LH-1996-996

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-04-15
Publisert:	LH-1996-00996
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00996 M.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Kst statsadvokat Jenny Pedersen, Bodø) mot A (Forsvarer: Advokatfirma Smith Grette Wille DA ved advokatfullmektig Anne-Hilde Storm, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Dag Bugge Nordén. Sorenskriver Rolf Eidissen. Herredsrettsdommer Bjørn Bergby
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §195, §196, Straffeprosessloven (1981) §438, §444, §445, §192, EMK (1999), EMK (1999), §134, §391, §447

Saken gjelder krav om erstatning etter strafforfølgning i medhold av straffeprosessloven §444 og §445.

Ved Hålogaland lagmannsretts dom av 17 juni 1994 ble A dømt til fengsel i 3 år og 3 måneder for overtredelser av straffeloven §192 første ledds 2. straffalternativ, straffeloven §195 første ledds 2. straffalternativ og straffeloven §196 første ledd. Han ble også dømt til å betale oppreisning til fornærmede med kr 100000. De straffbare forhold bestod i to voldtekter til samleie av B sommeren 1992, en gang før og en gang etter at fornærmede fylte 14 år den 7 juli det året.

Domfelte fremsatte 29 juni 1994 begjæring om gjenopptakelse av saken, men begjæringen ble forkastet ved lagmannsrettens kjennelse den 17 oktober 1994 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse den 22 desember 1994. Den 10 juni 1995 fremsatte domfelte ny begjæring om gjenopptakelse. Ved lagmannsrettens kjennelse den 18 januar 1996 ble saken tillatt gjenopptatt i medhold av straffeprosessloven §391 nr 3. Domfelt ble da løslatt etter å ha sonet vel 11 måneder av straffen.

Ved hovedforhandlingen i gjenopptakelsessaken i tiden 9-17 september 1996 fant det sted en fullstendig ny realitetsbehandling med en sterkt utvidet bevisførsel. Ved lagmannsrettens dom av 17 september 1996 ble A på ny domfelt etter tiltalebeslutningens post II og III for overtredelse av straffeloven §195 første ledds 2. straffalternativ og straffeloven §196 første ledd, mens han ble frifunnet for overtredelse av straffeloven §192 iht post I a og b i tiltalen. Straffen ble fastsatt til fengsel i 1 år og 2 måneder. Fornærmede ble tilkjent oppreisning med kr 50000.

Om saksforholdet vises for øvrig til de nevnte avgjørelser.

A har med advokatfullmektig Anne-Hilde Storm som privat engasjert forsvarer den 16 desember 1996 fremsatt krav om erstatning for lidt skade ved strafforfølgningen. Kravet gjelder i sin helhet kostnader påløpt i forbindelse med arbeidet med å få gjenopptatt saken annen gang og omfatter følgende poster: Salær til privat engasjert forsvarer for arbeid utført i tiden før oppnevnelse som offentlig forsvarer med kr 121600, salær til privat etterforsker Ola Thune med kr 146.685 (etter korreksjon 10 mars 1997) og reiseutgifter for siktede og hans søster i forbindelse med konsultasjoner med forsvareren i Oslo med henholdsvis kr 8.451 og kr 7320.

Påtalemyndigheten ved kst statsadvokat Jenny Pedersen har tatt til gjenmæle mot kravet og påstått staten frifunnet.

I medhold av straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. og 4. punktum behandles erstatningskravet av de 3 fagdommerne som gjorde tjeneste i den gjenopptatte straffesaken. Muntlig forhandling om kravet er ikke begjært og finnes ikke nødvendig.

A har i korthet gjort gjeldende:

Prinsipalt kreves erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 første ledds 2. punktum. Grunnvilkåret om frifinnelse er oppfylt ved at siktede ble frifunnet for voldtekt, som er den "handling" det siktes til i første ledds første punktum. At han er domfelt etter henholdsvis straffeloven §195 og §196, er ikke til hinder for at han tilkjennes erstatning. I medhold av §444 første ledds 2. punktum har siktede krav på erstatning for all skade ved forfølgningen, uten hensyn til om det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling han er frifunnet for. Det er urimelig å tolke bestemmelsen innskrenkende, slik at erstatningsansvaret bare skal omfatte skade som har direkte sammenheng med soningen. Siktede har kun krevet dekket de faktiske utgifter forfølgningen har påført ham.

