LH-1998-861

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-06-07
Publisert:	LH-1998-00861
Stikkord:	Oppsigelse i arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Brønnøy herredsrett nr. 97-215 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00861.
Parter:	Ankende part: O. Rønning AS, Sandnessjøen (Prosessfullmektig: Advokat Arne Eidsmo, Tromsø). Ankemotpart: Arne Johan Didriksen, Leirfjord (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth S. Grannes, Oslo)
Forfatter:	Flertall: Lagdommer Synnøve Nordnes, formann, lagdommer Inger Lyng, 3 meddommere. Mindretall: Lagdommer Bjørnar Stokkan, 1 meddommer
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §60, §62, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §12, §1, §61, Ferieloven (1988) §6, Folketrygdloven (1997) §8-7

Saken gjelder oppsigelse i arbeidsforhold.

Arne Johan Didriksen er utdannet datatekniker og begynte i arbeid hos O. Rønning AS den 01 10 92. Firmaet driver virksomhet innenfor kontorutstyr- og databransjen. Den første tiden arbeidet han i bedriften som ledd i et attføringstiltak, og ble fast ansatt 01 07 94. Skriftlig arbeidsavtale ble undertegnet rundt 20 05 97. Didriksens arbeidsområde har hovedsaklig bestått i datarelaterte oppgaver, salg, service, varelevering, montering av utstyr mv.

Den 02 05 97 fagorganiserte han seg i Norsk Elektriker- og kraftstasjonsforbund (NEKF) sammen med en annen arbeidskollega, Johnny Dahl. O. Rønning AS fikk den 10 07 97 melding om at Didriksen var tillitsvalgt.

Den 20 05 97 ble Didriksen gitt en skriftlig advarsel for "misbruk av bedriftens arbeidstid og kjøretøy". 01 07 97 fikk han en tilsvarende advarsel for "uakseptabel oppførsel". Han ble i begge tilfeller gjort oppmerksom på at episodene kunne få konsekvenser for hans arbeidsforhold. 26 08 97 ble det avholdt et møte på bedriften hvor Didriksen var til stede. I følge møtereferatet behandlet man her et angivelig ulegitimert fravær som Didriksen hadde 25 08 97. Den 27 08 97 ble Didriksen oppsagt fra sin stilling. Oppsigelsen ble den 08 09 97 gitt følgende skriftlige begrunnelse:

"1. Ugyldig fravær 25.8.97 kl 1320 - 1420. Det vises til tidligere advarsel for tilsvarende ugyldig fravær av 20.5.97 og arbeidsinstruksen punkt 4.

Fraværet den 25.8.97 ble erkjent i møte den 26.8.97. Det er vurdert som skjerpende moment at arbeidstaker på dagsrapportskjemaet for 25.8.97 har oppgitt at han i perioden for det ugyldige fraværet utførte arbeidsoppdrag for arbeidsgiver.

2. Uhøflig oppførsel mot bedriftens ledelse og manglende samarbeidsevne jfr advarsel av 1.7.97.

3. Tre tilfeller av sykemelding i løpet av juli/august hvor 2 var tilbakedatert av lege og hvor det i ingen av tilfellene ble gitt melding om sykeperiodens varighet før bedriften mottok skriftlig sykemelding fra lege, 5-8 dager etter første fraværsdag.

4. Gjentatte tilfeller av avglemte arbeidsoppdrag.

5. Lav arbeidseffektivitet. Registrerte arbeidstimer klare for fakturering til kunder utgjør 28,3 timer pr. måned som gjennomsnittlig for 18 måneder".

Det ble holdt forhandlingsmøte etter arbeidsmiljøloven §61 den 17 09 97. Didriksen fremsatte krav om å få stå i stillingen, men trakk senere kravet. Han fratrådte 30 09 97. Den 13 11 97 ble det foretatt ransaking og beslag hjemme hos Didriksen på grunnlag av en politianmeldelse fra O. Rønning AS for tyveri og underslag av datautstyr m.v. tilhørende firmaet. Etterforskningen i straffesaken er ikke avsluttet.

Ved stevning av 06 11 97 reiste Didriksen sak om oppsigelsens gyldighet. Brønnøy herredsrett avsa den 17 07 98 dom med slik slutning:

1. Oppsigelsen av Arne Johan Didriksen er usaklig.

2. O Rønning AS, dømmes til å betale Arne Johan Didriksen erstatning på bakgrunn av den usaklige oppsigelsen med et beløp stort kr 200000,- - kronertohundretusen-, med tillegg av 12% forsinkelsesrente regnet fra beløpets forfallstidspunkt og til betaling skjer.

3. O Rønning AS, frifinnes for krav på erstatning for endring av ferie.

4. Partene bærer sine egne saksomkostninger. 5. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten, vises til herredsrettens dom.

O. Rønning AS har i rett tid påanket herredsrettens dom. Arne Johan Didriksen har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling fant sted i Mosjøen fra 14-16 04 99. Det ble avgitt partsforklaringer og avhørt 17 vitner. For øvrig ble det foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken. Under ankeforhandlingen frafalt Didriksen kravet om erstatning for endret ferie. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

O. Rønning AS har i det vesentlige anført:

Forholdene for firmaet O. Rønning AS var svært vanskelig i 1997. Familien Rønning opplevde sykdom og dødsfall i april/mai 1997, samtidig som verkstedleder Willy Buskli ble langtidssykmeldt fra februar samme år.

Det finnes intet grunnlag for at Arne Johan Didriksen ble trakassert fordi han organiserte seg. På dette tidspunkt var bedriften i en svært vanskelig situasjon. Didriksens forklaring viser for øvrig at det hadde vært problemer også før mai 1997. Poenget er at Didriksen ikke godtok at Liv Rønning skulle lede bedriften i Odd Rønnings fravær og prioritere arbeidet for ham. Dette ligger i bedriftens styringsrett og har intet med organisasjonsforholdene å gjøre.

Ulovlige fravær.

