LH-1997-956

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-01-20
Publisert:	LH-1997-00956
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00956, Hålogaland lagmannsrett nr. 97-418 M.
Parter:	A (Prosessfullmektig: Carl Halvor Aas), mot Den offentlige påtalemyndighet, (Prosessfullmektig: Statsadvokat Lars Fause).
Forfatter:	Førstelagmann Gaute Gregusson. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist. Herredsrettsdommer Maren-Elisabet Nilsen-Nygaard
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §192, §195, §212, §445, §301, §447

Saken gjelder krav etter straffeprosessloven §444 første ledd jf §446 om oppreisning til den frifunne for påstått uberettiget straffeforfølgning.

A født xx.xx.55, ble satt under tiltale for Hammerfest herredsrett ved beslutning 31. januar 1997 av statsadvokatene i Troms og Finnmark for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ, og for samtidig overtredelse av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ. Gjerningstidspunktet i forhold til den oppgitte 13-årige fornærmede var i tiltalen angitt til "påsken 1981".

Ved herredsrettens dom 12. mai 1997 ble tiltalte domfelt i samsvar med tiltalen, og som fellesstraff med Hålogaland lagmannsretts dom av 19 03 82 idømt en straff av fengsel i 3 år, som ble ansett fullbyrdet og gjennomført i sin helhet. Det bemerkes at domfelte ved lagmannsrettens dom av 1982 også var idømt sikring.

Ved herredsrettens dom ble han også idømt erstatningsansvar til fornærmede med kr 66 204,-.

Domfelte anket over avgjørelsen av skyldspørsmålet. Ved lagrettens kjennelse 23. oktober 1997 ble han funnet ikke skyldig. Frifinnelsesdom ble avsagt samme dag.

A v/ forsvareren, advokat Carl Halvor Aas har i skriv av 30. desember 1997 fremsatt krav om erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 første ledd jf §446.

Kravet ble oversendt statsadvokatene i Troms og Finnmark ved lagmannsrettens brev av 2. januar 1998, med frist for bemerkninger og for oversendelse av saksdokumentene til 12. s.mnd. Det ble anført avslutningsvis i oversendelsesbrevet:

"Det antas at saken deretter er tilstrekkelig forberedt, og kjennelse vil bli avsagt så snart det blir anledning til det. I samsvar med straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum vil saken så vidt mulig bli behandlet og avgjort av de samme dommere som gjorde tjeneste under straffesaken.

Påtalemyndigheten v/ statsadvokat Lars Fause har avgitt tilsvar ved påtegning av 12. januar 1998. Tilsvaret er meddelt forsvareren.

A har i det vesentlige anført:

Han ble den 3. desember 1997 av fylkesmannen i Finnmark underrettet om at fornærmede hadde søkt voldsoffererstatning fra staten og oppgitt A som forøver. På denne bakgrunn varslet fylkesmannen regresskrav mot ham. Forsvareren opplyser at han i brev av 5. desember 1997 til fylkesmannen har tilbakevist påstanden om grunnlag for regresskrav.

I medhold av straffeprosessloven §444 første ledd fremmes det nå krav om erstatning for skade som A er blitt påført ved den uberettigede straffeforfølgning. Skaden er hovedsakelig av ikke-økonomisk art, og kreves skjønnsmessig fastsatt i medhold av straffeprosessloven §446.

A er fra Y. Da saken ble kjent, medførte den en stor belastning på hans familie som fortsatt bor i byen, og på forholdet mellom ham og familien.

Saken skapte også store problemer for hans hustru, og for hennes foreldres forhold til ekteparet A og deres to mindreårige barn. Saken har avfødt en familiær tragedie for så vidt som hans svigerfamilie ikke lenger vil ha noe med ham, hustruen eller barna å gjøre. Hustruen har i perioder gått sykemeldt som følge av saken.

Etter herredsrettsbehandlingen måtte A slutte i sitt arbeid. Han har senere fått nytt arbeid med omtrent samme avlønning, men arbeidsstedet på Nesbru i Asker ligger 10 mil lengre unna hjemstedet på X, enn hans forrige arbeidsplass.