Subsidiært kreves erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 første ledds 1. punktum, idet siktede har gjort sannsynlig at han ikke voldtok B. Kravet til sannsynligjøring bør ikke tolkes strengt. Det bør legges vekt på at det for siktede i en voldtektssak er vanskelig å sannsynliggjøre et ikkefaktum, på prinsippet om uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 (2) og på Straffelovrådets forslag i NOU 1996:18, hvoretter sannsynlighetskravet bortfaller. En totalvurdering tilsier at A har oppfylt beviskravet.

Atter subsidiært bygges erstatningskravet på straffeprosessloven §445. Det legges særlig vekt på at A sonet nærmere ett år av fengselsstraffen før han ble frifunnet for voldtekt, at han kommer fra et lite samfunn der forholdene er gjennomsiktige og belastningen ved domfellelse for voldtekt særlig stor, at det tok lang tid fra B anmeldte forholdet til A ble frifunnet, og at arbeidet med gjenopptakelse av saken utelukkende ble utført med bistand fra As side. Politiet viste manglende interesse i å gjenoppta etterforskningen til tross for de nye bevis som ble presentert for dem av As engasjerte private etterforsker.

A har ikke nedlagt formell påstand, men har med den spesifikasjon som er nevnt ovenfor, krevet erstatning med til sammen kr 284.246 med tillegg av saksomkostninger forbundet med behandlingen av kravet.

Påtalemyndighetens anførsler kan oppsummeres slik:

Grunnvilkåret for erstatningsansvar etter straffeprosessloven §444 er ikke til stede. A var tiltalt etter straffeloven §192 i idealkonkurrens med §195 og §196, og forfølgningen har dermed ikke endt med frifinnelse. Det vises til Bjerke-Keiserud bind II side 1045, jf side 1032.

Vilkårene i §444 første ledd annet punktum er under ingen omstendighet oppfylt. Bestemmelsen gjelder bare erstatning for skade forvoldt ved selve frihetsberøvelsen. For annet tap gjelder hovedregelen i første punktum. Det er ikke sannsynliggjort at A ikke har foretatt de handlinger han er frifunnet for. De synspunkter som er påberopt fra motpartens side, vil kunne brukes som ledd i rimelighetsvurderingen etter §445.

Det er heller ikke rimelig å tilkjenne siktede erstatning etter straffeprosessloven §445. Hovedårsaken til at saken ble gjenopptatt, er at A selv endret forklaring. Han benektet både ved den opprinnelige hovedforhandling og første gangs begjæring om gjenopptakelse at han hadde hatt samleie med fornærmede. Først ved annen gangs begjæring om gjenopptakelse erkjente han dette. Det arbeid som er nedlagt i gjenopptakelsessaken er videre i like stor grad rettet mot tidspunktet for samleiene i et forsøk på å oppnå frifinnelse også for overtredelse av straffeloven §195. Ved den nye behandling av saken ble A idømt en straff av lengre varighet enn den som var sonet. Fullbyrdelsesordre ble likevel ikke gitt, idet straffen ble ansett sonet fullt ut.

Påtalemyndigheten har, med en reservasjon det ikke er grunn til å redegjøre nærmere for her, ikke innsigelser mot selve erstatningsberegningen etter den korreksjon som fant sted fra siktedes side.

Påtalemyndigheten har påstått seg frifunnet for det fremsatte krav.

Lagmannsretten ser saken slik:

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at siktede har fremmet sitt erstatningskrav etter reglene i straffeprosessloven kapittel 31om erstatning i anledning forfølgning. De påberopte bestemmelser i §444 og §445 gjelder i prinsippet alt økonomisk tap som kan tilbakeføres til strafforfølgningen. Likevel er en bestemt tapspost, nemlig siktedes krav på erstatning for "nødvendige utgifter til hans forsvar", undergitt særskilt regulering i kapittel 30 om saksomkostninger. Adgangen til erstatning for saksomkostninger etter straffeprosessloven §438 gjelder på alle trinn av forfølgningen, også ved gjenopptakelse. Det vises til Bjerke-Keiserud (2 utg 1996) II side 1034.

Siktedes erstatningskrav må i sin helhet sies å gjelde utgifter til hans forsvar. For salæret til privat engasjert forsvarer og siktedes reiseutgifter er dette ikke tvilsomt. Også utgiftene til privat etterforskning og søsterens reise må imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning komme i samme kategori, jf BjerkeKeiserud II side 1034, hvoretter også utgifter forbundet med undersøkelser som har pådratt siktede økonomiske forpliktelser, omfattes av §438.

