LH-1997-291
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-07-15 |
| Publisert: | LH-1997-00291 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00291 M og LH-1997-00292 M. |
| Parter: | Sak nr 97-291 M: Den offentlige påtalemyndighet mot A. Sak nr 97-292 M: Den offentlige påtalemyndighet mot B. |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén. Ekstraordinær lagdommer Halvdan Harkjerr. Herredsrettsdommer Rolf Karset |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §438, §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §444, §445, EMK (1999), EMK (1999), §436, §441, §447, Saltvannsfiskeloven (1983) §53 |
Saken gjelder krav om erstatning for strafforfølgning i medhold av straffeprosessloven §444 - §446.
Politimesteren i Lofoten og Vesterålen utferdiget 30 januar 1996 forelegg mot A og B for fiskeriforseelser i forbindelse med Lofotfisket vinteren 1994. Grunnlaget var at de siktede hadde samarbeidet om fisket ved å utnytte kvotene for As fartøy "X" og B fartøy "Y" på en ulovlig måte ved å oppgi i bryggesedler at 7 fangster i tiden 2 til 19 februar 1994 levert av "Y", mens fangstene i realiteten ble levert av "X". Foreleggene gjaldt for begges vedkommende overtredelse av forskriftsbestemmelser hvoretter hvert fartøy bare kan fiske og levere én kvote, samt for Bs vedkommende også overtredelse av bryggeseddelforskriften. Overtredelsene er sanksjonert i saltvannsfiskeloven §53.
Ved Lofoten herredsretts dom av 13 mai 1996 ble de siktede begge frifunnet og tilkjent saksomkostninger med kr 11860. Etter anke fra påtalemyndigheten over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, ble begge på ny frifunnet ved Hålogaland lagmannsretts dom av 14 november 1996. Dommen er avsagt under dissens, idet én fagdommer og de fire meddommerne stemte for frifinnelse, mens de to andre fagdommerne stemte for domfellelse. Påtalemyndighetens anke til Høyesterett ble nektet fremmet ved Kjæremålsutvalgets beslutning den 20 januar 1997.
Om saksforholdet vises til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
A og B har den 28 april 1997 fremsatt krav om erstatning og oppreisning. De har begge krevet erstatning for fangsttap og for utgifter som følge av forberedelsen til og tilstedeværelsen under lagmannsrettssaken. Etter korreksjon i brev av 9 juni 1997, har A krevet erstatning for utgifter med kr 11.634 og fangsttap med kr 69360, til sammen kr 80994. B har krevet erstatning for utgifter med kr 10.634 og fangsttap med kr 8900, til sammen kr 19534. Grunnlaget for fangsttapet er at de som følge av lagmannsrettssaken måtte avstå fra en Finnmarkstur høsten 1996 med As fartøy M/K "Z".
De siktede har prinsipalt krevet erstatning i medhold av straffeprosessloven §444, idet de hevder at det er gjort sannsynlig at de ikke har utført handlingene som er beskrevet i foreleggene. Subsidiært er kravet forankret i straffeprosessloven §445.
I tillegg har de siktede krevet oppreisning for ikkeøkonomisk tap i medhold av straffeprosessloven §446 med kr 10.000 hver. Det er anført at strafforfølgningen har vært en betydelig påkjenning for de siktede og deres nærmeste familie. I Lofotposten ble begge navngitt, noe de opplevde som ekstra belastende både i fiskermiljøet og lokalt.
Det er ikke nedlagt bestemt påstand.
Påtalemyndigheten har i uttalelse ved førstestatsadvokat Geir Fornebo av 26 mai 1996 gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for kravene. Det er vist til uttalelse fra aktor i saken, politifullmektig Erik Trønnes Hansen ved Lofoten og Vesterålen politikammer, datert 12 mai 1997.
Påtalemyndigheten gjør prinsipalt gjeldende at grunnvilkåret i straffeprosessloven §444 ikke er oppfylt, og at det under ingen omstendigheter er grunnlag for å tilkjenne erstatning etter §444 eller oppreisning etter §446. Subsidiært er det gjort gjeldende at erstatningskravet ikke er tilstrekkelig underbygget, og at de siktede ikke i rimelig grasd har søkt å redusere tapet. Deler av kravet gjelder for øvrig saksomkostninger som i tilfelle bare kan kreves erstattet etter straffeprosessloven §438, så som reiseutgifter i anledning rettssaken og advokatutgifter. Fristen i §441 er oversittet.
Om de nærmere argumentasjon vises til politiets uttalelse.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger med kr 3000,-.
Lagmannsretten skal bemerke:
I medhold av straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. og 4. punktum behandles erstatningskravet av de tre fagdommerne som gjorde tjeneste i straffesaken. Partene er gjort oppmerksom på dette og har ikke fremsatt innsigelser mot rettens sammensetning. Muntlig forhandling er ikke begjært og finnes ikke nødvendig.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at de siktede har fremmet sitt krav om erstatning for økonomisk tap etter reglene i straffeprosessloven kapittel 31 om erstatning i anledning forfølgning. De påberopte bestemmelser i §444 og §445 gjelder i prinsippet alt økonomisk tap som kan tilbakeføres til strafforfølgningen. Likevel er en bestemt tapspost, nemlig siktedes krav på erstatning for "nødvendige utgifter til hans forsvar", undergitt særskilt regulering i kapittel 30 om saksomkostninger.