Didriksens dagsrapportskjema viser at han ikke var ute i forbindelse med et arbeidsoppdrag 14 05 97, da han oppsøkte arbeidskontoret og forbundskontoret. Han hadde således et ulovlig fravær 14 05 97 på ca 1 1/2 time. Ifølge advarselen av 20 05 97 vil forholdet kunne få konsekvenser. Det er en selvfølge at ansatte ikke skal bruke arbeidstiden til private ærender, noe som også ble tatt inn i instruksen av 20 05 97. Utkast til arbeidsinstruks ble fremlagt for arbeidstakerne før 14 05 97. På dette tidspunkt visste arbeidsgiver at Didriksen var organisert, men ikke at han var tillitsvalgt. Dette ga ham uansett ikke anledning til å dra på fagforeningskontoret uten å spørre eller si fra. Når Didriksen har spurt om tillatelse til å besøke fagforeningskontoret har han fått anledning til det. 25 08 97 ba han Liv Rønning om å få en bekreftelse i forbindelse med et tillitsmannskurs, men spurte ikke om lov til å oppsøke fagforeningskontoret. Bekreftelsen kunne ha vært sendt på telefaks. I følge møtereferatet fra 26 08 97 unnlot Didriksen bevisst å føre besøket på dagsrapportskjemaet for å skjule fraværet. Hovedavtalens §6-9 forutsetter at den tillitsvalgte tar kontakt med bedriftsledelsen for å avklare slike fravær. Didriksen var klar over at bedriften var i en vanskelig situasjon. På bakgrunn av det som hadde funnet sted tidligere, fremstår forholdet som en ren provokasjon. Etter oppsigelsen fikk Didriksen fri i forbindelse med forhandlingsmøtet, men tok seg likevel til rette og hadde et ugyldig fravær 22 09 97. Hans handlingsmønster er av en slik karakter at bedriften fikk så liten tillit til ham at det var saklig grunn for oppsigelse.

Uhøflig opptreden.

Etter ferien i 1996 ga Odd Rønning klart uttrykk for at ferien måtte avvikles i juni /juli i 1997. Sommeren 1997 var det bare tre personer i bedriften. Dette var en helt annen og vanskeligere situasjon enn ved ferieavviklingen foregående år. Det må anses på det rene hva som ble sagt i telefonsamtalen med Kjell Rønning 30 06 97. Det ble dessuten lagt vekt på Didriksens opptreden for øvrig. Forholdet førte til skriftlig advarsel nr 2. Også denne gang ble det gjort oppmerksom på at gjentakelse kunne få konsekvenser.

Sykemeldinger i juli/august 1997.

Didriksen kritiseres ikke for at han har unnlatt å gi beskjed om sykdom samme dag han ble syk, men for at han ikke har gitt beskjed om varigheten av sykdomsperioden, og at han ikke leverte sykemeldinger før han kom tilbake på arbeid. Dette er alvorlig når bedriften var i en vanskelig situasjon, og ikke visste om de kunne disponere vedkommende arbeidstaker. I sykemeldingsperioden fra 02-13 07 97 ga han ikke beskjed om hvor lang tid han ville være sykemeldt. Heller ikke i forbindelse med sykefraværet fra 06-10 08 97 ga han beskjed om varigheten. Bedriften visste ikke når han ville komme på arbeid. Videre er det spørsmål om Didriksen arbeidet hos Kontor- Forum AS mens han var sykemeldt fra O. Rønning AS i tiden 01-14.10.97.

Avglemte oppdrag.

Liv Rønning noterte tilbakemeldinger fra kunder fortløpende slik de fremkommer i prosesskrivet av 01.12.98 (utdraget side 218), og overlot til Kjell Rønning å ta det opp med Didriksen. Episodene viser at han ikke klarte å strukturere sin arbeidsdag. Han har også selv forklart seg i samsvar med dette. Bedriften måtte til slutt ta konsekvensen av det og avslutte arbeidsforholdet. Selv om det ikke foreligger noen skriftlige advarsler, må det legges til grunn at han har fått en rekke muntlige tilrettevisninger vedrørende disse forhold. Faktagrunnlaget som bedriften har bygget på ved oppsigelsen er korrekt.

Lav arbeidseffektivitet.

Den effektivitetsmåling man har forsøkt å gjøre viser at Didriksen hadde lavere effektivitet enn de andre arbeidstakere i bedriften. Han har kun utfakturert 25,7 timer gjennomsnittlig i løpet av 6 måneder, mens han måtte ha fakturert ut 40 timer dersom han skulle gi inntjening til bedriften. Det vises også til at Didriksen ikke har fremlagt noen dagsrapporter for den perioden Liv Rønning var fraværende på grunn av morens sykdom. I denne tiden er det ikke fakturert noen oppdrag. Det vises til Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold, side 88, samt Willy Busklis vitneforklaring om at han måtte overta prioriteringen av Didriksens arbeidsoppdrag.

O. Rønning AS har dokumentert det grunnlag man har bygget sin oppsigelse på. Forholdene viser at det var saklig grunnlag for oppsigelse, jf arbeidsmiljøloven §60.

Etterfølgende forhold.

De beslag som er gjort hjemme hos Didriksen ble foretatt en måned etter at han hadde fått beskjed fra Kontor-Forum AS om å returnere materiell som tilhørte O. Rønning AS. Daglig leder i Kontor-Forum AS, Ørjan Moe, kjente ikke til at det fantes gjenstander tilhørende firmaet hjemme hos Didriksen. Didriksen har imidlertid opplyst at det meste av beslaget kan tilbakeføres til O. Rønning AS. Likevel viser hans politiforklaring at han har tatt utstyr fra Kontor-Forum AS hjem til seg, uten at Moe visste om det. Det er videre merkelig at det bare finnes to tilfeller hvor det kan dokumenteres at han har kjøpt fra O. Rønning AS til innkjøpspris, slik han hadde adgang til. Didriksen har selv satt seg i en stilling som gir grunnlag for avskjed. Han har fått beskjed om å tilbakelevere utstyret uten at han har etterkommet dette. Forholdet må anses som et grovt mislighold av arbeidsavtalen.

Når det etterfølgende straffbare forhold i seg selv ville vært avskjedsgrunn har Didriksen heller ikke krav på erstatning i oppsigelsessaken. Det er dertil et etterfølgende forhold som retten må se i sammenheng med oppsigelsessaken, idet det styrker grunnlaget for oppsigelsens saklighet.

Arbeidsmiljølovens §57 nr 1.

På bakgrunn av tidligere advarsler og tilrettevisninger måtte Didriksen forstå at han var i faresonen. 26 08 97 fikk han anledning til å forklare hvorfor han var fraværende fra bedriften dagen før. Bedriften fikk derved sitt faktiske grunnlag som førte til at de tok beslutningen om å si opp Didriksen. Det må legges til grunn at man drøftet om episoden skulle få konsekvenser for Didriksens arbeidsforhold, og at bedriften dermed har gjort det den kunne for at Didriksen skulle få anledning til å komme med sitt syn forut for oppsigelsen. O. Rønning AS foretok en grundig vurdering av spørsmålet før de tok sin beslutning.