Disse forhold, og den psykiske belastning anklagen og uvissheten over lang tid har påført ham, representerer særlige grunner for tilkjennelse av en oppreisningserstatning på kr 70 000,-, jf straffeprosessloven §446.

Påtalemyndigheten v/ statsadvokat Lars Fause har tatt til gjenmæle, og i det vesentlige anført:

A har ikke oppfylt sin bevisbyrde i forhold til straffeprosessloven §444 om at han ikke har foretatt den handling tiltalen gjelder. Erstatningsbegjæringen omhandler intet argument i så måte. Frifinnelsen i lagmannsretten er i seg selv ikke tilstrekkelig til sannsynliggjøring av den påberopte uskyldspresumsjon.

I den utstrekning erstatningspåstanden skulle anses å innbefatte krav også etter straffeprosessloven §445, bestrides det at det påberopte erstatningsgrunnlag baserer seg på noe annet enn naturlige og vanlige følger av strafforfølgningen. Det foreligger ingen særlig eller uforholdsmessig skade. Tilkjennelse av erstatning etter en alminnelig rimelighetsvurdering åpner denne bestemmelse ikke for.

Når vilkårene etter §444 og §445 ikke foreligger, kommer bestemmelsen i §446 ikke til anvendelse. Subsidiært anføres at "særlige grunner" ikke foreligger. Under enhver omstendighet er det stipulerte beløp på kr 70 000 for høyt.

Det er etter påtalemyndighetens oppfatning ikke grunnlag for tilkjennelse av saksomkostninger i anledning av fremsettelsen av erstatningskravet.

Det er lagt ned slik påstand:

"Staten v/ Justisdepartementet v/ Hammerfest politidistrikt frifinnes.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Som nevnt innledningsvis, ble partene ved rettens brev av 2. januar d.å. gjort oppmerksom på at retten la til grunn at saken trolig ville være tilstrekkelig opplyst etter ett skriftlig innlegg fra hver av sidene. Det er ikke innkommet innsigelser mot dette, eller nye innlegg. Retten finner, etter de avgitte innlegg, saken ferdig forberedt. Det er ikke grunnlag for muntlig forhandling. Det er heller ikke begjært. Saken behandles av de samme dommere som gjorde tjeneste under ankebehandlingen i oktober 1997.

Det følger av saksforholdet at det kreves erstatning i medhold av 1. punktum i straffeprosessloven §444 første ledd. Bestemmelsens annet punktum er ikke aktuelt, i og med at det ikke foreligger noen fullbyrdelse av fengselsstraff eller annen frihetsberøvende rettsfølge i tilknytning til den foreliggende sak.

At herredsretten ved sin domfellelse av tiltalte fastsatte straffen til fengsel i 3 år som fellesstraff med Hålogaland lagmannsretts dom av 19 03 82, og anså straffen fullbyrdet og gjennomført ved soningen av den nevnte dom, bringer ikke forholdet inn under annet punktum i straffeprosessloven §444 første ledd.

Det tilføyes for fullstendighets skyld at domfellelsen i 1982 bl.a. gjaldt en voldtekt av en 10 år gammel pike. Tiltalte var så vel forut for 1982-dommen, som senere, henholdsvis i 1978 og 1985, bl.a. domfelt for overtredelser av straffeloven §212. I Y gikk han under navnet "Blotter-A". Han fikk bevilling til navneendring etter domfellelsen i 1982.

Utgangspunktet for vurderingen av det fremsatte erstatningskrav etter det aktuelle alternativ i straffeprosessloven §444 er om tiltalte har "gjort sannsynlig" at han ikke har foretatt den handling han strafferettslig sett er frifunnet for. Han har i så måte ikke vist til noen annen omstendighet enn at han er frifunnet ved den strafferettslige behandling av saken, samt anført at strafforfølgningen av ham har vært uberettiget.

Etter de bevisbyrderegler som gjelder for erstatningskrav etter 1. punktum i straffeprosessloven §444 første ledd, er frifinnelsen for straffekravet, og uskyldsanførselen, i utgangspunktet ikke tilstrekkelig i seg selv til sannsynliggjøring av at den tiltalte og frifunne ikke har foretatt den handling han sto tiltalt for. Kravene til bevisets styrke må imidlertid i en viss grad tilpasses de muligheter som siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen, jf førstvoterendes uttalelse i Høyesteretts kjennelse i Rt-1994-721.

