LH-1997-209

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-06-25
Publisert:	LH-1997-00209
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00209 Hålogaland lagmannsrett nr. 96-951 M
Parter:	A mot Staten v/Justisdepartementet v/Troms politidistrikt.
Forfatter:	Førstelagmann Gaute Gregusson. Sorenskriver Gunnar Lind. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §438, §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §162, §187, §437, §447

Saken gjelder 1) krav etter straffeprosessloven §438 om dekning av forsvarerutgifter for en frifunnet i straffesak, og 2) krav etter straffeprosessloven §444, §445 og §446 om erstatning og oppreisning til den frifundne for påstått uberettiget straffeforfølgning.

A ble, sammen med tre andre, satt under tiltale for Nord-Troms herredsrett ved beslutning 8. oktober 1996 av statsadvokatene i Troms og Finnmark, for overtredelse av strl. §162 annet ledd jfr. første ledd jfr. femte ledd. For As vedkommende gjalt tiltalen overdragelse i tidsrommet høsten 1995 - januar 1996 av inntil 114 gram heroin for kr. 2. 000 pr. gram. Under hovedforhandlingen i herredsretten reduserte påtalemyndigheten kvantums-angivelsen til å gjelde inntil 50 gram heroin.

Ved herredsrettens dom 11. november 1996 ble tiltalte domfelt i samsvar med den endrede tiltalebeslutning, og idømt fengselsstraff på 3 år og 3 måneder, med fradrag for 127 dagers varetektsarrest.

Domfelte anket over avgjørelsen av skyldspørsmålet. Ved lagrettens kjennelse 20. februar 1997 ble han funnet ikke skyldig. En av de juridiske dommerne stemte for å godta kjennelsen, og den ble dermed lagt til grunn. Frifinnelsesdom ble avsagt samme dag.

A har deretter v/advokat Forbrigd fremsatt krav om dekning av utgifter til forsvarer for herredsretten, jfr. straffeprosessloven §438. Om dette har det fram til 12. mai 1997 pågått skriftveksling mellom lagmannsretten og forsvareren.

Ut over dette har A den 20. mai 1997 fremsatt krav om erstatning i medhold av straffeprosessloven §444, §445 og §446. Påtalemyndigheten v/statsadvokat Lars Fause har avgitt tilsvar 4. juni 1997. Lagmannsretten har i brev av 13. juni meddelt partene at saken anses tilstrekkelig forberedt, og at kjennelse ville bli avsagt så snart som mulig etter 18. juni, idet As anmodning om muntlig forhandling ikke ble tatt til følge. Det ble videre opplyst at erstatningssaken i samsvar med straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum ville bli behandlet og avgjort av de samme dommere som gjorde tjeneste under straffesaken. Ytterligere skriftveksling har ikke funnet sted.

1. Krav om dekning av forsvarerutgifter for herredsretten, jfr. straffeprosessloven §438.

Tiltalte ble pågrepet i Oslo 5. juli 1996, siktet i samsvar med den senere opprinnelige tiltalebeslutning. Han ble overført til Troms politidistrikt, og fengslet ved Nord-Troms forhørsrettes kjennelse 9. juli 1996. Han satt fra da av og fremover - etter flere forlengelseskjennelser og forgjeves kjæremål - fengslet i Tromsø kretsfengsel frem til 19. desember 1996, da han ble overført til Oslo kretsfengsel. Varetektsfengslingen vedvarte til 20. februar 1997, da fri-finnelsesdommen ble avsagt.

Under det første fengslingsmøtet (9. juli 1996), var advokat Roy Berntsen, Tromsø, oppnevnt som forsvarer. Ved de etterfølgende forlengelser var siktede representert ved advokat Helge Lochner, Oslo, og fra 13. september 1996 v/advokat Karen Forbrigd, Oslo. For begge var bostedsforbeholdet frafalt.

Hovedforhandlingen i herredsretten var etter det opplyste forhåndsberammet til 6 - 8. november 1996, før tiltalebeslutningen var formelt utferdiget. Advokat Forbrigd var forhindret fra å kunne møte i herredsretten til dette tidspunkt, på grunn av andre rettsmøter. For å unngå utsettelse av hovedforhandlingen, ble tiltalte og forsvareren enige om at han skulle la seg representere ved en annen forsvarer. Advokat Trygve Staff, Oslo, sa seg villig, og ble oppnevnt ved herredsrettens beslutning 14. oktober 1996. I oppnevningsbrevet ble det tatt bostedsforbehold, og det ble spesielt anført at det ikke var grunn til å frafalle forbeholdet i og med at advokat Staff ikke tidligere hadde "vært knyttet til saken". Beslutningen ble ikke begjært omgjort, eller påkjært.