Dersom det subsidiært skulle foreligge en saksbehandlingsfeil anføres det at feilen ikke har hatt noen betydning for oppsigelsesbeslutningen. Situasjonen var på dette tidspunkt så tilspisset at resultatet ikke ville ha blitt et annet om det hadde vært et formelt drøftingsmøte om oppsigelsen. Dersom grunnlaget hadde vært for dårlig, ville man ha endret avgjørelsen i forhandlingsmøtet i september. Kravet til drøftingsmøte er uansett bare et moment ved saklighetsvurderingen, og ikke en ugyldighetsgrunn i seg selv.

Odd Rønning har ikke vært kilde for avisoppslagene om Didriksen. Disse er foranlediget av ham selv. Odd Rønning har ikke på noen måte vært aktiv for å påkalle medias interesse. Heller ikke for øvrig er det noe hold i at Odd Rønning har gitt grunnlag for ryktespredning.

Odd Rønning AS har klart oppfylt sin bevisbyrde og foretatt en grundig vurdering av de faktiske forhold og utøvd et forsvarlig skjønn. Når det gjelder domstolenes prøvingsadgang med hensyn til arbeidsgiverens skjønn vises til Dege II, s. 440.

Erstatning.

Didriksen har langt på vei ikke lidt noe tap og har gode muligheter for å få arbeid innenfor sitt fag. Når det gjelder utmålingen av det økonomiske tap skal arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig tas i betraktning. Didriksen har selv satt seg i den situasjon at han er uten arbeid. Når det foreligger grunnlag for avskjed kan det ikke kreves erstatning. Etterfølgende forhold vil kunne ha betydning for vurderingen ved oppsigelsestidspunktet. O. Rønning AS har ikke utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, men Didriksen har selv i stor grad bidratt til å ødelegge eventuelle fremtidsmuligheter.

O. Rønning AS la ned slik påstand:

"1. O. Rønning AS frifinnes.

2. Arne Johan Didriksen dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av 12% forsinkelsesrente regnet fra forfallstidspunktet og til betaling skjer".

Arne Johan Didriksen har i det vesentlige anført:

Retten har full prøvelsesadgang når det gjelder begrunnelsen for oppsigelsen, dette gjelder også arbeidsgivers skjønn vedrørende oppsigelsesbeslutningen og rimelighetsvurderingen. Det vises til Rt-1984-1058. Denne avgjørelsen har senere vært lagt til grunn i rettspraksis, og viser en utvikling mot at domstolene har fått en utvidet prøvelsesadgang. Det er videre situasjonen på oppsigelsestidspunktet som skal legges til grunn, og de forhold som har vært motiverende for oppsigelsen. Etterfølgende forhold kan bare komme inn dersom de kan belyse faktum som var til stede på oppsigelsestiden, det vil si som skjerpende momenter. Helt nye forhold kan ikke trekkes inn, jfr. Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold s. 98 og 99.

Arbeidsgiveren har begått en saksbehandlingsfeil ved at det ikke ble foretatt drøftelse av oppsigelsen i henhold til arbeidsmiljøloven §57 nr 1. Møtet 26 08 97 var ikke forhåndsvarslet og uvedkommende personer var til stede. Det bestrides at feilen ikke har hatt innvirkning på oppsigelsesbeslutningen. Subsidiært må feilen likevel tillegges vekt ved erstatningsutmålingen, fordi den har ført til at bedriftens grunnlag for de faktiske omstendigheter har sviktet, jf RG-1997-83.

Ved fastleggelsen av arbeidstakernes oppsigelsesvern må det tas utgangspunkt i arbeidsmiljølovens §1, jfr §60. Forarbeidene viser at det har vært en utvikling i retning av å styrke arbeidstakernes vern, noe som har vesentlig betydning i forhold til hvilken rettspraksis som skal legges til grunn.

Ugyldig fravær Det foreligger intet ugyldig fravær av en slik art at det kan begrunne oppsigelse. Det første tilfellet 14 05 97 skjedde på grunnlag av den praksis bedriften hadde hatt i mange år. Dette inntraff før arbeidsinstruksen ble levert ut.

Den 25 08 97 meldte Didriksen fra til Liv Rønning at han måtte levere en bekreftelse til forbundskontoret samme dag. Han unnlot å skrive det i dagsrapporten fordi han ikke ville ha konflikt med arbeidsgiveren. Likevel hadde han saklig grunn for å oppsøke forbundskontoret. Selv om det formelt ikke forelå tariffavtale på dette tidspunkt, la likevel hovedavtalens bestemmelser en sterk føring på forholdet. Det vises til hovedavtalens §6-6 og §6-9. At Didriksen ikke søkte ledelsen om fri kan uansett ikke anses som en alvorlig overtredelse. Den 22 09 97 hadde Didriksen fått samtykke til å bruke bedriftens bil til et privat ærend. Han ble et kvarter lenger enn han hadde fått tillatelse til fordi han ble forsinket.

Uhøflig opptreden Det bestrides at Didriksen har opptrådt uhøflig overfor Kjell Rønning. Advarselen er således uberettiget. Det er uklart hva som ble sagt i telefonsamtalen og ordbruken er uansett ikke grov. Arbeidsgiveren har dessuten ikke oppfylt drøftingsplikten etter ferieloven §6. Arbeidsgiverens passivitet må anses som en aksept av ferielisten som ble satt opp, og han må derved bære ansvaret for at feriekonflikten oppsto. Kjell Rønning var heller ikke noen formell leder for bedriften.

Sykemeldinger Sykemeldingene er klart i samsvar med folketrygdloven §8-7 om dokumentasjon. Det er overhodet ikke tale om noen ulovlig tilbakedatering. I forhandlingsmøtet i september visste bedriften at sykemeldingene ikke var tilbakedatert, og dermed at begrunnelsen for oppsigelsen ikke var korrekt på dette punkt. Didriksen har i alle tilfellene ringt bedriften når han fikk sykemeldingen og sagt fra hvor lenge han ble borte, og så tatt meldingene med seg når han kom tilbake i arbeid. Dette er vanlig praksis. Det vises til Liv Rønnings forklaring om at det kunne ta opptil to dager før han ga beskjed om sykefraværet, det vil si på det tidspunkt han hadde fått kjennskap til hvor lenge sykemeldingen ville vare. Didriksen var ikke i arbeid hos KontorForum AS i sin siste sykemeldingsperiode.

