LH-1998-192
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-24 |
| Publisert: | LH-1998-00192 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr. 97-1457 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00192 - Anket til Høyesterett. Herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i herredsretten. Se HR-1999-00011 A og LH-2000-00291. |
| Parter: | Kjærende part: A og B c/o Adventkirken (Prosessfullmektig: Advokat Harald Grape). Kjæremotpart: Tromsø kommune v/ ordføreren (Prosessfullmektig: Kst. kommuneadvokat Harald Tore Roaldsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Bård Gaarder. Lagdommer Peter M. Sellæg. Kst. lagdommer Eilif Nordahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1992) §4-20, Tvistemålsloven (1915) §383, §399, §476, §54, Vergemålsloven (1927), §4-21 |
Kjæremålssaken gjelder spørsmålet om et vedtak av fylkesnemnda for sosiale saker om å gi samtykke til adopsjon etter barnevernloven §4-20 annet ledd kan bringes inn til overprøving ved domstolene etter reglene i tvistemålsloven kap 33.
C er født xx.xx.1991. Hans biologiske foreldre er A og B. Fra han var 14 dager gammel har han bodd i fosterhjem hos D og E. Barneverntjenesten i Tromsø hadde først truffet midlertidig vedtak om å overta omsorgen for gutten. Tromsø barnevernutvalg traff så 19 september 1991 vedtak om å overta omsorgen og plassering i fosterhjem hos ektefellene D og E. Selve vedtaket om å overta omsorgen er ikke blitt påklaget. Det ble i forbindelse med omsorgsovertakelsen også truffet bestemmelse om besøksordning. Omfanget av samværsordningen har senere ved flere høve vært regulert noe.
Tromsø kommune (barneverntjenesten i Tromsø) fremmet 28 april 1995 sak for fylkesnemnda med forslag om at foreldreansvaret ble fratatt A og B, og at det ble gitt samtykke til adopsjon. Muntlige forhandlinger i fylkesnemnda ble holdt 31 august og 1 september 1995. Her gav Tromsø kommune slik tilråding til vedtak: 1. A og B fratas foreldreansvaret for C, født xx.xx.91, jfr lov om barneverntjenester §4-20, første ledd.
2. Fylkesnemnda samtykker i foreldrenes sted til adopsjon av C, født xx.xx.91, jfr lov om barneverntjenester §4-20, annet ledd.
3. Fylkesnemnda skal sørge for at det oppnevnes verge for barnet.
Cs foreldre tilrådde slikt vedtak: 1. A og B beholder foreldreansvaret for C, født xx.xx.91.
2. Fylkesnemnda samtykker ikke i at det gis samtykke til adopsjon for C, født xx.xx.91 i foreldrenes sted.
Fylkesnemndas vedtak av 14 september 1995 hadde slik slutning: 1. A og B fratas foreldreansvaret for C, født xx.xx.91, jfr lov om barneverntjenester §4-20, første ledd.
2. Barneverntjenesten i Tromsø kommune gis fullmakt til å begjære opp nevnt verge for C i henhold til vergemålslovens bestemmelser.
Fylkesnemnda drøftet i sine premisser spørsmålet om å frata foreldreansvaret og å gi samtykke til adopsjon som to særskilte spørsmål. Den konkluderte med at vilkårene for å frata foreldreansvaret var til stede, men at det for tiden ikke burde gis samtykke til adopsjon. Nemnda pekte på at etter barnevernloven §4-20 tredje ledd bokstav b må adopsjon være til barnets beste, og fortsatte: Nemnda er enig i at det på sikt vil være best for C at han blir adoptert. For at adopsjonen skal bli vellykket, må imidlertid visse forutsetninger være til stede. Etter nemndas mening er det såpass mange uavklarte forhold rundt C at nemnda på det nåværende tidspunkt ikke finner det forsvarlig å gi samtykke til den omsøkte adopsjon.
Den vesentligste grunn til at fylkesnemnda ikke gikk med på å gi samtykke til adopsjon, var at C ikke hadde blitt gjort kjent med at fosterforeldrene ikke var hans virkelige foreldre. Fylkesnemnda gikk i sin drøfting av spørsmålet ut fra at det å informere C på en forsvarlig måte kunne være en komplisert og langvarig prosess.
Fylkesnemnda uttalte videre at spørsmålet om adopsjonssamtykke kunne forelegges nemnda på nytt når prosessen med å informere C var avsluttet. A og B brakte fylkesnemndas vedtak inn for Nord-Troms herredsrett med påstand om at de skulle beholde foreldreansvaret for C. Herredsrettens avsa 23 april 1996 dom der kommunen ble frifunnet, dvs at fylkesnemndas vedtak om å frata A og B foreldreansvaret ble stående. I dommen er adopsjonsspørsmålet drøftet. Retten konkluderte med at å ta stilling til spørsmålet om adopsjonssamtykke, ville innebære en overprøving av et vedtak som ennå ikke var truffet. Retten tok derfor ikke standpunkt til dette spørsmål.
