LH-1999-863
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-16 |
| Publisert: | LH-1999-00863 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr. 99-1281 D - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00863 K. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse opphevet og hjemvist til ny behandling, se HR-2000-00114. |
| Parter: | Kjærende part: 1. Kvaløy reinbeitedistrikt v/Per Lars Kitti, Kvaløysletta 2. Per Lars Kitti, Kvaløysletta 3. Elsa Kåsa Granath, Kvaløysletta (Prosessfullmektig: Advokat Svein Kr Arntzen, Harstad). Kjæremotpart: Staten v/Landbruksdepartementet, (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advflm Ole Christian Borge, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Bjørnar Stokkan. Lagdommer Brynjar Østgård. Lagdommer Helge Nilsen |
| Lovhenvisninger: | Reindriftsloven (1978) §19, §34, Tvistemålsloven (1915) §178, §180, §97, Forvaltningsloven (1967) §38, §39, §1, §2, §36, §4, §5, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-1, §13-2, §4-18, §4-1, §4-2, §6-1, LOV-1996-02-23-7-§34 |
Saken gjelder krav om tvangsfullbyrdelse av vedtak om tvangssamling, telling og merking av rein.
Områdestyret for Troms fattet den 11 juni 1999 enstemmig vedtak om offentlig kontrollert telling av rein i Kvaløy reinbeitedistrikt. Begrunnelsen for vedtaket var at distriktet og reineierne Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath gjennom en årrekke hadde unnlatt å gi melding om reindrift, hvilket gjorde det påkrevet å igangsette tvangstiltak for kontroll med reindriften, reintallet og merkingen av rein i distriktet.
De kjærende parter ble pålagt å gjennomføre samling av rein for offentlig telling og kontroll med merking innen 1 august 1999. Dette pålegget ble ikke overholdt, men påklaget til Reindriftsstyret den 23 juni 1999. Klagen ble ikke gitt oppsettende virkning. Reindriftsstyret har senere, i vedtak i klagesak datert 7 oktober 1999, opprettholdt områdestyrets vedtak.
Reindriftsforvaltningen i Troms fremmet den 24 august 1999, etter forutgående varsel om tvangsfullbyrdelse til kjæremotpartenes prosessfullmektig, begjæring om tvangsfullbyrdelse av områdestyrets vedtak. Reinbeitedistriktet og de to reineierne innga tilsvar til namsretten den 1 september 1999, hvor det blant annet ble anført at reindriftsforvaltningen ikke hadde partsevne og at det ikke forelå gyldig tvangsgrunnlag. Videre ble det gjort gjeldende at vedtaket om tvangssamling og telling var uhjemlet fordi det var avsagt av feil myndighet, og at kravet om overholdelse av meldeplikt var fattet med grunnlag i en forskrift som ikke var kunngjort i Norsk Lovtidend i henhold til forvaltningsloven §38 første ledd bokstav c. Det ble videre krevd behandling av tvisten i søksmåls former, og nedlagt påstand om avvisning.
Etter at reindriftsforvaltningen hadde fastholdt sin partsevne og bedt saken fremmet, meldte Regjeringsadvokaten seg som prosessfullmektig på vegne av staten v/landbruksdepartementet, og rettet partsbetegnelsen i medhold av tvistemålsloven §97, jf tvangsfullbyrdelsesloven §6-1 første ledd.
Det ble, etter beslutning av Nord-Troms namsrett, avholdet muntlige forhandlinger i namssaken den 29 september 1999. Namsretten avsa den 21 oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om tvangsmessig samling av rein for offentlig telling og kontroll med merking tas til følge overfor Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath.
2. Kvaløy reinbeitedistrikt ved lederen, Per Lars Kitti, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath tilpliktes, innen to uker fra kjennelsens forkynnelse, å erstatte staten ved Landbruksdepartementet sakens omkostninger med kr. 18.340,-
For nærmere redegjørelse av saksforholdet og partenes anførsler for namsretten, vises til namsrettens kjennelse.
Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse, og bedt om at begjæringen om tvangstiltak ikke tas til følge. Staten har tatt til motmæle i tilsvar, og bedt namsrettens kjennelse stadfestet.
Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath har dessuten, ved stevning av 4 november 1999 reist søksmål mot staten v/landbruksdepartementet hvor det blant annet er nedlagt påstand om at vedtaket som danner grunnlag for nærværende sak om tvangsgjennomføring skal kjennes ugyldig.
Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath har i det vesentligste anført:
Adgangen til å iverksette tvangstiltak etter reindriftsloven §34, fjerde ledd, er begrenset til tilfeller hvor det foreligger «vesentlig brudd» på «lovlig fattet vedtak». Videre settes grenser for hvilket innhold en slik tvangsgjennomføring kan ha når det er vist til utføring av «nødvendig arbeid» med rein eller reinflokk for eiers regning med videre. De kontrollhensyn som ligger bak vedtaket om telling faller utenfor, og vedtaket er vilkårlig.
Namsretten kom til at det ikke forelå brudd på noe tidligere lovlig fattet vedtak om tellepåbud, men likevel uten at dette ble tillagt vekt i forhold til vedtaket om tvangsgjennomføringens gyldighet.
Det forelå ikke lovlig fattet vedtak om at de kjærende parter pliktet å innsende melding om reindrift. Reineierne har sendt meldinger, og reinbeitedistriktet har hvert år åpnet for at reindriftsforvaltningen har kunne vært til stede ved den årlige samling av rein.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. Begjæringen om iverksetting av tvangstiltak tas ikke til følge.
2. Kvaløy rbd, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
Staten v/landbruksdepartementet har i det vesentligste anført:
Namsrettens kjennelse er korrekt, og må stadfestes. Reindriftsstyret har den 7 oktober 1999, etter namsrettens kjennelse, fattet vedtak i klagesak - og opprettholdt områdestyrets vedtak. Vedtaket er gyldig og kan tvangsgjennomføres etter sitt innhold.
De kjærende parter har konsekvent unnlatt å sende inn melding om reindrift til tross for flere pålegg om dette. Det foreligger derfor vesentlig brudd på lovlig fattet vedtak. Forskrift om melding om reindrift av 28 juni 1993 må anses som et vedtak. Det at forskriften ikke er inntatt i Lovtidend påvirker ikke gyldigheten i denne saken, idet de kjærende parter var kjent med denne på annen måte. Uansett er det vist til forskriften i de mange vedtak som er fattet overfor de kjærende parter.
Staten har nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling finner sted.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten, og vil bemerke:
Den som har et krav som går ut på annet enn penger, kan begjære tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 når det foreligger tvangskraftig tvangsgrunnlag, jf tvangsfullbyrdelsesloven §13-1, jf §4-1 første ledd. Som tvangsgrunnlag kan være de alminnelige tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-1 annet ledd eller forhold som etter andre lovbestemmelser er særlige tvangsgrunnlag, jf §13-2 første ledd, jf §4-1 tredje ledd. Mot tvangsfullbyrdelse av et særlig tvangsgrunnlag kan det fremsettes enhver innvending som kunne ha vært fremsatt under et søksmål, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 tredje ledd.
Reindriftsorganenes vedtak om tvangstiltak er tvangsgrunnlag, og kan i utgangspunktet tvangsfullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven, jf reindriftsloven, lov av 9 juni 1978 nr 49, §34 fjerde ledd. Tvisten her gjelder spørsmålet om vedtaket av 11 juni 1999 er ugyldig. Et ugyldig vedtak om påbud er normalt en nullitet, og kan ikke tvangsfullbyrdes.
Kompetanse til å begjære tvangstiltak etter reindriftsloven §34 er tillagt områdestyret eller reindriftsstyret. Som påpekt av regjeringsadvokaten i prosesskrift til Nord-Troms namsrett av 23 september 1999, dok 5, har ingen av disse styrene selvstendig partsevne. Regjeringsadvokaten har deretter rettet partsforholdet til å gjelde staten v/landbruksdepartementet. Det var ikke på forhånd gitt frist for retting. Lagmannsretten finner at dette etter omstendigheten var en feil som kunne rettes i medhold av tvistemålsloven §97, jf tvangsfullbyrdelsesloven §6-1, jf forutsetningsvis Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 408K/1998, jf Schei Tvistemålsloven bd I side 400 flg. Retting av partsforholdet innebærer at prosesshandlingen, her begjæringen om tvangsfullbyrdelse, får samme virkning som om den hadde vært korrekt fra det tidspunkt den ble foretatt, jf Rt-1991-761.
