LH-1996-843

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-07-04
Publisert:	LH-1996-00843
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00843 A. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet, se HR-1997-00648K . Kjæremål til Høyesterett over lagmannsrettens nektelse av gjenopptakelse; lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-1999-00643K.
Parter:	Ankende part: Are Martinsen, Kvaløysletta. Ankemotpart: Tromsø kommune v/ordføreren, Tromsø (Prosessfullmektig: Kommuneadvokat Berit Nerva, Tromsø).
Forfatter:	Lagdommer Helge Nilsen, rettens formann. Sorenskriver Gunnar Lind. Ekstraordinær lagdommer Halvdan Harkjerr
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §57, Straffeloven (1902) §410, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §379, §388, Forvaltningsloven (1967) §16, §17, §18, §2, §3, §41, §12, §14, §60, §61C, §62, §7

Saken gjelder oppsigelse i arbeidsforhold.

Tromsø kommune besluttet 12 oktober 1995 at Are Martinsen skulle sies opp fra sin stilling som avdelingsingeniør, at han skulle motta lønn i oppsigelsestiden på måneder fra 1 november samme år, samt at han skulle fratre sine arbeidsoppgaver med umiddelbar virkning. Are Martinsen har i stevning av 18 desember 1995 til Nord-Troms herredsrett reist søksmål mot kommunen vedrørende oppsigelsen. Tromsø kommune har i tilsvar av 23 januar 1996 tatt til motmæle og krevd frifinnelse i søksmålet samt at Martinsen skal fratre sin stilling under sakens behandling. Nord-Troms herredsrett besluttet i kjennelse 12 juli 1996 at Martinsen skal fratre sin stilling under sakens behandling, og Hålogaland lagmannsrett besluttet i kjennelse av 30 august 1996 at herredsrettens kjennelse stadfestes.

Nord-Troms herredsrett avholdt hovedforhandling fra 2 til 6 september 1996 for behandling av søksmålet. Herredsretten avsa 16 september 1996 enstemmig dom med slik domsslutning:

1. Tromsø kommune v/ordføreren frifinnes.

2. Are Martinsen skal betale saksomkostninger til Tromsø kommune v/ordføreren med kr 93450 -nittitretusenfirehundreogfemti- innen 2 uker fra dommens forkynnelse.

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

Are Martinsen har rettidig (etter rettelse innen fastsatt frist) påanket herredsrettens dom. Anken gjelder saksbehandlingen og dommens innhold, og den retter seg mot såvel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Tromsø kommune har tatt til motmæle i ankesaken. Kommunens krav om avvisning av ankesaken ble frafalt etter at anken ble rettet.

Ankeforhandling ble avholdt i Tromsø fra 16 til 20 juni 1997. Are Martinsen møtte uten prosessfullmektig og ga forklaring. Tromsø kommune møtte ved sin prosessfullmektig. Det møtte 20 vitner som ga forklaring. Bevisførselen fremgår for øvrig av rettsboken.

Saken behandles uten meddommere fra det arbeidslivskyndige utvalg, idet såvel partene som lagmannsretten er enige i at meddommere er unødvendig, jf arbeidsmiljøloven §61C fjerde ledd.

Are Martinsen gjør i hovedsak gjeldende:

Herredsretten har begått flere saksbehandlingsfeil. Hovedforhandlingen var til tider kaotisk fordi ingen visste hvem som var kommunens partsrepresentant, alle kommunens vitner ble etter hvert ansett som partsrepresentanter, kommunens tilstedeværende representant Marianne Knapp ga ikke forsikring selv om hun i løpet av forhandlingen ga forklaring om forskjellige spørsmål, og hun ble til slutt frafalt som vitne. Herredsrettens formann kan ha vært inhabil fordi rettsforliket i det tidligere søksmål ble trukket inn i oppsigelsessaken, kommuneadvokaten som var prosessfullmektig i søksmålet er ektefelle med justitiarius i herredsretten, slik at han er inhabil i denne sak. Herredrettens formann var inhabil fordi han har disponert parkeringsplass hos kommunens Marianne Knapp, og retten har lagt vekt på det som hun har vært med på. Herredsrettens formann var inhabil fordi klagesaken fra Martinsen ble trukket inn i oppsigelsessaken, og kommuneadvokaten som behandlet klagesaken er senere blitt dommer i herredsretten. Herredsrettens mannlige meddommer var inhabil fordi han var tilknyttet det selskap som leier ut kontorlokaler til kommunens tekniske avdeling, han arbeider selv i samme lokaler som leies ut til kommunen, og det var kommunen som foreslo ham som meddommer. Herredsrettens medlemmer var inhabile fordi kommunen i dommen ble frifunnet for uriktige utbetalinger til Isfjell AS, noe som for øvrig burde ha vært politietterforsket. Øvrige saksbehandlingsfeil som er påberopt i ankeerklæring og senere prosesskriv frafalles. Dette forstås også å gjelde det at kommuneadvokaten skulle ha overlevert saksdokumenter til herredsretten etter hovedforhandlingen. Saksbehandlingsfeilene som fortsatt gjøres gjeldende, påberopes ikke lenger som grunnlag for at dommen må oppheves, men dommen må forstås i lys av alle feilene.

Oppsigelsen savner saklig grunn og må kjennes ugyldig. Herredsretten har vurdert dette spørsmål feil.

Kommunen har begått feil i oppsigelsessaken ved ikke å avholde drøftingsmøte i henhold til regelen i arbeidsmiljøloven §57 nr 1. Kommunen har også begått feil ved ikke å overholde forvaltningsloven §16 om forhåndsvarsling, §17 om utrednings- og informasjonsplikt samt §18 om partsinnsyn.

Kommunens begrunnelser for oppsigelsen er uriktige. I denne oppsigelsessak har kommunen lagt til grunn og boltret seg i utallige usannheter. Videre har kommunen begått mange feil ved behandlingen av saken. Oppsigelsen må være den mest brutale noen gang i offentlig virksomhet.

Arbeidsforholdene ved kommunens eiendomsavdeling var dårlige, og det var gjennomgripende problemer i arbeidsmiljøet der. Ledelsen i eiendomsavdelingen var elendig. Omorganiseringen av eiendomsavdelingen var uaktsom å gjennomføre. Kommunen misligholdt rettsforliket som tidligere var inngått i anledning søksmål som Martinsen hadde reist. Kommunens anførsler om at Martinsen i flere tilfeller ikke har utført pålagte arbeidsoppgaver og at han i flere tilfeller har begått ordrenekt, er uriktige. Kommunen har dessuten blandet sammen prosjekter og ansattes prosjektfunksjoner.

Kommunens påtale i brev av 15 september 1994 vedrørende Martinsens handlemåte i forbindelse med den økonomiske rapport for det aktuelle byggeprosjekt var uriktig. Såvel Martinsens fremgangsmåte som rapportens innhold var riktig.

