LH-1997-790
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-04-25 |
| Publisert: | LH-1997-00790 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Alta herredsettnr. 97-394 M - Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00790- |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Monica Hansen Nylynd) mot A (Forsvarer: Advokat Ann T. Bugge). (Bistandsadvokat: Advokatfullmektig Åse Langeland). |
| Forfatter: | Førstelagmann Gaute Gregusson, rettens formann. Lagdommer Helge Nilsen. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist. Med lagretteutvalg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §39, §49, §222, §227, §228, §51, §54, Straffeprosessloven (1981) §437 |
Tiltalte A, Alta, er født 1968. Han har fra februar 1994 vært undergitt sikring i Ila landsfengsel og sikringsanstalt med hjemmel i Alta herredsretts dom av 28. april 1993 på 7 måneders fengsel og 5 års sikring for overtredelse av straffeloven §227, §228 og §222. Han opplyser at han i løpet av de to første årene på Ila hadde 90 permisjoner, i det vesentlige til Alta. Han er uformuende og har ingen inntekt, ut over dagpenger på kr 42,-. Han opplyser at han sist var i arbeid for 12 år siden, på en fiskeribedrift. Han er ikke gift eller samboende, og har ingen å forsørge.
Ved beslutning 2. juli 1997 ble han satt undet tiltale ved Alta herredsrett til fellelse etter straffeloven §192, første ledd, 2. straffealternativ, jfr. §49, for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha forsøkt å tvinge noen til samleie.
Grunnlag er følgende forhold:
Søndag 30. juni 1996 ca. kl. 18.45 ved ...bakken i Alta, kastet han B på rygg i veikanten, presset henne mot bakken ved hjelp av sin egen kroppstyngde, samtidig som han dro ned sin egen og Bs bukse og gjorde samleiebevegelser med sin blottede penis mot hennes underliv. Samleieforsøket måtte oppgis idet B gjorde slik motstand at han ikke fikk av henne strømpebuksen og/eller fordi han ble forstyrret av trafikk fra veien."
Det var tatt forbehold om nedleggelse av påstand om erstatning og oppreisning til fornærmede, og om sikring.
Herredsretten avsa dom i saken 23. september 1997, med slik slutning:
" 1. A, f. 1968 dømmes for 1 overtredelse av straffeloven §192, første ledd 2. straffalternativ jfr. §49 til en straff av fengsel i 2 - to - år og 2 - to - måneder. Ved avsoning av fengelsstraffen fragår 2 - to - dager i utholdt varetekt.
2. Det gis ikke sikringsbemyndigelse.
3. A, f. 1968 dømmes til å betale erstatning med kr 498,- kronerfirehundreognittiåtte - og oppreisning med kr 50.000,- kronerfemtitusen - til B, f. 1931, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
4. Det idømmes ikke saksomkosstninger."
Dommen ble forkynt for tiltalte 21. oktober 1997 kl. 20.00 i Ila landsfengsel. I skriv dagen etter til sin forsvarer, advokat Ann T. Bugge, erklærte han anke over herredsrettens bevisvurdering under skyldsspørsmålet og over straffutmålingen. Forsvareren oversendte anken til lagmannsretten 28. s. mnd. I forsvarerens etterfølgende brev, datert 10. november 1997, ved en inkurie ikke oversendt før ved brev av 21. april 1998, er det presisert at anken ikke omfatter det idømte erstatningsansvar på i alt kr 50.498,-.
Statsadvokatene i Troms og Finnmark har den 25. november 1997 utferdiget tiltalebeslutning i forbindelse med ankesaken, identisk med tiltalbeslutningen for herredsretten.
Ankeforhandling er holdt i Tromsø 22. - 24. april 1998. Tiltalte møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 5 vitner, hvorav ett sakkyndig i tilknytning til bevisførselen vedrørende reaksjonsavgjørelsen. De rettsoppnevnte sakkyndige, psykiaterne Børre Husebø og Bjørn Emil Rafter, forklarte seg og gjennomgikk sine respektive erklæringer av henholdsvis 28. januar 1997 og 4. april 1998. Dokumentasjon ble foretatt slik det fremgår av rettsboken.
Lagretten har vært forelagt ett hovedspørsmål, utformet i samsvar med tiltalebeslutningen.
