LH-1998-489

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-06-15
Publisert:	LH-1998-00489
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr. 96-922 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00489. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00686K .
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Lars Brun, Oslo). Ankemotpart: Tove Haugholt, Tomasjord (Prosessfullmektig: Advokat Hans A. Unneland, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Synnøve Nordnes. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist. Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Saken gjelder krav om erstatning i medhold av bilansvarsloven §8 og skadeserstatningsloven §3-1 og §3-2 etter biluhell.

Tove Haugholt ble den 22. mai 1992 påkjørt bakfra av en personbil mens bilen hun førte sto stille og ventet i en bilkø ved enden av Tromsøbrua, på vei inn mot sentrum. Den påkjørende bil klarte ikke å stanse i tide, og traff tilhengerfestet bak på Haugholts bil med høyre forskjerm. Skadene på Haugholts bil, en Saab 99, var beskjedne, mens den påkjørende bil ble påført skader for ca kr 13.000,-.

Haugholt fikk hodesmerter dagen etter uhellet og oppsøkte legevakten. Hun ble sykemeldt først i en uke, og deretter frem til september 1992. Haugholt drev virksomhet som dagmamma med ca 10 barn, og tok opp igjen dette arbeidet i september 1992 med hjelp av en assistent. Hun ble sykemeldt på nytt i januar 1993, og gikk over på attføring i oktober samme år. Under attføringsperioden har hun gått ett år på videregående skole (1996/1997) og skaffet seg studiekompetanse. Deretter tok hun forberedende i 1997/98, og er nå i ferd med å avslutte sosiologi grunnfag. Hun er innvilget attføring frem til år 2003. Før dette hadde hun som endel av attføringsopplegget et par kortvarige arbeidsforhold i 1995 og 1996, og har gjennomført AMO-kurs. Haugholt er skilt og har hatt omsorgen for to barn, født henholdsvis i 1977 og 1982. Da biluhellet skjedde var Haugholt 36 år.

Tove Haugholt reiste sak mot den påkjørende bils forsikringsselskap ved stevning av 14. juni 1996 til Nord-Troms herredsrett. Den 2. januar 1998 avsa herredsretten dom med slik slutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale slik erstatning til Tove Haugholt

a. Lidt inntektstap med kr 188.500,- - etthundreogåttiåttetusenfemhundre -.

b. Fremtidig inntektstap med kr 250.000,- -tohundreogfemtitusen -.

c. Påførte utgifter med kr 54.900,- -femtifiretusennihundre -.

d. Tapt arbeidsinntekt i hjemmet med kr 40.000,- -førtitusen-.

e. Fremtidige utgifter med kr 20.000- -tyvetusen-.

I tillegg kommer 12 - tolv-% rente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse og til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale saksomkostninger til Tove Haugholt med kr 151.008,- - etthundreogfemtientusenogåtte-.

Storebrand Skadeforsikring AS har erkjent ansvar, og har utbetalt Haugholt tilsammen kr 401.589,-. Under hovedforhandlingen i lagmannsretten ble det oppnådd enighet med hensyn til erstatning for lidt inntektstap for årene 1993-1997, og at det skal gjøres fradrag i den endelig utmålte erstatningen med kr 350.000,-.

Når det gjelder det nærmere saksforhold, herunder de medisinske vurderinger frem til herredsrettens behandling, vises til redegjørelsen i herredsrettens dom.

Storebrand Skadeforsikring AS har i rett tid påanket herredsrettens dom. Tove Haugholdt har tatt til gjenmæle og erklært motanke forsåvidt gjelder erstatningsutmålingen. Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 10. og 11. mai 1999. Tove Haugholt avga partsforklaring. For øvrig ble det avhørt tre vitner - herunder overlege Dahl som sakkyndig vitne - og foretatt dokumentasjon som det fremgår av rettsboken. Dahl var rettsoppnevnt sakkyndig for herredsretten, og ga forklaring for lagmannsretten over telefon.

Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentlige anført:

Det følger av Rt-1998-1565, at retten må legge vekt på den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering i denne type saker. Dr. Hesla var oppnevnt som privat sakkyndig for den ene parten. Endringen som kan ses på senere røntgenbilder av Haugholts nakke, kan ha sin årsak både i et traume og i degenerative forandringer. Dette er ikke nok til å konkludere med at det er mer sannsynlig at røntgenfunnene skyldes ulykken enn andre forhold. Dahl var uklar med hensyn til dette. Det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor plagene nå skulle være varige. Dahls erklæring for lagmannsretten bar ikke preg av den grundighet som erklæringen for herredsretten hadde. Konklusjonen i erklæringen fra 1997 har derfor mest tyngde, og er den som lagmannsretten i likhet med herredsretten må legge vekt på.

Etter Dahls erklæring må det legges til grunn at ervervsnedsettelsen er mellom 15-20%, men at bare en del av denne invaliditeten kan forklares med trafikkuhellet, begrenset til noen år fremover. Det ble ikke gjort noen nevrologiske funn og det var ingen innskrenket bevegelighet i nakken, bare subjektive smerter. Høyt forbruk av smertestillende medisin kan forsterke plagene, og medvirke til en forverring og opprettholdelse av disse. Det hefter betydelig usikkerhet ved de mekaniske krefter som har virket inn ved uhellet. I følge politiforklaringen satt Tove Haugholt og så i speilet før ulykken skjedde. Hun var derfor forberedt på sammenstøtet. Dette forhold må tillegges vekt, idet en person vil tåle mer når man er forberedt enn i en situasjon hvor man er helt uforberedt. Det er dermed ikke sannsynlig at hun satt med hodet skjevt i en foroverlent posisjon, men derimot at hun hadde hodet mot nakkestøtten. Videre er det ikke sannsynlig at en så liten skade kan føre til livsvarig invaliditet. Dette støttes av den lave medisinske invaliditet på 5-10%. Derfor må det foreligge andre forhold som kan forklare plagene, jf Dahls alternative forklaringer i den sakkyndige rapporten.

Erstatningsutmålingen

Medisinsk invaliditet under 15 % gir ikke grunnlag for ménerstatning.

Det er enighet om et lidt inntektstap på kr 292.956,- for årene 1993 til 1997. For året 1998 må det legges til grunn en inntekt på kr 150.000,-, slik man har vært enige om å gjøre t.o.m. 1997.

Det vil være mulig å finne frem til arbeidsordninger slik at Haugholt kan fungere i yrkeslivet i full stilling. Selv om hun skulle være livsvarig skadet er det likevel ikke gitt at hun skal ha erstatning for fremtidig inntektstap. Det må foreligge et økonomisk tap. Dette er ikke sannsynliggjort. Hun vil stå bedre rustet i yrkeslivet etter at hun nå har fått anledning til å ta utdannelse. Ved beregning av eventuelt fremtidig inntektstap uten skaden, må inntekten settes til kr 150.000,-. Ved livsvarig invaliditet vil tap i fremtidig inntekt fra år 2002 på dette grunnlag bare bli kr 62.000,-. For årene 1999 til 2001 viser beregningen at hun vil komme ut med et pluss etter skaden.

Tapt arbeidsinntekt i hjemmet fra 1992 til 1999. Med en medisinsk invaliditetsgrad på 10% og en ervervsmessig invaliditet på 20%, vil hun kunne utføre det meste husarbeid som hun har utført tidligere, men vil kunne ha problemer med tyngre arbeid. Det er ikke dokumentert at Haugholt har hatt utgifter i nærheten av kr 40.000, - som fastsatt av herredsretten. Hun er ikke i den grad avskåret fra å gjøre arbeid, at hun må leie hjelp i så stort omfang. Det foreligger innretningsplikt som tilsier at hjemmeboende barn har plikt til å hjelpe til hjemme. Det aksepteres imidlertid en erstatning på kr 20.000 for påførte utgifter.

Påløpte utgifter. Storebrand aksepterer det beløp herredsretten har fastsatt, tilsammen kr 54.900. Fremtidige merutgifter til behandling m.v. aksepteres med kr 20.000,-.