Staff møtte som forsvarer for tiltalte i herredsretten i Tromsø under hoved-forhandlingen 6. - 8. november 1996. Han har senere belastet tiltalte v/hans bror, Xhevdet, for kr. 18.000, som refererer seg til advokat Staffs reise- og oppholdsutgifter 27. oktober 1996 og 5. - 8. november 1996, med henholdsvis kr. 5.145 og kr. 12.880, tilsammen kr. 18.025, avrundet til kr. 18.000. Dette beløp kreves nå erstattet i medhold av straffeprosessloven §438.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Advokat Forbrigd har på rettens forespørsel av 8. april bekreftet at advokat Staffs reise- og oppholdsutgifter 27. oktober 1996 (kr. 5.145) knytter seg til forhåndskonferanse med klienten i Tromsø kretsfengsel, der han som nevnt hadde sittet fengslet fra 9. juli s.å. De øvrige kr. 12. 880 refererer seg til advokat Staffs reise- og oppholdsutgifter i forbindelse med hovedforhandlingen i herredsretten 6. - 8. november 1996.

Etter straffeprosesslovens §438 har den frifundne rett til erstatning fra det offentlige for nødvendige utgifter til hans forsvar, med mindre han selv forsettlig har pådratt seg mistanken. Det er ikke fremkommet noe som tyder på slikt forsettlig forhold fra tiltaltes side.

Spørsmålet blir da om de omtalte kr. 18.000 er "nødvendige" utgifter i lovens forstand. Lagmannsretten har under saksforberedelsen på dette punkt tatt opp med advokat Forbrigd spørsmålet om det i forbindelse med forsvarerbyttet forut for hovedforhandlingen i herredsretten ble overveiet å søke om oppnevnelse av en advokat fra det distrikt hvor tiltalte satt fengslet, f.eks. en av de fire faste forsvarere i herredsretten og lagmannsretten. Til dette har advokat Forbrigd uttalt følgende i brev av 12. mai 1997:

"Det ble ikke søkt oppnevnt lokal forsvarer på dette tidspunkt. Dette hadde i hovedsak sammenheng med at A insisterte på at undertegnede skulle møte som forsvarer, og at det således i utgangspunktet måtte søkes om utsettelse av hovedforhandlingen ( den var som kjent ikke berammet i samråd med meg, og jeg var oppnevnt fra det tidspunkt tiltale ble tatt ut). Det var da ca 3 uker til hovedforhandling, og A måtte subsidiært ha en forsvarer han eller jeg hadde kjennskap til fra før. Han sto overfor en svært alvorlig anklage med risiko om flere års fengsel for et forhold der han har benektet straffeskyld. Også ut fra den korte tidsramme, ble det ansett som viktig å finne en forsvarer som da også hadde mulighet til å møte på kort varsel og som jeg hadde kunnskap nok om til å anbefale overfor klienten. Hertil kommer at A er bosatt i Oslo, og at han allerede hadde fått opphevet bostedsforbeholdet for sin forsvarer (undertegnede) da skiftet fant sted. Det ble derfor ikke fra hans eller min side foretatt noen særlig vurdering om oppnevning av lokal forsvarer da retten allerede hadde funnet saken så alvorlig at bostedsforbeholdet var opphevet.

Etter at retten nektet opphevelse for den nye forsvarer, var det såvidt liten tid til hovedforhandlingen at det må anses som tilnærmet umulig og uforsvarlig å foreta ytterligere et bytte av forsvarer; ikke minst for min klient som allerede følte at det var svært knapt med tid til forberedelser."

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det midlertidige forsvarerbytte i oktober/november 1996 utelukkende ble foretatt for å unngå utsettelse av hovedforhandlingen i herredsretten. Det legges videre til grunn at herredsretten var kjent med dette. Når bostedsforbeholdet hadde vært opphevet for så vel advokat Lochner som for advokat Forbrigd, på tross av at tiltalte også da satt fengslet i Tromsø, fremstår den begrunnelse som ble gitt for å fastholde forbeholdet overfor advokat Staff, som klart utilstrekkelig. Hadde advokat Forbrigd kunnet møte til hovedforhandlingen, ville det påløpt reise- og oppholdsutgifter for henne på statens bekostning av omtrent samme størrelsesorden. Det er mulig at det for hennes del hadde vært unødvendig med en særskilt forhåndskonferanse med klienten. Men når et forsvarerbytte nå tvang seg frem av hensyn til avviklingen av den berammede hovedforhandling, var en slik konferanse nødvendig for så vel tiltalte som hans nye forsvarer.

