LH-1998-542

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-03-29
Publisert:	LH-1998-00542
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondenes herredsrett nr. 96-386. Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00542 A. Anke over saksbehandling henvist til Høyesterett, forøvrig avvist; HR-1999-00540K . For endelig avgjørelse, se HR-2000-00007A.
Parter:	Ankende part: SP Maskin AS, Harstad (Prosessfullmektig: Advokat Ottar F. Egset, Advokatfirmaet Føyen & Co ANS). Ankemotpart: Mine & Quarry Equipment International Ltd., Australia (Prosessfullmektig: Advokat Ivar M. Mathiassen, Advokatfirmaet Smith Grette Wille).
Forfatter:	Lagdommer Brynjar Østgård, formann. Kst. lagdommer Eilif Nordahl. Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §156, §169, §172, §174, §176, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, Rettsgebyrloven (1982) §2, §3, Kjøpsloven (1988) §70, §87

Saken gjelder misligholdoppgjør i kontraktsforhold om kjøp av brukt gruveutstyr.

Mine & Quarry Equipment International Ltd. (heretter kalt Mine & Quarry), med domicil på Vanuatu, inngikk 2. januar 1995 en avtale med SP Maskin AS (heretter kalt SP Maskin), hvoretter Mine & Quarry kjøpte fra SP Maskin en del brukt gruveutstyr som var brukt og som befant seg i Bidjovagge gruver i Finnmark. Norsulfid AS, Trondheim, var konsesjonær og eier av gruvene. Gruvedriften skulle legges ned, og i henhold til konsesjonsvilkårene skulle bygningsmassen rives og området bearbeides og så langt som mulig tilbakeføres til sin opprinnelige stand. SP Maskin hadde i desember 1994 fått anbudet på dette arbeidet, og i tillegg overtok selskapet eiendomsretten til det gruveutstyret som befant seg på området. De deler av utstyret som SP Maskin fant regningssvarende å selge, ble solgt, herunder noe til Mine & Quarry for svenske kroner 230.000.

Hovedaksjonær og daglig leder av Mine & Quarry, Gary Robson, besiktiget utstyret 2. januar 1995 i Bidjovagge sammen med daglig leder og styreformann i SP Maskin, Steinar Pedersen. De inngikk avtale om overdragelse av en del utstyr. Avtalen ble ikke skriftlig nedfelt, men Steinar Pedersen lot utforme og oversendte 5. januar 1995 et skriftlig kontraktsdokument i 10 punkter til Robson. Dokumentet ble ekspedert via selskapet Skrot-Johan AB, som er et skraphandlerselskap i Sverige. Robsons kontakt med Pedersen hadde gått via dette selskap, og en av dets ansatte, Peter Domnerus, hadde vært med Robson under befaring og avtaleinngåelse 2. januar.

Noen dager etter å ha mottatt dokumentet - medio januar 1995 - returnerte Robson dokumentet til Steinar Pedersen. Robson hadde skrevet under og dessuten foretatt en håndskreven rettelse og to håndskrevne tilføyelser, hvorav de to siste er omstridte i saken. Tilføyelsene gjelder §5 og §6. Paragraf 5 hadde slik ordlyd i det dokument Pedersen sendte Robson:

«MQE [Mine & Quarry] provides for the necessary containers which must be delivered in Alta within 5 weeks after the signing of this contract.»

Robson hadde tilføyet for hånd: «or as soon as shipping company make available.»

Paragraf 6 hadde slik opprinnelig ordlyd:

«It is desirable that MQE will prepare a plan for the loading of the containers.»

Robson hadde tilføyet for hånd: «along with packing instructions.« 

Det utstyr som var solgt, var to møller eller kverner for maling av malm fra gruvene. Dette er innvendig gummifôrede metallsylindere fylt med stålkuler, såkalte møllekuler. Ved rotasjon males malmen opp til en finkornet masse som gjør det mulig å separere metallene i malmen. Møllene var hhv. 3.6 x 4.8 meter og 2.6 x 3.6 meter. I tillegg fulgte tre små såkalte laboratorieknusere og det som i ovennevnte avtaledokument er betegnet som «the sole accessories of the mills». Dette er motor, gear etc som er naturlig og nødvendig tilbehør til møllene. På dette punkt er partene uenige om møllekulene fulgte med. Pedersen hevder at disse var slitte og av liten verdi, og at de derfor ikke fulgte med, da Robson ikke fant det regningssvarende å frakte disse ut på markedet. Robson hevder derimot at de fulgte med, og at kulene var fullt brukbare og av verdi sammen med møllene. Det er tale om kuler med samlet vekt ca. 100 tonn. Lagmannsretten kommer tilbake til dette spørsmålet nedenfor under rettens bemerkninger.

Pedersens kontraktsforståelse videre hevdes å være at Robson skulle hente det solgte utstyret innen en frist på fem uker fra 2. januar 1995. Dette fordi det var av vesentlig betydning for Pedersen å få utstyret vekk fra området, slik at rivingsarbeidet kunne fortsette. Utstyret befant seg inne i en produksjonshall på området. Robson på sin side mener at det ikke forelå noen slik absolutt tidsfrist. I ukene som fulgte var det en del kontakt mellom partene i forbindelse med å skaffe transport av utstyret. Kontakten gikk gjennom Peter Domnerus. Dette blant annet fordi Pedersen hadde begrensede engelskkunnskaper. Robson behersket ikke skandinavisk.