Påtalemyndighetens hovedbevis i straffesaken mot A var her, som i de fleste tilsvarende saker, den oppgitte fornærmedes forklaring, sammenholdt med en del objektive kjensgjerninger. Hun anmeldte forholdet 19. januar 1995, og tidfestet til å begynne med overgrepet til påsken 1980 eller 1981. Et års tid etter det påståtte overgrep betrodde hun seg til en venninne, og i 1984 til sine foreldre. Så vel ved disse anledninger, som ved anmeldelsen i 1995, beskrev hun tiltaltes bil ved anledningen som en Volvo personbil med hvit grunnfarge, men med flere fargeflekker, og med bare 1- og 4- tall i nummerkombinasjonen.

Tiltalte fikk førerkort i juni 1980, og kjøpte kort tid etterpå en bruktbil, hvit Volvo 144 med reg.nr. ZT ...14, som han "mekket" på. Bilen brant opp i juni 1981. Det vises til fotomappe, datert 9. juli 1981 under sakens dok. 30. Det er på det rene at tiltalte var i området med bilen påsken 1981.

Bevisførselen under straffesakens behandling i lagmannsretten synes i det alt vesentlige å ha vært den samme som i herredsretten. I tillegg til det som er anført av herredsretten, bemerkes at det må anses godtgjort utenfor enhver rimelig tvil at fornærmede en dag i påsken 1981, mest sannsynlig påskeaften lørdag 18. april, kom hjem med istykkerrevet bukse, og at hun blødde nedentil.

At hun ved anledningen hadde vært utsatt for en voldtekt, kan etter den samlede bevisførsel ikke anses tvilsomt. Når juryen svarte benektende på spørsmålet om A var skyldig i dette, antas det hovedsakelig å bero på at fornærmede erklærte at hun nå - 1997 - ikke kunne gjenkjenne ham som gjerningsmannen fra 1981. Da hun under ankeforhandlingen ble forevist et politiregistreringsfoto av ham fra 1983 (dok. 43), tok hun lang betenkningstid før hun - åpenbart tilkjempet - sa at hun heller ikke kunne gjenkjenne ham på bildet.

Etter så mange år (14-16), er det i og for seg forståelig at det kan by på problemer for påtalemyndigheten å føre fullgodt bevis for et straffbart forhold. Tidsforløpet, som tiltalte i denne sammenheng ikke kan lastes for, gjør det trolig tilnærmet like vanskelig for ham å tilveiebringe sannsynlighetsovervekt for at han ikke har foretatt den handling han har stått anklaget for. I dette tilfellet har den frifundne en del andre tunge momenter mot seg, som han ikke har kommentert i sin erstatningsbegjæring: For det første foreligger forholdsvis klare indikasjoner på at fornærmede faktisk var utsatt for en voldtekt ved anledningen. For det andre er det relativt klare holdepunkter for at tiltaltes bil må knyttes til dette forhold. For det tredje har han et rulleblad som aktiv seksualforbryter i området i den periode det gjelder. Det vises for så vidt til hans erkjennelse i politiforklaring 2. oktober 1981 (dok 25), gjentatt i lagmannsretten under straffesaken i mars 1982, om den gruoppvekkende voldtekt av den 10 år gamle piken 1. oktober 1981, dvs. ca 1/2 år etter det angitte likeartede overgrep i den foreliggende sak. Det fremgår av lagmannsrettens rettsbok for 22. oktober 1997 at dommen av 19. mars 1982, mot tiltaltes protest, ble tillatt dokumentert under bevisførselen om skyldspørsmålet i den foreliggende sak, jfr. straffeprosessloven §301 annet ledd siste punktum. Under hensyntaken til de forannevnte omstendigheter må det til sannsynliggjøring av at A ikke har foretatt handlingen i den aktuelle sak kreves mer enn en blott og bar påberopelse av frifinnelsen for straffekravet og en anførsel om uberettiget forfølgning. Andre omstendigheter, så som endrede vitneforklaringer som kunne tenkes å bidra til en slik sannsynliggjøring, er ikke påberopt og kan ikke sees å foreligge. Det er heller ikke fremkommet noe om at andre voldelige seksualforbrytere, med mindreårige som mål, var i aktivitet i området på det aktuelle tidspunkt.