Med den korte tid som gjensto til hovedforhandlingen, og når hensyn tas til tiltaltes behov for et tillitsfullt forhold til sin nye forsvarer, har lagmannsretten forståelse for at tiltalte var avhengig av en anbefaling fra sin valgte forsvarer, advokat Forbrigd. Hans interesser ville riktignok vært fullt forsvarlig ivaretatt av en av de faste lokale forsvarere, dersom de var tilgjengelige, men hans rett til fritt forsvarervalg ville under enhver omstendighet gått foran. En utsettelse av hovedforhandlingen ville da ha tvunget seg frem, idet han prinsipalt ønsket bistand av advokat Forbrigd.

Lagmannsretten anser etter dette utgiftene til advokat Staffs reiser og opphold til forhåndskonferanse 27. oktober, og til hovedforhandlingen 6. - 8. november 1996, som nødvendige utgifter til hans forsvar. Utgiftene ville som nevnt blitt tilnærmet de samme om tiltalte hadde insistert på advokat Forbrigds bistand, idet bosteds-forbeholdet for hennes del var frafalt. Hovedforhandlingen hadde i så fall måttet utsettes.

Dersom herredsretten var ukjent med bakgrunnen for forsvarerbyttet høsten 1996, burde bostedsforbeholdet overfor advokat Staff vært frafalt så snart man ble kjent med sammenhengen.

Så vidt skjønnes har tiltaltes bror, Xhevdet, dekket advokat Staffs reise- og oppholdsutgifter med det avkrevde beløp, kr. 18.000. Om dette senere er gjort opp brødrene imellom, kjenner ikke lagmannsretten nærmere til. Beløpet vil bli utbetalt til advokat Forbrigd, som pålegges å videreformidle det til rette vedkommende.

Advokat Forbrigd har krevd salær for denne del av saken, med kr. 1.620. Det vises til salærfastsettelse avslutningsvis.

2. Krav om erstatning og oppreisning, jfr. straffeprosessloven §444, §445 og §446.

A viser til at han er frifunnet, og han gjør gjeldende at han er uskyldig i henhold til tiltalebeslutningen. Han viser til at han satt varetektsfengslet i vel 7 måneder, hvorav 6 uker med brev- og besøksforbud. Han opplevde fengslingen i Tromsø sterkere - så vidt skjønnes sterkere enn vanlig for varetektsfengslede - på grunn av avstand til familien (i Oslo), med tre barn i førskolealder. Både språkproblemer og mangel på kontakt med familien og omverdenen har vært en stor påkjenning for ham. Påkjenningen ble forsterket ved sjokket over å bli fengslet som uskyldig. Dette kvalifiserer for oppreisningserstatning.

Dersom retten skulle komme til at vilkårene for erstatning etter §444 ikke foreligger, kreves erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade ved straff-forfølgningen. Det fremholdes at den uberettigede forfølgningen har påført ham store psykiske lidelser ut over det som er en naturlig og vanlig følge av en varetektsfengsling. Skaden er særlig og uforholdsmessig, og det anføres at det etter forholdene er rimelig at han tilkjennes erstatning. Det er vist til Ot.prp.nr.35 (1984 - 85) s. 230.

Oppreisningserstatning kreves i medhold av §446, idet det hevdes å foreligge særlige grunner for det. Det vises til at den frifundne har vært undergitt vare-tektsfengsling, i en periode også med brev- og besøksforbud. Han har ikke selv forsettlig fremkalt forfølgingen, eller på annen måte medvirket til skaden på en måte som kan legges ham til last, jfr. 444 annet og tredje ledd.

Om de enkelte erstatningskravs størrelse er anført at tiltaltes familie har hatt reiseutgifter på kr. 30.000 som følge av strafforfølgningen. Disse kreves dekket, prinsipalt etter §444, subsidiært etter §445.

De psykiske lidelsene ved forfølgningen har nødvendiggjort faglig oppfølgning av psykolog, og dette har kostet ca. kr. 60.000.

Et oppreisningsbeløp på kr. 300.000 vil være rimelig.