Spørsmålet er besvart bekreftende, og retten har lagt kjennelsen til grunn.
Tiltalte vil etter dette bli domfelt for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ jfr. §49.
Tiltalte er født i Vadsø, bortadoptert få uker gammel og vokst opp i Alta som enebarn, der han gikk barne- og ungdomsskole. Han opplyser også å ha gjennomført to år på samfunnsfaglig linje v/Alta videregående skole.
Tiltalte er tidligere domfelt 4 ganger i årene 1988 - 1993, herunder for voldtekt og voldtektsforsøk. Som nevnt innledningsvis var han omkring månedsskiftet juni/juli 1996 hjemme i Alta på permisjon fra Ila landsfengsel og sikringsanstalt under sikring etter Alta herredsretts dom av 28. april 1993, der han var dømt for bl.a. trusler og frihetsberøvelse overfor en kvinnelig drosjesjåfør.
Om de nærmere omstendigheter ved det overgrep han nå domfelles for, kan lagmannsretten på grunnlag av bevisførselen - og innenfor de rammer som er gitt ved lagrettens svar - vise til herredsrettens domspremisser, side 3-5. Fornærmede B, den gang 65 år, var på vei hjem etter sin ukentlige sykkeltur i sommerhalvåret til sin søster og svoger i X. Tiltalte kom kjørende i bil etter henne, og bestemte seg for å voldta henne. Han grep henne om skulderen og la en hånd over munnen hennes, rev henne ned i veigrøften og forsøkte over en periode som han selv anslår til ca. 5 minutter, hun til 10-15 minutter, å få av henne klærne nedentil. Han fikk av henne ytterbuksen mens han lå over henne, men ikke strømpebuksen og trusen. Han truet med å bruke kniv dersom hun ikke føyde seg, uten at kniv faktisk synes å ha vært i bildet. Fornærmede har forklart at hun trodde hennes siste time var kommet.
Hun ble liggende med ryggen oppå en spiss stein eller annen skarp gjenstand. Det var meget smertefullt, og hun fikk store pustevansker. Hun har forklart at dette vedvarte i flere uker etterpå.
Tiltalte ga etter hvert opp sitt forsøk på å voldta henne, dels p.g.a. hennes fysiske og verbale motstand, dels p.g.a. nærgående trafikk, dels fordi han mistet eller ikke oppnådde ereksjon. Han var påvirket av alkohol og piller - Rohypnol. Idet han reiste seg opp for å forlate henne, fornedret og ydmyket han henne fullstendig ved å trekke ned strømpebuksen og trusen hennes, idet han utbrøt: "Jeg skal i alle falle se fitta di". Fornærmede har ikke tidligere fått seg til å forklare seg om dette for henne særdeles krenkende intimitetsovergrep, og hennes forklaring om det i lagmannsretten er avgitt under åpenbar mental smerte, sorg og angst.
Overfallet har gått sterkt inn på henne, og hun har fått sin livskvalitet fullstendig endret. Tidligere gikk hun turer i skog og mark med hunden, kunne sitte stille og nyte roen og naturen - alt dette, og de ukentlige sykkelturene til og hyggesamvær med søsteren, er slutt.
Som ved tidligere anledninger, har tiltalte også denne gang gått til voldelig seksuelt angrep på en for ham fullstendig ukjent og sakesløs kvinne. Straffverdigheten ved denne type overgrep er høy. Det vises for så vidt til Høyesteretts bemerkninger i Rt-1994-1552. Hensynet til den alminnelige rettsfølelse kommer sterkt i forgrunnen ved straffutmålingen.
Som nevnt innledningsvis har tiltalte vært undergitt to separate juridisielle observasjoner i forbindelse med saken. Begge erklæringer konkluderer med at tiltalte var og er strafferettslig tilregnelig. Han er funnet å lide av mangefullt utviklede, men ikke varig svekkede sjelsevner, og det antas å foreligge fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Tiltalte er også tidligere - 1988, 1990 og 1993 - judisielt observert av andre sakkyndige i forbindelse med de saker som da har foreligget til pådømmelse, der det er konkludert på tilsvarende måte. Sikring i 5 år etter strl. §39 nr. 1 a-f ble som nevnt idømt ved Alta herredsretts dom av 28. april 1993, etter overfallet på den kvinnelige drosjesjåføren. Sikringstiden utløper i juni d.å.