Fremtidige utgifter i hjemmet. Det kan ikke ses at plagene er varige, og Haugholt har i utgangspunktet ikke krav på noen erstatning for slike utgifter. Subsidiært - dersom det legges til grunn at skaden er varig - er det bare behov for hjelp til de aller tyngste oppgavene. Det foreligger også her en innretningsplikt som tilsier at det ikke kan kreves erstatning for slike utgifter så lenge barna bor hjemme. Etter dette kan det i høyden bli tale om en erstatning på kr 2500 pr. år, som må neddiskonteres og fastsettes skjønnsmessig frem til pensjonsalderen. Dette beløpet vil ikke overstige ca kr 40.000,-.

Skatteulempe. Haugholt har en betydelig gjeld. Innretningsplikten forutsetter at erstatning for fremtidig tap av inntekt går til nedbetaling av en del av gjelden. Det vises til Rt-1997-883. Satsen for skatteulempe bør ikke overstige 15%.

Til fradrag i de ovennevnte erstatningsbeløp kommer det tidligere utbetalte forskudd på kr 350.000. Restutbetalingen blir etter dette kr 37.586,-, avrundet til kr 40.000-.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes mot å betale erstatning til Tove Haugholt, stor kr 40.000.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.»

Tove Haugholt har i det vesentlige anført:

Spørsmålet er om ulykken hadde evne til å påføre Tove Haugholt de skader hun har fått. I denne sammenheng må det tas hensyn til hva Haugholts nakke og hode tåler av ytre belastninger. Det avgjørende spørsmål er hvor stor kraft som har virket på Haugholts hals og hode. Denne kraften vil være større enn den som har virket på bilen. Haugholt endret ikke sittestilling selv om hun var oppmerksom på sammenstøtet. Man må bygge på det hun forklarte til politiet like etter at ulykken skjedde, nemlig at hun satt foroverbøyd med hodet til siden. Det vil være i samsvar med dommen i Rt-1998-1565. Skademekanismen viser at nakken har tatt hele belastningen ved kraftoverføringen, og at setet og nakkestøtten ikke har tatt noe av for støtet. Halsen har betydning for om hun er disponert for skade, og setekonstruksjonen spiller inn på hvilke krefter som har virket i kollisjonsøyeblikket. Haugholts bil ble dreid etter påkjørselen, noe som har innvirkning på hvordan hodet ble dreid. Hodet ble utsatt for en større endring enn setet. Dette medfører en øket risiko på inntil 50%. Undersøkelser viser at hastighetsendringer på hodet kan være dobbelt så stor som den hastighetsendring bilen får. Ulykken har medført en klar skadeøkende effekt. Det må legges til grunn at Haugholt har vært utsatt for krefter godt over det som kan kreves for at det skal oppstå en varig skade.

Etter at ulykken skjedde har det vært en markert endring i hennes helsetilstand, med vedvarende plager. Alle spesialister har akseptert at det foreligger skadeevne. Dette er i tråd med uttalelsene i ovennevnte høyesterettsdom fra 1998. Saken illustrerer sammenhengen mellom biomekanikk og medisin. Når det først er påvist en skade kan man ikke si at de krefter som har virket inn er så små at dette ikke kan være tilfelle. Det var ikke tale om en normalsituasjon, og det må legges til grunn at det forelå skadeevne som var tilstrekkelig til å påføre Haugholt de plager hun har hatt. Hun hadde akuttsymptomer etter ulykken og plagene har holdt seg stort sett hele tiden frem til nå.

Det er enighet blant alle spesialister og leger som har uttalt seg om at Haugholt ikke har hatt andre tilsvarende plager tidligere, verken fra nakke eller hode. Hun var 35 år da ulykken inntraff, i fullt arbeide og velfungerende. Det er således ikke noe som indikerer at hun ville falt ut av arbeidslivet hvis ulykken ikke hadde skjedd. Ulykken var dermed en nødvendig og tilstrekkelig årsak til at skaden oppsto.

Det er ikke påvist at Haugholt var spesielt disponert eller sårbar, og dermed fikk mer omfattende plager på grunn av dette. Hovedregelen er uansett at skadevolder må ta skadelidte som hun er. Om det skulle foreligge noen disponerende faktorer på Haugholts side, så har de ikke hatt noen betydning i denne saken. Ingen av legene har anført at den skade som Haugholt ble påført er upåregnelig. Selv med lav medisinsk invaliditet er det ikke upåregnelig med en livsvarig skade.

Erstatningsutmålingen.