A og B anket videre til lagmannsretten. Både de ankende parter og kommunen la ned tilsvarende påstander som for herredsretten. I dom av 17 mars 1997 stadfestet lagmannsretten fylkesnemndas vedtak om fratakelse av foreldreansvaret. Lagmannsretten pekte i sine domsgrunner på at ved den omfattende vurdering som måtte foretas ved spørsmålet om fratakelse av foreldreansvaret, ville retten komme inn på forhold av betydning for spørsmålet om adopsjon. Men lagmannsretten tok ikke standpunkt til om samtykke til adopsjon burde gis.
En videre anke fra A og B til Høyesterett ble ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 20 august 1997 nektet fremmet i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §383 tredje ledd nr 1.
Tromsø kommune fremmet 24 juni 1997 sak for fylkesnemnda for Troms og Finnmark med tilråding om at nemnda traff vedtak om i foreldrenes sted å gi samtykke til adopsjon av C.
Fylkesnemnda gjorde 8 september 1997 slikt vedtak: I medhold av lov om barneverntjenester §4-20 annet ledd samtykker fylkesnemnda til at D og E får adoptere C, født xx.xx.91.
A og B tok 30 oktober 1997 ut stevning til Nord-Troms herredsrett mot Tromsø kommune der det ble lagt ned slik påstand: Fylkesnemndas vedtak av 8. september 1997 om å gi samtykke til adopsjon av C født xx.xx.1991, oppheves.
Tromsø kommune la i tilsvar av 4 desember 1997 ned slik påstand: Prinsipalt Saken avvises.
Subsidiært Tromsø kommune frifinnes.
Etter at A og Bs prosesfullmektig hadde uttalt seg nærmere til avvisningsspørsmålet, avsa herrredsretten 21 januar 1998 kjennelse med slik slutning: Saken avvises.
Om partenes argumentasjon i spørsmålet om avvisning og herredsrettens begrun nelse for sin avgjørelse vises til kjennelsen.
A og B har i rett tid erklært kjæremål der det uten nærmere begrunnelse er gjort gjeldende at herredsrettens rettsanvendelse er uriktig. Kjæremålet er supplert med et prosesskrift av 2 mars 1998 der det nærmere er begrunnet hvorfor herredsrettens rettsanvendelse er uriktig. Det hevdes at herredsretten ikke i tilstrekkelig grad har sett forskjellen mellom barnevernloven av 1953 og loven av 1992.
Etter 1992-loven §4-20 annet og tredje ledd gjelder vesentlig strengere vilkår for å gi samtykke til adopsjon enn for å vedta - i medhold av §4-20 første ledd - at foreldreansvaret skal tas fra foreldrene. Dette skillet eksisterte ikke i 1953-loven, og det er derfor uriktig av herredsretten å betrakte avgjørelsen i Rt-1994-1654 som direkte anvendelig i vår sak.
Det har formodningen mot seg at et såvidt inngripende vedtak som det er tale om ikke skal være gjenstand for rettslig overprøving. Dette kan ikke ha vært lovgivers mening med barnevernloven av 1992. Dessuten vil en slik løsning være i strid med nyere praksis innenfor legalitetsprinsippets kjerneområde.
Ved barnevernlovens tilblivelse var det et sentralt poeng å få styrket rettssikkerheten for de personer som ble rammet av et tvangsinngrep. Herredsrettens kjennelse synes i alt for liten grad å gjenspeile dette. Det var derfor uriktig rettsanvendelse av herredsretten å legge til grunn at A og B ikke har tilstrekkelig tilknytning til saken.
Under enhver omstendighet må det være riktig å hevde at A og B har rettslig interesse i å få overprøvet spørsmålet om adopsjon. I vurderingen av om det foreligger rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54, skal det ikke bare ses hen til hvem myndighetsutøvelsen retter seg mot. Også en mer indirekte interesse kan være tilstrekkelig. I denne forbindelse må det være av vesentlig betydning at det dreier seg om et såvidt inngripende vedtak som adopsjon.
Det er også en feil ved herredsrettens rettsanvendelse at domstolen i for stor grad har anvendt tvistemålsloven §476, uten å se denne bestemmelse i lys av tviste- målsloven §54 og den teori og praksis som knytter seg til sistnevnte bestemmelse.
Det er lagt ned påstand om at saken fremmes.
Tromsø kommune har for det første gjort gjeldende at kjæremålet må avvises fordi det ikke er begrunnet i en slik utstrekning som tvistemålsloven krever.
Subsidiært er gjort gjeldende at herredsrettens kjennelse er riktig og bygger på korrekt rettsanvendelse.
