LH-1999-260

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-09-14
Publisert:	LH-1999-00260
Stikkord:	Trygderett
Sammendrag:
Saksgang:	Trygderetten TRR-1997-02607 - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00260 A.
Parter:	Saksøker: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Kr. Arntzen, Harstad). Saksøkt: Staten v/Rikstrygdeverket, Oslo (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv Wenche Elisabeth Arntzen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Bjørnar Stokkan. Lagdommer Dag Nafstad. Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli
Lovhenvisninger:	Lov om krigspensjon for militærpersoner (1946) §28, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Lov om krigspensjon for sivile mv (1946) §37, Folketrygdloven (1966) §14-9, Forvaltningsloven (1967) §11, §17, Folketrygdloven (1997) §22-14

Saken gjelder virkningstidspunkt for krigspensjon etter lov av 13 desember 1946 om krigspensjonering for militærpersoner.

A, født *.*. 1915, fikk den 10 april 1940 mobiliseringsordre til Alta bataljon, og reiste til Alta gård for mønstring og utlevering av utstyr. Den 18 april 1940 var bataljonen ferdig oppsatt. Derfra reiste bataljonen med hurtigruteskip via Tromsø til Sjøvegan. Bataljonen marsjerte fra Sjøvegan til Tennevoll, og gikk på ski videre over Fjordbotneidet mot Gratangen. Etter at Trønderbataljonen den 25 april 1940 var overfalt av tyske styrker, påført store tap og jaget på flukt, kom Alta bataljon i fremste linje. Dagene 25 til 27 april nedkjempet bataljonen de tyske stillingene i Gratangen. Alta bataljon ble innlemmet i 7 brigade, og deltok blant annet i fremrykningen mot Bjerkvik og kampene om Roasme. A tjenestegjorde blant annet som kompaniordonans og geværlagfører. Han var innvolvert i ulike sider av stridshandlingene, derunder tjenesteoppdrag alene under beskytning og bombardement. Han deltok aktivt i fremste linje, og var - sammen med sine medsoldater - under direkte beskytning og angrep ved flere anledninger. Den 8 juni 1940 ble det sendt ut demobiliseringsordre, og Alta bataljon gjennomførte en ordnet retrett.

A har etter krigen vært fisker med egen båt frem til pensjonsalder. Han har vært besværet med en del kroppslige plager, så som vannlatingsbesvær og hørselstap. Han har videre vært mye plaget med drømmer og derav sterke følelsesmessige belastninger, knyttet til vonde minner fra kamphandlingene.

A søkte den 12 juni 1990 om krigspensjonering, invalidepensjon. Det ble innhentet legeerklæring datert 26 juni 1990, som konkluderte med at A nok hadde en del psykiske plager relatert til krigsopplevelser ved siden av de fysiske plager som nevnt ovenfor. Rikstrygdeverket (RTV) avslo søknaden den 6 februar 1991 med den begrunnelse at det ikke forelå årsakssammenheng mellom skaden/sykdommen og krigstjenesten. Etter anke til Trygderetten 21 april 1991, stadfestet denne RTVs vedtak i kjennelse av 24 juni 1993. A begjærte 19 august 1996 saken tatt opp til ny vurdering. Det ble utarbeidet rapport fra Nasjonalhjelpens fond, samt innhentet psykiatrisk sakkyndighetserklæring datert 20 februar 1997, fra spesialist i psykiatri Trond Bratlid ved daværende Åsgård sykehus.

Søknad om ny vurdering ble etterkommet, og RTV godkjente den 28 april 1997 As nervøse lidelser som skade/sykdom påført i militærtjeneste under krigen, eller som var oppstått under krigstjeneste, jf lov av 13 desember 1946 om krigspensjonering for militærpersoner. Uføregraden ble satt til 20 % med virkning fra 1 mai 1996. Dette var tre måneder tilbake fra den måned søknad om fornyet behandling ble fremsatt. Pensjonen utgjorde da 2 889 kroner pr måned.

A anket vedtaket inn for Trygderetten den 27 mai 1997 idet han gjorde gjeldende at pensjonen skulle gjøres virksom fra det tidspunkt han fremmet sitt krav første gang, 12 juni 1990. RTV fastholdt vedtaket i sin oversendelse til Trygderetten den 2 oktober 1997. Trygderetten stadfestet RTVs vedtak i kjennelse av 11 desember 1997.

A brakte saken inn for Hålogaland lagmannsrett 9 april 1999, og krevde lovligheten av Trygderettens kjennelse prøvd. Staten v/Rikstrygdeverket har i rettidig tilsvar tatt til motmæle og krevd frifinnelse.