I februar 1995 fikk SP Maskin kontakt med Swemas AB. Dette er et svensk selskap som blant annet forhandler brukt gruveustyr. Swemas var interessert i å kjøpe en del av utstyret fra Bidjovagge gruver, og den 23 februar 1995 ble det inngått avtale mellom SP Maskin og Swemas AB. Ved denne avtalen ble det utstyr som fra før var solgt til Mine & Quarry, nå solgt til Swemas, sammen med en del annet utstyr. Den 25 februar 1995 sendte Pedersen skriftlig melding til Mine & Quarry via Skrot-Johan AB om at «kontraktsforslaget av 05 01 95, p.g.a. manglende oppfølging» annulleres. Mine & Quarry hadde kort tid etter kontraktsslutningen innbetalt 10% av kjøpesummen som forskudd, og i meddelelsen av 25 februar 1995 heter det også at «de innbetalte NOK kr 23.000 vil bli returnert».

Swemas overtok i løpet av mars 1995 utstyret. Mine & Quarry søkte og oppnådde senere arrest i utstyret i Sverige. Etter flere omganger i det svenske rettsapparatet - hvor Mine & Quarry vant frem overfor Swemas - ble utstyret utlevert fra Swemas til Mine & Quarry i 1998.

Mine & Quarry tok ut stevning mot SP Maskin med krav om erstatning ved Trondenes herredsrett 21 august 1996. Mine & Quarry hevdet at SP Maskin var uberettiget i sin annullasjon/heving av avtalen 25 februar 1995, og at det således forelå et svikaktig dobbelsalg av utstyret. SP Maskin hevdet å være berettiget til å annullere avtalen og påsto seg frifunnet. Ved herredsrettens kjennelse av 17 mars 1997 ble saken utsatt i påvente av endelig avgjørelse av tvisten mellom Mine & Quarry og Swemas for svenske domstoler. Dette skjedde ved Høgsta Domstolens beslutning av 23 mars 1998.

Ved motsøksmål for herredsretten reist 27 mars 1998 krevet SP Maskin dom for det underliggende rettsforhold mellom partene, og påsto at det ikke forelå noen bindende avtale.

Herredsretten avsa 17 april 1998 dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

1. SP Maskin AS v/ styrets formann dømmes til å betale erstatning til Mine & Quarry Equipment International Ltd. med kr. 430.000,- firehundreogtredvetusen - med tillegg av 12% renter fra 4. juli 1995.

2. SP Maskin AS v/ styrets formann dømmes til å erstatte saksøkerens hans saksomkostninger med kr. 302.524,- -treogtotusenfemhundreogtjuefire - med tillegg av 12% frem til betaling skjer.

I motsøksmålet:

Det foreligger en endelig bindende avtale mellom Mine & Quarry Equipment International Ltd. og SP Maskin AS.»

Domsslutningen ble rettet henholdsvis 30 april og 6 mai 1998. Etter rettelsene ble omkostningsbeløpet i punkt 2 satt til kr 285.954,-, samtidig som det ble tatt inn et nytt punkt 3 om to ukers oppfyllelsesfrist. Rettelsene skjedde i medhold av tvistemålslovens §156.

SP Maskin AS har i rett tid påanket herredsrettens dom, både hva angår hoved- og motsøksmålet. Ankeforhandling for lagmannsretten ble holdt 22. - 25. februar 1999 i Tromsø. Steinar Pedersen og Gary Robson møtte og ga forklaringer. Det ble avhørt 15 vitner, hvorav syv over telefon. Syv av vitnene er nye for lagmannsretten. For øvrig ble det foretatt slik bevisførsel som rettsboken viser.

Partene er enige om at tvisten skal avgjøres etter norsk rett.

Om partenes anførsler for herredsretten og saksforholdet for øvrig vises til herredsrettens dom.

SP Maskin AS har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det ble inngått en muntlig avtale mellom partene 2 januar 1995. I følge avtalen hadde Robson tre ukers frist med å hente utstyret. Pedersen ønsket avtalen skriftfestet på engelsk, og ba konsulent Trygve Simonsen i Harstad om å gjøre dette. Simonsen foreslo for Pedersen at fristen burde settes til fem uker, ettersom Pedersens fremdriftsplan for riving og rydding i Bidjovagge likevel ville holde. Derfor ble fem ukers frist satt i det skriftlige utkastet som ble oversendt Robson. I og med at Robson foretok håndskrevne tilføyelser i avtalens punkt 5 og 6, var SP Maskin ikke bundet av avtalen. Selskapet bygget på at Robson likevel hadde en opsjon på å hente utstyret så fremt han betalte og hentet det innen femukersfristens utløp. Utstyret ble ikke hentet, og det var derfor berettiget av SP Maskin å heve avtalen 25 februar 1995. Det forelå et vesentlig kontraktsbrudd fra Mine & Quarry, ettersom Robson var klar over at det var svært viktig for SP Maskin å få utstyret fjernet så raskt som mulig. Det var enkelt for Robson å skaffe transport av utstyret, og selv om misligholdet ikke var vesentlig pr hevingstidspunktet, så forelå det uansett et antecipert mislighold. Dette fordi Robson på dette tidspunkt ikke hadde noen transportplan klar for utstyret.

Rent subsidiært - selv om hevingen skulle være uberettiget - kan det ikke påvises noe økonomisk tap hos Mine & Quarry. Det foreligger heller ingen årsakssammenheng mellom tapet og kontraktsbruddet fra SP Maskins side. De oppførte tapsposter kan derfor ikke belastes SP Maskin.

Til tapspostene bemerkes at erstatning for manglende møllekuler er utelukket da disse ikke var en del av avtalen. Det må uansett gjøres fradrag for at Mine & Quarry fikk utlevert fra Swemas tre tonn med nye møllekuler, som var en del av leveransen til Swemas.

Til kravet om erstatning for prisfall på de solgte møller, gjøres det gjeldende at det ikke er bevist noe slikt fall i markedet som skulle utløse noe tap for Mine & Quarry's hånd. For øvrig var møllene i dårlig stand, hvilket også kan ha ført til vanskeligheter med å selge dem til en for Mine & Quarry akseptabel pris.