Revisjonens og kontrollutvalgets senere behandling bekrefter at fremgangsmåten var i orden. Martinsens klage på påtalen ble feilaktig avvist fra behandling. Klagen ble feilaktig heller ikke gitt oppsettende virkning. Rådmannen var for øvrig inhabil til å behandle klagesaken. Det samme gjaldt alle rådmannens underordnede.

Ved påtalen ble alle tidligere arbeidsoppgaver fratatt Martinsen. Han ble likevel pålagt nye arbeidsoppgaver i strid med det som kommunaldirektøren hadde bestemt. Det ble skapt vanskeligheter for Martinsens fortsettelse i kommunen, særlig nevnes flytting av parkeringssted og innskjerping av kjøregodtgjørelse.

Oppsigelsessaken ble igangsatt etter at Martinsen hadde reist kritiske spørsmål vedrørende kommunens forhold til entreprenøren Isfjell AS, som kommunen stadig benyttet. Oppsigelsen ble behandlet og bestemt i rekordfart, uten at Martinsen skulle vite om den.

Kommunens beslutning om å suspendere Martinsen fra arbeidsplassen var ugyldig. Utestengningen som ble iverksatt strider mot bestemmelsen i straffeloven §410. Politianmeldelsen mot Martinsen, som senere hadde vært innom sitt kontor, var uriktig, og saken ble senere henlagt.

Erstatning kreves med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til 600000 kroner. Det kreves dekket tapt arbeidsinntekt med 240000 kroner, utestående kjøregodtgjørelse med 8000 kroner samt tort og svie.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Oppsigelsen av Are Martinsen kjennes ugyldig.

2. Tromsø kommune v/ordføreren dømmes til å betale Are Martinsen erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til 600000 kroner.

3. Tromsø kommune v/ordføreren dømmes til å betale Are Martinsen saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Tromsø kommune gjør i hovedsak gjeldende:

Herredsretten har ikke begått saksbehandlingsfeil. Are Martinsens anførsler om dette kan ikke føre frem. Hovedforhandlingen ble gjennomført i vanlig orden, Marianne Knapp i kommunen var tilstede under hele forhandlingen, og det var ingen tvil om at hun og ingen andre møtte som kommunens representant. Hun ga ikke forklaring under hovedforhandlingen. Hun var opprinnelig påberopt som vitne, men ble senere frafalt. Ingen av herredsrettens medlemmer var inhabile.

Motpartens anførsler om inhabilitet er ikke holdbare. Kommuneadvokaten benyttet det utdrag som hun fremla i hovedforhandlingen, og det er uriktig at hun skal ha levert dokumenter til herredsretten etter hovedforhandlingen. Videre er det uriktig at retten har bygget på dokumenter eller opplysninger som skal ha tilflytt den etter hovedforhandlingen. Det som herredsretten bygger sin avgjørelse på, ble forhandlet i retten.

Oppsigelsen av Are Martinsen er saklig og kan ikke kjennes ugyldig. Vilkårene i arbeidsmiljøloven §60 første ledd nr 1 er oppfylt, idet oppsigelsen er saklig begrunnet i arbeidstakers forhold.

Kommunen har ikke begått saksbehandlingsfeil i forbindelse med behandlingen av oppsigelsessaken. Are Martinsens klage av 16 januar 1995 vedrørende kommunens påtale mot ham, ble behandlet av rådmannen som ikke var inhabil. Kommunen besluttet rettelig at klagesaken skulle avvises. Saksfremlegget om oppsigelse ble utarbeidet og utsendt til medlemmene av administrasjonsutvalget forut for møtet der avgjørelsen skulle treffes, og medlemmene hadde tilstrekkelig tid til å sette seg inn i saken før møtet. Saksfremlegget var grundig og vedlagt dokumentasjon. Oppsigelsen tilfredsstiller lovens formkrav. Lovens krav om forhåndsdrøftelse forut for oppsigelse ble også overholdt. Martinsen ble ved to anledninger innkalt til møte om sitt arbeidsforhold i kommunen, han forstod hva innkallingen gjaldt, men han unnlot begge ganger å møte. Selv om saksfremlegget om oppsigelse allerede var utarbeidet og utsendt til administrasjonsutvalgets medlemmer før Martinsen ble inkalt til møte, kunne saken når som helst trekkes tilbake fra administrasjonsutvalget, dersom forholdene skulle tilsi det. Dersom saksbehandlingsfeil anses å foreligge vedrørende kravet om forhåndsdrøftelse, vil oppsigelsen likevel ikke være ugyldig, idet feilen ikke har innvirket på vedtakets innhold. Oppsigelse ville uansett ha blitt vedtatt. Administrasjonsutvalgets vedtak om oppsigelse var enstemmig.

Are Martinsen har gjennom flere år utført sitt arbeide utilfredsstillende, både ved helt å unnlate å utføre pålagte arbeidsoppgaver og ved å utføre pålagte arbeidsoppgaver dårlig. Dette gjelder flere byggeprosjekter samt en del annet arbeide.

Are Martinsen har gjennom flere år vist uakseptabel atferd overfor arbeidsgiver. Han har stadig innlevert kjøreregninger uten tilstrekkelige opplysninger om arbeidsoppdrag og kjørelengde. Han har stadig uteblitt fra interne aktivitetsmøter. Han har unnlatt å innlevere fleksilister eller timelister for sitt arbeide. Han unnlot å føre seg på ferieliste i 1995, og han uteble fra arbeidsstedet i 3 uker uten at noen i kommunen kjente til at han ville eller skulle ha ferie da.

Are Martinsen har gjennom flere år skapt store samarbeidsproblemer i forhold til kommunens ledelse. Han har stadig hatt problemer med å ville forholde seg til sine overordnede. Han har stadig skapt unødvendige vanskeligheter med og vist motvilje mot å etterkomme overordnedes beskjeder. Han har i flere tilfeller begått ordrenekt overfor overordnede. Martinsens manglende samarbeidsvilje har skapt mye unødvendig ekstraarbeide for hans overordnede, og det har bidratt til å skape dårlige arbeidsforhold.

Kommunens påtale overfor Martinsen i brev av 15 september 1994 var riktig og saklig. Påtalen var foranlediget av Martinsens håndtering av rapporten om Rektor Horsts gate 7. Martinsen skulle ha forelagt sitt problem for sine overordnede, hvilket han unnlot å gjøre. Han har anført forskjellige begrunnelser for å kople kommunerevisjonen inn i saken. Han visste at rapporten ville være offentlig, at den kunne bli offentliggjort gjennom avisene, og at dette ville være egnet til å skade kommunen. Kommunens ansatte har hatt forskjellig syn på hvorvidt Martinsens fremgangsmåte var riktig. Men det fastholdes at påtalen var berettiget.