Under sakens behandling i herredsretten ble det fra påtalemyndighetens side lagt ned påstand om ny sikringsdom. Herredsretten fant at spørsmålet burde utstå til nærmere vurdering henimot sikringstidens utløp etter dommen av 1993, jfr. herredsrettens dom s. 6. Det ble vist til at tiltalte går i terapi.
Aktor har under prosedyren om reaksjonsavgjørelsen i lagmannsretten fulgt opp forbeholdet i tiltalebeslutningen om sikringsbemyndigelse, og i tillegg til straff av fengsel i 2 år påstått sikring i 5 år etter strl. §39 nr. 1 a-f.
Lagmannsretten finner at fengselsstraffens varighet i en viss utstrekning må avpasses under hensyntagen til avgjørelsen av spørsmålet om sikringsbemyndigelse skal gis, samt dens eventuelle omfang og varighet, og det tas derfor først standpunkt til disse forhold.
Tiltalte har nå i 1 års tid gått i ukentlig gruppeterapi hos psykolog Atle Austad, Oslo. Austad har forklart seg som vitne i lagmannsretten. Han har fremholdt at det i løpet av denne tid er oppnådd fremgang hos tiltalte.
Den ene av de oppnevnte rettspsykiatrisk sakkyndige for lagmannsretten, psykiater Børre Husebø, har som nevnt avgitt sin erklæring 28. januar 1997 - til bruk for herredsretten - altså forut for innledningen av den terapeutiske behandling. Husebø har fulgt forhandlingene i lagmannsretten, og fastholder sin vurdering av tiltaltes sjelsevner, idet han slutter seg til de konklusjoner som er gitt av andre sakkyndige ved tidligere anledninger. Han har erklært at dette bl.a. innbefatter tilslutning til Reppesgaards/Elders premisser i erklæring av 2. mars 1988, der det heter om tiltaltes sjelsevner:
"Intellektuelt er han alminnelig bra utrustet, men der antas å ha vært en alvorlig skjevutvikling i hans personlighet som nok både er begrunnet i et opprinnelig pathologisk tett familiemønster, hvor han fra tidlig alder har vært kontrollert og beskyttet i for stor grad, men som nok kan ha forverret seg i betydelig grad på grunn av familiens etter hvert svært patologiske mønster på grunn av adoptivfars sykdom. Observanden mangler kontakt med sine egne følelser, han er overkontrollert og aggresjonshemmet, og har ved flere anledninger utvist impulshandlinger som det har vært vanskelig å forklare ut fra aktuell situasjon. Han har også en manglende realistisk oppfatning av egen situasjon og egne muligheter. Han bruker særlig primitive forsvarsmekanismer og tyr lett til lystløgner for å pynte på virkeligheten. Det er også tegn til alvorlig splittelse i personligheten, som viser seg ved eksempler på klart dobbelt bokholderi, for eksempel når han våren -87 melder seg opp til eksamen artium samtidig som han reiser i militæret. Planlegger 1 år i militæret og gir uttrykk for å glede seg til det samtidig som han regner med å bli raskt dimmitert på grunn av for dårlig syn. Det er derfor solid grunnlag for å anta at han lider av mangefullt utviklede sjelsevner.
Der finnes ingen holdepunkter for at bruk av rusmidler, legemlig sykdom, eventuelt alvorlig psykisk lidelse, skal ha forverret observandens opprinnelige karakternevrotiske trekk. Hans unge alder taler også imot at man bedømmer ham til å lide av varig svekkede sjelsevner."
Selv om en viss framgang kan spores, ser den sakkyndige - Husebø - det slik at det av hensyn til den gjentakelsesfare som foreligger, spesielt dersom tiltalte nyter alkohol, vil være nødvendig at det er etablert et strukturert behandlingsopplegg for ham den dag han slipper ut etter soning. Det gunstigste alternativ for ham vil etter den sakkyndiges oppfatning være en deldom, med tilknyttede vilkår for den betingede del. Subsidiært antar han at en eventuell sikringsbemyndigelse bør begrenses til litra a-c i strl. §39 nr. 1.