Posten om erstatning for transportutgifter fra Swemas' anlegg i Ludvika - hvor utstyret ble utlevert fra Swemas til Mine & Quarry i 1998 - og til havnen i Gøteborg er beregnet urealistisk og altfor høyt av Mine & Quarry.

Når det så endelig gjelder erstatning for reisekostnader for Gary Robson, er disse kostnadene ikke dokumentert som noen nødvendig følge av SP Maskins kontraktsbrudd.

Forøvrig har SP Maskin et motkrav mot det eventuelle erstatningskrav. Motkravet er kravet på kjøpesummen for utstyret. Den er på 230.000 svenske kroner, med tillegg av renter fra det tidspunkt utstyret ble stilt til Mine & Quarrys disposisjon i Sverige.

SP Maskin AS har lagt ned slik påstand:

«I hovedsøksmålet:

1. SP Maskin AS frifinnes.

2. SP Maskin AS tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

I motsøksmålet:

Prinsipalt:

Det foreligger ingen bindende avtale mellom SP Maskin AS og Mine & Quarry Equipment International Ltd.

Subsidiært:

Hevningserklæring av 25.02.95 kjennes gyldig.

I begge tilfelle:

SP Maskin AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Mine & Quarry Equipment International Ltd. har i det vesentlige gjort gjeldende:

I avtalen av 2 januar 1995 lå ingen fiksert tidsfrist for Mine & Quarry til å hente ut utstyret. Dette kommer også til uttrykk ved Robsons håndskrevne tilføyelse på det oversendte kontraktsforslag. Robson gjorde i ukene etter 2 januar anstrengelser for å skaffe gunstigst mulig transport av utstyret, og det forelå ingen trenering fra hans side. Hevingen av avtalen 25 februar var klart urettmessig. Det forelå intet mislighold fra Mine & Quarrys side.

Kontraktsbruddet har ført til økonomisk tap for Mine & Quarry.

For det første har SP Maskin dumpet de brukte møllekulene som lå inni de to møllene. Møllekulene var en del av kontraktsleveransen. Tapet for manglende levering av disse må anslås til kr 405.000, basert på 108 tonn med en pris på kr 3.750 per tonn.

Videre har markedet for den type møller det her dreier seg om falt betydelig fra 1995 og frem til Mine & Quarry fikk møllene utlevert i 1998. Verditapet beregnes til anslagsvis kr 1 million, som kreves erstattet.

I tillegg til disse store postene kommer reiseutgifter for Gary Robson med kr 10.000 for å reise til Sverige og ivareta Mine & Quarrys interesser overfor Swemas og kr 50.000 i transportkostnader fra Ludvika til havnen i Gøteborg.

Til sist kommer et krav på kr 60.000, begrunnet med at det i leveransen inngikk tre små såkalte laboratorieknusere for malm. Disse var ikke med i det utstyret Swemas overtok og senere utleverte til Mine & Quarry, og de har heller ikke senere dukket opp. Verdien settes anslagsvis til kr 20.000 pr knuser.

Mine & Quarry's samlede erstatningskrav utgjør etter dette kr 1.525.000. Kravet begrenses imidlertid til det som ble tilkjent i herredsretten, hvilket var kr 430.000. Da har Mine & Quarry også tatt hensyn til det motkrav SP Maskin har på kjøpesummen stor svenske kroner 230.000, slik at kr 430.000 er en netto erstatning.

Mine & Quarry Equipment International Ltd. har lagt ned slik påstand:

«I hovedsøksmålet:

Herredsrettens dom stadfestes.

I motsøksmålet:

Prinsipalt:

Det foreligger en bindende avtale mellom SP Maskin AS og Mine & Quarry Equipment International Ltd.

Subsidiært:

Hevningserklæringen av 25.02.95 kjennes ugyldig.

I begge søksmål:

Mine & Quarry Equipment International Ltd. tilkjennes saksomkostninger.»

Lagmannsretten bemerker:

Det er ubestridt at det forelå en muntlig avtale mellom partene den 2 januar 1995. Partene er uenige om Pedersen skulle la avtalen skriftfeste eller om den skulle forbli muntlig. Dette får ikke betydning for avgjørelsen av saken. Pedersen oversendte til Robson et dokument med sin forståelse av avtalen og Robson returnerte dokumentet med to tilføyelser, som uttrykte hans forståelse på det tidspunkt. SP Maskin har hevdet at selskapet da var ubundet av avtalen, og at det fra det tidspunkt oppsto en slags opsjonstilstand, hvor Mine & Quarry hadde krav på å få utstyret dersom femukersfristen for avhenting ble overholdt.

Lagmannsretten er ikke enig med SP Maskin i dette synspunktet. Dersom Pedersen var uenig med Robson i hans håndskrevne tillegg, hadde Pedersen sterk oppfordring til å reklamere overfor Robson. Dette gjorde Pedersen ikke. Det kan da ikke bygges på at avtalen inneholdt noen definitiv femukersfrist. Pedersen deltok i januar og februar i noen utstrekning i arbeidet med å skaffe transportleilighet for utstyret. Robson hadde da heller ikke grunn til å tro annet enn at avtalen var å forstå slik de håndskrevne tillegg gav uttrykk for. Det er riktignok uenighet om det nærmere innhold i tilleggene, men det får ikke avgjørende betydning for saken. Det er tilstrekkelig for lagmannsretten å legge til grunn at avtalen ikke kunne oppfattes slik at det forelå noen definitiv femukersfrist, innen hvilken utstyret måtte være avhentet av kjøperen. At det i januar og februar 1995 skulle foreligge en slags opsjon for Robson - med frihet for SP Maskin til å selge til andre ved overskridelse av femukersfristen - fremtrer som en konstruksjon Pedersen har laget i ettertid.