Rapporten om Rektor Horsts gate 7 inneholdt feilaktige opplysninger, og konklusjonen var feil. Utbetalingen til Isfjell AS har det i ettertid vært forskjellige meninger om berettigelsen av. Ledelsen kan uansett ikke klandres for å ha utbetalt fakturaen i Martinsens fravær. Martinsen hadde ikke gitt ledelsen tilstrekkelige opplysninger om problematikken som forelå og om løsningen som han hadde valgt. Ledelsen hadde rett til å overprøve Martinsens vurdering.

Are Martinsen har utvist illojal opptreden overfor sine overordnede etter at påtalen ble gitt, ved å rette forskjellige beskyldninger mot dem. Ingen av beskyldningene var sanne. Martinsens arbeidsinnsats minket ytterligere etter at påtalen var gitt.

Subsidiært anføres at Martinsens erstatningskrav er for høyt. Han har oppebåret lønn fra kommunen frem til 17 september 1996. Han har ikke gjort nok for å skaffe seg inntektsbringende arbeid.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Nord-Troms herredsretts dom av 16 09 96 i sak 1822/95 A stadfestes.

2. Tromsø kommune v/ordføreren tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:

Anken gjelder saksbehandlingen og avgjørelsens innhold. Ankende part har frafalt kravet om at dommen skal oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, men han fastholder at saksbehandlingsfeil ble begått. Lagmannsretten finner at ankesaken uansett kan tas opp til realitetsavgjørelse, jf tvistemålsloven §388 jf §379. Hensynet til den annen part taler ikke imot at anken realitetsbehandles. Partene ble under saksforberedelsen enige om at lagmannsretten kan ta saken opp til realitetsavgjørelse, og dette ble opprettholdt i hovedforhandlingen. Ankesaken kan forsvarlig realitetsbehandles, idet saken ble fullstendig behandlet i ankeforhandlingen, slik at lagmannsretten har fyldestgjørende avgjørelsesgrunnlag.

Lagmannsretten bemerker likevel at saksbehandlingsfeilene som Martinsen har påberopt ved herredsrettens dom, ikke kan føre frem, idet ingen slike feil kan ses å foreligge. Ut fra foreliggende opplysninger kan det heller ikke ses at den ene meddommer var inhabil.

Are Martinsen er høgskoleutdannet som ingeniør i bygg og anlegg. Martinsen har vært ansatt i Tromsø kommune siden 1977, først som ingeniør og fra 1987 som avdelingsingeniør. Han har hele tiden arbeidet i teknisk avdeling. Den har vært organisert forskjellig i løpet av hans ansettelsestid. Martinsens arbeidsområde har vært byggesaker, men også forskjellige andre saker. Arbeidsmiljøloven får anvendelse i dette ansettelsesforhold.

Lagmannsretten legger til grunn at Tromsø kommune 12 oktober 1995 foretok oppsigelse, og altså ikke avskjedigelse, av Are Martinsen fra hans stilling som avdelingsingeniør. Kommunen har under sakens forberedelse og vedtakelse ment å behandle den som oppsigelsessak etter reglene i arbeidsmiljøloven §60 om vern mot usaklig oppsigelse. Dette bygges på flere forhold. Rådmannens saksfremlegg av 2 oktober 1995 til administrasjonsutvalget inneholder redegjørelse for sakens behandling etter lovens regler om oppsigelse samt innstilling til vedtak om at Martinsen sies opp fra sin stilling med hjemmel i arbeidsmiljøloven §60, administrasjonsutvalgets vedtak av 12 oktober 1995 går ut på at Martinsen "sies opp fra sin stilling" med hjemmel i arbeidsmiljøloven §60 og med "oppsigelsesfrist" på 3 måneder, kommunaldirektørens oppsigelsesbrev av 12 oktober 1995 inneholder opplysning om at Martinsen i oppsigelsestiden "vil motta lønn på vanlig måte", og Martinsen har deretter oppebåret lønn inntil rettskraftig kjennelse om fratreden under sakens behandling forelå. Kommunaldirektørens oppsigelsesbrev ble overlevert personlig til Martinsen 13 oktober 1995.

Det forhold at Martinsen ble pålagt øyeblikkelig fratreden, og at han deretter ble nektet å innfinne seg på arbeidsstedet, kan under de foreliggende omstendigheter ikke være tilstrekkelig til å begrunne at kommunen i realiteten foretok avskedigelse av ham. Det kan vises til Fanebust "Oppsigelse i arbeidsforhold" (1995) side 2730 om mellomform mellom oppsigelse og avskjedigelse.

Det legges til grunn at kommunens beslutning om øyeblikkelig fratreden ikke var ugyldig. Kommunaldirektørens oppsigelsesbrev som inneholder beskjed om at Martinsen skal fratre sine arbeidsoppgaver med øyeblikkelig virkning, bygget på administrasjonsutvalgets vedtak om at Martinsen "fratas sine arbeidsoppgaver med umiddelbar virkning", som igjen bygget på rådmannens avsluttende bemerkning i saksfremlegget om at Martinsens forhold er av en slik karakter "at arbeidsforholdet bør avsluttes med umiddelbar virkning".

Arbeidsmiljøloven §57 nr 1 bestemmer at før arbeidsgiver fatter beslutning om oppsigelse, skal spørsmålet så langt det er praktisk mulig drøftes med arbeidstaker og med arbeidstakers tillitsvalgte, med mindre arbeidstaker selv ikke ønsker det. Lovens uttrykk "så langt det er praktisk mulig" skal tolkes strengt, se Ot.prp.nr.50 (1993-94) side 182 og 236. Lovens krav om forhåndsdrøftelse er ment som en ordensforskrift, og saksbehandlingsfeil i form av unnlatt forhåndsdrøftelse vil ikke i seg selv medføre at oppsigelsen er ugyldig, men det vil være ett av flere momenter ved vurderingen av om oppsigelsen er saklig begrunnet, se Ot.prp.nr.50 (1993-94) side 183 og 236. Bestemmelsen i §57 nr 1, som ble vedtatt 6 januar 1995 og trådte i kraft 1 februar samme år, får anvendelse i dette tilfelle.

Avgjørelse som gjelder oppsigelse av offentlig tjenestemann regnes som enkeltvedtak i forvaltningsloven, jf dens §2 annet ledd. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak får anvendelse i slik oppsigelsessak, unntatt hva gjelder reglene om klage, dersom vedtaket treffes av bl.a. kommunalt organ, jf loven §3. Virkningen av saksbehandlingsfeil reguleres i forvaltningsloven §41.

