LH-1999-174

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-09-30
Publisert:	LH-1999-00174
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr. 99-1006/1008 - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00174 M og LH-1999-00175 M.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Kst. statsadvokat Torstein Hevnskjell, Tromsø) mot A i sak nr 99-174 M og B i sak nr 99-175 M (Forsvarere: Advokat Ellen Holager Andenæs og advokat Torstein Rugtvedt, Tromsø).
Forfatter:	Lagdommer Dag Nafstad, formann. Sorenskriver Bård Olav Røsæg. Sorenskriver Harald Jølle. Lagretteutvalg
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §162, §229, §232, §352a, §60, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §436, §437

Tiltalte A er født xx.xx.1965, han er norsk statsborger med adresse - - -gata 41, 0187 Oslo. Han er bygningsarbeider og har en inntekt på kr 10.000 netto pr måned. Han er samboer, men har ingen forsørgelsesbyrde. Han har ingen formue. Han har en gjeld på ca kr 20.000.

Statsadvokatene i Troms og Finnmark har satt ham under tiltale ved Hålogaland lagmannsrett 23 mars 1999 til fellelse etter:

«Straffeloven §162 første og annet ledd jf. femte ledd

for ulovlig å ha ervervet, oppbevart eller overdratt narkotika, og overtredelsen anses som grov, idet det særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

a) Ved en anledning våren 1997 i Oslo mottok han ca 100 gram amfetamin som han transporterte til Tromsø og overlevert til C.

b) Senere våren 1997 i Tromsø solgte han ca 100 gram amfetamin til forskjellige personer.

Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse».

Tiltalte B er født xx.xx.1967, han er marokansk statsborger med adresse - - -veien 18, X. Han er kokk og har en inntekt på ca kr 15.000 brutto pr måned. Han er gift og har fem barn. Han har en bidragsgjeld på kr 60.000 - 70.000. Han har ingen formue.

Statsadvokatene i Troms og Finnmark har satt ham under tiltale ved Hålogaland lagmannsrett den 23 mars 1999 til fellelse etter:

«Straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd

for ulovlig å ha overdratt narkotika, og overtredelsen anses som grov, idet det særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantum og overtredelsens karakter, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

I løpet av våren/sommeren 1997 i Tromsø overdro han til sammen ca 67 gram amfetamin til forskjellige personer.»

Nord-Troms herredsrett avsa dom 11. januar 1999 med slik domsslutning:

«...............

3.

a) A, født xx.xx.65, dømmes for to overtredelser av straffeloven §162 første og annet ledd, jf femte ledd og en overtredelse av straffeloven §352a.

Straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder. Til fratrekk i straffen går 17 - sytten - dager for utholdt varetekt, jf straffeloven §60.

Straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd er brukt.

b) A frifinnes for overtredelse av straffeloven §229 første straffalternativ jf §232, jf tiltalebeslutningens post II.

c) Saksomkostninger ilegges ikke.

4.

a) B, født xx.xx.67, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd.

Straffen settes til fengsel i 9 - ni - måneder. Til fratrekk i straffen går 2 - to - dager for utholdt varetekt, jf straffeloven §60.

......................»

Dommen ble av A anket 2 februar 1999. Anken gjaldt bevisvurderingen vedrørende narkotikaovertredelsene og straffutmålingen.

Dommen ble av B anket 26 januar 1999 for så vidt gjelder bevisvurderingen, saksbehandlingen og straffutmålingen.

Hålogaland lagmannsrett besluttet 2 mars 1999 å henvise bevisankene til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 28 - 29 september 1999. De tiltalte møtte. Det ble avhørt 3 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Tiltalte A erklærte seg skyldig i henhold til tiltalen, mens B erklærte seg ikke skyldig.

Lagretten har vært forelagt to hovedspørsmål og to tilleggsspørsmål vedrørende A, og ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål vedrørende B. Lagretten har svart bekreftende på samtlige spørsmål, og lagmannsretten har lagt kjennelsen til grunn.

Lagmannsretten legger følgende saksforhold til grunn for reaksjonsfastsettelsen:

Tiltalte A mottok i april/mai 1997 ca 100 g amfetamin i Oslo, og bragte stoffet med seg til Tromsø for omsetning. Etter avtale overleverte han amfetaminen til C, som er rettskraftig domfelt for sin befatning med stoffet. Denne amfetaminen overlot C videre til D, som også er rettskraftig domfelt for sin befatning. Narkotikaen var imidlertid av så dårlig kvalitet at D leverte stoffet tilbake.