Etter lagmannsrettens oppfatning taler de beste grunner for at siktedes utgifter i nærværende sak ikke kan kreves dekkes etter reglene i straffeprosessloven §444 og §445, idet adgangen til å kreve dekning for saksomkostninger er uttømmende regulert i kapittel 30. Det vises til Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1994-110. Det følger alene av denne grunn at det erstatningskrav siktede har fremsatt etter kapittel 31, ikke kan føre frem. Lagmannsretten finner imidlertid etter omstendighetene ikke å ville innskrenke seg til å basere avgjørelsen på dette grunnlaget.

Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at siktede ikke er frifunnet, og at grunnvilkåret for erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd dermed ikke er oppfylt. Begrunnelsen er at A var tiltalt for overtredelser av straffeloven §192 i idealkonkurrens med §195 §196, og at han ble domfelt for de sistnevnte forhold. Standpunktet har støtte i uttalelser hos Bjerke-Keiserud II side 1045, jf side 1032, se også i samme retning Andorsen, Lov og Rett 1988 side 231 flg på side 241-242 om det tilsvarende kriterium i §438. Det rettskildemessige grunnlag for sondringen mellom real- og idealkonkurrens i denne relasjon synes imidlertid å være noe spinkelt, og spørsmålet kan fortjene en grundigere overveielse. Lagmannsretten tar ikke standpunkt til problemstillingen, idet siktedes krav under ingen omstendighet kan føre frem.

Siktedes erstatningskrav kan ikke føre frem etter straffeprosessloven §444 første ledd annet punktum. Som anført av påtalemyndigheten, gjelder bestemmelsen bare skade lidt ved selve fullbyrdelsen. Ville skaden skjedd uten hensyn til fullbyrdelsen, er det hovedregelen i første punktum som kommer til anvendelse. Det vises til Straffeprosesskomitéens innstilling (1969) side 365 første spalte. I dette tilfelle er siktedes utgifter i sin helhet en følge av domfellelsen, ikke av soningen.

I henhold til hovedregelen i straffeprosessloven §444 første ledds 1. punktum har siktede krav på erstatning for skade han har lidt ved forfølgningen, dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Bevisbyrden er dermed en annen enn i straffesaken, idet det er siktede som må sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen. Det vises om vurderingstemaet til Høyesteretts kjennelse i Rt-1994-721, der også forholdet til EMK artikkel 6 (2) er behandlet.

Problemstillingen er - når man ser bort fra spørsmålet om betydningen av idealkonkurrens - om det er gjort sannsynlig at siktede ikke har begått de handlinger han ble frifunnet for ved lagmannsrettens dom av 17 september 1996, nemlig voldtekt av B natt til søndag 5 juli 1992 (post I a) og ved en anledning i slutten av juli 1992 (post I b). Beviskravet må i prinsippet vurderes selvstendig for hver post.

Erstatningssaken skal avgjøres på grunnlag av en selvstendig vurdering av de bevis som ble ført for den dømmende rett. Noe supplement av bevisførselen har i dette tilfelle ikke funnet sted, og partenes skriftlige innlegg inneholder ikke ytterligere argumentasjon.

Bevisførselen under hovedforhandlingen var særdeles omfattende. Den strakk seg over en uke, og det ble ført 31 ordinære og 3 sakkyndige vitner. Omfanget bar preg av at man i gjenopptakelsessaken søkte å få sakens forskellige aspekter belyst så fullstendig som det overhodet lot seg gjøre.

Lagmannsretten finner det klart at man også som premisser for erstatningsavgjørelsen må legge til grunn at siktede hadde utuktig omgang med B ved de to anledninger han er domfelt for. Spørsmålet er derfor om det er sannsynlig at den utuktige omgang ikke ble oppnådd ved bruk av vold. Trusselalternativet i straffeloven §192 er ikke aktuelt. I bevismessig henseende finner lagmannsretten ikke at det er grunnlag for en sondring mellom de to tilfellene.

Lagmannsretten finner det etter bevisførselen klart at siktede ikke har oppfylt beviskravet i straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum. Han har ikke gjort sannsynlig at han ved de to anledninger ikke tiltvang seg samleie ved vold. Den bærende begrunnelse for bevisvurderingen er fornærmedes forklaring, som ga et meget troverdig inntrykk. Forklaringen var detaljert og nyansert, uten å bære preg av overdrivelser eller dramatisering. Hun har ikke forklart om brutal eller betydelig voldsanvendelse, men om fysisk tvang som har vært tilstrekkelig til å overvinne hennes motstand. Hun har også gitt en helt plausibel forklaring på hvorfor hun gikk med på å komme tilbake og sitte barnevakt kort tid etter å være voldtatt av siktede første gang. Det er vanskelig å forestille seg hennes eventuelle motiv for å inngi en falsk voldtektsanmeldelse mot siktede. Utviklingen av saken etter at hun anmeldte forholdet i april 1993, har utvilsomt representert en ekstrem påkjenning for henne, ikke minst på grunn av den eksponering hun ble utsatt for i lokalsamfunnet som følge av den private etterforskning, bl a av hennes seksuelle vandel, som fra siktedes side ble iverksatt under arbeidet med gjenopptakelse av saken. Det er usannsynlig at hun ville makte å motstå det presset hun har vært utsatt for, uten å ha forankring i forvissningen om å ha snakket sant. Fornærmedes forklaring er styrket av vitneforklaringene fra hennes behandlende psykolog Mari Anne Eliassen ved BUP, Stokmarknes og forklaringene fra andre personer hun har betrodd seg til, som klasseforstanderen C og lensmannsbetjent Marianne Vatne.