Teknisk kommunaldirektør Per Hareide innkalte i brev av 11 oktober 1995 Are Martinsen til "møte om Deres arbeidsforhold i Tromsø kommune", under henvisning til "telefoninnkalling" (med hvilket mentes telefonsamtale tidligere samme dag), samt med opplysninger om at Martinsen hadde bekreftet at han ville møte, at han hadde adgang til å ha med tillitsvalgt eller annen fullmektig, og at møtet ville finne sted hos direktøren samme dag kl 1400. Brevet ble straks levert Martinsen personlig på hans kontor. Martinsen sendte brevet tilbake på telefax med påtegning om retur til kommunaldirektøren, under henvisning til telefonsamtalen og at innkallingen skulle inneholde detaljert oversikt over hva som skulle behandles i møtet, samt med opplysning om at siden han var avhengig av å kunne konferere med sin fagforening før et slikt møte, kunne han ikke møte opp samme dag kl 1400. Teknisk kommunaldirektør innkalte i nytt brev av 11 oktober 1995 Martinsen til "møte om Deres arbeidsforhold i Tromsø kommune", med opplysning om at innkallingen ikke skulle inneholde detaljert oversikt over møtets tema, og at møtet skulle finne sted hos direktøren neste dag kl 0900. Brevet ble lagt på Martinsens kontor og i tillegg bragt hjem til hans bopel, og Martinsen mottok brevet samme dag. Verken Martinsen eller hans tillitsvalgte møtte frem i noen av disse møtene. Martinsen meldte ikke forfall til siste møte.

Hovedtillitsvalgt Ellinor Kjellstrup i kommunen, som for øvrig var medlem i administrasjonsutvalget og som fikk tilsendt saksfremlegget, gjorde ingen henvendelse til Martinsen om saken. Hun hadde på forespørsel til kommunens personalavdeling fått slike svar om håndteringen av saken, at hun valgte å avstå fra å kontakte Martinsen om den.

Martinsens forklaring på hvorfor han uteble, nemlig at han trodde at møtet hadde å gjøre med hans tidligere klage på påtalen av 15 september 1994 og at han ikke hadde anelse om at møtet gjaldt spørsmål om oppsigelse, kan være riktig. Under telefonsamtalen med kommunaldirektøren 11 oktober 1995, forut for de formelle innkallingene som ble levert ham samme dag, ble det ikke opplyst at møtet skulle gjelde spørsmål om oppsigelse. Det fremgikk dog av begge skriftlige innkallinger at møtene gjaldt hans "arbeidsforhold" i kommunen. Martinsen var klar over at arbeidsforholdet etter hvert var blitt uvanlig anstrengt. Martinsen hadde uansett all oppfordring til å delta i møtet for å få vite hva kommunen ønsket å drøfte vedrørende hans arbeidsforhold. Han kunne ikke bare etter eget forgodtbefinnende utebli fra møtet som arbeidsgiver hadde innkalt ham til.

Rådmannens tilleggssaksfremlegg av 12 oktober 1995 ble forelagt administrasjonsutvalget i møte samme dag. I dette saksfremlegg ble det redegjort for innkallingene av Martinsen, at han ikke hadde avgitt møte, samt at rådmannen "vurderer det slik at spørsmålet ikke har vært praktisk mulig å drøfte med Are Martinsen" og at "årsaken er at Martinsen ikke har stilt til de innkalte møter". I det tidligere utarbeidede og utsendte saksfremlegg fantes ingen opplysninger om arbeidsmiljøloven §57 nr 1 eller at Martinsen skulle innkalles til forhåndsdrøftelse.

Kommunens ledelse unnlot bevisst å varsle Martinsen om oppsigelsessaken som var under forberedelse. Han fikk ikke på noe tidspunkt uttrykkelig kjennskap til saken før vedtaket om oppsigelse ble meddelt ham. Forklaringene vedrørende dette hemmelighold overfor Martinsen synes nokså vage og vanskelige å forstå. Verken saksfremlegget eller tilleggssaksfremlegget til administrasjonsutvalget inneholder noe om forvaltningsloven.

Lagmannsretten finner at kommunen har brutt saksbehandlingsregelen i arbeidsmiljøloven §57 nr 1. Forhåndsdrøftelse ble ikke gjennomført, verken med Martinsen eller hans tillitsvalgte. At hovedtillitsvalgt Kjellstrup i kommunen var tilstede i administrasjonsutvalget som besluttet oppsigelse, kan ikke ses å kunne tilfredsstille lovens krav om forhåndsdrøftelse med arbeidstakers tillitsvalgte, idet hun var tilstede som medlem i utvalget og ikke som Martinsens tillitsvalgte. Lovens vilkår for å unnlate forhåndsdrøftelse kunne etter omstendighetene ha vært oppfylt. Kommunen hadde imidlertid i realiteten allerede gjennomført og avsluttet saksforberedelsen, ved å utarbeide saksfremlegget med innstilling om vedtak om oppsigelse og ved å oversende dette til administrasjonsutvalget som skulle fatte vedtak i saken, uten at forhåndsdrøftelse var gjennomført eller forsøkt gjennomført. Innkalling til møte for forhåndsdrøftelse kom ikke før siste dag før administrasjonsutvalget skulle avgjøre saken. Kommunens sene forsøk på å gjennomføre forhåndsdrøftelse med Martinsen hadde tydelig preg av hastverk, som i dette tilfelle burde ha vært helt unødvendig, idet kommunen i realiteten hadde god tid til å behandle saken. Formålet med lovens krav til forhåndsdrøftelse tilsier at arbeidsgiver har et klart ansvar for at arbeidstaker gis reell mulighet til slik drøftelse før oppsigelse besluttes, især når arbeistaker har hatt et såvidt langvarig ansettelsesforhold som i dette tilfelle. Administrasjonens saksfremlegg kunne riktignok fortsatt trekkes tilbake fra administrasjonsutvalget, som skulle avgjøre saken, men dette kan etter omstendighetene neppe være avgjørende. Administrasjonsutvalgets medlemmer kan imidlertid ha trodd at lovens krav om forhåndsdrøftelse var oppfylt. Det vises til tilleggssaksfremlegget hvori opplyses at Martinsen i henhold til arbeidsmiljøloven §57 nr 1 ble innkalt til "drøftingsmøte" samt til det som videre opplyses i saksfremlegget om dette.

Lagmannsretten finner at kommunen har brutt forvaltningsloven §16 om forhåndsvarsling. Martinsen skulle skriftlig ha vært varslet om oppsigelsessaken før vedtaket om oppsigelse ble fattet, og han skulle ha vært gitt høve til å uttale seg om saken innen nærmere angitt frist, jf §16 første og annet ledd. Vilkårene for å unnlate forhåndsvarsling var ikke oppfylt, jf §16 tredje ledd. Lagmannsretten finner også at kommunen har brutt forvaltningsloven §17 om informasjonsplikt, ved å unnlate å gjøre Martinsen kjent med opplysninger i oppsigelsessaken som var under forberedelse, jf §17 annet og tredje ledd. Lagmannsretten vil videre bemerke at kommunen ved å hemmeligholde oppsigelsessaken overfor Martinsen, har hindret ham i å benytte sin rett til å se sakens dokumenter, jf forvaltningsloven §18 om partsoffentlighet.

