen har vært drevet som en landbrukseiendom og det har vært gartnerivirksomhet på den. I de senere år har eiendommen ligget brakk.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

For teig I:

1. Luftfartsverket innløser gnr 116, bnr 11 og 32 i sin helhet med påstående bebyggelse, bolighus, garasje og uthus.

2. Erstatningen utmåles slik:

a) Bolighus og garasje med tomt til boligformål -1000 m2- som fastsettes til en rund sum.

b) Ubebygget areal -ca 25 daa (inklusive mindre uthusbygninger)- som fastsettes pr m2.

3. Avstått grunn til omkjøringsveg (takstbokens teig I) - ca 3300 m2 og Kvaløyvegen (takstbokens teig II) - ca 4500 m2 (ca 3000 m2 fastmark og ca 1500 m2 sjøgrunn) utbetales som konto beløp etter rettens fastsatte og spesifiserte m2-pris når skjønnet er blitt rettskraftig.

Resten av erstatningsbeløpet etter punkt 2 utbetales mot oppfyllelse av følgende vilkår:

a) Jakob A Enoksen fraflytter gnr 116 bnr 11 og 32, og etterlater bolighus og uthusbygninger i ryddiggjort stand senest innen 01 05 97.

b) Utbetaling skal tidligst kunne skje innen 01 05 97.

c) Jakob A Enoksen utsteder skjøte fritt for pengeheftelser og andre reelle heftelser senest innen 01 05 97.

4. I tiden fram til fraflytting bærer Jakob A Enoksen alle omkostninger forbundet med eiendommens besittelse (eiendomsavgifter, skatter, forsikringer mv).

5. Alle omkostningene forbundet med eiendomsoverdragelsen bæres av luftfartsverket.

For teig II:

1. Kulvert etableres under vegen i eiendomsgrensen mot gnr 117 bnr 386.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse:

Erstatning for avstått grunn til lufthavnformål: kr 48 pr m2

Erstatning for avstått grunn til riksvegformål/friområde (fastmark): kr 11 pr m2

For avstått sjøgrunn: kr 0

Erstatning til gjenerverv av boligeiendom: for bolig: kr 650000

for tomt: kr 350000

for garasje kr 45000

I alt: kr 1045000

fratrukket etter vederlagsloven §7 tredje ledd: kr 150000

Samlet erstatning for boligeiendom: kr 895000

Partenes anførsler:

Saksøker hevder at erstatningen for boligeiendommen er satt vesentlig for høyt. Ved gjenervervserstatningen etter vederlagsloven §7 skal saksøker holdes skadesløs, men det skal ikke gis mer enn full erstatning. Skjønnet må forholde seg til eksisterende tomt og bolig som ligger støyutsatt til ved riksveg og innenfor flystøysone III med det dårlige bomiljøet dette innebærer. Huset er av beskjeden størrelse med et boligareal på 70 m2. Det er et tenkt annet hus som skal prissettes, og det må gjøres fradrag for den forbedrede situasjon som måtte oppnås ved et gjenkjøp. Ut fra påviste priser på andre eiendommer, vil riktig pris for det hele, det vil si for hus, tomt og garasje, ikke overstige kr 700000. Eiendommen har ikke vært påtenkt mulighet for utbygging i privat regi, og det er ikke påregnelig med utnytting til et utbyggingsformål. Eiendommen er, foruten en bit til friområde, regulert til offentlig trafikkområde som flyplass. Det skal riktignok utbygges noe, men dette er bebyggelse relatert til trafikkformålet, og båndlagt for offentlig utbygging. Det kan erstatningsmessig ikke gjøres forskjell på om det regulerte trafikkområdet også skal tilføres nødvendige bygninger. Uansett kan det ikke gis erstatning for en tenkt "flyplassverdi", en gevinst ved en utbyggingsinteresse fordi det er en inntektsbringende flyplass liggende her. Dette er i tilfelle en verdi skapt av ekspropriasjonstiltaket, som det ikke skal gis erstatning for. Det er her bruksverdien som må erstattes, og denne er ikke gjenstand for noen konsumprisjustering, og antas å være ca kr 10 pr m2. Det ble nedlagt slik særskilt påstand:

Takst nr 2 -Jakob A Enoksen- tilkjennes erstatning for gnr 116 bnr 11 og 32 slik det er angitt i de spesielle skjønnsforutsetninger.