Tvangsgrunnlaget, områdestyrets vedtak av 11 juni 1999 i sak 12/99 lyder:
«Områdestyret viser til pålegget i vedtak i sak 30/98 om gjennomføring av offentlig kontrollert telling av rein i Kvaløy rbd høsten - 98. Pålegget er ikke overholdt. Dette, sammen med at distriktet og reineierne i en årrekke har unnlatt å gi melding om reindrift, gjør det påkrevet å iverksette tvangstiltak for kontroll med reindrifta, reintall og merking i distriktet.
Områdestyret pålegger Kvaløy rdb v/Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath å gjennomføre samling av rein for offentlig telling og kontroll med merking innen 1. august d.å.. Dersom pålegget ikke overholdes, vil det i medhold av Reindriftsloven §34 gjennomføres tvangstiltak for samling av rein i distriktet for slik kontroll. Omkostningene ved dette vil bli krevd dekket av reineierne.
Manglende overholdelse av pålegget er forbundet med straffansvar, jf Reindriftsloven §36.»
Det som etter dette kreves tvangsfullbyrdet er pålegget om «samling av rein for offentlig telling og kontroll med merking» fordi frivillig medvirkning til dette ikke ble etterkommet innen fristen. Selve pålegget faller inn under reindriftsloven §34 første ledd, om vedtak som kan tvangsfullbyrdes hvis det ikke etterkommes, jf §34 annet ledd. Det nødvendige arbeide vil her gå ut på at reinen samles, telles og merkes, slik vedtaket gir anvisning på.
Det er i vedtaket angitt to underliggende begrunnelser for pålegget. Distriktet og reineierne hadde på vedtakstidspunktet ikke rettet seg etter vedtak av områdestyret i sak 30/98, datert 17 august 1998 om gjennomføring av offentlig kontroll og telling. Videre er det lagt vekt på at de samme parter gjentatte ganger har unnlatt å gi melding om reindrift, jf reindriftsloven §19. Vedtaket i sak 30/98 er ikke gjenstand for tvangsfullbyrding, men tjener alene som grunnlag for hvorfor områdestyret den 11 juni 1999 finner det påkrevet å kreve samling og telling.
Spørsmålet er om reindriftsloven §19 med tilhørende forskrift som tillegger kompetanse til å beordre telling av rein til Reindriftssjefen, derved innskrenker eller avskjærer områdestyrets kompetanse til å pålegge samling, telling og merking i forhold til §34 første ledd.
Reindriftsloven har som formål å legge forholdene til rette for en økologisk bærekraftig utnytting av reinbeitedistriktene, til gang for reindriftsbefolkningen og samfunnet for øvrig, jf reindriftsloven §1 første ledd. Innenfor disse formål skal loven fastlegge rammer for reindriftsutøvernes rettigheter, regulere forholdet til andre nærings- og samfunnsinteresser, regulere det innbyrdes forhold mellom utøverne og skape grunnlag for en hensiktsmessig organisering og administrasjon, jf §1 annet ledd. Til hjelp for å nå dette formålet setter loven selv og forskrifter gitt i medhold av loven, visse retningslinjer for driftsutøvelsen. Et sentralt moment i ressursforvaltningen og samspillet mellom rendriftsutøverne seg i mellom og samfunnet for øvrig, er myndighetenes kontroll med blant annet antallet rein som drives innenfor et nærmere angitt område, sml reindriftsloven §2, §4 og §5. Som et sentralt styringsredskap er plikten til å gi melding om reindrift i lovens §19. Dette gjelder både ved oppstart av driftsenhet og under driften gjennom årlige meldinger.
Adgangen til å pålegge samling, telling og merking av rein under trussel om tvangsfullbyrdelse må vurderes i lys av endringslov til reindriftsloven av 23 februar 1996 nr 7, hvor §34 fikk nytt innhold om tvangsfullbyrdelse. Det vises i denne forbindelse til Innst.O.nr.8 (1995-1996) side 19, hvor komiteen uttaler:
«K o m i t é f l e r t a l l e t, alle med unntak av medlemmet frå Framstegspartiet, vil peike på at reindriftsretten er ein kollektiv rett. Ein reineigar som t.d. fører dyr på beita han/ho ikkje har rett til å nytte, har fleire dyr enn tillete og/eller dyr som avvik frå fastsett vektgrense, tar frå fellesskapen. Styringsorgana i reindrifta må i slike tilfelle kunne gripe inn.
F l e i r t a l l e t sluttar seg til framlegget om tvangstiltak, som er naudsynt for at styringsorgana i reindrifta skal kunne gjennomføra vedtak.»
