LH-1997-913
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-29 |
| Publisert: | LH-1997-00913 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Alstahaug herredsrett nr. 96-438 - Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00913. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Jenny Pedersen) mot A (Forsvarer: Advokat Christian Wiig). Bistandsadvokat: Advokat Harald Hauso. |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Nafstad, rettens formann. Sorenskriver Rolf Eidissen. Herredsrettsdommer Tore C. Bremseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §212, §219, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, §213, §62, EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §376a |
Tiltalte A er født xx.xx.1948. Han er uføretrygdet og har en bruttoinntekt på kr 7 - 8000,- pr. mnd., netto kr 3000,- pr. mnd. Han betaler kr 1070,- pr. mnd. i bidrag. Han er uten formue, og har gjeld på hus og til familien.
Statsadvokaten i Nordland tok ut tiltale mot ham 29. oktober 1996 for Alstahaug herredsrett til fellelse etter:
I
Straffelovens §192 første ledd, 2. straffalternativ, jfr. §213 for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang i tilfelle hvor den utuktige omgang var samleie.
Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold.-
I perioden 1989 - 1992 på felles bopel i ...sgata 20 i X og/eller andre steder, blant annet på et hotell i Y har han ved flere anledninger gjennomført samleie med B til tross for at hun etter evne motsatte seg dette. Han overvant hennes motstand blant annet ved å slå og å holde henne fast.
II Straffelovens §192 første ledd, 1. straffalternativ for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang.
Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold:
I perioden 1989 - 1992 på felles bopel i ...gata 20 i X har han ved flere anledninger tvunget B til å suge hans penis, til tross for at hun etter evne motsatte seg dette. Han overvant hennes motstand blant annet ved å holde henne fast og presse hodet hennes mot sitt kjønnsorgan.
III Straffelovens §212 annet ledd, 2. straffalternativ for å ha foretatt utuktig handling med noen under 16 år og handlingen er utført under særdeles skjerpende omstendigheter, idet det særlig legges vekt på at handlingen er misbruk av slektskapsforhold.
Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold:
I perioden 1992 - februar 1995 på bopel i ...gata 20 i X, befølte han ved en eller flere anledninger sin datter C født xxxxxx, i skrittet.
IV Straffelovens §212 annet ledd, 1. straffalternativ for å ha foretatt utuktig handling med noen under 16 år.
Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold:
I perioden fra rundt mai 1991 - mars 1992 på bopel i ...gata 20 i X, befølte han ved en eller flere anledninger D født xxxxxx, i skrittet.
V
Straffelovens §219 for ved vanrøkt, mishandling eller annen lignende atferd oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot ektefelle eller barn eller noen som tilhørte hans husstand eller var undergitt hans omsorg og som på grunn av omsten dighetene var ute av stand til å hjelpe seg selv.
Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold: a) I perioden 1989 - 1992, oftest på felles bopel i ...gata 20 i X har han ved flere anledninger mishandlet sin daværende samboer B ved at han har slått henne, og/eller sparket henne, og/eller lugget henne, og/eller spyttet på henne, og/eller tatt kvelertak på henne, og/eller truet med å drepe henne. b)I perioden 1989 - 1992 på bopel i ...gata 20 i X, har han ved en eller flere anledninger slått sin samboers datter D født xxxxxx, og stengt henne inne i kjelleren.
Straffelovens §62 kommer til anvendelse.
Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.
Alstadhaug herredsrett avsa 23. september 1997 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av straffelovens §192 første ledd, 2. straffalternativ, jfr. §213, straffelovens §192 første ledd, 1.straffalternativ, straffelovens §212 annet ledd, 1. straffalternativ og straffelovens §219.
A frifinnes for overtredelse av straffelovens §212 annet ledd, 2. straffalternativ.
2. Straffen fastsettes til fengsel i 3 - tre - år.
Straffelovens §62 første ledd er gitt anvendelse.
3. A, født xx.xx.1948 dømmes til å betale B oppreisning stor kr100000,- kroneretthundretusen - og D oppreisning stor kr 40000,- kronerførtitusen.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to- uker fra dommens forkynnelse.
4. Saksomkostninger ilegges ikke."
Dommen ble anket av domfelte 3. desember 1997. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen for såvidt han er domfelt etter tiltalens post I, II, IV og V, subsidiært straffutmålingen.