Saksøkte er innforstått med at erstatningen for boligeiendommen fastsettes som en enhet, men verdsettingen består av flere elementer. Herredsretten har satt husets verdi for lavt og det skjønnsmessige fradrag for høyt. Den satte tomt og garasjeverdi, er en enig i. Med prisnivået som er i Tromsø på boligeiendommer, vil det være vanskelig å finne en tilsvarende eiendom med ca 1 mål tomt til under kr 1.2 mill, og en rimelig erstatning vil derfor ligge i størrelsesorden kr 1 mill. Likhets- og rettferdighetshensyn taler for at det gis tilsvarende erstatning for grunn på takst II som for takst I, og det vises til det anførte vedrørende grunnerstatningen for takst nr I. Om utbyggingsområdet er tenkt gjort i offentlig eller privat regi, må være uten konsekvens for erstatningsfastsettelsen. Tomteverdien må erstattes, og det uavhengig av om det er riksveg eller flyplass som skal bygges. Friområdet derimot må erstattes som sådant. Det ble nedlagt slik særskilt påstand:

1. Jakob A Enoksen tilkjennes erstatning for bolig etter gjenanskaffelsesverdi.

2. Jakob A Enoksen tilkjennes full erstatning til antatt salgsverdi for gnr 116 bnr 11 og 32.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Enoksen startet med jordbruksvirksomhet på eiendommen i 1948, og han oppførte da et enkelt hus på 4x9 meter i grunnflate. Dette ble så påbygd og endret i 1960 slik det framtrer i dag med et bruttoareal på 168 m2 og boligareal på 70 m2. På gården hadde han kyr fram til 1968 da flyplassen la beslag på utmarka og denne virksomheten måte opphøre. Gartnerivirksomhet drev han fram til ca 1982, mens han ennå i ca 10 år til drev plantesalg, da i kommisjon for andre. Eiendommen har nå i lengre tid ligget brakk. I likhet med takst nr I var eiendommen uregulert fram til 1992 da den ble avsatt til trafikkarealer for flyplass og riksveg og til friområde. Eiendommen var imidlertid både i Generalplanen av 1975 og den av 1984 avsatt til offentlig formål og angitt med rød farge på plankartene. Det er ikke gitt nærmere opplysninger om hva slags offentlig formål en tenkte seg fra planmyndighetenes side. Det offentlige område var inntegnet inntil trafikkområdet for flyplass, og det var i 1984 også avsatt egen plass til trafikkområde for øvingsbane i nærheten. Det avsatte offentlige arealet omfattet areal tilhørende Tromsø kommune som delvis var nyttet av Tromsø Radio, samt Enoksens eiendom. For ca 25 år siden fikk Enoksen fradelt en boligeiendom vest for sitt eget hus, og det er her oppført en bolig. I 1982 søkte han om fradeling av ytterligere en tomt, hvilket ble avslått med hjemmel i stadfestet generalplanvedtekt. Det er i avslaget vist til at området i generalplanen er avsatt til offentlig formål, at området ligger i flystøysone III hvor det ikke bør oppføres boliger og at vegsjefen ikke hadde hatt saken til behandling for godkjenning av eventuell avkjørsel. Ved utmåling av grunnerstatningen er det, som tidligere nevnt en konkret påregnlighetsvurdering som må foretas, og da her sett bort fra det formål som det eksproprieres etter med unntak for friområdet. Lagmannsretten finner at det er påregnelig og naturlig med avsetting av friarealet i vest på ca 3000 m2, og denne erstattes som utmark. Retten finner at denne passende kan settes til kr 10 pr m2. Også det øvrige arealet på eiendommen framtrer i dag i det vesentlige som utmark. Eiendommen har vært en landbrukseiendom, men har aldri vært regulert som sådan. Det har skjedd en naturlig utvikling og avvikling av tidligere drift, og eiendommen har med sin nærhet til byen og flyplasssen, naturlig vært vurdert i ubyggingssammenheng. Enoksen selv har utskilt og søkt om utskillelser for utbygging, og Tromsø kommune har gjennom lengre tid avsatt området for offentlig formål og hindret annen utnytting. Lagmannsretten finner etter dette at arealene avsatt til lufthavn- og riksvegformål, må erstattes etter salgsverdi som byggegrunn. Nærhet til flyplass kan gi visse fordeler, men innebærer også klare begrensninger i den påregnelige utnytting, hvilket også har gitt seg utslag i tidligere avsetting til uspesifisert offentlig formål. Annen og bredere utnytting ved utbygging synes unaturlig hensett til beliggenhet og arrondering av arealene, og lagmannsretten finner at salgsverdien for ca 18400 m2 lufthavnformål i teig I (det avståtte fratrukket 1000 m2 som erstattes sammen med boligen) og ca 3000 m2 riksvegformål i teig II, passende kan settes til kr 100 pr m2. Sjøgrunnen som hører til eiendommen har ingen selvstendig verdi i tillegg, og denne settes som av herredsretten til kr 0. Lagmannsretten skal fastsette en rund sum til erstatning for gjenanskaffelse av bolighus med tomt på 1000 m2 og garasje. Retten må ta hensyn til den tilstand og tidsmessighet som bebyggelsen har, eiendommens beliggenhet og andre forhold av betydning for boforholdet slik det er i dag. Ved anskaffelse av mer moderne og fordelaktig bolig for Enoksen, må det gjøres fradrag i tråd med vederlagsloven §7 tredje ledd. Både bolig og garasje er slik det står i dag, av mindre god standard med en del vedlikeholdsmessige mangler. Boligen ligger støyutsatt til ved riksvegen og nært flyplassen. Til huset hører opparbeidet, stor og velarrondert tomt. Å finne tilsvarende bolig i markedet i Tromsø, vil være vanskelig. Sannsynligvis vil det være aktuelt å erverve en mer moderne, mindre støyutsatt bolig tilpasset Enoksens behov i dag. Hensett til prisnivået ellers i området og boligeiendommens tilstand og beliggenhet, kan gjenkjøpsverdien passende settes til kr 720000.