Det er lagt ned slik påstand:

1.A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 90000,-.

2. A tilkjennes oppreisning for ikke-økonomisk skade etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 300000,-.

3. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å dekke saksomkostninger for A.

Påtalemyndigheten v/statsadvokat Lars Fause har tatt til gjenmæle mot de fremsatte erstatningskrav, og i det vesentlige anført:

A har ikke oppfylt sin bevisbyrde i henhold til §444 om at han ikke har foretatt den handling tiltalen gjelder. At han ble frifunnet ved ankebehandlingen er i så måte ikke tilstrekkelig.

Heller ikke kan det subsidiære krav etter §445 føre frem. Et mulig tap som følge av varetektsoppholdet kan i utgangspunktet ikke anses som "særlig eller uforholdsmessig" i forhold til siktelsen/tiltalen for en alvorlig narkotika-forbrytelse. I tillegg kommer at fengslingen var begrunnet i faren for unndragelse. De omstendigheter som er anført av den frifundne, kan ikke anses som mer enn vanlige følger av en sak som dette. Vilkårene for erstatning etter §445 foreligger derfor ikke.

Subsidiært gjør påtalemyndigheten gjeldende at det påståtte tap ikke kan kreves dekket etter §444 og §445. Det er ikke påvist årsakssammenheng mellom skaden og forfølgningen.

Når erstatningsvilkårene etter §444 og §445 ikke foreligger, kan oppreisnings-erstatning ikke tilkjennes, jfr. §446.

Subsidiært anføres på dette punkt at det ikke foreligger "særlige grunner" som taler for slik erstatning. Under enhver omstendighet er det fremsatte krav på inntil kr. 300.000 vesentlig for høyt.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

" Staten v/Justisdepartementet v/Troms politidistrikt frifinnes."

Lagmannsrettens bemerkninger til de fremsatte erstatningskrav etter §444, §445 og §446.

Det fremgår ikke klart av erstatningsbegjæringen, men følger av saksforholdet, at det kreves erstatning i medhold av 1. punktum i straffeprosessloven §444 første ledd. Bestemmelsens 2. punktum er ikke aktuelt, i og med at det ikke foreligger noen fullbyrdelse av fengselsstraff eller annen frihetsberøvende rettsfølge.

Spørsmålet på dette punkt er da om tiltalte har "gjort sannsynlig" at han ikke har foretatt den handling han strafferettslig sett er frifunnet for. Han har i så måte ikke vist til noen annen omstendighet enn at han er frifunnet ved den strafferettslige behandling av saken, samt anført - nå som da - at han er uskyldig i det forhold tiltalen omhandler.

Etter de bevisbyrderegler som gjelder for erstatningskrav etter straffeprosessloven §444, er frifinnelsen for straffekravet, og uskyldsanførselen, i utgangspunktet ikke tilstrekkelig i seg selv som sannsynliggjøring av at den tiltalte og frifundne ikke har foretatt den handling han sto tiltalt for. Kravene til bevisets styrke må imidlertid i en viss grad tilpasses de muligheter som siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen, jfr. førstvoterendes uttalelse i Høyesteretts kjennelse i Rt-1994-721.

Det er på det rene at påtalemyndighetens hovedbevis i straffesaken mot A, var hans medtiltalte Bs forklaring om As engasjement i saken. Bs forklaring i lagmannsretten var i all hovedsak sammenfallende med den han synes å ha avgitt 4 1/2 måned tidligere i herredsretten. Det vises spesielt til herredsrettens dom s. 8 - 9. I den sammenheng det nå gjelder, nemlig spørsmålet om As sannsynliggjøring av at han ikke har begått den handling tiltalen gjalt, kan lagmannsretten tiltre den vurdering herredsretten har gitt av henholdsvis Bs og As troverdighet. Som fremholdt av herredsretten, var "As nesten totale benektelse av forbindelsen med B" positiv uriktig på flere punkter. B forklarte i lagmannsretten, ikke bare at A hadde vært hjemme hos ham i forbindelse med narkotikahandelen, men også at han - B - noen ganger hadde vært hjemme hos A i ....sgt. 7, tredje etasje, i samme ærend, og at de to da hadde sittet ved kjøkkenbordet og forhandlet. A forklarte at han bare hadde et rent tilfeldig og overfladisk kjennskap til B, og han avviste totalt at han noen gang hadde vært hjemme hos ham, eller B hos ham. Begge ble, mens de var til stede samtidig i retten den 18. februar, bedt om å tegne As leilighet. Skissene, som ligger i egen plastmappe blandt sakens dokumenter, mrk. "Diverse dokumenter ikke dok. ført", er så sammenfallende - særlig vedrørende kjøkkenseksjonen, at det uten videre må konkluderes med at As benektelse av at B har vært der, er klart uriktig. Hans forklaring om at B kan ha sett innredningen i stue og kjøkken nede fra gaten, kan ikke betegnes som annet enn tankespinn. Det vises for så vidt til de fotografier forsvareren har tatt fra gaten og boligkomplekset, der leiligheten som nevnt ligger i tredje etasje. Tilsvarende må sies om As alternative teori, at B kan ha sett leiligheten og møbleringen gjennom åpen inngangsdør.