Etter dette kan SP Maskin i hovedsøksmålet ikke vinne frem med sin prinsipale anførsel om at det ikke forelå noen bindende avtale. Av dette følger også at Mine & Quarrys prinsipale påstand i motsøksmålet må føre frem.

Det neste spørsmål er om Mine & Quarry drøyet så lenge med hentingen av utstyret at dette innebar et vesentlig kontraktsbrudd, som gav SP Maskin rett til å heve kjøpet og selge til Swemas.

Det er rimelig klart at Mine & Quarry ikke kunne la utstyret ligge lagret hos selgeren så lenge det måtte passe Mine & Quarry. SP Maskin hadde en tidsfrist ut året 1995 for å ferdigstille sitt arbeid i henhold til kontrakten med Norsulfid AS. Det må ha vært klart mellom partene den 2 januar 1995 at SP Maskin måtte ha utstyret fjernet innen rimelig tid, nettopp a.h.t. fremdriften i arbeidet. Riving av bygningmassen måtte skje nokså tidlig i prosessen, og møllene med tilbehør sto i vegen for endelig riving av bygningene. På den annen side kan lagmannsretten ikke slutte seg til SP Maskins anførsel om at utstyret av hensyn til fremdriften måtte være fjernet allerede i løpet av februar. Det bemerkes forøvrig at Swemas ikke avhentet utstyret før siste del av mars. Allerede under forhandlingene 2 januar 1995 var det mellom partene snakk om at Robson skulle komme igjen i mars for å se om det kunne være mere utstyr å kjøpe, idet deler av anlegget i Bidjovagge var nedsnødd 2 januar. Pedersen visste videre i februar at Robson gjorde visse anstregelser for å skaffe transportleilighet. Robson forhastet seg riktignok ikke, men det var fordi han ikke følte at det mellom partene gjaldt en slik definitiv frist på fem uker fra 2 januar evt. fra et tidspunkt noe senere i januar, jfr. uttrykket i avtalens §5 om «5 weeks from the signing of this contract».

Alt i alt mener lagmannsretten at det ikke spiller noen avgjørende rolle om partene 2 januar var enige om et tidsaspekt for avhenting som uttrykt i Robsons håndskrevne tillegg eller om det var enighet om en mere definitiv frist. Det avgjørende er at med Robsons tillegg kunne ikke Pedersen forholde seg som om det gjaldt en definitiv frist, hvis overskridelse berettiget heving av avtalen. Han måtte da - i alle fall før han gjorde en slik frist gjeldende - ha gitt til kjenne sin forståelse av kontrakten på dette punkt. Det gjorde han ikke.

Pedersen sendte en telefaks-melding til Mine & Quarry via Domnerus den 15 februar, hvor det heter at «møllene er demonterte, og vi må ha en snarlig tilbakemelding på Deres videre fremdrift i saken». Den 23 februar inngikk SP Maskin som nevnt avtalen med Swemas. Lagmannsretten mener at SP Maskin - før selskapet anså at noe mislighold, enn si en hevingssituasjon, forelå - måtte ha varslet Mine & Quarry på en klar måte. Det gjorde SP Maskin ikke. Heving er en meget alvorlig kontraktsbeføyelse, og den er betinget av at det foreligger et vesentlig kontraktsbrudd. Det minste som da må kreves - når innholdet av kontrakten er omstridt -, er at SP Maskin varslet Mine & Quarry om sin forståelse av kontrakten, slik at Mine & Quarry i det minste kunne bli kjent med den vesentlige uenighet som SP Maskin mente forelå. Hensynet til lojalitet i kontraktsforhold tilsier det. Minstekravet for at SP Maskin kunne vinne gehør for og gjøre gjeldende den forståelse av leveringsbestemmelsene som selskapet har hevdet, er at denne forståelse gis til kjenne for den annen part. Selv om SP Maskin hadde gitt til kjenne sin forståelse av kontraktens §5, er det selvsagt ikke gitt at denne forståelse hadde ført frem. Men en slik tilkjennegivelse må anses - slik kontraktssituasjonen var mellom partene - som et minstekrav for å kunne foreta heving.

Den heving eller annulering som SP Maskin foretok den 25 februar, kom overraskende på Mine & Quarry. Lagmannsretten finner at SP Maskin har spekulert i å kunne holde avtalen med Mine & Quarry levende, samtidig som SP Maskin forhandlet frem et bedre tilbud overfor Swemas. I avtalen med Swemas fikk SP Maskin solgt mere utstyr, prisen var bedre enn overfor Mine & Quarry og Swemas påtok seg alt arbeidet med pakking og frakt av utstyret. Dette i motsetning til avtalen med Mine & Quarry, hvor SP Maskin måtte pakke utstyret i containere og besørge disse tranportert til Alta havn som leveringssted.

Den fremgangsamåte som SP Maskin her benyttet, var ikke rettslig holdbar, slik kontraktssituasjonen var mellom SP Maskin og Mine & Quarry ultimo februar 1995. SP Maskin hadde ikke adgang til å heve kontrakten på den måte som ble gjort. Dette visste Pedersen, og selskapet gjorde seg derved skyldig i et forsettlig kontraktsbrudd overfor Mine & Quarry ved sin annullering og sitt salg til Swemas.

Idet SP Maskin ikke var berettiget til å heve, må Mine & Quarry også få medhold i det som i påstanden i motsøksmålet er betegnet som den «subsidiære» påstand.

Partene er enige om at dersom vilkårene for heving ikke var tilstede, foreligger uten videre et ansvarsgrunnlag for erstatning til Mine & Quarry. Derimot har SP Maskin bestridt både at det foreligger et økonomisk tap på Mine & Quarrys hånd og at det foreligger noen årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forhold og et eventuelt tap.