De siktedes krav om erstatning for utgifter må med unntak av salær til forsvarer vedrørende selve erstatningskravet, anses å gjelde saksomkostninger etter kapittel 30. I henhold til spesifikasjonen vedlagt begjæringen av 28 april 1997, dreier det seg for begges vedkommende om advokatutgifter samt reise- og oppholdsutgifter i forbindelse med hovedforhandlingen i lagmannsretten og med konferanser med forsvareren. Nødvendige reiseutgifter omfattes av straffeprosessloven §438 annet ledd. Utgifter til forsvarer er også saksomkostninger, men det følger av begrensningen i §438 første ledd 2. punktum at det ikke er grunnlag for å tilkjenne de siktede godtgjørelse for advokatutgifter utover det salær advokat Farstad i egenskap av offentlig oppnevnt forsvarer har fått tilkjent.
Etter lagmannsrettens oppfatning taler de beste grunner for at siktedes utgifter ikke kan kreves dekket i nærværende sak etter reglene i straffeprosessloven §444 - §445, idet adgangen til å kreve dekning for saksomkostninger er uttømmende regulert i kapittel 30. Det vises til Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1994-110. Spørsmålet er imidlertid ikke avgjørende for resultatet i dette tilfelle, i det de materielle vilkår for å tilkjenne de siktede erstatning for øvrig ikke er oppfylt etter kapittel 31.
I henhold til hovedregelen i straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum har siktede krav på erstatning for skade han har lidt ved forfølgningen dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Bevisbyrden er dermed en annen enn i straffesaken, idet det er siktede som må sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen. Det vises om vurderingstemaet til Høyesteretts kjennelse i Rt-1994-721, der også forholdet til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjons artikkel 6 (2) er behandlet.
Erstatningssaken skal avgjøres på grunnlag av en selvstendig vurdering av de bevis som ble ført for den dømmende rett. Noe supplement av bevisførselen har ikke funnet sted, og partenes skriftlige innlegg inneholder heller ikke ytterligere argumentasjon med hensyn til bevisbedømmelsen. Partene anses åpenbart å være innforstått med at avgjørelsen treffes på grunnlag av den umiddelbare bevisførsel under hovedforhandlingen.
Bevisførselen under hovedforhandlingen, som strakk seg over to dager, var omfattende. De siktede ga forklaringer, og det ble avhørt 15 vitner. I tillegg var det oppnevnt en sakkyndig med oppdrag å gi uttalelse om algevekst i en bløggebinge om bord i Bs fartøy "Y".
Som bemerket innledningsvis hadde de tre fagdommerne i straffesaken ulikt syn på bevisbedømmelsen. Ekstraordinær lagdommer Harkjerr utgjorde sammen med meddommerne rettens flertall, mens rettens formann og herredsrettsdommer Karset utgjorde mindretallet. I erstatningssaken kan det ikke gis en begrunnelse som trekker riktigheten av den frifinnende dom i tvil. Også dommerne Nordén og Karset har derfor som utgangspunkt ved behandlingen av ersatningskravet at de siktede med rette er frifunnet i straffesaken.
Lagmannsretten har enstemmig kommet til at de siktede ikke har gjort sannsynlig at de ikke har begått de straffbare handlinger de var siktet for.
Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å foreta noen detaljert drøftelse av bevismomentene her, noe partenes anførsler i erstatningssaken heller ikke innbyr til. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å rekapitulere noen hovedpunkter:
"Y" var et mindre fartøy og klart dårligere egnet til bruk på yttersiden av Lofoten, der det aktuelle fisket foregikk, enn "X", og B hadde ikke linebruk som kunne brukes der. De siktede har forklart at de samarbeidet om fisket i Lofotsesongen 1994. Således var B mannskap hos A på "X" i januar 1994, og ifølge deres forklaringer hjalp A til gjengjeld B med å ta sin kvote ved å delta som mannskap på "Y" 7 og 9 februar 1994 og ved å la ham låne "X"'s redskap. For de siktede må det imidlertid ha fremstått som adskillig mer hensiktsmessig å fortsette fisket og ta også "Y"'s kvote med "X". De siktede har på vesentlige punkter endret sine forklaringer under lagmannsrettssaken om hvordan fisket ble utøvet. De har nå forklart om et utstrakt samfiske av en annen karakter enn de tidligere har påstått. Det vises til redegjørelsen på side 12 i lagmannsretten dom av 14 november 1996. Dette svekker deres troverdighet.