I og med at A ikke har oppfylt sin bevisbyrde, foreligger ikke grunnvilkåret for tilkjennelse av erstatning etter straffeprosessloven §444.

Det tilføyes for ordens skyld at riktigheten av frifinnelsen i straffesaken ikke med dette trekkes i tvil. I straffesaken gjaldt ved bevisvurderingen av skyldspørsmålet prinsippet om at rimelig, fornuftig tvil skulle komme tiltalte til gode, og at juryen måtte kjenne seg overbevist om tiltaltes skyld for å besvare spørsmålet bekreftende. Som nevnt antas fornærmedes sviktende identifisering av tiltalte å ha spilt avgjørende inn ved juryens skyldvurdering. I tillegg ble det, etter fornærmedes og tiltaltes motstridende forklaringer, stående uavklart om bilen på det aktuelle tidspunkt hadde fargeflekker, hvilke farger det i tilfelle dreide seg om, og hvor på bilen de eventuelt befant seg. I erstatningssaken gjelder andre bevisregler og bevisbyrderegler, idet tiltalte som nevnt må tilveiebringe sannsynlighetsovervekt for at han ikke har begått handlingen.

A har ikke - iallfall ikke uttrykkelig - krevd erstatning i medhold av straffeprosessloven §445 for "særlig eller uforholdsmessig skade". For fullstendighetens skyld, og med utgangspunkt i påtalemyndighetens anførsler i det foregående om dette mulige alternativ, bemerker lagmannsretten:

Etter rettspraksis må bestemmelsen i §445 anses som en unntaksregel med et forholdsvis snevert anvendelsesområde, idet det må foreligge "kvalifiserte rimelighetsgrunner" for å tilkjenne erstatning. Det vises igjen til Rt-1994-721 og til gjennomgangen av rettspraksis i Straffelovrådets innstilling NOU 1996:18 side 17-19. At det skal meget til, illustreres også av skjønnsutøvelsen i de konkrete avgjørelser, der selv langvarige varetektsopphold ikke alltid har vært tilstrekkelig til å oppnå erstatning. A har ikke vært undergitt noen slik forholdsregel i sakens anledning.

Ikke under noen omstendighet kan de forhold av privat og arbeidsmessig art som er anført fra hans side anses som annet enn naturlige og vanlige konsekvenser av strafforfølgningen. Lagmannsretten antar for øvrig at de anførte problemer vel så meget må tilskrives de seksualovergrep han tidligere er rettskraftig domfelt for og som nå er blitt kjent i nærmiljøet, som at han er blitt strafforfulgt og frifunnet for en tilsvarende tiltale.

I og med at grunnvilkåret for erstatning etter §445 ikke foreligger, er det ikke oppfordring for lagmannsretten til å gå nærmere inn på spørsmål om årsakssammenheng, eller inn i den rimelighetsvurdering lovbestemmelsen statuerer.

Lagmannsretten antar at erstatningskravet primært er fremmet som en forholdsregel i anledning av at fylkesmannen som nevnt har varslet regresskrav mot ham i forbindelse med en mulig voldsoffererstatning til fornærmede.

Når vilkårene for erstatning etter §444 og §445 ikke foreligger, faller en vurdering av oppreisningskravet etter §446 bort.

Fremsettelsen av erstatningskravet har vært forgjeves. A er i arbeid, og han opplyste under straffesaken at hans inntekt var ca kr 5 700 netto pr mnd., og at han og hans hustru underholder tre mindreårige barn. I erstatningsbegjæringen anføres det som nevnt at det dreier seg om to barn. Påtalemyndigheten har ikke påstått A ilagt saksomkostninger. Retten har ikke tatt spørsmålet opp med partene, jfr. Rt-1995-1367, idet man er blitt stående ved at omkostningsansvar alt i alt ikke bør ilegges.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Staten v/ Justisdepartementet v/ Hammerfest politidistrikt frifinnes for det fremsatte erstatningskrav.