Fremtidig inntektstap. Om det inntektsgrunnlag som skal legges til grunn vises til Lødrup II Erstatningsrett, side 350. Man må basere seg på de funksjonsbegrensninger Tove Haugholt er påført som følge av ulykken, og som i det vesentlige er knyttet til kroniske smerter i hode og nakke. Dette har medført at hun ikke vil kunne arbeide i full stilling, men vil være avhengig av variert arbeid og fleksibel arbeidstid. Utdannelsen vil dermed på langt nær oppveie de begrensninger skaden har påført henne. På tross av denne vil hun stå svakere i arbeidslivet enn før. Det vises til de forskjellige attføringstiltak som er forsøkt. Som nevnt i høyesterettsdommen fra 1998 må skadeomfanget bedømmes ut fra akseptert medisinsk viten, nærmere bestemt rapporten fra Quebec Task Force. Haugholt er har de samme plager som der er oppført som typiske nakkeslengplager. Hun er ikke blitt bedre etter at hun sluttet med medikamentbehandling. Det er heller ikke sannsynlig at de funn som ble gjort på røntgen kan skyldes degenerative endringer, tatt i betraktning Haugholts alder og at plagene kom i direkte tilknytning til ulykken. Det er 2 år siden Dahl foretok undersøkelsen i forbindelse med den sakkyndige erklæringen, og 7 år siden ulykken fant sted. Plagene har derfor manifestert seg som varige.

Det legges til grunn en fremtidig årsinntekt på kr 210.000,- uten skaden, og at hun bare er i stand til å arbeide i 2/3 stilling. Inntektstapet for 1998 baserer seg på en årsinntekt på kr 225.000.

For årene 1992 til 1999 har hun tapt arbeidsinntekt i hjemmet på kr 50.000,-. Det vises til Haugholts partsforklaring og vitneforklaring fra Dr. Føyling. Det skal ikke tas hensyn til at skadelidte mottar hjelp, men tas utgangspunkt i hva det ville koste å leie hjelp til det arbeidet Haugholt ikke klarer å utføre. Barna kommer til å flytte ut, og Haugholt vil uansett være avhengig av å leie hjelp i fremtiden. Tapsbegrensningsplikten går ikke så langt at barna må gjøre alt Haugholt ikke klarer å gjøre selv. Ved å arbeide i 2/3 stilling må det forventes at hun vil bruke de ressurser hun har til å stå i yrkeslivet. Det vises til NOU 1994: side 4, samt Rt-1995-1412, Rt-1996-356 samt Kirsti Bull: TFR 1982, side 918. Basert på kr 7500,- pr. år frem til hun er 70, blir neddiskontert beløp kr 121.000,-.

Påførte utgifter aksepteres med kr 54.900,-, og fremtidige utgifter med kr 20.000.

Skatteulempen må settes til 25%, jf Rt-1996-958. Det skal ikke legges til grunn at erstatning for tap i fremtidig erverv skal gå til gjeldsnedbetaling.

Tapte pensjonspoeng påføres med ca kr 90.000,-. Det er da lagt til grunn en årsinntekt på kr 225.000,-, og at hun vil arbeide i 2/3 stilling frem til pensjonsalderen. Ménerstatning kreves innenfor intervallet på 15-24 % invaliditet, jf dr. Heslas rapport. Subsidiært kreves det skjønnsmessig fastsatt ménerstatning med et lavere beløp.

Tove Haugholt har lagt ned slik påstand:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til Tove Haugholt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1 200.900. I tillegg kreves morarente på 12% fra 14 dager etter dommens forkynnelse.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett til det offentlige eller Tove Haugholt med tillegg av 12% morarente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.»

Lagmannsretten bemerker:

Storebrand har erkjent ansvar i forbindelse med biluhellet hvor Haugholt ble skadet. På bakgrunn av hva partene har anført for lagmannsretten, legges det til grunn at det er enighet om at uhellet hadde skadeevne og at uhellet påførte Haugholt en skade som bl.a har utløst lidt inntektstap for årene 1993-97. Selskapet er imidlertid av den oppfatning at sammenstøtet mellom bilene var for beskjedent til at det kan medføre en varig nedsatt ervervsevne, og at Haugholts plager dermed vil bedres over tid.