Betydningen av saksbehandlingsfeilene som kommunen har begått i anledning oppsigelsessaken vil bli drøftet nedenfor i forbindelse med den samlede saklighetsvurdering som skal foretas. Saklighetsvurderingen vil særlig bero på forholdene som begrunner oppsigelsen, og som vil bli gjennomgått her.

Kommunens tekniske avdeling er delt i flere seksjoner. Byggesjefens etat samt tomte- og boligkontoret ble slått sammen til bygge- og eiendomsseksjonen i 1985. Bygge- og eiendomsseksjonens prosjekt og driftskontorer ble i 1990 slått sammen til byggkontoret. Det skulle ivareta alle oppgaver som hadde hørt under prosjekt- og driftskontorene. Are Martinsen har arbeidet i byggesjefens etat, bygge og eiendomsseksjonen samt byggkontoret.

Arbeidsmiljøet i byggkontoret utviklet seg til å bli mindre godt utover i 1990-årene. Vitneforklaringer fra såvel overordnede som andre ansatte gir trygt grunnlag for å konstatere at arbeidsmiljøet utviklet seg i uheldig retning, såvel i forholdet mellom under- og overordnede som mellom underordnede. Årsakene til det uheldige arbeidsmiljø som vokste frem var nok forskjellige, men med det til felles at det synes å ha hatt sammenheng med den omorganisering som ble gjennomført i 1990.

Det synes som om noen få personer etter hvert ble særlig misfornøyde i arbeidsmiljøet. Are Martinsen var blant dem som stadig viste misnøye og derved også skapte misstemning på arbeidsplassen. At Martinsen ikke var fornøyd med omorganiseringen synes for øvrig å komme til uttrykk i hans økonomiske rapport av 22 august 1994 for Rektor Horsts gate 7, der det i konklusjonen heter at "men det kan ikke utelukkes en sammenheng med nedleggelsen av prosjektkontoret, som har ført til at kommunens interesser i entrepriseforhold ikke blir tilfredsstillende ivaretatt, med store tap som resultat."

Martinsen reiste ved stevning av 15 september 1992 søksmål mot kommunen og eiendomssjefen Svein Karoliussen med krav om erstatning. Kravet mot kommunen var begrunnet i forskjellsbehandling og manglende oppfølging av lønnskrav. Kravet mot Karoliussen var begrunnet i at han skulle ha fremsatt ærekrenkende beskyldninger. Partene inngikk rettsforlik under hovedforhandlingen 16 september 1993. Forliket innebar blant annet at kommunen ga Martinsen lønnsøkning og at eiendomssjefen trakk tilbake og erklærte et utsagn dødt og maktesløst. Kommunen unnlot imidlertid å oppfylle forlikets punkt 3 om at det i løpet av året skulle foretas en gjennomgang av arbeidsoppgaver og ansvarsområde for Martinsens stilling, samt at det skulle vurderes hvorvidt det var aktuelt med omgjøring av hans stilling til overingeniør.

Kommunaldirektøren ved teknisk avdeling meddelte i brev av 15 september 1994 en "påtale" til Martinsen for hans "handlemåte i forbindelse med oversendelse av økonomisk rapport" for byggeprosjektet i Rektor Horstsgate 7 som han var prosjektleder for. Kommunaldirektøren og rådmannen opplyste at de "betrakter din (Martinsens) handlemåte som illojal og uttrykk for grov uforstand i tjenesten." Kommunaldirektøren besluttet "å måtte frita" Martinsen "for bygge- og prosjektlederfunksjoner" samt at han "inntil videre (vil) bli tildelt oppgaver knyttet til drift og vedlikehold med slik rapporteringsplikt som eiendomssjefen fastlegger". Det ble opplyst at kommunaldirektøren "vil bli holdt løpende orientert om din utførelse av oppgavene." Avslutningsvis opplyses at brevet er "en meget alvorlig påtale og advarsel" samt at dersom det senere skulle skje selv langt mindre tillitsbrudd, "vil ditt tilsettingsforhold bli lagt fram for tilsettingsmyndigheten til avgjørelse."

Martinsen påklaget 16 januar 1995 påtalen som var blitt gitt ham. Administrasjonsutvalget fattet 10 august 1995 vedtak om at klagen avvises, idet den påklagde avgjørelse ikke var å anse som et enkeltvedtak som kunne påklages. Martinsen påklaget deretter vedtaket om avvisning av klagen. Administrasjonsutvalget fattet 12 oktober 1995, samtidig med at vedtaket om oppsigelse ble fattet, vedtak om at det tidligere vedtak om å avvise klagen, opprettholdes. Formannskapet besluttet 12 desember 1995 at administrasjonsutvalgets vedtak om å avvise klagesaken, stadfestes.

Lagmannsretten er uenig med kommunen i at Martinsens klage på påtalen kunne avvises. Påtalen må etter sitt innhold og sin virkning for arbeidstakeren anses som slik "ordensstraff' som regnes som enkeltvedtak, jf forvaltningsloven §2 annet ledd. Det kan vises til Frihagen "Forvaltningsloven" bind 1 (1986) side 73. Kommunen skulle således ha realitetsbehandlet Martinsens klagesak. Lagmannsretten finner at kommunen i september 1994 i kraft av sin styringsrett hadde rett til å frata Martinsen hans vante arbeidsoppgaver og å tildele ham arbeide av annen art, hensett til den alvorlige situasjon som hadde oppstått.

Bakgrunnen for påtalen var Martinsens økonomiske rapport av 22 august 1994 vedrørende byggeprosjektet i Rektor Horsts gate 7. Aksjeselskapet Isfjell ble omtalt i denne rapport, blant annet i forhold til betaling av en faktura pålydende 172882 kroner, som Martinsen mente at var blitt feilaktig utbetalt i hans feriefravær. Martinsen hadde i lengre tid vært skeptisk til at Isfjell AS til stadighet ble tildelt arbeidsoppdrag for kommunen samt til de avtalebetingelser som syntes å gjelde eller å bli praktisert mellom Isfjell AS og kommunen. Isfjell AS' største aksjonær var Tromsø kommune, som hadde aksjemajoritet. Isfjell AS er senere blitt avviklet.

Betalingen på 172882 kroner til Isfjell AS som Martinsen beskrev i rapporten har senere vært gjenstand for nærmere undersøkelser. Kommunens administrasjon og kontrollutvalget fant grunn til å bestille hver sin juridiske betenkning om saken, og betenkningene inneholder motsatte konklusjoner. Kommunen har senere krevd hele beløpet tilbakebetalt. Hvorvidt dette tilbakebetalingskrav ble fremsatt før selskapet ble avviklet, er ikke opplyst. Såvidt forstås er beløpet ikke tilbakebetalt.