Lagmannsretten drøfter først spørsmålet om økonomisk tap. Kjøpet i denne saken må anses som et s.k. internasjonalt kjøp i kjøpslovens forstand, jfr. dens §87. Derved gjelder kjøpsloven §70 tredje ledd for beregningen av det økonomiske tap som kan kreves erstattet. Mine & Quarry kan etter denne bestemmelsen ikke kreve erstattet et tap som overstiger det Pedersen «med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av kontraktsbruddet, i lys av forhold som parten kjente eller burde ha kjent til på avtaletiden». Innenfor denne rammen skal imidlertid tapet erstattes fullt ut.

Mine & Quarry har krevet erstatning fordelt på flere poster. Disse grupperes i postene 1-5 nedenfor.

1. Den første erstatningsposten gjelder tap som følge av ikke leverte møllekuler. Som ledd i erstatningsspørsmålet må det avgjøres om møllekulene var en del av SP Maskins leveranse. Slike kuler er en integrert del av møllene. Uten kuler fyller ikke møllene sin funksjon. 

I det avtaledokument Pedersen lot nedskrive er det som ledd i leveransen sagt under §1 at «[t]he sale includes accessories of the mills». Uttrykket «accessories» må forstås som «tilbehør». Klausulen er generell, og det foreligger ingen nærmere spesifisering av hvilket tilbehør partene har ment. Lagmannsretten anser at kulene er et tilbehør.

Lagmannsretten ser det slik at for Mine & Quarry var det nødvendig å skaffe transportleilighet for utstyret, og planen var å tranportere med containere. Mine & Quarry måtte da bestille et nødvendig antall containere med et slikt volum at utstyret fikk plass. Det var for Mine & Quarry mest aktuelt å tranportere med 20- tonns containere med åpen topp. Med 20-tonns containere menes containere med et visst volum, hvor befrakteren kan laste inntil 20 tonn i vekt. Lastingen av møllene med tilbehør som gear, motor etc., ville gi ledig volum i containerne, og derved ville det ikke innebære økte kostnader å fylle opp det ledige volumet med f. eks. møllekulene. Vekten og volumet av kulene kan ikke anses å ha innebåret slike problemer og/eller omkostninger for Mine & Quarry at det i seg selv taler i retning av at kulene ikke var en del av leveransen. Når kulene på en hensiktsmessig måte kunne transporteres sammen med det øvrige utstyr, og de dertil hadde verdi som en integrert del av møllene, skaper det en formodning for at de også var ment å følge med leveransen.

Det var av betydning for SP Maskin å få fjernet alt utstyret. Visstnok kunne SP Maskin dumpe kulene dersom de ikke lot seg fjerne på en regningssvarende måte, men SP Maskins utgangspunkt var at alt salgbart utstyr skulle avhendes, ettersom det var både mest regningssvarende og best i samsvar med den politikk som Pedersen under saken har gjort seg til talsmann for, nemlig gjenbruk i størst mulig grad.

Hvis det på den bakgrunn som her er skissert var meningen at kulene ikke skulle følge med, måtte det forventes at dette var særskilt kommet til uttrykk enten skriftlig eller muntlig. Skriftlig er det som nevnt intet som tyder på at kulene skulle holdes utenom. M.h.t. hva som muntlig evt. ble sagt om kulene, er det ikke godtgjort at de ble holdt utenom. Pedersen og Robson har ulike oppfatninger. Vitnet Domnerus kan ikke huske om kulene ble spesielt nevnt, og en særskilt muntlig enighet om at nettopp kulene skulle holdes utenfor, må det formodes at Domnerus - som i praksis fungerte som tolk - ville ha festet seg ved.

Etter bevisførselen har lagmannsretten ikke grunnlag for å bygge på noe annet enn at kulene var av brukbar kvalitet. Dette er også et moment som taler for at de skulle være en del av leveransen.

Det er ikke andre holdepunkter i saken som særskilt kaster lys over om kulene skulle omfattes av leveransen. Ut fra det som ovenfor er sagt, anser lagmannsretten at det må legges til grunn at de skulle følge med.

Kulene er ikke leverte, og deres anslåtte verdi inngår som en del av Mine & Quarrys tap. Kulenes verdi er ikke lett å anslå. I slike kuleladninger er det kuler av forskjellig alder og derved med forskjellig slitasjegrad. Kulene slites ned etter som de brukes i malingsprosessen. De er opprinnelig av samme størrelse, men blir mindre ved slitasjen. Det er nødvendig for en effektiv malingsprosess at kulene er av forskjellig slitasjegrad og derved størrelse. En brukt ladning - hvor størrelsen på kulene varierer og har den beste sammensetning - vil i så måte kunne ha en øket verdi i forhold til en ladning med bare helt nye kuler. Samtidig vil slitasjen tilsi at deler av ladningen etter relativt kort tid måtte skiftes ut. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det må ha dreiet seg om ca 100 tonn kuler, og lagmannsretten finner ikke holdepunkter for et annet verdianslag enn det herredsretten er kommet til. Både m.h.t. mengde og verdi viser lagmannsretten derfor til herredsrettens dom på dette punkt. Tapet ansettes etter dette til kr 170.000. Fra dette beløp må det gjøres et fradrag for de tre fat med kuler som Mine & Quarry fikk utlevert fra Swemas i 1998, idet Swemas - formodentlig ved en misforståelse - gikk ut fra at også dette tilkom Mine & Quarry i henhold til den avtale Mine & Quarry hadde med SP Maskin. Ett fat har et volum på ca 200 liter og tar kuler med vekt av ca. 1.250 kg. De tre fat utgjør da ca. 3.750 kg kuler. Verdien ansettes til kr. 15.000. Netto erstatning for ikke leverte møllekuler utgjør etter dette kr. 155.000.