Kommunen gjør for lagmannsretten gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. I kjennelsen i Rt-1994-1654 er lagt til grunn at en biologisk mor som er fratatt foreldreansvaret, ikke kan reise sak etter tvistemålsloven kapittel 33 for å få rettslig overprøvd fylkesnemndas samtykke til adopsjon, jf barnevernloven §4-20 annet ledd. Når foreldreansvaret er fratatt moren, kan vedtaket ikke anses å være retta mot henne, jf tvistemålsloven §476 første ledd 1. punktum. Tilsvarende må gjelde i vår sak. Foreldrene er ved endelig vedtak blitt fratatt foreldreansvaret som et ledd i saksgangen med sikte på adopsjon.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
2. Subsidiært: Herredsrettens kjennelse stadfestes.
Lagmannsretten mottok saken fra herredsretten - uten at dokumentene fra fylkesnemndas behandling lå ved - 6 mars 1998. Man har senere mottatt dokumentene fra fylkesnemnda.
Lagmannsretten bemerker:
Tvistemålsloven stiller ikke opp andre formkrav til et skriftlig kjæremål enn at det skal avgis gjennom prosesskrift, jf tvistemålsloven §399. Kommunen får derfor ikke medhold i sin prinsipale påstand om avvisning av kjæremålet.
Lagmannsretten tilføyer at det i kjæremålet er sagt at det er herredsrettens rettsanvendelse som angripes, og at kommunen i sitt tilsvar har vist at den har skjønt hvorfor A og B mente at rettsanvendelsen var uriktig.
Når det gjelder realiteten - spørsmålet om søksmålet fra A og B må fremmes for herredsretten - har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Mindretallet - lagdommer Gaarder - bemerker.
Avgjørelsen i Rt-1994-1694 gjelder en noe annen situasjon enn søksmålet fra A og B. I høyesterettssaken hadde barnevernsnemnda - i medhold av 1953-loven - gjort vedtak om å frata moren foreldreansvaret for to barn. Vedtaket ble ikke påklagd, og heller ikke brakt inn for domstolene. Fylkesnemnda gjorde så 3 september 1993 - i medhold av §4-20 annet ledd i 1992-loven - vedtak om å gi samtykke til at fosterforeldrene fikk adoptere de to barna. Moren krevde rettslig overprøving av vedtaket. Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste søksmålet med den begrunnelse at siden moren ikke lenger hadde foreldreansvaret, kunne fylkesnemndas samtykke til adopsjon ikke anses rettet mot henne på en slik måte at hun hadde søksmålskompetanse etter reglene i tvistemålsloven kap 33.
Barnevernloven av 1953 hadde ikke regler om at barnevernsnemnda i foreldrenes sted kunne gi samtykke til adopsjon der foreldreansvaret var fratatt. Slikt samtykke ble den gang gitt av fylkesmannen.
I 1992-loven er i §4-20 første ledd bestemt at dersom fylkesnemnda har vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan den også vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene. I §4-20 annet ledd er bestemt at når det er gjort vedtak om å frata foreldreansvaret, kan nemnda gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted. I §4-20 tredje ledd er gitt nærmere bestemmelser om hvilke vilkår som må være oppfylt før samtykke til adopsjon kan gis.
Spørsmålet om foreldrene skal fratas foreldreansvaret vil til vanlig ikke bli reist med mindre det samtidig er aktuelt å be om fylkesnemndas samtykke til adopsjon. Men lovens vilkår for et vedtak om å frata foreldreansvaret er ikke de samme som for et adopsjonssamtykke. Det er derfor ikke uten videre gitt at finner at vilkårene for adopsjonssamtykke er til stede, selv om den kommer til at det er grunnlag for å frata foreldreansvaret. Vedtaket i fylkesnemnda av 14 september 1995 i A og Bs sak er et eksempel på dette.
Det synes å være på det rene at dersom fylkesnemnda gjør vedtak både om å frata foreldreansvaret og å gi samtykke til adopsjon, kan begge deler bringes inn til prøving for domstolene etter reglene i tvistemålsloven kap 33. Dette var f eks tilfelle i saken i Rt-1997-534. Spørsmålet om domstolene på grunn av kjennelsen i Rt-1994-1654 skulle være avskåret fra å overprøve fylkesnemndas samtykke til adopsjon, synes overhodet ikke å ha vært brakt på banen. En vesentlig del av drøftingen både til flertallet og mindretallet i Høyesterett dreier seg videre om adopsjonsspørsmålet. I domsslutningen pkt 2 er lagmannsrettens dom om å oppheve fylkesnemndas adopsjonssamtykke stadfestet. Dommer Gaarder forstår videre Høyesteretts flertall slik at det ikke ble betraktet som en prosessuell feil av lagmannsretten i den påankede dom å komme til at foreldreansvaret skulle fratas, men at det ikke skulle gis samtykke til adopsjon.