Det kan i ettertid konstateres at kommunens forskjellige organer synes å ha ulike oppfatninger om hvorvidt påtalen overfor Martinsen var berettiget. Kontrollutvalget fattet 25 oktober 1994 vedtak, på bakgrunn av problemstillinger som var reist i forbindelse med Martinsens sak, om at utvalget "vil presisere at enhver arbeidstaker i kommunen uten å gå veien om sine overordnede har full rett til å henvende seg til revisjonssjefen og kontrollutvalget" samt at dette "gjelder i alle saker hvor vedkommende arbeidstaker føler et ansvar for å ta opp forhold kontrollorganene bør informeres om". Rådmann Inger Lise Sverdrup, som var ansvarlig for saksfremlegget til administrasjonsutvalget som skulle fatte vedtak i oppsigelsesaken, brukte påtalen som ett av flere momenter for å innstille på vedtak om oppsigelse. Rådmann Wiggo Fjellberg, som var medlem i administrasjonsutvalget som vedtok oppsigelse, forklarte i retten at han synes at Martinsen handlet absolutt riktig slik han gjorde i forbindelse med den økonomiske rapport, at Martinsen tok belastningen med å gripe fatt i saken, samt at han skulle ønske at det var flere slike personer blant kommunens ansatte.

Lagmannsretten har i nærværende arbeidstvist ikke fått opplyst det fullstendige faktiske forhold eller fått forelagt det fullstendige dokumentasjonsgrunnlag for Isfjell AS's kontraktsforhold eller entrepriseutførelse i byggeprosjektet i Rektor Horsts gate 7 og kan derfor vanskelig prejudisielt ta stilling til tvisten mellom kommunen og entreprenøren. Rapporten synes imidlertid å være farget av Martinsens misnøye mot sine overordnede. Rapporten synes i det hele tatt etter sitt innhold og sin konklusjon å bære preg av unødvendig krisemaksimering.

Are Martinsen har i forbindelse med prosjektet i Rektor Horsts gate 7 samt klagesaken som han reiste etter å ha fått påtalen fremsatt gjentatte beskyldninger mot ansatte i kommunen. I notat av 3 november 1994 til kommunerevisjonen opplyser Martinsen at det vil være uheldig "dersom den kommunale administrasjon skal kunne true en prosjektleder til ikke å varsle om uheldige økonomiske forhold som hans overordnede har gjort...". I klage av 16 januar 1995 til administrasjonsutvalget redegjør Martinsen for noen utbetalinger til Isfjell AS "... til tross for at de respektive prosjektledere nektet å attestere fakturaene" hvoretter han uttaler: "Felles for disse tre utbetalingene er at de i tid falt sammen med arbeid som entreprenøren utførte på privatboligen til den i eiendomsseksjonens ledelse som foresto utbetalingen". I klage av september 1995 til formannskapet opplyser Martinsen: "Isfjell AS har vært behjelpelig når den kommunale ledelse trengte hjelp til byggearbeider på sine privatboliger. Det er heller ingen hemmelighet at når oppgjør for slike byggearbeider skal foretas, blir gamle regninger som tidligere er avslått hentet frem og betalt." I notat av 29 mai 1995 til kontorleder opplyser Martinsen: "I august 1994 varslet jeg kommunens ledelse om at det var utført økonomiske misligheter ved byggeprosjektet i R. Horsts gt 7." Det kan ikke være tvil om at han her siktet til den økonomiske rapport for dette prosjekt. I stillingssøknad 6 mars 1995 til kommunen opplyser Martinsen at årsaken til at han 15 september 1994 ble fratatt bygge- og prosjektoppgaver "var at da jeg kom fra ferien 94, oppdaget jeg at det var utført økonomiske misligheter på et av mine byggeprosjekter."

Administrasjonsutvalgets formann holdt et møte med Martinsen 27 mars 1995 for å avklare opplysninger og påstander i hans klage av 16 januar 1995. Til stede i dette møte var også kommuneadvokaten og en representant for NITO. I møtereferatet ble bl.a. følgende protokollert (side 3): "Det som er skrevet om arbeid utført på privatbolig og transaksjoner som ikke skal bli kjent skal ikke forstås slik at det dreier seg om betaling for arbeid ledelsen har fatt utført på sine privatboliger. Det dreier seg om utbetalinger for arbeid som prosjektlederne mente ikke skulle utbetales, men som overordnede vurderte annerledes." Utvalgets leder Per Pettersen forklarte i retten at Martinsen etter denne protokollasjon hadde uttalt noe slikt som at man fikk trekke sine egne konklusjoner, og Pettersen oppfattet dette slik at Martinsen i virkeligheten lot spørsmålet henge i luften til tross for det som var blitt protokollert. Lagmannsretten bemerker at Martinsens etterfølgende opptreden med flere gjentakelser av beskyldningene mot sine overordnede, synes å bekrefte at han ikke kan ha ment det som han i møtet uttalte om dette spørsmål og som han også lot føre inn i referatet.

Kommunerevisjonen har undersøkt forholdene vedrørende det som Martinsen har beskyldt sine overordnede for, og det ble ikke funnet grunnlag for beskyldningene. Bevisførselen i ankesaken gir heller intet grunnlag for at beskyldningene kan ha vært sanne. Saken reiste imidlertid spørsmål om etiske regler for å hindre mistanke om sammenblanding mellom kommunale og private interesser. Lagmannsretten vil bemerke at Martinsens gjentatte beskyldninger mot overordnede har en alvorlig karakter og innebærer et alvorlig tillitsbrudd.

Lagmannsretten finner bevist at Are Martinsen gjennom flere år og helt frem til oppsigelsen ble vedtatt 12 oktober 1995 vesentlig har misligholdt sitt arbeidsforhold i kommunen. Misligholdet knytter seg særlig til sviktende arbeidsvilje, sviktende samarbeidsvilje, sviktende vilje til å underordne seg sine foresatte, sviktende vilje til å bidra til å avklare forhold av betydning for seg og sitt arbeidsforhold, samt ordrenekt i flere tilfelle. Martinsen har bevisst forholdt seg som beskrevet, enda han i tidens løp fikk advarsler, såvel muntlig som skriftlig. Han utviste en atferd som var vesentlig verre enn hva øvrige ansatte i avdelingen gjorde. Dette bygges på flere forhold som har funnet sted gjennom tid, som ses i sammenheng og som redegjøres nærmere for her.