En rekke indisier er egnet til å underbygge at de siktede brukte "X" til å fiske "Y"'s kvote. Bryggesedlene for 2 og 4 februar 1994 for de to fartøyene er begge dager skrevet ut på fortløpende blanketter, noe som tilsier at sedlene har vært skrevet ut samtidig med fordeling på fartøyene. Både 7 og 9 februar 1994 er det gitt melding av A over VHF til bruksvakten om at "X" var på vei til land med oppgitt fangstkvantum. Det er høyst usannsynlig at man ved en slik melding har oppgitt uriktig navn på fartøyet. At A har identifisert seg som "X" til tross for at han var om bord i "Y" med den begrunnelse av det var "X"'s redskap som ble benyttet, virker konstruert. Det ville være helt uvanlig og ureglementert å melde seg som et annet fartøy.
Inspeksjonen av "Y" den 21 februar 1994 ga begge kontrollverkets inspektører inntrykk av at fartøyet ikke hadde vært brukt i fiske på lengre tid. Det var ikke spor av blod, og det var ikke fiskeredskap om bord. At "Y" ikke hadde vært i bruk, undebygges av vitneforklaringen fra C. Undersøkelsene av algevekst i bløggebingen gir imidlertid ikke grunnlag for slutninger av betydning.
Kontrollrutinene ved fiskemottaket Nic Haug AS var mangelfulle og lot seg lett utnytte av de fiskere som måtte ønske dette. Bedriftens praksis var å legge skippernes opplysninger til grunn uten å kontrollere riktigheten av disse.
Det er på den annen side også bevismomenter som støtter de siktedes forklaringer. Flere vitner har forklart at de observerte "Y" i bruk under fiske i den aktuelle tiden i februar 1994. D har bekreftet de siktedes forklaringer om at han deltok som mannskap på "Y" 7 og 9 februar 1994. E har forklart at han en gang i det aktuelle tidsrommet tauet "Y" fra feltet etter at den hadde fått motorproblemer. Forklaringene gjelder imidlertid for flere av disse vitnenes vedkommende tidspunkter de ikke med rimelighet kan forventes å huske i detalj lang tid senere."Y" ble etter det som er opplyst benyttet i fiske kort tid senere.
Selv om rettens medlemmer har noe ulikt syn på den konkrete bevisbedømmelsen, er denne meningsforskjellen uten betydning for avgjørelsen av erstatningskravet. Det er enighet om at de siktede ikke har sannsynliggjort at det var "Y" som leverte fangstene 2, 4, 7 og 9 februar 1994. Det er ubestridt at "X" leverte 16 og 19 februar 1994. De siktede har på dette punkt påberopt at de hadde fått dispensasjon fra Fiskerimyndighetene etter motorhavari på "Y". Det følger av lagmannsrettens premisser ovenfor at de siktede heller ikke har sannsynliggjort at det forelå en gyldig dispensasjon.
Med lagmannsrettens bevisbedømmelse i erstatningssaken oppstår ikke det tolkningsspørsmål eller spørsmål om rettsvillfarelse som flertallet måtte ta stilling til i straffesaken.
Grunnvilkåret for erstatning etter straffeprosessloven §444 er etter dette ikke til stede.
Det følger av det som er sagt at heller ikke kravet om oppreisning kan føre frem i medhold av §446, jf §444.
Lagmannsretten finner det klart at de siktedes krav heller ikke kan føre frem på grunnlag av straffeprosessloven §445. Etter rettspraksis må bestemmelsen anses som en unntaksregel med forholdsvis snevert anvendelsesområde, idet det må foreligge kvalifiserte rimelighetsgrunner for å tilkjenne erstatning når vilkårene i §444 ikke er oppfylt. Det vises til Rt-1994-721 og gjennomgangen av rettspraksis i Straffelovrådets innstilling NOU 1996:18 side 17-19. At det skal meget til, illustreres også av skjønnsutøvelsen i de enkelte avgjørelser, der selv langvarig varetektsopphold ikke alltid har vært tilstrekkelig til å oppnå erstatning. I nærværende sak har forfølgningen ikke medført skadevirkninger for de siktede av en karakter som tilnærmelsesvis kan begrunne erstatning for økonomisk skade etter straffeprosessloven §445 eller oppreisning etter §446, jf §445.
Staten må etter dette frifinnes for de fremsatte krav, herunder kravet om dekning av saksomkostninger i anledning behandlingen av kravet. Derimot bør de siktede etter hovedregelen i straffeprosessloven §436 pålegges å betale saksomkostninger til det offentlige for behandlingen av erstatningskravene. Hver av de siktede pålegges å betale kr 1500, som til sammen svarer til den nedlagte påstand.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I sak nr 97-291 M:
1. Staten v/Den offentlige påtalemyndighet frifinnes.
2. A betaler saksomkostninger til det offentlige med 1.500 - ettusenfemhundre - kroner.
I sak nr 97-292 M:
1. Staten v/Den offentlige påtalemyndighet frifinnes.
2. B betaler saksomkostninger til det offentlige med 1.500 - ettusenfemhundre - kroner.