Også andre vitneforklaringer under straffesaken - så vel i herredsretten som i lagmannsretten - ga et klart inntrykk av tettere, fordekt forbindelse mellom de to, enn tiltalte har villet erkjenne. Under enkelte vitneforklaringer i lagmannsretten ble deler av politiforklaringer dokumentert når vitnene erklærte at de ikke husket. Det gjelder bl.a. politiforklaringer under dok 5-6 og 5-7. På dette punkt kan for øvrig vises til herredsrettens dom s. 9, øverst.

Tilsvarende utroverdig var As benektelse av telefonisk kontakt med B, og hans lite overbevisende forklaringer om finansiering og til dels også formål med hans utstrakte reisevirksomhet, iblant sammen med familien. Bare i løpet av 1/2 års tid, fra desember 1995 til medio juni 1996, dreier det seg om reiser til Teneriffe, Hamburg, Makedonia (2 ganger), og Hellas. Tyskland - (Hamburg) - turen, som strakte seg fra 29. desember 1995 til 12. januar 1996, gjalt i følge hans forklaring besøk hos slektninger, uten at han kunne oppgi sted eller navn, eller hvor eller hos hvem han selv bodde mens han var der. Heller ikke kunne han gi noen rimelig forklaring på bilkjøp, bilbruk m.v.

Frifinnelsen, kombinert med tiltaltes vedvarende uskyldsanførsel, er etter dette ikke tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt den handling tiltalen omhandler, hvilket er vurderingstemaet etter loven §444. Andre omstendigheter - så som endrede vitneforklaringer som kunne tenkes å bidra til en slik sannsynliggjøring - er ikke påberopt, og kan ikke sees å foreligge.

I og med at A ikke har oppfylt sin bevisbyrde, foreligger ikke grunnvilkåret for tilkjennelse av erstatning etter straffeprosessloven §444.

Det tilføyes for ordens skyld at riktigheten av frifinnelsen i straffesaken ikke med dette trekkes i tvil. I straffesaken gjalt ved bevisvurderingen av skyldspørsmålet prinsippet om at rimelig, fornuftig tvil skulle komme tiltalte til gode, og at juryen måtte kjenne seg overbevist om tiltaltes skyld for å besvare spørsmålet bekreftende. I erstatningssaken gjelder andre bevisregler og bevisbyrderegler, idet tiltalte må tilveiebringe sannsynlighetsovervekt for at han ikke har begått handlingen.

A har subsidiært krevd erstatning i medhold av straffeprosessloven §445, for særlig og uforholdsmessig skade som straffefølgningen hevdes å ha påført ham, og det anføres at slik kompensasjon etter forholdene fremstår som rimelig. Det vises til partenes anførsler foran.

Etter rettspraksis må bestemmelsen anses som en unntaksregel med et forholdsvis snevert anvendelsesområde, idet det må foreligge "kvalifiserte rimelighets-grunner" for å tilkjenne erstatning. Det vises igjen til Rt-1994-721 og til gjennomgangen av rettspraksis i Straffelovrådets innstilling NOU 1996:18 side 17 - 19. At det skal meget til, illustreres også av skjønnsutøvelsen i de konkrete avgjørelser, der selv langvarige varetektsopphold ikke alltid har vært tilstrekkelig til å oppnå erstatning.

Inntil herredsrettens dom den 11. november 1996 (dommen er feildatert 11. oktober 1996), hadde tiltalte i følge herredsterrens dom sittet i varetekt i 127 dager, siktet og senere tiltalt for overdragelse av inntil 114 gram heroin for kr. 2.000 pr. gram. Etter det lagmannsretten kan se, var varetektsperioden ikke 127 dager, men 130. Tiltalen ble som nevnt redusert under hovedforhandlingen 7. november, d.v.s. 4 dager forut for domsavsigelsen, til å omfatte inntil 50 gram heroin. Om bakgrunnen for reduksjonen vises til herredsrettens dom s. 8 flg.