Siktedes forklaring har på den annen side etter lagmannsrettens oppfatning svært liten, om noen, selvstendig bevisverdi. Han har under hele saken tilpasset sine forklaringer til hva han har oppfattet som formålstjenlig for å redusere egen straffskyld. Lenge benektet han å ha hatt seksuell omgang med fornærmede. Den forklaringen han nå har gitt, fremkom han med i tilknytning til annen gangs begjæring om gjenopptakelse. Det er vanskelig å se bort fra at dette skjedde etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelsen av 22 desember 1994 i tilknytning til spørsmålet om å avskjære bevisførsel etter straffeprosessloven §134 første ledd, bemerket at det ikke er hevdet at fornærmede frivillig skulle ha innlatt seg med domfelte. På dette trinn ble privat etterforsker Ola Thune engasjert av A-familien. Han konkluderte etter en foreløpig gjennomgang av saken med at tre elementer ville være sentrale for å få gjenopptatt saken; En ny detaljert forklaring fra siktede, en ny undersøkelse av hva som skjedde helgen 4-5 juli 1992 med sikte på å skaffe siktede alibi, og en undersøkelse av fornærmedes vandel. Også siktedes nye forklaring er imidlertid på vesentlige punkter usann, noe domfellelsen etter straffeloven §195 forutsetter. Om det samleie som fant sted natt til søndag 5 juli 1992 har man således fremdeles bare fornærmedes beskrivelse, idet siktede selv fortsatt benektet å ha hatt samleie med henne ved denne anledningen. I stedet forklarte han om et samleie 1 eller 2 uker senere, et forhold man må gå ut fra ikke har funnet sted, og som må tilskrives siktedes forsøk på å unngå domfellelse etter straffeloven §195 første ledds 2. straffalternativ.

Noen øyenvitner til selve handlingene var det rimeligvis ikke, og den øvrige bevisførsel har etter lagmannsrettens oppfatning i begrenset grad vært egnet til å kaste lys over spørsmålet om den utuktige omgang i dette tilfelle ble oppnådd ved bruk av fysisk makt, slik fornærmede har forklart, eller om det dreier seg om en form for overtalelse eller manipulasjon, slik lagmannsretten som premiss for straffutmålingen la til grunn innenfor rammen av lagrettens svar. Likevel fremkom det under bevisførselen opplysninger eller omstendigheter som var, eller iallfall ble hevdet å være, egnet til å svekke fornærmedes forklaring om voldtekt. Enkelte av opplysningene utgjorde en del av lagmannsrettens beslutningsgrunnlag da saken ble tillatt gjenopptatt. Stikkordmessig nevnes at det var spørsmål om fornærmede under den forrige saken hadde forklart seg uriktig om egen seksuell erfaring på gjerningstiden; om hvilke slutninger som kunne trekkes av fornærmedes adferd i forhold til siktede etter det første overgrepet; om betydningen av at siktede i tiden før saken i 1994 hadde fortalt flere andre personer at han hadde hatt frivillig seksuell omgang med fornærmede uten at dette kom frem under hovedforhandlingen; og om betydningen av forskjellige utsagn som skulle være avgitt i andre sammenhenger, dels av fornærmede, dels av hennes samboer, og som kunne fremtre som påfallende eller mindre forenlige med at hun ble voldtatt.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å foreta en detaljert drøftelse av disse bevismomentene her, noe partenes argumentasjon i erstatningssaken heller ikke inviterer til. Etter lagmannsrettens oppfatning dreier det seg ikke om momenter som enkeltvis eller samlet er egnet til å rokke ved fornærmedes forklaring i den grad at siktede etter en helhetsvurdering av materialet har oppfylt sin bevisbyrde etter straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum. Lagmannsretten bemerker for å unngå misforståelser at begrunnelsen ikke kan oppfattes dithen at riktigheten av den frifinnende straffedom trekkes i tvil. I straffesaken gjaldt andre bevisregler, og betydningen av de nevnte omstendigheter var derfor en annen.

