LH-1998-820
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-08-31 |
| Publisert: | LH-1998-00820 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland nr. 98-00543 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00820. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-1999-00681S. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot As dødsbo v/B. |
| Forfatter: | Lagdommer Bård Gaarder. Lagdommer Dag Nafstad. Lagdommer Inger Lyng |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-10, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §309, §444, §445, §446, §448, Foreldelsesloven (1979) §9, §100, §322, §438, §447 |
Saken gjelder krav om erstatning etter straffeprosessloven kap 31.
Ved Trondenes herredsretts dom av 14 mars 1997 ble A, født xx.xx.1920, dømt til fengsel i 2 år og seks måneder for diverse seksuelle overgrep mot sitt barnebarn C, født *.*. 1981.
Påtalemyndigheten erklærte 15. juni 1998 anke til gunst for domfelte i medhold av straffeprosessloven §309. Grunnlaget for anken var nye opplysninger som tydet på at A var uskyldig dømt. I anken anmodet påtalemyndigheten om at det ble avsagt frifinnende dom i medhold av straffeprosessloven §322 siste ledd.
Lagmannsretten avsa 14. juli 1998 dom med slik domslutning:
«A, f *.*. 1920, frifinnes for de forhold han ble dømt for ved Trondenes herredsretts dom av 14 mars 1997.»
Til grunn for dommen la lagmannsretten den saksframstilling som påtalemyndigheten hadde gitt i anken.
Etter den frifinnende dom krevde Hanssen dekket de saksomkostninger han hadde hatt i tilknytning til herredsrettssaken, jf straffeprosessloven §438. Lagmannsretten avsa 31. august 1998 kjennelse med slik slutning:
«A tilkjennes i medhold av straffeprosessloven §438 erstatning for egne saksomkostninger med kr 6.643. I tillegg skal han ha refundert de kr 4.000 han ved herredsrettens dom ble pålagt å erstatte det offentlige, og som han har betalt.»
A døde 10. september 1998. Hans sønn B fremmet i brev av 23. september 1998 til statsadvokatene i Troms og Finnmark på vegne av familien et erstatningskrav på kr 1.000.000. Førstestatsadvokat Vidar Stensland sendte 17. oktober 1998 saken til lagmannsretten der han kort pekte på juridiske spørsmål som reiste seg i forbindelse med det erstatningskrav de etterlatte hadde reist.
Lagmannsretten skrev 27. oktober 1998 til B og redegjorde nærmere for hvordan erstatningssaken hensiktsmessig kunne gripes an. Blant annet ble uttalt at domstolen ville oppnevne forsvarer etter straffeprosessloven §100 annet ledd dersom det ble uttrykt ønske om det.
Ved lagmannsrettens brev av 9. november 1998 ble advokat Ulf E. Hansen oppnevnt som forsvarer. Det ble i brevet lagt til grunn at erstatningskravet måtte anses reist av As dødsbo ved hans enke Hildur Hanssen som hadde overtatt boet i uskifte.
Forsvareren avga en omfattende uttalelse til erstatningskravet i brev av 4. desember 1998. Statsadvokat Stensland avga deretter uttalelse 21. desember 1998. Forsvareren fikk anledning til å imøtegå denne. Merknader fra ham ble først - etter purring fra retten - avgitt 9. april 1999.
As dødsbos oppfatning kan sammenfattes slik:
A har tidligere fått erstattet direkte økonomiske tap som følge av strafforfølgningen. Det blir således ikke fremmet erstatningskrav i medhold av straffeprosessloven §444 (eller §445).
Erstatningssaken er således avgrenset til krav på oppreisning etter straffeprosessloven §446. Det må legges til grunn at dersom A ikke hadde avgått ved døden, ville vilkårene for å tilkjenne ham oppreisning ha vært til stede. Avgjørende for utfallet av saken blir derfor om oppreisningskravet gikk i arv til hans etterlatte.
I skadeserstatningsloven §3-10 er bestemt at krav på oppreisning etter §3-5 ikke overføres ved arv, så lenge kravet ikke er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål. Det er i straffeprosessloven ingen henvisning til skadeserstatningsloven §3-10. Oppreisningskrav etter straffeprosessloven §446 vil ofte være av en annen karakter enn oppreisningskrav for øvrig. Strafforfølgning og straffedommens stigmatiserende og fordømmende effekt vil i en helt annen grad enn i andre saker berøre den berettigedes nære familie og arvinger. Særlig gjelder dette en uriktig domfellelse for alvorlige sedelighetsforbrytelser. Dette er vektige grunner for å anvende en annen regel for oppreisningskrav etter straffeprosessloven enn for andre oppreisningskrav.