I følge Haugholts beskrivelse av hendelsesforløpet satt hun foroverbøyd med hodet vridd mot høyre side og kikket i speilet da kollisjonen inntraff. Hun var derfor klar over at bilen bak henne kom til å kjøre inn i hennes bil. Haugholts bil sto stille i kollisjonsøyeblikket. I sammenstøtet ble hun kastet på siden bakover og traff jernbøylen på høyre side av førersetets nakkestøtte. Hun fikk umiddelbart smerter da hun slo hodet mot nakkestøtten, men regnet med at det ville gå over. Som nevnt innledningsvis oppsøkte hun legevakten dagen etter på grunn av kraftige hodesmerter, og hun har hatt vedvarende plager siden. Disse plagene har, etter Haugholts forklaring, i det vesentlige bestått i kroniske smerter fra hode og nakke, svimmelhet og besvimelsesanfall. Hun har også rapportert om nedsatt konsentrasjonsevne og hukommelse.

Haugholt har vært gjennom en rekke medisinske utredninger, herunder nevrologiske undersøkelser. Bortsett fra at det ble påvist en mulig ligamentskade i nakken, er det ikke gjort noen nevrologiske funn som kan forklare hennes plager. Overlege Arve Dahl, som var rettsoppnevnt sakkyndig for herredsretten, uttalte i sin spesialisterklæring av 12. juni 1997 at ligamentskaden «kanskje kunne forklare hennes vedvarende nakkesmerter», mens det ikke fantes noe tegn til skade som kunne forklare de kroniske hodesmertene eller hennes øvrige plager. Han uttalte videre at «smertenes karakter er klinisk bedømt best forenlig med «tensjonssmerter» og synes å ha sammenheng med hennes relativt utbredte myalgier i nakke og skuldre». Ved den kliniske undersøkelsen fant han ingen sikker innskrenkning av bevegelsen i nakken. Haugholt hadde kun subjektive smerter.

Overingeniør Per G. Karlsen har bl.a på grunnlag av de beskrevne skader på bilene avgitt en sakkyndig uttalelse om kollisjonshastigheten. I rapporten av 23. mai 1997 har han konkludert med en påkjøringshastighet på 15 km/t som en øvre grense ut fra bilskadene. Dette vil gi en hastighetsøkning på Haugholts bil på under 10 km/t. I beregningen har han lagt til grunn at det var et sentralt støt, noe som gir en større hastighetsøkning enn et sammenstøt med delvis overdekning som i dette tilfellet. På bakgrunn av Karlsens forklaring i herredsretten, sammenholdt med bevisførselen for øvrig, har retten lagt til grunn at den påkjørende bil hadde en hastighet på ca 15 km/t i kollisjonsøyeblikket. Hastighetsøkningen for Haugholts bil blir dermed under 10 km/t. Lagmannsretten legger dette til grunn. I følge flere forskningsrapporter vil det normalt ikke oppstå varige skader ved så lave hastighetsendringer i kollisjonsøyeblikket. Overlege Dahl uttaler om dette:

«... Det er betydelig usikkerhet vedrørende de mekaniske krefter som kan ha virket, men under tvil kan disse så vidt være tilstrekkelig til, i sjeldnere tilfeller hos disponerte personer, å kunne gi en viss grad av varige lokale nakkesmerter.»

Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng mellom uhellet og Haugholts plager, uttaler overlege Dahl videre:

Siden jeg ikke kan finne holdepunkter for nakkeplager forut for skaden og siden plagene kom i relativt nær tilslutning til skaden, finner jeg, under tvil, på klinisk grunnlag å anta at deler av hennes nakkesmerter kan være et resultat av trafikkuhellet, men skadebetingete del av hennes medisinske invaliditet er etter mitt skjønn, grovt skjønnsmessig, neppe mer enn maksimalt 5-10 %

Om Haugholts ervervsmessige invaliditet sies det følgende:

På sikt bør hennes skadebetingede plager fra nakken med ledsagende hodesmerter kunne bedres og det er således en vesentlig usikkerhet vedrørende hvor uttalt og hvor langvarig en eventuell ervervsnedsettelse vil bli og en slik fastsettelse er også beheftiget med betydelig usikkerhet. En varig ervervsnedsettelse er kanskje i nivået 15-20 %, i alle fall for noen år fremover, men bare en del av denne invaliditeten kan, etter mitt skjønn, forklares av trafikkuhellet.