2. Mine & Quarry har videre krevet erstatning for prisfall på møllene fra primo 1995 til Mine & Quarry fikk hånd om dem i 1998. Partene er også på dette punkt uenige. Mine & Quarry har anført å ha solgt den største og den minste møllen hhv. 12 mai og 14 august 1998. Iflg de av Robson fremlagte fakturaer er den største solgt til selskapet Pacific Ventures, Vanuatu for 60.000 australske dollar (AUD) og den minste til Mine & Quarry Equipment PTY Ltd, Australia for AUD 40.000. Kursen på AUD er omtrent 4.7 norske kroner. Sistnevnte selskap er opplyst å være eiet av Robsons bror. Robson har i retten opplyst at møllene ble skipet ut fra Sverige i august 1998. Lagmannsretten kan ikke uten videre legge til grunn at disse salgene gir uttrykk for en realistisk pris, og anser dem for å ha liten vekt i vurderingen av pristapet. Derimot bygger lagmannsretten på den øvrige bevisførsel m.h.t. verdi og prisfall. 

Basert på opplysninger fra særlig vitnene Roger Smith, Richard Coles, Jan Andersson og Øyvind Hanisdal, finner lagmannsretten at verdien av møllene med tilbehør i 1995 var 1.2 millioner kroner. Det må legges til grunn at det har vært et prisfall i tiden frem til 1998. Det er imidlertid vanskelig å vurdere hvor stort dette har vært. Dette dels også fordi slikt utstyr i prinsippet har hele verden som marked. Markedsutviklingen kan ha vært ulik i de forskjellige geografiske deler av markedet. Det må legges til grunn at Mine & Quarry primært tok sikte på salg av utstyret på det asisatiske marked, og her har det vært et visst fall. Det er utviklingen på det asiatiske markedet som har vært best belyst for lagmannsretten. På den annen side må tapet beregnes ut fra hva Mine & Quarry kunne ha fått for utstyret i den del av markedet som ville betalt best, og ikke ut fra prisene i Asia isolert sett. Slik markedsutviklingen har vært belyst for lagmannsretten, er det ikke holdepunkter for at andre deler av markedet enn det asiatiske har hatt et mindre fall. Lagmannsretten bygger derfor på utviklingen for det asiatiske markedet. Den nærmere klarlegging av hvor stort prisfall som har vært, lar seg ikke gjøre med annet enn omtrentlighet. Ut fra bevisene ligger det et sted mellom «nokså like priser fra 1995 til 1998» og til omkring 50%. Lagmannsretten bygger på at prisfallet har vært 30% fra 1995 til 1998, og tapet blir derved 30% av 1.2 millioner kroner, hvilket utgjør kr. 360.000.

3. Mine & Quarry har krevet erstatning for transportkostnader med kr. 50.000 fra Swemas' anlegg i Ludvika i Sverige og fram til havnen i Gøteborg. Lagmannsretten finner at denne posten er for svakt underbygget til å kunne tas tilfølge. Dette særlig i lys av at Mine & Quarry har spart transportkostander fra havnen i Alta til Gøteborg eller en annen aktuell omlastingshavn. Omlasting ville ha vært nødvendig, da dette utstyret ikke hadde noe marked i Skandinavia. 

4. Videre har Mine & Quarry krevet erstatning med kr. 10.000 for reiseutgifter for Robson i forbindelse med oppfølging av saken i Sverige etter at utstyret var overlevert fra SP Maskin til Swemas. Posten anses å omfatte berettigede utgifter. Beløpet tilkjennes. 

5. Endelig har Mine & Quarry krevet erstatning med kr. 60.000 for de tre laboratorieknuserne som ikke ble levert og som selskapet heller ikke har fått via Swemas. Lagmannsretten anslår verdien til å være realistisk ansatt, og det er fra SP Maskin ikke påvist at tapsberegningen er urealistisk. Beløpet stort kr 60.000 legges derfor til grunn og tilkjennes som erstatning. 

Mine & Quarry tilkjennes etter dette erstatning med kr. 155.000, kr. 360.000, kr. 10.000 og kr. 60.000, tilsammen kr. 585.000. SP Maskin har under saken brakt i motregning sitt krav på kjøpesummen som delvis frifinnelsesgrunnlag. Kjøpesummen er 230.000 svenske kroner. Lagmannsretten er enig i at erstatningskravet må reduseres for så vidt. Partene er i ankekerklæring og anketilsvar enige om at beløpet settes til norske kroner 190.200. Beløpet er basert på kursen i april 1995.

SP Maskin har anført at kjøpesummen må morarenteberegnes, slik at fradragsbeløpet blir større enn kr. 190.200. Tidspunktet for morarentene er i anførslene uklart angitt. Et vilkår for morarenter er at betalingen er misligholdt. Forfallstidspunktet er avgjørende for misligholdsspørsmålet. Kjøpesummens betalingstid ble suspendert i og med at utstyret ikke ble levert, og den kan etter lagmannsrettens oppfatning tidligst anses forfalt da Mine & Quarry fikk utlevert utstyret i 1998. Det nøyaktige tidspunkt er ikke klarlagt under saken. Det er heller ikke behov for å klarlegge dette for å ta stilling til morarentespørsmålet. Det opprinnelige forfallstidspunkt - «free on quay in the harbour of Alta» - må anses bortfalt i og med SP Maskins mislighold, og lagmannsretten finner det ikke rimelig at kjøpesummens forfallstidspunkt automatisk skal anses å gjenoppstå straks Mine & Quarry får hånd om det kjøpte utstyr, med den følge at morarenter begynner å løpe automatisk, jfr. forsinkelsesrenteloven §2 første ledd. Når kravet på kjøpesummen først bringes inn som ledd i anførslene for lagmannsretten, kan det ikke - slik saken for øvrig ligger an - tilkjennes morarenter av kravet. Fradrag gjøres da med kr. 190.200.

Lagmannsretten finner etter dette at det økonomiske tap må beregnes til kr. 585.000 med fradrag av kjøpesummen kr. 190.200, slik at netto tap blir kr. 394.800.