Hovedforhandling ble avholdt i Tromsø den 27 august 1999. Det ble ikke avgitt partsforklaring fra A. RTV møtte med vitne rådgiver Rolf Nordby, som gav forklaring. Bevisførsel for øvrig fremgår av rettsboken.

A har i det vesentlige anført:

Trygderetten tar feil med hensyn til virkningstidspunktet for pensjonen når dette settes til 3 måneder før innvilgelse i august 1996. Alle vilkår for rett til krigspensjon forelå i realiteten allerede på søknadstidspunktet i juni 1990.

Det var feil av RTV å ikke innhente sakkyndigerklæring i forbindelse med den opprinnelige søknaden. Det materiale det første avslaget var basert på, var for spinkelt. Det forelå allerede i 1990 indikasjoner på at A hadde brosymptomer, noe som skulle utløst sakkyndigutredning. Det antas at RTV la til grunn retningslinjene som fremgikk av Eitinger-utvalgets rapport, herunder utvalgets anbefaling om å benytte spesialister for innhenting av uttalelser i slike tilfeller. Det var feil å gi As søknad i 1990 automatisk avslag begrunnet i at Alta bataljon ikke ble omfattet av presumpsjonsregelen i henhold til Eitinger-utvalgets inndeling. Årssaksammenheng mellom senere lidelser og krigsinnsats skal som hovedregel konstateres når det foreligger brosymptomer. Det må konstateres at RTV ikke har opplyst saken slik de hadde plikt til etter forvaltningsloven. RTV har dessuten brutt veilednings- og informasjonsplikten i forbindelse med saksbehandlingen. Det kunne ikke forventes at en krigspensjonist skulle ha ressurser til å innse hvilken type utredning som best kunne vareta hans interesser i forbindelse med en søknad om pensjon. Det må i denne forbindelse legges særlig vekt på den mangelfulle legedekningen i Finnmark.

RTVs saksbehandling i forbindelse med den første søknaden i juni 1990, var beheftet med slike saksbehandlingsfeil at det senere vedtak om innvilget pensjon skal gis tilbakevirkende kraft, jf Rt-1991-1029.

Uansett om det forelå saksbehandlingsfeil eller ikke, vil tilbakevirkning kunne gis etter de prinsipper som er nedfelt i folketrygdloven av 1966 §14-9 og den nye folketrygdloven av 1997 §22-14, jf Ole Erik Øie, Trygderetten og dens rettsanvendelse (1994) kap XXVI. Uansett må det kunne gis tre års tilbakevirkning etter unntaksbestemmelsen i militærloven §28 første ledd annet punktum. Lagmannsretten har kompetanse til å selv fastsette virkningstidspunktet.

A nedla slik påstand:

Prinsipalt:

Virkningstidspunktet for tilstått krigspensjon etter militærloven settes til 1. mars 1990.

Subsidiært:

Trygderettens kjennelse av 11. desember 1997 i ankesak 2607/97 oppheves.

I begge tilfelle:

Saksomkostninger tilkjennes det offentlige.

Staten v/Rikstrygdeverket har i det vesentlige anført:

Saken dreier seg kun om subsumpsjonsspørsmålet under militærloven §28 første ledd. Foreldelse ut over dette påstås ikke.

Det foreligger en ulovfestet adgang til å gi tilbakevirkning i tilfeller hvor det forelå saksbehandlingsfeil ved det opprinnelige vedtak. Forutsetningen er at det opprinnelige avslaget var foranlediget av den aktuelle saksbehandlingsfeil. Denne regelen får imidlertid ikke anvedelse ved en senere materiell revurdering av saken basert på søkerens anmodning om ny behandling. Rt-1991-1029 kan ikke tas til inntekt for annet enn det som her er anført. Høyesterett avskjærer analogi fra folketrygdlovens regler om tilbakevirkning.

Det var ikke feil av RTV å ikke selv innhente sakkyndig uttalelse eller på annen måte informere søkeren om hvordan han best kunne komme ut av det ved sakkyndig bistand. RTV hadde ved innhenting av dokumentasjon og opplysninger i forbindelse med As første søknad gjort det en med rimelighet kan forvente av forvaltningen. Det fremkom ikke i det innhentede materiale at A skulle være spesielt disponert for psykiske lidelser, eller for øvrig noe som gav oppfordring til ytterligere undersøkelser. Verken undersøkelses- eller veiledningsplikten er således brutt. A fikk ved avslaget i februar 1991 tilstrekkelig informasjon om at de opplysninger som forelå ikke var tilstrekkelig for innvilgelse. RTV har ikke gjort seg skyld i saksbehandlingsfeil.