Kommunen har vist til at Martinsens sviktende arbeidsvilje viste seg i forbindelse med flere byggeprosjekter der han var prosjektleder eller byggeleder eller begge deler. Her nevnes Verdensteatret (unnlatelse av å etterkomme skriftlig beskjed (udatert) i 1991 om ny dør), Storgata/Stortorget gågate (unnlatelse av å etterkomme skriftlig beskjed av 6 juni 1993 om undersøkelse av spørsmål som var reist), Synnavinden boliger for psykisk utviklingshemmede (unnlatelse av etterkomme skriftlig beskjed av 30 juni 1993 om kontroll av ovner og reklamasjon på umalt vindu), Snarveien 9A og 11 (unnlatelse av å etterkomme skriftlig beskjed av 18 januar 1993 om befaring av leiligheter). Videre nevnes Kvaløysletta sykehjem (mangelfull avklaring av entreprenørenes krav om tilleggsvederlag som ble fremsatt i 1993 og fastholdt i 1994 samt mangelfull avklaring av reklamasjon overfor entreprenør i april 1993, i begge tilfelle med den følge at overordnet måtte gripe inn og behandle og avgjøre saken, og med et resultat som var vesentlig anderledes enn det Martinsen hadde gått inn for) og (unnlatelse av å avslutte byggeregnskapet, med den følge at dette ble sterkt forsinket) samt Lakselvbukt bo og servicesenter (manglende oppfølging av ombyggingsarbeider som skulle utføres i 19921993, og som ble sterkt forsinket).

Kommunen har videre vist til at Martinsens sviktende arbeidsvilje viste seg i forbindelse med flere andre arbeidsoppgaver. Tilstandsrapporter som skulle vise bygningenes beskaffenhet, med det formål å tjene som hjelp til økonomistyring, ble ikke utarbeidet av Martinsen for bygningene i hans sone. Arealoversikter som skulle vise bygningenes størrelse, med det formål å ha oversikt over kommunens bygningsmasse, ble heller ikke utarbeidet av Martinsen, bortsett fra noen spredte notater. Asbestregistrering som han var pålagt å utføre i kommunens bygninger, ble utført i svært liten utstrekning, og han unnlot stadig å besvare overordnedes forespørsler om fremdrift og resultat. Martinsen hadde mangelfulle fakturarutiner i forbindelse med såvel byggeprosjekter som andre arbeider, slik at utbetaling av fakturaer ofte ble forsinket, noe som medførte at kreditorer måtte purre på betalinger og at kreditorer ville kunne kreve forsinkelsesrente. Martinsen håndterte stadig sine kjøreregninger feil. Han unnlot å etterkomme kommunens pålegg høsten 1994 om mer detaljerte kjøreregninger, noe kommunen kunne pålegge ham med grunnlag i sin styringsrett ved mistanke om misbruk.

Lagmannsretten legger til grunn at Martinsen i hovedsak har vist slik sviktende arbeidsvilje som kommunen har beskrevet. Det finnes videre bevist at Martinsen var klar over at han var tildelt eller pålagt arbeidsoppgavene, at han i mange tilfelle ved gjentatte anledninger ble spurt om arbeidets fremdrift, at han ikke hadde grunn til å unnlate å utføre oppgavene eller til å utføre dem såvidt mangelfullt, samt at han hadde tilstrekkelig tid innenfor vanlig arbeidstid til å kunne utføre det alt vesentlige av oppgavene. Martinsens forskjellige forklaringer vedrørende alle de arbeidsoppgaver som han vegret seg mot å utføre synes stort sett å ha preg av unødvendig vanskeliggjøring uten forankring i virkeligheten.

Det kan imidlertid ikke lastes Martinsen at han unnlot å utføre asbestregistrering etter 6 oktober 1994. Kommunen påla ham i brev av 6 oktober 1994 å innlevere asbestutstyret, som han trengte til dette arbeide, herunder verneutstyret. Det var en klar svikt i avdelingens ledelse at Martinsen fortsatt ble pålagt å utføre dette arbeide, uten å ha det nødvendige utstyr.

Det finnes ikke bevist at Martinsen innleverte feilaktige kjøreregninger. Han synes for øvrig å ha handlet i henhold til det som ble praktisert med hensyn til kjøregodtgjørelse. Det synes uklart hvorvidt Martinsen hadde rett til å motsette seg å føre så spesifikke kjøreregninger som kommunen høsten 1994 påla ham å gjøre og som innebar en klar innskrenkning i forhold til ordlyden i bestemmelsen i punkt 6 i kommunens generelle regler om utdyping av reiseregulativet.

Lagmannsretten legger til grunn at Martinsen i hovedsak har utvist slik sviktende samarbeidsvilje, sviktende vilje til å underordne seg sine foresatte samt sviktende vilje til å avklare forhold av betydning i arbeidsforholdet som kommunen har beskrevet. Dette viste seg på flere måter.

Martinsen unnlot ofte å følge ordrer om arbeidsoppgaver, enten ordrene ble gitt muntlig eller skriftlig. Han kom ofte med innvendinger som var uholdbare, men som likevel kunne være såpass brysomme og tidkrevende å besvare, at ledelsen ble påført belastende ekstraarbeid og at arbeidet ble forsinket. Han foretok sjelden noe selv for å avklare det han mente å være i tvil om, han bare reiste innvendinger og ventet passivt på hva som skjedde. Overordnede måtte etter hvert bestrebe seg på å gi ekstra klare beskjeder og ordrer, og de så seg i mange tilfelle nødt til å gjøre dette skriftlig i form av notat eller brev. Skriftlige henvendelser og svar antok etterhvert et slikt omfang, at det ble ualmindelig tungvint og tidkrevende for ledelsen. Martinsen unnlot stadig å møte i aktivitetsmøter, som kontorleder avholdt for å holde seg orientert om hver enkelts og den samlede avdelings arbeidsoppgaver. Martinsen unnlot ofte å innlevere fleksilister eller timelister, som skulle innleveres ved hver måneds slutt. Martinsen ville ikke fylle ut ferielisten i 1995, til tross for at han flere ganger ble spurt om å gjøre det og til slutt ble pålagt å gjøre det. Han uteble i 3 uker i juli og august, uten å gi beskjed om at han skulle avvikle ferie. Martinsen hadde vanskelig for å godta at hans overordnede skulle vite hva han foretok seg i løpet av arbeidsdagen. Kontorleder Eknes forklarte at han hadde vanskeligheter med å vite hva Martinsen egentlig gjorde, og at han ikke fikk oversikt over hans anvendelse av arbeidstid. Kontorleder Edvardsen forklarte at hovedproblemet var at Martinsen unnlot å gjøre det som han skulle gjøre, at han ofte meldte om en eller annen hindring, samt at andre ansatte ved kontoret tidvis spurte hvordan det gikk an at en person ikke skulle arbeide.

Arbeidsgiver har et klart ansvar for arbeidsmiljøet, herunder de psyko/sosiale forhold. Det bestemmes i arbeidsmiljøloven §7 nr 1 at arbeidsmiljøet skal være "fullt forsvarlig" ut fra enkeltvis og samlet vurdering av de faktorer i arbeidsmiljøet som kan ha innvirkning på arbeidstakers fysiske og psykiske helse og velferd. Det bestemmes i arbeidsmiljøloven §12 nr 1 at arbeidet skal legges opp slik at arbeidstakere ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger. Psyko/sosiale forhold i arbeidsmiljøet behandles nærmere i Friberg "Arbeidsmiljøloven" (1995) side 78 følgende og side 111 følgende.