Også psykiater Rafter har fulgt rettsforhandlingene i sin helhet. Han har fastholdt sin skriftlige erklæring av 4. april 1998, der det om tiltaltes sjelsevner uttales følgende:
" Karaktermessig oppfattes observanden lide av en alvorlig personlighetsforstyrrelse, med manglende impulskontroll av såvel aggresive som seksuelle impulser. Art og grad av avvik anses så alvorlig at det antas samsvare med karakteristikken (ICD.10 F.60.2) dyssosial personlighetsforstyrrelse. Hans meddelelse om skyld og sympati med voldsofrene oppfattes som intellektueltualisert fornuft, uten dypere innlevelse.
Det eneste, og viktige moment i saken som kan endre konklusjonen, er om behandlingen av personlighetsforstyrrelsen kan lykkes. Foreløpig vil undertegnede anta at det er sparsomme resultat å vise til, spesielt siden observanden har vært forsøkt behandlet over to perioder tidligere, dels allerede under gymnastiden ved psykolog ved psyk.poliklinikk i Hammerfest, dels ca. 1990 ved overlege Hans Sande ved Åsgård sykehus i Tromsø.
Det vil for retten være av betydning i denne sammenheng å be terapeuten uttale seg om prognose ved behandling.
Undertegnede vil imidlertid anta at det fortsatt foreligger stor risk for gjentakelse av straffbare handlinger ved impulsive gjennombrudd av aggresiv art, spesielt under påvirkning av alkohol."
Også denne sakkyndige har fremholdt betydningen av at den terapeutiske behandling fortsetter. Hvordan dette kan tilrettelegges og gjennomføres med tiltalte utenom institusjon, kan den sakkyndige dog ikke uttale seg om.
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at det pr. i dag ikke er mulig å si noe om tiltaltes prognose.
Aktor har under prosedyren om reaksjonsavgjørelsen på dette punkt vist til at samtlige tidligere domfellelser, uavhengig av den konkrete subsumsjon, gjelder til dels grove integritetskrenkelser med seksualiserte undertoner i forhold til tilfeldige og for tiltalte fullstendig ukjente kvinner, selv om det er så at han bare i ett av disse tilfellene er dømt for to separate overtredelser under bestemmelser i straffelovens sedelighetskapittel. Disse tidligere forhold, og det overgrep han nå domfelles for, sammenholdt med hans mangefulle sjelelige utvikling, bekrefter etter påtalemyndighetens oppfatning at det er kvalifisert fare for gjentakelse av tilsvarende straffbare handlinger. At tiltalte går i terapi, og at det skal være en viss framgang å spore, må i et tilfelle som det foreliggende vike i forhold til samfunnets, og spesielt kvinners, krav på vern mot denne type voldskriminalitet. Det er vist til Rt-1994-460.
Forsvareren har på vegne av tiltalte motsatt seg at det gis dom på sikringsbemyndigelse. Det er vist til den forestående avvikling av instituttet, og til den kritikk det har vært gjenstand for i lang tid. En omfattende dokumentasjon er gjennomgått i denne forbindelse. Stigmatiseringseffekten er fremhevet som særlig byrdefull for sikringsdømte under permisjon, idet permisjoner som hovedregel skal avvikles i vedkommendes bostedskommune. Det er fremholdt at de sakkyndige er enige om at han ikke må sendes dit, der han er kjent av alle. Forsvareren har sluttet seg til den sakkyndige Børre Husebøs anbefaling i dette tillfellet av deldom i samsvar med strl. §54, med klare vilkår knyttet til den betingede del. I den utstrekning sikringsbemyndigelse likevel gis, anføres at sikringsmidlene må begrenses til alternativene a-c i strl. §39 nr. 1.
Lagmannsretten finner det klart at sikringsvilkårene foreligger, og at sikringsbemynigelse bør gis. Retten finner godtgjort på grunnlag av bevisførselen, herunder tiltaltes dokumenterte tidligere straffedommer, det foreliggende graverende forhold, samt de sakkyndiges erklæringer og forklaringer i retten, at det foreligger kvalifisert fare for gjentakelse av tilsvarende overgrep mot sakesløse kvinner, spesielt dersom tiltalte ikke avstår fra bruk av rusmidler. Psykolog Austad, som nå har hatt ham i gruppeterapi i ca 1 år, har som nevnt forklart at det foreligger fremgang hos tiltalte, bl.a. ved uttrykt anger og beklagelse i forhold til ofrene for hans overgrep. Terapeuten har dog ikke kjennskap til hva overgrepene faktisk har bestått i, og har f.t. heller intet ønske om å vite det. I retten har tiltalte på det nærmeste avvist den foreliggende anklage, og retten har for sitt vedkommende ikke kunnet registrere noen form for beklagelse eller anger for det ellers umotiverte korporlige overfall på fornærmede som han vitterlig har erkjent å ha utført ved å ha revet henne av sykkelen slik at de begge i følge hans forklaring mistet balansen og falt i grøften, hvorpå han åpnet en eller to knapper i buksen hennes.