Overlege Dahl har i det vesentlige fastholdt den sakkyndige erklæringen i sin muntlige forklaring under hovedforhandlingen, dog slik at han nå antok at det meste av den ervervsmessige invaliditet kunne knyttes til trafikkuhellet og at den totale invaliditet var litt høyere. Han kunne ikke gi noe sikkert svar på om skiveforandringene i nakken som ble funnet hos Haugholt etter ulykken, er kommet som følge av et påført traume. Kollisjonen var i utgangspunktet ikke tilstrekkelig kraftig til at den kunne forårsake en slik skade, men på den annen side talte hennes unge alder, og det forhold at hun tidligere ikke har hatt plager fra nakken, mot at det kan dreie seg om en slitasjeforandring. Dahl ga videre uttrykk for at den ervervsmessige uførheten kan bli av lengre varighet enn han tidligere hadde antatt.

På bakgrunn av den sakkyndiges forklaring legger lagmannsretten til grunn at en nakkeskade med så lav medisinsk invaliditetsgrad som 5-10 %, faller inn under grad I - det vil si en lettere nakkeskade. Innenfor denne gruppen vil skadelidtes plager ifølge allment akseptert medisinsk viten normalt være av forbigående art, og svært sjelden varig.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn - i tråd med begge parters anførsler - at Haugholt ble påført en skade ved biluhellet som beskrevet ovenfor. Tvisten dreier seg først og fremst om skaden vil gi varig nedsettelse av arbeidsevnen og dermed tap i fremtidig inntekt.

Lagmannsretten går så over til erstatningsutmålingen.

Partene er enige om at Haugholt skal tilkjennes erstatning for lidt inntektstap for årene 1993 til 1997 med tilsammen kr 292.956,-. Videre er man enige om at hun skal ha erstattet påførte utgifter med kr 54.900,-, til dekning av legekonsultasjoner og medisiner, samt salær for utenrettslig bistand. Det er også enighet om at Haugholt skal ha erstattet fremtidige merutgifter til behandling, legekonsultasjoner og medisiner med kr 20.000,-.

Erstatning for tap av inntekt forsåvidt gjelder arbeid i hjemmet som skal likestilles med annen inntekt, skal etter rettspraksis fastsettes med utgangspunkt i hva det vil koste å leie hjelp til å utføre arbeidet. Antall timer skal da vurderes i forhold til den tid som normalt vil medgå til arbeidet ut fra familiens størrelse, boforhold osv. Det er anført at Haugholt bl.a vil ha problemer med storrengjøring av vegger og tak, samt støvsuging. Ved vurderingen må det tas i betraktning at skadelidte har en viss innretningsplikt, i den forstand at Haugholt for å begrense tapet må medvirke til at øvrige familiemedlemmer hjelper til med de tyngre arbeidsoppgavene, jfr Rt-1995-1412, og Rt-1996-356. Tove Haugholt har to sønner på 17 og 22 år, som må forventes å kunne utføre endel av det tyngre arbeidet så lenge de er hjemmeboende.

Ved beregningen av erstatningskravet har Haugholt lagt til grunn et årlig tap på kr 7.500,-. Med utgangspunkt i dette beløpet, og under hensyn til ovenstående, fastsettes erstatningen skjønnsmessig til kr 40.000,- for årene 1992 til og med 1999.

Videre er lagmannsretten enig med herredsretten i at Haugholt ikke er påført en varig og betydelig skade som kan gi grunnlag for ménerstatning, og viser i det vesentlige til herredsrettens begrunnelse på dette punkt. Lagmannsretten legger til grunn at Haugholt har en medisinsk invaliditet på maksimalt 10 %, og det kan heller ikke ses at hennes individuelle forhold gjør følgene av skaden vesentlig mer byrdefull for henne enn for andre med tilsvarende skade. Det er derfor ikke grunnlag for gruppeopprykk eller skjønnsmessig utmåling med et lavere beløp.