Adgangen til å gi tre års tilbakevirkning etter militærloven §28 første ledd annet punktum, er undergitt forvaltningens skjønn hva angår om det foreligger «særlige vilkår», jf Rt-1991-1029. RTV, og derved også Trygderetten i sin kjennelse av 11 desember 1997, har vurdert og funnet at det ikke forelå slike særlige grunner.

Staten v/Rikstrygdeverket nedla slik påstand:

Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Lov av 13 desember 1946 om krigspensjonering for militærpersoner (militærloven), inneholder ingen bestemmelse om omgjøring av tidligere avslag på søknad om krigspensjon. As brev av 19 august 1996 er formulert og må oppfattes som en søknad om fornyet behandling. Denne søknaden førte frem, og det er ikke reist tvist om pensjonens størrelse eller uføregraden. Tvisten gjelder virkningstidspunktet.

Virkningstidspunktet er regulert i militærloven §28 første ledd. Hovedregelen fremgår av første punktum og gjør pensjonen virksom fra et tidspunkt som ligger tre måneder forut for den måned krav om pensjon ble satt frem. I særlige tilfeller kan ytelser likevel gis med virkning fra inntil tre år tilbake, jf annet punktum. I tillegg foreligger en ulovfestet regel om tilbakevirkning til tidspunktet for opprinnelig søknad- eller uføretidspunktet, når denne først er blitt avslått og senere godkjent etter fornyet behandling. Vilkåret er at det ved første gangs avslag heftet saksbehandlingsfeil som var bestemmende for avslaget. Det vises her til Høyesteretts drøftelse i Rt-1991-1029, herunder også forholdet mellom tilbakevirkning og foreldelse, som lagmannsretten legger til grunn. Avgjørelsen gjaldt lov av 13 desember 1946 nr 22 om krigspensjonering av hjemmestyrkepersonell (sivilloven), som for den aktuelle bestemmelse om virkningstidspunkt i §37 nr 1, er likelydende med militærloven §28 første ledd.

Spørsmålet er så om det heftet slike saksbehandlingsfeil ved RTVs første vedtak av 6 februar 1991, stadfestet av Trygderetten 24 juni 1993, at vilkårene for å gi tilbakevirkning foreligger. Lagmannsretten behandler først spørsmålet om forvaltningens plikt til sakens opplysning og deretter veiledningsplikten. Det er ikke påberopt andre saksbehandlingsfeil. Det ligger innenfor lagmannsrettens kompetanse å prøve om saksbehandlingsfeil forelå.

Forvaltningens plikt til å utrede saken før vedtak treffes, fremgår av forvaltningsloven §17 første ledd. Kravet er at saken skal være «så godt opplyst som mulig» før vedtaket treffes. På vedtakstidspunktet hadde RTV fått oversendt utfylt standard søknadsskjema fra søkeren. I tillegg innhentet det lokale trygdekontor erklæring fra søkerens behandlende lege. RTV innhentet selv As medlemskort og journaler. RTV innhentet ikke særskilt erklæring fra spesialistgruppen opprettet etter at Eitinger-utvalgets rapport forelå, eller annen psykiatrisk sakkyndigvurdering. Basert på de foreliggende opplysninger fattet RTV vedtak om ikke å etterkomme søknaden. Det er på det rene at den senere - i forbindelse med fornyet behandling - av A innhentede spesialiserklæring fra psykiater Trond Bratlid, var utløsende i forhold til RTVs positive vedtak i denne omgangen. Det fremgår dessuten av det første vedtaket sammenholdt med det siste, at det var endret syn på årsaksforholdet som gjorde utslaget.

Hvis det, som RTV nå legger til grunn, finnes å være årsakssammenheng mellom As lidelser og hans krigsopplevelser, måtte denne sammenhengen nødvendigvis være tilstede også på tidspunktet for første søknad i juni 1990. Psykiater Bratlid anfører i sin konklusjon at det «er først i senere år at man ut fra omfattende både norsk og internasjonal forskning har fått økt forståelse og kunnskaper om denne tilstanden og hvilke symptomer den kan gi.» Utsagnet kan etter sin ordlyd støtte statens anførsel om at det siste vedtaket om tilståelse av pensjon bygget på en senere faglig- medisinsk revurdering. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter i Bratlids rapport for å trekke den slutning at en slik spesialistundersøkelse i forbindelse med søknaden i juni 1990 ikke ville ført til samme resultat. Til det er tidsintervallet mellom første vedtak og fornyet behandling for kort, sml Høyesteretts uttalelser i Rt-1991-1029 om revurdering basert på nyere viten når tidsintervallet er betydelig mellom første avslag og fornyet behandling. Det fremgår av statens anførsler såvel som bevisførselen omkring NOU 1998:12 Alta bataljon og forutgående Eitinger - utvalg, at nødvendig fagkyndighet til vurdering av de tilfeller som ikke falt inn under presumpsjonsregelen, forefantes - blant annet i ekspertgruppen ved Gaustad sykehus. Hvorvidt en annen sakkyndigs faglige skjønn ville ledet til samme konklusjon som Bratlids, har ikke betydning i denne sammenheng.