Avglemte oppdrag Det bestrides at det forholder seg slik som anført av arbeidsgiver. For lagmanns retten foreligger det 16 nye forhold som ikke ble tatt opp for herredsretten. Materialet viser at man var ute etter å felle Didriksen. Bare noen få episoder er beskrevet før mai 1997, men fra dette tidspunkt aksellererer det voldsomt. Episodene er dels ukjent for Didriksen, dels avkreftet av kunder, mens noen få er erkjent. Det siste dreier seg om bagatellmessige forhold som kundene ikke har klandret Didriksen for. Etter bevisførselen har det også forekommet tilsvarende avglemmelser etter at Didriksen sluttet. Ingen av episodene ble tatt opp med ham. Det vises til Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold, side 226 og 227.

Lav arbeidseffektivitet Antall utfakturerte timer kan ikke på noen måte si noe om en person er effektiv eller ikke. Det er arbeidsgivers ansvar å legge opp et system hvor arbeidsprestasjonene kan måles. Didriksens kontakt med leverandører og kunder var viktig nettopp i hans stilling. Johnny Dahl utførte helt andre oppgaver og hans timelister har derfor ikke relevans som sammenligningsgrunnlag. Didriksen har utført den innsats som kan forventes overfor arbeidsgiver. Det vises til Evju og Jakhelln: Arbeidsrettslige emner, side 271.

Ingen av de grunnlag arbeidsgiver har anført gir adgang til oppsigelse. Det faktagrunnlag man har bygget på er heller ikke bevist. Under enhver omstendighet foreligger det ikke tilstrekkelig grunnlag for at oppsigelsen er saklig, og det er ikke forholdsmessighet mellom forgåelse og reaksjon.

Didriksen har vært trakassert fra arbeidsgivers side etter at han fagorganiserte seg. Før mai 1997 hadde han et greit forhold til ham. Etter arbeidsmiljøloven §12 nr 1 skal arbeidstakerne ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Det er med andre ord lagt et strengt ansvar på arbeidsgiveren. Det vises også til at bedriften fremla en alternativ lønnsavtale som man ikke fikk lov til å sende fagforeningskontoret. Bedriften var på dette tidspunkt fullt innforstått med at det ville bli fremsatt krav om tariffavtale og at det dermed ville komme krav om høyere lønn. Uansett var dette en sak som skjerpet forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Den vanskelige situasjonen som familien opplevde i mai 1997 berettiget ikke til å behandle de ansatte slik man gjorde. Bedriften hadde plikt til å handle profesjonelt, og ikke trekke inn utenforstående personer som ikke hadde noe i bedriften å gjøre for å håndtere personalsaker.

Straffbare forhold Disse forhold kan under enhver omstendighet ikke få betydning i oppsigelsessaken, ettersom de er oppstått lenge etter oppsigelsestidspunktet. Dersom retten skal tillegge de etterfølgende forhold vekt, må det stilles beviskrav i nærheten av strafferettens nivå. I dette tilfellet er eventuelle straffbare forhold basert på rene mistanker, og er en reaksjon på søksmålet.

Didriksen skrev kvitteringer til seg selv i god tro. Dersom han hadde ønsket å stjele utstyr ville det vært enklere for ham å bare ta det med seg hjem uten å skrive kvitteringer. Det var nemlig ingen form for lagerføring av utstyret. At han skulle ha gjemt på kvitteringene i tilfelle en sak, blir dermed helt søkt. Et modem er det eneste utstyr Didriksen har erkjent å ha hatt hjemme som tilhører bedriften. Han var nedkjørt og syk etter at han sluttet, og har ikke bevisst forsøkt å underslå det. At han utsatte seg for mistanke ved å ta med seg utstyr hjem, kan ikke brukes som begrunnelse for å unnlate å tilkjenne ham erstatning for tort og svie. Det dreier seg om mindre utstyr som han tok med seg i full åpenhet, fordi han utførte arbeid for bedriften hjemme.

Didriksens netto lønnstap født xx.xx.99 utgjør til sammen kr 66126,-. Frem til 15 05 99 ville han ha tjent brutto kr 355946,- hos O. Rønning AS. Det skal ikke gjøres fradrag for dagpenger ettersom han har tilbakebetalingsplikt. Etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd skal det foretas en helhetsvurdering ved erstatningsutmålingen. Det gjelder både økonomisk tap og erstatning for ikkeøkonomisk skade. I følge forarbeider og rettspraksis skal det ikke foretas en nettotapsberegning. Når det gjelder erstatning for fremtidig tap vil det komme inn en påregnelighetsbetraktning, jf Rt-1997-1506.

Didriksen måtte selv si opp hos Kontor-Forum AS fordi det nærmest ble umulig for ham å være ansatt der. Han kunne ikke ha kontakt med kunder og var i en tvangssituasjon da han sluttet. I følge forarbeidene skal erstatningsbestemmelsene ha en preventiv effekt overfor arbeidsgiver. Det vises til Evju og Jakhelln: Arbeidsrettslige emner s. 159. En overreaksjon fra bedriftens side gir uansett grunnlag for tort- og svieerstatning, selv om arbeidstakeren skulle være noe å bebreide. Det må også tillegges vekt at oppsigelsen har sin bakgrunn i at Didriksen var tillitsvalgt, og at han i ettertid ble svertet av Odd Rønning overfor utenforstående.

Arne Johan Didriksen har lagt ned slik påstand:

"I hovedanken

Brønnøy herredsretts dom av 17.07.98 pkt 1 stadfestes.

I motanken

1. O. Rønning AS dømmes til å betale Arne Johan Didriksen erstatning fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av 12% forsinkelesrente regnet fra beløpets forfallstidspunkt og til betaling skjer.

Felles i anke og motanke

1. O. Rønning AS dømmes til å betale sakens omkostninger for herreds retten og lagmannsretten, med tillegg av 12% forsinkelsesrente regnet fra forfallstidspunkt og til betaling skjer".

Lagmannsretten bemerker:

Retten skal som utgangspunkt ta stilling til om de grunnlag som O. Rønning AS bygde på ved oppsigelsestidspunktet ga saklig grunn til å si opp Didriksen, jfr arbeidsmiljøloven §60 nr 1. Dette innebærer at retten "kan prøve om oppsigelsen bygger på et riktig og fyllestgjørende faktisk grunnlag, om den begrunnelse som ligger til grunn bygger på relevante argumenter, om vurderingen har tilstrekkelig bredde, således også om avveiningen omfatter de rimelighetshensyn som gjør seg gjeldende i forhold til arbeidstakeren", jfr Rt-1984-1058.