I forhold til den løpende ressursforvaltning må som utgangspunkt kompetansedelingen mellom de ulike instanser respekteres, slik at områdestyret normalt ikke kan beordre telling som en del av sin vanlige rolle i forvaltningen. Derimot finner lagmannsretten at områdestyret likevel kan gi slikt pålegg for så vidt deres adgang etter loven til oppfølging og kontroll av ressursforvaltningen blir vanskeliggjort eller umuliggjort ved reineiers eller distriktets manglende samarbeide. Derved er en utenfor den normalsituasjon §19 med forskrift bygger på, og over i en situasjon hvor det med tvang kan pålegges den enkelte reineier å følge reindriftslovens bestemmelser, eller vedtak gitt i medhold av disse.
Det er, som allerede fremgår ovenfor, gitt forskrift av 29 august 1997 om telling av rein. Videre er det i medhold av reindriftsloven §19 tredje ledd gitt forskrift av 28 juni 1993 om reindriftsmelding. Det har i denne sammenheng ikke betydning at forskriftene ikke var kunngjort i Lovtidend, jf forvaltningsloven §38 første ledd bokstav c, jf §39, fordi lagmannsretten uansett finner at reindriftsloven §34 første ledd, jf 19 annet ledd sammenholdt med formålsangivelsen i §1, gir tilstrekkelig kompetanse for områdestyret til å kreve samling og telling for de tilfeller hvor ressursforvaltningen svikter som følge av manglende opplysninger.
Manglende innsending av melding vil i denne sammenheng tjene som begrunnelse for områdestyrets vedtak av 11 juni 1999 som kreves tvangsfullbyrdet. Forutgående vedtak i sak 30/98, vil inngå som et faktisk grunnlag for de overveininger som ledet frem til områdestyrets vedtak av 11 juni 1999. Områdestyrets avveininger av hvorvidt det var hensiktsmessig å pålegge samling og telling er ikke undergitt domstolskontroll.
Vedtaket av 11 juni 1999 må, for å være gyldig, være grunnet på riktige faktiske og rettslige forutsetninger. På bakgrunn av de fremlagte dokumentbevis finner lagmannsretten bevist at de kjærende parter har innrettet sin reindrift på en måte som ikke gjør det mulig for myndighetene å føre den kontroll og ressursforvaltning som reindriftsloven krever. Meldingsplikten følger direkte av reindriftsloven §19. Forskriften fremstår som en utfyllende regulering av hvordan plikten til melding skal overholdes, hvordan meldingene skal se ut med videre, jf reindriftsloven §19 tredje ledd, jf forskriftsteksten. Ingen av de kjærende parter har oppfylt det som kan utledes som minimumsvilkår for melding om reindrift etter §19. Det er derfor ikke nødvendig å drøfte om det foreligger noen brudd på forskriftens detaljbestemmelser om dette, eller for forutgående vedtak for øvrig.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at områdestyrets vedtak av 11 juni 1999 er et vedtak i henhold til reindriftsloven §34 første ledd når det pålegges de kjærende parter «å gjennomføre samling av rein for offentlig telling og kontroll med merking innen 1. august d.å.»
Manglende oppfyllelse av pålegget er i samme vedtak varslet tvangsfullbyrdet for så vidt det ikke overholdes idet det heter: «Dersom pålegget ikke overholdes, vil det i medhold av Reindriftsloven §34 gjennomføres tvangstiltak for samling av rein i distriktet for slik kontroll. Omkostningene ved dette vil bli krevd dekket av reineierne.»
Varsel om tvangsfullbyrdelse er gitt den 5 august 1999, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-18, og begjæring ble inngitt namsretten etter utløpet av fristen den 24 august 1999.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at vedtaket om samling og telling av rein i henhold til begjæringen av 24 august 1999, kan tvangsfullbyrdes.
Kjæremålet har ikke ført frem, og saksomkostninger for lagmannsretten blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke levert omkostningsoppgave fra statens side. Saksomkostninger i kjæremålsomgangen fastsettes til
2.500 kroner, som pålegges de kjærende parter å erstatte in solidum fordi disse har reist kjæremålssaken i fellesskap mot staten v/landbruksdepartementet, jf tvistemålsloven §178 annet ledd..
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kvaløy reinbeitedistrikt v/Per Lars Kitti, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath betaler in solidum til staten v/Landbruksdepartementet 2.500 - totusenfemhundre - kroner i saksomkostninger, innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.