Dommer Gaarder går ut fra at spørsmålet om fylkesnemnda skal gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted ofte vil være av vesentlig betydning for foreldrene. Det kan da virke i høy grad urimelig for disse om de skal være avskåret fra å få overprøvet etter tvistemålsloven kap 33 et vedtak av fylkesnemnda som bare gjelder adopsjonssamtykke, slik som i vår sak. Prosessreglene blir også mindre kompliserte om adgangen til å få prøvet for domstolene et vedtak om adopsjons- samtykke er den samme enten fylkesnemnda i samme sak har vedtatt å frata foreldreansvaret og gi adopsjonssamtykke, eller spørsmålet kommer opp til behandling i to saker slik som i A og Bs tilfelle. Et ytterligere argument i samme retning er kjennelsen i Rt-1997-1264. Her er lagt til grunn at adgangen til å reise ny sak for fylkesnemnda etter barnevernloven §4-21, herunder bestemmelsen i §4-21 annet ledd, også gjelder krav om tilbakeføring av foreldreansvaret. A og B vil således nå ha adgang til å reise ny sak for fylkesnemnda om tilbakeføring av foreldreansvaret. I en slik sak er det ganske sikkert ikke til å unngå at spørsmålet om samtykke til adopsjon vil være et vesentlig tema under forhandlingene i nemnda. Dommer Gaarder anser det videre som åpenbart at dersom fylkesnemnda skulle beslutte tilbakeføring, vil det tidligere vedtak om adopsjonssamtykke uten videre bortfalle. Riktig nok er det i saken i Rt-1997-1264 uttalt at selv om barnemoren hadde adgang til å bringe inn for domstolene fylkesnemndas vedtak om foreldreansvaret, står spørsmålet om adopsjonssamtykke på grunn av avgjørelsen i Rt-1994-1654 i en annen stilling. Men samtidig er det uttalt at søksmålet fra barnemoren bare gjaldt foreldreansvaret, ikke vedtaket om adopsjonssamtykke.
Ytterligere nevner dommer Gaarder at i den første tiden etter at barnevernloven av 1992 trådte i kraft, hersket det uklarhet om fylkesnemndas vedtak om samværsrett kunne bringes inn for domstolene. Kjennelsen i Rt-1994-1162 ble gjerne oppfattet slik at det ikke var adgang til domstolsprøving etter tvistemålsloven kap 33. Men ved kjennelsen i Rt-1995-599 ble avgjort at vedtak også samværsvedtak kunne bringes inn for domstolene til full prøving. Det synes således som om prøvingsadgangen etter tvistemålsloven kap 33 etter hvert er blitt noe utvidet.
Flertallet - lagdommer Sellæg og konstituert lagdommer Nordahl - bemerker:
Saken gjelder spørsmålet om barnas biologiske foreldre som er fratatt foreldreansvaret, kan reise sak etter tvistemålslovens bestemmelser i kapittel 33 for å få rettslig overprøvet fylkesnemndas samtykke til adopsjon, jfr. barnvernloven §4-20 annet ledd. Forutsetningen for at de kan reise et slik søksmål er at de har en slik stilling at vedtaket "er retta mot" foreldrene, jfr. tvistemålsloven §476 første ledd 1. punktum.
I avgjørelsen i Rt-1994-1654 besvarte Høyesterett spørsmålet benektende, og flertallet kan ikke se at standpunktet er fraveket i noen senere avgjørelse.
Avgjørelsen i Rt-1997-1264 gjaldt krav fra biologisk mor om tilbakeføring av foreldreansvaret, og Høyesterett uttalte følgende på side 1266:
Kjæremålsutvalget er etter dette enig med lagmannsretten i at saken må fremmes for byretten for så vidt gjelder kravet om tilbakeføringen av foreldreansvaret. Nemndas beslutning om å gi samtykke til adopsjon står imidlertid her i en annen stilling, jfr. Rt-1994-1654. Kjæremålsutvalget legger imidlertid til grunn at søksmålet for byretten ikke gjelder dette spørsmålet.
I avgjørelsen sondres det mellom krav om tilbakeføring av foreldreansvar og en beslutning om samtykke til adopsjon. Høyesterett har i forhold til sistnevnte spørsmål vist til avgjørelsen i Rt-1994-1654. Flertallet forstår dette slik at man fastholder den tidligere rettsoppfatningen hvoretter søksmålsadgangen er avskåret.
På denne bakgrunn finner flertallet i likhet med herredsretten at søksmålet må avvises.
I samsvar med flertallets syn blir herredsrettens kjennelse å stadfeste.
Slutning :
Herredsrettens kjennelse stadfestes.