Amfetaminen ble deretter oppbevart av F fram til tiltalte A senere på forsommeren kom tilbake til Tromsø. Det var meningen at A skulle hente pengene for salget av amfetaminen, men denne var som nevnt, ikke solgt. Det usolgte partiet ble tilbakelevert til A, som nå hadde kommet i kontakt med tiltalte B. A bodde i det vesentlige hos B ved dette Tromsøbesøket. Oppholdet varte i 1-2 uker, og det ble gjort avtale om at B skulle selge deler av amfetaminen. Stoffet ble delt opp hjemme hos B mens de tiltalte og E, som også bodde i leiligheten, var til stede. Før A reiste tilbake til Oslo hadde han solgt ca 33 g og B ca 31 g av amfetaminen. De resterende ca 36 g solgte B etter at A hadde reist.

Om saksforholdet for øvrig vises til herredsrettens dom, og lagmannsretten legger i det vesentlige til grunn den faktumsbeskrivelsen som der er funnet bevist.

Ved straffutmålingen legger lagmannsretten vesentlig vekt på de allmennpreventive hensyn som veier tungt ved grove narkotikaforbrytelser som her. A dømmes for to overtredelser av straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd for sin innvolvering ved to ulike anledninger i det samme parti med 100 g amfetamin. B dømmes for én overtredelse, ved at han har sørget for salget av ca 67 g av partiet.

Lagmannsretten legger til grunn at de tiltalte selv ikke var brukere av narkotika, og at det motiverende forhold ved overtredelsene var ønsket om økonomiske gevinster. Kvantumet med amfetamin som de tiltalte dømmes for, har stor betydning ved straffutmålingen. Imidlertid må også kvaliteten på stoffet tillegges vekt. Det er ikke foretatt beslag av noen del av partiet, slik at renheten ikke har kunnet bekreftes. Det er imidlertid klart at amfetaminen hadde en kvalitet som antas langt dårligere enn vanlig. Både forklaringene som ligger til grunn for kvantumsbeskrivelsene, forklaringer fra bruker av stoffet og politiførstebetjent Bergs vitneforklaring, viser at amfetaminen hadde dårlig kvalitet. Dette må få en viss betydning ved straffutmålingen i det tilsvarende mengder «rent» stoff gir langt større spredning og flere brukerdoser. Til tross for sin kvalitet, ble imidlertid all amfetaminen omsatt, og spredningen har således vært stor.

Det må i formildende retning ved straffutmålingen vektlegges at de tiltalte ble pågrepet i oktober og november 1997 og da avga tilståelser. At det har gått så lang tid som fram til nå med endelig avgjørelse i lagmannsretten, kan i det vesentlige ikke lastes de tiltalte.

For den type narkotikakriminalitet som her, har det den senere tid vært foretatt en lemping i det relativt høye reaksjonsnivået. Lagmannsretten viser for så vidt til dom avsagt av Høyesterett 30 juni 1999 ( Rt-1999-1008, red. anm.).

Hensett til overtredelsenes omfang og grovhet, må det imidlertid av allmennpreventive hensyn reageres med fengselsstraffer av ikke ubetydelig lengde. Det foreligger ikke rehabiliteringshensyn eller andre forhold som kan begrunne bruk av samfunnstjeneste, eller gi hel eller delvis betingede dommer for noen av de tiltalte.

For A sin del vektlegger lagmannsretten i tillegg at de to overtredelsene gjelder de samme 100 g med amfetamin. Det må imidlertid få betydning at han har vist et meget sterkt forsett i det han har fortsatt sitt arbeid med avsetning av stoffet etter at det var tilbakelevert ved «reklamasjon» for dårlig kvalitet. Ønsket og viljen til å gjennomføre den ulovlige omsetningen har vært betydelig.

Lagmannsretten finner at det forhold at A gjennom sin uforbeholdne tilståelse og betydelige bidrag til oppklaring av saken, ikke bare for egen del, totalt sett må gis større utslag ved straffutmålingen enn det synes å være tilfelle ved herredsrettens utmåling. Lagmannsretten finner at straffen passende kan settes til 1 år. Straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd er da iaktatt. Hans anke har etter dette delvis vunnet fram, og han ilegges ikke saksomkostninger.

For B sin del vektlegges at hans rolle i partiet på 100 g amfetamin har vært mindre enn A'. Denne vedrører salget av 67 g etter A sin andre reise til Tromsø. Han har, etter at overtredelsen fant sted, hatt en postiv sosial utvikling med hensyn til bolig, jobb, ekteskap og barn. Lagmannsretten finner imidlertid at den av herredsretten utmålte straff på 9 måneders fengsel er passende. Han bør også i medhold av straffeprosessloven §436 og §437 erstatte staten deler av omkostningene med kr 2.000.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født xx.xx.65, dømmes for to overtredelser av straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd og en overtredelse av straffeloven §352a, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 -ett- år med fradrag av 17 -sytten- dager for utholdt varetektsfengsel.

2. B, født xx.xx.67, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd til en straff av fengsel i 9 -ni- måneder med fradrag av 2 -to- dager for utholdt varetektsfengsel.

I saksomkostninger til det offentlige betaler han 2.000 -totusen- kroner.