Den dypere innsikt som anføres å foreligge, må i tilfelle ha inntrådt i løpet av det siste halvåret, uten at den som nevnt har kommet til uttrykk under ankeforhandlingen. Retten har merket seg at tiltalte umiddelbart etter forkynnelsen påanket herredsrettens avgjørelse av skyldsspørsmålet, på tross av at han var frifunnet for sikringspåstanden, som i følge ham og terapeuten er det mest belastende ved saken. Det er fremholdt av tiltalte, terapeuten og av forsvareren under prosedyren, at tiltalte kan forsone seg med en langvarig fengselstraff, men ikke med en tidsubestemt sikringsbemyndigelse. På anketidspunktet gjensto det 3/4 år av den løpende sikringstid.
Som det fremgår av det foregående, har tiltalte i to tidligere perioder gått i terapi for sine adferdsproblemer i tilknytning til tidligere overtredelser. Det er etter rettens oppfatning for tidlig - uten langvarig og betryggende sikkerhetstiltak - å basere seg på at man nå har funnet frem til en behandlingsform som på noen sikt gir tilstrekkelig garanti mot tilbakefall. En deldom, med tilknyttede vilkår, er etter forholdene ikke et akseptabelt alternativ. Den forventede avvikling/omforming av sikringsinstituttet vil kunne tilpasses tiltaltes situasjon slik den fremtrer på det aktuelle tidspunkt.
Av hensyn til såvel tiltalte som til allmenheten finner retten at sikringsbemyndigelsen bør omfatte samtlige alternativer etter strl. §39 nr. 1 a-f.
Varigheten av sikringsbemyndigelsen settes til 5 år. Det anses viktig at den terapeutiske behandling som nå er i gang, ikke blir avbrutt ved den fengselssoning som forestår.
Under henvisning til denne sikringsbemyndigelse finner lagmannsrettens flertall - samtlige med unntak av meddomer Stein Haldorsen - at straffen for det forhold tiltalte nå domfelles for passende kan fastsettes til fengsel i 1 år og 9 måneder. I tillegg til sikringsavgjørelsen, er det sett hen til Høysteretts prinsipielle uttalelser i Rt-1994-1552 om det alminnelige straffutmålingsnivå i voldtektssaker av overfallskarakter, sammenholdt med straffutmålingsbestemmelsen i strl. §51, samt til tiltaltes tidligere domfellelser.
Mindretallet stemmer for en straff av fengsel i 2 år, som påstått av aktor. Mindretallet legger særlig vekt på at straffenivået i denne type saker lenge har ligget vesentlig for lavt i forhold til den alminnelige rettsfølelse. Hensynet til sakesløse ofres ruinerte livsutfoldelse tilsier at dette klarere markeres ved straffutmålingen.
Straffen settes etter dette til fengsel i 1 år og 9 måneder. Tiltalte har sittet 2 dager i varetekt i forbindelse med saken, som kommer til fradrag i straffen. Herredsrettens avgjørelse av erstatningsspørsmålet er som nevnt ikke påanket, og er rettskraftig avgjort.
Det er ikke nedlagt påstand om idømmelse av saksomkostninger, og retten er under henvisning til strprl. §437 siste ledd enig i at saksomkostninger ikke ilegges.
Bortsett fra dissensen under straffutmålingen er dommen enstemmig.
Domsslutning:
1. A, f. 1968, dømmes for overtredelse av strl. §192 første ledd 2. straffalternativ jfr. §49 til en straff av fengsel i 1- ett - år og 9 - ni - måneder.
Til fradrag i straffen går 2 - to - dager som tiltalte har sittet i varetekt.
2. Påtalemyndigheten bemyndiges til overfor A å anvende de sikringsmidler som omhandles i strl. §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.