Når det gjelder spørsmålet om erstatning for fremtidig inntektstap har retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - de ekstraordinære lagdommerne Knut Sundquist og Willy Haugli - er kommet til at Haugholt ikke er påført en varig ervervsmessig invaliditet, og således heller ikke tap i fremtidig inntekt mv. Sammenstøtet mellom bilene var så lite, at det vil være i strid med all vitenskapelig medisinsk forskning på dette området dersom det legges til grunn at Haugholt ble påført en varig skade ved biluhellet. Hun var klar over at bilen bak henne kom til å kjøre på hennes bil, og det har da formodningen mot seg at hun likevel satt foroverbøyd i kollisjonsøyeblikket. Det finnes ingen røntgenbilder som kan vise om skiveforandringene i nakken var til stede før uhellet eller ikke. Dermed er det like sannsynlig at det dreier seg om degenerative forandringer. Overlege Dahls rapport må forstås slik at han har vært i adskillig tvil med hensyn til dette spørsmålet, og hans muntlige uttalelse under hovedforhandlingen kan ikke entydig tolkes slik at han nå mener det foreligger en livsvarig ervervsmessig invaliditet.

Flertallet kan etter dette ikke finne det overveiende sannsynlig at Haugholt har fått en varig nedsatt ervervsevne på grunn av biluhellet. Hun har fortsatt førerkort for bil, og kjører jevnlig til sitt fritidshus i Målselv, ca 150 km fra Tromsø. Det er etter dette ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning utover 1997.

Mindretallet - lagdommer Synnøve Nordnes - deler i utgangspunktet flertallets oppfatning om at det traumet Haugholt ble påført ved kollisjonen var så lite, at det normalt ikke skulle gi varige plager. Mindretallet legger imidlertid til grunn at Haugholt satt foroverbøyd og så i speilet i kollisjonsøyeblikket, slik hun har sagt i sin politiforklaring, og at denne sittestillingen med hodet vendt til siden kan ha gjort henne mer utsatt for skade. Det avgjørende er etter mindretallets syn, og slik det også forstår overlege Dahls erklæring, at det ikke finnes holdepunkter for at Haugholt har vært plaget med nakke- eller hodesmerter før uhellet. Hun fikk akutte smerter umiddelbart etter ulykken, og det foreligger brosymptomer med smerter i nakke og hode frem til hennes plager idag. Selv om Haugholt skulle være særlig disponert for en slik skadefølge, er hovedregelen likevel at skadevolderen må ta skadelidte som hun er. Det dreier seg i dette tilfellet om lidelser som etter sin art ofte følger av biluhell, og de er således påregnelige.

Det er opplyst at Haugholt har sluttet å ta smertestillende medikamenter, men at dette ikke har bedret hennes helseplager. Overlege Dahl ga i sin forklaring uttrykk for at dette tyder på at smertene ikke kan være medikamentinduserte, og at plagene dermed synes å bli varige sett på bakgrunn av at de nå har vedvart i 7 år. Også for mindretallet fremstår overlege Dahls uttalelser om varigheten - både i rapporten og i den muntlige forklaringen - som beheftet med noe usikkerhet. Ut fra den sakkyndiges vurdering legger mindretallet under en viss tvil til grunn at ulykken har vært en nødvendig betingelse for at Haugholt er blitt 15-20 % varig arbeidsufør, og at det er et eventuelt fremtidig inntektstap tilsvarende denne reduksjon i arbeidsevnen hun i tilfelle skal ha erstattet. Mindretallet bygger på hennes eget utsagn om at hun ville ha fortsatt med dagmammavirksomheten dersom ulykken ikke hadde inntruffet. Det er dermed inntektsutviklingen på dette området som må danne grunnlag for erstatningsberegningen.

På bakgrunn av de inntekter hun faktisk har hatt i dagmammavirksomheten frem til 1993, har partene lagt til grunn en årlig gjennomsnittslønn uten skaden på kr 150.000,- til og med 1997. Basert på en slik inntekt ville neddiskontert verdi av et fremtidig inntektstap etter Storebrands beregning utgjøre ca kr 62.000,- fra år 2002 og frem til pensjonsalderen. Ved utmålingen må det imidlertid tas hensyn til en viss fremtidig inntektsutvikling. Som før nevnt er Haugholt i ferd med å gjennomføre universitetsstudier, og er innvilget attføring frem til 2003. Hun har gjennomført grunnfag på normert tid, og ønsker å fortsette videre med mellomfag med sikte på en cand.mag. grad. Lagmannsrettens mindretall finner i likhet med herredsretten at hun med en slik utdannelse vil stå langt bedre rustet på arbeidsmarkedet enn før ulykken. Når det tas hensyn til dette, blir spørsmålet om det i det hele tatt er påregnelig at Haugholt vil lide et inntektstap i fremtiden. Det er således differansen mellom det økonomiske livsløp man må anta at hun ville hatt uten skaden, og den økonomiske fremtid hun vil få med skaden, som utgjør erstatningsbeløpet.