Lagmannsrettens erstatningsfastsettelse:

For avstått areal til friområde: kr 10 pr m2

For avstått areal til lufthavn- og riksvegformål: kr 100 pr m2

For avstått sjøgrunn: kr 0

For gjenanskaffelse av bolig med tomt og garasje: kr 720000

III. Saksomkostninger

Luftfartsverket og Vegvesenet har begjært overskjønn for begge takstnummer, og må i medhold av skjønnsloven §54 første ledd erstatte de saksøktes omkostninger for lagmannsretten. At saksøkte for takst nr 2 har begjært overskjønn vedrørende gjenanskaffelsen av boligen, mens saksøker begjærte tilsvarende over tomt og garasje, finnes i denne sammenheng uten betydning. Erstatningen er fastsatt i tråd med de spesielle skjønnsforutsetningene som en rund sum for hus med tomt og garasje. Advokat Seljevoll har levert omkostningsoppgave på totalt kr 63524, hvorav salæret utgjør kr 60750. Saksøker har ikke reist innsigelser mot oppgaven, og lagmannsretten legger den til grunn med solidaransvar for de to saksøkerne. Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Luftfartsverket og Statens vegvesen betaler erstatning til de saksøkte som fastsatt under de enkelte takstnummer.

2. De enkelte erstatningsbeløp forrentes med 6 -seks- prosent p.a. fra tiltredelse til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Luftfartsverket og Statens vegvesen in solidum de saksøkte v/adv Tormod Seljevoll 63524 -sekstitretusenfemhundreogtjuefire- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av overskjønnet.