Etter domfellelsen satt A fengslet i fire uker etter regelen i strprl. §187. Ved fengslingskjennelser fra 6. desember 1996 og fremover satt han deretter i varetekt frem til frifinnelsen i lagmannsretten 20. februar 1997, d.v.s. et samlet varetektsopphold på 231 dager. Fra 10. juli til 19. desember 1996 hadde han sittet i Tromsø kretsfengsel. Så vidt skjønnes av hensyn til lettere kontaktmulighet med familien ble han fra 19. desember overført fra Tromsø til Oslo kretsfengsel, der han satt frem til 30. januar 1997. Han ble da overført til Ullersmo, og satt der frem til dagen før ankeforhandlingen i Tromsø 17. februar 1997.

Varetektstiden på 130 dager frem til herredsrettens dom 11. november 1996, kan - ut fra forholdene i saken - ikke anses som ekstraordinær lang i en så vidt alvorlig sak som dette, der tiltalte ble oppfattet som hovedmann. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er noe å bemerke til den etterfølgende saksbehandlings-tid/varetektstid frem til lagmannsrettens frifinnelsesdom 20. februar 1997. Tiltaltes anke, med sakens øvrige dokumenter, kom inn til lagmannsretten 5. desember 1996, og lagmannsrettens beslutning om fremme av anken ble truffet dagen etter, 6. desember. Spørsmålet om berammelse av ankeforhandlingen ble samtidig tatt opp med aktor og forsvarer, og i samråd med dem ble rettsmøtet berammet til 17. februar flg. 1997. Det påløp således ytterligere 101 dagers varetektsopphold for tiltalte. Av hensyn til tiltaltes kontakt med familien, ble han som nevnt kort tid etter berammelsen overført til Oslo kretsfengsel. Når det bl.a kreves dekning av kr. 30.000 som familien har hatt i reisutgifter som følge av straffeforfølgningen, oppfatter lagmannsretten det slik at tiltalte også i den tiden han satt fengslet i Tromsø må ha hatt besøk av familien. Oppreisningskravet er grunngitt med at han "opplevde isolasjon ved fengslingen i hele varetektsperioden sterkere grunnet avstand til familie og tre barn i førskolealder", og at språk-problemer, mangelen på kontakt med familien og omverdenen har vært en stor påkjenning for ham. Familiens reiseutgifter på kr. 30.000 tyder som nevnt ikke på at han har vært fullstendig isolert fra familien i varetektstiden i Tromsø, eller at "mangelen med kontakt med familien" i den perioden har vært total.

Varetektstiden og tiltaltes subjektive og objektive opplevelser av den, herunder de påberopte psykiske problemer, fremstår ikke i dette tilfelle som særlige eller uforholdsmessige i lovens forstand. Språkproblemer og følelse av isolasjon av den grunn, er etter forholdene heller ingen ekstraordinær omstendighet. De konsekvenser som er påberopt, fremstår som normale i en sak av denne art. Tiltalte har så vidt skjønnes oppebåret sosial- og trygdestønad her i landet etter at han kom hit. Varetektsfengslingen har således ikke innebåret tapte arbeids-inntekter eller tap av noe arbeidsforhold.

I og med at grunnvilkåret for erstatning etter §445 ikke foreligger, er det ikke oppfordring for lagmannsretten til å gå nærmere inn på spørsmål om årsakssammenheng, eller inn i den rimelighetsvurdering lovbestemmelsen statuerer.

Når vilkårene for erstatning etter §444 og §445 ikke foreligger, faller en vurdering av oppreisningskravet etter §446 bort.

Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke å burde ilegge A om-kostningsansvar i forbindelse med det forgjeves fremsatte erstatningskrav. Hans inntekt består som nevnt av sosial stønad. Det vises til strprl. §437 siste ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. A v/advokat Karen Forbrigd tilkjennes kr. 18.000 - attentusen - kroner av staten til dekning av nødvendige utgifter til forsvarer for herredsretten, jfr. strprl. §438.

2. Staten v/Justisdepartementet v/Troms politidistrikt frifinnes for de fremsatte erstatningskrav etter strprl. §444, §445 og §446.

3. Saksomkostninger ilegges ikke.