Påtalemyndigheten anket 3. november 1997 over herredsrettens frifinnelse etter tiltalens post III for såvidt gjelder bevisbedømmelsen.
Hålogaland lagmannsrett besluttet 11. desember 1997 å henvise ankene til ankeforhandling.
Statsadvokaten i Nordland tok ut ny tiltale 4. februar 1998. Denne er identisk med den ovenfor refererte med unntak av at det i grunnlaget for tiltalens post III er endret stedsangivelse til ...gata 20 og/eller ...gata 1 i X. Ankeforhandling ble holdt i Bodø 15. - 26. juni 1998. Tiltalte møtte. Det ble ført 40 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viserLagretten har vært forelagt seks hovedspørsmål knyttet til punktene i tiltalen. Lagretten har besvart spørsmålene vedrørende tiltalens poster I, II, III, IV og Vb) med nei. Spørsmålet tilknyttet post Va) er besvart med ja. Svaret på spørsmålene knyttet til post I og II har retten satt til side i medhold av straffeprosessloven §376a). Lagrettens kjennelse er for øvrig godtatt. Saken behandles på ny sammen med tiltalens post Va) som er avgjort ved lagrettens kjennelse.
Tiltalte blir etter dette å frifinne etter tiltalens post III, IV og Vb).
Ved lagrettens kjennelse vedrørende tiltalebeslutningens post III og Vb) er det endelig avgjort at tiltalte ikke er skyldig i utuktig handling overfor sin datter C eller krenkelse etter straffeloven §219 mot tidligere stedatter D. Denne del av kjennelsen er ikke satt til side av lagmannsrettens tre fagdommere.
Det er etter lagmannsrettens oppfatning prinsipielt betenkelig å dømme en som er frifunnet for straff til å betale erstatning til de fornærmede med en begrunnelse som forutsetter at han likevel er skyldig. Det vises for så vidt til den grunnsetning som er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr. 2. De prinsipielle betenkeligheter er utdypet i dom avsagt av Hålogaland lagmannsrett 25. mai 1998, sak nr. 97-917 M, og lagmannsretten slutter seg til det som der fremkommer om spørsmålet.
Det må særskilt nevnes at en tilkjenning av erstatning vil måtte medføre at dommen må bygge på motstridende faktiske premisser uten at dette er nærmere forklart i det lagrettens avgjørelse er truffet uten noen begrunnelse.
Lagmannsretten kan, ut fra den bevisførsel som er framkommet under ankeforhandlingen, anta at grunnlaget for frifinnelsen for seksuelle overgrep mot datteren, er at lagretten ikke har funnet det bevist at utuktig handling objektivt sett har funnet sted. Hva gjelder forholdet omtalt i tiltalebeslutningen post Vb), kan saken stille seg noe annerledes, i det en ikke kan se bort fra at lagretten kan ha ment at det subjektive skyldkrav ikke var oppfylt. Ut fra bevisførselen er det imidlertid mest nærliggende å tro at lagretten har vurdert spørsmålet ut fra en vurdering av det objektive skyldkrav. Dette da tiltalte hele tiden har bestridt de faktiske forhold beskrevet i tiltalen.
Høyesterett har i dom inntatt i Rt-1996-864 flg. lagt til grunn at det ikke er i strid med EMK artikkel 6 nr. 2 å pådømme erstatningskrav etter frifinnende dom som her. Det avgjørende synes å være fornærmedes krav på erstatning som ikke bør svekkes med grunnlag i at kravet fremmes i straffesaken framfor i egen sivil sak. Det er likevel lagt til grunn at det må stilles et strengere beviskrav for en alvorlig forbrytelse enn vanlig sannsynlighetsovervekt. I følge Høyesteretts avgjørelse kreves det ikke like strenge bevis som for å konstatere straffskyld, men det kreves "klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at det påståtte overgrepet er begått."
I den aktuelle sak har lagmannsretten ved dens fagdommere overprøvet lagrettens frifinnelse av tiltalte for overtredelser av straffeloven §192 første ledd, beskrevet i tiltalebeslutningens post I og II. Fornærmede i disse forhold er tiltaltes tidligere samboer B. Disse forhold vil prøves på nytt for lagmannsretten med andre dommere sammen med pådømmelse for overtredelse av straffeloven §219, tiltalens post Va) med samme fornærmede. De forhold som erstatningskravene bygger på, er derimot med endelig virkning domfelte friunnet for, og ble av fagdommere vurdert annerledes enn de forhold som er omtalt i tiltalebeslutningens post I og II.