Derved gjenstår spørsmålet om RTV ved sin første gangs behandling hadde plikt til å innhente slik psykiatrisk-sakkyndig uttalelse. Det er på det rene, som anført av staten, at RTV hadde Eitinger-utvalgets rapport før behandlingen av As søknad av 12 juni 1990. Om utvalgets oppgave og forslag til omlegging av praksis, vises til NOU 1998:12 side 14, annen spalte, hvor det uttales:

Eitinger-utvalget hadde som hovedoppgave å legge fram forslag til hvordan problemene med praktiseringen av årsakskravet kunne løses på en måte som reduserte risikoen for feil og forskjellsbehandling. Arbeidsgruppen konsentrerte seg om de psykiske senskadene...»

Basert på utvalgets todeling av hovedfundamentet for vurderingen av vilkårene for krigspensjon, fremkom presumpsjonsregelen basert på et påkjenningsmessig grunnlag målt avdelingsvis og det medisinske grunnlag basert på individuelle kriterier for vurdering av det som ble kalt PTSS (posttraumatisk stressyndrom). Utvalget konkluderte med at Alta bataljon som avdeling ikke falt inn under presumpsjonsregelen, NOU 1982:12 side 108. Videre anviste utvalget særlige individuelle grensetilfeller til nærmere utredning av spesialister innen katastrofepsykiatri. Det ble uttalt at forekomst av såkalte «brosymptomer», det vil si sammenhengende besvær etter krigen og frem til søknadstidspunktet, ville kunne utløse årsakssammenheng og derved pensjon. Under utvalgets sluttbemerkninger, jf NOU 1998:12 side 132 annen spalte, ble det uttalt at:

«[b]ehandlingen av den type saker det her dreier seg om, nemlig psykiske senskader som følge av krigspåkjenninger, bør for fremtiden gjøres uavhengig av medisinske spesialistvurderinger så langt det er mulig. Når uttalelser fra spesialisthold i enkelte tilfeller nødvendigvis må innhentes, bør det pga. disse sakenes beskaffenhet bare nyttes leger med spesialkunnskaper innenfor denne delen av psykiatrien, det vil si eksperter i katastrofepsykiatri.»

Utredningsplikten må avveies mot ulike faktorer hvor hensynet til å oppnå forsvarlige resultater og økonomiske og tidsmessige forhold trekker i hver sine retninger, se Echoff, Forvaltningsrett side 476. Når lagmannsretten etter dette veier de grundige vurderinger av Alta bataljons krigsinnsats og de faglig- medisinske kriterier som fremgår av Eitinger-utvalgets rapport mot de opplysninger som fremkom av As første søknad, hans medlemskort i trygden og den innhentede legeerklæring, og samtidig hensyntar RTVs erfaringer generelt med en stor søkermasse innenfor krigspensjoneringssaker, finnes ikke grunnlag for å konstatere feil ved saksbehandlingen. Forvaltningsloven §17 første ledd innebærer ikke plikt for forvaltningen til ubegrenset utredning. Hertil kommer at ved den påfølgende behandling i Trygderetten, hvor RTVs avslag ble stadfestet, var Trygderetten besatt med medisinsk fagkyndig dommer. Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke var saksbehandlingsfeil av RTV å ikke innhente spesialisterklæring i As tilfelle.

Neste spørsmål er om RTV begikk saksbehandlingsfeil ved ikke å veilede A i den retning at han selv besørget spesialistundersøkelse, slik han fikk gjort ved den fornyede behandling. Lagmannsretten viser til forutgående drøftelse. For at forvaltningen skulle ha plikt til å veilede om denne type innhenting av informasjon, må det først antas at forvaltningen selv anser informasjonen relevant. Videre legger lagmannsretten vekt på at det regulært skal meget til for å konstatere slik saksbehandlingsfeil som kan ha betydning for vedtakets innhold ved overtredelse av veiledningsplikten etter forvaltningsloven §11. Det vises til Rt-1976-614. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger saksbehandlingsfeil grunnet manglende veiledning.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke foreligger slike feil ved RTVs vedtak av 6 februar 1991 eller Trygderettens påfølgende stadfestelse den 24 juni 1993, at den ulovfestede regel om tilbakevirkning av tilstått krigspensjon får virkning.

