LH-1999-192
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-30 |
| Publisert: | LH-1999-00192 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse av samvær |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Alta namsrett nr. 99-6 D - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00192 |
| Parter: | Kjærende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Åse Langeland). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Terje Bersvendsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Bjørnar Stokkan. Lagdommer Bård Gaarder. Lagdommer Synnøve Nordnes |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-14, §13-8, Tvistemålsloven (1915) §180, §3-3, Barnevernloven (1992) §4-4, §43 |
Saken gjelder tvangsfullbyrdelse av samværsrett.
A og B har sammen sønnen C, født xx.xx.1994.
I sak om samværsrett avsa Frostating lagmannsrett den 6 oktober 1998 dom med slik domsslutning vedrørende samværet:
"2. A skal ha slikt samvær med C:
a) Hver fjerde uke, første gang i tiden 8. oktober - 15. oktober 1998.
b) Annenhver jul fra lille julaften og til annen nyttårsdag, første gang julen 1998.
c) Annenhver påske fra fredag før palmesøndag til annen påskedag, første gang år 2000.
d) Tre uker i sommerferien i juli måned."
Advokat Bersvendsen fremsatte på vegne av A begjæring til Alta namsrett med krav om at B ilegges en stående tvangsbot hver gang samværsrett ikke aksepteres. Til støtte for sin begjæring anførte A at det etter dom i Frostating lagmannsrett hadde funnet sted kun en samværsperiode, og at A ikke fikk samvær med C julen 1998 fordi B, i følge brev fra hans advokat Langeland, mente dette ikke kunne skje uten ved tilsyn. Advokat Langeland imøtegikk på vegne av B begjæringen, og anførte blant annet at det forelå umulighet for B fordi barnevernet i Alta hadde frarådet samvær uten tilsyn.
Alta namsrett avsa 27 januar 1999 kjennelse med slik slutning:
"1. B pålegges en løpende tvangsmulkt til statskassen v/namsmannen i Alta, stor kr 3 000,- tretusenkroner for hver gang samværsretten ikke blir respektert. Mulkten løper fra første gang samværsretten ikke blir respektert etter at kjennelsen er forkynt for saksøkte.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke"
Om sakens faktiske bakgrunn og partenes øvrige anførsler for namsretten, vises til namsrettens kjennelse.
B har påkjært namsrettens kjennelse til lagmannsretten. A har tatt til gjenmæle.
B har i det vesentlige anført:
Namsretten har utøvet feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Namsretten har feilaktig lagt til grunn at forholdene ikke har endret seg nevneverdig siden Frostating lagmannsrett avsa dom om samvær uten tilsyn. Barneverntjenesten i Alta har i en egen undersøkelse av 8. februar 1999 berørt samværsordningen, og frarådet samvær med A uten tilsyn.
Det er umulig for B å gjennomføre samvær fordi han har plikt til å påse at sønnen C ikke utsettes for overgrep. I henhold til rettspraksis regnes det for umulighet i lovens forstand dersom samvær bare kan gjennomføres med psykiske skadevirkninger for barnet. Hvis B skulle sende C på samvær uten tilsyn, ville han sette seg ut over barneverntjenestens råd, noe som kan få konsekvenser for barnevernets vurdering av hans omsorgsevne.
Uansett må det være av betydning at partene allerede har tatt skritt for å få i stand en ny avtale, og langt på vei er enige. Det er ikke grunnlag for tvangsmulkt.
Subsidiært anføres at den fastsatte tvangsmulkt er for høy hensett til Bs inntekt med kr 8 136,- pr måned.
A har i det vesentlige anført:
Namsrettens kjennelse er korrekt i sin konklusjon, og i det vesentlige i sine premisser.
B har bevisst forsøkt å vanskeliggjøre samværet, etter hvert hjulpet av barneverntjenesten. Sistnevnte har engasjert seg på grunnlag av forhold som allerede var kjent for Frostating lagmannsrett på det tidspunkt samværsordningen ble fastlagt. For øvrig bygger barneverntjenesten i stor utstrekning på noen enkelte opplysninger og uttalelser fra C, uten nærmere underbygning.
Barneverntjenesten har plikt til å gjennomføre undersøkelser dersom de er usikre på mors omsorgsevne, jfr barnevernloven §43, og sette i gang hjelpetiltak dersom det er behov for det, barnevernloven §4-4. Barneverntjenesten har ikke funnet grunn til å undersøke saken nærmere, hvilket indikerer at den frykt det gis uttrykk for må anses ubegrunnet.
Dommen i Frostating lagmannsrett må være grunnlaget for å kunne kreve tvangsmulkt. B bør legge forholdene til rette for å få avviklet samværet.
Namsrettens kjennelse opprettholdes.
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem, og skal bemerke:
Avgjørelse om samvær med barn kan gjennomføres med tvangsmidler hvis det ikke er forhold som gjør det umulig, jfr barneloven §48 og tvangsfullbyrdelsesloven §13-14 sammenholdt med §13-8 fjerde ledd. Umulighet i lovens forstand vil foreligge dersom tvangsmessig gjennomføring vil utsette barnet for alvorlige psykiske belastninger, jfr Rt-1997-1557. Det kreves aktiv medvirkning til gjennomføring av samvær fra den som har den daglige omsorg for barnet, jfr Rt-1988-708, jfr Rt-1993-948.
Det er hensynet til barnets beste som er det avgjørende ved vurderingen av om det foreligger umulighet. B kan ikke høres med at han risikerer konsekvenser ved å sette seg ut over barneverntjenestens anbefalinger. Det foreligger ikke av denne grunn slik umulighet som skulle hindre at samvær kan finne sted som bestemt av Frostating lagmannsrett. B plikter å medvirke til gjennomføring av samvær slik lagmannsretten har bestemt.
Barneverntjenesten i Alta har avgitt en melding av 8 februar 1999. Målsettingen for meldingen var å undersøke hvorvidt C får tilfredsstillende omsorg hos far, guttens tilpasning i barnehage og fungering med andre barn og voksne. Det ble også reist spørsmål om C har særlig behov for oppfølging av hjelpeapparatet. Barneverntjenesten konkluderte med at C har tilfredsstillende omsorgssituasjon hos far, men at behov for hjelpetiltak er til stede. Deretter utvidet barneverntjenesten sin konklusjon til også å omfatte samværssituasjonen med A. Barneverntjenestens vurderinger og konklusjoner omkring samværssituasjonen bygger delvis på opplysninger som allerede var kjent for den sakkyndige for Frostating lagmannsrett, og delvis på opplysninger fra senere tid enten fra B direkte eller fra egne, dog sparsomme, erfaringer med A.
Lagmannsretten finner ikke bevist forhold som skulle tilsi umulighet for oppfyllelse av den samværsordning som er bestemt av lagmannsretten i forutgående avgjørelse.
B har subsidiært angrepet tvangsmulktens størrelse. Lagmannsretten finner at tvangsmulkten ikke blir å endre, og viser til namsrettens begrunnelse, som tiltres.
Kjæremålet har ikke ført frem. I utgangspunktet skal saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. jfr tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke nedlagt påstand om omkostninger for lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Det tilkjennes ikke omkostninger for lagmannsretten.