Selv om man presiserer at en erstatningsfastsettelse skjer uavhengig av straffesaken og på bakgrunn av andre beviskrav, vil en slik avgjørelse i praksis lett kunne bli oppfattet som en overprøving av lagretten. Lagmannsretten slutter seg til det som framkommer i den tidligere omtalte dom fra Hålogaland lagmannsrett om at i den særegne prosessordning man har i lagrettesaker, vil en etterfølgende behandling og avgjørelse av erstatningskrav etter en frifinnelse oppleves i det hele tatt som et fremmedelement. Dette problem fortjener lovgivers oppmerksomhet. Ut fra gjeldende rett, kan lagmannsretten ikke se at den kan undra seg realitetsbehandling av erstatningskravene i sammenheng med straffesaken.
I nærværende sak er det etter lagrettens kjennelse ikke ført ytterligere bevis, men kun blitt avholdt prosedyrer. Det er framsatt to uavhengige krav som bygger på forskjellige grunnlag. Lagmannsretten vil først behandle kravet vedrørende C.
Tiltalte er ubegrunnet frifunnet av lagretten for overtredelse av straffeloven §212 annet ledd 2. straffalternativ, mens han tilsvarende begrunnet er frifunnet for samme forhold av Alstahaug herredsrett. Herredsretten har om spørsmålet om bevis uttalt at det foreligger "få, uklare og svake, og på ingen måte tilstrekkelig til å gi grunnlag for utuktige handlinger foretatt mot sin egen datter". Det er videre konkludert med at tvilen har vært "såpass betydelig at det kan fastslås at det i saken heller ikke er ført bevis som gjør at en kan si at det er overveiende sannsynlig at det i det hele har funnet sted seksuell beføling av C fra fars side."
C har gjennom oppveksten vært meget sen i sin utvikling på flere områder, og en språktest av henne høsten 1994 da hun var 5 år, viste at hun hadde et talespråk tilsvarende et barn på 1 1/2 år. Noe dommeravhør av henne er ikke gjennomført.
For lagmannsretten kan bevisene kort gjengis slik:
Tiltalte har hele tiden benektet skyld - noe han har vedrørende alle tiltalepunkter. Fornærmedes mor har i retten og overfor andre vitner gitt uttrykk for frykt for at tiltalte har tuklet med deres felles datter. De sterke mistankene fremførte hun i januar 1995, og samværet ble da stoppet. Hun fortalte om Cs mareritt etter å ha vært på samvær hos faren, at hun kunne være svært rød i skrittet og at hun vegret seg for samvær. C skal også ha klaget over vondt i "rompa", og vist tegn til seksualisert atferd. Da samværene opphørte, gikk marerittene over, og hun kom inn i en meget positiv utvikling.
Også vitnet F har fortalt om Cs spesielle oppførsel som kan ha sammenheng med seksuelle overgrep. Hun hadde blant annet opplevd at C har gjort samleiebevegelser på golvet, at hun har gjennomført tungekyss og at hun ved en anledning i 1995 tok tak i vitnets hand og førte den til skrittet til vitnet og gned opp og ned. Hun skal samtidig ha beveget seg fram og tilbake, lagd samleiebevegelser og ynket seg.
Vitnet H var ansatt som spesialpedagog for C fra august 1994 til juni 1995 med 8 eller 10 timer pr. uke. Fra å bare kunne si enkeltord, gjorde C framskritt ut over vinteren og våren. Hun kunne etter hvert si setninger med 34 ord. På nyåret 1995 sa C noe til vitnet som hun noe senere skrev ned. I sin politiforklaring sa vitnet, og hun antar at hun da hadde med nedtegningen, at C en gang uoppfordret hadde sagt til vitnet: "Pappa slem. Mamma snill". Vitnet hadde da sagt til C at pappa vel også var snill. C skal da ha replisert: "Nei. Pappa slem. Vondt i rompa mi, pappa." Vitnet kunne også fortelle om andre anledninger hvor C hadde gitt uttrykk for liknende ting uoppfordret, blant annet om at hun hadde sagt at mamma var snill og at pappa var slem og at pappa "ødelegg" meg.