Innledningsvis nevnes at Odd Rønning er enestyre og eneaksjonær, samt daglig leder i O. Rønning AS. I 1997 hadde bedriften fem ansatte. Daværende leder på verkstedet, Willy Buskli, ble langtidssykemeldt i februar 1997. Videre ble Odd Rønning alvorlig syk i slutten av april samme år og var sykemeldt til 01 10 97. I perioden mai til oktober 1997 var således bare tre av de fast ansatte til stede i bedriften. I Odd Rønnings sykefravær fungerte hans datter, Liv Rønning, som daglig leder. Hun arbeider ellers som kontoransatt i firmaet. I denne perioden ble Odd Rønnings sønner, Kjell Rønning, som er lensmannsbetjent ved Alstahaug lensmannskontor, og Odd Magne Rønning, som er ambulansepersonell, trukket inn i bedriften for å bistå Liv Rønning. Etter det lagmannsretten forstår gjaldt dette særlig i forhold til personalsaker, som i hovedsak ble håndtert av Kjell Rønning. Han hadde i følge Odd Rønnings partsforklaring fullmakt til å handle for ham i sykdomsperioden. Det foreligger imidlertid ingen skriftlig fullmakt. Odd Magne Rønning er etter det opplyste varamedlem til styret i O. Rønning AS.

Videre ble Liv Rønnings samboer, Frank Karlsen, engasjert av bedriften i løpet av vinteren for å bistå Odd Rønning med utarbeidelse av et internkontrollsystem. Karlsen arbeidet videre med denne oppgaven i samarbeid med bl.a. Kjell Rønning etter at Odd Rønning ble sykemeldt. Karlsen er selvstendig næringsdrivende med eget firma. Arbeidsavtalen som ble undertegnet 20 og 22 05 97, samt en arbeidsinstruks datert 20 05 97, er i følge Odd Rønning et resultat av internkontrollarbeidet. Dette ble som det fremgår utlevert og iverksatt i hans sykdomsfravær.

Arne Johan Didriksen hadde over tid vært misfornøyd med opplæringsmulighetene i bedriften, samt lønnen. Dette var bakgrunnen for at han fagorganiserte seg i begynnelsen av mai 1997. Etter bevisførselen legges det til grunn at Didriksen lå under tarifflønn for sammenlignbare stillinger, og lagmannsretten sitter også med det inntrykk at bedriftens ledelse hadde liten forståelse for at Didriksen som dataansvarlig hadde stort behov for oppdatering i forhold til nye produkter mv. Lagmannsretten kan vanskelig finne bevismessig dekning for at Didriksen ble utsatt for trakkasering fra arbeidsgivers side fordi han var fagorganisert, men bevisførselen etterlater likevel et inntrykk av at O. Rønning AS ikke har vært spesielt positiv til at ansatte organiserer seg.

Med dette som bakgrunn går retten så over til å behandle de enkelte episoder som danner grunnlaget for oppsigelsen.

Ulovlig fravær.

Som før nevnt ble det utarbeidet en arbeidsinstruks som i følge sin egen tekst ble utlevert tirsdag 20 05 97. Instruksens punkt 4 har følgende innhold:

Bruk av firmabil, -telefon eller arbeidstid til private ærend - som ikke er forhåndsklarert med bedriftens ledelse - er grunnlag for advarsel og i gjentakelsestilfeller grunnlag for avskjed.

Partene har forskjellig syn på om instruksens innhold var kjent for de ansatte før 20 05 97, og i mangel av andre sikre holdepunkter må lagmannsretten legge det som er anført i dokumentet til grunn. Det er ikke opplyst at instruksen ble drøftet med de ansatte før den ble utlevert.

I begrunnelsen for oppsigelsen er det vist til advarsel av 20 05 97, som gjelder et fravær og bruk av bedriftens kjøretøy privat den 14 05 97 fra kl 09.30 - 11.30. Advarselen ble gitt på bakgrunn av en opplysning om fraværet i Didriksens dagsrapportskjema for 14 05 97, og gjelder besøk på arbeidskontoret og fagforeningskontoret. Han hadde ikke klarert fraværet med ledelsen på forhånd. Besøket på arbeidskontoret ble gjort for å innhente opplysninger om tiltredelsestidspunktet i forbindelse med at det skulle opprettes arbeidskontrakt. Didriksen mente at de opplysninger bedriften hadde ført opp ikke var korrekt. I disse dagene ble det avholdt flere møter med bedriftsledelsen vedrørende ansattes lønns- og arbeidsforhold, bl.a. ble det avholdt et møte angående arbeidsavtalen kl 12.00 samme dag. På dette tidspunkt forelå heller ikke arbeidsinstruksen. Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig med herredsretten i at det ikke kan anses særlig kritikkverdig at Didriksen benyttet arbeidstiden til å følge opp noe som arbeidsgiveren selv hadde satt i gang og brukte arbeidsdagen til.

Oppsigelsen er også begrunnet med at Didriksen hadde et fravær den 25 08 97 fra kl 13.20 - 14.20. Dette fraværet ble ikke ført opp på dagsrapportskjemaet. I møte den 26 08 97, hvor varatillitsvalgt Johnny Dahl, Liv Rønning, Frank Karlsen og Kjell Rønning var til stede, forklarte Didriksen at han var på forbundskontoret til NEKF for å ordne med papirer i forbindelse med et tillitsmannskurs som han skulle delta på 27-29 08 97. Han lot være å føre besøket i dagsrapporten for å unngå bråk med bedriften. Arbeidssituasjonen var på dette tidspunkt tilspisset. Didriksen og Liv Rønning har ulike forklaringer om hvorvidt Didriksen sa fra til henne at han måtte dra til forbundskontoret for å levere dokumentasjonen. Rønning mente at han bare sa at NEKF måtte ha papiret samme dag. Under enhver omstendighet er det grunn til å rette kritikk mot Didriksen for at han unnlot å føre besøket opp på timelisten. På den annen side hadde også dette besøket en viss tilknytning til arbeidsforholdet.

Videre har O Rønning AS trukket frem to lignende episoder som har skjedd etter at oppsigelsen fant sted. I det ene tilfellet skal Didriksen ha vært observert ved NEKF-kontoret den 16 09 97, uten at dette fremgår nærmere av dokumentene. I det andre tilfellet fikk han den 23 09 97 en skriftlig advarsel for å ha vært et kvarter for lenge ute i sammenheng med at han hadde fått ledelsens samtykke til å disponere bedriftens kjøretøy i lunsjtiden. O. Rønning AS oppfattet dette, etter det lagmannsrettens forstår, som en provokasjon fra Didriksens side. Didriksen har til det sistnevnte forklart at han ble forsinket i forbindelse med et besøk i banken. Grunnlaget for de sistnevnte episodene fremstår dels som uklart og mindre vesentlig. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på disse forhold.