Lagmannsretten går så over til å vurdere ankende parts subsidiære krav om opphevelse av Trygderettens kjennelse av 11 desember 1997, som stadfestet RTVs vedtak om virkningstid for pensjonen, datert 28 april 1997. Spørsmålet er om unntaksregelen i militærloven §28 første ledd annet punktum skulle kommet til anvendelse, og gitt virkningstidspunkt inntil tre år tilbake fra den måned kravet om fornyet behandling ble framsatt.

Lagmannsretten kan ikke prøve om det etter denne bestemmelse skulle gis inntil tre års tilbakevirkning, jf Rt-1991-1029, på side 1035. Derimot kan lagmannsretten, som et ledd i rettsanvendelsen, tolke lovens vilkår om «særlig tilfelle» - herunder hvilket vurderingstema loven gir anvisning på. Videre kan lagmannsretten prøve om RTV eller Trygderetten i sin senere stadfestelse, overtrådte grensene for sin skjønnsutøvelse.

Av forarbeidene i Ot.prp.nr.33 (1979-1980) til lovendringen i blant annet militærloven §28, sammenholdt med Rt-1991-1029, fremgår at saksbehandlingsfeil i et første vedtak om avslag skulle gi adgang til tilbakevirkning ut over lovens hoved- og unntaksregel. Ved å slutte fra det mer til det mindre, legger lagmannsretten derfor til grunn at det med «særlig tilfelle» i militærloven §28 første ledd annet punktum ikke kan kreves saksbehandlingsfeil av en slik styrke som ville medføre ugyldighet og derved utvidet tilbakevirkning.

RTV har i sitt vedtak av 28 april 1997 gitt tre måneders tilbakevirkning fra krav om fornyet behandling ble fremsatt. Vedtaket inneholder ingen vurdering av unntaksregelen i §28 første ledd annet punktum. Først etter at A påanket vedtaket hva angikk virkningstidspunktet, gav RTV en etterfølgende begrunnelse i sitt innlegg til Trygderetten av 2 oktober 1997, hvorfra hitføres:

I henhold til bestemmelsens annet punktum kan virkningstidspunktet i særlige tilfelle fastsettes inntil tre år tilbake. At det i ettertid viser seg at de materielle vilkår forelå ved første gangs søknad, er ikke ansett som særlig grunn. Særlig grunn er blant annet ansett å foreligge dersom søkeren er ute av stand til å ivareta sine rettigheter. Sakens medisinske opplysninger gir ingen holdepunkter for å anta at så er tilfelle.

Trygderetten har i sin kjennelse av 11 desember 1997 stadfestet RTVs vedtak, og vist til dets begrunnelse.

Det forhold at A søkte om pensjon og fikk avslag, for ved fornyet behandling å få konstatert at de materielle vilkårene for tilståelse av pensjon likevel forelå allerede ved første søknadstidspunkt, er etter lagmannsrettens vurdering et moment som skulle vært vektlagt i det skjønn som ble utøvet. Høyesterett har i sin drøftelse av vilkåret «særlig tilfelle» i Rt-1991-1029, på side 1035, uttalt at det kunne være grunn til å se treårsregelen i sammenheng med bestemmelsene om foreldelse av fordringer.Uttalt at etterbetalingstiden ble begrenset slik at kravet på ytelser var avskåret i den utstrekning det var foreldet allerede ved fremsettelsen første gang. Lagmannsretten finner at RTV - og derved Trygderetten - uriktig har avgrenset mot disse forhold i sin avveining av lovens vilkår «særlig tilfelle».

Lagmannsretten er derfor kommet til at skjønnet ikke er basert på en forsvarlig avveining av de faktorer A med rimelighet kunne forlange ble lagt til grunn etter innholdet i militærloven §28 første ledd annet punktum. Skjønnet framstår således som vilkårlig. Trygderettens kjennelse av 11 desember 1997 blir derfor å oppheve hva angår virkningstidspunktet.

Anken har etter dette ført delvis frem, og saksomkostninger blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd. Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet grunnlag for å anvende §174 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning

1. Trygderettens kjennelse av 11. desember 1997 i ankesak 2607/97 oppheves.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.