Selv om det i saken framstår en del bevis som kan tyde på at det kan ha skjedd seksuelle overgrep mot C, og at det, om så er tilfelle, kan være sannsynlig at det da er tiltalte som har utført utuktige handlinger, finner lagmannsretten ikke klar sannsynlighetsovervekt for at så er tilfelle. Retten finner det derfor uhensiktsmessig å drøfte spørsmålet nærmere i det han ikke kan dømmes til erstatning.
Saken stiller seg annerledes vedrørende erstatningskravet fra D. Lagretten har besvart spørsmålene vedrørende overtredelse av straffeloven §219 forskjellig hva gjelder B og D som fornærmet i tiltalebeslutningens henholdsvise poster Va) og b). Denne forskjell er ikke begrunnet, og framstår for lagmannsretten som noe ulogisk. Lagmannsretten har likevel ikke funnet det riktig å sette kjennelsen til side. Lagmannsretten har således funnet grunn til at den nye behandlingen av straffesaken mot tiltalte, bør begrenses til forhold hvor B er fornærmet.
De bevis som har vært forelagt lagmannsretten kan kort oppsummeres til tiltalte og Bs forklaringer, ulike vitner som har opplevd disse to i sammen, personer som er gitt betroelser, brev som B sendte i januar 1990 og vitneforklaring fra H.
Tiltalte og B fortalte to helt motsatte historier om deres samboerskap gjennom ca 3 år. Forklaringene var slik at det er naturlig å legge til grunn at den ene var klart usann, og ikke bare en bevisst eller ubevisst fordreining av hva som skjedde i tiden fra 1989 til 1992. Tiltalte har i hovedsak gitt uttrykk for et godt forhold, fritt for fysisk håndgemeng, med gjensidig respekt og kjærlighet og et frivillig, greit og normalt seksualliv. B har beskrevet et liv i frykt og vold, og hun har fortalt om fysiske avstraffelser, overgrep og trusler.
Når man som lagmannsrettens avgjørelse viser, har funnet det utvilsomt at tiltalte er skyldig til straff for de forhold han er tiltalt for vedrørende B, betyr det at en i hovedsak har lagt hennes forklaring til grunn for bevisvurderingen. Den voldsutøvelse som har vært rettet mot henne og som er beskrevet i tiltalebeslutningens post Va), har også lagretten funnet bevist.
B har forklart om tilfeller hvor tiltalte har slått hennes datter. Han slo henne en gang så hardt at D ble helt blå i ansiktet av gråt. Fysiske avstraffelser var ofte knyttet til matsituasjoner, hvor tiltalte hadde et strengt forhold til at all mat skulle spises opp. Ved en anledning stengte han D inne i mørket i husets lille kjeller.
Lagmannsretten legger til grunn som overveiende sannsynlig at disse beskrevne episoder har funnet sted. Sannsynligheten styrkes også av det vitneprov som H ga i retten. Dette vitnet opplevde som barn tiltalte som stefar i det hennes mor og tiltalte var samboere på 1970-tallet. Vitnet kunne fortelle om forhold i hjemmet fra sin egen 10-12 års alder, opplevelser som på mange områder samsvarte med den beskrivelse som B fortalte om opplevelser i dagliglivet med tiltalte.
Det legges derfor til grunn som overveiende sannsynlig at tiltalte har slått D og stengt henne inne i en mørk kjeller. Dette har skjedd forsettlig fra tiltaltes side, og handlingene må karakteriseres som en grov krenkelse av de plikter han hadde overfor D som var ute av stand til å hjelpe seg selv.
Det er krevet oppreisningserstatning i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 jfr. §3-3 med bakgrunn i at det er overveiende sannsynlig at tiltalte har gjort seg skyldig i overtredelse av straffeloven §219 i forhold til D. Lagmannsretten finner at vilkårene er til stede og at denne passende kan settes til kr 10.000 - kronertitusen.
Ved lagrettens kjennelse vedrørende tiltalebeslutningens post III og Vb) er det endelig avgjort at tiltalte ikke er skyldig i utuktig handling overfor sin datter C eller krenkelse etter straffeloven §219 mot tidligere stedatter D. Denne del av kjennelsen er ikke satt til side av lagmannsrettens tre fagdommere.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xxxxxx, frifinnes for tiltalebeslutningens post III, IV og Vb).
2. A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr 10.000 - kronertitusen - i oppreisning til D.