Uhøflig opptreden og manglende samarbeidsevne

O. Rønning AS har under henvisning til advarsel av 01 07 97 også begrunnet oppsigelsen med uhøflig oppførsel mot bedriftens ledelse og manglende samarbeidsevne. Advarselen knytter seg til en uenighet mellom Didriksen og O. Rønning AS vedrørende ferieavviklingen sommeren 1997 og lyder som følger:

"Du gis herved advarsel for din oppførsel og språkbruk under samtale pr telefon mandag 30.06.97 under forsøk på å drøfte ferieavvikling.

Under samtalen ble det på saklig måte av undertegnede bedt om forståelse for at firmaet var avhengig av at de ansatte var tilstede etter fellesferien på grunn av forventet høy aktivitet i Sandnessjøen da flere firmaer har bebudet at de er i ferd med å etablere seg på stedet.

Til dette utbrøt du: "Du må faen ikke påstå at ikke jeg tidligere har tatt hensyn til firmaet. På fem år har jeg tatt ferie to ganger".

Slikt oppførsel og språkbruk overfor representant for firmaets ledelse er ikke akseptabel og det gjøres oppmerksom på at gjentakelser vil få konsekvenser for ditt ansettelsesforhold."

Bakgrunnen for konflikten var at Didriksen i mai 1997 hadde satt seg opp på ferielisten de to siste ukene i juli og første uke i august, selv om Odd Rønning året før hadde uttalt at ferien burde avvikles i juni/juli i 1997. Kjell Rønning tok dette opp med Didriksen den 19 06 97. Ovennevnte telefonsamtale fant sted ved at Kjell Rønning ringte hjem til Arne Johan Didriksen 30 06 97, mens han var sykemeldt, for å drøfte ferieavviklingen på nytt. Partene er uenige om hva som ble sagt i telefonsamtalen, men lagmannsretten finner i likhet med herredsretten at denne episoden under enhver omstendighet ikke vil ha noen avgjørende betydning ved vurderingen av oppsigelsens saklighet. Det må bl.a. tas hensyn til at uttalelsen falt i en opphisset situasjon hvor konflikten allerede hadde tilspisset seg, og at Kjell Rønnings posisjon i firmaet kunne fremstå som noe uklar for Didriksen. Kjell Rønning var formelt sett ingen arbeidsgiverrepresentant. Ferieavviklingen kan heller ikke ses å være drøftet i samsvar med ferieloven §6. Det tilføyes at Didriksen ble pålagt å avvikle ferien innen juli måned, men ble sykemeldt første uke i august.

Sykemeldinger.

Oppsigelsesgrunnlaget går ut på at Didriksen i forbindelse med tre sykemeldingsperioder i løpet av juli og august 1997, ikke ga melding til arbeidsgiveren om sykeperiodens varighet før etter 58 dager fra første fraværsdag - når bedriften mottok skriftlig sykemelding fra lege. Dessuten er det vist til at to sykemeldinger var tilbakedatert. Didriksen er ikke anklaget for å ha unnlatt å gi beskjed første fraværsdag om sykdom.

Det må legges til grunn at Didriksen ikke kan lastes for at to sykemeldinger ble tilbakedatert, og at dette heller ikke skjedde i strid med folketrygdloven §8-7 om dokumentasjon. Lagmannsretten finner ikke grunn til å kommentere dette nærmere.

Det er på det rene at arbeidsgiveren hadde behov for å få vite varigheten av Didriksens sykefravær, særlig på bakgrunn av den vanskelige bemanningssituasjonen som bedriften befant seg i på denne tiden. Didriksen mener selv at han varslet fra samme dag som han ble syk, og deretter ga beskjed om sykeperiodens lengde når han fikk sykemeldingen. For øvrig har bevisførselen omkring dette tema gitt retten få holdepunkter med hensyn til når bedriften fikk melding om sykemeldingens varighet, og forholdet bærer ellers preg av den konfliktsituasjon som da hadde oppstått. Arbeidsgiveren tok således heller ikke noe initiativ for å avklare spørsmålet med Didriksen når han ble syk. Forholdet kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke tillegges særlig vekt ved saklighetvurderingen.

Avglemte oppdrag

O. Rønning AS har i et prosesskriv listet opp en rekke tilfeller hvor Didriksen skal ha glemt å utføre oppdrag. Det gjelder bl.a. at han har glemt å skrive tilbud til kunder, ikke utført reparasjoner og annen service, avglemte varebestillinger for kunder, ikke sørget for at det ble utskrevet faktura mv. Det er notert to episoder fra 1993, én fra 1996 og hele seksten tilfeller i 1997, hvorav femten fra og med mai måned. Det er opplyst at listen over gjenglemte oppdrag ble skrevet ned på bakgrunn av notater som Liv Rønning gjorde på oppdrag fra Kjell Rønning.

Didriksen har erkjent noen av forholdene og har forklart seg om disse. Endel av episodene var ukjente for ham, og i enkelte tilfeller var han sykemeldt på de aktuelle tidspunktene. Noen av de berørte kundene har vært ført som vitner, men ingen av disse hadde noe spesielt å utsette på Didriksen, eller ga uttrykk for tydelig misnøye med den behandlingen de hadde fått. Lignende episoder skal ha inntruffet også etter at Didriksen sluttet. Etter bevisførselen er det således uklart hvordan det faktisk forholder seg i en del tilfeller, og om dette har hatt noen konsekvenser for bedriften. Noen glipp fra Didriksens side synes også å ha sammenheng med uheldige arbeidsrutiner i bedriften.

En annen sak er at arbeidsgiveren ikke tok noen av episodene opp med Didriksen våren/sommeren 1997, nettopp i det tidsrom hvor uteglemmelsene angivelig økte kraftig. Registreringen gir derfor inntrykk av å være en form for bevissanking med tanke på en forestående arbeidsrettstvist. Slik bevisførselen ble presentert under hovedforhandlingen, kan lagmannsretten samlet sett ikke legge vekt på dette som oppsigelsesgrunnlag.