I medhold av straffeprosessloven §445 kan retten, selv om vilkårene etter §444 ikke er til stede, tilkjenne siktede erstatning for særlig og uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstår som rimelig. Etter rettspraksis må bestemmelsen anses som en unntaksregel med et forholdsvis snevert anvendelsesområde, idet det må foreligge "kvalifiserte rimelighetsgrunner" for å tilkjenne erstatning. Det vises til Rt-1994-721 og gjennomgangen av rettspraksis i Straffelovrådets innstilling NOU 1996:18 side 17-19. At det skal meget til, illustreres også av skjønnsutøvelsen i de konkrete avgjørelser, der selv langvarige varetektsopphold ikke alltid har vært tilstrekkelig til å oppnå erstatning.

Lagmannsretten finner det klart at siktedes erstatningskrav heller ikke kan føre frem på grunnlag av straffeprosessloven §445. Sluttresultatet av straffesaken er at siktede er dømt til fengsel i 1 år og 2 måneder for alvorlig sedelighetsforbrytelse. En ikke uvesentlig del av kostnadene ved gjenopptakelsesbegjæringen gjelder forhold han er domfelt for, nemlig overtredelsen av straffeloven §195. Straffen er lengre enn den del han hadde sonet. Siktede er riktignok frifunnet for voldtekt, et viktig aspekt ved den samlede handling som også fikk stor konkret betydning for reaksjonsfastsettelsen.

At siktede pådro seg betydelige utgifter i anledning arbeidet med gjenopptakelse av saken, må han bære et vesentlig ansvar for. Det er ovenfor nevnt at han først ved annen gangs begjæring om gjenopptakelse erkjente å ha hatt seksuell omgang med fornærmede. Han innskrenket seg imidlertid ikke til dette, men søkte ved tilrettelegging av bevisførselen aktivt å forhindre at opplysninger til støtte for et slikt alternativ ble kjent av den dømmende rett første gang. Etter bevisførselen i gjenopptakelsessaken fortalte siktede før forrige sak til flere personer at han hadde hatt frivillig seksuell omgang med fornærmede. Tre av disse forklarte seg som vitner under den første hovedforhandingen, men fortiet opplysningen. Det kan ikke være fornuftig tvil om at dette skjedde i samråd med siktede, selv om bare søsteren, D, har erkjent at så er tilfelle.

Siktedes tidligere kjæreste E forklarte som vitne i gjenopptakelsessaken at hun ble kontaktet av siktede med forespørsel om å vitne under forrige hovedforhandling. Hun sa at hun i så fall ville fortelle hele sannheten, også om hva siktede hadde fortalt henne om samleier med fornærmede ved to anledninger. Hun ble etter dette ikke innkalt som vitne.

Ytterligere bemerkes at siktede ved hjelp av flere familiemedlemmer søkte å etablere et falsk alibi for tidspunktet for det første overgrepet under hovedforhandlingen forrige gang. Det ble da hevdet at siktede hadde vært på hyttetur med familien hele helgen, og at de hadde F med seg. I annen gangs begjæring om gjenopptakelse ble det for øvrig forsøkt etablert et nytt alibi, knyttet til at F skulle ha vært hos sin morfar den aktuelle helgen, Også dette viste seg under hovedforhandlingen i gjenopptakelsessaken å være uten verdi.

I den første straffesaken var det, når siktedes benektelse av utuktig omgang med fornærmede ikke ble trodd, ingen foranledning for retten til å vurdere om den utuktige omgang hadde vært frivillig. Retten hadde ingen annen beskrivelse av overgrepene å bygge på enn fornærmedes. Siktede tok en kalkulert risiko da han satset på å oppnå full frifinnelse og måtte regne med å ble domfelt - også for voldtekt - hvis taktikken ikke lyktes. Lagmannsretten kan ikke se at det fremstiller seg som rimelig at det offentlige skal erstatte hans kostnader forbundet med å begjære gjenopptakelse av saken på grunnlag av det faktum han ved egen uriktig forklaring og ved medvirkning til falske vitneforklaringer sørget for å holde skjult da saken ble behandlet forrige gang.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at staten må frifinnes for siktedes erstatningskrav. Det er heller ikke grunnlag for å tilkjenne ham saksomkostninger i anledning behandlingen av kravet. Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Staten v/den offentlige påtalemyndighet frifinnes.