Lagmannsretten går så over til spørsmålet om årsakssammenheng. Ved annullasjonen av avtalen og unnlatelsen av å levere salgsgjenstanden, har det på Mine & Quarrys hånd oppstått et tap som det foran beregnede. Det er en åpenbar faktisk årsakssammenheng mellom kontraktsbruddet og tapet. Som nevnt ovenfor kan imidlertid tapet kun dekkes for så vidt det med rimelighet kunne forutsees av SP Maskin, jfr kjøpsloven §70 tredje ledd. For SP Maskin måtte det ha fremstilt seg som nærliggende at det hos Mine & Quarry ville oppstå et tap. SP Maskin var kjent med at Mine & Quarrys formål med kjøpet var å selge utstyret videre og da forutsetningsvis med gevinst. Når da utstyret ble leveret til Swemas, må det for SP Maskin har fremstilt seg som nærliggende at Mine & Quarry aldri fikk hånd om utstyret. Derved ville Mine & Quarry gå glipp av hele den gevinst ved videresalg som Mine & Quarry hadde regnet med. Et tap som følge av en viss nedgang i markedet er det mindre i forhold til et totalt gevinsttap. Et visst gevinsttap - i dette tilfelle som følge av et fall i markedet på 30% - er derfor innenfor den ytre ramme som SP Maskin må hefte for. Dette underbygges også av at kontraktsbruddet er forsettlig. De øvrige poster er klart nok adekvate og forutseelige følger av kontraktsbruddet, og lagmannsretten finner ikke behov for nærmere å redegjøre for disse.

I tillegg til hovedstolen har Mine & Quarry krevet morarenter av erstatningsbeløpet. Lagmannsretten finner at slike må tilkjennes, og m.h.t. rentefot og renteperiode vises til herredsrettens dom. Renter beregnes med 12% p.a. fra 4 juli 1995 til betaling skjer. Rimelige balansehensyn tilsier at morarenter tilkjennes av det nettobeløp erstatningen er beregnet til, altså kr. 394.800. Det vises til drøftelsen ovenfor vedrørende forfall og renter av kjøpesummen.

SP Maskin har for lagmannsretten pekt på at Mine & Quarry også har gjort pågang mot Swemas i Sverige med krav om erstatning for tap som følge av dobbeltsalget og den forsinkelse fra 1995 til 1998 som derved oppsto m.h.t. utleveringen av utstyret til Mine & Quarry. Lagmannsretten finner ikke å kunne ta hensyn til et evt. krav fremmet mot Swemas i Sverige. Det kan være et spørsmål om Swemas hefter solidarisk og/eller om Swemas hefter for et selvstendig krav, uten hensyn til SP Maskins ansvar. Lagmannsretten kan ikke se at dette kan komme inn i vurderingen og avgjørelsen av nærværende sak.

Etter det som er sagt ovenfor må Mine & Quarry frifinnes i motsøksmålet. Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å avsi frifinnelsesdom istedenfor fastsettelsesdom, selv om Mine & Quarry har krevet fastsettelsesdom. Dette fordi det rent terminologisk er lite treffende å si at det fortsatt foreligger en bindende avtale mellom partene. Avtalen må anses oppfylt og avtaleforholdet avsluttet i og med utleveringen av utstyret og den derpå følgende dom for erstatningskravet som lagmannsretten ved dette avsier.

Saksomkostninger

Mine & Quarry har krevet saksomkostninger for begge retter og i begge søksmål. Advokat Mathiassen har levert omkostningsoppgave med fordeling av utgiftene på hhv. salær og omkostninger og fordelt på hhv. herredsrett og lagmannsrett og på hhv. hoved- og motsøksmål. Lagmannsretten anser at motsøksmålet ikke har ført til noe merarbeid og derved heller ikke har pådratt saken noen utgifter. Det spørsmål motsøksmålet gjelder, er en integrert del av hovedsøksmålet. Utfallet av motsøksmålet får derfor ikke betydning for omkostningsfastsettelsen hverken for herredsretten eller lagmannsretten. Sakens utgifter i begge instanser belastes derfor hovedsøksmålet. Det vises til Tore Schei, Tvistemålsloven 2. utg. side 549-550 med henvisninger.

Mine & Quarry er tilkjent en noe mindre erstatning i lagmannsretten enn i herredsretten. Anken kan derfor ikke anses å ha vært forgjeves, og saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 flg. For lagmannsretten må saken i hovedsøksmålet anses dels vunnet, dels tapt. Det følger da av tvistemålsloven §174 første ledd at hver av partene som hovedregel skal bære sine egne omkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner imidlertid at SP Maskin bør erstatte Mine & Quarry dets omkostninger i ankesaken for hovedsøksmålets vedkommende, jfr. tvistemålsloven §174 annet ledd. Det legges da særlig vekt på at store deler av saken har dreiet seg om spørsmålet om SP Maskin maskin var berettiget til heve avtalen den 25 februar 1995. På dette punkt har SP Maskin tapt saken. Også i det videre spørsmål om årsakssammenheng har SP Maskin tapt, og under de enkelte erstatningsposter har Mine & Quarry langt på veg vunnet frem, om enn ikke med de påståtte beløp. Det må også legges vekt på at saken har sitt utspring i forsettlig kontraktsmislighold fra SP Maskins side. Det tilsier tilbakeholdenhet med å la Mine & Quarry bli sittende med egne saksomkostninger.