Lav effektivitet

Lagmannsretten legger til grunn at det over lengre tid hadde pågått en diskusjon generelt i bedriften om at effektiviteten burde bedres. I denne sammenheng ble det særlig fokusert på at antall utfakturerte timer burde økes. Når det spesielt gjelder Didriksen har hans tidligere arbeidsleder hos O. Rønning AS, Willy Buskli, forklart at han var ustrukturert i sitt arbeid, at arbeidsoppdrag ble liggende lenge, og at han måtte prioritere oppdrag for ham.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at Didriksen hadde en stilling som ikke var direkte sammenlignbar f.eks. med Johnny Dahls arbeidsoppgaver, og at det derfor blir lite tjenlig å måle effektivitet på grunnlag av antall utfakturerte timer. Det er på det rene at Didriksen hadde betydelig færre utfakturerte timer enn Dahl. Sistnevnte arbeidet hovedsaklig på verkstedet hvor det meste av arbeidet kunne faktureres, mens Didriksen også utførte salgsarbeid, service/garantiarbeide og vareleveranser som ikke var fakturerbart. Antall utfakturerte timer økte betydelig i en periode hvor Didriksen fikk anledning til å arbeide mer på verkstedet. Vurderingen av effektiviteten synes etter dette å ha nær sammenheng med hvordan arbeidsoppgavene var organisert, noe som ligger under ledelsens ansvar. Det må derfor kreves godtgjort at Didriksens arbeidsprestasjoner lå klart under det som kunne forventes av ham, før det kan reageres med oppsigelse på dette grunnlag. Selv om det skulle hefte noe ved Didriksens måte å utføre arbeidet på, kan lagmannsretten likevel ikke se at et klart avvik er sannsynliggjort.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av ovennevnte forhold enig med herredsretten i at det ikke foreligger saklig grunnlag for oppsigelse av Arne Johan Didriksen, og at oppsigelsen derfor må kjennes ugyldig. De fleste av forholdene som danner grunnlag for oppsigelsen er klart preget av den underliggende konflikt mellom partene, og at det nok skortet endel på bedriftens evne til ledelse. Man kan stille spørsmål om bedriften har foretatt en riktig strategisk vurdering i sin vanskelige personellsituasjon ved å prioritere gjennomføringen av internkontroll på dette tidspunkt. I tillegg dessuten å legge såvidt stor vekt på oppfølgningen av Didriksen. Bedriften var i den situasjon at en konsentrasjon om eksisterende personellressurser burde være av overordnet betydning.

Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at møtet som ble avholdt 26 08 97, ikke tilfredsstiller kravene til drøftelse etter arbeidsmiljøloven §57 nr 1 annet ledd, og viser forsåvidt til herredsrettens bemerkninger om dette. Lagmannsretten er også enig med herredsretten i at det på grunnlag av den tilspissede situasjon som forelå mellom partene, neppe er grunn til å anta at resultatet ville ha blitt et annet selv om drøftingsplikten var blitt overholdt.

O. Rønning AS har anført at spørsmålet om oppsigelsens saklighet må ses i sammenheng med angivelig straffbare forhold som bedriften er blitt oppmerksom på etter at Didriksen hadde sluttet. Dette dreier seg om et nytt forhold som ikke var med i grunnlaget for oppsigelsen. Som hovedregel er det forholdene på oppsigelsestidspunktet som er avgjørende, men spørsmålet vil under enhver omstendighet kunne ha betydning for erstatningsutmålingen.

Arne Johan Didriksen ble den 09 11 97 anmeldt for tyveri og underslag fra O. Rønning AS. Under ransaking i hans privatbolig 13 11 97 ble det beslaglagt en god del datautstyr. Etterforskningen i straffesaken er etter det lagmannsretten forstår ikke avsluttet og det er ikke tatt noen påtalemessig avgjørelse i saken. Didriksen har opplyst at det meste av gjenstandene som er tatt med i beslagsrapporten stammer fra O. Rønning AS, men dette er ikke i seg selv noen bekreftelse på at de er urettmessig fravendt bedriften. Endel av gjenstandene er dokumentert betalt. Didriksen har også forklart at han tok datautstyr med seg hjem for å kunne utføre arbeid der. Etterhvert oppfattet han dette som en akseptert praksis og sluttet å spørre om tillatelse til å gjøre det. Det eneste han har erkjent å ha hatt hjemme etter at han sluttet, og som skulle vært tilbakelevert O. Rønning AS, er et modem. Det tilføyes at O. Rønning AS ikke har hatt rutiner for å registrere eventuelt svinn fra lager. I sammenheng med etterforskningen har Didriksen fremlagt endel regninger som han har utstedt til seg selv, og hvor han har kvittert for egne kjøp. Disse kvitteringene har i ettertid ikke kunnet gjenfinnes i bedriftens regnskaper.

Lagmannsretten har slik saken ligger an ikke grunnlag for å ta stilling til om det foreligger straffbare forhold, verken objektivt eller subjektivt. Dette spørsmålet vil få sin avklaring i den pågående straffesak.

Erstatning

Arne Johan Didriksen har etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd krav på erstatning. Erstatningen skal fastsettes til et beløp som under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finnes rimelig. Bestemmelsen gir med andre ord anvisning på en skjønnsmessig helhetsvurdering.

Arne Johan Didriksen ble ansatt som salgskonsulent og servicetekniker hos Kontor-Forum AS den 15 10 97 og sluttet etter eget ønske 01 04 98. Deretter hadde han et tidsbegrenset engasjement hos Siemens frem til 18 07 98. Han ble så ansatt i et elektrofirma, Mesterlys, den 01 09 98 og arbeidet her frem til firmaet gikk konkurs rundt 01 04 99. Det er opplyst, og lagmannsretten legger til grunn, at hans lønn inkl. feriepenger ville ha vært ca kr 18700,- pr måned hos O. Rønning AS. Netto lønnstap frem til 15 05 99 utgjør etter fremlagt oppstilling totalt ca kr 66126,-. Selve tallberegningen er ikke bestridt av O. Rønning AS. Didriksen vil være berettiget til arbeidsledighetstrygd i tiden fremover dersom han ikke skaffer seg nytt arbeid. Slik trygd er refusjonspliktig, og det er derfor ikke grunnlag for å gjøre fradrag for denne ytelse.