Når det gjelder erstatning for verdien av fremtidig arbeid i hjemmet, anses også dette som utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv som skal fastsettes særskilt etter skadeserstatningsloven §3-1 annet ledd. Erstatning for dette tapet fastsettes sammen med det øvrige inntektstapet. På grunn av de mange usikkerhetsmomenter som foreligger med hensyn til den fremtidige inntektsutviklingen, finner mindretallet at erstatningfastsettelsen må bli helt skjønnsmessig. Erstatning for fremtidig inntektstap fra år 2000 fastsettes etter dette til kr 250.000,-. Ved utmålingen er det tatt hensyn til skatteulempe, og at Haugholt må forventes å benytte endel av erstatningsbeløpet til nedbetaling av sin gjeld, som i 1998 var på ca kr 600.000,-, samt tapte pensjonspoeng. Ut fra de beregninger som er fremlagt kan ikke mindretallet se at Haugholt lider noe inntektstap for årene 1998 og 1999.

Etter flertallets votum tilkjennes Haugholt erstatning som følger:

Lidt inntektstap kr 292.956,-

Påførte utgifter kr 54.900,-

Fremtidige merutgifter kr 20.000,-

Lidt inntektstap i hjemmet kr 40.000,-

Tilsammen kr 407.856,-

Partene er enige om at det skal gjøres fradrag i erstatningen med utbetalt a kontobeløp kr 350.000,-, slik at netto erstatningsbeløp som Storebrand skal utbetale Haugholt utgjør kr 57.856,-.

Både flertallet og mindretallet baserer saksomkostningsavgjørelsen på sine respektive standpunkter med hensyn til realiteten.

Flertallet legger til grunn at anken delvis har ført frem, da Storebrand har fått medhold i at det ikke tilkjennes erstatning for fremtidig inntektstap. Hver av partene skal derfor bære hver sine omkostninger, jfr tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §174 første ledd. Flertallet finner imidlertid at Haugholt må pålegges å erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten, idet unntaksregelen i §174 annet ledd bør komme til anvendelse. Det er lagt vesentlig vekt på at hun ved å akseptere Storebrands forlikstilbud på kr 650.000,-, som ble fremsatt 26. november 1998, ville ha oppnådd et langt bedre resultat enn det hun er tilkjent ved dommen, og at hun derved ville ha spart de vesentligste saksomkostningene. Advokat Brun har fremlagt omkostningsoppgave på kr 57.410,-, hvorav kr 50.000,- utgjør salær. Flertallet legger oppgaven til grunn. Man er imidlertid enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse, og finner ikke grunn til å gjøre noen endring i den fastsettelse herredsretten har foretatt på grunnlag bevisførselen for denne rett.

Det kan ikke ses at den aksessoriske motanken har medført noen meromkostninger i forhold til en særskilt behandling av hovedanken. Det er da heller ikke foretatt noen oppsplitting av omkostningene i prosessfullmektigenes omkostningsoppgaver. Når det forholder seg slik, må omkostningene i sin helhet henføres til hovedanken.

Mindretallet legger ut fra sitt resultat også til grunn at saken er delvis vunnet og delvis tapt, jfr tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §174 første ledd.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale Tove Haugholt kr 57.856,- -kronerfemtisjutusenåttehundreogfemtiseks- med tillegg av 12 - tolv - % årlig rente fra oppfyllelsestidspunktet til betaling skjer.

2. Herredsrettens dom punkt 2 stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Tove Haugholt til Storebrand Skadeforsikring kr 57.410,- med tillegg av 12 - tolv - % årlig rente fra oppfyllsestidspunktet til betaling skjer.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.