Det er på det rene at siktedes arvinger kan sette fram erstatningskrav etter straffeprosessloven §444 eller §445, se Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven II (1996) s 1051. Det er ikke holdepunkter i loven eller forarbeidene for at dette ikke også skulle gjelde oppreisning etter §446.
Under henvisning til den rettspraksis som foreligger om oppreisningens størrelse, er det lagt ned slik påstand:
«Staten v/ Justisdepartementet tilpliktes å betale A s dødsbo oppreisning oppad begrenset til kr 100.000,-.»
Staten har i korthet gjort gjeldende:
A selv ville trolig hatt krav på oppreisning etter straffeprosessloven §446 jf §445 opp mot det beløp som nå fremmes som krav fra dødsboet. Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til om vilkåret i §444 er oppfylt. Oppreisning er imidlertid kompensasjon for tapt eller redusert livskvalitet for den berettigede, og det anføres at kravet på oppreisning ikke overføres til hans etterlatte ved arv når kravet som her ikke er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål før dødsfallet. Man må for dette spørsmåls vedkommende velge samme løsning som for oppreisning etter skadeserstatningsloven, jf lovens §3-10.
Det er lagt ned slik påstand:
«Kravet om oppreisning fra As dødsbo/arvinger tas ikke til følge.»
Lagmannsretten ser slik på saken:
Straffeprosessloven har ikke nærmere regler om i hvilken utstrekning erstatningskrav etter §444, §445 og §446 går i arv når siktede dør. Lovens §444 og §445 gjelder økonomisk tap, §446 «oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som [siktede] har lidt ved forfølgningen».
Det er sikker oppfatning at erstatningskrav etter §444 eller §445 går i arv på tilsvarende måte som andre formuesobjekter. Det er intet vilkår at erstatningskravet er satt fram før dødsfallet. Den rettslige situasjon her svarer til det som gjelder ved erstatningskrav etter skadeserstatningsloven, jf §3-10, med det forbehold at reglene om framgangsmåten ved behandlingen av slike erstatningskrav, jf straffeprosessloven §447, må følges.
Temaet i vår sak er om As arvinger også kan fremme erstatningskrav etter straffeprosessloven §446 når A selv ikke har gjort gjeldende et slikt krav før han døde. At arvingene ikke kunne ha gjort gjeldende et oppreisningskrav etter skadeserstatningsloven §3-5, følger direkte av ordlyden i §3-10.
Det synes ikke å være avgjort i rettspraksis om et slikt oppreisningskrav vi her har til behandling kan gjøres gjeldende etter reglene i straffeprosessloven kap 31 etter at siktede er død. Temaet er sparsomt behandlet i den juridiske teori. Lagmannsretten har ikke funnet betraktninger av interesse utover det som er uttalt av Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven II, s. 1051. Forfatterne går her inn for at man anvender reglene i skadeserstatningsloven §3-10 tilsvarende på oppreisningskrav etter straffeprosessloven §446.
As dødsbo har til støtte for sitt syn pekt på at det krav som er reist på mange måter er av en annen karakter enn oppreisningskrav for øvrig. Straffeforfølgningen og straffedommens stigmatiserende og fordømmende effekt vil etter dødsboets mening i en helt annen grad enn i andre saker berøre den berettigedes nære familie og arvinger. Særlig gjelder dette en uriktig domfellelse for alvorlige sedelighetsforbrytelser.
Lagmannsretten vil til dette siste bemerke at den stigmatiserende virkning av straffeforfølgningen og straffedommen på siktedes nære familie vel ville ha vært der enten siktede var avgått ved døden eller ikke. Det er således mulig at As familie kunne hatt et selvstendig krav etter straffeprosessloven §448, uavhengig av A s dødsfall. Derimot bør ikke de argumenter som taler for et selvstendig krav for As familie få nevneverdig vekt ved avgjørelsen av om Hanssens arvinger kan gjøre oppreisningskravet etter straffeprosessloven §446 gjeldende. Saken gjelder oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som A selv hadde lidt ved forfølgningen, ikke virkningen av denne på nære familiemedlemmer.
Et annet moment som også bør få en viss vekt ved den avgjørelse lagmannsretten skal treffe, er at krav på erstatning eller oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446 må settes fram senest tre måneder etter at siktede har fått underretning om den avgjørelse som avslutter saken, jf §447 første ledd. For erstatningskrav etter skadeserstatningsloven gjelder de betydelig lengre frister etter foreldelsesloven av 18. mai 1979 §9. Når preskripsjonsfristen for erstatningskrav etter straffeprosessloven er så meget kortere enn for andre erstatningskrav, taler det mot at adgangen til å gjøre oppreisningskrav gjeldende etter den berettigedes død skal være videre i den første kategorien enn i den siste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kravet om oppreisning etter straffeprosessloven §446 fra As dødsbo tas ikke til følge.