LH-1999-669
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-15 |
| Publisert: | LH-1999-00669 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondenes herredsrett nr. 98-597 - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00669. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00036. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Merete Hessen, Harstad) mot A (Forsvarer: Bjørn Bäckstrøm, Harstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Brynjar Østgård, rettens formann. Lagdommer Bjørnar Stokkan. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §237, §238, §62, Straffeprosessloven (1981) |
Trondenes herredsrett avsa 21 juni 1999 dom med slik slutning:
«A, født*.*. 1978, dømmes for en overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ og en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3, alt sammenholdt med straffeloven §62, til straff av fengsel i 1 -ett- år og 3 -tre- måneder.»
Om det nærmere saksforhold vises til herredsrettens dom.
Domfelte har anket dommen til lagmannsretten. Anken er begrunnet i feil bevisbedømmelse og lovanvendelse under skyldspørsmålet, feil ved saksbehandlingen og - subsidiært - anket han over straffutmålingen.
Anken over straffutmålingen ble av lagmannsretten den 26 august 1999 henvist til ankeforhandling, mens anken for øvrig ble nektet fremmet.
Hovedforhandling for lagmannsretten ble holdt 13 og 14 desember 1999 i Harstad. Tiltalte møtte og gav forklaring. Det ble avhørt ti vitner. Ingen er nye for lagmannsretten. Videre ble det foretatt befaring, avspilt en videofilm tatt opp like etter ulykken og ellers foretatt slik bevisførsel som fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
Forsvarer påsto tiltalte ansett på mildeste måte, mens aktor påsto anken forkastet.
Lagmannsretten finner at straffen må bli å skjerpe i forhold til hva herredsretten har idømt.
Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til den beskrivelse av sakens faktiske forhold som er gitt av herredsretten og også de vurderinger og den begrunnelse for straffutmålingen som herredsretten har gitt. Lagmannsretten viser til herredsrettens dom for så vidt.
Samtidig mener lagmannsretten at det forholdet tiltalte har gjort seg skyldig i er såvidt graverende at straffen bør skjerpes. Lagmannsretten peker særlig på følgende omstendigheter:
Tiltalte har under føringen av ulykkesbilen hatt en fart som var betydelig høyere enn den lovlige fartsgrense på 50 km/t og betydelig høyere enn hva som for øvrig var teknisk og trafikkmessig forsvarlig på den vegstrekning og under de vær- og føreforhold det her var tale om. Dette er også i samsvar med de beregninger og anslag som er foretatt av den teknisk sakkyndige, faggruppeleder Petter Andersen i Statens Vegvesen. Lagmannsretten anser at hans anslag over mulig fart er forsiktig beregnet.
At farten må har vært betydelig, underbygges av vitneforklaringene fra bilist B i møtende bil sekunder før ulykken - på et tidspunkt da tiltalte allerede antakelig var i ferd med å miste herredømmet over bilen - og av vitneforklaring fra C, som bodde og bor rett ved ulykkesstedet. Videre må det ha vært en betydelig fart for at ulykkesbilen skulle kunne skjene ut av vegen, treffe en stein som ikke rørte seg og som dermed bremset bilens fart, og likevel bli kastet opp i luften og sveve åtte meter gjennom luften, for deretter å bli sterkt deformert i taket da den traff et tre ca 1,2 meter over det nivå steinen lå på.
Den eksakte hastighet i ulykkesøyeblikket lar seg ikke beregne, men det er heller ikke nødvendig for lagmannsrettens vurdering.
Det er også skjerpende at tiltalte like før ulykken ble bedt av D - en av de tre passasjerer - om å sette ned farten. Dette ignorerte tiltalte, og følgen ble fatal. En av passasjerene, den da 15 år gamle E, døde av de skader hun ble påført ved ulykken. Den nevnte D - da 16 år - ble hardt skadet. Den nærmere beskrivelse fremgår av herredsrettens dom, og hun har i lagmannsretten opplyst at hun fortsatt må igjennom ytterligere ansiktsoperasjoner. Den tredje passasjeren - den da 17 år gamle F - ble ikke så hardt skadet som D, men F har i lagmannsretten opplyst at hun fortsatt har ryggplager som hemmer henne i hverdagen.
De tre passasjerene var venninner. To av dem - D og E - steg på bilen i Harstad sentrum noen minutter før ulykken, for å bli kjørt hjem av tiltalte. Tiltalte var edru og ingen av passasjerene hadde grunn til å frykte for liv og helse ved å la seg kjøre av tiltalte, selv om D tidligere hadde bemerket til F at hun burde være forsiktig med å sitte på med tiltalte, da han kunne være uvøren som sjåfør.
De tre unge pikene var som passasjerer i tiltaltes bil denne ulykkesnatten i realiteten prisgitt tiltalte og hans kjøring. De tre var uten reell påvirkningskraft, de var uten førerkort og kjøreerfaring, og av de fire i bilen var det egentlig bare tiltalte som hadde mulighet for å vurdere forsvarligheten av den kjøring som skjedde.
Det var kvalifisert hensynsløst av tiltalte å sette de tre unge passasjerene i en slik livsfarlig og helbredstruende situasjon som han gjorde. I tillegg satte han øvrige trafikanter i fare.
Hensynsløs og farefull bilkjøring er en realitet blant enkelte unge bilførere, og mot dette må det reageres slik at de miljøer hvor slik kjøring skjer, får et signal om hvor alvorlig samfunnet ser på dette og derigjennom også påminnes den store fare for omgivelsene som slik opptreden innebærer.
Allmennpreventive hensyn taler derfor med styrke for en streng straff.
Tiltaltes personlige forhold i denne saken får da mindre vekt holdt opp mot de nevnte allmennpreventive hensyn. Ulykken og dens følger har rimeligvis gått inn på tiltalte, og han har for tiden ikke tiltak til å fullføre sin læretid som platearbeider. Han bor hos sine foreldre og holder seg mest på sitt hjemsted i Y. Hans reaksjoner er likevel ikke spesielle i forhold til den alvorlige ulykke han har forårsaket. Tiltalte har i retten gitt uttrykk for ekte anger over det han har gjort, men heller ikke det får nevneverdig betydning ved straffutmålingen.
Når det for øvrig gjelder straffutmålingen bemerkes at lagmannsretten tar med i sin vurdering også de skader D ble påført, selv om beskadigelsen av henne må ansees som et annet straffbart forhold, idet det rammes enten av straffeloven §237 eller §238, og det ikke er verken etterforsket eller vurdert av politiet eller påtalemyndigheten med henblikk på selvstendig tiltale for dette forhold. Beskadigelsen av D er imidlertid både godt belyst i såvel herredsretten som lagmannsretten og står i umiddelbar sammenheng med de to forhold tiltalen gjelder, - både bevismessig og rettslig. Det vises for øvrig til høyesterettsavgjørelser inntatt i Rt-1991-830, Rt-1992-426 og Rt-1992-810. Også avgjørelsen i Rt-1999-745 støtter resultatet. Videre vises til Bjerke/Keiserud, straffeprosessloven side 107.
Etter dette finner lagmannsretten at straffen bør skjerpes fra fengsel i ett år og tre måneder til fengsel i ett år og seks måneder.
Saksomkostninger er ikke påstått, og under hensyn til at tiltalte er uten økonomiske midler blir saksomkostninger heller ikke idømt.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i ett år og seks måneder.