Advokat Mathiassen har i sin oppgave krevet salær med kr. 285.000 og utgifter med 156.357. Lagmannsretten anser salæret for å være for høyt, og SP Maskin kan ikke pålegges å erstatte dette med hele det krevde beløp, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. Etter denne bestemmelsen kan det bare kreves dekning for «nødvendige» utgifter til en betryggende saksførsel. Det har vært nødvendig for Mine & Quarry å skifte prosessfullmektig i forbindelse med ankesaken, da den tidligere prosessfullmektig er gått over i annen stilling. Likevel mener lagmannsretten at sakens omfang ikke kan forsvare et salær på kr. 285.000. Saken dreier seg om sentral avtale- og obligasjonsrett. Den har et komprimert faktum m.h.t. om avtale er inngått, med hvilket innhold og om mislighold foreligger. Noe mer komplisert er spørsmål om erstatningsberegningen, hvor det har vært forholdsvis vanskelig å komme tapspostene nærmere og med rimelig grad av sikkerhet fastsette disse. Det har vært nødvendig å føre et visst antall vitner, men også disse har for de flestes vedkommende hatt helt avgrensede og enkle teamer å redegjøre for. Hovedforhandlingen for lagmannsretten tok fire hele rettsdager. I tillegg kommer forberedelse både før og under hovedforhandlingen. Det forhold at saken har vært prosedert i én instans før, tilsier dog at den nye prosessfullmektigen ikke i sin befatning med saken behøvde å ta den fra grunnen, med det grunnleggende forarbeid med klienten med hensyn særlig til nødvendig klargjøring av faktum. En viss arbeidsbesparelse ligger det i dette. Videre mener lagmannsretten at det tidsforbruk som burde være tilstrekkelig, sammenholdt med sakens forholdsvis enkle karakter, ikke bør berettige et salær større enn kr. 150.000. Salærdelen av omkostningene tilkjennes med dette beløp.

Lagmannsretten har ikke funnet å kunne legge avgjørende vekt på at advokat Egset har beregnet et salær stort kr. 290.000 og at han ikke har hatt innsigelser til advokat Mathiassens salær. Lagmannsretten har en selvstendig plikt til å vurdere omkostningenes berettigelse.

Når det så gjelder utgiftene for lagmannsretten, er disse beregnet i omkostningsoppgaven til kr. 156.357. I tillegg kommer utgiftene til tolk. Disse skal etter tvistemålsloven §169, jfr. rettsgebyrloven §2 og §3 overfor retten dekkes av Mine & Quarry, men må i sin tur tillegges de omkostninger selskapet skal ha dekket av SP Maskin. Utgiftene til tolk er utredet med kr. 15.318 i salær og kr. 2.580 i reiseutgifter, - til sammen kr. 17.898. Advokat Egset har i brev av 4. mars 1999 protestert mot en post stor kr. 42.925,50 for flybilletter fra Australia til Norge og en post for Robsons reisetid og tid i retten stor kr. 66.600. Også for de rene utgifter gjelder tvistemålsloven §176 første ledd.

Advokat Egset har anført at såkalte apex-billetter koster kr. 12.000, og at Robson kunne ha reist på slike. Lagmannsretten finner at Robson måtte kunne reise på første klasse, og ikke pålegges å reise med apex-billetter, hvor reservasjonene ikke kan endres. Førsteklasse-billetter er av advokat Egset i hans brev av 4. mars uimotsagt opplyst å koste kr 25.000. Lagmannsretten legger dette beløpet til grunn ved omkostningsfastsettelsen.

Når det gjelder reisetid og tid medgått i retten, forstås dette å representere tapt arbeidsfortjeneste for Robson. Han er selvstendig næringsdrivende. Lagmannsretten finner ikke å kunne tilkjenne dekning av denne posten. Det arbeid som Robson har utført i anledning saken er ikke opplyst å være av noen ekstraordinær art. Et visst arbeid for å forsvare sine forretningsmessige interesser - herunder i rettssalen - må en forretningsmann finne seg i uten særskilt dekning. Den rene tid som er medgått i saken har formodentlig fått innvirkning på Robsons øvrige reiseprogram og forretningsførsel. Det er imidlertid tale om relativt få dager. Robson har reist til Norge og vært tilstede i tre av fire rettsdager. Han må forventes å kunne innrette sin forretningsførsel slik at oppmøtet i retten ikke får til følge noen tapt fortjeneste av betydning. Lagmannsretten legger til grunn at Robson i tilstrekkelig grad kunnne ivareta sin forretningsførsel disse dagene ved bruk av de moderne kommunikasjonsmidler som til står til rådighet.

De øvrige utgifter i omkostningsoppgaven har lagmannsretten ikke anmerkninger til. Oppgaven legges til grunn for disse.

For lagmannsretten erstattes etter dette saksomkostninger med kr. 150.000 i salær og kr. 89.729,50 i utgifter, til sammen kr. 239.729,50.

Ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for herredsretten, legger lagmannsretten til grunn sitt materielle resultat. Derved må hovedsøksmålet i herredsretten anses dels vunnet, dels tapt. Lagmannsretten finner at for herredsretten bør partene - i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd - bære sine egne omkostninger i hovedsøksmålet. Unntakene i annet ledd er vurdert, men lagmannsretten mener at det krav som Mine & Quarry fremmet var vesentlig for høyt i forhold til det som nå er tilkjent i lagmannsretten. Kravet i stevningen var oppad begrenset til kr 3 millioner. Stillet overfor et så høyt krav, måtte SP Maskin kunne forsvare seg rettslig uten å pådra seg ansvar for motpartens omkostninger i den grad saken ble tapt.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

I hovedsøksmålet:

1. SP Maskin AS v/ styrets formann dømmes til å betale til Mine & Quarry Equipment International Ltd. kr. 394.800 - kronertrehundrenittifiretusenåttehundre - med tillegg av 12% rente p.a. fra 4. juli 1995 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.

2. SP Maskin AS v/ styrets formann dømmes til betale til Mine & Quarry Equipment International Ltd. saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 239.729 50/100 kronertohundreogtrettinitusensyvhundreogtjueni 50/100 - innen to uker fra dommens forkynnelse.

I motsøksmålet:

1. Mine & Quarry Equipment International Ltd frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.