Didriksen ønsker ikke å gå tilbake i arbeid hos O. Rønning AS og har krevd erstatning for fremtidig økonomisk tap. Ved denne vurderingen vil arbeidstakerens alder, utdanning og arbeidserfaring være aktuelle momenter, jfr Rt-1997-1506. Didriksen er ung og har utdanning og yrkeserfaring innenfor databransjen. Dette burde i utgangspunktet tilsi at han utgjør en etterspurt arbeidskraft. Han har imidlertid hevdet at hans fremtidige arbeidsmuligheter er betydelig redusert som følge av den omtale anmeldelsen mot ham har fått i lokalmiljøet. Saken har vært slått opp i lokalpressen. Dette førte til at han følte det umulig å ha kundekontakt, og var bakgrunnen for at han så seg nødt til å slutte hos Kontor-Forum AS. På den annen side er det et faktum at Didriksen på tross av de verserende saker fikk nytt arbeid hos Mesterlys relativt raskt, etter at han var ferdig med oppdraget hos Siemens. Lagmannsretten kan således ikke finne det sannsynliggjort at det er påregnelig at Didriksen vil bli nødt til å gå lenge arbeidsledig som følge av anmeldelsen i kjølvannet av arbeidsrettssaken. Erstatningen settes etter dette skjønnsmessig til kr 110000,-, hvorav kr 70000,- utgjør erstatning for lidt lønnstap.

Et flertall av rettens medlemmer - fagdommerne - Synnøve Nordnes og Inger Lyng, samt 3 meddommere - er enig med herredsretten i at det ikke bør utmåles oppreisningserstatning. Didriksen har langt på vei selv satt seg i en situasjon hvor han har fått mistanke om økonomiske uregelmessigheter rettet mot seg. Han har erkjent å ha beholdt et modem tilhørende O. Rønning AS lenge etter at han sluttet, til tross for at han i brev av 14 10 97 fra Kontor-Forum AS fikk beskjed om å returnere alt materiell som tilhørte hans tidligere arbeidsgiver. Likeledes har Didriksen i sin politiforklaring opplyst om tilfeller hvor han også har tatt med utstyr hjem og brukt det til private formål, uten å spørre om tillatelse, og begrunnet dette med at han anså gjenstandene som verdiløse. Etter flertallets oppfatning var det videre meget klanderverdig av Didriksen å skrive ut kvitteringer til seg selv når han tok ut gjenstander fra bedriften. Det er ikke fremkommet at dette var en akseptert praksis på arbeidsplassen, eller at andre ansatte gjorde det. Ellers legges det en viss vekt på at det var Didriksens fagforening som i første omgang påkalte medias interesse for saken ved å innkalle til pressekonferanse i etterkant av forhandlingsmøtet i september 1997. Selv om det ut fra bevisførselen er sannsynlig at Odd Rønning har omtalt Didriksen overfor utenforstående på en kritikkverdig måte, finner flertallet hensett til arbeidstakerens forhold at det samlet sett ikke er grunnlag for oppreisning.

Mindretallet - lagdommer Bjørnar Stokkan og 1 meddommer - er kommet til et annet resultat hva angår oppreisning. Mindretallet legger ikke avgjørende vekt på om Didriksen har tatt med seg utstyr og annet hjem. O. Rønning AS har ikke godtgjort at de aktuelle gjenstander, herunder programvare, var urettmessig unndratt. Dessuten var dette et forhold som ikke var kjent, og derved ikke vektlagt ved oppsigelsen.

Mindretallet legger heller ikke avgjørende vekt på Didriksens skriving av kvitteringer til seg selv. O.Rønning AS har ikke ført tilstrekkelig bevis for at de aktuelle kvitteringer Didriksen skrev ut ikke korresponderte med lovlig kjøp av varer. Bedriften kunne med letthet fremlagt bruttopriser inklusive avanse til illustrasjon av sin påstand om at Didriksen ikke forholdt seg korrekt ved uttak av varer til full pris. Mindretallet finner likevel grunn til å kritisere Didriksen for denne praksisen, selv om det ikke får betydning for erstatningsfastsettelsen.

Derimot legger mindretallet stor vekt på den notoriske innsats O.Rønning AS har utvist i forbindelse med innsamling av bevis til bruk i oppsigelsessaken, samt den aktivitet som er utvist i ettertid ved negativ omtale av Didriksen. Selv om bedriften var i en svært vanskelig situasjon etter dødsfall og sykdom, finner mindretallet at personaladministrasjonen fra mai 97 var håndtert på en lite heldig måte. Mindretallet mener det var klanderverdig av bedriften å sette personalet, derunder i særdeleshet Didriksen, under press ved å overlate alle negative utslag av personalledelse til lensmannsbetjent Kjell Rønning. Den plutselige dreining i personalpolitikk fra mai og ut til og med oppsigelsen, finner mindretallet bevist å være et ledd i en planlagt prosess som ledet frem til oppsigelse av Didriksen. Mindretallet mener disse forhold gjorde det forståelig at Didriksens organisasjon fokuserte på oppsigelsen via media. Det er imidlertid ikke dette fokus som skapte problemer for Didriksen i ettertid, men snarere den mer direkte og personlige negative omtale O.Rønning AS utviste overfor kunder og andre. Dette var personer og firma Didriksen klart ville komme i kontakt med hvis han senere skulle fortsette å virke innenfor den bransje han har utdannelse, og innenfor det geografiske område han naturlig hører til.

På denne bakgrunn finner mindretallet at O.Rønning må dømmes til å betale oppreisning med et beløp som passende kan settes til kr 50 000,-

Både flertallet og mindretallet baserer saksomkostningsavgjørelsen på sine respektive standpunkter med hensyn til realiteten.

Flertallet legger til grunn at hovedanken delvis har ført frem, idet O. Rønning AS har fått medhold i sin subsidiære anførsel om nedsettelse av erstatningen for lønnstapet. Videre har Didriksen under hovedforhandlingen frafalt kravet om erstatning for endring av ferie. Hver av partene skal derfor bære hver sine omkostninger, jfr tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §174 første ledd. Flertallet er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse som stadfestes.

Etter flertallets stemmegivning har motanken vedrørende kravet om erstatning for ikkeøkonomisk tap vært forgjeves, og Didriksen skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens omkostninger i anledning denne anken. Flertallet finner imidlertid at det foreligger "særlige grunner" for å frita Didriksen for erstatningsplikten, idet dette kravet har en nær tilknytning til erstatningsspørsmålet i hovedanken. Det var derfor naturlig at han fikk dette behandlet på nytt når saken ble anket fra motpartens side.

Mindretallet er kommet til samme resultat som flertallet når det gjelder hoved anken. Når det gjelder motanken legger mindretallet til grunn at anken har ført frem, og at Didriksen derfor skal tilkjennes saksomkostninger, jfr tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §172.

Domsslutning:

I hovedanken

1. Herredsrettens dom punkt 1 og 4 stadfestes.

2. O. Rønning AS dømmes til å betale Arne Johan Didriksen erstatning med 110.000 - kroneretthundreogtitusenkroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av 12 % forsinkelsesrente p.a. fra oppfyllelsestidspunktet til betaling skjer.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger.

I motanken

1. O. Rønning AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.