Kommunens ledelse var kjent med den generelle misnøye som flere medarbeidere i teknisk avdeling la for dagen etter omorganiseringen i 1990 samt med den spesielt vanskelige situasjon som forelå mellom Martinsen og overordnede, og at dette delvis kunne føres tilbake til Martinsens rettssak i 1992-93 mot kommunen og eiendomssjefen samt bakgrunnen for rettssaken. Tiltakene som avdelingens ledelse iverksatte i forhold til arbeidsmiljøet generelt og Martinsen spesielt, viste seg ikke å være tilstrekkelige. Hensynet til det daglige arbeide og den daglige drift innebar dog forståelig nok begrensninger i ledelsens kapasitet til å forholde seg til Martinsen.

Avdelingsledelsen var etter hvert selv blitt så involvert i konflikten, at det burde ha vært innhentet profesjonell bistand utenfra, for å forsøke å løse opp i forholdene, som syntes nokså fastlåst hva gjaldt Martinsens situasjon. Det vises her til arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav d, om at arbeidsgiver skal sørge for sakkyndig bistand når dette er nødvendig for å gjennomføre lovens krav.

Teknisk kommunaldirektør Hareide har forklart at han i løpet av 1994 antok at det kunne gå i retning av oppsigelse av Martinsen, og det kan virke som om ledelsen hvert fall fra dette tidspunkt ga opp å gjøre noe aktivt for å bedre forholdene. Dette bidro nok til at konfliktnivået øket.

Spenningsnivået øket ytterligere ved at Isfjell AS ble bragt inn i konflikten. Kommunale oppdrag til Isfjell AS var blitt et konflikttema mellom kommunen og entreprenørbransjen samt muligens også internt i kommunen. Da det i tillegg oppsto uenighet mellom teknisk etat og kontrollutvalget vedrørende forhold som involverte både Isfjell AS og Are Martinsen, fikk saken dimensjoner ut over de interne vansker mellom Martinsen og avdelingsledelsen. Dette ble ytterligere forsterket gjennom utstrakt presseomtale, mistanke om lekkasjer fra kommunen til pressen samt behandling i politiske organer.

Lagmannsretten kan ikke se bort fra at ledelsens forholdsvis passive behandling av de omfattende problemene i arbeidsmiljøet generelt og med Martinsen spesielt, kan ha rammet Martinsen på en uheldig måte. Lagmannsretten kan likevel ikke tillegge dette avgjørende vekt. Martinsens atferd hadde manifestert seg klart over lang tid og i forhold til en rekke ledere. Flere nye ledere forsøkte å komme i et nytt spor i forhold til Martinsen, men alle synes å ha gitt opp etter en viss tid. Dette synes å vise at selv ledere som ikke var belastet med avdelingens uheldige fortid i de senere år, etter hvert fant det vanskelig å samarbeide med Martinsen.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at oppsigelsen er tilstrekkelig saklig begrunnet i arbeidstakerens forhold, jf arbeidsmiljøloven §60 nr 1. Det legges særlig vekt på følgende forhold. Martinsen har gjennom flere år - og helt frem til oppsigelsen ble gitt - vesentlig misligholdt sitt arbeidsforhold. Dette knytter seg særlig til sviktende arbeidsvilje, sviktende samarbeidsvilje, sviktende vilje til å underordne seg sine foresatte, sviktende vilje til å avklare forhold av betydning for sitt arbeidsforhold, samt flere tilfeller av ordrenekt. Alt dette gjelder forhold av avgjørende betydning for arbeidsforholdet. Martinsen har i løpet av siste halvdel i 1994 og utover i 1995 ved flere anledninger fremmet alvorlige beskyldninger mot sine overordnede om økonomiske misligheter av forskjellig slag. Senere har det vist seg at beskyldningene var uriktige og grunnløse. Martinsen har etter å ha mottatt den alvorlige påtalen i september 1994, hvorved han også ble fratatt sitt vante arbeide og tildelt arbeide av annen art, ikke vist særlig vilje til forbedring. Martinsen har i årenes løp hatt flere anledninger og oppfordringer til alvorlig å overveie sitt vanskelige arbeidsforhold, men han viste liten forståelse for problemet.

Lagmannsretten har dog vært i tvil om hvorvidt oppsigelsen er tilstrekkelig saklig begrunnet. Kommunen kunne og burde ha forsøkt å behandle saken bedre hva gjelder arbeidsmiljøproblemet generelt og Martinsens problem spesielt. Kommunen har videre begått flere saksbehandlingsfeil i oppsigelsessaken, ved å ha overtrådt regler i arbeidsmiljøloven og forvaltningsloven. Reglene som ble overtrådt anses som viktige arbeidsrettslige og forvaltningsrettslige prinsipper.

Saksbehandlingsfeilene kan likevel ikke ha avgjørende betydning for saklighetsvurderingen, idet feilene verken enkeltvis eller samlet kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.

Lagmannsretten finner således at oppsigelsen ikke kan kjennes ugyldig, jf arbeidsmiljøloven §62 første ledd.

Lagmannsretten finner at Are Martinsen ikke har rett til erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Dette følger av at oppsigelsen ikke kjennes ugyldig.

Når det gjelder spørsmålet om erstatning, bemerkes at saklig oppsigelse kombinert med øyeblikkelig fratreden etter omstendighetene vil kunne gi rett til erstatning på ulovfestet grunnlag. Det vises til Fanebust "Oppsigelse i arbeidsforhold" (1995) sidene 30, 90-91 og 375. Dette er imidlertid ikke påberopt som selvstendig grunnlag for erstatning. Lagmannsretten vil likevel bemerke at vilkårene for erstatning på ulovfestet grunnlag, ikke kan ses å være oppfylt.

Anken har vært forgjeves, og Are Martinsen skulle derfor etter hovedregelen erstatte kommunens saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger slike særlige omstendigheter, at han bør fritas for omkostningsansvaret i ankesaken. Saken har vesentlig betydning for Martinsen. Saken synes etter bevisførselen å stå i noe annen stilling for lagmannsretten enn for herredsretten, og lagmannsretten har funnet spørsmålet om oppsigelsens gyldighet tvilsomt. Martinsen har beskyttelsesverdig interesse i å få alle relevante sider ved saken rettslig prøvet.

Are Martinsen skulle etter hovedregelen erstatte kommunens saksomkostninger for herredsretten, jf tvistemålsloven §172 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at saken var så tvilsom, at Martinsen hadde fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten, samt at han bør fritas for omkostningsansvaret, jf §172 annet ledd. Tvilen gjelder den rettslige vurdering av hvorvidt oppsigelsen er tilstrekkelig saklig begrunnet. Det vises for øvrig til drøftelsen ovenfor.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom - slutningens punkt 1 - stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.